Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Løgner

Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg''karriere'' så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ''holde på sånn'' At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

 

Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ''Optimisten'' står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ''normal'' selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

 

  • 0

    Hvorfor kan ikke folk få være tynne?

    Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv - men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

     

    Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ''noen kilo ekstra'' er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!

  • 0

    Den gang vs. nå

    Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ''Rett på sak''-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

     

    Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ''vant til å ha det vondt''. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

     

    Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil - men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask... 

    Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

  • 0

    Et nytt semester er i gang

    Jeg tok en siste helg hjemme før skolestart, for jeg kjente jeg trengte det. Må liksom få en ordentlig slutt på disse 10-11 ukene, og nå er sommeren 2018 på hell. Litt vemodig, men også godt. Jeg er så klar som jeg kan få blitt og jeg trenger 100% rutiner nå. Har til og med vært på skolen i noen timer allerede Fredag som var, men da ikke i forbindelse med studier, men kurs og forberedende til klasselederjobben som starter i morgen. Det var egentlig veldig fint å ta en to-dagers i Hønefoss i forbindelse med det. Jeg tok med meg Aleksander, og sammen brukte vi Torsdagen til bowling, piknik i parken, Mission Impossible på kino, stroganof i leiligheten, serietitting og yatzykos. I tillegg fikk jeg pakket ut alt det skolegreiene jeg slang fra meg sist, samt lagt inn siste rest med klær. Denne gangen er det ikke like mye som sist, for jeg har lært forskjell på sommer- og vinterklær nå. Dessuten så jeg hva jeg brukte sist gang, og hva som ble liggende et år i skapet. Dermed er en bag pakket med klær som skal tilbake, og en koffert er fullstendig tom. Planen var å få alt med til Horten, men pga at vi skulle hente på Gardermoen etter min jobbing på Fredag, så gikk ikke det. Pluss at regnet øste ned, så det eneste vi fokuserte på var å spurte til bilen. Og når mamma og pappa er så snille og kjører meg tilbake, så er det jo null stress. Da tar de med seg det som trengs, og jeg får med meg en haug matvarer og det siste som gjenstår tilbake. Vinn vinn. For uansett hvor flink jeg har vært til å plassere ting i Hønefoss, så er det alltids noe. Sko, vesker, matvarer, toalettsaker, pynteting, smykker og alle mine digitale duppeditter må med. Hvem vet hvor lenge det blir til jeg er tilbake i Horten igjen. Jeg håper jo ikke det tar så mange ukene, men uten bil, full fadderuke og med mye skole i staren, er det umulig å si. Jeg tror jeg starter med forelesninger på Onsdag. 

     

    Akkurat nå er jeg nødt til å lande litt. Fordøye alle inntrykkene etter den fine ferien. Sommeren ble så mye mer enn jeg kunne drømt om. Jeg har ryddet det som skal ryddes, men enda gjenstår en del sånn praktiske ting. Det er semesterregistrering, lånekassen, boksalg, bokkjøp, forberedelse til klasselederjobben, kontakte sjefen, mm. Også vil jeg jo veldig gjerne ordne med fotobok, lese jus og den slags - en annen dag. Dagen i dag ble nemlig ikke slik jeg trodde. Tanken var en kjapp prosess, der de slapp meg av. Istedenfor ble det en skikkelig familiesammenkomst med lunsj, boller, snacks og frukt på tre-fire timer. Aleks kom etter på sykkelen. Familien betyr virkelig alt for meg. Det er utrolig hvilken innsats de gjør. Ekstra hyggelig å vite at de trives på besøk hos meg, og ikke nølte med å bli med. En slik fin avslutning trengte jeg på sommerferien. Mer klar enn dette kan jeg ikke bli, og selv om det er uvant så kribler det etter å komme tilbake til gode vaner med legging, fast havregrøt og budsjettføringer. Når det kommer til mat og trening, er jeg fremdeles påpasselig og flink. Jeg har ikke hatt noen nesten-katastrofer en gang. Vekta mi er også sunn, og stabil. Jeg har absolutt alle forutsetninger for å klare dette året også, og når jeg nå sitter i studentleiligheten har jeg null bekymringer eller hensyn å ta. Her er jeg min egen keiserinne, og det trives jeg godt med. Er det nå man sier: ''Bring it on!'' ?

  • 0

    Artikkelen i Se & Hør - scannet

    Etter mye feriemodus og hektiske dager har jeg endelig fått ordnet med artikkelen som var i Se&Hør, 24 Juli. Legger den derfor ved her, til skrekk og advarsel, men også for å vise at det går an. En anoreksi er ingen dødsdom, og heller ikke noe en må leve med. God lesing!

     

  • 0

    Steinaldermenneske

    Jeg ble født i en tid der matbutikken stengte da jeg hadde lagt meg. Jeg ble født i en tid der fåtallet hadde tilgang til internett. Jeg ble født i en tid der man måtte kjøpe billett på toget. Jeg ble født i en tid der man måtte betale i en fysisk butikk. Jeg ble født i en tid der ipad var byttet ut med fargestifter og kasetter. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg vokste opp i en tid der data var luksus. Jeg vokste opp i en tid der en mobil kunne bli gitt som bursdagsgave. Jeg vokste opp i en tid der Playstation 1 og E-kara var det store. Jeg vokste opp i en tid der vi spilte musikk fra CD-plater. Jeg vokste opp i en tid der mamma og pappa hadde tid til å leke med meg. Jeg vokste opp i en tid der godteri var forbeholdt Lørdag, og Lørdagen var derfor noe spesielt. Jeg vokste opp i en tid der det ble servert sjokoladekake, gelé og saft i barnebursdager. Jeg vokste opp i en tid da det fantes postkontor. Jeg vokste opp i en tid der msn og nettby var dagens underholdning. Jeg vokste opp i en tid der fåtallet brukte sminke på barneskolen. Jeg vokste opp i en tid da det var vanlig å lese avisen på papir. Jeg vokste opp i en tid der et nuss fra mamma og pappa gjorde hele dagen bedre. Jeg vokste opp i en tid der mange bestilte flyreiser gjennom reisebyrå. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å scrolle instagram eller snappe enn å kikke opp når man går, sykler eller reiser kollektivt. Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å handle på nett enn i butikk. Jeg er student i et samfunn der jeg må bruke mail og apper for å vite når jeg skal jobbe eller hva jeg skal lese på av pensum. Jeg er student i et samfunn der chat er mer vanlig enn telefonkontakt. Jeg er student i et samfunn der man knapt får kjøpt billett på toget. Jeg er student i et samfunn der det er naturlig å bestille blomster eller mat på døra. Jeg er student i et samfunn der man må ha blueraybrenner for å få over det man har redigert. Jeg er student i et samfunn der det er fyfy å spise frukt. Jeg er student i et samfunn der det er mer fokus på livsstilssykdommer enn klimakriser og fremtidige utfordringer. 

     

    Så jeg vet ikke jeg. Hva kan jeg gjøre? Småboikotte? Fortsette å handle i fysiske butikker nonstop. Betale i kontantkasse på Meny. Sjekke inn manuelt på Gardermoen. Beholde mobilen min selv om den ''utdatert'' ifg trendsetterne. Ringe kundeservice fremfor å sende mail. Dra ned på banken for å ta ut penger. Møte venner istedenfor å sende messenger. Se på tv fremfor å streame. Betale mer kontant (for jeg tar selv 2 kroner på kort). Bruke vipps mindre. Bruke some mindre. Lese papiraviser og fysiske magasiner. Handle mat i matbutikken. Ikke bestille varer på forhånd. Eller? Kan jeg det?

     

    Delvis. Jeg trives fordi jeg har lært å tilpasse meg, og fordi det er enkelt i dag. Enkelt, men også mer tidkrevende dersom ikke alt er på plass. Dersom teknologien, wifi, appene streiker, feks. Så på en måte mistrives jeg også. I 2018 blir man ekskludert om man ikke følger utviklingen. Du kan søren ikke logge inn noensteds uten bank-id. Selv ikke åpnet et brev fra NAV eller Samordna Opptak. Du kan ikke betale mer enn så å så mye i kontanter, og ikke alle butikker er særlig fan av cash. For ikke å snakke om legetimer som skal bestilles via HelseRespons. Messenger er mer vanlig enn face-to-face-talk. Ikke alle varer er tilgjengelige i fysiske butikker. Uten dekoder eller data får man ikke sett det man vil på tv, heller. Og goprofilene som redigeres må på harddisk og ikke DVD, pga størrelsen. Når jeg ser 80 åringer med smarttelefoner - ja, da begynner jeg å lure hvor ting har tatt veien. 

     

    Nei. Jeg vet at jeg til syvende og sist ville trivdes i en helt annen tid tid. Ikke som Aleks, som ville vært stuck på 90-tallet. Jeg hadde valgt verken 90-tallet eller 2000-tallet overhodet. Hadde jeg ikke kjent til de ressurser og muligheter som finnes i dagens samfunn, så hadde jeg heller ikke hatt noe å savne. Jeg ville unngått den biten med krig, hungersnød, sterk religionspågang, dødsstraffer, mm. Derfor ville jeg heller dratt tilbake til den yngre steinalderen, også kalt bondesteinalderen. Der man kunne spise hele dyr, kle seg i filt og være utenfor kroppsfokus. Jeg er ekstremt primitiv og vet å klare meg på lite. Har faktisk noen klær i skapet fra 7-8 klasse som jeg enda bruker. Den andre resten forsvant til Uff like før Paris - bare 10-15 år for sent. Noe går aldri av moten, og jeg var helt ram på merkeklær på ungdomsskolen. Dessuten er jeg kresen på mat, så også det setter en stopper for fancy grønnsaker, spesialtilberedte proteiner og alt mulig rart av tilbehør - selv om jeg kan spise hva enn det måtte være av kjøtt (sorry!). Kan fint spise havregrøt til alle måltider en hel uke eller leve på samme pålegget i flere måneder. Dessuten er jeg enkel. Jeg foretrekker mye heller Toro tomatsuppe og spaghetti ala capri fremfor Peppes Pizza, kinarestaurant eller det mer luksuspregede og uvante. Slik er jeg bare. 

     

    Flere har sagt at de forsto hvorfor jeg ble syk. Hvorfor jenta som levde på sportsknekkebrød, spekeskinke, potetgull, gelé, middager (kjøtt og boksemat), ble syk. Fordi dette var det jeg spiste og likte (med noen tillegg), og da jeg fjernet dette, så stod jeg igjen med nada. Null og niks. Mamma og pappa har alltid kjøpt hva det enn måtte være, men det er min gane og reflux som har vært problemet. Også fikk jeg jo som sagt enda et problem: anoreksien. Jeg likte ikke fiskekaker før jeg ble syk, men jeg tvang meg til å like det fordi jeg måtte ha inn ''noe middagsaktig''. For å få ned tomatbønnene holdt jeg meg for nesa. Jeg spiste knapt frukt før jeg ble syk, men jeg tvang meg til et eple daglig. Jeg var ikke særlig fan av yoghurt, men yoplait 0,0% hadde så lite kalorier. For meg har ikke livet noensinne handlet om mat og hygge rundt det, men jeg har spist fordi kroppen trenger energi og ikke skal sulte. Pølser i barnebursdager spiste jeg gjerne etter at de andre var ferdig og hadde gått fra. Apetitt har jeg liksom ikke hatt i den ''normale grad'', og jeg har så å si ila mitt anorektiske liv, ikke savnet noe. Kanskje bare spekeskinke. Og Peppes Pizza, taco og pinnekjøtt - men de tre sistnevnte er liksom ikke hva de var. Det er faktisk veldig kjipt, fordi det var favorittene før. Samme hvor ofte jeg prøver, så er det liksom bare greit nok. Derfor blir det gjerne med det ene stykket eller den ene lefsa før jeg finner noe annet å sette tennene i. Og potetgull, som jeg var helt vill etter før, liker jeg visst ikke lengre, så da må det jo bli popcorn, tortillachips, potetmelspotetgull, rischips og den slags. Er det virkelig mulig å avvenne seg de ting man elsket før? Gad. Det var vel den siste jeg så komme da anoreksiens kalorikontroll slapp taket.

    Når middagen blir serrano med brødskiver... 

     

    Matlysten gjør at det har det vært vanskelig å komme tilbake til sunne rutiner der jeg også opprettholder en sunn vekt, men med mye feiling og prøving så har det gått, og det går strålende fortsatt. Føler også mer samhold og glede når jeg spiser med andre. Jeg har virkelig måttet gå i tenkeboksen og utfordre meg selv, men jeg har ikke gått noe unormalt langt på smakene - det skal sies. Jeg er fremdeles mer kresen enn unger på barneskolen, og sånn får det forbli. Jeg greier ikke å utvide smakshorisonten min mer. Aleks har latt meg smake på en rekke ting, men 99% av gangene får han et æsj tilbake der jeg fysisk brekker meg av smakene. Det har feks vært agurk, paideig, sukkerrbrus, laks, ostepølser, brunost, fløteis, mm. Og nei. Dette er ikke ting jeg likte før jeg ble syk. Haha. Da gir jeg litt opp. Imidlertid har det hjulpet mye at jeg ikke lenger har anoreksi, for det gjør at jeg i alle fall kan smake, og jeg kan spise det jeg spiste før. Om jeg hiver nedpå en pakke spekeskinke om dagen eller litt for mye grøt, så er det null stress. Jeg må bare holde meg til det jeg liker og heller øke mengdene der. Igjen: jeg har ingen mål om å bli altetende. Det skulle virkelig ha tatt seg ut. 

  • 0

    Paris - bilder fra de 4 siste dagene!

    Jeg har allerede skrevet mye om turen, men jeg kan jo omtale bildene litt for å gi dette innlegget en viss betydning. Jeg har allerede publisert Tirsdag (Ankomst, eiffelbilder, restaurant), Onsdag (Seinentur, pariserhjul, louvre), Torsdag (Palass, triumfbuen, champs ellysse) og Fredag (Disneyland), så dette er fra Lørdag til og med Tirsdag. Vi har utnyttet max av dagene for å si det slik. Onsdag reiste vi hjem, og det har vi kun delvis film av. Jeg var dessuten veldig oppgitt og sinna på flyplassen, så den settingen trengte ikke særlig med dokumentasjon. Herregud. Jeg møtte faktisk opp med solbriller og caps, og smalt billetten ned på disken: ''I'm leaving NOW'' Det må ha vært litt av et syn for de rundt - uten at det er noe som brydde meg. Jeg var 110% fokusert på å komme meg hjem til rett tid. 

     

    Lørdag hadde vi guidet tur til Eiffeltårnet. Aleks og jeg gikk/jogget opp over 700 trappetrinn, men måtte ta heis til toppen/the summit - for der var det for smalt å ha trapper. En flott dag der vi heldigvis hadde 25 grader og ikke 37-38 som det hadde vært hele oppholdet. Etter Eiffel ble Aleks gatetegnet, og vi dro på tur til Notre Dame (rett inn på gudstjeneste!!!!), park Luxemburg og Lafayette (kjøpesenter + høy bygning) Tilbaketuren, sent på kvelden, ble i form av en buss jeg tilfeldigvis oppdaget med rett endestasjon på. Lenge leve galskapen. 

    Historien bak dette bildet er litt morsom. Vi hadde jo betalt for beliggenhet og ikke kjøleskap, så det å kjøpe ost var en umulig oppgave når kun 1 av 2 personer liker ost. Skulle da Aleks ha ost i baguetten sin måtte han spise nesten 200 g (6 skiver) for at det lønte seg, og vel: Han ble mett.

     

     

    Søndag var dagen med Tour De France, og hele målet med turen. Vi dro bort til Norskesvingen FULLT ANTRUKKET rundt 13:30 og hadde godt med tid til ryttere og kortesje skulle ankomme. Totalt ble vi stående i 6 timer, og vi kunne ikke lee oss (verken for å gå på do eller spise annet enn Skittles), for da hadde vi mistet superplassene våre. Ergo var vi greit tørste og sultne etterpå, men fikk vi i oss noe da? Nei. Da skulle Aleks bort i parken for å se storskjerm for så å gå inn på Champs Ellysse presseområdet, og bort til teambussene. Plutselig strener Dag Otto ut på siden av meg (har det på video FB), og vi fikk dessuten blikkontakt med flere av rytterne. Ganske kult. Spisingen ble i parken etterpå, 8 timer etter vi kom. Men hva gjør vel det når den eneste dagen man har sett for seg overgår alle ens forventninger? Nei. Dette var nesten bedre stemning enn 17 Mai. 

     

    Mandag var satt av til kjøpesentere. Ikke det at jeg måtte shoppe, men det er jo morsomt å ha ett eller annet fra Paris. Jeg fant jo også mye fint i luksusbutikkene på Torsdag for så vidt, men jeg gidder ikke det tollstyret, og dermed var det greiere å handle på Hilfiger og litt sånn. Med i bagasjen hjem ble en nydelig kjole Aleks ba meg kjøpe (før jeg visste prisen), en veske, en bluse og en t-skjorte. Innen grønn sone. Det ble denne dagen to kjøpesentere, og vi brukte over 2 timer på å gå mellom dem. Fordi vi tok omveier med vilje og ville se mer enn nødvendig. Vi passerte også ''Statue De Liberte'' (State Of Liberty) på veien, samt tok nydelige bilder ved havnealleen med Eiffel i bakgrunnen. 

     

    Tirsdag var for oss egentlig en overflødig dag. Vi hadde ingen peil på hva vi kunne foreta oss, da vi følte vi hadde sett alt. Det til tross kunne vi ikke bare late oss på hotellet, småvandre der vi hadde vandret eller kaste bort tiden på surr. Denne dagen hadde vi jo også betalt for, så jeg så ingen grunn til å holde igjen på krefter eller noe som helst. Jeg googlet tidlig det jeg kunne av turistinfo og kom over ''Sacre Coeur'' som kun var en rusletur på 7 km hver vei. Det virket mer enn overkommelig, selv i 38 grader. De forrige dagene hadde vi jo vandret langt over det. På veien passerte vi Madeleine Kapell og Madeleine plass, casino, operaen, kjøpesenter (som vi ikke var innom) og Moulin Rouge. Den turen var null stress. Litt verre var det med trange gater og 10% stigning, men vi kom oss da opp, og for en nydelig utsikt vi fikk til å spise lunsj. Pluss for at vi kom til en slags italiensk alpelandsby - midt i Paris. Anbefales. Angrer ikke et sekund på den turen, og faktisk føler vi begge at dette var noe av det beste. Rett og slett fordi vi ikke forventet det. Vi ble bare sånn tatt på senga over hvor flott det var. Som om det var en forlatt landsby uten at den var forlatt. Helt nydelig. Kvelden her gikk egentlig bare til å pakke. Vi vurderte restaurant, men varmen gjorde det uaktuelt. Dessuten skulle vi opp klokken 4-5 avreisedagen. Ergo ble det ferdigstekte kyllinger for sjette dag på rad med yatzy og franskdubbet TV. Kunne ikke ha vært bedre. 

    Jeg kjøpte denne... 

     

  • 0

    Paris - bilder fra de 4 første dagene!

    Jeg trengte en dag på å lande, for jaggu meg er det vanskelig å vite hvordan man skal starte å fortelle om ''ferien'' fra 24 Juli tom 1 Augut. Ja, for jeg skriver ferie i gåsetegn ettersom vi ikke har daffet oss gjennom noe som helst. Daglig har vandret flere titusener skritt og mil. I stekende sol og skyhøye plussgrader - hver dag. Med sekker på ryggen. Ingen avslapning eller snarveier her i gården. Fordi metro og tog er mer stress, og fordi vi liker best å aktivisere oss og utnytte dagene til det fulle. Samtidig har det også gjort at vi kunne se mye og bli bedre kjent. Paris er en nydelig by. Som å vandre i et maleri. Langt flottere og opplevelsesrik enn jeg hadde trodd. Det til tross så kom vi til et punkt der vi var litt mettet. Mettet på opplevelser og mettet på maraton. Der vi følte oss klare for å reise hjem. Fordi vi rett og slett har presset inn alt vi ønsket og enda mer på bare få dager. Og det er en god følelse. Vite at man har fått 110% ut av ferien. At vi ikke angrer på noe. For jeg vet ikke hva vi ikke har gjort, skal jeg være ærlig. Og alt er er foreviget med gopro og Canon, så jeg har en liten jobb med Pinnacle og Cewe Fotobok nå ganske snart. Det sier seg vel selv da vi måtte lade kamera og video hver eneste dag, samt overføre underveis?

     

    Kroppen har vært en drøm, og jeg er glad formen og kondisen er tilbake. Spising var egentlig null stress. Fant til og med rikelig med proteiner. Aleks og jeg var enige om en restaurantkveld, men ellers tenkte vi bare brødmat, frukt, yoghurt og helt enkelt, kjøpt fra butikker. Å sitte i parker med nistepakkene er minst like hyggelig som å sitte ved en bistro, synes nå vi. For hva er det man husker fra turen? Er det maten man brukte noen tusenlapper på, minishoppingen eller er det alle opplevelsene? Turen på Seinen, turen opp i Pariserhjulet og Eiffeltårnet, til Disneyland, inn på Louvre eller inn på presseområdet til Tour De France. Jeg vet hva jeg ville svart. Opplevelsene med stor O. Men så er det selvsagt også gøy å si at man har spist på restaurant i Paris, selv om maten i seg selv ikke var noe høydare og jeg ikke spiste opp. Samtidig så reiste jeg med lillebror, og ikke med en kjæreste, så mulig det også gjør at jeg verdsetter opplevelser mer enn mat. Og nei, vi forsto ingenting på menyen, ei heller av innholdsfortegnelsene i butikken - bare det var en interessant opplevelse for eks-anoretiker og frøken kresen. Alt jeg skjønte var makroene. I fjor kunne det endt med en katastrofe. Men. Jeg er ikke syk lenger. Jeg var bestemt på at dette skulle gå. Samme hva slags brød eller knekkebrød. Samme hva slags yoghurt og pålegg. Samme hva slags drikke. Innen hva kroppen tåler. De tingene er ikke så himla nøye lenger, og det gjorde at vi alltid fant og hadde mat. At vi alltid kunne sette oss i en park, eller på en benk. At vi så å si aldri gikk timer på overtid. For en befrielse.

     

    Samholdet mellom meg og lillebror har vi virkelig funnet tilbake til. Det var virkelig på vippen den gangen jeg var syk, men jeg føler vel at jeg har greid å ta igjen mye av det tapte dette siste året. Denne turen ble bestemt for et år siden, da jeg enda var syk, men den ble bestilt i Februar, da jeg var frisk. Derfor har vi gått med noen blandede følelser begge to. Jeg så det som en seier, mens Aleks så det som en avkobling og en ferie med søsteren sin UTEN sykdom - noe han fikk. Turen har ikke bare vært en tur for oss, men også noe som har vært med på å gjenoppta vår fantastiske søskenforhold. Nå er det helt på topp. Vi har innsett hvor viktige vi er i hverandres liv - på ekte. Men vi er begge sta og bestemte, og det er noe som krever at man må gi og ta. Tidligere ville det vært en umulig utfordring for meg. Nå derimot har det vært barneskirenn. Og helt ærlig synes jeg det er en bedre følelse at vi går 50-50, fremfor at jeg alltid skal få viljen min. Disse 8 dagene har virkelig gitt meg så mye, og jeg sitter igjen med minner jeg aldri ville vært foruten. Lillebror var dessuten pr dags dato den beste reisepartner jeg kunne hatt i Paris. Han er helt unik.

     

    Dette er bilder fra Tirsdag 24 tom Fredag 27. På de dagene var vi på restaurant, båttur, pariserhjul, Louvre, triumfbuen, Champs Ellysse og Disneyland. I tillegg til at vi var innom masse parker, så flere palass og ulike bygninger. Her har jeg kortet ned på utvalget med kanskje 1/4. Enda er det mye, og derfor må siste rest komme i et eget innlegg. 

     

    Nå er det bare et par uker før det braker løs med 3 semester. Inntil da skal jeg roe ned, ordne ferdig blogginnlegg nr 2 med bilder, redigere fra ferien, jobbe, møte venner, lade opp og såvidt starte på pensum (om jeg rekker) Gårsdagen tok nok på mer enn hele turen totalt. Turen hjem fra Paris var nemlig ingen dans på roser. Her snakker vi ferdig pakket dagen før, klar for å stå opp klokken 5 for å stresse med taxi til CDG for så å få beskjed om at flyet er overbooket. Venteliste hei og ho. Når det ikke da er mulighet til å sjekke inn på forhånd blir man jo litt sur, nettopp fordi det ikke var noe annet vi kunne ha gjort. Og når det da betyr at man man innom flere ulike skranker og krangle med flere ulike franske folk (som ikke vil forstå), så tar det på klokken 7 om morgenen. I tillegg til at sikkerhetskontrollen flyttes til andre enden av bygget og man må stå i 15 minutters kø for å passere. Men så er det noe med det at man forbereder seg på det verste, og da er det plutselig ikke så ille når alt løser seg. Selv om det betyr at flyet blir litt forsinket eller at det går buss for tog fra Oslo S og hjem. Pluss at gjensynsgleden med mor og far overgikk mye. 

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde