Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

4 sider i Se og Hør & avreise til Paris

10 April ble jeg kontaktet av en hyggelig journalist fra Se og Hør. Selv om mange rent umiddelbart tenker at dette er gossip og sladder, så var jeg selv godt kjent med at det også finnes ''vanlige'' oppslag. Journalisten hadde lest at jeg tidligere hadde stilt opp mye i media, og lurte på om jeg ville ringe han en dag. Helt automatisk tenkte jeg nei nei, men så slo det meg en ting: Alle mine mediaoppslag har fremstilt en syk Madelén. Det skal riktig nok sies at jeg får mange forespørsler, men jeg har pga jobb og studier enda ikke grepet noen selv om jeg har kvittet meg med anoreksien. Det måtte jeg bare gjøre, selv om graving i fortiden er veldig sårt for meg. Allikevel synes jeg det var noe fristende med Se og Hør. Noe litt utenom NRK, radioer og lokalaviser, og litt mer passende for meg. Derfor måtte jeg gi det en sjanse. I alle fall måtte jeg høre på hva han hadde å si. Det overrasket meg at han spurte lite om sykdommen generelt, men mer hadde fokus på meg her og nå. Det som var fortidsprat var ikke RASP og heller ikke Post f******* 3, men det var familiesituasjonen og det fine vi har. For meg var det veldig aktuelt å bable om. Samtidig så var det en stopper. Eksamen i Mai. Samtidig var det et eller annet i meg som ikke hadde sånn himla lyst. Tanker omkring sykdom er egentlig det siste jeg ville skulle forstyrre min eksamen. Men det hadde null å si. Han sa at vi fint kunne ta intervjuet tidlig i Juni, og uttrykte samtidig et ønske om at jeg hadde med meg en på photoshooten. En som stod meg nær. Nå er det få mennesker som passer bedre enn mor, far eller bror. Min far og bror er dog ikke mest gira på den biten, så jeg ytret et ønske om mamma. Hun har stilt opp med meg i Norsk Ukeblad tidligere. Eneste utfordringen er at hun ikke vil forbindes med sykdommen min lenger, så det var noe annet nå. Et steg videre for oss begge. Og det finnes vel ikke et nydeligere menneske til å pryde Se og Hør? I don't think so.

 

13 Juni ble det derfor besøk med intervju og photoshoot. Det gledes å få høre at jeg er åpen, utadvendt og lett å prate med. At det er jeg som styrer samtalen, og ikke er den som blir utspurt. Det gledes også at jeg nå evner ha kontroll på livet, og at jeg har en fremtid i sikte. Det tror jeg er minst like viktig å lese for dere der ute som det at jeg gang slet. Noe fryktelig. Første gang jeg stilte i media (TB) ble jeg tildelt offerrollen. Det var ordentlig synd på meg som måtte spise kalkun på julaften, og som var innlagt på 18 års dagen. Sist gang jeg stilte i Norsk Ukeblad fikk jeg kommentarer på at ting var litt for rosenrødt ettersom jeg var syk, og selv den gang var ingenting pyntet på. Sannheten kom frem i teksten, men måten journalisten vinklet det på var mer optimistisk måte enn anoreksi tilsier. Det er alt, selv om det var en fin artikkel med mye håp. Jeg må innrømme at jeg var spent selv etter korrekturlesingen. Nå vil dere lese om en Madelén som trives, er målrettet og har kontroll på fremtiden. Dere vil lese om en jente som har jobbet beinhardt, og som aldri har latt en sykdom begrense hva angår utdannelse, jobb eller familie. Dere vil se den jenta dere er kjent med, men dere vil også se en utgave dere aldri før har opplevd. Uten anoreksi er jeg ikke den Madelén jeg var før anoreksi - både jeg og livet er titusen ganger bedre. Om det er rosenrødt, vet jeg ikke. Jeg har opp- og nedturer som alle andre. Dog er ikke nedturene etterfulgt av å ligge i senga 24 timer, men heller av en telefonsamtale hjem eller en gå- eller joggetur. Nedturene handler ikke lenger om at livet er sort. De handler heller om at butikken er tom for cottage cheese eller at jeg fikk et gnagsår av skoene - til det mer alvorlige: at noen jeg kjenner er syk, at jeg selv får tøffe beskjeder, mm. Livet er ikke betinget av at alt er flott og fint, men det er heller ikke betinget av at man greier stå opp hver dag. Det er noe mer. Mye mer. Og jeg drives av det.

Jeg har ikke rukket til butikken, men ifg journalisten kommer artikkelen ut i Se&Hør i dag. Det er litt gøy, for i dag er dagen jeg reiser til Paris med broren min. En tur vi skulle tatt i fjor, men som for meg da var tale om planlegging, stress og kaloritelling. Det var mer slit enn glede. I år derimot. I år er det en belønning ut av en annen verden. Jeg har jobbet for å bli en 100% versjon av Madelén. Jeg har fullført 1 året på jus etter beste evne, og med karakter jeg er stolt av. Det er nettopp nå jeg føler en slik tur er på sin plass. Verken aktivitet eller mat blir noe problem, for det har ingenting å si hvor i verden jeg befinner meg. Det er alltid et sted å spise. Alltid et sted å bevege kroppen. Så lenge jeg er innstilt på å være normal, så er det også hva jeg er. Faktisk ønsker jeg aller helst frosk på menyen - bare for å ha testet, så jeg håper jeg finner et sted som tilbyr det. Froskerestauranten var visst litt uaktuell for Aleks. Haha. 12:30 sitter vi uansett på flyet til Paris, og tiden fram til det går nok fort. Turen er planlagt til detaljene med gigakart og klistremerker, og alt er 110% pakket. Det blir Eiffel, museer, båttur, Disney og Tour De France for å nevne noe. Sistnevnte er grunnen til at turen går til Paris, da jeg har en noe over gjennomsnittet sykkelinteressert bror. Selv er jeg glad bare jeg kan oppleve noe annet enn norsk, svensk og dansk sommer + at jeg synes det er kult med all slags sport. Dette blir vel den første ordentlige ferien siden jeg var i Kreta i 2004, så joda, det er noen år siden sist. Shit. Jeg gleder meg!

 

Rekker neppe scanne noe som helst, men tar det så fort jeg er tilbake fra Paris igjen. Til de av dere som ønsker å motta artikkelen, er det bare å gi meg en beskjed via mail eller melding på facebooksiden til bloggen min. Det resterende av shooten vil også bli lagt ut så fort som mulig. Au revoir.

  • 0

    Hverdagslige problemer er ikke psykiske problemer

    Er det en ting som irriterer meg så er det når vanlige oppegående og tilsynelatende normale mennesker snakker om å slite psykisk. Så fort de føler seg litt nedpå, eller møter litt motgang, ja, da er det noe psykisk inni bildet. Altså, hva? Om man er lei seg for at kjøleskapet har røket eller er blitt dumpa, så sliter man ikke psykisk. Det å slite psykisk er ikke noe lettvint forbigående greier, men en stasjonær fase der verden virkelig går imot en. Det trenger ikke være tale om utfordringer eller motgang heller. Det kan være tusen andre grunner til at man ikke orker å stå opp av senga, gå ut døra eller le og smile. Faktisk trenger det ikke være noen grunn i det hele tatt. Å slite psykisk er usynlig. Og det er vanlig. Men ikke så vanlig at vi kan legitimere alle hverdagens problemer med at vi har en psykisk nedgangsperiode. Det går ikke. Da begår vi alle en feil og viser liten respekt mot de som faktisk sliter. 

     

    Jeg synes det er fascinerende hvordan en person som faktisk sliter psykisk, egentlig ikke vil snakke om det. Mens den person som påstår at han/hun sliter psykisk, gjerne vil hyle og skrike ut om hvor ille vedkommende har det. For det er jo bare snakk om en periode. Man vet det går over. Den som virkelig har plagene, har ingen garanti. Ingen. Ting kan pågå i måneder. Ja, til og med år. Og hva hjelper? Det er der skoen trykker. Først og fremst må den syke ha viljen. Deretter kan hjelpen komme inn. Om det er en psykolog som gjør underverker, samvær med familie, oppturer, mm, er umulig å si. Det er en individuell sak. Dessuten finnes det ulike grader av psykisk sykdom. Dermed kan en ikke samle alle under samme kam for å skape en vidunderkur. Den finnes ikke, og den kommer heller ikke til å bli oppfunnet. Fordi det menneskelige sinn ikke er laget for å bli reparert, men for å bli forstått og for å forstå. Skal vi hele tiden tenke at vi skal fikse opp i alle verdens problemer, så kommer vi ikke langt. Kanskje kommer vi ingen vei overhodet. Og bare for å ha det sagt: at folk sliter psykisk, på ekte, er ikke et av verdens problemer. Det er en bivirkning av at mennesker lever i verden og utsettes for en rekke påkjenninger og påtrykk. Til slutt renner begeret over, og det sier stopp. Ikke fordi kjøleskapet røk, kjæresten dro eller man fikk 4/C på innleveringen, men fordi en rekke faktorer har fremkalt en prosess som ikke lenger lar seg reversere der og da. Det er det som er å slite psykisk. Jeg tror de færreste faktisk forstår hva det innebærer før de er der selv. Dessverre... For meg, har det å være så langt nede, vært en enorm påkjenning, men samtidig er det den dag i dag trolig den største og viktigste lærdom jeg tar med meg på ferden videre. På en måte ville jeg sluppet, men på den annen side ville jeg aldri vært foruten. Go styrke!

  • 0

    Jeg flytter. Igjen.

    Jeg droppet samordna denne gang, og blir derfor værende i Hønefoss i alle fall et år til, og sikkert to. Det fordi jeg trives så godt her. Har kanskje ikke så veldig med venner (enda), men jeg har jobb, skole, juristforbundet og en plass som kan tilby det meste. Veien ''hjem'' er heller ikke så lang, selv om jeg er uten bil fra nå av. Imidlertid skal ting bli enklere. Jeg har trivdes godt i kollektivet, men på en måte så var det ikke hva jeg trodde. Jeg så for meg ''one big happy familiy'' som så på MGP sammen i stuen og pratet om alt mulig. Det var ikke tilfellet, selv om jeg har pratet en del med de som bodde med meg, og for all del: det er hyggelig å ha noen rundt seg. Det er ikke det. Jeg tror bare at jeg hadde noe urealistiske forventninger, og det er naturlig når man ikke har bodd i kollektiv før. Tok heller ikke høyde for alders- og interesseforskjeller. Dessuten er jeg en person som tar mye plass, er veldig voksen for alderen samt avhengig av all den tid og ro jeg kan få til studier. Sistnevnte gjør at jeg har buret meg mye inne på rommet, og knapt oppholdt meg i stue eller på kjøkken. Veien til skolebiblioteket på 13 min er forsåvidt ikke lang, men allikevel nok til at jeg har droppet det. For da må jeg ikke bare komme meg dit, men jeg må også ha med meg alt jeg trenger - og det har sjelden vært lite. 

     

    I tillegg er det dette med rengjøring når man deler på bad og kjøkken, spesielt. Jeg hater alt som har med vasking å gjøre, så jeg skal på ingen måte ha noe gullmedalje for innsatsen. Har kun tatt de gangene jeg måtte, men hadde selvsagt bidratt mer om det var en plan på det som fungerte. Vi prøvde med vaskelister, men det ble på en måte glemt litt, og det er nok ikke så rart når det er 6 stk som bor sammen. Hvordan tar man initiativ da? Nei. Da blir det litt som så. Slik tror jeg egentlig de fleste kollektiv har det, og at det nettopp er en av ulempene med kollektiv. Med mindre man bor med bestevenner eller andre man kjenner godt. 

     

    Ellers er det jo det faktum at det kun var et rom. Og med hovedveien rett utenfor hjalp det ikke at det var et fint gammelt hus med nydelige omgivelser. Det som nå blir realiteten, er en ganske annen. Jeg søkte studentleilighet i September i fjor, og skal nå flytte inn der. Har allerede overnattet to netter i forbindelse med en miniferie, og jeg stortrives. Virkelig. Leien er noe høyere, klesskapet litt mindre og vaskemaskinen koster penger (Hei mamma!) Sovesofaen er ikke lenger min permanente seng, men hyggekrok. Pluss at det er noe strengere å bo der generelt, men samtidig også tryggere og enklere ikke minst. Så da får jeg akseptere det med at bilen må bli igjen i Horten. Til gjengjeld får jeg nemlig eget bad, eget kjøkken, et vindu jeg greier å åpne, gangavstand på 10 m til skolen og 3-5 minutter til jobb. Et sted det er lettere å ta imot besøk. Jeg får med andre ord, noe eget. Noe mer enn et rom på 14 kvadrat inkl peis. Der jeg ikke trenger be folk dempe musikken. Der jeg ikke trenger å samtykke til de helgene det er fest. Der jeg ikke må vente på vaskemaskinen. Der jeg ikke risikerer at noen har spist av maten min (og det var ingen av de som bodde der btw) For å nevne noe. I et kollektiv med 5 andre må man ta hensyn, men de hensyn som må tas, har for meg vært mer krevende enn jeg trodde. Fordi jeg er ute etter å gjøre det bra på jus og samtidig kjenner at jeg trenger å hente meg inn i ny og ne. Jeg tror det kalles å bli eldre. 

     

    Pga ferieavreise i morgen, ble flyttingen foretatt i går. Pappa og Aleksander ble med opp. Vi holdt det gående fra 13:30 til 21:30 i stekende sol. Vi kokte, og måtte ta mye pauser. Gulroten var å komme hjem til middag som mamma hadde tilberedt. Jeg som trodde jeg hadde gjort en god jobb i forkant, hadde visst ikke gjort god nok jobb. Utrolig hvor mye greier jeg har. Dermed ble det en del pakking og bæring. Pluss fem poser til UFF etter all sorteringen. Noe ble også med hjem igjen, da jeg ikke skal tilbake før nærmere skolestart og må ha et lite utvalg her i Horten. Aleksander og pappa var heldigvis behjelpelige. Ikke bare med selve tilhengerleien og forflyttingen, men også med utvaskingen. Igjen: jeg hater alt sånt. Derfor betalte jeg i Peppes gavekort og softis for at Aleksander støvsugde og pappa vasket. Jeg var et pratsomt øyenvitne. Nå er rommet på 14 kvadrat, historie. Nøkkelen er levert, og jeg skal aldri tilbake dit. Det er godt å komme ut av kollektivet, og samtidig vite at leiligheten er nokså klar til innflytting. Studentleiligheten er for meg midt i blinken. Det mangler bare litt plassering av klær, undertøy og skolesaker egentlig, men jeg var såpass ødelagt i ryggen at jeg ikke orket det i denne omgang. Dessuten er det en smal sak. Minner meg på at jeg har nok en runde med pakking hvert øyeblikk, og jeg gleder meg ikke for å si det sånn. Kroppen er litt dau i skrivende sekund, så det må bli litt koffeinpåfyll først. 

     

     

     

    Men det skal uansett sies. Forandringene fra å være en utsultet anorektiker til å bli en fullverdig jusstudent har vært store. At jeg kom fra familiehjemmet til et kollektiv med mye liv og røre, og nå til studenthybler med mer alenetid, føles som den riktige vei å gå. Jeg trengte å føle på dette slik at jeg gradvis kunne tilpasse meg. Fordi det har også vært godt med litt folk rundt meg. Jeg har trengt å kjenne på at jeg ikke er alene. Men det hører mer til fortiden føler jeg. Jeg har vel kommet dit der jeg er mer selvstendig enn noen gang, og at det ekstra selskapet for min del ikke er så viktig. Fordi jeg faktisk deltar på det jeg kan. Det gjør meg glad! 

  • 0

    Lever bra med smerte

    Jeg lærte tidlig å erfare smerte. I ung alder var det full fart på alt som var. Jeg satt sjelden stille, og jeg lot sjelden utfordringene stå på vent. Jeg skulle utforske verden. Jeg skulle opp i det treet. Jeg skulle sykle så fort jeg kunne. Jeg skulle bruke sparkesykkelen selv om jeg ikke fikk lov. Jeg skulle ake i den bratteste bakken. Og det gav konsekvenser. Knall og fall. Skrubbsår, kutt, og arr den dag i dag. Men om jeg angrer? Nei. Jeg er glad for knærne og albuene mine ikke er plettfrie. Jeg er glad for at jeg har et nydelig HarryPotter-symbol i panna. Jeg ser tilbake på alt med et smil om munnen. Fordi jeg husker så innmari godt da jeg ramlet ned fra fjellknausen, da jeg tryna med sparkesykkelen, da jeg sklei i trappa hos bestemor og bestefar, da jeg klemte fingrene i døren på SFO. Jeg husker alt. Og det er ikke bare smerte. Det er også minner. Fine minner. Fordi jeg elsket stundene. Uansett så er jeg glad jeg lærte å erfare smerte tidlig. Jeg er glad foreldrene mine lot meg være et barn. At jeg slapp å bli polstret inn fra topp til tå eller tracket med gps. Jeg er så takknemlig for barndommen jeg hadde. Har ikke ord. 

     

    For på den måten har jeg lært å takle fremtiden. Som en hardhaus. Fordi jeg er/var forberedt på det meste. Jeg merker sjelden om jeg kutter meg med brødkniven, eller om jeg tryner ned trappa. Like brutalt som det virker. Har flere ganger stått på jobb, laget middag eller jogget videre, blodig og fin. Fordi jeg opp gjennom har bygd opp en smerteterskel utenom det vanlige. Og den trodde jeg var holdbar i alle situasjoner. Det var inntil jeg ble syk. Inntil jeg fikk føle på virkelig smerte. Smerten ved å hate seg selv. Smerten ved å føle at man kun ser døden som eneste utvei. Smerten der selvskading hjelper som ''avlasting''. Smerten der alt føles håpløst. Den smerten var jeg overhodet ikke forberedt på, og det er umulig å forklare den godt nok til de av dere som selv ikke har vært ''der''. Som ikke har kjent på følelsen av å være konstant mislykket. Som ikke har kjent på fristelsen etter eget blod. Som ikke har planlagt sin egne begravelse, og som ikke har hatet livet så mye at man valgte å sove 20 av 24 timer. En slik uutholdelig smerte som bare gnager seg gjennom marg og bein. Som aldri tar slutt. Som ligger og gnisser mot alle kroppsdeler. En slik smerte taklet selv ikke jeg. Fordi den ble for mye. Altfor mye. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut den smerten, skal jeg være ærlig. Hva om jeg aldri hadde tatt ex phil? Hva om jeg aldri hadde begynt med jus? Hva da? Hadde jeg fremdeles lagt meg klokken 6 og stått opp klokken 22? Hadde jeg fremdeles levd på brente lomper? Hadde jeg fremdeles lagt meg i sengen, hver kveld, full av smerter? Smerter som verket i hvert eneste ledd. Jeg vet ikke. Men jeg tror ganske sikkert at jeg snudde i tide. At det er begrenset hvor lenge jeg kunne holde ut med meg selv. At jeg før eller siden ville fått en skikkelig knekk. Eller så hadde jeg bare levd i de gamle sporene, og vært fornøyd med det. Fornøyd med mitt ensidige kosthold, sovetider, ekskludering av familie og en koselig deltidsjobb. Det kan også hende. Men det var et slit det også. En daglig smerte, fordi det var en påminnelse om at jeg stod fast. Stagnerte. Jeg kom ikke videre. Nå som denne smerten er borte, er alt fint. Klomsingen min, døden og fremtidig kjærlighetssorg, skal jeg alltids takle. For det må jeg bare...

  • 0

    Restaurant er fint, det!

    Det mest frustrerende med å være syk, var ikke det å være syk i seg selv. Det var det at alle andre hadde et ord med i laget. Ikke fordi de kommanderte meg til det eller det, men fordi de mente de visste hvordan jeg hadde det. Det var liksom ikke så ille. Man så jo ikke osteoporosen. Man så ikke at organene var tynnslitte eller at blodverdiene var fullstendig ute av kurs. Få visste at jeg daglig frøs i hjel 24/7. Fåtallet visste at det handlet om noe inni meg. De så kun utsiden. At jeg var regnbuefarget og tynn. Syltynn. Langt utenfor normalen, men det... Det var en grei sak å fikse. Det var bare å legge på seg med mat. Næringstett mat. Spise når man var sulten og stoppe når man var mett. Det var bare å spise det som ble servert, eller kjøpe det som var tilgjengelig ute. Det var bare å legge bort kjøkkenvekt, glemme kalorier og gi f i alt det sunne. For selvsagt skulle man legge seg i sengen etter endt ''arbeidsdag'' uten dårlig samvittighet og angst. Det var en selvfølge. Man la seg tross alt, eller hadde tross alt ikke noen tvangstrøye på seg. I gåseøyne i alle fall. For en anorektiker er det nettopp en tvangstrøye som er definisjonen. Illusorisk sett. Det er noe som tar kontroll over kroppen. Noe man ikke kommer ut av, samme hvor hardt man prøver. Samme hvor sulten man er eller hvor fristende noe virker. Samme hvor mye man har lyst, og samme hvor mye man prøver. Det går bare ikke. Dette forsto aldri folk rundt. De skjønte ikke at noe som enkelt som mat, også kunne være så vanskelig. Og de skjønte ikke at det til syvende og sist ikke handlet om mat, men om følelser. Angst, redsel og frykt. Frykt for hva maten ville gjøre med kroppen. Angst for hvordan jeg ville takle følelsene etterpå. Redsel for det ukjente. Også var det selvhatet på toppen av det hele. At jeg i bunn og grunn ikke fortjente å ha et verdig liv, men et liv i fangenskap. Et liv i en avmagret kropp med et deprimert hode og et forvridd sinn. 

     

    I Hønefoss her forleden spiste vi tikka masala på City Fusion. Det var det jeg ville ha på menyen, fordi jeg var nysgjerrig på de indiske smakene, og fordi det ikke var noe kresenheten min kunne motsi. Pluss for null grønnsaker. Haha. Og vi fikk ris til. Hvit ris. Selv om det ikke er det beste jeg vet, så gikk det jo ned sammen med alt det andre. Madelén i høst hadde ikke smakt, og i hvert fall ikke spist opp. Tanker om hvor mye stekefett kyllingen hadde fått, hvor ''rensket den var'', hvor mye fløte det var i sausen, mm, hadde lett dominert. De tankene streifet meg ikke engang. Angst, redsel og frykt. Jeg vet ikke hva det er. Det føles unaturlig å tenke i de baner. Unaturlig  føle frykt eller få dårlig samvittighet for et måltid. Et måltid som mamma har spandert med sin lommebok. Jeg skriver ikke dette for å briefe, eller fordi jeg er stolt, for det er jeg ikke. At jeg nå kan spise hva pokker jeg vil, er ikke noe wow i mine øyne, selv om mange vil tenke det på bakgrunn av hvordan ting var. Sannheten er at jeg nå ser mat som normalt. 110 prosent. Å omtale det som seier, blir derfor noe snodig. Derfor briefer jeg heller med at jeg er kvitt min psykiske lidelse. På en måte blir da det jeg nettopp skrev, en form for stolthet, selv om jeg ikke vil si det direkte. Det handler mer om at jeg har gått denne veien, fra fryktfull til fryktløs. At jeg gir f, og gjør som jeg vil. Det er det jeg egentlig vil understreke. For selvsagt kunne jeg dratt på restaurant som syk og bedt om en tørr kylling uten tilbehør, men det er ikke et besøk på restaurant i mine øyne. Det er heller ikke noe vits å dra på restaurant om man skal angre etterpå. Ei heller om man skipper andre måltider. Jeg følte derfor at tiden var inne nå. Og bare for å ha det klart. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger jeg har vært på restaurant ila mitt 25 årige liv, så det sier sitt. Når man er såpass selektiv i matveien som meg, så er det mer håpløst enn det er gøy, nettopp fordi jeg ender med å lage en helt ny rett på menyen. Slik ønsker jeg ikke gjøre det når jeg drar ut, og det er vel derfor valgmulighetene begrenser seg. Men de begrenser seg i alle fall ikke av en dum sykdom, lengre. Herregud. Jeg blir nesten flau av å tenke på hvordan jeg var, til tross for at jeg ikke kunne styre eller kontrollere adferden min. 

     

    Jeg håper med dette at jeg kan (fortsette å) spre litt optimisme på bloggen. Vise at det nytter. Det finnes et liv etter anoreksi. Et liv med restauranter, studier, alkohol og en rekke sosiale ting. Uten at man planlegger til det fulle. Uten at man dveler ved kalorier. Uten at man blir frustrert. Uten at man lever etter klokka. Der man kun lever i nuet. Nyter øyeblikkene og ikke stresser seg gjennom dem, men heller ser tilbake på dem med et smil om munnen. Fordi det er gode stunder. Stunder man vil ta vare på. Jeg har brukt for mye tid på å forberede opplegg, løpe etter viserne og angre på den fine dagen jeg har hatt. 99% av turene jeg har vært på, med anoreksien på slep, har jeg blitt sliten. Ikke godsliten, men dausliten. Slik at jeg har hatt et behov for å hente meg inn. Det har jeg ikke lenger. Jeg kan kjøre milevis, være ute i timevis og møte på haugevis av mennesker, og enda går jeg ikke tom. Hvorfor? Fordi kroppen har det bra. Fordi jeg spiser når jeg skal, i store nok kvantum. Fordi jeg psykisk trives, og fordi jeg elsker alt livet har å by på. At jeg noensinne kunne se det som et ork, eller at jeg i det hele tatt holdt på å ende det? Galskap. Men. Heldigvis kunne den galskapen forsvares, og jeg er lykkelig over at den tid er omme. Og om jeg noensinne skal angre på noe igjen? Nei. Livet er for kort til det. 

  • 0

    Jeg trengte/trenger også proteiner!

    En ting jeg synes er synd er at så fort det er tale om proteiner så er man automatisk på bodybuilderen. Hvorfor skal det være sånn? Både jeg, og også alle andre, kan innta cottage cheese, proteinbarer, proteinpulver og mat med ekstra proteiner. Det er bare fint, såfremt det ikke er enten eller, men kun en del av et naturlig kosthold. Det jeg nemlig finner skremmende, og som enda sitter i meg, er den gang jeg tok utvidede blodprøver og fikk vite at jeg hadde et faretruende lavt proteininnhold i kroppen. Så faretruende at det var med på å fremprovosere osteoporosen. Etter den dag ble jeg opptatt av ekstra proteiner - i alle mulige former. Som et tillegg. Fordi jeg er laktoseintolerant, svært kresen og har liten magesekk. Sistnevnte gjør at jeg for eksempel ikke har sjans til å å trykke i meg 200 gram kjøtt eller 3 brødskiver på rappen. For meg har derfor proteintankegangen vært redningen. Redningen for å få et mer styrket skjelett og bygge muskler nå som alt er på det normale. Litt ekstra proteiner i hverdagen, helt enkelt. Da jeg var innlagt var det motsatt. Det var ingen magre og mer proteinrike pålegg, ingen proteinbarer eller grøter tilsatt proteinpulver. Neida. Det var næringsdrikker, karbohydrater og fett all the way. De hadde nada fokus på proteiner. Jeg husker godt jeg nevnte dette med proteiner, men da fikk jeg til svar at det ikke var viktig. Det viktige var å få i meg raske karbohydrater og mye fett. Det var brød med 40% grovhet, overdrevne mengder baconost og fiskekaker som badet i smør. Det var tillegg av ''noe søtt'' - hver eneste dag. Melk var ikke så farlig, for jeg kunne jo få juice eller nektar. Sukker igjen. Jeg kunne dessuten velge syltetøy fremfor ost. Sukker igjen. Skulle jeg velge skinke måtte jeg ha 4 skiver på en brødskive. Da blir en gjerne litt umotivert. Og det var ikke snakk om soyamelk med b12, d-vitamin og kalsium - for jeg hadde jo ingen reell allergi mot melkeprodukter. Kostnader og sparing i helsenorge altså. Det er bare synd. Greit at de gjør det, men ikke på slike ting. Ikke når innkjøpene samsvarer med kostlistens kalorier. Ikke på mennesker som har angst for mat og må forholde seg til det 5 måltider ala dagen. Håper det har skjedd noe der siden min tid...

     

    Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er jo noe med at helsevesenet er livredde for at unge jenter skal bli beinskjøre når de samtidig ikke gjør noe med problemet. Det gjør meg faktisk litt redd. Jeg tror at dersom kostholdet mitt på sykehuset hadde vært mer rettet mot ekstra proteiner, så kaloriene kom i rett antall, så hadde ikke kroppen blitt så skjør på så kort tid. Men de motarbeidet meg. Ikke bare spiseforstyrrelsen. Og selvfølgelig gav jeg da opp når jeg ikke ble hørt. Når det å være kresen var å være syk. Når det å være intolerant var å være syk. Når det å ha reflux syndrom var å være syk. Orker ikke. Orket heller ikke den gang. Det var derfor valget ble næringsdrikker i 4-5 måneder. En ting var at det var vanskelig å forholde seg til tallene jeg fikk på listen hengt opp på rommet, men en annen var at jeg med maten ikke fikk i meg noe bedre næring enn næringsdrikkene. De var faktisk mer komplette med tanke på det kroppen min hadde behov for. 

    Aldri legger eller knær uten blåmerker og skrubbsår... #barndomsminner

     

     

    Slik ting er nå, så styrer jeg. Det har jeg gjort siden jeg ble utskrevet, og fordi noen lurer på dette omkring osteoporose og slikt, så gir jeg et lite innblikk i mine daglige rutiner. Dette er ingen oppskrift på noe som helst, men noe som fungerer for meg og min kropp. Hver dag tar jeg fast kalsium + d-vitamin. Jeg spiser alltid yoghurt skyr eller cc gjennom en dag - gjerne flere ganger. På maten bruker jeg som regel philadelphia vanlig eller light med eller uten kjøttpålegg, og i grøtene bruker jeg proteinpulver. Jeg inntar også en bar hver dag + en del soyamelk. Middagene er dessuten veldig proteinrike. En del av det ekstra sponses hjemmefra, noe jeg er supertakknemlig for. Dette er bare en brøkdel for å ha det sagt. Kort oppsummert vil jeg nok si at jeg kanskje et noe større fokus på proteiner enn folk flest, men sånn må det være. Fordi jeg gjennom 9 år har brutt ned skjelettet mitt, og fordi jeg nå merker at kroppen er sterk og at vondtene veldig sjelden kommer. Jeg knekker aldri lengre (verken når jeg går i trapper eller småtryner), og jeg kan sitte stille i timevis uten et ubehag etterpå. Jeg kan trene med stor intensitet, og jeg kan løfte tunge ting igjen (men jeg tar ikke alltid sjansen!) Det har skjedd endringer, men de skjer ikke uten byggesteinene på laget, for ''proteiner er byggesteinene i kroppen'', slik jeg lærte tidlig på barneskolen. For å få en sunn og sterk kropp. Hvorfor er det plutselig ikke så viktig dersom man skal opp i vekt? Da er det heller bedre med en potetgullpose eller et ekstra sjokoladekakestykke pr dag. Nei. Den tankegangen forsto jeg aldri, og derfor valgte jeg også å gå mine egne veier både den gang jeg la på meg, og også nå under vedlikeholdsarbeidet. Især fordi jeg trener en del, og dermed spiser en del. Jeg får i meg alt jeg skal, og mer til. Å ta igjen det forbrente er viktig for meg. I motsetning til før. Dermed opprettholder jeg muskelmasse og går heller ikke ned i vekt. Ikke at jeg veier meg, men man ser jo forandringene. Det har dessuten blitt en rekke langturer (Stavern kyststi, Verdens Ende kyststi, Bjerkøya rundt, Husøy rundt, Horten-Åsgårdstrand, mm) med mamma i Juni-Juli, og flere skal det bli! Mer aktiv sommer enn dette skal man helt klart lete lenge etter. Jeg nyyyter den!

    Og en liten belønning - lite proteinrik, men god.

     

    Når solen steker blir det kjole og joggesko. Funker fint!

     

    Enda en belønning - glad i saftis! Når jeg ser dette bildet så ser jeg virkelig verdien i å bygge kropp, sånn seriøst. Men det har tatt, og det tar tid. Først var det kiloene, og nå er det fordelingen av disse. Forme den kropp jeg vil ha. Jeg tar ting i mitt tempo, og det er helt ok! Fordi jeg vet så innmari godt hva jeg har jobbet meg opp fra. Om jeg angrer? Tanken har ikke streifet meg en gang. Jeg har prøvd å lete etter ''den dårlige samvittigheten'' flere ganger, men jeg finner den ikke. Samme hvor lite jeg har trent eller hvor mye uregnede kalorier jeg har stappet i meg. Jeg lever på denne godfølelsen visst nok. 

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde