Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Hormonelle unntakstilstander!

Jeg har fått mye morsomme tilbakemeldinger etter utblåsningene mine, og det er jo godt å høre at flere har prøvd før meg. De tre første dagene var nok verst. Jeg gikk med konstante kramper i brystet (på hjertesiden), kastet opp og hadde en hodepine ut av en annen verden. Ubehaget er der nå og da, men det går bedre. Torsdagen derimot. Den kan diskuteres. Det er ingen tvil om at disse pillene også virker inn på det psykiske. Jeg stod opp med null energi. Kroppen føltes blytung og igjen ville jeg bare legge meg ned i senga igjen. Heldigvis hadde jeg fri denne dagen, så jeg fikk brukt noen ekstra minutter på å våkne. Jeg nevnte hormonbombe, gjorde jeg ikke? Vel. Det første som skjer når jeg ser pappa er at jeg ber han logge på nettbanken. Ikke om 1 minutt. Nå. Det er nemlig noen fakturaer jeg er usikker på om stemmer. Ting ser ut som de skal, og jeg tasser opp til kjøkkenet. Planen er å koke gresskar og lage mos. Mamma må dele gresskaret. Ikke etter hun har vært på do. Nå. Jeg hyler på henne flere ganger. Faktisk helt til tårene står ut av meg. Hun skjærer opp, men er ikke rask nok. Her må jeg overta. Problemet er bare at gresskaret er steinhardt (fordi jeg droppet ovnsbakingen først) og dermed må jeg bruke litt kraft. Jeg hiver det bokstavelig talt i bakken og blir enda mer rasende når det ikke åpner seg. Mamma overtar. Igjen; ikke rask nok. Omsider får vi kuttet opp bitene og satt de på kok. Hun foreslår at vi skal gjøre en kjapp tikronershandel på Spar før vi går tur. Hun må bare på do først. Igjen; det orker jeg ikke vente på. Jeg steller meg opp i gangen og hyler. Helt til tårene kommer. Jeg er rett og slett helt rabiat der jeg står, og jeg kjenner på kroppen at det gjør vondt. Hjertet presser, svetten pipler og rastløsheten vil ingen ende ta. Det er et underverk at vi kommer oss ut døra. Men. Tror dere ikke at mamma har glemt nøklene oppe? Jeg skriker enda mer. Vel nede ved bilen er det mørkt. Husnøklene er funnet, men bilnøklene. De er i veska. Hun leter, og jeg blir enda mer utålmodig der jeg står og tripper. Vel framme ved butikken er jeg superstresset. Jeg løper med vognen og hiver oppi varer, faktisk går det hull på en av dem. Jeg får helt noia når mamma stopper opp for å kikke, og enda mer noia når jeg ser på klokken. Ti på ni. Vi må ut. Nå. Selvfølgelig skal vi betale, logge ut parkering og kjøre til en annen parkeringsplass. Selvfølgelig skal mamma skifte sko, legge vesken i bagasjen og lete etter tyggegummipakningen. Tre ekstra minutter der altså. Jeg går i forveien, men hun løper ikke etter. Jeg har et rimelig hurtig tempo og hyler på at hun bak må skynde seg. Ingen respons. Hun går, bare. Jeg blir etter hvert så stresset at jeg løper 500 meter, og hører bak meg; ''Hvor skal du?'' ''Hjem'', sier jeg. Og det er nettopp dit turen går. Jeg går hjem i sinne, med tårene rennende. Helt på autopilot, uten å ense bilene eller noe annet. Kun meg. Kun rett fram. Jeg har så mye sinne i kroppen. 20 minutter senere føler jeg meg lettere. Jeg beklager til mamma, og vi får skværet opp. Det hjelper å få ut det som sitter inni, men det er hardt når det står på. Jeg blir jo så ekstremt sliten av meg selv, og det verste er kanskje denne følelsen av at jeg vil gi opp hele tiden.


Gårsdagen var bedre. Jeg sto opp med mye energi i kroppen, og gjennomførte både jobbvakt og handling. Humøret dalte ikke før etter jeg kom hjem. En liten diskusjon utviklet seg til å bli en real konflikt med sinne, banning, tårer og blodige fingre. Nå er det faktisk sånn at vi ikke er sikre lenger på disse pillene. Pappa beordret meg nærmest til å slutte, mens mamma (som er ekstremt bekymret for kroppen min!) mener jeg må endre fokuset til å tenke at dette er bra for meg. Ikke spesielt enkelt. Selv vil jeg jo (etter alvorsprat med legen!) bedre bentettheten og styrke skjelettet, men jeg må innrømme jeg blir usikker. Det er som om alt inni meg rakner, og som om jeg går med vondter, raseri og depresjon 24/7. Jeg visste at jeg hadde temperament, men på langt nær så ille som dette. Og jeg griner plutselig av den minste ting; hvis jeg ikke får viljen min, hvis jeg blir utålmodig eller hvis noen er uenig med meg. Så uhørt og så barnslig. Jeg blir så flau. Jenta som ikke griner av en eneste film. Tydelig er det å kødde med hormoner et sjansespill. I mitt tilfelle; ikke bra. Det visste jeg jo på forhånd, også, som jeg skrev her. Jeg forstår godt at folk stopper med p-piller. Faktisk leste jeg om en dame som sluttet etter 10 år fordi det var i ferd med å ødelegge forholdet. Ikke at jeg har noe forhold, men jeg har jo en hverdag jeg skal gjennom. Nå føler jeg meg rett og slett veldig delt her. Jeg vil fortsette, men føler det går på bekostning av tre uskyldige personer. Verdens beste personer. Er det verdt det? Og hvor bra er dette stresset på hjertet mitt når det er oppi makspuls konstant? Jeg er delt som sagt. Jeg får jo i meg pillene liksom. Foreløpig har jeg ikke fått en eneste kvise eller mensen (mine verste mareritt), for den sags skyld, og da er det egentlig litt det samme med andre komplikasjoner. Men igjen; skal jeg kun tenke på meg selv? Det er ikke noe alternativ å bytte p-piller, da disse inneholder den minste mengden østrogen på markedet, og mer vil ikke legen gi meg. Det er like greit når jeg tenker meg om. Hvis jeg blir helt tyrann av noe som tilsvarer en minipille, hva vil skje om jeg får noe sterkere? Tør ikke tenke tanken en gang.


Bildet over sier alt. Utmattet. Hadde håpet jeg skulle la dette temaet ligge litt, men det er jo noe med det å oppdatere på hvordan ting går. Jeg som alltid er positiv klarer liksom ikke helt å være positiv når alt jeg møter er motstand. I dag skal uansett sies er en annen dag. Jeg har sovet lenge. Godt. Dyp søvn. Sovepiller er et under. Kroppen har virkelig mye energi og humøret er på plass. Tålmodigheten også. Har enda ikke utagert for at mamma kjøpte en ekstra brokkoli på butikken isted. Haha. Jeg må helt klart nyte denne dagen, for den føles uvirkelig akkurat nå. I dag er jeg bare på topp, og akkurat det trengte jeg etter en nokså røff uke. Vet ikke hvordan ting vil utarte seg, men det vil gå i berg og dalbane. Jeg prøver uansett forberede meg mentalt på alt... Verre enn i går kan det umulig bli. På en måte er det en betryggelse!

 

  • 0

    En gang fighter, alltid fighter!

    Omsider er en ny uke her, og den er på ingen måte ønsket. I dag starter mitt lille eksperiment. I dagevis har jeg googlet, lest forumer og funnet ut alt som er å finne ut. Det som går igjen er kvalme, migrene, nedstemninger/depresjoner, vektøkning (vann i kroppen), kramper og kviser. I tillegg står det at de med nedsatt leverfunksjon ikke skal ta p-piller (og det har jo jeg fått som følge av spolormen) samt at man øker sjansen for blodpropp. Så mange som 10-15 av 10 000 kvinner som går på hormoner får blodpropp. Det er mye det. Tror dere ikke det skremmer livskiten ut av meg? Mer enn redselen for å ha anoreksi, faktisk. Ja, også er det dette med mensen da. Herlighet. Jeg hadde mareritt om det i natt. Vel. Går ikke inn på detaljene der, så nok om det. Jeg fikk mensen for første gang sensommeren 2008, og hadde den fram til Februar 09. I løpet av den tiden kom den uregelmessig og varte ikke mer enn maks 2 dager. Jeg trengte kun minitamponger og ingenting annet. Kanskje noen ikke vil kalle det en mens en gang. Pms var nemlig ikke noe jeg la spesielt merke til, men jeg husker godt at jeg var veldig slått ut. Det å miste blod gjorde meg veldig svimmel og jeg fikk det man kan kalle besvimelsestendenser. I min tilstand, på undervekt, vet jeg faktisk ikke hvor bra det er å få tilbake mensen. Jeg vet den hjelper på bentettheten, men det er jo det eneste. Jo mer jeg grubler, jo mer usikker blir jeg. Skal jeg være ærlig, så er det vanskelig å motivere seg til dette her. Virkelig. Det føles så unødvendig og nytteløst, og jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg vil gi opp. Samtidig så sitter det en fornuftighetsperson på ryggen min; ''Du kan ikke brekke ting lenger'' - ''Husk at kroppen skal være med deg livet ut''. Den type gloser. Arbeidsvakten i går gav meg ikke det frirommet jeg pleier å ha, ettersom bekymringene og tankekvernet virkelig holdt på. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye jeg har gruet meg. Jeg visste det at når jeg utsatte pillene i 6 dager så ville jeg ha mye tid til å dvele fram og tilbake. Men... 

     

    Jeg begynte på min første pille (kl 20:27) i går, slik jeg lovet dere og meg selv. Det var virkelig med en klump om halsen. Foreløpig har jeg ikke merket de største ubehag annet enn noen tak i brystet, litt leggkramper og en del brekninger i går kveld. Da jeg våknet derimot føltes det som jeg hadde influensasymptomer i hele kroppen, og sinnet mitt stod i taket. Begynne å grine for sølt yoghurt på kanten av blenderflasken? Kjefte fordi mamma spør to ganger om hvor mye penger jeg trengte til å handle i butikken? Frøken hormonbombe, ja. Ikke mye likt meg. Kanskje er det tilfeldig? Jeg tror ikke det, men mulig noe kan være innbilning. Mamma er heldigvis ekstremt tålmodig og vet hva som er den ekte meg. Hun er helt formidabel, og hun støtter meg så bra. Faktisk gjentar hun flere ganger at jeg kan stoppe om jeg vil (et pillebrett til over 300,- ikke betyr all verdens), og det sier mye om henne. Hun vil virkelig ikke at minstejenta si skal ha det vondt, og det på tross av hva helsevesenet sier. Men igjen. Jeg vil få det vondere om jeg ikke gir dette en real sjanse. Jeg har på en måte satt en grense, men føler ikke den er overskredet enda. At jeg må kaste opp litt i ny og ne kan jeg takle, men ikke flere ganger daglig. Da vil det gå utover kroppen min. Jeg kan heller ikke godta å minke på næringsinntaket, og viktigst av alt; jeg slutter på dagen om det skulle dukke opp en kvise. Samme hvor liten den er. Også er det dette med energinivået. Jeg har ikke hatt så lite enerig siden når da? Jeg kan ikke huske sist. Alt jeg ville da jeg sto opp var å legge meg igjen. Det er nemlig skikkelig ille å være på jobb når man føler at kroppen ikke henger med. Krysser fingrene for at det er litt mer futt i meg de neste jobbdagene. ''Det kommer en dag i morgen....'' - sa gullfisken.

     

    Nå føler jeg det ble litt mye negativitiet her, og det er overhodet ikke meningen. Det er bare veldig vanskelig for meg å være positiv til noe jeg ikke aner utfallet av enda. Allikevel velger jeg å holde humør og mot oppe, og som en liten motivasjonsboost så spontanbestilte jeg meg en skinnjakke i natt. Jeg har aldri eid en skinnjakke før, og har egentlig tenkt det var litt harry, samtidig som jeg har etterlyst en. Skinn er jo tøft til det meste. Jeg ville ha en variant som så litt ut som ''noe ikke alle har'' og forelsket meg ganske raskt i detaljene til den som heter Jofama by Kristine (lenk). Jeg har sett den før, men aldri vurdert å kjøpe den. Utseende er som sagt en ting, men kvalitet en annen. Skal jeg først ha skinnjakke så går jeg for det jeg tror er best, uten at jeg blakker meg, selvsagt. Tok den siste som var igjen i størrelse 34 (XS) som også er størrelsen jeg brukte før jeg ble syk, og håper den passer. Hvis ikke gjør den det om noen kilo. Haha. Vet at jeg ikke bør nevne størrelse her, men får så mye spørsmål fra folk som gjerne vil bestille ditt og datt, og da kan det jo være en pekepinn. De som blir trigget av at jeg nevner min størrelse, vil alltid være hårsåre. Sånn er det bare. Som blogger skal man ikke utlevere for mye, men man kan heller ikke prate rundt grøten. Det er en balansegang, det der. Så, ja. Da blir det spennende å se hva som dukker opp på postkontoret. Glemte også å nevne at dette også er en belønning. Her om dagen gikk jeg til innkjøp av et flaskegresskar, fordi det kun selges på denne tiden av året. Jeg har alltid vært nysgjerrig på smaken, og lagde på Søndag masse puré. Noe gikk til suppe, og noe gikk til sunn kake. Kaken var jeg fast bestemt på å spise selv, og det gjorde jeg. Smaken var uvant (et snev av krydderkake?), men absolutt godkjent. Ikke så søt som eplekaken, sist, heldigvis. I tillegg var den supersaftig og utrolig fin i konsistensen. Mamma og pappa var enige. Det kjennes godt at jeg greide stå i utfordringen (tillegget), og i kveld blir det et nytt stykke. Ingen tvil om at kaken forsvinner fort, så jeg vurdere å lage en ny. Sånn før gresskarsesongen er over. 

     

    Nei. Tror jeg gjør ferdig timelistene også stopper jeg her. Blir fort litt ivrig når jeg først setter i gang med skrivingen. Den har nemlig gått i ett siden jeg kom inn døren, og nå er det like før jeg pådrar meg kramper i hendene. Det skal bli godt med et boblebad på denne skrotten, og ikke minst; roe ned....

     

  • 0

    Det skal mer til for å knekke meg!

    Jeg merker jeg er litt tom for ord. For et par dager siden mottok jeg en beskjed jeg på mange måter har sett komme, men som jeg overhodet ikke håpet skulle komme. Enda et kapittel er avsluttet i mitt liv. Det er litt tungt å svelge dette her. Kanskje er jeg bitter, men på ingen måte lei meg. Jeg kjenner bare et stort sinne til en annen. Vanligvis er jeg veldig tolerant ovenfor andre, men et sted går grensen. Selv for meg. Dette var overhodet ikke var greit. Normale folk oppfører seg ikke slik. Det er simpelt, bare. At folk kan bli sånn og slik på grunn av sjalusi - det forstår jeg ikke. Ja, jeg er syk, men jeg har det på ingen måte godt av å være sengeliggende. Jeg trives og fungerer i jobb. Jeg kunne lett tatt et fag eller to, og jeg har null problemer å delta i det sosiale. Jeg klarer meg bra til tross for situasjonen som er. Noen forstår bare ikke det. Aksepterer, mener jeg. Hva godt kommer det egentlig ut at man sammenligner seg med andre? Ingenting. Av hensyn til vedkommende (som jeg vet leser bloggen min) (og fordi jeg ikke vil synke ned på hans/hennes nivå) kan jeg ikke utdype noe særlig, samtidig som jeg ikke gidder bruke ressurser på å være sint på en person. Over er over. Dessuten tenker jeg at dette sinnet er en bra ting, fordi det viser at jeg er sterk og evner komme meg videre. Jeg henger meg ikke lenger opp i bagateller eller hendelser. Istedenfor ser jeg fremover, og tenker at det faktisk er riktig at jeg er litt egoistisk. Det betyr ikke at jeg gir f i andre, men det betyr at jeg lever i nuet og vet å prioritere meg selv og mine behov. Jeg bruker ikke tid på noen som ikke vil ha min tid, eller som verdsetter meg som person. Så enkelt. Sjelden jeg har slike utblåsninger på bloggen, men dette kunne bare ikke passere. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg som blogger deler min hverdag, og særlig nå som jeg er inni tøffe perioder faktisk trenger å fortelle dere at jeg har møtt på enda mer motgang. Ting har blitt vanskeligere den siste uken, og det skyldes ikke meg, men det går allikevel utover meg. Særlig humørmessig, men også selvtillitmessig. Det gir meg rett og slett følelsen av at jeg ikke er bra nok. Nå som jeg endelig begynte å nærme meg noe tilnærmet ok, er jeg plutselig tilbake på minussiden igjen. Forhåpentligvis ikke lenge.


     

    Dette har på ingen måte noe med sykdom eller komplikasjoner å gjøre, så det kan dere være helt trygg på. P-pillene er fremdeles innenfor rekkevidde, og jeg er like bestemt som tidligere på å gjennomføre minibehandlingen. Kanskje enda mer bestemt når jeg støtt og stadig møter på disse motbakkene. Det er nemlig da det gjelder å bevise hvor mye som bor i meg!

  • 0

    Mye fram og tilbake, men forhåpentligvis går det fremover...

    Selv om det virker som jeg tar lett på ting, så er det overhodet ikke tilfellet. Daglig kverner tankene, der 90% av dem er bekymringer. Turen på sykehuset (som jeg skrev om i dette innlegget) var riktig nok ikke positiv, men allikevel en lettelse. Det å få et svar er bedre enn å få et negativt svar. Før eller siden må en jo vite hvordan ting ligger an. Jeg hater å leve i uvissheten. Hater med stor h. Nå har jeg på en måte noe å forholde meg til, og denne gangen tar jeg det litt mer alvorlig enn tidligere. Jeg har på en måte fått en dødsdom, om det er lov å si det slik. Så klart kan jeg leve livet som en skrøpelig kone, men det vil jeg ikke. Jeg vil ut. Ut av huset. Ut av byen. Ut for å oppfylle mine drømmer, og realisere fremtiden. Jeg har hele tiden visst hva som må til, men nå haster det som aldri før. Jeg er en person som jobber best under press. Håper det gjelder i dette tilfellet, også!

     

    Jeg føler meg ferdig med sykehuset. I alle fall for en periode. Har, som dere sikkert skjønte, takket nei til hovedbehandlingen, Aclasta (alternativt bisfosnat). Det var fullt og helt opp til meg, og jeg hadde jo bestemt meg for å ta behandlingen, inntil jeg fikk høre at legen ikke anbefalte meg det. De mente Aclasta ikke var ment for unge piker, men heller beregnet for gamle damer (på internett står det fra 75!!!) ettersom stoffene blir liggende igjen i kroppen en lang stund. Klart. Hadde jeg skulle tatt maks 2 behandlinger ville det vært noe annet, men det vil ingen vite. Å la være er nok det tryggeste uansett. Det hun derimot anbefalte var et østrogentilskudd. Jeg hadde veldig blandede følelser da jeg satt der, og hadde vel egentlig tenkt til å takke ja - men det var fram til jeg fikk tilbudet. Eller mamma, fikk. Jeg var for opptatt med å sove. Tilbudet var ikke helt som jeg hadde forespeilet meg. De ville gi meg p-piller med et lavt østrogennivå, like snille som minipiller sa de. Jeg kjenner jo til bivirkninger med p-piller, da jeg har venner som har brukt eller bruker det. Selv har jeg aldri prøvd, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt et liv før anoreksien. Piller har jeg alltid vært skeptisk til. Veldig skeptisk. Alt som er unaturlig er liksom automatisk nei i mitt hode. Jeg tenkte vel særlig på etterplager da det gjaldt disse. At jeg ikke bare kunne kutte på dagen om de skulle oppstå. Om jeg bare skulle bli litt kvalm så er det nok til at jeg ikke engang orker å få i meg det jeg gjør nå (og det går dårlig med tanke på økninger), om jeg får vannansamlinger i bena er det nok til at jeg ikke orker å reise meg, og om jeg får så mye som en kvise er det nok til at jeg burer meg inne og ikke takler synet av meg selv. Jeg er ikke så utseendefiksert altså (joda!), men dette med utseende har stor betydning for hvorvidt jeg ønsker å bli frisk. Skal jeg måtte slite med kviser på grunn av piller så føler jeg at selvtilliten havner enda lenger ned i dypet. Det er i alle fall slik jeg ser det. Uansett hvor dumt det måtte virke. Skulle jeg slite med hovne ben vil det hemme meg i hverdagen både med tanke på mosjon og jobb, men også generell fritid. Også er det dette med kvalme da. Jeg har alltid vært var for lukter. Husker det kom inn en mann med svettelukt på jobben en gang, og jeg måtte spurte til nærmeste do for å spy. For ikke å snakke om (den verste av dem alle) da venninnen min satt seg ved siden av meg med matpakken sin - brødskiver med leverpostei (!!!) Ikke fordi jeg er frekk, men da hadde jeg ikke sjanse til å være i samme rom engang. Altså. Svettelukter, ekstreme fiser, utelukt, fritert mat, junkpølser, dressinger, enkelte pålegg, osv er ting jeg virkelig ikke takler lukten av. Haha. Så ja. Det er noe plagsomt kan man si, men ikke bare det. Spiser jeg for mye, eller for fort for den sags skyld, så får jeg merke det ila natten. Det er også enkelte ting jeg reagerer på. Hater at en av dem er jorbær, men ting med sukker og e-stoffer kan jeg fint styre unna. Kvalmhet, brekninger eller ei. Jeg skjønner jo godt at legen(e) var ivrige på at jeg skulle begynne på tablettene (og det er fint de var såpass på tilbudssiden), men de tenkte jo kun på at bentettheten skulle bli bedre. Ikke at jeg skulle få det bedre med meg selv, eller ha en ok samarbeidsvillig kropp.

     

    Jeg skal allikevel ikke ødelegge alle håp. Nå skal dere nemlig høre noe utrolig. Denne gangen valgte jeg faktisk trosse meg selv. Jeg (og mamma) bestilte time hos fastlegen for å drøfte saken videre med han. Dette er en person jeg har stor tiltro til, og for meg betyr det alt når jeg skal ta slike store avgjørelser. Bedre lege skal man lete lenge etter. Han forklarte grundig og korrekt om pillene. De komplikasjonene jeg ramset opp kunne han nesten med sikkerhet si ikke ville komme, og hvis de mot formodning skulle det sa han at jeg fikk slutte på dagen. Det han også garanterte for var at pillene vil bedre benbygningen min. Tenk det! Det er nemlig slik at hvis denne undervekt vedvarer så vil jeg med 100% garanti få et brudd i ryggen i nærmeste framtid (typ ikke lenge), og slike brudd kan i verste fall gjøre meg avhengig av sterke morfindoser. Hver dag. Resten av livet. Det vil jeg helst ikke risikere hvis jeg vet jeg kan forebygge det. Da får jeg heller ta i mot den kunstige j**** menstruasjonen. Æsj, ass. Ja, for det er visst også en normal greie at den kommer med pillene. Mest sannsynlig. Jeg håper selvfølgelig ikke det skjer, men om det blir sånn, så blir det sånn. Jeg får sponset tamponger av mamma, så den utgiften slipper jeg heldigvis. Jeg må nesten veie fordeler opp mot ulemper, og selv om jeg pr dags dato ser flest ulemper, så tror jeg at jeg vil satse på fordelen. Jeg vil gå for helse. Jeg må tenke fremover. Jeg må tenke ''en kropp som skal vare til jeg dør''. Så brutalt. Så sant. Så riktig. Så livsviktig.

     

    Når legen sier; ''det skal ikke gi noe bla bla bla'', eller ''det skal gi effekt'', så er ikke det gode nok svar for meg. De har ingen garantier for at det ''skal bli'' sånn og sånn. Men igjen; Jeg har jo aldri prøvd, og vet ikke om pillene gir effekt for meg. Har jeg noe å tape? Dessuten. Vet dere hva? Bentettheten er ikke forverret. Tvert i mot er den bedret. Det er bare det at på sykehuset ser de kun at den er kritisk, og da er det det de henger seg opp i. Fastlegen min kunne heldigvis konstatere en annen fakta, og jeg ante en god følelse i magen, og også et lettet smil fra hans side. Litt sykt at sykehuslegen sa at kroppen min ikke tok opp kalsium eller d-vitaminet. Hadde den ikke gjort det hadde benmassen vist nedgang. Hun burde faktisk visst bedre tenker jeg. Men igjen. Benskjørhet er ingen dans på roser. Det er faretruende for det meste, og jeg råder absolutt alle med spiseforstyrrelser (normalvektig eller undervektig) til å følge opp med bentetthetsundersøkelser ofte nok. ''Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man aldri gjorde det?'', sant? Spiseforstyrrelse er en sykdom som gjør at en for det første sliter med å ta til seg næring, og for det andre at kroppen sliter med å ta til seg det den får. Skulle noen ha spørsmål eller ønsker råd (deler ikke personlig data) så må de gjerne kontakte meg via mailen. Jeg er på ingen måte noen lege med doktorgrad, men jeg føler at jeg sitter med mye god kunnskap på grunn av de erfaringer jeg har opparbeidet. Jeg vil også prøve å dele utviklingen på dette her, men kommer ikke til å skrive like mye om det som jeg har gjort den siste tiden. Er litt lei kan man si. Og om jeg gruer meg? Ja. Og redd? Gjett om. Og forbannet? Enda mer. Jeg har nå hentet resepten på apoteket, men tenker å starte Mandag. Det er litt viktig for meg å gå kronologisk til verks, også gjelder det å holde motivasjonen (og humøret) oppe. All hell og lykke til de som skal bo side om side med hormonbomben. Man vet aldri når jeg eksploderer....

     

    Østrogentilskudd eller ei. Den viktigste og mest avgjørende jobben er den jeg selv foretar. Kanskje er det også like greit. Det skal ikke være slik at man får noe gratis i livet. Alt må en jobbe for, og som dere vet så er jeg en fighter. Jeg gir meg ikke. Jeg vet hva som skal til, og jeg akter fullføre den kampen jeg har startet på. Store eller små steg. Det er helheten som avgjør!Faktisk har jeg allerede utfordret meg selv én gang. Vi hadde masse sykt gode hageepler liggende, jeg var hjemme fra jobb 16:06 og istedenfor å sove (som jeg pleier på lørdager, da jeg trenger mer enn 2-4 timer natten), så startet jeg kokkeleringen ganske så spontant. Jeg googlet litt fram og tilbake på kaker, og ettersom mamma hadde en nesten utgått naturell yoghurt stående (fullfett, ja) så ville jeg bruke den. De fleste oppskrifter jeg kom over inneholdt kesam eller mager kesam, men jeg tok en sjanse og byttet det ut. Pluss at jeg hadde oppi vanlig hvetemel (ikke noe fettredusert mandelmel, altså), havregryn, egg (hele plommer og alt), 6 hele epler, sukrin, sukrin gold, bakepulver og diverse krydderier. Denne gangen var jeg faktisk optimistisk. Det er sjelden jeg er optimistisk på kjøkkenet når det gjelder å bake noe jeg selv trolig skal smake på. Eller. Vent. Det ble avgjort senere.

     

    Kaken ble stekt litt på overtid, og kom ut som en hvilken som helst kake. Lignet en skikkelig usunn en, til og med. Ikke noe eplegrovbrød her, altså. Bare sjekk bildet under. Og kaken ble spist opp. Med is og vaniljesaus. Til og med skeptikeren min av en bror, Aleksander, spiste, og han likte den. Foreldrene mine likte den. Ikke bare likte den. De skrøt den opp i skyene. Jeg derimot. Jeg som tidligere har skrevet at jeg aldri har vært noen søtmoms, glad i kaker, eller eggesmak for den sags skyld... Jeg synes rett og slett det ble litt rart (uvant konsistens) samt altfor søtt og kvalmende. Selv med syrlig yoghurt og bær ved siden av. Ikke helt overrasket, egentlig. Tross at man bruker kunstig søtning (som er gunstig for blodsukkeret til hvem som helst!), så kan det fint bli søtt og smake like usunt som en kake med sukker. Det kan jeg skrive under på. Alternativene er rett og slett såpass gode at sukkeret ikke trengs, fordi man kjenner smaken av det allikevel. Jeg bruker jo daglig sukrin (og kanel) på grøten min, så er jo ikke helt avvent søtsmaken, men akkurat her ble det bare ''for mye''. For mye av alt. Slik jeg husker eplekake fra gamle dager (og derfor plukket jeg jo kun ut eplene fra deigen!) Vel, uansett. Tross det, så ga jeg meg ikke. Stabeistet i meg skulle spise opp kakestykket første dag, andre dag og jammen tredje dag, også. Ingen smak jeg greide venne meg til, men det fikk så være. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Kaken var nemlig såpass næringsrik og bra for frøkena, og det føles dessuten litt godt å stå i en utfordring på ordentlig, tross at det ikke var de største stykkene. Men. Litt kake er bedre enn ikke noe kake, og det er slik man må tenke. Jeg mener. Ingen kjøkkenvekt, ingen anelse av kalorier, og ingen erstatning for noe annet... La oss bare si at alle monner drar, og igjen; alle steg teller. 

    Hva blir det neste? Etter delvis miss med eplekaken og fullstendig miss med cottage cheese rundstykker (likte ikke smaken!) peiler jeg meg inn på en annen kurs. Tenker at hjemmelagde knekkebrød kanskje er tingen. Det er veldig lettvint, raskt å lage og smaker faktisk helt ok. Og hvis jeg bytter ut solsikke- og gresskarkjerner med havregryn eller noe annet, så slipper jeg rive dem ut etterpå. Er også litt nysgjerrig på overnight oats og forsåvidt andre grøter enn havre- og babygrøt, så i den verdenen der kan jeg jo prøve meg mye fram med smak og konsistens. Har også tenkt å gå til anskaffelse av et gresskar, en søtpotet, tofu og oumph-produkter, bare for å ha smakt/testet det. Supper, gryter, bakst, snacks, you name it. Skylder jo meg selv å innta mer fett, proteiner og grønnsaker, så det spørs om ikke middager må inn i kosten igjen. Her er det mye jeg kan teste ut, og sikkert noe jeg kan like....

  • 0

    På vei tilbake

    Skal jeg være ærlig så tror jeg det verste som har skjedd var at jeg sluttet på skolen. Gikk ut av skolen, mener jeg. Det har påvirket mitt sosiale liv så mye, særlig fordi jeg ikke omgås flere jevnaldrende daglig, men også fordi de folkene jeg pleide omgås nå ikke bor lenger i umiddelbar nærhet. Jeg mener. Noen har flyttet til sørlandet. Noen til Trondheim. Noen til Bergen. De fleste til Oslo. Folk bor til og med i andre land, og noen på andre siden av kloden. Det er derfor ikke særlig enkelt. De gangene jeg virkelig kan være sosial er gjerne på 17 mai, rundt juletider, i sommerferien eller ved spesielle anledninger. Jeg føler veldig på det at jeg ikke greide utnytte skoleårene slik jeg ønsket. At jeg ikke var nok sammen med folk, og at jeg ikke brukte fritiden mer på venner. Det er først nå jeg ser det unormale i at alt skulle dreie seg om jobb, trening og skole. Såklart har jeg venner som bor i nærheten, men vet dere hva? Jeg må være verdens dårligste venninne til tider. Istedenfor å sette av tid til venner prioriterer jeg heller familie, tv, sosiale medier, jobb og trening. Jeg trives i min lille boble. Litt for godt til tider. Faktisk var det en venninne (en meget klok en) som sa til meg at hvis jeg noen gang skulle treffe en gutt måtte jeg enten ut av byen (for å tilfredsstille mine krav) eller starte med sjekkeapper. Hun hadde rett. Nå har jeg min første tindermatch, og jeg blir litt sånn barnslig glad av å holde på med det. Jeg blir fnisete, og det kiler litt i magen på en måte. Så... Hvem vet? Matchen min var faktisk en av to gutter jeg swipet til høyre.... Av noen hundre. Frøken kresen, ja, men sånn må det være. Jeg er 23 år, og ser etter en livspartner. Vel. Nok om kjærlighetslivet. Det er venner som gjelder i første omgang. Kanskje skal jeg begynne prioritere litt annerledes der? Det er bare en ting. Det er liksom så mye enklere å være i sitt eget selskap, og det til tross for at jeg er verdens mest utadvendte hvis jeg legger godviljen til. Man kan nok helt klart kalle meg litt tiltaksløs til tider. Så fort jeg spør meg selv spørsmålet ''gidder jeg?'' så blir svaret nei. Jeg må rett og slett være spontan. Ikke tenke. Jeg må sende meldingen, og håpe på et ja, fremfor å vente på et nei. For det er også et problem. Dette med at jeg på en måte har innstilt meg på å bli avvist, eller dette med at jeg venter på en avvisning hvis jeg først har gjort en avtale. Og det er tøft. Jeg tror sykdommen har gjort mye med selvtilliten min. Gjort så jeg ikke føler meg bra nok. For hvis jeg ikke føler meg bra nok for meg selv, hvordan skal jeg da føle meg bra nok for andre? Et evig dilemma....

    Uken som kommer innebærer både jobbing, pilates&yoga (fått en liten dille der) og også sosialt liv. Sistnevnte, endelig. Jeg skal møte et par venninner, og det gleder meg stort. Jeg tenker at det er veldig bra for meg. Nå er det bare om å gjøre å fortsette i dette sporet. Det gjør så mye positivt for meg psykisk!

     

  • 0

    Stripset fast

    Mange år er gått, og med tiden skulle man tro jeg hadde fått mye på avstand. Jeg har det. Tro meg. Det er bare det at jeg til tider blir oppsøkt av fortiden. Ikke den fortiden jeg beskrev for kort tid siden, men fortiden på psykiatrisk. Jeg ser mye på action og thrillere, og liker det godt, men innrømmer også at jeg fort kan bli påvirket. Sånn et sted i underbevisstheten. I forrige uke så vi på Dicte, en episode om en jente i belteseng, som ble drept/forgiftet på psykiatrisk. Daget etter så vi Maria Wern, en episode om en jente som var kidnappet og holdt bundet i en sykeseng nedopet på alt mulig slags greier. Begge jentene unge. Hun ene yngre enn meg. Hun andre på min alder da jeg var tvangsinnlagt. Der og da tenkte jeg ikke over det, men så fort jeg la meg strømmet minnene på. Jeg ble helt kvalm og følte plutselig at jeg var lam i hele kroppen. Jeg klarer ikke å beskrive det, men den eneste forklaringen jeg har skal dere få servert nå. Hendelser fra sykehuset som jeg har holdt unna bloggen, og som jeg ikke har villet dele med noen. Hvorfor det ikke var trygt? Vel. Det skal dere få lese nå. Disse ordene gjør meg vondt å skrive... 

     

    Det var en Lørdag i Mars 2011. Vi var alene på huset. Jeg og to jenter til. Det var helg, og de resterende hadde fått permisjon. Som alltid. Pleiere var det ikke manko på, og ellers var ting som de pleide. Denne lørdagen derimot skulle bli annerledes. Jeg hadde forespeilet meg et ok måltid (næringsdrikker) sammen med en pleier jeg kom greit overens med. Plutselig viste det seg at hun måtte reise på et hasteoppdrag. Ikke vet jeg hva, men uansett skapte dette trøbbel for meg. Jeg hadde nemlig mannet meg opp til hele seansen i hodet mitt. Jeg måtte nemlig manne meg opp til hvert bidige måltid. Kanskje fordi det var så mye skambelagt rundt det. Der satt det liksom en så å si ukjent og nistirret på meg MENS jeg spiste. Snakk om ubehagelig. Og jeg har forsåvidt aldri vært tilfreds med felles måltider heller, så dere kan jo tenke dere hvor ille det faktisk var for meg. Uansett. På grunn av mine sære matvaner (sa vi) satt jeg alene på rommet. Med en egen pleier. Slik ble det også denne lørdagen. Siden hun andre meldte avbud skjønte jeg fort at jeg ville få en jeg ikke likte, da det kun var et par-tre stykker jeg kom overens med. MEN... At jeg skulle få en jeg knapt orket trynet på. Nei. Den så jeg ikke komme. La meg bare si at folk som snakker nedlatende om meg fordi jeg er syk, truer meg, skriver feilaktig i journaler, eller prøver å fortelle meg at foreldrene mine har gjort noe feil i min oppdragelse. Slike folk har jeg ikke noe til overs for. Jeg snakket derfor med assisterende leder den dagen og bad på mine knær om å få en annen. En med mer forståelse. ''Nei. Sånn blir det i dag'' Bastant i tonefallet. Det var hva jeg fikk. Husker jeg satt to timer i sengen i konstant panikk og skalv. Da pleieren omsider banket på døren min skvatt jeg til, og da jeg så henne i øynene ble jeg så forbannet som jeg aldri har vært i mitt liv. Jeg løp mot henne og beit til alt jeg kunne samtidig som jeg hoppet opp og ned, sparket og slo fra meg. En skikkelig rebell, med andre ord. Hun trykket fort på nødknappen og flere pleiere kom til. Man skulle tro jeg var livsfarlig. Da de kom så de at det var en ganske ufarlig situasjon, så det var kun en mann som ble igjen. En sterk en. Han tok skikkelig hardt tak i nakken min og bandt armene på ryggen. Som en fengselsfange. Aldri har jeg vært så redd i hele mitt liv. ''Dør jeg nå?, tenkte jeg'' Jeg mener. De kunne jo gjort hva som helst og sluppet unna med det, og i ettertid kunne de skyldt på den psykisk ustabile pasienten.

     

    I hans grep gikk vi sakte nedover gangen. Foran meg kunne jeg skimte de sterile dørene på rekke og rad. Nest siste dør til høyre. Der var det. Skjermingsrommet. Rommet for oss gale. Enda mer isolert fra omverdenen. Han låste opp, presset meg forsiktig framover før han gjorde et skikkelig dytt i den skjøre ryggen min. Jeg falt ned på knærne i det iskalde harde gulvet med hodet dundrende ned i sykesengen. Ingen belteseng denne gang, heldigvis. Heldigvis ble fort til uheldigvis. Jeg skulle fort få merke straffen. Armene mine og beina mine ble stripset opp etter sengen, og der ble jeg liggende. Lunsjen var for lengst glemt. Tiden gikk så uendelig sakte mens jeg lå der. Han satt bare med nesa ned i VG, mens han fra tid til annen tittet bort på meg. ''Angrer du nå, spurte han'' Nei. Svarte jeg. ''Javel, da får du ligge der litt lenger''. Hvordan det føltes å ligge der? Helt j'''''. Jeg var rastløs til tusen og hadde gråteanfall og panikkanfall om hverandre. Jeg svettet, jeg skalv. Og var livredd. Livredd med stor L. Etter hvert klarte jeg å roe ned, og etter x antall kalorier forbrent var jeg så sliten at jeg ikke orket bevege en kroppsdel. Plutselig var 1 time blitt til 4, og det var middagstid. Pleierne hadde for lengst hatt vaktbytte, og det var nå trygt å innta næringsdrikker igjen. Jeg husker så godt at stripsene ble fjernet. Jeg hadde ikke følelse i armer eller bein. Kun blåmerker. Bare det å bevege håndleddene eller anklene smertet unødvendig mye, og legeundersøkelsen senere på kvelden viste at jeg hadde forstuet høyre fot da jeg slo den i sengekanten. Jeg mener. Da jeg ble dyttet inn i sengekanten. Og hva som skjedde videre? Jeg ble sett på som en person som var til skade for meg selv og også andre. De økte derfor tilsyn, innskrenket godene ytterligere (mobil, data, permisjoner, besøk og gåturer) og begrunnet i journalene hvorfor jeg behøvde tvang på ubestemt tid. Redselen for at jeg aldri skulle slippe ut derfra? Enorm! Og at jeg aldri skal tilbake dit... Det er sikkert!

  • 0

    Trolig ingen del 3

    Jeg har vært så frustrert, men også så ufattelig sint. Dette med bentetthet og benskjørhet er ikke bare skummelt og trist, men også ekstremt tyngende og ikke akkurat den beste sovemedisin. Særlig fordi jeg vet det er så unødvendig. Unødvendig at det har gått så langt. Jeg skulle så ønske at jeg var like klok og fornuftig som jeg er nå den gang jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg skulle ønske at jeg den gang visste mer. Tidligere var ikke bentetthet et tema. Det var liksom ''ikke så farlig''. Men. Så brekker jeg et par armer på småfall og innser at det er noe som ikke stemmer, og av den grunn blir jeg sittende med google og lese side opp og side ned. Jeg oppsøker rett og slett den harde fakta bare for at jeg skal greie å ta det på alvor. Siden Januar i år (sist brudd) har jeg virkelig drevet skremselspropaganda, og en periode i våres balanserte jeg virkelig på livlinjen. Føltes det som. Gjennom flere år har ting vært som nå. Jeg har verken veid mer eller mindre. Fint, med tanke på at jeg ikke har blitt sykere. Eller, vent? Sykere. Kroppen min har jo forfalt mer og mer på grunn av at denne undervekten har vedvart. Ja. For i går fikk jeg sannheten. Sannheten jeg ikke ville høre....

     

    Jeg hadde jo på forhånd ringt inn, og fortalt om situasjonen min. En ganske så streng frøken med klare og tydelige krav. Jeg er som sagt meget sint for hele situasjonen, og selv om jeg har valgt å dra på sykehuset selv, så følte jeg meg også litt truet med tanke på at fastlegen har mast og mast og mast. Sint vil jeg nok være i lang tid. I alle fall så lenge ting er som de er. Og sint. Det var også det jeg hadde bestemt meg for å være da jeg kom. Jeg hadde gitt mamma klar og tydelig beskjed om at dette ville bli et ubehagelig møte og at jeg skulle kjøre hardt mot hardt. Jeg skulle nekte veiing og høyde. Jeg skulle nekte å få vite resultatet av bentetthet, og jeg skulle nekte å ta i mot kommandoer. Men hva skjer? Jeg blir møtt av verdens hyggeligste dame. Hun hilser, er ydmyk og fremstår som verdens snilleste lege. Vi går til rommet, og jeg begynner å prate. Prate. Jeg er ikke sint. Hun smiler, men har et snev av alvor i blikket. Jeg skjønner hva som venter, men allikevel sitter jeg stille på stolen og lytter. Jeg vil høre dette. Jeg må høre dette. ''Bentettheten din har gått nedover, særlig i hofter og rygg'' ''Jeg vet du ikke vil veie deg eller måle deg her, og det er for så vidt greit det, men.....'' Nå kommer det noe. Noe ubehagelig. Sekundene går. Som om tiden står stille. Som om jeg venter på et svar fra dommerne i Masterchef. Det kniper seg i magen. Hun fortsetter.... ''Jeg har snakket med folkene på Rikshospitalet og de er ikke så veldig positive til å gi denne behandlingen til unge folk''. Jeg skvetter til. Mamma også. Er det fordi jeg selv har forårsaket dette? Fortjener jeg ikke behandling? Hva er greia? Hun forklarer at det har med komplikasjoner å gjøre. Blant annet kan det skade et foster (som jeg ikke skal ha) eller gi spasmer i kinnene. Jeg kjenner jeg stivner til. Fastlegen som var så positiv, og så viser det seg at de ikke anbefaler meg å ta denne behandlingen. Tross mitt urovekkende resultat. Men. Så er det akkurat som at jeg blir betrygget litt også. Skulle jeg liksom ta i mot en behandling og bare droppe anoreksikampen? Ta meg en pause, fordi jeg kan? Jeg tenker med meg selv at hele behandlingen kanskje handlet mer om en utsettelse for min del, enn en faktor for å få meg frisk. Det er jo nemlig kun en behandling som kan få meg frisk, og det mine kjære venner... Det er kalorier. Det er vektoppgang! Og selv om det smerter meg å si det, så har jeg innsett at jeg vil ha en kropp som fungerer. Samme om den er fin å se på, eller om jeg liker den. Det driter jeg i. Nå er jeg desperat etter å starte livet, og jeg er lei av alle vondter, plutselige brudd og generelle komplikasjoner. Legen var helt klart enig i at dette var den beste løsning, men når det skal sies. Hun var ikke belærende. Og der bruke hun mine ord. Det sto nemlig svart på hvitt etter jeg ringte inn. Jeg liker faktisk at jeg kan sette folk litt på plass, skal jeg være ærlig. Og dermed fikk jeg de glosene jeg trengte; ''Dette må du finne ut av'' ''Du må øke på de områdene som er rett for deg!'' Det var som musikk i mine ører. Endelig en som lyttet. Endelig en som forsto. Og vet dere hva? Bentettheten kan nå et maksimum, og det før den brytes ned igjen ved 30 årene. Nå er det bare å jobbe på. Virkelig. Og selvfølgelig; ingen kostlister! Jeg og mamma har allerede planlagt innkjøp og oppskrifter, så det kan jo bli spennende. Sa vi. Det viktigste er uansett å ha henne og pappa ved min side... Krysser fingrene for at samarbeidet blir litt bedre denne gangen!


     

    Jeg venter fremdeles på telefonsamtalen. Om de vil gi meg behandling eller ikke, men slik ting står nå så har jeg og mamma egentlig kommet fram til at vi ikke tør. Jeg vil virkelig ikke sjanse med utseendet mitt. Jeg har jo høye flotte kinnben, en hud som aldri har hatt kviser, smilehull, stor munn og et smil jeg er stolt av. Jeg har faktisk noe positivt å si om utseendet mitt når jeg tenker meg om. Tidligere har alt bare vært et hat, men så fort en ser hva en kan miste så er det som om en kjemper alt for å beholde det. Rart det der.

     

    Jeg har alltid vært ekstremt skeptisk til det som er unaturlig. Tenkt det det gir så mange komplikasjoner. I mine øyne inkluderer det østrogentilskudd og preparater. Hun derimot satt et likhetstegn mellom naturlig og kvinnelige former. For saken er jo den at jeg vil at ting skal være naturlig, men jeg vil ikke ha menstruasjon, pupper, rumpe, lår eller hofter. Og derfra tok samtalen en merkelig vending. Er jeg født i feil kropp? Jeg ble ikke sur for at hun spurte, og skjønner jo at hun lurte, men ble kanskje tatt litt på senga. Svaret er jo at jeg selvfølgelig er glad for å være jente, jeg elsker å pynte meg og jeg vil overhodet ikke være en gutt. På noen som helst måte. Gutter er fine. Det er ikke det. Men. Jeg er ingen gutt. Det er bare noe med det at jeg kom sent i puberteten, og hadde knapt mensen et halvt år før jeg mistet den. Uregelmessig. Mest sannsynlig, og skal man tro de leger jeg har møtt, så skulle jeg blitt høyere. Er dere klar over hvor vondt det er å høre at jeg stoppet på 174-175 på grunn av sykdommen. Jeg vet jeg er høy, men har aldri i mine øyne vært høy nok. Det første jeg legger merke til ved jenter er høyden. Høye jenter er for meg pene og suksessfulle jenter. Samtidig ser jeg på høyde som dominans. Jeg liker å ha kontroll og vise at jeg er sjefen. Jeg liker å få respekt uten å åpne kjeften, og jeg vil at andre skal se ''opp til meg''. Legen sier jeg har voksesmerter enda, men trolig er det løpet kjørt. Jeg strekker meg ikke mer. Selv om jeg kommer tilbake til et fornuftig nivå kroppslig. Årene har sin pris. Dessverre, dessverre. Enda en forbanna dum ting å akseptere med dette. Men. Det finnes vel advokater i alle høyder, med alle tykkelser og fasonger. Jeg vil vel skli inn på en eller annen måte, og jeg vil vel få den respekten jeg forventer og håper på. Nå vet jeg at jeg hoppet veldig ut her. Poenget er at jeg har overgitt meg litt. Jeg vurderer østrogentilskudd, og jeg har tenkt til å gi det et forsøk. Mitt østrogennivå var så lavt at de ikke kunne måle det på blodprøvene en gang. Ergo; jeg har ikke noe særlig østrogen i kroppen. Foreløpig forstår jeg ikke helt hva det innebærer, men så lenge det hemmer benbygningen så vet jeg at det er en dum ting. Det skader vel ikke å prøve? Faktisk er det en risiko for livmorhalskreft, men så tenker jeg. Hvilken risiko er det ikke jeg utsetter meg selv for i denne situasjonen her? Er ikke den verre? Noen ganger blir det litt som å velge mellom pest og kolera. Håpløst, men et valg må til! Så ja. Bortsett fra det viste prøvene et nokså bra immunforsvar, men lavt på blodsukker og muskelmasse. I teorien skulle jeg ikke vært så aktiv og energifull som jeg er... 

    Shit. Jeg har klovnet det til tenker jeg, men er allikevel positiv. Dette skal fikses!

     

     

    Til dere som lurer? Nei. Jeg klarer ikke å se at jeg er tynn, men jeg vet det. Og det er litt vanskelig (av og til) å leve med at jeg ikke lenger er så tynn at det er sykelig. Sykelig er lik anoreksiens ønske. Da legen sa at jeg ikke var tynn nok til å bli lagt inn var det noe som jublet inni meg og en slags stolthetsfølelse som gikk gjennom kroppen, og så, to sekunder senere kjente jeg den ufyselige demonen gi meg dårlig samvittighet. Er det mulig?

    Men.... En liten klapp skal jeg ha. En plutselig tur til Larvik med mamma iført mitt nye vippeskjørt. Skjørt! Jeg har ikke brukt det på evigheter, fordi jeg mener det gir meg mer former og kortere bein. Innbilning eller ei. Det er et steg utenfor komfortsonen. Og vet dere hva? Jeg følte meg fin!

  • 0

    Sjokolade på tvang!

    Tenk deg at du putter noe sterkt i munnen. Så sterkt at det brenner nedover halsen, i ganen, på tunga. Overalt. Det hjelper ikke drikke vann. Ingenting hjelper. Smerten føles bare uutholdelig. Ok. Da fortsetter jeg. Sist jeg skrev nevnte jeg dette med kostlister, og nå skal jeg ta dere tilbake til den tiden jeg brukte det. Andre uke på psykiatrisk. Desember 2010. På listen var det et måltid kalt ''det lille søte'', mener jeg. 100 kalorier bestående av sukker. Nesten. Jeg kunne velge mellom smågodt, konfekt, sjokolade, boller, nøtter, kjeks, potegull, osv. Dere skjønner greia. Ikke et drømmevalg for en med anoreksi akkurat. Dagene før hadde jeg fått pepperkaker. Det likte jeg, og det ville jeg aller helst ha. Det var Søndag, og utvalget dårlig. Selv popcorn og saltstenger var de tomme for. Og pepperkaker. De hadde bare fått for seg at siden det var Desember så var det så hyggelig å sette fram pepperkaker til de innsatte (blir for snilt å si pasienter). Hallo. Mine pepperkaker. Rosiner var visst ikke godkjent. Ikke søtt nok. Jeg likte ikke rosiner engang, men siden de var enkle å svelge ned, så tenkte jeg å være på tilbudssiden. Nei. Det nyttet visst ikke. Valget var derfor ikke enkelt. Jeg kunne alltids ta en halv næringsdrikk, men i mitt hode eskalerte det da næringsdrikken ville utgjøre flere kalorier enn det søte måltid. Dessuten hadde jeg enda ikke blitt introdusert for det, og siden BUPA hele tiden hadde mast om næringsdrikker som tillegg, så var det uaktuelt. Jeg har aldri vært noen søtmoms, og kan ikke akkurat si anoreksien gjorde meg noe mer lysten på søtt. Heller livredd. Allikevel så stod jeg ved valgets kvaler. Tilbake til sonden ville føltes som et stort nederlag. Jeg bestemte meg for sjokolade. 2-3 ruter Freia melkesjokolade. Halvsmeltet. Grøsser av tanken. Jeg har (tro det eller ei) aldri likt sjokolade. Ren sjokolade (og også sjokoladepålegg, sjokoladekremis, sjokoladedesserter og oboy) Hobby, marsipangris, new energy, smarties, sjokoladetrukket lollipop (eller proteinbarer) derimot - det har gått greit. Greit. Ikke noe mer enn det. (Mørk sjokolade takler jeg ikke overhodet) Det er bare noe med den beske kakaosmaken, den porøse konsistensen, hvordan den smelter på tunga, hvordan sukkeret eksploderer i munnviken og hvordan den får meg til å gulpe opp sjokoladevann tre sekunder etterpå. Og det er derfor jeg nevnte ''sterkt'' i første setning. Da jeg puttet disse bitene i munnen så var det som å putte chili i munnen, bare at det var søtt. Altfor søtt. Ubehagelig søtt. Aldri livet om jeg hadde dyttet det i munnen frivillig igjen. Og bare for ordens skyld. Om det er sukkerfritt eller sukkerholdig har ingenting å si. Ren melkesjokolade er ren melkesjokolade. Kakaosmaken og søtligheten var og er for meg like fremtredende i begge alternativer! Men. Det var den gang. Nå er nå. Jeg har haugevis av muligheter og ting jeg kan ta istedenfor, og da prøver jeg heller få i meg ''det lille søte'' med tanke på mine smaksløker og hva jeg synes smaker greit. Det kan være en proteinbar. Det kan være pepperkaker. Det kan være popcorn. Det kan være safarikjeks. Og det kan til og med være kick fra godteriavdelingen. Ergo får jeg i meg både sukker og fett, og det gjør jeg daglig!

     

    Mine medsammensvorne derimot... De nyter sjokoladen sin med glede! Alle er vi forskjellige, heldigvis ;)

     

  • 0

    Litt om kjøkkenveiing og kostlister

    Enten du skal opp eller ned i vekt kan det være greit med litt veiledning som tar utgangspunkt i ditt energibehov. Med plusser eller minuser. Ofte mister vi fort litt oversikten på hvor mye vi inntar. En ekstra bolle her. En treningstime som utgår. En plutselig selskapsinvitasjon, eller akutt handletur på tom mage. Mange ting kan gjøre at rytmen fort blir forstyrret. Er du normalvektig og vil holde deg der, så har det i det store og hele lite å si med en oversikt. Da vil kanskje heller slike oversikter virke mot sin hensikt, og heller være fremprovoserende. Men. Dersom du har noen kilo ekstra, eller noen kilo for lite, da kan det være nyttig. På fagspråket kaller vi slike oversikter kostlister. De utarbeides som regel av ernæringsfysiologer, tross at de også kan utarbeides av en selv. Litt mer jobb, men det er fullt mulig hvis en selv har litt peil på å beregne kaloriene. For øvrig mye nyttig info på nettet der, altså. Og man merker jo fort om resultatene er positive eller negative. Uansett. Det er jo med tanke på min anoreksi jeg skriver denne bloggen, og derfor er det også naturlig at jeg holder tematikken der. Slik må det nesten være.

     

    Kostlister er mye brukt blant undervektige, og det særlig i samråd med lege og ernæringsfysiolog. Kostlistene er laget med tanke på hver enkelt, og inneholder måltid for måltid med hver bidige matvare. Noen også med detaljer om hver enkelt matvare. En brødskive er nemlig ikke bare en brødskive. Den kan veie alt fra 20-60 gram. En grønnsak er heller ikke bare en grønnsak. Sammenlign tomat og avokado for eksempel. Over 150 kalorier forskjell. Som spiseforstyrret er det naturlig at en hele tiden vil gå etter minst mulig hele veien, på både gram og kalorier, og derfor er listene laget såpass spesifikt. Noen trenger det, rett og slett. Det står til og med hvor mange spiseskjeer, skiver eller gram en påleggssort skal være, hvor stor en fruktporsjon eller gryterettporsjon er, og drikken er på eksakte desilitermål. Jeg derimot syntes det ble for mye. For meg som spiseforstyrret ble det bare demotiverende og nesten provoserende å se hva alt inneholder, og hvor mye ting faktisk utgjorde. ''Åja, så ostebiten inneholder 45 kalorier. Hvis jeg kutter bort hjørnene så har jeg tatt bort 15 kalorier'' 15 kalorier her. 15 kalorier der. Skjønner dere? Tall ble raskt en ond spiral. En runddans uten like. Har en først begitt seg ut på den dansen, så er det neimen ikke sikkert en kommer seg ut av den. Jeg snakker av erfaring. Før jeg ble innlagt hadde jeg pugget alle matvarene jeg kunne, og selv den dag i dag er de på langt nær glemt. Uheldigvis. Jeg trenger ikke lenger gå på butikken og sammenligne, for det klarer jeg utmerket i hodet. Der er alle innholdsfortegnelser lagret. Men, som jeg har sagt før; jeg teller ikke kalorier. Jeg veier ting, men om jeg bytter om på tilnærmede like varer, så bytter jeg ikke om på vekten fordi kaloriinnholdet er 220 istedenfor 213 pr 100g. Jeg driver heller ikke å kutter av biter (feks en pølse eller en proteinbar) for at den skal veie det som står (i motsetning til hva jeg gjorde noen år tilbake!) Vekta kan gå begge veier, men er for meg en trygghet. Med tanke på rett mål. Begge veier. Sist jeg tok havregryn på måfa var det visst 22g. Babyporsjon. Ergo er det for meg greit å veie ting, men det trenger ikke være fanatisk. Jeg har nemlig lært at det er helheten som betyr noe. Dette er også hvorfor jeg ikke bruker kostliste. Jeg klarer ikke forholde meg til det, rett og slett. Klarer ikke godt at noen andre bestemmer over med. Det greide jeg ikke før jeg ble innlagt heller. Endte bare opp med at jeg med vilje tok mindre enn jeg skulle. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra BUPA var å hive lista i søppelet. Herlighet. Jeg husker enda fortvilelsen i øynene til mamma og pappa. Særlig da jeg skylte mammas kylling i springen. Neste liste printet pappa sikkert ut ørten ganger fra mailen. Jeg fulgte den. 1/4. Det vil si at jeg fikk i meg mindre enn jeg gjorde før jeg begynte på den, så mamma og pappa bønnfalte meg om å slutte på den. Like greit for alle tre. Da jeg ble innlagt derimot ble det andre saker. Ingen kjære mor. Her var det lister basert på totalt kaloriinnhold. Eksempelvis viste liste nummer 1 1/2 brødskive til hvert måltid, mens liste 3 viste hele 2 brødskiver til hvert måltid. Jo mer vant kroppen blir til inntaket, jo høyere inntak trenger den. Planen var altså ikke at jeg skulle gå opp 5 kilo pr uke, men 1/2 kg. Deres mål. Ettersom jeg gikk på næringsdrikker var også dette regulert av lister, og de økte antallet gradvis. Gikk jeg opp mer, ble den nedjustert. Gikk jeg opp mindre, ble enten listen økt, eller aktivitetsnivået innskrenket. Det kom litt an på hvor snill jeg hadde vært, kan man si. La meg bare si; ikke særlig snill jente og veldig veldig mye innskrenkninger og økte lister. Og nei. Det var ikke min intensjon. Min intensjon var å komme opp til deres krav, men dessverre var det som om næringsdrikkene gikk gjennom kroppen som vann. De la seg ingen steder, kun på magen. Der det så ut som jeg var gravid i 6. måned. 

     

    Den dag i dag og i fremtiden kommer jeg aldri til å begynne med kostlister. Jeg hadde fått henvisning til en ernæringsfysiolog i våres, men endte opp med å avlyse. Det ble helt feil. Selv legen min undret hvorfor jeg i det hele tatt hadde bedt om henvisning når han i utgangspunktet visste jeg var så sta. Jeg mener. Jeg vet jo at jeg ikke hadde fulgt en kostliste. Særlig fordi anoreksien i meg blir ekstremt trassen, men også fordi en slik helseperson ikke evner ta hensyn til mine begrensninger. Jeg snakker kresenhet, ibs, reflux syndrom, intoleranser og allergier. Og jeg orker virkelig ikke sitte der å få høre at det er sykdommen som snakker. Nei, virkelig. Jeg har det mye bedre når jeg kan spise den mat jeg liker, og da tenker jeg at det er bedre at jeg øker på de feltene. Det er da jeg ser muligheter, og det er da jeg tror på mulighetene. At kostlister ikke funker for meg betyr selvsagt ikke at det er tull. Kostlister kan være en super hjelp og et viktig verktøy for den som sliter med vekta. Det kan også være en stor betryggelse for foreldre som står der og ikke aner hva de skal foreta seg, fordi de ikke vet hvor mange gram og dl det skal være av de forskjellige ting. Dessuten er det mange som ikke takler å ta til seg mat, eller knapt se at den blir laget, og da kanskje må ha en indikator på hva som er rett. Det er skikkelig tøft og vanskelig når ting som tidligere gikk på automatikk, sult og metthet plutselig består av kontroll kontroll og kontroll. Kontroll eller ei. Det å lage egne lister går som sagt også an, men er ingenting jeg anbefaler da dette med spiseforstyrrelser er veldig komplekst, og en skal helst ha litt kunnskap før en begir seg ut på det området. Når sant skal sies så er det forskjell på en som har hatt spiseforstyrrelser i 1 år, og en som har hatt det i 10. Kunnskap kommer gjerne med årene, og etter mye prøving og feiling, vet en fort hva kroppen vil ha, hvordan den responderer, og også hva en selv liker. Uten at en kun er påvirket av en viss stemme i hodet...

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde