Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Jeg skal visst flytte!

Kjører du 122 km (1 time og 35 minutter +-) fra Horten i bil, havner du etter hvert i naturskjønne Hønefoss i Buskerud fylke. Stedet jeg tidligere trodde var ingenmannsland, og ikke visste om hadde mer enn 1 eksisterende matbutikk eller 500 innbyggere. Stedet jeg undervurderte med stor U. Hønefoss er så mye mer. Jovisst er det utpå bygda, og det man kaller en innlandsby, men dog et sentralt knutepunkt også. Fra Hønefoss går det både buss og tog, og veien til Sandvika, Oslo eller Drammen er ikke særlig lang. For ikke å snakke veien hjem. Som kanskje er det største plusset. Jeg vil jo gjerne slippe bruke tid på reise og slikt når jeg først skal til Horten for noen dager, og jeg vil helst ha et par dager hjemme så jeg rekker å være med familie og venner. Kanskje jobbe litt på Elkjøp også. Akkurat det kunne blitt knapt hadde jeg vært i Bergen eller Tromsø. For ikke å snakke om; dyrt. Fly, buss, tog - jeg gremmes. Her skal vi være flinke til å kjøre kollektivt, men så lønner det seg i mange tilfeller å ta bilen, fordi den er billigere. Altså? Nei, nå skal jeg ikke bli for politisk engasjert. Jeg vil heller redde verden på min måte. Les; kjempe for de uskyldige!

 

Uansett utfall så hadde vi lagt en plan. Kom jeg inn i Bergen eller Tromsø skulle vi kjøre hele veien, også skulle mamma og pappa ta med bilen min ned igjen. Mye pikkpakk, vet dere. Hadde jeg kommet inn i Oslo derimot skulle jeg pendle med toget. Det var egentlig planen med Hønefoss også, men en klok venninne (som har bodd i Hønefoss før) fortalte meg om mulighetene for å bo der. Hva hadde jeg å tape? Ingenting. Ikke bare er det billig(ere). Men det er også en fin måte å bli sosialisert inn som student i alt fra fadderuke til gruppeprosjekter. Og spesielt få kjenne på det å bare være meg. Tidligere har jeg ikke tatt mer ansvar enn å jobbe i deltidsstillingen min og betale det lille jeg trenger pluss forsikring på bilen. Jeg har aldri vasket og strøket klær, knapt støvsugd, ei heller redd opp en seng eller betalt for mer enn en tyggis på butikken. Dere skjønner? Å flytte ut er det beste som kan skje meg, og jeg har faktisk tro på at Hønefoss kan funke. Ikke regner det hele tiden (Bergen), er iskaldt (Tromsø) eller spesielt utrygt. Det er en slik plass jeg tenker det er fint å vokse opp på, og som man gjerne flytter tilbake til når man skal etablere seg i de senere år. For her finner man både politistasjon, Elkjøp, NAV, kjøpesenter og høgskole (som jeg skal gå på), så det er ikke manko på så mye. Og om jeg en sjelden gang trenger en legetime så kan det sikkert ordnes i Hønefoss. Men, jeg kommer på langt nær til å dra dit annenhver måned, slik jeg gjør nå. Jeg følger med, og skulle jeg se at jeg er blekere eller kjenne knoklene enklere, så kjøper jeg en badevekt og stiller meg oppå. Nå må jeg bare ta dette ansvaret selv!



 

Jeg var tidlig ute med å søke boliger. Allerede da jeg fikk avslag på studentskipnaden i Bergen og Tromsø i Mai gikk jeg inn på det private markedet. Der la jeg inn rundt 60 forespørsler, for det meste i Bergen. Hønefoss ble nok litt nedprioritert, og der søkte jeg faktisk ikke før i Juni måned. Det var da det gikk opp for meg at jeg må flytte om jeg kommer inn. Etter å ha regnet på det er det dyrere å kjøre hver dag med tanke på bensin, slitasje og diverse, enn hva det er å bo der. Vi var på visning  (og kosetur) den 19. Dagen etter jeg fikk beskjed om hvor jeg kom inn. Ikke at jeg hadde trengt det, men det var jo greit å finne ut hvor det var først som sist, samt se rommet på ekte og vite sånn ca hvor god plass det var. Totalt hadde jeg planlagt to visninger, men på tampen, da vi tok noen bilder nede i byen, ringte tredjemann. Dermed var alle visningene i boks - og det på bare 3 timer, til tross for at vi var borte i 7 av dem og hjemme 23 på kvelden (3t kjøring - glad jeg slipper!) Første visningen var den aller beste, og jeg var forelsket fra første sekund. Jeg følte meg SÅ hjemme. Eneste minuset var at den lå ved en noe trafikkert bilvei, men kun det. Andre visning vet jeg ikke om jeg vil kalle en visning. Det var en trapp jeg så vidt greide balansere meg opp, råtne bananer på benken, et rom på 7 kvadrat, et knøttlite blokkbad, skitne vegger og attpåtil bar det tydelig preg av at mange hadde bodd der. Kjøkkenet var knøttlite, tv'en var fraværende og leietakerne var for det meste utlendinger. Ikke at jeg har noe i mot utlendinger, men jeg er veldig var for sterke matlukter og den slags. Pluss at det var et stykke unna høgskolen. Eneste positive var den nydelige utsikten ut mot fossefall og park. Hadde jeg kunnet kjøpe hele greia og totalrenovere det, hadde jeg gjort det på flekken. Siste visning var for så vidt også en opptur, og var et gammelt totalrenovert bygg. Han som skulle leie ut var eiendomsmegler og meget proff. Alt var så gjennomgående og stilrent. For ikke å snakke om sikkerheten. Alt fra hypermoderne låser til solceller på badet, og brannmannskap som hadde godkjent stua. Eneste greia var at det manglet dør ut til hagen, parkeringen kostet skjorta, bodde en familie med baby i annenetasje og rommet var på 9 kvadrat bare. Mamma elsket dog den leiligheten, mens pappa og jeg elsket den første. Nummer to snakker vi ikke om. Selv om det var veldig greit å ha noe å sammenligne, slik at jeg virkelig kunne få pappa til å innse at jeg hadde rett. Fikk vedtaket fra lånekassen på Fredag, og leiekontrakt ble underskrevet sammen med min ''fullmektige'' i går kveld. Helt vilt! Og tror dere ikke eiendomsmegleren plutselig hadde det største rommet ledig til meg rett etterpå? Jaja. Så slapp jeg gjøre en ny vurdering der... For mange valgalternativer er nemlig ikke bare bare!


 

 

Hva kan jeg si? Dette er et sted jeg vil trives. Jeg betaler heller et par tusen mer for å få et bosted der jeg har det trivelig enn en fengselscelle jeg kun skal sove i. Vi er faktisk 6 stk som skal dele på å leie et helt hus. Ganske gøy. Huset ligger landlig til i et dyrere nabolag som både er trygt, fredelig og helt fantastisk. Det er gammelt hus (fra 1905), fikset ned til grunnen, så det har bevart sine gamle detaljer og er aldeles nydelig. Jeg elsker slike hus. Hagen er stor og flott, med ripsbusker, plomme- og epletrær, og også uteplass med grill og veranda. Pluss en svær bod der jeg kan ha sykkelen min. Innvendig er det totalrenovert og det finnes ikke så mye som en ting å plukke på. Kanskje bilveien utenfor bare, men den blokkeres enkelt av noen fargerike ørepropper. Eller har jeg vært avhengig av vifteovn 365, så det kan jo bli spennende når vinteren slår inn for fullt. Uten at jeg skal gå mer inn på det. På badet nede er det to vaskemaskiner blant annet, og oppe en tørketrommel Tenke seg til at jeg skulle kalle det luksus? Jeg som aldri har benyttet meg av noe særlig hvitevarer før. Rommet mitt er gedigent, på 14 kvadrat, og det største i hele huset. Jeg har et større klesskap der enn hva jeg har på rommet mitt per dags dato. Mitt rom er det eneste som ligger i første etasje. Utrolig digg å kunne gå på do uten å vekke halve huset om natten, samt ha fri passasje til stue og kjøkken, og ikke minst; slippe så mye trapper. Knærne (hatt knesyndrom siden 7. klasse) mine hater det. At vi er mange i huset, er bare supert. Da blir jeg tvunget til å være sosial. Og vi alle er studenter, med unntak av en lærling, så da slipper jeg bråkete ''beboere'', og alle har respekt for hverandres lesing og leggetider. Bare det skal bli en kjempestor omveltning. Jeg har jo som vane å legge meg i 00-01 tiden (kanskje senere også...), men det er fordi jeg sover lenge og ikke har all verdens å foreta meg. Begynner som regel på jobb mellom 14 og 16, så tiden fram til det er dødtid for meg. Vel ikke nå lenger. Forelesningene starter 8:15, så det blir tidlig opp. Og fordi jeg må tidlig opp, så vil jeg heller ikke holde ut til de sene nattetimer. Alt det vil bli en vane rimelig raskt. Egentlig noe jeg er utrolig glad for! Hater at ting sklir ut så mye som de har gjort de siste årene... Trolig slipper jeg å fortsette på innsovningspillene mine.

 

Det absolutt beste er kanskje at boligen kun ligger 1 km unna høgskolen, noe som gjør at jeg både kan gå og sykle. Slipper også å bære mine tunge bæreposer så altfor mange meterne. Har nemlig som vane å handle mye når jeg først handler, slik at jeg slipper å handle så ofte. Og fordi jeg bor i første etasje er det ingen sak å ordne med. Er selvfølgelig spent på hvordan dette med spising skal gå, men jeg må bare satse på at det går fint. Denne motivasjonen her betyr mer enn noe annet, og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha noe hensikt å ødelegge den. Har på en måte en tanke over hva som skal være mine faste matvarer, men ikke hvilke tider jeg skal spise dem på, og heller ikke i hvilke mengder. Det blir bare for sykt. Lager jeg slike regimer, så er det enda enklere å bryte ut av dem. Så tenker jeg også å prøve spise felles middag med de andre, dersom det er mat jeg liker. Madelén liker, ikke anoreksien. Den er ekskludert fra mitt nye liv. Nå som jeg har en relativt overkommelig husleie, blir det helt andre ting enn pasta og nudler til hvert måltid. Jeg tenker vi snakker skapene fulle av spekeskinke og fenalår, jeg. Har allerede laget en perm og printet ut lister som skal fylles ut hver måned. Lett at jeg skal ha kontroll, men ikke søren at den skal gå utover livskvalitet og trivsel!

 

Jeg er på ingen måte fattig, for helt siden jeg var 16 har jeg hatt god kontroll på økonomien og spart rikelig. Og allerede noen få år senere satte jeg en haug av penger i et fond, som nå har vokst til det ugjenkjennelige. Pluss at jeg har solgt en bil, og nå sitter på en relativt ny. Dette betyr allikevel ikke at jeg skal leve noe luksusliv som student, men det er en forskjell på nudler til hver middag og kjipe gaver. Jeg har som plan å forholde meg til det jeg får av lånekassen, men selvfølgelig bruke av reservene dersom jeg må. Les; MÅ. Selv om jeg helst ikke vil røre disse pengene. Det er jo noe som heter nedbetaling av studielån og egenkapital en gang der fremme. Hallo voksenliv! Derfor prøver jeg å spare der jeg spare kan, tross at bruken virkelig begynner og synes på nettbanken min. Rommet er bare innredet med et skap, så det har definitivt blitt en del innkjøp de siste dagene. Særlig fra min alltime-favoritt, Elkjøp. Slike ting som jeg aldri har kjøpt før; stikkontakter, tannkrem, batterier, minnepinner - den slags. Pluss ting jeg burde kjøpt, men fordi jeg har bodd hjemme, har det ikke vært nødvendig. Vi snakker hårføner, monitor og pc-mus blant annet. Nytt strykejern og strykebrett har jeg også kjøpt. For første gang noensinne. I tillegg har jeg kjøpt alt-i-ett pakning med foodprosessor, blender, stavmikser, kremvisp og en del mer dikkedarer. Planen er at kresen kresensen skal lage seg supper, smoothies og hjemmelagde fiskekaker - for å nevne noe av det som kan funke. Gryter og kjeler er holdt av, for det er jeg nemlig veldig sær på når det kommer til bruken. I tillegg måtte jeg gå til anskaffelse av et nytt Ixuskamera. Mamma og pappa tilbød meg deres gamle, men altså; det er like bra som min Samsung s4 mini, og veier et tonn. Noe sånt. Nei. Disse nye minnene skal bevares - skikkelig. Radioen jeg vant i Påskenøtter blir for første gang tatt i bruk av meg. Det samme med lampen jeg vant til 3000,- og PC-bagen jeg kjøpte i Tyskland i 2013. Ellers blir PC'en, tempurputen, stålampen, det lille skrivebordet, skolesakene og alt av klær og pikkpakk med. Pluss at jeg må gå til innkjøp av håndklær, laken, kluter, og den slags kjipe ting. Og jeg får testet min nye ubrukte koffert. Har også holdt av en sovesofa på Bohus i Hønefoss. Det var enten eller. Enten seng eller sovesofa. Kunne kanskje presset inn både seng og sofa, men for meg er det viktigere med god plass enn flere plasser å oppholde seg på. Det skal tross alt være plass til et skrivebord der også, og jeg vurderer sterkt å skaffe et som er større en 50 cm. Tanken er da at jeg kan ha Piccolo og monitoren fast stående på det lille bordet, og skolesakene fast på det store bordet. Vil nødig drive flytte på ting hele tiden...

 

Nå som jeg forblir på Østlandet, er det ingen krise om jeg glemmer noe. Jeg kan tenke sesong når jeg pakker. Trenger ikke alt av istidbekledning nå. Og bunaden kan få henge pent hjemme til det blir 17 mai. Så får vi se hvor den tilbringes. Det er mye enklere å planlegge til et slikt opphold enn hva det ville vært om jeg måtte gjøre meg avhengig av fly. Og selvfølgelig; kommer jeg inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo, så vil jeg selvfølgelig si opp leieavtalen og skoleplassen på streken. Å betale tre måneders leie gjør meg ingenting hvis jeg virkelig får gå der jeg aller helst ønsker, men fordi huseier er såpass grei, så er det heldigvis ikke et tema. Egentlig vet jeg ikke hva jeg tenker om jeg plutselig får tildelt en annen plass. Jeg må jo si ja, men det er litt kjipt når ting har ordnet seg så bra i Hønefoss. Trolig vil det være et slit å finne bolig da, også. Hva som skjer med bilen vet jeg ikke. Altså; om den blir hjemme eller hos meg. Jeg har jo gratis parkering der jeg skal bo, selv om jeg trolig ikke kommer til å bruke den så mye i Hønefoss og omegn. Det eneste som kan være praktisk er å kjøre hjem når jeg trenger, samtidig som jeg vet mamma spesielt, vil komme mye på besøk. Mulig jeg tar den med meg og kjører hjem i høstferien, for da å la den stå hjemme når det har begynt å bli snøvær. Er det noe som er stress, så er det bil på vinterstid. Haha. Da får jeg heller belage meg på at foreldrene mine kjører meg tilbake. Evnt til Sandvika, så jeg tar bussen derfra. Mamma er nemlig ikke hard å be. For henne er det helt uvirkelig at jeg skal flytte, for det var jo ikke så ''lenge siden jeg var baby''...


 

Det som virkelig er en seier er det at jeg nå flytter ut fordi jeg er klar til det, og jammen har jeg ikke rukket gjøre ferdig alt av oppskriftspermer, bilder (fra 2010-2017) og opplæring med mamma i løpet av de siste ukene. Flytting er ikke en forhastet avgjørelse, fordi jeg er lei av familien min, eller trenger spillerom for anoreksien. Jeg er nesten frisk nå, og jeg kan derfor leve et liv i frihet. Kontrakten ble signert og underskrevet den 20 Juli. Kan enda ikke tro det! Den 1 August har jeg offisielt begynt å betale husleie, men det er ikke da jeg flytter. Første flyttelass tar vi med oss den 2 August, og det er også da jeg får nøkkel og ordner med depositumkonto og sovesofa. Siste flyttelass tar vi vel den 13 August, for da er det foreldresøskendag på høgskolen. Er hyggelig hvis familien kan delta på det. Om jeg da blir med hjem igjen etterpå, eller blir værende i Hønefoss er jeg usikker på. Akkurat det må jeg se an. Kommer litt an på hvor sliten jeg er og hvor god kontakt jeg har fått med folket. Dessuten er det jo en del å tenke på. Jeg trodde flytting var en smal sak. Det.er.det.ikke. Herregud så mye som skal planlegges. Skjønner ikke hvordan jeg skal greie komme i mål engang. Spesielt ikke hvordan jeg skal få innredet rommet så det blir beboelig. Det er så mye ting som skal ha plass, og fordi jeg ikke godtar å bo i et eneste stort kaos, så må jeg nok nødt til å skjære gjennom og være litt brutal mot meg selv. Derfor blir det kun det mest relevante med. Så får jeg heller ta med meg alt jeg eier og har den dagen Obos'en min kicker inn og jeg får drømmeleiligheten. Men; et sted må man begynne, og jeg skal nok få det rimelig fint!

 

 

Alle flyttetips tas i mot med stor takk! Og om noen kjenner til Hønefoss, så kjør på. Jeg vil vite alt! (maadeleen.blogg@gmail.com)

  • 0

    Slik kan jeg bli fornøyd!

    Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ''Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil''. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!

    Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.

  • 0

    Den store nyheten!

    Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal starte nå. Det er for mange tanker og følelser i spinn. Samtidig som alt føles så uvirkelig. Som om jeg drømmer. For dere som ikke vet er det kanskje ikke så vanskelig å gjette. Det er tross alt et tema som har vært gjennomgående her på bloggen siden Januar måned. Og det er? Utdanning. Jeg har flere ganger snakket om advokatdrømmen, og hvor gira jeg er på å realisere den. Derfor kommer det kanskje ikke som noen bombe at dette nå blir realitet. Jepp. Til høsten begynner jeg på juss. Jeg har visst i flere måneder at jeg skulle begynne på juss, men har allikevel ikke fortalt det til særlig mange. Da jeg søkte i April var det kun min mor, far og lillebror som visste om det. Kort tid etterpå fikk fire av mine beste venninner vite det. That's it. Jeg vet ikke, men jeg har vel bare ikke ønsket at andre skal ha forventninger til meg. På hvor jeg skulle komme inn, spesielt. For det er jo en del ulike inntak på juss. Jeg kom riktig nok ikke inn på førstevalget mitt. Heller ikke andre- eller tredjevalget. Bare nesten. Snittene hadde gått opp med 0,5 karakter, og bare i Oslo var poenggrensen 6,2. Helt ellevilt! Da måtte jeg hatt alle realfagene i tillegg til karakteren 6 i alle fag. Hvem får det? Kanskje de som tar opp fag. Mistenker at dette er voksne på 40 år som i ren desperasjon og redsel for jobbene sine plutselig har tenkt at et arbeide innen juss skal sikre familien i fremtiden. Noe sånt. Selv har jeg ikke tatt opp et eneste fag. Jeg har kun søkt med mine rene karakterer fra videregående, og det er jeg faktisk ganske stolt av. Tenk hva jeg kunne fått til hadde jeg begynt tidligere, eller om jeg hadde bodd nordpå og fått holdt av plass i Tromsø til et latterlig lavt snitt? Nei, forresten. Det orker jeg ikke tenke på. Da blir jeg trist.

     

    Egentlig hadde jeg ikke tenkt til å fortelle noe om dette på bloggen, fordi jeg skammer meg og er dødsflau. Jeg sa hele tiden at jeg var såpass dyktig og at jeg skulle greie komme inn der jeg ville, men så gjorde jeg ikke det. Et lite nederlag. Det tok litt tid å lande da jeg fikk beskjeden i går. Pappa stod klar med armene åpne til å ta meg i mot, og hadde utsatt turen ut på landeveissykkelen. Han så at jeg tok det tungt da tårene rant for første gang på flere måneder. Allikevel skulle det ikke så mye til. Vi forsøkte å se det positive i det, og jeg fikk etter hvert gratulasjonsmeldinger fra vennene mine. De mente alle sammen at dette var en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, fordi jeg nå kommer i gang med det jeg virkelig VIL. Tross at veien kanskje blir litt annerledes enn først antatt. En annen påpekte at det er jo nå jeg er supermotivert. Og det er jo sant. Det er ikke sikkert jeg er det neste år. Mens tredjemann lurte på hvorfor jeg grein over å ha kommet inn på et studie med 5,5 i snitt der det kun var 40 ledige plasser. Noe å tenke på, og det til tross for at jeg med mitt snitt hadde kommet inn på Bergensopptaket i fjor. Men, alt skjer vel for en mening? I fjor brakk jeg armen, og lå under dyna i nesten et halvt år. Jeg var ikke klar for å begynne på noe som helst da. Nå er jeg mer klar enn noensinne, og jeg GLEDER meg. Dessuten får jeg mine 2 tilleggspoeng (kan få fra årsstudium, militæret eller folkehøgskole) etter første året. Jeg har dem enda til gode, så tenk hvilket snitt jeg vil ha til sommeren!!!

     

    Nå går det straka vegen mot jurist. Mitt store mål. Selvfølgelig vil det bli krevende, utfordrende og tungt, men jeg tror også at det vil bli givende, gøy og spennende. Nå skal jeg kun gå på skole for å ta de fagene jeg liker. Ingen dum RLE, tysk eller historie (selv om jeg har 6 i dem alle) Det er lite jeg brenner så mye for som dette, og jeg har tro på at mitt engasjement skal veie opp litt for ''det tunge''. For det er ingen tvil om at jeg har mine favoritter, og også de ting jeg ikke er helt overbegeistret for. Mitt favorittfelt er uten tvil strafferett, da det er forsvarsadvokat som er planen. Fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Ikke fordi jeg er dumsnill, men fordi jeg er opptatt av at rettferdigheten skal seire. For meg er det titusen ganger verre at en uskyldig blir dømt, enn at en kjeltring går fri. Det norske rettsvesenet har helt klart en vei å gå der, og den endringen vil jeg være en del av. Og det er jeg vel på en måte allerede blitt. Jeg hadde nemlig min første rettssak dette halvåret, og den gav virkelig mersmak. Det å være i en rettssak gjorde bare alt så virkelig. På mange måter kan man vel si jeg fikk testet meg selv ganske mye. Var jeg på aktoratets side, eller på forsvarets side? Bare for å ha det klart; jeg hadde ikke tatt et standpunkt før jeg gikk inn. Jeg hadde lest saken, og gjort meg opp noen meninger, men det var det. I en sak er det mange som skal til ordet, og det kommer opp nytt bevismateriell og nye forklaringer hele tiden. Kanskje var det ikke den mest actionfylte saken, men det var et bra sted å begynne. Det å se gangen i en rettsak var kanskje det som var mest interessant, og det at jeg fikk være med å stille spørsmål og bestemme utfallet på dommen, var mer enn jeg kunne drømme om. Jeg kan ikke si noe om saken, men jeg kan jo si at jeg som skal bli forsvarsadvokat, virkelig slet med å finne en grunn til å la tiltalte dømmes. Fra tidlig morgen til sen ettermiddag satt jeg inne med nøyaktig samme oppfatning omkring hendelsen, og i mitt hode var det kun en rettferdig avgjørelse på det hele; ''La nå personen slippe unna, for guds skyld''... Og hvorfor tenkte jeg slik? Jo. Fordi jeg hele tiden satt med en klump i magen og sterk tvil. Noe føltes ikke bra.

     

    Men det er nå så. Følelsen i magen er noe helt annet nå. Det å utdanne meg til jurist er det største jeg får oppleve i livet. Tross usikkerheten i går, er jeg nå veldig glad. Det er ikke ''bare'' Hønefoss. Det er starten på fremtiden min. Selv om det føles som at hele mitt snitt ikke hadde betydning, så er ikke videregående bortkastet. Karakterene er med videre i søkeprosessen. Jeg tenker Bergen eller Oslo, men er også veldig åpen for Århus. Faktisk mer og mer. 15 plasser er holdt av til 40 studenter, og når ikke alle søker der, så bør jo det gå an? Internasjonal jus er selvsagt veldig attraktivt å ha på CV'en. Det handler bare om å jobbe for det, og jeg kjenner få som jobber så iherdig som meg selv. For å ta mine venners ord; viljesterk, dedikert og ekstremt flink. Må jeg trakte etter A'er og B'er, så må jeg bare det. Det er veien videre det er snakk om. Forsvarsadvokat skal jeg bli, uansett hva som må til. Og er jeg ekstra heldig så er det nok folk som skipper plassen sin, så jeg kommer inn på venteliste i Bergen, Tromsø eller Oslo. Lov å håpe.

     

    Jeg skylder virkelig min familie og mine venner en stor takk for støtten. Helt vidunderlig at de alltid har stilt opp og hatt troen på meg. Tenke seg til at det bare er fem år til jeg er ferdig utdannet som jurist. 7 år til jeg har tittelen som advokat. 7 år!? Det er faktisk halvannet år mindre enn jeg har vært syk. Jeg husker det som i går at jeg fikk anoreksidiagnosen. Men det er altså over syv år siden. Tiden går så fort. Ofte tenker jeg at det er en negativ greie, men akkurat nå gjør det så ting ikke virker så himla håpløst. Okei. Så er jeg muligens fem år på etterskudd, men hva gjør vel det? Jeg kommer faktisk til å oppnå mitt største mål og min største drøm her i livet. Trolig med en livserfaring rikere enn de fleste. Dessuten har jeg planer om å være karrierekvinne, så mens mine venninner ammer babyene sine skal jeg nyte tiden jeg får jobbe. Å adoptere blir ikke et tema før jeg har passert 40. Sånn sett vil jeg kanskje stille rimelig likt som de fleste, men altså; hvem konkurrerer jeg mot? Hvorfor skal jeg hele tiden tenke hva alle andre har oppnådd? Hva hjelper det meg? Som en av mine beste venninner sa; slutt å snakke deg selv ned. Hun har et poeng. Et veldig godt et!


    Selvlaget motivasjonsbilde.

     

    Nå trenger jeg ikke lenger gå med hevede skuldre og stresset hode. Svaret jeg fryktet var kanskje ikke så positivt som jeg håpet, men det kunne vært verre. Det kunne vært jeg ikke hadde kommet inn noe sted og måtte tatt et år på folkeuniversitetet til 25 000,- + eksamensutgift, for så å være låst til Oslo (!) Nå har jeg i det minste tre steder å spille på. Tromsø er uaktuelt om jeg tar Hønefoss på grunn av karantenetid. Og det er kanskje like greit, skal vi tro pappa. Han mener jeg ville frosset i hjel og mistrivdes så langt hjemmefra. Haha.  Vel. Uansett. Jeg har helt klart mye å glede og grue meg til i tiden som kommer. Dette er en utrolig stor lettelse. Bare det å komme i gang vil gjøre så mye med meg psykisk. For et år siden hadde jeg nok enda sagt at jeg må vente med jussen til jeg blir frisk. Hvorfor det? I mine øyne er jeg verken syk eller frisk, men jeg er der jeg må være for å begynne på juss. Så må jeg bare ta de utfordringer som vil komme. Ingen kan vite om dette vil gå lekende lett eller bli en motbakke av de verre, men det er en del av det å leve. Man må gjøre seg erfaringer for å vite hva som funker og eventuelt ikke funker. For meg har det kun gått fremover dette halvåret, og på 1/2 halvt år har jeg utrettet mer enn hva jeg har utrettet siden jeg ble utskrevet i Mai 2011. Et ord; motivasjon. Ex phil ble det som vekket meg fra min dogmatiske slummer. Helt surrealistisk å tenke på at noe så lite kunne bli noe så stort. Om jeg sier at jussen er en enda større motivasjon, så skjønner dere kanskje at dette er noe jeg tar på blodig alvor. Det finnes ingen tvil om at det jeg kaster meg ut i nå, er det rette for meg. Jeg er ferdig med å bli definert av en sykdom, og det er jeg så hjertens glad jeg innså en vårdag i April. Kanskje var jeg ikke 100% sikker da jeg satt med pappa og sendte inn til samordna opptak, men hva så? Det er mange måneder fra 15 April til 20 Juli, og mye kan derfor skje. Allerede i Mai følte jeg at beslutningen var rett. Da venninnene mine kom hjem og vi begynte og snakke, var det rett på, ''Jeg skal studere juss til høsten''. Det samme har jeg sagt til mine kjære elkjøpkunder. Uten å blunke. Og siden har det blitt med de ordene. Nå som jeg har kommet inn innebærer det ganske store endringer i livet mitt. Mer om det i neste blogginnlegg, så følg med!

  • 0

    Han prøvde å voldta meg!

    Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ''Det skjer ikke meg''. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ''lille'' ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA


    Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ''fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes'' Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod. 

     

    Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor - men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:



     

    Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):

    ''Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.''

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.

     

    Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.

     

    Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det...) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ''hemmeligheten'' er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!

     



     

     

    Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)

     

     

    Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.

  • 0

    Jeg orket ikke fortelle om det...

    Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi - at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!

     

    Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ''syke liv'' egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?

     

    Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor...

     

    Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ''normale'' som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ''som alle andre''. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik - og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!

  • 0

    Ikke fullt så gøy!

    Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc'en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.

     

    Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ''Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla''. ''Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla...'' Hadde jeg kastet opp blod eller blod ''der nede'' så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende - som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.

     

    Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ''Byggingen'' tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt...

    Som alltid; den uredigerte sannhet.

     

    Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ''elendigheten'' finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ''umulig'', en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!


     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde