Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Hvem takker nei til å gi ut bok?

Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ''min ting''.

 

Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ''forbilde'' og ''inspirasjon''. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse - det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker - selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger - kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet - og jeg blir like overrasket hver gang....

Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen...

 

I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!

 

 

https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Min verste fiende

    Jeg har alt jeg trenger og også langt mer enn det, men allikevel så greier jeg ikke å si meg fornøyd. Det er bare et eller annet som mangler. Et eller annet jeg ikke greier sette ord på. Jeg blir litt som løven i ''de tre forvandlingene'' til Nietzsche. Mye vil ha mer. Det finnes ingen ende eller målgang som skal krysses. På få måneder har jeg oppnådd så mye, at jeg nå kjenner på dette suget etter at jeg vil oppnå mer. Så mye mer. Det er dette som gjør at jeg i disse dager higer etter å bli ferdig med eksamen, for å ta et eksempel. Høres merkelig ut sånn egentlig. Det er ikke det at jeg elsker eksamen eller må ha en A, men jeg har et behov for å komme videre i livet. Jeg føler jeg trenger å få vist fram den jobben jeg hittil har nedlagt, og det NÅ. Utålmodighet er min verste egenskap, men også min beste. På den ene siden kan den stresse meg til det ugjenkjennelige, gjøre meg totalt uvitende og distre. På den annen side kan den gjøre meg skjerpet, motivert og over gjennomsnittet dedikert. Det er vel på sistnevnte jeg er når det gjelder alt som har med skole å gjøre. Men så er det dette skillet da - og det er jeg ufattelig dårlig på. Jeg er altfor flink til å havne i den såkalte boblen, og dessverre altfor dårlig til å frigjøre meg fra den. Det merkes på de rundt meg. Fordi jeg ikke slipper tak i den. Da jeg hadde besøk av Aleksander merket han at jeg fra tid til annen tenkte på skolearbeid - især dagen jeg skulle kjøre han tilbake til Lier. Da skulle jeg være tilbake i hybelen klokken da og da på grunn av lesing. Det samme merket også mamma og pappa forrige Søndag, på avreisedagen. Plutselig var gamle Madelén tilbake. Og ellers kan jeg nevne noen få kvelder med venner, jobbsituasjoner og gåturer, der jusen tar opp plass. I noen tilfeller er det bra. I andre er det ikke det. Tidligere var det anoreksien som opptok all hjernekapasiteten, mens nå er det jusen. Interessant. Misforstå meg rett. Jeg går ikke rundt og tenker på erstatningsrett, avtalerett og kjøpsrett 24/7, men jeg tar meg ofte i at jeg kjenner en slags indre uro, fordi jeg vet hva som venter. Jeg vet at ''fritiden'' min ikke varer evig, og derfor vil jeg helst droppe den. Utad kan jeg virke rolig og avbalansert, mens inni meg så er det et eller annet som ikke greier å roe ned. Det er et slags negativt stress i bunn. Som regel er jeg god til å kontrollere det, men jeg må ærlig innrømme at stresset mange ganger får forrang - og slik skal det ikke være. Ikke nå som alt er så fint!

     

    Jeg har riktig nok alltid vært en meget stresset som person, men tidligere var jeg bevisst på det. Ettersom de siste ukene har innebåret enorme omstillinger og rutineendringer, har jeg på en måte ignorert stresset litt. Jeg har bare levd på min rosa sky - lykkelig og ubekymret. Det får jeg på en måte en liten lærepenge for nå. Derfor gjelder det å bli seg selv bevisst igjen, ta hintene, og finne tilbake til bakkekontakten. Jeg skal være tilstede når jeg er rundt andre mennesker. Jeg skal skille skole fra det som ikke er skole, og jeg skal leve i nuet. Ikke i fremtiden, om 5 år når jeg har juristtittelen. Her har jeg helt klart mange forbedringer å foreta. Jeg skal jobbe både mot Madelén, men også med henne. Like enkelt som det er vanskelig. Tid vil det være nok av. Det handler bare om å prioritere riktig, både med tanke på effektivitet (som jeg er verdensmester på), men også med fornuften i bakhodet. Som regel planlegger jeg 3-4 dager om gangen, og det fungerer fint, men sjelden lar det seg forene med virkeligheten. Det hender ofte at det er plutselige forelesninger, innleveringer og kollokvie. Slike ting gir meg utfordringer, men ikke verre enn at jeg må ofre noe. Jeg hater å avlyse avtaler eller velge bort ting jeg gjerne vil delta på, men noen ganger blir det rett og slett ikke forenelig med alt på en gang. Der skal jeg faktisk være litt stolt av meg selv. Jeg har til en viss grad, tross min verste fiende (stresset), lært å roe ned. Et sted forsto jeg at jeg ikke kunne påta meg alt av plikter. Det er riktig nok full fart hver eneste dag, men det er i et tempo der kroppen henger med uten at jeg tar skade av det.

     

     


    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Alle fortjener litt skryt!

    Jeg hadde planer om å være rimelig flink i går, så jeg stod opp tidlig og begynt å lempe tingene inn i bilen i god tid før avreise. Fordi jeg allikevel skulle dusje like etterpå var jeg ikke så nøye med bekledningen. Noe jeg relativt greit fikk merke. Da jeg kom ut var det 3 minusgrader, og bilen var full av is. Det hele endte opp med at jeg i 15 minutter ble stående i nærmest undertøyet for å tine bil, skrape is og plassere bagasje. Morsomt syn vil jeg tro. Det hjalp ganske greit at dusjen var neste stopp for å si det sånn. En varm dusj hjelper på det meste. Da jeg kort tid etterpå var ferdig stelt og hadde ryddet rommet satte jeg snuten mot skolen - og 6 1/2 time senere hjemover. Ikke i ordets rette forstand, kanskje. Turen til Horten kjentes veldig lang, og jeg tror det har litt med at jeg har hatt veldig apatiske tanker omkring det. At jeg føler meg litt malplassert, på en måte. Det er veldig lite av livet mitt som tilhører Horten nå. Det meste er jo i Hønefoss per dags dato. Uansett så skulle ikke det ha noe å si på hjemkomsten. Det var en ganske annen opplevelse enn jeg først hadde tenkt, og jeg må bare innrømme ærlig: det var utrolig godt å komme hjem til familien.

     

    Det var en litt annen verden å komme inn i huset. For det første føltes alt ekstremt mye større, og for det andre var det så rent og pent overalt. Ingen tvil om at mamma og pappa hadde forberedt seg på besøk av selveste kongen. Og ikke nok med: Jeg kom jammen meg til ferdig middag også, akkurat som ønsket og bestilt. Man lærer å verdsette slike ting når man er vant til fiskekaker, torosuppe, kokte wienere, proteinbarer, og den slags. Mamma hadde ordnet kjøttsuppe, såpass god og såpass mye, at den blir et kjærkomment innslag i kveld, også. Jeg kan ikke huske sist vi alle satt ved samme bord og spiste samme retten. Jeg kan ikke huske sist mamma serverte meg mat, eller i det hele tatt at jeg bad om en porsjon til. Jeg kan heller ikke huske når vi sist satt samlet og så tv på kvelden, eller i det hele tatt at jeg spiste noe annet enn babygrøt til kveldsmat. Så må jeg kanskje ikke glemme å nevne at jeg (nokså lite skamfull) smakte på Aleksander sin kanelkake. Bare et lite stykke, men nok til å bevise en gang at jeg er så frisk som jeg utad gir uttrykk for. Den var selvfølgelig i det søteste og kvalmeste laget for meg, for jeg er jo ikke noe kakemenneske, men uansett: viktig å bevise. Både for familien, men også for meg selv. Nettopp det at jeg ikke er redd for kalorier. Jeg gir blaffen i om jeg spiser litt ekstra her og litt ekstra der, og jeg tar spesielt hensyn til det de dagene jeg trener. For det skal også sies. Jeg trener mye. Ikke så mye som da jeg hadde ortoreksi, men nok til at jeg har opparbeidet en kondis som nærmer seg der jeg satt pers i 3000 på vgs. Det er alt fra gåturer med en sekk som veier et tonn, til styrke, spinning, pilates og jogging. Alt ettersom hva angår humør, lyst og ork. I går fikk jeg derimot ikke trent, men det var helt ok. Jeg trener ikke hver dag, og jeg har ingen tvangsregime rundt det. Kun et elskforhold. Slik det skal være. Kommer mer i et annet innlegg om det.

     

    Fordi jeg kun er hjemme fram til Søndag formiddag er det nødvendig med en plan for dagene. Ikke en plan som må følges til punkt og prikke, men en plan som til en viss grad gjør at jeg kan være effektiv og rekke rundt det jeg skal. Så langt har jeg rukket legetime, møtt en venninne, samt gått en tur. Nå hadde jeg ikke mye tanker om å besøke legen, men jeg unnet meg et lite besøk selv om. Har ikke følelse på oversiden av høyre fot, så jeg måtte på en måte få en slags bekreftelse på at det ikke var polynevropati eller vanlig nevropati. Når man leser såpass mye erstatningsrett og kommer inn på dommer om invaliditet og lammelse, så er det veldig lett å ty til google. Så joda. Det var ikke noe farlig, mest sannsynlig. Bare en nerve i klem. Treningsrelatert. Ehe. Jeg tok også blodprøver. Veldig viktig at jeg får i meg nok av vitaminer og mineraler nå som jeg bor for meg selv. Det er nemlig fort gjort at slike ting slår ut på en veldig uheldig måte - især hvis nivåene går under det som er anbefalt. Helt sikkert innafor, men greit å sjekke. Og også veldig greit å vise legen at jeg faktisk er noe mer enn levende. Han fortjente (etter alle disse årene med håpløshet, apati og depresjon) å få en bekreftelse på at han har bidratt til at jeg nå er blitt såpass frisk. Kan bare nevne her at jeg ikke lenger sliter med ryggplager, og ei heller forfrysninger når det er 25 grader ute. I går kveld var det jeg som kledde av meg, og mamma som kledde på meg. Stor forskjell. Og mens jeg nå sitter her og skriver står verandadøren åpent på vidt gap bak meg. Bare slike ting sier litt om hvor utrolig mye viktigere en fungerbar kropp er, enn en som knapt har passert tredve kilo. Grøsser av tanken. Men det er nå så. Er vel på tide at jeg får unnagjort noen timer med lesing, så det er det neste som står på agendaen. Aldri fri, men jeg leser selvfølgelig ikke så mye som jeg gjør vanligvis. Det er rimelig stille i huset nå, foruten om han fyren som står ute og borrer i steiner. Jess. Broren min har snudd hele hagen på hodet, og virkelig funnet fram sine sider som både snekker, byggningsingeniør og anleggsarbeider. Jeg er imponert.

     

     


    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Slutten på alt (?)

    Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ''booket''. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover - og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ''betaling'' for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde