Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

4

Ensom, men aldri alene!

Jeg er sterk, og jeg liker å si det. Uavhengig av om det er sant eller ikke. Jeg liker å tro det. Selv om jeg mange ganger har denne følelsen av å være uviktig og uinteressant for resten av verden. Selv om jeg mange ganger er avhengig av andre, og selv om jeg vet at et liv i full regi av meg selv ikke kunne fungert. En leilighet er naturlig for de fleste på min alder. For meg er det umulig. En joggetur er bra for de fleste. For meg er det umulig. Å kjøpe mat på matbutikken er vanlig for de fleste. For meg er også det umulig. En lightbrus, pastilleske eller tyggegummipakke kan jeg alltids klare. Det handler ikke om penger. Det handler om behovet, og det klarer ikke jeg å se. Alt som føles unødvendig unngår jeg. Med andre ord; jeg ville ikke klart meg selv. Det er helt tydelig. Den harde sannhet er den reelle sannhet. Den virker urealistisk for mange, men for meg er det kun den som eksisterer. Jeg lever og ånder med en anoreksi. Meg og anoreksien. Anoreksien i meg. Den er der. Ingen verdens trylleformler er bra nok. Dessverre. Kun et saftig og knallhardt angrep kan sette den ut av spill, og det angrepet er det jeg som står for. Ene og alene. Og selvsagt; med god støtte i ryggen fra de som står meg nærmest!

 

 

 

 

 

  • 4

    Enda en avgjørelse...

    Julebordet står for dør... Lørdag skal det skje! Alle avgjørelser er tatt, utenom antrekket. En ny mulighet til å pynte seg med andre ord. Vel. Om det bare var slik. For meg oppstår straks usikkerheten. Skal jeg velge en ensfarget kjole eller en med mønster? Kort eller lang? Tettsittende eller flatterende? Hva slags tilbehør skal jeg ha? Veske, smykker, strømpebukse, høye heler og cardigan? Man kan trygt si at jeg har drøyd denne biten lengst mulig. Det er et evig tankearbeid å finne fram til hva jeg skal ha på meg. Spesielt med anoreksien føles ubesluttsomheten ekstra oppi halsen. Jeg prøver noe, og hiver det vekk. Jeg prøver noe annet, men hiver også det vekk. Slik holder jeg på. Tiden går. Minutt for minutt tikker klokka ned.. Er det fordi jeg føler meg for feit i antrekket? Eller kanskje det rett og slett er fordi jeg føler meg som en kylling ettersom jeg både er tynn og knoklete? Nei; la oss være ærlig. Jeg føler meg ikke fin nok, og jeg prøver å gjøre hva som helst for å oppnå ''en akseptabel mening'' om meg selv. Og hvordan gjør jeg det når jeg i tillegg skal bevege meg utendørs og unngå frostskader og beinbrudd? Rart at en slik avgjørelse kan føles så vanskelig!

     

    Nyttårsaften 07 - den gang var det enklere....

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 14

    Er jeg forresten jente nok?

    Jeg har fundert lenge... Hvorfor blir jeg aldri tilfreds? Tilfreds med noe som omhandler mitt ytre. Det er sjelden jeg blir utsatt for de såkalte jenteproblemene. Det må jeg ærlig innrømme. Antrekket er som regel avgjort av dagsformen og sminken er som regel et par enkle mascarastrøk. Smykker kommer på hvis det passer seg sånn, eller hvis jeg har tid. Håret får en daglig omgang med rettetanga, og kanskje en strikk hvis det behøves. Jeg er virkelig ikke jentete. Hvis jeg skal i selskap eller på arrangement kan det imidlertid endres. Litt i det minste. Jeg har alltid likt å pynte meg, og jeg liker det enda, men det er mer et tiltak å bruke kreftene på det nå. Jeg har for små tanker om meg selv og kroppen min. De dyreste merkeklær hjelper ikke. Diamantsmykker hjelper ikke. Flott makeup hjelper ikke. Samarbeidsvillig hår er vel og bra, men det hjelper heller ikke. Jeg er et tomt lerret som aldri kan males nok på. Det blir liksom aldri fint nok. Jeg blir aldri fin nok. Slik føles det. Flere timer kan jeg ofre uten å føle et fnugg av selvtilitt ekstra. I såfall er det sjelden. Hvis jeg skulle oppleve en slik stund ved speilet har jeg en slags ''vunnet i lotto''-følelse med en boblende lykkerus innad. Da kan jeg smile, le og prate til meg selv uten at noe er feil. Jeg fjaser i vei som om alt er så perfekt og flott. Det er så overfladisk, men allikevel skulle jeg ønske flere dager var slik. Da hadde jeg gledet meg til å sette sammen dagens antrekk. Jeg hadde gledet meg til å gjøre meg flid med sminke og hår. Og viktigst av alt; jeg hadde gledet meg til å vise meg fram. Fram til verden. Nei. Jeg gidder rett og slett ikke. Lysten er dårlig. Det føles ikke verdt det. Usle syv minutter setter jeg av, og det er det. Kanskje ti hvis det er ekstra viktig. Ingenting mer. Ingenting mindre. Vanedyret har talt. Slik blir utseendet greit nok, og det er det. Litt sårt å tenke på i grunn. En jente på 20 år ville normaltsett ønsket å framstå så flott som mulig. Ungdomsårene er svært viktige, og det er de vel også for meg. Hvorfor tenker jeg da ikke i de baner? Hvorfor prioriterer jeg ikke godfølelsen og pynter meg mer? Hverdag, som fest. Jeg ser at jeg har en vei å gå. Jeg må virkelig jobbe med meg selv. Knallhardt. Alt kan bli bedre. Jeg skal riktig nok ikke bruke evigheter på å bli rosafarget med paljetter, pushup-bh og blondt hår. Jeg skal bare bli en oppdatert utgave av meg selv. En utgave som gjør at jeg er mer komfortabel med den jeg er, og den jeg framstår som. Jeg ser at det er en del og et viktig steg på veien til å akseptere kroppen sin bedre. Noe som igjen skal inspirere til å tenke friskere tanker som igjen fører til friskere handling!

     


     

     

     

     

     

  • 4

    Jentete og småforelsket...

    Motivasjon får jeg aldri nok av, og jeg måtte le av meg selv da jeg postet statusoppdatering på facebook i går. Mange var tydeligvis enig ettersom det ble en del ''likes''. Per dags dato er det nemlig den nysingle kjekkasen Aksel Lund Svindal som er min tydelige og klare motivasjon. I alle fall en av dem. All motivasjon er bra motivasjon, så dette kan jeg også bruke. Det er rart hvordan jeg endelig har fått øynene opp for gutter/menn på en annen måte. Det er så surrealistisk å være i kontakt med de følelsene der man blir varm innvendig og nesten må rødme litt. Jeg smyger meg sakte men sikkert ut av kokongen min. Og for å si det slik; om det ikke blir Svindal jeg gifter meg med, så er jeg sikker på at den perfekte drømmemannen finnes der ute et sted. Kanskje bedre? En slik bekreftelse gjør uansett meget godt. Jeg er både åpen og forventningsfull. Med all mulig positivitet selvsagt. Ingen tvil om at jenta i meg er på vei tilbake!

     

     

     

     

     

     

  • 5

    Oppleves som utvikling!

    Psykologer utenfra har aldri greid å hjelpe meg eller snakke meg til fornuft. ''Selvstendighet'' og stahet har hele tiden ruintert livet mitt. På både godt og ondt. Med en anoreksidiagnose slengt i trynet, en sondeslange i nesa og en tvangsinnleggelse bestemt var mulighetene få. Jeg måtte bli min egen psykolog! Selvskading, dagbøker, hat og misnøye hjalp lite, og jeg måtte gå lenger inn i tenkeboksen. På skolen visste de ingenting. Familien utenfra visste ingenting. Jobben visste ingenting. Jeg hadde jo trukket meg ut av miljøet for lengst og blitt en totalt ugjenkjennelig person på kort tid. De fleste forsto vel lite av hvorfor eller hvordan jeg ble så merkelig. Hva tenkte de om meg egentlig? For å rette på inntrykket og for å bedre min psykiske hverdag tok jeg et valg. Jeg skulle skrive blogg. Informasjonsbehovet skulle dekkes. De negative tankene skulle ut og forhåpentligvis forsvinne. Om så bare for en liten stund. Slik skulle jeg hjelpe meg selv, men også være en pådriver til at andre kunne få innsikt i sykdommen. Jeg hadde som mål å formidle sannhet. Min grufulle sannhet. Da jeg åpnet bloggen føltes den som et tilfluktssted der jeg tømte hodet mitt for tanker. Det gjorde at jeg kunne dele hverdagen min og fortelle om hvordan jeg selv hadde blitt påvirket og ''vært offer'' for sykdommen. Hvordan ting sakte men sikkert hadde gått fra ''å leve'' til ''overlevelse''. Der jeg hadde opptrådt i regi av meg selv, og ikke ''som meg selv''. Ja. På bloggen var det ingen restriksjoner. Der fikk jeg lov til å være meg. Jeg fikk lov til å være åpen og ærlig. Mine innerste tanker kunne deles. Jeg kunne fortelle om den knallharde kampen jeg alene hadde gjennomgått uten at min nærmeste ante noenting. Ikke fordi de var uinteresserte, men fordi jeg ikke tillot dem det. På denne tiden gjennomgikk jeg en periode som kostet blod, svette og tårer bokstavelig talt. Ikke før jeg ble utskrevet kunne jeg smile igjen. Det gikk noen uker. Med alt jeg hadde opplevd følte jeg en enorm sorg og et stort sinne. Samtidig som jeg følte en lettelse over at det hele var over. Det trodde jeg i allefall. Å få tilbake hverdagen tok tid. Å komme tilbake i jobb tok tid. Å ta kontakt med venner tok tid. Å fullføre den obligatoriske kjøreopplæringen tok tid. Å begynne på tredje klasse tok tid. Ja, alt tok tid. Så nedtrykt og deprimert som jeg var hadde jeg aldri noensinne trodd at jeg kunne så mye som skimte hverdagen. Jeg hadde aldri trodd jeg ville le igjen, og jeg hadde aldri trodd jeg ville føle glede igjen. Men nå? Nå har jeg verdens fineste beetle cabriolet. Morskjærligheten er enormt stor. Jeg går jeg på skole og jobber. Karakterene er bedre enn noengang. Arbeidslysten er større enn noengang. Jeg har supre venner, og jeg får stadig nye. Jeg går turer når jeg har lyst, og ikke fordi anoreksien krever det. Men best av alt; jeg har det trygt og godt hjemme hos min fantastiske familie... Selv med sykdom og uforutsigbarhet nytter det. Det nytter å ha et liv. Jeg er ikke gal som sier det. Begrensninger og kjipe ting må ikke alltid dras fram. Jeg har valgt å se det positive, for det har jeg faktisk lov til. Jo mer jeg fokuserer der - jo lettere overvinner jeg anoreksien!

     


     

     


     

     

     

  • 13

    Jeg er i Norsk Ukeblad!

    Jeg besvarte mailen uten å nøle og gledet meg stort. 22 september fikk jeg dermed besøk av to hyggelige damer, journalist og fotograf fra Norsk Ukeblad. De ønsket å lage en sak om meg og anoreksien. For å forsterke det hele var også mamma med. Hennes morskjærlighet og støtte har betydd alt for meg, og spesielt under sykdommen viste den seg som ekstremt viktig. Hun er en person som kjenner meg inn og ut, og derfor var det en selvfølge å ha henne med i reportasjen. Slik ville den nemlig gjenspeile meg og ''utviklingen'' min best mulig. Med dette utgangspunktet ble naturligvis fokuset på meg og henne. Jeg skulle gjerne poengtert hvor viktig pappa også er og har vært. Uten han hadde jeg enda ligget på bånn og syntes synd på meg selv. Han ble den første til å trekke fram positivitet, glede og selvaksept. Dermed har han fungert som min psykolog hele veien og definitivt vært en avgjøende og super støttespiller for meg. Han var ikke med på intervjuet, så jeg nevner det her på bloggen istedenfor. Ingen tvil om at mine fantastiske foreldre fortjener god omtale. Jeg er dem evig takknemmelig!



     

    Med mange innebilder og en del skravling var omsider hodet tømt. Da to timer var gått tok vi turen ut i høstsola. Sekvsensen var latterfull. Med en ekstra kreativ fotograf koste vi oss. Bildene ble flotte og viser tydelig fram det gode forholdet mellom mor og datter. Det endelige resultatet er nå på trykk over tre/fire hele sider og kan sees i ukens magasin. Allikevel får jeg legge ved noen bilder her, da det alltid blir begrenset med plass. Bladet dumpet i posten min på Lørdag, og jeg er veldig fornøyd!

     






    Ønsker du reportasjen tilsendt?

    TA KONTAKT VIA MAIL: maadeleen.blogg@gmail.com :)

     

     

     

  • 2

    Dufter det, eller lukter det eplekake?

    I dag har jeg bakt eplekake til familien. Nummer fem etter at vi fikk hageepler fra bestefar. Det er virkelig gøy når man kan være så effektiv. Jeg må innrømme at bakegleden i meg vokser. Jeg blir stadig inspirert av både tv-program og ukeblader. Klarer jeg å lage den kompliserte kaka? Slik kommer jeg i gang. Utfordrer meg selv. Utfordrer fordi jeg vil mestre, men også fordi jeg må tørre. Tørre å møte smørpakka. Tørre å veie opp sukkeret. Våge å få deig på hendene, eller våge å ''sniffe'' kaloriene og takle lukta. Duft er et ord som ikke eksisterer for meg. Må jeg tilbake til 2007 for å nevne at pinnekjøttet var fristende? Veldig morsomt tenker nok de fleste, men såpass ekstremt er det altså. Baksten blir jo aldri spist, og det er helt greit. Det er ikke noe mål for meg. Hverken jeg eller familien forventer det. At jeg er modig nok til å stå så lenge på kjøkkenet for å slenge sammen en kake er mer enn bra nok. Jeg kaller det ''å stå i frykten''. Det viser jo at jeg holder ut til og med når jeg er godt utenfor komfortsonen min. Ting har virkelig endret seg. Nå føler jeg en frihet med bakingen. Det er faktisk morsomt. Noe som viser en artig utvikling. Jeg har alltid hatet heimkunnskap, og ville skulket alle timene hvis det ikke var for fraværet. Laber interesse gjorde nok sitt til at jeg var den desidert dårligste i klassen. Enten drepte jeg gjæren, klumpet røra eller brente kaka. For ikke å snakke om da jeg tok deigklumpen under vann for å skylle av gulvbakteriene. Læreren sa noe slikt som; ''du er elendig på kjøkkenet'', og siden har jeg vel antatt det. Denne spådommen har imidlertid blitt noe jeg trengte å motbevise. Sykdom eller ei. Å bake for at andre skal legge på seg er ikke intensjonen. Å lure inn kalorier er jeg ferdig med. Nå følger jeg oppskrifter og oppnår spiselige og fine resultater. Jeg baker for å glede andre. Deres reakjson bekrefter at jeg har lykkes gang på gang. Gode handlinger styrker psyken min, og gir meg en herlig følelse som jeg kan leve lenge på...

     



     



     

     

     

  • 2

    Vaksinert på anbefaling!

    Jeg har et svekket imunforsvar og er veldig utsatt for sykdom. Selv om jeg sjelden er syk, så vet man aldri. All form for sykdom er en risiko å ta for kroppen min. Blir jeg først dårlig så tar det lang tid før jeg er friskmeldt igjen. Det tar ikke bare tid, men krever også enormt mye restitusjon, hvile, grønn te og ro. Legen min anbefalte influensavaksinen, og for første gang på lenge valgte jeg å høre på han. Med andre ord; jeg valgte å lytte til de som ''visste best''. I dette tilfellet var det verdt å stole på at noen andre kunne se det beste alternativet for meg og min kropp. Noen andre enn meg selv. Stae, viljesterke betongklossen av en jente. Kunnskapen min er ikke den beste. Det har jeg innsett. Jeg vil sjelden, men vet jeg må. ''Mitt beste'' er helt forskjellig fra mitt ståsted og legens ståsted. Sistnevnte vet nok best. Å overgå seg selv er litt tøft. Egentlig gjorde jeg vel ikke det heller når jeg tenker meg om. Å ta vaksinen var helt og holdent min avgjørelse. Tross at jeg ble en del påvirket. Hva gjør vel litt påvirkningskraft når man foretar seg en fornuftig, voksen og frisk avgjørelse? Sprøyta var null problem. Jeg merket ingenting der og da. ''Skulle du ikke ta den?'' presterte jeg å si halvminuttet etterpå. Med et fint gult barneplaster var beviset på plass. Nå er jeg forhåpentligvis motstandsdyktig mot influensaen, og selv med kroppens altfor fine reaksjon; spysyke, var den verdt det! Jeg løper mellom doen støtt og stadig, men det får gå. Litt avslapning og søvn bruker å hjelpe på det meste... Jeg har hele dagen til å lade meg opp!

     


     

     

     

     

     

     

  • 7

    På rett plass?

    Jeg kan lese utallige selvhjelpsartikler og fitnessblogger om ting som får meg til å smile, og om ting som engasjerer meg. Uansett hvor mye motivasjon alt dette gir meg, er det allikevel en tøff nøtt som skal knekkes. Min sykdom. Min anoreksi. Jeg kan lese, se og høre alt mulig av positive ting, men til syvende og sist er det kun i meg selv jeg kan hente styrke. Den kan påvirkes, men den kan aldri avgjøres. Det er kun jeg som sitter med den avgjørende kraften. Den viktige dømmekraften. Det er kun jeg som har makten som virkelig skal til. Det er kun jeg som kan bedre situasjonen. Jeg og ingen andre. I løpet av de siste årene har jeg nemlig forstått at det ikke eksisterer noen andre muligheter enn min egen vilje for å bli frisk. Sondeforingen måtte til, hvis ikke hadde jeg jo ikke overlevd. Tvangsinnleggelsen var brannslokking. Dessverre ble det også en utsettelse og et stort spillerom for sykdommen. Jeg fikk en rekke nye lidelser, og ble enda mer anoretisk enn tidligere. Mine psykiske plager ble et virkelig faktum, og undervekten ble kun et symptom. Jeg forsto at det ikke nødvendigvis var kroppen som var syk, men hodet. I etterkant jobbet jeg knallhardt mot alle negative fristelser. Psykologien var for å unngå selvskading. Ingenting annet. Mens legetimene nå dreier seg om at verdiene skal holde seg stabile. Livet med sykdom går overraskende bra, men er også veldig komplisert. Det har utviklet seg til å bli et eneste stort puslespill, og det er skremmende å vite at jeg sitter med de siste bitene.... I tiden framover håper jeg fornuften seirer og lar meg bruke dem riktig!

     

     

     

     

     

     

     

  • 6

    Unngåelse kan være fornuft!

    Det er selvsagt fantastisk å se at stadig fler spiseforstyrrede unge jenter velger å blogge. Jeg er så glad for at mange velger åpenheten og tør å stå fram med sykdommen. Det er en stor del av det å bli frisk. Uansett hvor bra jeg synes dette er, så unnlater jeg allikevel disse bloggene. For min egen del. Det føler jeg er best. Jeg har til og med venninner som er syke, og som blogger, men jeg leser dem ikke. Kanskje jeg trykker meg inn og legger igjen en kommentar, men det er alt. Bildene gir meg veldig ofte negative assosiasjoner. Innleggene om at dagen er vanskelig, hva de har spist, ikke greid å spise eller at de har mestret osteskiva er lite interessant for meg. Tankene kommer nok litt ubevisst. Med slike blogger blir jeg påminnet at jeg enda er syk. Noe som er sårt. En tøff sannhet. Dessuten kjenner jeg på ''den vonde fortid'' og det påvirker bare negativt. Jeg føler det ekstra triggende på anoreksien å lese om andre som er syke, og jeg føler det nesten provoserende og litt som ''en konkurranse''.  Er de tynnere og sykere enn meg? Mestrer de dagen bedre enn meg? Er de normalvektige og allikevel sliter? Er de kommet lenger enn meg? Mange tullete spørsmål forvirrer tankegangen, og selv om det er ubevisst så er det ikke bra for meg å fundere slik....

     

    Det skal ikke stå på egne opplevelser og ekspertise. Kunnskapen min deler jeg mer enn gjerne. Jeg har hittil deltatt i 34 skoleintervjuer (hvorav 4 var fra høyskoler og NTNU) og spilt inn 1 kortfilmdokumentar. I tillegg har jeg hatt 4 foredrag og 3 avisintervjuer. Det har blitt en del med andre ord. Jeg både svarer og diskuterer på mail med lesere eller de som sliter. Det går fint, fordi det blir en helt annen måte å forholde seg til sykdommen. Det blir noe positivt, fordi jeg føler at jeg er til hjelp. At jeg kan være med å forhindre spredning av spiseforstyrrelser. Det er ønsket. Jeg liker følelsen av å være til nytte. Den har jeg kun når jeg deler erfaringer og kommer med råd. Den finnes ikke når jeg smånysgjerrig trykker meg inn på bloggene for å lese om andres utfordringer og utvikling. Da oppsøker jeg på en måte djevelen og forer anoreksien. Jeg har bedre nytte av framgangsrettet psykologi. Jeg trenger annen input enn sykdomsstoff og elendighet. Om jeg først skal lese en blogg vil jeg ha noe positivt, for da ser jeg på en måte noe jeg kan strekke meg mot. Om det er fotballfrues perfekte liv jeg vil drømme meg bort i, eller fitnessbloggernes mange bobler, er egentlig det samme. Om jeg vil ha tips til sunt kosthold, bra trening og smarte oppskrifter kan være vel så inspirerende. Da ser man at det nytter med en hverdag ''etter sykdommen''. Som vil si at det går an å spise sunt og trene uten at det indikerer ortoreksi. Det handler om en gylden middelvei, og jeg må finne den som er best tilpasset meg!





     

     

     

  • 3

    JA til julebord!

    I år som i fjor blir det julebord. Jeg skal selvsagt delta, og har tatt samme trygge avgjørelsen angående maten. Jeg velger å spise før jeg drar, og når jeg kommer hjem igjen. Eventuelt få i meg noe lite men næringsrikt hvis det blir sent. Noe jeg antar det blir. Har lenge vurdert om jeg skal våge meg på restauranttilberedt mat. Å akseptere en slik utfordring ville vært som å erklære seg selv frisk, eller i allefall langt friskere, og det er litt vel tidlig. Restaurant er derfor ganske langt unna sånn jeg ser der. Lutefisk hadde vært veldig ok hvis det kun hadde vært en ren hvit fisk på tallerkenen. Man vet jo aldri hva man får, og det blir kanskje teit å velge bort alt tilbehøret. Kresenheten min gjør at jeg liker svært lite, og i tillegg reagerer anoreksien på det lille jeg kanskje hadde likt. Så det er jo en ting. En annen ting er det faktum at jeg ikke har anelse om hvordan maten er tilberedt. Steking, koking, ekstra fett, skjulte ingredienser og grønnsaker jeg ikke liker? Det føles bare helt feil og usikkert. Så jo. Jeg vet med meg selv at selve maten i seg selv kan være problematisk. Det finnes ingen garanti for at jeg får i meg noe. Hvilket som er mye verre enn hvis jeg følger mine faste og trygge måltider. På en annen side er det lov å fundere. Jeg tenker mye fram og tilbake. Å trå utenfor komfortsonen virker sinnsykt, men det er jo lov. Med en del tilrettelegging kunne jeg kanskje overlevd restaurantmat. Det er null problem å spise felles med andre. Hvis jeg hadde bestemt meg ville jeg selvsagt bestilt ut fra min gane og mine behov. Jeg ville spist det jeg greide og stoppet når jeg var fornøyd. Alt mer enn ''en smak'' ville blitt karakterisert som ''godt nok''.

     

    Riktig nok ville en slik utfordring kostet en del. Jeg ville nok med hensikt droppet både frokost, lunsj og kvelds den dagen. Eller; jeg ville garantert gjort det. Kun for å være på den sikre siden. Er det da en utfordring? Er det da verdt det? - tenker jeg. Jeg kjenner meg selv altfor godt til å vite hvor risikabelt ting blir med tanke på utfallet. Å ta slike sjanser er rett og slett ikke realistisk for meg. Ikke enda. Jeg har ikke råd til å gå for dem. Fadeser og motbakker er jeg ikke tjent med. De får meg til å føle meg svak. Noe jeg ikke godtar. Det blir som å trå mange modige steg fram, men dobbelt så mange mislykkede steg tilbake. Slik kommer jeg ingen vei. Etter mye refleksjon er jeg overbevist om at den mest fornuftige beslutningen er tatt. Å møte opp får være modig og utfordrende nok i seg selv. Uansett hvor feigt det måtte virke utad. Så lenge jeg vet hva som er best, så bryr jeg meg ikke om hva andre tenker. Kollegaene mine er så godt kjent med sitasjonen, så for dem er det ikke noe nytt. Vi hygger oss uansett. Praten går alltid med latter og god stemning. Det er lite som slår våre julebord og fester, så kvelden blir fin, den. Jeg gleder meg!

     

     

     

     

     

     

  • 14

    Kjøligere...

    Nå er offisielt November her! Tiden har virkelig gått fort, og snart er halve skoleåret omme. På bare noen få uker har det blitt betraktelig mye kaldere. Bilruta er jo full av dogg hver bidige morgen. Spesielt merker jeg og er vant med hva kulden har å si for kroppen. Det er ikke så greit når man har en noe lav fettprosent. Da er det lite ekstra som isolerer. Jeg må pakke meg inn i de varmeste plagg for å holde temperaturen på det overkommelige. Inne på skolen bruker jeg til og med utejakke, da folk er altfor ivrige med lufting av klasserommet... Jeg må jo tilpasse meg dem, og ikke forvente at de tilpasser seg meg!

     

    I dag ventet 7 timer media fagdag. Slike lange dager er uvant for en deltidsstudent, og det merkes når man er så trøtt som jeg var. Jeg gjespet meg gjennom det meste, tross at media er et veldig ålreit fag. Dagen var fin og variert, og ble avsluttet med noen høstlige bilder i parken. Høsten er jo alldeles nydelig - så det måtte dokumenteres. Løvet og fargene skaper en skikkelig stemning, og viser årstiden på sitt beste. Bildene vi tok skal henges opp og dekorere klasserommet. Det blir nok fint. I mål med dagens gjøremål kjørte jeg hjemover. Rumpevarme og varmluft gjorde godt. Enn så lenge. Så fort jeg kom innenfor døra skiftet jeg nemlig sko og gikk en tur. Måtte jo utnytte godværet så lenge jeg kunne. Da jeg kom tilbake sank jeg ned i sofaen med nyeste KK, en stor tekopp og et skikkelig kosepledd. Klar for en rolig og velfortjent helg!

     

     

     

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde