Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Skadevirkningene av en pose sørlandschips

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser... nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer - fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ''kulden''. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

 

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ''Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem''. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ''normale varer'' her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

  • 0

    Den psykiske helse

    Verdensdagen for psykisk helse på Onsdag, gikk litt forbi meg. Dels fordi jeg druknet i EØS-rett, og dels fordi jeg ikke lenger kjenner en tilknytning til det. Sistnevnte egentlig idiotisk, for jo mer jeg leste ''Vær raus'', desto mer forsto jeg at også denne rausheten handler om hvordan jeg behandler meg selv med respekt - og ikke alle andre. For selv om jeg ikke sliter psykisk den dag i dag, så har jeg mine stunder - som de aller fleste. Min psykiske helse er ikke alltid på topp. Den er situasjonsbestemt, noen ganger påvirket av stress, noen ganger av andre følelser. Noen ganger av ting som har skjedd, eller ikke har skjedd. Det blir for enkelt å se bort fra psykisk helse med et argument om at det ikke gjelder meg. For jo. Det gjør det. Det gjelder faktisk oss alle sammen. Alle har en psykisk helse, og den er det viktig å lytte til. Jeg tror at en god psykisk helse ikke kommer av seg selv, men at man som med mye annet i verden, må jobbe for den. Man må gå inn i utfordringene med et åpent sinn. Man må være positiv når det bikker mot. Man må engasjere seg der man egentlig har null interesse. Man må faktisk gi noe for å få noe tilbake. Det er for lett å skylde på at man har en dårlig dag eller sliter psykisk (og da mener jeg ikke de som faktisk gjør dette) Nettopp fordi det bor en drivkraft inni oss, og den er det kun vi som kan styre. Selvfølgelig kan enkelte ting forsvares, men jeg snakker om helheten. Ikke hvordan vi ønsker at Fredag skal være, men hvordan vi ønsker at hele livet skal være. Dag for dag, er en lærdom. En lærdom som er av betydning for hvordan resten av livet skal være. Jo tidligere vi griper fatt i denne lære, jo mer lærer vi om oss selv og den psykiske helse.

     

    Jeg har som nevnt ikke mine beste dager eller perioder (ref til bildet over, da jeg akkurat hadde fått melding fra legen), men da gjelder det å snu dem til det positive. Eksempelvis gir jeg ikke opp helsen selv om ting innvending enda må heles. Eksempelvis gir jeg ikke opp skole, selv om noen temaer føles håpløse. For noen (en del) ganger så frykter jeg faktisk å gå under C på eksamen, som jo for meg er det verdens undergang fordi det innebærer å ta den på ny. Samme var det med båtførerprøven i sommer. Samme er det med mål på jobben eller i andre situasjoner. Ting skal bestås etter hva jeg anser som bestått. Hvis ikke så er det ikke mitt beste. Da er jeg ikke ferdig. Kort og greit: Jeg gir meg ikke før jeg forstår. Før jeg vet at jeg har nedlagt nok innsats. Da er det ok. Jeg legger alltid en masse mål, og det vil jeg fortsette med, fordi det er gøy. MEN jeg mister meg selv noen ganger. Fokus forsvinner noen ganger når ting butter mot. Når jeg opplever at dette er utenfor min komfortsone og ''kunnskap''. Den tanke tenker jeg litt for ofte, dessverre. Men må det være sånn? Ved å låse meg til troen på at jeg ikke kan mestre, er det faktisk også mer sannsynlig at jeg ikke mestrer. Fordi jeg allerede er negativt ladet. Umotivert. Jeg kan ikke snakke om et håp om jeg ikke faktisk har et håp. Og er det så ille å feile egentlig? Livet består av feil. Feil som jeg kaller for lærdom. Ville vært rimelig kjedelig uten. Poenget er uansett det at jeg, og sikkert mange flere, lett trykker seg selv ned. Lett skaper denne ubalansen, og bidrar til at den psykiske helse ikke samsvarer med slik virkeligheten er og bør være. Så ja. Rett og relevant fokus er egentlig det jeg vil slå et slag for med dette innlegget... 

    For husk: Veien blir til mens vi går, så vær rause mot dere selv på denne veien! (Jeg skal prøve)

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde