Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

11

Blogge seg bedre?

Det er uendelig godt å vite at mine erfaringer kan inspirere og virke positivt for andre. Selv om jeg sitter med vonde og dype arr så betyr ikke det at disse arrene skal markeres. Ikke mer enn de må i allefall. Jo lenger ned jeg graver, jo mer depresjon, angst og selvhat får jeg fram. Det er jeg aldri tjent med. Fortid er fortid. Den er over. Fullstendig ferdig. Veien videre er framtiden. Det er den jeg fokuserer på nå. Der jeg først og fremst skal bli bedre. En gang i senere tid håper jeg, og helst så fort som mulig. Hjelpe meg selv ved å hjelpe andre. Bloggen har en viktig funksjon sånnsett. Jeg kan skrive og notere ned tanker som fyller hodet mitt. Jeg kan publisere realistiske bilder. Jeg kan vise fram en sårbarhet der jeg er totalt ærlig og åpen. Jeg kan liste opp konsekvenser og ulemper som kanskje vil skremme folk vekk fra spiseforstyrrelsens klør? Jeg kan våge å satse, på tross av at jeg ikke aner utfallet. Jeg kan, jeg vil og jeg skal. Hver gang jeg sier det kjenner jeg haugevis av energi stråle ut i kroppen. Smilet lurer seg fram og jeg nyter en god følelse blandet av selvsikkerhet og trygghet. Jo mer jeg har det slik - desto bedre. Alt som er bedre er gull verdt i kampen mot anoreksien...

 Blogge seg bedre? Ja, jeg tror det funker!

 

 

 

 

 

   

 

  • 2

    Viktig forhold

    Jeg er meg. Du er deg. Vi er alle forskjellige. Vi har alle forskjellige behov og vi har alle forskjellige meninger. Selvstendighet er derfor viktig. Ekstremt viktig. Den kommer. Alle trenger vi tid og rom til å utvikle oss. Utvikle oss slik vi ønsker. Slik vi mener er fornuftig og slik vi mener er rett. Det finnes ingen fasit. Kun en hjerne. Ingen som kan ta avgjørelsen for oss. Du styrer. Du bestemmer. Du vet best!  Allikevel utsettes man for en rekke ytre påvirkninger daglig. Vi blir herset med uten at vi helt er klar over det. Masse inntrykk og impulser kan fort bli forstyrrende og for mye. Da starter gjerne usikkerheten. Tvilen kommer fram... Noe som vokser seg fram til å bli teite i-lands-problemer.

     

     

    For hva er det snakk om, egentlig? Det er en rekke ting som angår enkeltmennesket og individet. Allikevel mener jeg ''synet på seg selv'' troner øverst. Man kan forsåvidt heller ikke ha et godt forhold til andre, uten å ha et godt forhold til seg selv. Sånn innerst inne. Enten man vil innrømme det eller ei. Selvbildet er jo et sted å begynne. Enkelt er det aldri. Utfordringene står i kø. Ofte er det andre faktorer som gjerne vil spille inn. Som dette med kropp, utseende og det ytre. Det skjer noe med ens eget selvbilde når kroppsfokuset overtar. Slik det forsåvidt har gjort i dette samfunnet. Jeg kan ikke gå forbi en bladreol på butikken uten å lese en eller annen fanatisk overskrift relatert til helse. Hver gang skal det presiseres hvor mange kilo man kan gå ned med diverse dietter og svett trening. Hver gang skal det være bilde av den perfekte dama/mannen med den perfekte kroppen, det nydelige ansiktet og det speilblanke håret. Hver gang. Mediene skal lokke oss til å lese om det fine og flotte. I den tro at vi selv kan oppnå det. Kjøpe oss til suksess? Er det slik det er? Da blir det jo ikke enkelt når sammenligning pågår konstant. Spesielt når man føler man aldri når målet ''målet''. For hva er målet? Er det dit man kommer når man innfrir forventninger og oppnår resultater? Er dit man kommer fordi man er lykkelig og har det bra? Eller kanskje en kombinasjon? Hva er realistisk og hva er overfladisk? Det er noe å tenke på. Det finnes et skille. Om det er tydelig nok gjenstår å se. Man skal bevare en psykisk helse, like mye som den fysiske. Selvtillitt er essensielt. Den er på plass den dagen man virkelig er trygg på seg selv. Ikke med et liv der man hele tiden stiller krav og lengter etter noe som ikke eksisterer. Heller ikke når man tenker på hva man skal rekke, burde ha rukket eller ikke rakk. I såfall er det ikke rart mange lever under spenninger og stress dag inn og dag ut. I så fall er det ikke rart man aldri blir tilfreds med noenting...

     

    Man skal være fornøyd med den man er, og ikke lengte etter den man ønsker å være. Du er deg, og jeg er meg. Ingen kan utfylle den rollen bedre. Vi er unike på hver vår måte. Flotte individer som det kun finnes en av. En i hele verden. Kanskje er det viktigere å fokusere på det man lykkes med, framfor det man ikke lykkes med. Det er for dumt å hige etter noe som aldri kommer. Alle kan ikke tjene milliarder og alle kan ikke være supersmarte medlemmer av Mensa. Alle jenter kan ikke være tro kopi av Barbie, mens alle gutter kan ikke være flotte og topptrente med superpack. Det går ikke. Vi er ikke satt sammen slik. Den perfekte fasade eksisterer ikke, og det har den aldri gjort. For fornuftens del er nok det sånn det skal og bør være. Man må bare leve livet sitt på best mulig måte. Og best av alt; være seg selv 110%.

     

     

     

     

     

      

  • 2

    Lille orakel...

    Jeg stiller spørsmålene, enda jeg vet svarene. Tør jeg ikke svare? Vil jeg heller bruke tid på å lete etter et bedre svar? Jeg tror i bunn og grunn at jeg er redd. Jeg vet jeg er det. Redd for noe jeg ikke forventer. Redd for noe jeg ikke er klar for. Redd for noe jeg ikke forstår. Det er denne redselen som holder meg tilbake. Holder meg tilbake fra å leve et fullverdig liv. Et liv som jeg alltid gledet meg til å få. Et liv som skulle være skreddersydd for meg og mine interesser. Et liv som skulle fylle opp hverdagens tomrom. Det er merkelig hvordan noe brått kan sette stopper for alt. Hvordan noe plutselig kan ødelegge. Hvordan noe bra sakte blir snudd om til noe dårlig. En slik fundering skaper mange spørsmål. Uansett hvor mye rart jeg måtte lure på så vet jeg allikevel hvert eneste svar. Jeg er bare redd for å lete etter dem...





     

     

     

      

  • 1

    Frøken fornøyd!

    Det går utrolig bra og skolehverdagen kunne ikke vært bedre. Selv om den forrige klassen var super, så har den nye vært minst like bra. Jeg har pratet med mange og fått skikkelig innpass. Det er ingenting som er usikkert rundt fag eller timer heller, og det er kjempedeilig. Stress eksisterer ikke hos meg foreløpig. Kun masse energi. Jeg ser virkelig fram til neste uke hvor vi starter for alvor. Det skal bli fint å komme ordentlig i gang. Det trengs. Jeg føler meg klar. Mer enn klar. Det kribler i kroppen etter å ta fatt på slitte skolebøker og den altfor trege PC'en for å opparbeide ny kunnskap i alle baner. Med intensjonen om at mitt beste skal være godt nok hele året gjennom. Fornuften seirer. Jeg har kontroll og kjører på... Dette føles riktig fordi det er riktig!



     

     

     

     

      

  • 3

    Endelig!

    Da jeg kom hjem fra skolen Mandags ettermiddag kjente jeg meg totalt tappet for energi og nesten litt deprimert. Skolehverdagen ble dessverre mye tyngre enn den hadde behøvd å bli. Fagene var feil og timeplanen var feil. Dessuten ønsket jeg meg over i en annen klasse. Mye som skurret og som jeg var misfornøyd med. Noe som skapte litt ekstra stress og usikkerhet. Et møte med koordinator ble avtalt. Mer fikk jeg ikke gjort der og da. Da jeg kom på Tirsdag føltes kroppen imidlertid litt lettere. Jeg hadde grublet og kommet fram til at jeg ville forsøke. Forsøke å tilpasse meg så godt som mulig. Ikke tidligere enn 8:10 stod jeg opp. Trøtt som en svamp. Definitivt ikke klar for seks timer på skolebenken. Det var ikke jeg vant med. Allikevel måtte jeg, og etter en rask runde på badet kom jeg meg ut av døra til slutt. Med nok tid til å rekke skolen. Dagen ble brukt på ''å bli kjent'' Det var da jeg innså hvilken bra klasse jeg faktisk var i, og hvor utrolig god kontakt jeg fikk med de fleste. I løpet av bare minutter var klein ja/nei-prat byttet ut med oppvekst, fritid og utdanning. Mange av oss hadde samme målsettinger og syn på det meste. Forskjellen aldersmessig er ikke så stor så fort folk passerer 18... Skravlingen pågikk og jeg gikk fra bord til bord for å delta i samtalene. Før jeg visste ordet av det hadde timene passert og vi fikk dra hjem. Noe tidligere enn avtalt. Dermed rakk jeg å spise frokost før jeg dro ned på møte. Hvor skal man begynne? Det var så mye jeg ville ha fikset opp i, så vi tok en ting av gangen. Etter litt om og men fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Jeg kom i den klassen jeg håpet på. Det hadde for øvrig ingenting med den gamle klassen å gjøre. Kun mitt behov for en norsklærer jeg kjente til, og som visste litt om min bakgrunn. Å skape tillittsforhold tar ofte lang tid, og i og med at norsk er et såpass seriøst fag så trengte jeg det. For ikke å glemme at jeg nå går i klasse med lillebroren min. Det er jo rart, men også litt hyggelig synes jeg. Han venner seg nok til det. Utenom norsken så gjensto to programfag; media og næringslivsøkonomi. Jeg ringte inntakskontoret på Mandag og fikk positivt svar. Jeg kan forlenge skoleplassen og retten min. Dermed venter jeg med økonomi til neste år. Jeg ble litt satt ut da jeg så at det var to-fire fritimer mellom fagene. Enten måtte jeg være på skolen åtte timer, eller så måtte jeg dra hjem i mellomtiden. For min egen helse tror jeg det var en lur beslutning. Selv om jeg veldig gjerne ville blitt ferdig dette skoleåret, så er det klart at jeg må prioritere fornuftig slik at jeg ikke sliter meg ut. Da kan jeg samtidig gjøre det beste ut av det siste året på videregående. Mitt siste år på videregående!

     



    Ja! Jeg gleder meg. Ja! Jeg er fornøyd. Superglad kan man vel si. Stresset har forlatt kroppen og jeg kjenner meg klar. Klar for enhver utfordring. Jeg skal gjøre mitt beste. Hverken mer eller mindre. Innsatsen er kun tilpasset min energi og mine behov. Dette skoleåret skal fylles med minst like mye livsglede og positivitet som i fjor. Om ikke mer...

     

     

     

     

      

  • 6

    Skolegang + anoreksi?

    Skoleflink har jeg alltid vært. Prioritert skolen har jeg alltid gjort. Både før jeg ble syk og etterpå. Ikke nødvendigvis på grunn av superkarakterer, men også fordi jeg har likt det. Jeg har trivdes i en skolehverdag og alt som har fulgt med den. Kun en gang har jeg skulket. Det var på barneskolen da vi skulle lage potet- og grønnsakssuppe i heimkunsskapen. Utover det har jeg fulgt dagene og møtt opp. Livredd for fravær. Livredd for å gå glipp av noe. Selv feber og kvalme har ikke vært unnskyldning god nok.

     

    Å komme seg videre er helt essensielt for meg. Med eller uten sykdom. Det å se veien videre, og vite at den eksisterer gjør noe med motivasjonen. Da jeg var innlagt ble skolen satt på vent. Jeg startet såvidt et år i tredje klasse, men overlevde ikke mer enn to måneder før jeg ble permitert. En permisjon som i utgansgpunktet kun skulle være et avbrekk for at jeg ikke slet meg selv ut. Hvertfall hva jeg trodde. Legen hadde åpenbart andre planer, sammen med BUPA, og de var vel begge klare på at jeg ikke skulle tilbake i det hele tatt. For det året. De tidligere årene hadde friminuttene gått med til joggeturer og matpakka hadde fått sin selvskrevne plass i søppelbøtta på do. Anoreksien hadde hatt et solid tak på meg hele veien. Jeg lystret og gjorde som den sa. Derfor var bekymringsgraden stor. Fra alle sider. De visste på bakgrunn av fortiden hva jeg ville foreta meg om jeg fikk sjansen. Selv borte fra skolebenken og med full helsekontroll ble jeg til slutt innlagt, syk og døende. Det var ikke valgfritt. Inn på tvang med sonde. Der lå jeg. Lenge. Altfor lenge. Skolesavnet ble bare større og større. Jeg fikk gaver og kort fra klassen, og en sjelden gang besøk fra mine nærmeste venner. Det var sårt. Russetiden ble bare et innblikk. Et innblikk i en normal avslutning på videregående. Jeg hadde permisjoner og måtte ta det derfra. Lite visste jeg om når utskrivelsen ville komme, og derfor søkte jeg ikke skolegang det året. Jeg ventet. I slutten av Mai var jeg fri. En fri person med fri eksistens som kunne ta frie valg. Da var det for sent. Skolen hadde løpt fra meg. Et helt år gikk jeg hjemme, med litt jobb innimellom. Det gav mye plass til tanker. Tanker som aldri burde eksistert. Jeg følte meg konstant utmattet, sliten og elendig. Etter mange måneder var jeg så psykisk nede, men allikvel så høyt oppe. Positiviteten måtte seire, fordi jeg skulle søke. Fulle dager ville bli tøft, og det visste jeg. Derfor tok jeg tak i perfeksjonismen og bestemte meg for en løsning. Sammen med mamma, pappa og skolen kom vi fram til en bra mulighet. Jeg skulle gå tredje klasse over to år. Jeg begynte med 12 av de 30 uketimene, og hadde tre fag; rettslære, historie og religion. Disse fagene gikk best opp med timeplanen min, og gjorde at jeg fikk sammenhengende timer. Selv om jeg møtte opp hver dag var det kun snakk om to timer, og noen hele fagdager hver sjuende uke. Mandag var den eneste dagen til 15:30 på fire timer. For å fungere på skolen måtte jeg selvsagt spise. Jeg hadde med med matpakke de gangene det var fagdag, men ellers spiste jeg før skoletid og etter skolen var ferdig. Om jeg begynte tidligere enn 12:15 ventet jeg bare med frokosten til jeg kom hjem. Noe som var en smart løsning. Smart tenking måtte til. Jeg skulle jo klare dette. Det var avgjørende for alt annet. Jeg fikk innpass i klassen med en gang og skaffet meg venner. Selv om dette ikke var intensjonen, så gjorde det hverdagen så mye enklere. Fagene gikk også veldig bra da jeg fikk troverdige og flinke lærere. Jeg presterte særdeles godt og stod igjen med null fravær, to seksere og en femmer i standpunkt, samt seks i muntlig religion. Tross resultatene har jeg ikke følt på anoreksiens vrede. Uansett hvor sinnsykt det måtte høres ut. Det er klart sykdommen er der, men den har ikke gitt en negativ innvirkning slik den tidligere gjorde. Jeg har vært langt mer positiv, langt mer glad og mye mindre stresset. Den forskjellen merket jeg veldig tydelig. Både på kropp og sinn. Jeg har tatt ting som de kommer og ikke presset meg selv. Dermed har jeg også innsett at jeg er god nok bare jeg faktisk vil og gjør mitt beste. Jeg har dessuten akseptert at jeg ikke må være best. En slik aksept er mange tusen steg i riktig retning!



     

    I år er det på igjen. Jeg skal gå ferdig tredje klasse, og til sommeren er jeg totalt ferdig. 100% i mål. Da er videregående fullført. Jeg gleder meg allerede til dagen jeg skal stå på podiet å motta vitnemålet. Jeg skal smile og være så stolt. Mamma og pappa skal være så stolte. Det er dette jeg har kjempet for å få til. Uansett. Nå er det først og fremst snakk om å komme i gang. Få tilbake litt rutiner og finne ut hvordan hverdagen blir seende ut. Først må jeg se timeplanen før jeg kan vite noe som helst. Jeg velger å ha en positiv innstiling, fordi jeg vet at dette vil gi meg noe tilbake. Det gleder denne frøkena så mye. Smil smil. Sekken er pakket og klar. PC'en er tømt over på den eksterne harddisken. Antrekket er valgt ut og funnet fram. Etter en lang sommer er jeg omsider klar. Oppladet og full av energi. Jeg skal ha 16 timer hver uke med norsk, økonomistyring og media. Gym er jeg fritatt fra på grunn av helsetilstanden min. Må si jeg har blandede følelser for morgendagen. Er spent på både klasse og faglærere, og generelt det meste egentlig.. Allikevel vet jeg at det vil gå veldig bra og at jeg er raskt inn i det, igjen!

     

     

     

     

  • 5

    Sosial - slik hun skal!

    I går deltok jeg på nok en jentekveld. Vi startet kvelden ute, men måtte etterhvert finne fram tepper og trekke oss inn. Det ble fire skravletimer i godt selskap med spleisetapas og diverse. Jeg hadde med mine safe matpakke. Det er jeg vant med, og det fungerer best erfaringsmessig. Hvorfor skal maten stanse meg fra å delta på sosiale arrangementer? Jeg er ungdom og jeg skal nyte et liv med venner og sene kvelder. Slik er det bare! Etter jobb fant jeg fram den nye uprøvde kjolen, lagde klar niste og spiste lunsj og middag. Litt planlegging er alt som skal til. Noe som er en vanesak for min del. Dette var dessuten den siste jentekvelden før alle drar hver til sitt. Jeg forblir i Horten, mens jeg på ny må innfinne meg med at vennegjengen etablerer seg rundt om i Norge på diverse folkehøyskoler. Det er en risiko å skaffe seg venner på tredje året. Man vet jo utviklingen... Det er litt vemodig og trist, men sånn blir det jo bare. Jeg er uendelig glad for at vi har fått så god kontakt. Det gjør at vi med sikkerhet kan opprettholde den, og fortsette å treffe hverandre når folk har ferie og fri. Heldigvis pleier tiden å gå fort! Dette året er ikke det noen uting....

     



















     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 5

    Store kontraster

    Gjennom gardinene kan jeg skimte en knallblå himmel. Jeg velger å gå en tur. Langs husene vandrer jeg gatelangs. Høyre ben foran venstre, og venstre ben foran høyre. Slik går det i takt. Finværet lokker fram et smil om munnen min. Jeg kan høre fuglene kvitre mens jeg skuer opp på skyene som ligner sukkerspinn. Det får meg til å tenke. Tenke på den gode framtid. Hva den innebærer og hva den vil gi meg. Hvor trygg og hvor sikker min hverdag vil bli, og hvor trygg og sikker jeg vil føle meg. Beskyttet fra det vonde. Jeg stopper opp. Blir bare stående som en idiot. Øynene lukkes og jeg strekker fram hendene. Jeg bruker alle krefter mine og drar sola mot meg. Jeg kjenner øyeblikkelig på et overskudd av energi, glede og tilstedeværelse. Lykkefølelsen brer seg i meg og omfavner den lille kroppen min. Tenk hvis jeg kunne være her hver dag...

     



     

    Noen timer senere skyer det til. Tor slår fra seg mens vannet bøtter ned. Jeg går utenfor døra. Ikke lenger enn til trappa, for da holder jeg meg tørr. Jeg setter meg ned og lener ryggraden mot rekkverket. Jeg kan kjenne det. Slik orker jeg ikke å sitte lenge. Bare til jeg har fått litt frisk luft. Tankene starter. Funderingen begynner. Bildene dukker opp, og minnene tar tak i meg. Omsider er jeg tilbake. Tilbake i elendigheten. Bærende på en konstant smerte og frykt. Jeg ser ikke en jente. Bare en utmattet, utsultet og dødelig skikkelse full av blodige sår. Hennes øyne er krystallklare og våte. Hun har det vondt. Hun lider. Disse minnene igangsetter en prossess. Jeg ser for meg en framtid full av sykdom. En framtid der jeg er avhengig av alle andre, og ikke kan klare meg selv. En slik framtid som jeg helst vil være foruten. Jeg lukker øynene og strekker hendene ut. Alt jeg griper tak i er sort og dystert. Så fort jeg trekker hendene til meg omfavnes jeg av en kulde og en frostlignende aura. Mine små dunhår reiser seg, og jeg føler et ubehag som stikker dypt inn i meg.

     

     

     

     

     

     

      

  • 6

    Ettersøkt

    Etter over tjue års eksistens leter jeg enda. Jeg leter etter meg selv. Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hver dag får jeg nye innblikk. Hver dag opplever jeg nye ting. Hver dag opparbeider jeg haugevis av erfaringer. Alt er en lærdom. En lærdom på vei mot det ukjente. Ukjent betyr ikke nødvendigvis skummelt. Det har jeg forstått. Ukjent er bare noe annerledes og uvant. Det finnes ikke lenger risiko eller fare. Avsats er nødvendig. Satse på å komme videre. Videre mot fasiten og enda nærmere svaret. Aldri vil letingen avblåses. Jeg er kun tjue og skal fremdeles ut i verden for å utforske, leve og nyte livet. Først og fremst; på jakt etter å finne meg selv!

     

     

     

     

     

     

      

  • 0

    Dagligdagse innstillinger!

    Mer enn en uke har passert siden vi kom hjem fra ferie. Uka har gått fort, men allikevel har den vært vel så innholdsrik. Jeg har rukket mye og jeg har rukket det jeg hadde planlagt. Det ble cabriolettur med mamma da finværet kom. Dessuten fyllte jeg tanken helt opp, og venter bare på mer sol og varme. Jeg skal ut å kjøre så mye som mulig. Lite som slår vinden i håret og musikken på full guffe mens jeg cruiser bortover i min fantastiske boble. Vel. Nok snakk om min kjære. Det skal også nevnes at jeg har besøkt besteforeldrene mine, handlet det som trengtes, vært på sykkeltur, sett ferdig tv-serier og fullført mine kreative oppgaver. Filmen var ferdig og brent så å si med en gang. Den var kjempemorsom. Jeg skrattlo meg gjennom alle mine geniale fraser og forklaringer. Fotoboka lot litt vente på seg. Jeg gruet meg til å starte, fordi jeg visste og husket hvilken jobb det var. Bare det å se gjennom bildene.. Så fort jeg kom i gang tok det kun et par dager før den også var komplett og bestilt. Nå sitter jeg her i mitt lekre arbeidsantrekk. Jeg rakk ikke engang å skifte før jeg kjente det begynte å krible i hendene. Derfor fullfører jeg likeså dette innlegget. Jeg forstod ikke hvorfor alarmen ringte i dag tidlig. Jeg trodde det var en forglemmelse fra tidligere. Et minutt senere kom jeg på årsaken; tilbake i arbeid! Det gikk veldig fint på jobb. Alltid deilig å være tilbake etter noen uker av. Godt å gjøre noe fornuftig kan man si. Resten av dagen skal jeg slappe av. Ingen av gutta hadde tid eller lyst til kjøretur, så da gjør jeg meg klar for en rolig ettermiddag. Kan være fint det også. Nå ser jeg fram til hverdagen som sakte smyger seg innpå. Ni dager gjenstår før det er tilbake til normalen. Det blir rart, men også veldig greit med litt faste rutiner og holdepunkter igjen. Tror det trengs. Ferien har gitt meg den energien jeg behøvde, og jeg føler meg klar!

     

     

     

     

     

     

     

  • 1

    Sprek en & sprek to

    Jeg og mamma startet dagen med en sykkeltur. Været var perfekt. Hverken varmt eller kaldt. Sol, men ikke stekende. Jeg var spent på hvordan formen lå an. Med tanke på noen late dager og med tanke på noen uker borte fra sykkelsetet. Etter noen minutter merket jeg fort at den var der. Dessuten var det tusen ganger bedre nå enn sist, fordi jeg har blitt mer vant til sykkelen. Den er jeg like superfornøyd med. Hjelmen sitter fremdeles på hodet. Lille trille skal ikke gå i knas. Jeg vil nødig utsette meg selv for noe, og jeg vil nødig at sykkelen skal skape mer problemer enn de som allerede er. Jeg har nok med anoreksien og dens fysiske utfordringer. Sykkelen skal kun være en glede. Ingen belastning. Hjembruk var mitt klare krav og det står jeg ved. Forfengelighet eksisterer ikke. Når jeg sykler så sykler jeg fordi jeg vil komme meg ut. Jeg koser meg og nyter opplevelsen. Da får jeg samtidig pause fra tankene og hverdagen. Fokuset ligger kun på veien der framme og dit jeg skal. Slike turer gir et godt avbrekk og en frihetsfølelse ut av en annen verden. Etter år med innesitting og begrensninger, så trenger jeg det. Det er viktig å bevare gladjenta. Ofte har jeg kjent på tankene om å gi opp. Jeg har kjent på tankene om at livet ikke er verdt noe, og jeg har kjent på tankene om at jeg ikke er verdifull nok til å leve det. Dypet finnes, men jeg forsøker å bevege meg så langt unna som mulig. Dermed er det viktig at jeg tenker trivsel og foretar meg det jeg liker. Da vil også hodet få den rette innstillingen!

     







     

     

     

     

  • 1

    På bærtur..

    Da jeg var liten elsket jeg å plukke rips. Syrlige og røde som såvidt hang over fra naboen. Jeg smøg meg langs gjerdet så fort ingen så meg, og røsket med meg det jeg kunne. Sommerkjolen bar stadig preg av rødlige merker og rundt munnen kunne man tydelig se at jenta hadde kost seg. Med blodrøde tenner og et lurt smil var det ikke tvil. Ingenting var som å stappe i seg de små søte bærene. Nam nam. Gode sommerminner. Hos besteforeldrene mine forleden måtte jeg derfor besøke den kjære busken. Jeg fyllte boks etter boks. Bærene var perfekte og smakte helt fantastisk. Jeg lukket øynene og plutselig var jeg den fire år gamle jenta på slang. Lykken strømmet gjennom. Følelsen av frihet tok tak i meg. Det gjelder å se de små gleder. Ofte kan utgjøre minst like mye som de store!





     

     

     

     

     

  • 5

    Mitt hjerte

     

    Mitt hjerte dunker.

    Det dunker svakt, men det dunker.

    Sakte men sikkert kan jeg kjenne dets slag.

    Lydløse og forsiktige.

     

     

    Jeg kan føle en sorg og jeg kan føle en smerte.

    Jeg kan føle en trygghet og jeg kan føle en ro.

    Jeg vet denne muskel vil spire og gro.

     

     

    Troen på et liv var styrke nok.

    Håpet om frihet var styrke nok.

    Framtiden i det fjerne var styrke nok.

     

     



     

    Styrke nok til at det ei ga opp!

     

     

     

     

     

     

     

  • 2

    Cruiset hjemover...

    Vi kom oss opp i tide og fikk stelt oss. Utsjekken var klokken ti. Ms. Olsen tok seg av det.  Noen egne bager og sekker ble klargjort. Så lenge jeg hadde treningstøy, undertøy, sko, toalettsaker og en pen kjole ville det bli nok for tjue timer. Minst mulig pikkpakk på ferja lønte seg. Vi hadde tross alt beregnet litt handling der. Bilen ble tidlig ferdigpakket og vi holdt skjemaet bra. Alt av matpakker og frokost hadde jeg gjort klart fra dagen før. Kun mine egne måltider måtte tilberedes. Det krevde sin planlegging. Jeg var nødt til å beregne fire matpakker til meg selv; frokost i bilen og resten på ferja. Jeg lærte noe av fjoråret da jeg hadde tatt med to matpakker for lite. Det nyttet virkelig ikke å satse på å finne noe der, for da ville jeg kun endt opp med litt frukt som både middag og kvelds. Det var faktisk vanskelig å få tak i det, også. Jeg måtte lete og lete. I timesvis vandret jeg nedover handlegata i full panikk. De andre var nok mer skrekkslagne enn meg da de visste at jenta med anoreksi måtte droppe halve dagsinntaket. Vi antok jo i det minste at vi kunne skaffe noen tørre brødvarer, men neida. Servitrisene og kelnerne gjorde seg vanskelige. Alt var påsmurt. Kun tilberedte måltider eller usunne varer fra taxfreen. Kunne ikke akkurat leve på skinkepålegg eller Lacerol heller. Vel. Det dilemmaet slapp jeg i år. Nå visste jeg at god backup lønte seg og matpakker var gull. Så utenom maten og at jeg frøs konstant (full aircondition - jeg antok det var sommervarmt) var kiel-ferja fjordårets suksess og perfekte avslutning. Det var derfor ville vi gå for samme utvei i år. Å kjøre alle de timene hele veien hjem fristet greit lite. Det til tross for hvor mye jeg egentlig elsker bilturer og bilkjøring. Et sted gikk det en grense. Bilen kunne fint byttes ut med båt for en behagelig overfart over sjøen. Og vips; tilbake til Norge. Jeg så fram til så mye med cruiset. Aller mest å svette på tredemølla for så å hoppe i boblebadet. På andre plass sto det mellom å gå i handlegata eller å utforske nattlivet med dans, musikk og god drikke. Tax-free handlingen ville bli en ren bonus. Det samme med opplevelsen av ferja.

     

     

    Litt regn fungerte greit som reisevær. Veien fram mot ferja virket eviglang. Med tre timer på hodeputa var jeg stuptrøtt. Et eller annet hadde holdt meg våken. En blanding av kryssord og tankekjør. Det forstod jeg ville fungere dårlig, så pappa tok all kjøringen. Hadde dessuten kjørt akkurat samme strekningen i fjor. Bykjøring er greit nok, mens autobahn er en eneste stor konsentrasjon der man må være hundre prosent tilstede. Det krever litt når man har så dyrebar last med. En god avgjørelse å stå over. Jeg sov så å si hele veien uansett. Ikke frokost klarte jeg en gang. Mer fordi jeg følte meg uvel og bilsyk. Å vente til ferjeleiet var fornuftig. Hadde det ikke vært for de problemene som plutselig oppsto. Noen feil med bookingen kostet oss en time, og heldigvis hadde vi såpass med tid. Da vi omsider kjørte ombord var det kort tid til avgang. Det var utrolig deilig å se norske skilt og høre norske stemmer igjen. Da fristet plutselig ''hjem'' litt ekstra. Men ikke før en avslappende tur var overstått. Aleksander sitt superkamera måtte med. Da blir det ikke lite bilder akkurat. Vi bar opp og satt rumpa godt ned på sengekanten. Etter vi var inlosjert i lugaren begynte vi å planlegge timene. Min frokost og deres lunsj ble spist før vi för bort til velvære- og treningsavdelingen. Hele familien sprek trente. Jeg holdt meg selv gående i litt over førti minutter mens jeg tittet på TV. Ble lenger enn antatt da jeg begynte å følge med på en komiserie som jeg måtte se ferdig. En fin avledning mens jeg kjente svetten rant. Det var greit varmt, men også veldig deilig. Å bevege kroppen slik var langt bedre enn byturtrim og strandvandring. Stive og støle muskler er ikke noe særlig. Spesielt ikke for en som knekker så lett som meg. En tøyerunde og et besøk i massasjestolen knakk opp litt ekstra. Vondt der og da, men behagelig etterpå. Da jeg hoppet i boblebadet kjente jeg den mykgjørende effekten som kroppen så sårt hadde savnet. Jeg kunne sittet der i dagesvis om det hadde vært mulig. Det var bare helt vannvittig deilig. Etterhvert måtte jeg jo opp. De andre satt lenger enn meg. Jeg skulle tross alt rekke en lunsj. Sliten og trøtt gikk jeg mot garderoben. Planen var dusj, men jeg endte i badstua. Helt alene nøt jeg havutsikten. Vel. Ikke helt. Jeg la meg ned på håndklet og sovnet. En time senere våknet jeg av en naken tysk dame som kom inn. Merkelig at jeg sovner i en badstu, men overhodet ikke på en strand. Snakk om å være trøtt. Da jeg reiste meg gikk stjernene rundt i hodet. Inn i dusjen med iskaldt vann ble redningen. Plutselig kviknet jeg veldig til. Etter en stellerunde med klær, sminke, hårføner og rettetang var jeg klar. På vei bort kjøpte jeg en Cola Zero. Mitt første møte med stive norske priser. 20kr puttet på og ut kom en ussel liten boks. Iskald, i det minste. Noe måtte jeg ha ved siden av rundstykkene. Kort tid etterpå kom resten av folket og vi vandret ned i handlegata der vi brukte noen kroner. Alle fant seg litt tøy, og jeg fikk en nydelig bluse fra Moods av mamma og pappa. Snakk om å føle seg verdsatt. Det betyr alltid så mye mer å få noe enn å kjøpe noe selv. Jeg kunne ikke hatt snillere foreldre.Tax Freen ble neste stopp, men vi handlet ikke overdådig ettersom vi hadde ordnet det meste i Tyskland. Vi skulle bare skyndte oss med det mest nødvendige. Pappas mage kom fort på banen. Han var den som hadde spist tidligst av oss alle. Et besøk på italiensk restaurant ble derfor prioritert. Jeg ville være med. Det er så hyggelig når vi alle sitter sammen. Selv om jeg har med egen mat. Så lenge jeg får spise salaten min er det null problemer og begrensninger på den fronten. Nordmenn er litt mer medgjørlige på sånne ting. Det merket vi fort med ferien. Etter restaurant var vi gode og mette. Å besøke nattklubben gjensto. Penkjole og høye heler ble tatt på og en photoshoot i trappa måtte selvsagt til. Jeg frøys noe sinnsykt, men det hjalp med en cardigan over. Kjolen var nemmelig i silkestoff og strømpebuksa i nylon. Med noen drinker koste vi oss fram til stengetid. Planen var å legge seg, men det gikk ikke. Denne jenta behøvde tid til å spise kveldsmat og tid til å fordøye den. Naturlig nok gjorde det at hele familien ble sittende oppe. Aleksander var den eneste som sovnet momentant. For meg fristet søvn mest, men så visste jeg jo hvor viktig maten var. Jeg ville ikke skuffe. Hverken dem eller meg selv. Med maten fortært klatret jeg opp i senga med klærne på. Aldri livet om jeg orket å ta dem av. Jeg kjente grøssingen innvendig.. Enda jeg hadde pakket meg godt inn.



































































































     

     

    Ferjeturen var kjempefin, og mye bedre enn den i fjor. Jeg hadde kledd meg bedre. Jeg hadde planlagt maten bedre. Jeg hadde pakket riktig. Jeg visste hva timene skulle brukes på, og jeg visste hvordan jeg skulle rekke det. Dessuten var det ikke så innmarri mange mennesker, og det betød null kø og null knuffing.

     





     

     

     

     

  • 6

    Kostholdet på ferie

    Kostholdet bærer jo preg av at jeg er syk, men det er som forventet. Jeg er jo ikke den fødte matblogger, og det er heller ikke min intensjon, men ettersom dette hører til feriens utfordringer så blir det et innlegg. Som da er basert på mine erfaringer og opplevelser. Jeg startet opp med seks poser av Møllerens porsjonshavregrøt. Veldig lettvint å ha med på tur da de kun skal tilsettes vann. Enten i mikro eller fra vannkoker. Kjekk og enkel kveldsmat. I tillegg til disse posene hadde jeg også fire ulike Lerum-syltetøy og to pakninger med 0,0 yoplait-yoghurt. Utover dette måtte jeg spise fremmed og ukjent mat. Hele veien fra Sverige og ned til Tyskland.

     

     

    Så til det store spørsmålet; Hvordan gikk maten?

    Jeg er dårlig til å spise tidligere enn halv tolv, så det ble til at jeg tok med meg frokost og lunsj i form av matpakker. Jeg har en søt rosa matboks som jeg bruker. Den er skikkelig jentete og veldig lite meg i grunn. Ved middag- og kveldsmat var vi som regel på plass og spiste sammen. Kveldsmaten er vel det eneste måltidet jeg gjør meg flid med og får til å se inspirerende ut. Tidene var veldig variert ettersom vi stort sett var på farten hele tiden. Plutselig kunne vi få middag i nitiden og kvelds nærmere tolv. På ferie blir det fort sånn, og det er helt greit. Jeg er glad jeg ikke lenger er så låst på klokka. Vi hadde et lite kjøkken den ene natten vi var i Sverige, mens i Danmark levde vi på et hotellrom uten kjøleskap, til og med. Kjølebagen ble derfor flittig brukt. Jeg hadde små problemer med å få i meg svensk og dansk næring, men var nøye på det jeg kjøpte og brukte gjerne litt tid på å finne brukbare valg. Jeg hverken kjøpte eller bestilte mat ute. Inntaket baserte seg mye på grovt bakverk ala fullkornsrundstykker, økologiske knekkebrød, frukt og keso med usukret syltetøy. Middagene ble kald mat. Oftest salat med variert innhold. Ettersom vi var uten mikro og vannkoker måtte havregrynsposene bli med over grensa.





     

    Da vi kom til Tyskland ble det meste annerledes og enklere med maten. Noe vi visste. Det var vi kjent med fra i fjor. Vi kunne plassere ut alt av kjølevarer, tørrvarer og kjøkkenutstyr for å komme oss godt på plass. Plutselig hadde vi et helt funksjonelt kjøkken med de fleste matlagingsmuligheter basert på induksjonsplater og mikro. Da kan man faktisk tilbrede ganske mye. Med de mulighetene ble gjerne initiativet litt større. Det gjorde at vi brukte tid og disket opp med felles middager. Ikke felles mat, men felles bespisning. Den første Nettobutikken vi besøkte var den beste. Jeg husket den fra i fjor, og visste at jeg fikk nøyaktig det jeg trengte og ville ha. Både helsemessig, variasjonsmessig og smaksmessig. Jeg fant til og med fettfri sjokoladeyoghurt. Smakte farlig usunt, men veldig godt. Rugbrød ble testet for aller første gang. Hverken positiv eller negativ. Smaken kunne vært bedre, men fungerte greit med pålegg på. Spesielt syltetøy, men jeg kom fort over på et annet alternativ.Tysk spekeskinke er noe av det beste jeg noensinne har smakt. Pålegg eller ei så måtte det ganske mye væske til for å få ned skivene. Kompakte som bare det. Hadde nok aldri kjøpt et slikt brød om det fantes andre alternative karbohydrater der.


     

    Jeg dro vel egentlig i den butikken kun for en ting. I fjor oppdaget jeg noe som jeg bare måtte ha og som jeg aldri fikk nok av. Hadde lagt mine store kjærlighet på sjokolade- og jordbærmelken uten sukker. Derfor måtte den hamstres og tas med tilbake til Norge. Ni pakker med tre i hver. Altså 27 bokser fulle av glede. Forhåpentligvis holder de en liten stund... Andre matbutikken vi besøkte var en minihandling. Påfyll med brusflasker og en stor iste til meg. Skulle bare ønske jeg hadde forstått at den ikke skulle blandes ut med vann før det gjensto under halvparten. Smart. Jeg hadde tenkt å kjøpe bringebær, men stod over da jeg så at de var mugne og det fløy bananfluer over. Istedenfor tenkte jeg at noen syrlige rips kunne være en god erstatning enn så lenge. Jeg kjøpte en halv kilo som holdt for hele oppholdet. I de neste butikkene var ikke innkjøpene særlig interessante. Handlingen ble den vanlige. Jeg danset av glede da jeg omsider fant cottage cheese på fjerde stopp. To bokser holdt såvidt over to dager og mer måtte kjøpes inn. Den var ikke helt som den norske på smak. Litt syrligere, og dessuten hadde den langt mer fett (10%) Allikevel innenfor og smaksmessig bra. Jo mer fett, jo bedre for meg sier vi. På en tysk delikattesseforretning fant jeg mandariner i sukkerfri lake og noen supergode frørike knekkebrød med ferdigstekt ost og skinke på. Herlig. De blir nok dypt savnet, dessverre. Jeg likte veldig godt å spise de på kvelden. Bare knekke i vei og nyte de som om det var potetgull. Rett og slett snacks. Kveldsmaten ble forsåvidt også et felles måltid med familien. Rundt det klokkeslettet fikk jeg plutselig interesse for matlagningen. Bildene beviser det. Er noe med å vite at det kun gjenstår et måltid for dagen. Det gav en frihetsfølelse som roet meg ned. På den måten lå det ikke et stress med ''skal rekke''. Samtidig som det var nødvendig for at jeg ikke skulle gå lei. Etter matpakker på matpakker ville jeg ordne noe som virket tiltalende og fristende som siste måltid. Godt, flott og variert. Tiden var verdt det. Også på ferien ble standarden mange forskjellige glassboller. Kan trygt si jeg opptok plass og brukte tid med all maten min, men den gikk ned til slutt. Smertefritt.










     

     

     

    Prøvelsen ble tyske middager. Varme middager. Noe jeg virkelig ville få til. I fjor levde jeg på en merkelig navngitt og ukjent fisk i mikroen. Målet var å klare seg bedre dette året. Gulrotpakningen ble anskaffet tidlig, men utover det måtte noen fler kalorier til. Jeg kjøpte noe kyllingkjøttkakegreier med fetaost og kyllingpølser på glassflaske. Det kunne sikkert varmes i mirkoen. Helt uten anelse om hvordan det smakte for å si det slik. Heldigvis var begge deler mer enn godkjent og jeg hadde fire middager i boks for de kommende dagene. Da jeg trengte flere innkjøp dro vi til en annen butikk og dermed måtte jeg prøve ut noe annet. Jeg bevegde meg ikke særlig langt mot det ukjente og holdt meg til den trygge fjærfe. Ferdigstekte kyllingbiter i vakumpakke var også en passende mikromiddag. Saftige og fine strimler med minimalt fett på. Lettvint og perfekt. Min siste tyske middag gjensto. I og med at den skulle beregnes for en middag ble det litt verre, men jeg gikk for kjøttkaker med fetaost da mamma og pappa kunne dele pakken med meg. Dermed var alle middager spist opp. Det samme med havregrynsposene, yoghurtene, kalkunpålegget, ripsen og cottage cheesen.





     

    Det ble ikke så altfor dyrt med innkjøpene tross hvor mye jeg faktisk dro med meg tilbake. Sammenlignet med Norge er det sinnsykt billig uansett hvilket land man ferierer i. Tyskland var jo helt ekstremt. Ble nesten vanskelig å velge når man bare kunne ta det man ville ha. Spesielt hvis det viste seg at noe falt så i smak at jeg ikke kunne få tak i det igjen. Dilemma. Kort oppsummert ble det kirsebæryoghurt, sjokolademelk, jordbærmelk, sukkerfritt appelsinsyltetøy, tysk spekeskinke, fitnessbarer, vitamindrikk, rischips, sukkerfritt godteri, tyggegummi og en haug med drops som ble med hjem. Sistnevnte begynte jeg å samle opp da vi ankom Nordbysenteret for nesten to uker siden, og siden har jeg fortsatt. Til og med på kiel-ferja klarte jeg ikke å unngå de små eskene. Har jeg noe å spare ser jeg behovet med en gang. Posen har utvilsomt vokst, så det er mye godt å gripe tak i fremover. 35 esker. 4 poser. Pluss alle de andre godsakene mine, selvsagt.



     







     

    Kalorier er en uting som jeg sluttet med da jeg ble utskrevet. De har null funksjon, rett og slett. Hva gjør vel en til eller fra? Jeg forsøkte å se minst mulig på ingrediensinnhold i matvarene, med unntak av når jeg skulle ha brødvarer. Spesielt i Danmark. Fargen matcher sjelden grovhetsprosenten, og for meg nytter det ikke å leve på finbrød. Det tåler ikke magen min. Jeg blir vannete, forstoppet og eser ut. Ikke ser det fint ut heller, og det trigger anoreksien noe veldig. Slike ubehag ville jeg unngå for enhver pris. Så godt det lot seg gjøre i allefall. Selvsagt syntes kroppen det var uvant å leve med et slikt kosthold, og derfor forventet jeg reaksjoner innimellom. De fikk jeg. Hjemme er jeg vant til å spise havregrøt minst to ganger daglig. Den mangelen fikk jeg merke i løpet av ferien. Å være sikret grovt nok brød var derfor utrolig viktig. Hjemmelagde knekkebrød om mulig. Ellers har jeg spist og funnet det jeg hadde lyst på. Jeg har forsøkt litt nye alternativer og varer som ikke finnes hjemme i Norge. Noe jeg synes var en milepæl, men som jeg egentlig ikke tenkte stort over. Til og med ispinner inngikk i blant i kosten. Ikke som kompansering eller erstatning. Kun som et rent tillegg. Akkurat slik normale mennesker gjør. På det settet kunne jeg altså være normal. Jeg valgte de som så gode ut, og ikke de som jeg antok hadde et brukbart innhold. Uten dårlig samvittighet. Uten å tenke aktivitetsnivå. Heller stolt og glad. Måtte jo markere at det var sommer, og da er ingenting bedre enn å unne seg en kald is. Spesielt på så varme dager. Anoreksi eller ei!

     

    Jeg har kjent på den modige følelsen, men også på den usikre følelsen. Aller mest har jeg følt trygghet. Uten kjøkkenvekta kunne jeg nok sagt det motsatte. Hjernen har sine bestemmelser på hvor mye ting og tang skal veie, og hva en porsjon tilsvarer. Å få bekreftelsen på rett oppveiing gjorde spisedelen enklere, og jeg visste at jeg ikke trengte å føle noe på hva jeg hadde fått i meg. Utover hva jeg har spist og når jeg har spist, så har planlegging vært essensielt og avgjørende. Matpakker ble alfa og omega hver eneste dag. Jeg har jobbet for å få i meg alle måltidene som jeg skulle. Ingen stor kamp. Mer en husketing og noe jeg måtte rekke. Familien har vært snille og holdt ut med meg. Kun støtte og gode ord fra dem. De vet jeg tråkket over noen grenser da jeg virkelig ville innfri og gjøre mitt beste. For meg var det viktig å bevise at jeg fikk til en slik tur. En risiko tok vi jo med å dra. Så til det store spørsmålet; ja, maten gikk bra og jeg gjorde mitt beste sett utfra situasjonen. Om jeg mestret turen og matopplegget så bra som de ønsket, vet jeg ikke, men jeg er fornøyd. Kostholdet på ferie fungerte bedre i år enn i fjor. Jeg er langt mer motivert til å jobbe mot sykdommen. Dette går utvilsomt framover....

     

     

     

     

     

  • 2

    I morgen er bedre...

    Jeg er ikke mest fornøyd med været. Allikevel har det ikke så mye å si. Jeg sover for lenge, ser for mye på tv, spiser uregelmessig og er for sliten til å være ute. Rett og slett på ferie enda. Bare daffer rundt i behagelige klær uten sminke. Noe bilde er ikke tatt av meg i dag. Jeg samler opp krefter. Det tar tid, men de kommer. Sakte men sikkert lades jeg opp. Magen er på vei tilbake og jeg føler kroppen har det bedre. I går kveld var den en eneste stor ballong. Det var sinnsykt ubehagelig. Måtte sove med ekstra klær på, men da jeg omsider sovnet var det bra. Jeg sov i ett strekk i fjorten timer i natt. Snakk om søvnig. Hadde ikke stått opp hvis det ikke hadde vært for at pappa vekket meg. Hvem vet hvor lenge jeg hadde sovet, da? For å unngå for mye informasjon om latskapen min, så har jeg i det minste vært noe produktiv. Jeg er godt i gang med bildene og legger stadig ut på bloggen. Kun et par innlegg gjenstår. Posten er gjennomgått og pakker er åpnet. Jeg bestilte fra Nelly like før jeg dro. En uke før og enda måtte jeg vente til etter ferien med å åpne hente den. Det var skuffende. Jeg måtte endre kjolevalget på både Carola og Kiel-ferja. Så skal det jo sies at jeg er veldig fornøyd med bestillingen min, også. Det kommer utvilsomt dager der jeg får mulighet til å bruke mine nye klær. Ved neste finanledning er dessuten antrekket klart. Det gleder meg. Samtidig som jeg ser fram til morgendagen. Da er jeg forhåpentligvis kvikkere og mer klar for andre ting. Øverst på lista står cabrioletkjøring. Om det blir cab vet jeg ikke, men kjøretur blir det! 

     















     

     

     

  • 2

    Tyske dager - del 2

    Søndag 28/7

    Opplevelsen av Rostock sto høyt på prioriteringslisten. Vi visste vi hadde tid og ville derfor benytte den. Så tidlig som åtte var to alarmer i full gang. Jeg laget klart frokost og lunsj og deretter dro vi avgårde med turistbåten for å se omegn. Det supre været lot seg ikke stoppe så vi hadde en fantastisk utsikt utover sjø og by. Mange hadde tenkt som oss og båten var bra full. Turen gikk til og fra Warnemünde og varte i litt over to timer. Det var stekende varmt (selv for meg) så det var godt med en iskald Cola light om bord. Videokameraet var ferdigladet og skulle herfra dokumentere reisen. Jeg elsker å lage til DVD'er for å samle minnene med musikk og videofotografering. Å se tilbake på det er alltid veldig koselig. I fjor ble det kun film fra Danmark, og det til tross for at vi var i Rostock. Den gang skyldte vi på dårligere vær og dårligere tid, men allikevel angret vi som bare det. Båtturen var virkelig verdt det. Jeg elsker å slappe av og gjøre litt annet. Da vi kom i land på brygga gikk vi direkte til hotellrommet. På tide med lunsj for de andre. Jeg hadde somlet med frokosten, så jeg mikset en iskald bolle med cottage cheese. Feriens varmeste dag med 30* pluss skulle brukes på stranda i Warnemünde og ingen andre steder. Det hadde jeg innstilt meg på. Jeg orket ikke alle timene, akkurat. Etter ti minutter var jeg lei av den konstante heten. Tross det holdt jeg ut i halvannen time uten bading før jeg returnerte til bilen. På veien tilbake filmet jeg siste del, og det tok sin tid med alle de menneskene som passerte. Minst halve Rostock sin befolkning befant seg sikkert langs promenaden, mens den andre halvdelen hadde funnet plass på stranda. Restaurantene var stappfulle og folk sto oppi hverandre og kikket på butikkutvalget av klær, sko og diverse. Mange meters kø strakk seg utenfor isbarene. Båter passerte hele tiden. Med og uten turister. Den havna er bare helt magisk om sommeren. Ikke bare filmet jeg det hele. Jeg kjøpte meg også noen postkort som den flinke samler jeg er. Har minimum et fra alle steder jeg har besøkt i verden. Da jeg kom til bilen hadde kvalmen gitt seg og jeg følte meg bedre rustet til å få inn noe lunsj. Ettersom jeg satt i skygge og noe bedre temperatur. Fram til de andre kom løste jeg kryssord i baksetet. Da vi kom tilbake på hotellet dro de andre på restaurant, mens jeg filmet hele gågata. Ingenting fikk være mangelfullt på filmen min. I og med at det var Søndag så var det heller ikke særlig mye mennesker i byen og det var en klar fordel. Da slapp jeg å gå på folk hele tiden. Mikromiddagen ble inntatt og en deilig dusj passet ypperlig etterpå. Det var godt å få av seg solkrem og sandkorn. Jeg hadde vært flink med smøringen og brukte faktor tjue. Allikevel hadde skuldrene og halsen fått merke solas stråler og blitt hummerrødt. Det svei greit mye. Det er vel så å si første gangen jeg noensinne har blitt brent. Jeg har definitivt lært at beskyttelse må prioriteres ordentlig, og gjerne flere ganger daglig med høyest mulig faktor. Å bli solbrent er hverken fint eller behagelig. Heldigvis var det den eneste negative opplevelsen fra dagen. Alt annet var supert. I motsetning til i går var jeg dessuten smart med skotøyet. Mine nye slipperser fungerte fra morgen til kveld uten så mye som et gnagsår, kramper eller slitne føtter. Utrolig etter all den gåingen som vi foretok oss... Kvelden ble avsluttet med en ny runde Scrabble. Pappa vant!

     

































     

     

     

    Mandag 29/7

    Det begynte å bli en del mangler i kjøleskap og kjøkkenskap. Både på brød, pålegg, drikke og det meste. For å få kald drikke, og for å få laget lunsj og middag måtte vi derfor i butikken tidligst mulig. Etter mamma og pappa hadde spist frokost dro vi tre avgårde. Jeg hadde brukt tid og pyntet meg. Jeg følte meg superfin. Noe jeg sjelden opplever ordenlig, så da ville jeg virkelig forevige min gode dag med masse bilder. Det ble den nye kjolen i tillegg til thigts da jeg følte været var usikkert. Regnet kom flere ganger, men bare i drypp. Vinden blåste og temperaturen var ikke i nærheten av tidligere. Derfor drøyde vi dagen. Å besøke flere byer hadde vi tid til på ferien, så derfor dro vi til Wismar. Omtrent 10 mil unna. Jeg kjørte for første gang ut av Rostock by, men også hele veien til Wismar. En by ingen hadde vært i før. Minuttet etter vi forlot hotellet kom regnet. Ikke bare drypp, men ordentlige dråper. Vindusviskerne gikk for fullt helt fram til det kun gjensto et par kilometer. Da kom solen og varmen tilbake. Ingen hadde smurt seg, så første stopp måtte bli apoteket. Panna mi var glovarm, så det var aller høyst nødvendig med solfaktor femten. Jeg ville neppe bli mer rød. I tre timer vandret vi nedover flere gågater, da det var mye å se på. Kjølebagen hentet Aleksander og maten ble inntatt på torget. Byen var kjempeflott og utrolig vakker. Gamle bygninger var bevart og omgjort til enten butikker, barer eller restauranter. Havna lignet Warnemünde og var stappfull av båter. Langs veien suste bilene forbi. Utrolig sårt å se så mange beetle'er. Jeg passerte hele syv stykker. Gjorde ikke savnet etter Klara stort bedre egentlig. Skal definitivt unne meg en super tur så fort jeg er hjeme. Det ble ikke store innkjøpene. Jeg fikk kortene mine, og selv kjøpte jeg en strandtunika. Da vi kom tilbake var det langt over middagstid. Jeg hadde mikromiddagen min, mens mamma tok seg god tid og disket opp med kyllingwok og fullkornspasta. Kvelden gikk fort og plutselig hadde klokken blitt leggetid. Over leggetid.

     















































     

     

    Tirsdag 30/7

    De tyske dagene begynte å nærme seg slutten. Den siste hele dagen ville jeg derfor bruke for å gjøre meg hundre prosent ferdig med Rostock. Igjen var det knallvær så den nye strandtunikaen gjorde seg supert. For meg var det byvandring som sto på agendaen. Et par kjøpesentre gjensto. De ville jeg få meg meg før avreise. Men først; solkrem og full beskyttelse. Dessuten skulle filmen ferdiglages og leiligheten filmes. Jeg hadde spart den delen til sist for å få best mulig resultat. Uten at den skulle se ubebodd ut, da selvsagt. Allikevel må jeg ærlig innrømme at jeg ryddet en del for å få den til å fremstå finest mulig. I mellomtiden unte de andre seg en siste strandtur til Warnemünde. For sikkerhets skyld å få oppleve mer sol og sommer. Man kunne jo ikke vite om muligheten ville by seg hjemme. Værmeldingen for Vestfold hadde nemmelig vist noe helt annet. Den hadde jeg holdt øye med mens jeg gosset meg med at vi hadde finværet hos oss. Da de andre omsider kom seg ut av døra startet jeg filmingen. Jeg tenkte å være smart så jeg gikk ut av rommet og lukket døra. Da kunne jeg begynne med å si romnummert før jeg gikk inn. ''REC''-knappen ble trykt inn og jeg startet praten. Veldig fint at jeg da innså at jeg ikke kom meg inn og var låst meg ute. Like etter at mamma, pappa og Aleksander hadde kjørt selvsagt. Heldigvis var resepsjonen oppe, så det var null fare. Bare veldig veldig pinlig. Noen minutter senere var leiligheten bevart i videokameraet. Jeg så gjennom for å være sikker på at alt var med. Fornøyd og ferdig gikk jeg i gang med frokostlaging. Den ble satt i fryseren og spist en halvtime senere. Da gjorde den seg best. Etter frokost gikk jeg meg en tur med videokameraet. Havna hadde jeg glemt å filme. Greit å få gjort før jeg skulle ut i byen. Jeg kikket og prøvde to kjoler, men ingen av dem var riktige i størrelse, form og fasong, så jeg lot være. Det hadde også klesbagen godt av. Da jeg skulle hjem igjen åpnet himmelen seg og regnet plasket ned. Vinden blåste som bare det. Torden kom også. Folk sto tett i tett under taket og ventet på at uværet skulle gi seg. Tre kvarter senere ble det bedre, men enda regnet det en del. Paraply fikk jeg ikke kjøpt grunnet null euro. Jeg hadde kun strandtunikaen og slipperser på. Ikke helt det optimale antrekket. Jeg ble usikker på hva jeg skulle gjøre, men forsto at jeg ikke kunne stå der i evigheter. Tilbake til hotellet måtte jeg uansett, så jeg løp i vanndammer over brostein hele veien. Det var ubehagelig for jeg kjente vannet opp til baksiden av lårene hver gang jeg berørte bakken med føttene. Så sikkert kjempesmart ut. Vel framme i leiligheten tørket jeg hår og føtter før jeg tilberedte lunsj og satt meg foran dataen. Kort tid senere kom sola til syne igjen. Typisk... Da de andre kom hjem skrøt de av en flott stranddag til tross for bittelitt vind. Tydelig at regnværet var lokalt. Jeg spiste opp lunsjen og vi dro ned på butikken for de aller siste innkjøp. Da også påfyll av mine varer. Hadde funnet meg noen favoritter som bare måtte med. Med tunge poser og sekker bar vi alle sammen tilbake. Middagen ble tilberedt rett etterpå og klesbagen ble pakket etter en lang og behagelig dusj. Jeg synes det var fryktelig vanskelig å planlegge antrekk og hva som skulle med på ferja. Gruet meg faktisk til å ta avgjørelsen på det. Altfor mange valgalternativer gjorde det vrient. Ikke visste jeg om hva som lønte seg værmessig heller. Til slutt bestemte jeg meg for hvilket antrekk jeg skulle reise i og hvilken kjole jeg skulle pynte meg med. Da det var gjort kunne resten pakkes ned i bagen slik at den var klar for bilen. Med god hjelp fra mamma for å unngå krøllete tøy. Mødre er så flinke med sånt. Min bag var den som måtte inn først og dermed måtte jeg være tidlig ute. Det gav meg dessuten mer igjen av kvelden og tid til andre ting. Blant annet hjalp jeg til med pakking av tørrvarer og kjøkkenutstyr. I tillegg til at jeg smurte full frokost og lunsj til gutta. I og med at vi måtte opp supertidlig dagen etter var det greit å ha minst mulig igjen å gjøre. Kun mine ting og min mat å tenke på. Rett og slett prioritering av en trøtt jente. I mål med det meste kjente jeg behovet etter fri. Fritiden ble Scrabble med gutta helt fram til leggetid. Da fortjente vi alle en pust i bakken. Vi hadde virkelig stått på og jobbet for å ligge best mulig an.













     

     

     

     

     

     



      

  • 1

    Tyske dager - del 1

    Reiseværet var det dårligste hittil, så det passet ypperlig. Vi ankom vakre Rostock rundt femtiden Torsdag 25. I godt samarbeid og fordeling av kjøring mellom meg og pappa. Mest på meg, faktisk. Nå begynner jeg virkelig å få teken på autobahn og tyske veier. Det er en fordel til senere tider... Kanskje Klara blir med en vakker dag? Hun hadde fortjent det. Uansett. Rostock var på en måte selve målet med ferien, og det var ikke før vi kom dit at jeg kjente på den ekte feriefølelsen. En stor og deilig leilighet med gode møbler, diger tv, himmelske senger, to fantastisk bad og et toppmoderne kjøkken. Hele 72 kvadrat å boltre seg på. Hva mer er det å ønske seg? I fjor gjorde vi en bommert med å bestille for få dager, så denne gangen hadde vi virkelig prioritert å avsette mer tid. Det føltes så bra å være tilbake i samme by og på samme hotell. Er alltid greit å være kjent med hva som venter, for da sparer man litt av tiden som ellers ville gått til å orientere seg omkring. Istedenfor kunne vi da planlegge steder å dra til, samt hvilke aktiviteter vi skulle drive på med. Absolutt første stopp var leiligheten. Vi trengte en pust i bakken. Ettersom vi hadde stått på fra tidlig morgen. Deretter gikk vi tur langs havna, og innom matbutikken på vei hjem. Litt middagshandling var greit å gjøre unna. Med så mange valgalternativer, ukjente produkter og rare ingredienser var det ikke særlig enkelt å bestemme seg. Det andre tenkte å skaffe noe fileter til steking. Selv hadde jeg ingen anelse på hva jeg skulle ha. Jeg visste bare at jeg ville få meg noe varmmat som faktisk var middag og som kunne tilbredes i mikro. Uten det spor anelse om produktene tok jeg en pakke med noe ferdigstekte kjøttfileter m/ fetaost. Uten at jeg egentlig har smakt fetaost tidligere og i min villeste fantasi aldri trodd jeg kom til å gjøre det. Jeg forstod overhodet ikke de andre ingrediensene, men tok en sjanse på at det var ok mat - både for smak og for å unngå forgiftning. Bildet på pakningen virket fristende. Det var nok til å avgjøre mitt valg. Ganske overrasket over meg selv, for det var absolutt et steg videre fra i fjor. Etter en godkjent middag ble det fotballkamp på gutta og en ny tur på oss jentene. Lommert og sommervarmt ute tross at det var mørkt. Vi gikk i sommerkjoler. Akkurat som om det var syden på kveldstid. Restaurantene og utelivet var og er bare helt fantastisk i Rostock. Stemningen kunne man kjenne. Manglet bare et par nattklubber og noen ungdommer så hadde det vært en soleklar innertier hos meg. Mulig vi var litt tidlig ute... Da vi kom tilbake på rommet spilte vi brettspill og spiste kveldsmat. Endelig havregrøt igjen. Den ble toppet med masse kanel og deilig frukt. Kvelden ble sen, og tross inntatt koffeindrikk etter ni sovnet jeg til slutt.





















     

     

    Fredag 26/7

    Jeg hadde innstilt meg på strandtur. Like i nærheten av Rostock ligger svære og idylliske Warnemünde. Vi var der i fjor, men kunne ikke benytte oss av stranda da det var for kaldt og blåste for mye. Noe som selvsagt var skuffende. Dermed måtte vi komme tilbake slik at vi kunne få en brukbar dag der. Så fort vi fikk værmeldingen for dagen visste vi at det var rette sted å dra. Etter gårdsdagen var vi slitne og trøtte, og dessverre sov vi lenger enn antatt og ønsket. Det resulterte imidlertid i felles frokost der til og med jeg orket å få i meg mat. Etter jeg hadde spist reiste vi. Det var utrolig mange som hadde tenkt samme tanken som oss, så vi slet med å finne parkeringsplass. Etter tjue minutters leting fant vi endelig en, men da vi skulle betale fikk vi problemer. Kortet fungerte ikke, og vi hadde ikke euro. Minibank og vekslekontor var kjøreavstand unna. Ingen andre valg enn å kjøre til et annet sted som også lå et stykke unna stranda. Jeg gikk meg en tur på samme stedene som i fjor. Jeg kjente igjen hvert eneste gatehjørne, husket gatenavn og visste nøyaktig hvor jeg skulle gå. Det var så varmt at sommerkjolen ble benyttet. Lekkert kombinert med joggesko og bomullssokker. Tilbake ved bilen hentet jeg veska og vekslet inn i euro. Det var umulig å klare seg uten penger på et sånt type sommersted. Spesielt fordi det var veldig mange strandboder og barer, og dessuten var det ikke alle butikkene som tok kort. Det var mye fint å se på, og mer enn nok. Det tok tid å komme seg gjennom gatene. Da jeg hadde beinet til stranda så jeg litt av en folkemengde og forstod overhodet ikke hvordan jeg kunne finne igjen familien. Ikke fungerte telefonene heller. Etter en time gadd jeg ikke mer. Jeg var så utrolig sliten etter sandvandring. Helt ekstremt. Skjønner godt at det er betegnet som god trening. Det var imidlertid ikke min intensjon. Jeg ville bare finne de andre, jeg. Det gjorde jeg ikke, og derfor gikk jeg avgårde mot butikkene igjen. Enda var det en del jeg ikke hadde fått med meg. Butikkene lå skjult bak restauranter og inn i smug i tillegg til den lange gata. En sommerkjole ble kjøpt og betalt, og et portrett ble tegnet. Tretti minutter måtte jeg lide på klappstol mens folk plasserte seg nysgjerrige rundt. Ryggraden fikk kjenne det. Allikevel var tegningen verdt ventetiden. Jeg har alltid hatt ønske om å få et slikt bilde av meg selv i svart hvitt. Han tegneren var virkelig proff og jeg ble superfornøyd. Tegningen lignet meg på en prikk. Den skal rammes inn og henges opp etterhvert... Timene gikk fort. Temperaturen endret seg gradvis og vinden kom. Heldig for meg at familien hadde hele bagen min med klær, solbriller, kryssord og lunsj. Jeg trengte virkelig alt sammen, og spesielt den ekstra jakken. Ettersom jeg ikke hadde noen av delene bestemte jeg meg for å returnere til bilen. Jeg var totalt slått ut og sovnet nesten på sekundet. Tjue minutter senere kom de andre og vi kjørte tilbake til hotellet. Jeg fikk i meg lunsjen min og middagen ble igangsatt. Sammen spiste vi og hygget oss. Noe vi alle satt pris på. Jeg orket ingen tur ut for å sjekke nattelivet. Beina hadde fått nok for dagen. Istedenfor ble det til at jeg og mamma spilte Scrabble helt fram til leggetid.

     









     

    Lørdag 27/7

    Vi planla å stå opp tidlig. Ekstra tidlig. For å få mest mulig ut av dagen gjelder det å starte i god tid. Vi klarte det ganske overkommelig og spiste frokost før vi dro ut. Igjen var det supervarmt og fint vær. Jeg tok på meg kjole, og kun det. Planen ble handlegata og etter fem timer var vi utkjørt. Da måtte vi tilbake til hotellet for lunsj. Bra pappa minner oss på måltidene når vi plutselig er litt for opptatte. Jeg kjøpte tre par sko. Et par søte ballerinas, et par bronsjeglitrende heler og et par Puma-slipperser. Veldig fornøyd. Ballerinaskoene tok jeg på med en gang. De passet bedre til kjolen enn hva mine utslitte Jean-Paul-slipperser gjorde. Jeg kastet dem umiddelbart. De hadde tross alt gjennomgått noen år på stranda. Familien fant seg også sine mange par med sko, så man kan trygt si vi gjorde storhandel på det området. Ellers ble det mye titting. Tyskerne er jo så høflige. Noe som gjør at det er særdeles hyggelig å gå innom butikker. Alle mulige butikker. Det var mye som fristet, så jeg måtte holde tunga rett i munnen for å ikke gå bananas. Alfor overkommelige priser gjorde det ikke noe enkelt. Enda det var normalprisene det sto på. Det ble til at jeg måtte tenke fornuft over hva jeg faktisk trengte. Ofte med den tankegangen klarer jeg å være smart. Av mamma og pappa fikk jeg konsertdvd'en til Coldplay. Den skal jeg kose meg med og se om og om igjen. Jeg blir aldri lei av deres musikk. ''Ich liebe Coldplay'' får vi si. Tiden gikk fort, og vi rakk ikke overalt. Null problem da butikkene holdt åpent til åtte, selv til Lørdag å være. Da vi hadde spist lunsj fikk vi summet oss. Å sette seg ned gjorde godt for slitne ben som hadde tråkket langt. Kort tid etter fløy vi på nytt ut i den folkerike handlegata. Denne gangen var det bare meg og mamma. Et nytt kjøp ble foretatt, og en PC-veske havnet i posen. Funnet på Saturn, Tysklands svar på Elkjøp. Der likte jeg meg godt. Veska var et bra kjøp ettersom det var noe jeg var på jakt etter. Jeg fant en fancy og oransje en. Igjen var jeg veldig fornøyd. Handelen stoppet selvsagt ikke der. Det ble mer poser å bære på. Mamma og meg alene i storbyen, kan man si. Da går det både litt ekstra penger og tid. Vi forelsket oss raskt i en knall rosa kjølebag, på parfymeriet av alle steder. Skikkelig jentete og perfekt for oss på tur. Gleder meg til vi skal ta den i bruk. Det var kanskje ikke et innkjøp pappa og Aleksander var mest glad for. Dermed kom jeg opp med en svært overbevisende tale om at utskifting av den gamle var smart og nødvendig. Jeg tror de forsto det, samtidig som de helst ville slippe å bære rundt på den nye. Like over ni måtte vi tenke på middagen. Mamma disket opp med omeletter, mens jeg fant fram mitt. Sammen spiste vi rundt bordet. Scrabble ble funnet fram og runden igangsatt. Kveldsmaten kom også på bordet etterhvert. Vi hadde kjøpt inn noen nydelige hjemmebakte knekkebrød som alle ville ha. Dessuten var de veldig vennelige mot den ellers så slitsomme feriemagen min. Den sto ut til alle kanter etter altfor mye gjærprodukter. Anoreksien prøvde å lure meg med tanker om at jeg hadde gått opp i vekt. Bedømmelsesevnen og ''øynene'' kunne fort latt seg påvirke, men jeg sto i mot. En eller annen fornuft slo plutselig knock-out på de negative tankene. Uten at jeg forsto noen som helst av hvordan det var mulig. Siden jeg ble syk hadde jo anoreksien hatt taket på hvordan jeg så og oppfattet meg selv 24 timer i døgnet. Den kvelden la jeg meg med masse energi. Jeg kjente styrken bre seg utover i hele kroppen, og motivasjonen om å bli frisk pushet på. Nesten så jeg ble litt stresset der jeg lå.

     











































     

     

     

     

      

  • 1

    Dejligt å være norsk i Danmark!

    Det har vært noen alldeles varme, deilig og avslappende dager i Brörup, Danmark. De gikk merkelig fort unna. Mandag kveld brukte vi som sagt tiden på å utforske stedet. Vi jentene gikk vår tur, og guttene gikk sin tur. Så spiste vi en kjempesen kveldsmat før vi la oss. Det måtte være litt fornuftig tidsmessig ettersom vi måtte tidlig opp dagen etter. Frokosten stod kun fram til ni. Typisk morgenfugler disse danskene. Etter dusj og litt stell var jeg klar. Mens mamma, pappa og jeg satt i matsalen lå Aleksander igjen i senga. Dermed måtte vi ordne så han fikk sin frokost på rommet. Selv måtte jeg ta bilen bort til en av de større matbutikkene for å sikre meg bakevarer for tilbreding av frokost- og lunsjmatpakker. Som oftest ble spist i bilen ettersom jeg er litt sen på spisetidene. Ellers sørget jeg for og var påpasselig med væskeinntaket. Støtt og stadig gikk vi til innkjøp av flasker og bokser. Det var høye temperaturer og en sol som stod på daglig. Været kunne ikke vært bedre. Derfor ble også aktivitetene deretter. Tirsdag dro vi på stranda. Til mammas store glede og det var nok etterlengtet fra de andre, også. Ikke ofte Danmark tillater oss sand og sjø. Det er sjelden vi har vært så heldige på en dansk bilferie som dette året. Kan huske tilbake på utallige somre med konstant vind og regn der vi febrilsk måtte lete etter steder vi kunne kjøre. Resultatet ble som regel tettsteder eller små byer med jallabutikker. Vel. I år slapp vi den delen. Jeg er ikke noe særlig fan av strandlivet, men synes helt klart at denne sommeren gjorde seg verdt å nyte. Jeg skyldte meg selv og familien min å gi stranda et forsøk. Selv om det i og for seg ikke betydde mye soling, så fikk jeg kommet fram til ord, kikket, gått litt og slappet av noe. Bittelitt brunere enn da jeg kom. Burde nok badet så svett og uvel som jeg ble, men noe holdt meg tilbake. Trolig sykdommen og det ubehaget som jeg innbilte meg ville komme. Slike aktiviteter krever gjerne noen runder med seg selv før jeg tør å ta initiativet. Fort snakk om flere timer... Da vi omsider kom oss mot hotellet var planen middag. Mamma og pappa koste seg på restauranten, mens jeg og Aleksander ordnet til på hotellrommet. På kvelden spilte vi minigolf i bare shortsen. Det var en stund siden sist, og dermed betød deltakelse mer enn resulatet for min del. Slagene holdt hele veien gjennom de 18 hullene, og fram til det var så mørkt at vi kun så skygger av en padde- og en paddeunge som hoppet rundt på plenen. Kvelden ble lang og det var sent i seng. Vi våknet stuptrøtte dagen etter, og følte oss overhodet ikke klare til å stå opp. Allikevel måtte vi rekke frokostserveringen. Til og med Aleksander dukket opp. Med påsmurte matpakker og pakket bag dro de andre på stranda. Selv ville jeg kose meg på hotellet og bruke timene for meg selv. Det kjentes som jeg trengte mer søvn og litt egentid. Med sykdommen spiller tålmodigheten fort et puss i negativ retning. Noe jeg for all del ville unngå. Varmen begynte jo å tære på kreftene og humøret. Derfor visste jeg at det var best å ta litt avstand og heller fokusere på meg selv. Eneste skuffelsen ble kassadama som ikke tok i mot bankkortet mitt. Null is og null ferske bringebær på denne frøkna. Danske penger kan nok være kjekt innimellom. Uten å surmule for mye over fristelsen som forsvant kom det noe positivt ut av dagen. Jeg gikk en fantastisk tur på ujevnt terreng blant koselige sommerhus og nydelige naturomgivelser. Det var godt å bevege kroppen litt. Ved måltidene koste jeg meg med sumo og noen tv-yndlinger. Selv om mesteparten av tiden egentlig gikk til å sitte ute i sola med kryssord og en altfor spennende bok det var vanskelig å legge fra seg. Konklusjonen ble definitivt at noen timer alene gjorde susen, ettersom jeg fikk hentet meg inn igjen. Akkurat som ønsket. På den måten var jeg enda mer klar og opplagt for de kommende dagene. Noe som var lurt. Spesielt med tanke på at avreisen mot Tyskland kun var en dag unna. Det gjorde også sitt til tidlig pakking, fornuftig leggetid og godkjent alarmtidspunkt Torsdag morgen. Ettersom det var tidlig utsjekking var vi også meget godt i rute på kjøringen. Jeg overtok rattet så fort jeg hadde fått i meg frokost. Kjøring er noe av det jeg trives aller best med. Spesielt på ferie. Det var så gøy med nye veier og nye steder. I fjor tok vi bare en ussel liten båt direkte til Rostock og da følte jeg ikke vi opplevde alt vi skulle. Dermed var jeg fast bestemt på at bilen skulle brukes mest mulig. Med mange timer i den fikk vi med oss det meste, og ankom hotellet i god tid før resepsjonen stengte...

     

     





















































     

     

     

     

     

     

  • 2

    Hjem, kjære hjem!

    Ferien har vært fantastisk fra dag en. Jeg har storkost meg. Nye steder er besøkt og nye ting er sett. Nye erfaringer og nye innblikk. Klesbagen holdt, men bare såvidt. Til og med med nye antrekk innkjøpt. Jeg brukte faktisk alt jeg hadde, utenom buksene, genserne og fire jakker. Altfor varmt. Hele ferien har vært slik. Bare supervær. Jammen kom vi hjem til supervær, også. Håper bare det holder seg slik fremover. Norsk sommer er et ønske. Den opplevde vi ikke nok før vi dro. Halvannen uke ferie gjenstår enda. Her hjemme. Det er utrolig rart å være hjemme igjen, men også veldig deilig. Det beste var å se bilen min. Hun sto i garasjen og ventet på meg. En sann lykkefølelse. Aller helst vil jeg ut nå, men drøyer litt. Det ble meget sent i natt og var derfor utrolig tungt å stå opp i dag. Allikevel rakk vi frokost før vi rensket rommet. Jeg kjente sjøsyken slo inn halvannen time før vi var framme. Skikkelig ubehagelig. Jeg ville aller helst ut av båten på sekundet. Heldigvis kom jeg meg over kvalmen og fikk bidratt med pakkeprossessen. Jeg måtte bidra med en del muskler. Selv om de ikke synes per dags dato, så er det tydelig at jeg har dem. Mange kilo å løfte på. Vi ankom Oslo så tidlig som ti på morgenen med stappfull bil og trangt med plass. Litt får man lide for en time. Det var godt å høre GPS'en nevne ordet E18. Det føltes bra. Lite trafikk på veien var det også, så vi var hjemme i bra tid. Dermed gjenstår nå en hel dag. Noe som er fryktelig godt med tanke på at jeg har så mye jeg vil rekke å gjøre, og som jeg ikke føler kan vente. Data er en av dem. Cabrioletkjøring er en annen. I tillegg til at jeg vil overføre bilder og filmsnutter for å starte på reportasjen om opplevelsen av Rostock. Det kribler i hendene etter å begynne. Aller først gjenstår det nok en del utpakking og et måltid før jeg kan vurdere noe annet. Gjøremålene vokser stadig. Må nok minne meg selv på at jeg bare er et menneske. Et individ som gjør sitt beste. Ingen superwoman som rekker alt. Så ja; over til frokosten. Lage den og spise den. Har en haug av tv-serier som jeg ligger på etterskudd med, fordi SUMO ikke fungerte geografisk. Dermed har jeg en del å se på og kose meg med. Hvor skal jeg begynne er vel det store spørsmålet. Får bare passe på at jeg ikke overgår det fornuftige, da. Resten av dagen skal jeg slappe av, så blogger jeg det jeg orker når jeg orker. I og med at PC'en ikke godtok kameratilkoblingen så fikk jeg ikke overført noe som helst i løpet av ferien. Innleggene er forhåndsskrevet og mangler kun sin sjarm. En oppgave som vil ta tid, så jeg får oppdatere litt etter litt. Poenget er jo at resultatet skal bli best mulig. 560 bilder skal gjennomgås, og det kun fra et kamera. Fotoboka blir satt på vent. Må nok ta det med ro. Alt må tas med ro her i dag. Jeg er nemmelig kjempesliten og trøtt. Det finnes ikke krefter til overs. Blir nok ingen tur på disse bena. Kroppen er fremdeles på feriemodus og kan nok trenge litt mer tilvenning til hverdagen som sakte sniker seg på. Allerede da jeg gikk innom Meny for å skaffe Nelly-pakken og cottage cheese kjente jeg den hverdagslige auraen fra norske nordmenn. Om under tre uker er jeg igjen på plass ved Horten Videregående Skole. Da er jeg for alvor i gang med siste rest og har kun et år framfor meg. Kun ren og skjær glede. Livet mitt går mot et punkt der ting føles normalt, trygt og godt. Det er en motivasjon, men også en barriere jeg føler høyst nødvendig å bryte. Samtidig som det også er et genuint håp om å bli friskere...







     

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde