Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Tilpasset meg

Alt er mer overkommelig etter at temperaturen sank noen grader. Det er enklere å gå turer. Å merke vinden i håret er aldeles herlig. Maten går bedre. Væskeinntaket går bedre. Jeg sover bedre. Hele timer, faktisk. Gjøremålene lar seg fullføre. Hukommelsen er mer på plass. Hodepinen er mer eller mindre forsvunnet. Humøret har stabilisert seg. Generelt går ting mer min vei, og jeg føler at orken er tilbake. Initiativlysen, energien og viljen, rettere sagt. Jeg vil gjøre ting, framfor å sitte inne og vente på at det bikker over til mørke - slik jeg nærmest har gjort den siste uken. Jeg håper som de fleste andre at finværet og varmen holder seg, men det finnes grenser. De som vil ha stekende sol og over 30 grader kan få dra til syden. Jeg trives godt med variasjon og norsk klima, og bare for å si nevne noe; shortsen er fremdeles på!

 

 

 

 

 

   

  • 0

    For hvem?

    Sanger med visdom gir meg noe. Coldplay og ''Fix you'' var min reddende engel under innleggelsen. Den holdt liv i meg, og minte meg på at alt en dag ville bli bra. Uansett hvor dystert og umulig ting virket der og da. Stadig henter jeg styrke fra musikken. Colbie Caillat kom for kort tid siden med en kjempeviktig påminnelse. Ting mange tar litt for gitt. Også jeg. I sangen ''try'' tar hun et oppgjør... Ikke bare med den retusjerte fotomodellverdenen, men også med den daglige verdenen vi lever i. Hun forsøker å nå fram til verdens kvinnelige befolkning. Ikke bare meddeler hun et viktig budskap, men hun formidler det også på en helt fantastisk måte. Med videoen forteller hun en sann historie der jeg er sikker på at mange kan kjenne seg igjen. Flere sminkede kvinner forvandler seg i løpet av få minutter til å bli sitt ufiltrerte jeg. Akkurat som at stoltheten øker - tross at masken er vekk. Å se det flotte smilet deres - ja, det varmer meg. Det er så genuint varmt og ekte. ''Smilet er jo tross alt det vakreste smykket vi bærer'' Er ikke det motiverende, så vet ikke jeg... For hva er det verste som kan skje når vi ikke prøver? Blir vi bedre likt? Føler vi oss som en million dollar? Huden er kanskje uren og håret er kanskje et kråkereir - men allikevel... Jeg tror neppe man blir upopulær og hatet av den grunn. Alle er vi opptatt av personen bak fasaden. Det er den personen vi skal være stolte av. Husk det! Jeg tok utfordringen, og selv om dette vanligvis er ukomfortabelt dro jeg på butikken iført koseshortsen (fra barneskolen), bølgete urettet hår og null mascara. Helt naturlig. Som den personen jeg er vant med når jeg våkner. Hvorfor ikke bli akseptert slik, også? Det var absolutt ingen som sendte meg merkelige blikk på grunn av dagens utseende. Og etter at ''try'' har duret fra spotify offentliggjør jeg stolt bildene;








     

     

     

     

      

  • 0

    Svetter bort...

    Som anorektisk syk finner jeg det lite passende å reise til syden, og som sagt kommer jeg neppe til å gjøre det. Forklaringene er mange. Bena hovner opp i varmen, og jeg får ødemer. Maten er fremmed, og jeg finner ikke noe å spise. Varmen generelt gir meg hodepine og svimmelhet. Ikke er jeg flink til å ta til meg væske heller, og blir fort dehydrert eller får antydninger til besvimelser og ''stjernesyn''. Det vil nok ta mange mange år å bestille en slik reise. Selv etter jeg er frisk også. Syden er for så vidt ikke min drømmedestinasjon heller. Ville nok prioritert en skikkelig storby framfor det. Egentlig hadde jeg og Aleksander Paris og Tour De France i planene, men det lot seg ikke gjøre. Ikke dette året. Av alle andre grunner enn anoreksien. Derfor reiser jeg ingen steder i år, men egentlig er det bare deilig. Å være hjemme så å si uten forpliktelser- ja, det er definisjonen ferie og avslapning for meg. Og litt jobb innimellom gjør bare susen. Jeg er ikke en person som må ''komme seg bort'' for å føle på friheten. Den legger seg over meg når jeg føler at pliktene er ikke-eksisterende, og jeg i bunn og grunn kan være spontan og gjøre akkurat som jeg vil.

     

     

    Jeg sitter halvnaken og blogger - brun, sminkeløs og fin. For altså; hva har skjedd? I omtrent en uke har det vært rene syden her hjemme. Bare det å gå turer er et kjempeork, og hvis jeg skal ha noe på butikken (noen hundre meter gangavstand) - ja, da tar jeg bilen. Min daglige mosjon er på ingen måte tvangstrening. Kun et forsøk på å komme seg ut, og det gjør jeg bare hvis jeg er i aktivitet/har noe å gjøre. Helst liker jeg å late inne i den kjølige kjellerstuen eller sove på et iskaldt rom. Å sole seg er ikke et tema en gang. Strandturer? Glem det! Varmen tar på og gjør meg virkelig dårlig. Jeg har knapt sovet om nettene, slitt med å få i meg mat, hatt ekstreme kramper, kastet opp og svettet som en gris. Til tross for dette har ikke helsetilstanden forverret seg. Jeg har mine tips og triks som holder meg i live gjennom heten, men det innebærer dog en del kjappe og late snarveier. En må rett og slett gjøre det beste ut av situasjonen, bare. Den varer ikke for evig, heldigvis. Så er det jo en greie med at jeg får nyte finværet litt, også. Kanskje se det som det nærmeste jeg kommer en ''liten sydenferie'' imens. Har alltids cabrioleten (eller en isblokk) når jeg virkelig trenger å kjøle meg ned....

     

     

     

     

     

      

  • 0

    Tolker mareritt

    Ofte føler jeg på kroppen om noe ille hender. Jeg kan bli plutselig kvalm eller få et skikkelig tak i magen som automatisk holder meg tilbake. Det er skummelt å si at man tror på intuisjoner og skjebner i disse dager, nettopp fordi mange er så skeptiske. Og vel. Det er jeg også. Jeg er en veldig realistisk person og tror ikke på så mye annet enn meg og min egen overbevisning. Min egen intuisjon får jeg vel si. Hvis noen forteller meg noe så er det sjelden at jeg ikke dobbeltsjekker på en eller annen måte. Det har ikke noe med tillitten til andre å gjøre, men med tillitten til meg selv å gjøre. Igjen; stoler jeg ikke på meg selv, så klarer jeg ikke å stole på andre. Merkelig det der. Og når jeg først snakker om min ''tro'', så kan jeg jo nevne at jeg er en drømmende person. Jeg tror ikke det er uten grunn, og er sikker på at drømmene må bety noe. Ikke til detalj, men sånn helhetlig. De handler om realisering. Selvrealisering og lærdom. Som en slags veiledning og rettsnor i livet. Så var det disse marerittene, da. De ble hyppig for fem-seks år siden, da jeg ble syk. Nå i ettertid kan jeg lese tilbake på loggførte mareritt, og jeg ser klart en advarsel, som igjen gir en forståelse av sykdommen. Tankene kan også kobles veldig opp til dette. Jo mer jeg tenker på noe, jo mer sannsynlig er det at jeg møter på noe liknende i løpet av natten...

     

    Marerittene følger helt klart en rød tråd, og er en slags bekreftelse på min ''reise'' som syk. En negativ drivkraft. I begynnelsen handlet marerittene om at jeg ble forfulgt og at noen var etter meg. Dette føler jeg er symbolet på anoreksiens jag som snart skulle ''innta posisjon'' og overta styringen av meg. Fra jeg begynte på BUPA og fram til høstferien hadde jeg konstante mareritt om bulimi/overspising, og jeg våknet ofte opp av at jeg var så svimmel at jeg måtte kaste opp væske. Dette har helt klart en sammenheng med at de presset på meg behandling og enorme kostlister - uten at jeg fulgte noe av det. Av en eller annen merkelig grunn snudde disse ''marerittene'' seg veldig brått. Da ferien var passert var skolen og jobb historie - og det for en lang periode. Jeg fikk heller ikke gå turer eller gjøre noe sosialt. Tankene om at jeg ville forsvinne var ekstremt store, og jeg gav kun uttrykk for at jeg ville dø. Hver natt var noe nytt. Enten ble jeg dyttet utenfor en skrent, holdt under vann eller skutt. Alltid var det ''noen'' som stod for dette, og dermed kan det virke som at jeg egentlig ikke ville dø selv. Jeg gav riktig nok uttrykk for det, men det var kun fordi jeg ikke så noen annen utvei. Det var bare det enkleste, for å slippe unna problemer, utfordringer og angst. Rømme, rett og slett. Hadde jeg virkelig ønsket å dø så er det jo jeg som hadde hoppet frivillig, dykket under vann og trukket av. For det var nemlig såpass brutale marerittene skulle bli under innleggelsen, og lenge holdt de på. De pågikk faktisk helt fram til selvmordsforsøket og overdosen i Mars, tre måneder senere. Uff. Jeg grøsser når jeg skriver dette, men er samtidig takknemlig over at det ikke endte slik. Kort sagt; tilfeldighetene seiret, og jeg levde videre. Levde videre i mareritt som kun bestod av ensomhet, labyrinter og låste dører. Mange skulle tro det var barnemat, men for meg var dette det verste. Å gå seg vill, være utestengt fra omverdenen eller lete etter en utvei som aldri fantes symboliserte hvor innelåst jeg var. Lukket inne på psykiatrisk avdeling - ufrivillig. Der og da var det faktisk hva som forårsaket denne følelsen, og selv om jeg ikke er under tvang lenger så er det lite som fordufter med et knips. Nå er det ''anoreksiens klør'' som opprettholder denne følelsen, og som frarøver den friheten jeg kunne hatt, men som jeg ikke tillater meg å ha. Marerittene er ikke like mange, og ikke like ofte, men de er der. Umulig å kontrollere. Allikevel skal det sies; det er ingenting som er så deilig som å våkne opp i frihet - fra en svett natt innesperret i sin egen seng!

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Jeg også!

    Jeg har vært i syden en gang i mitt liv, og den gang var jeg så vidt i nærheten av solsengene. Jeg gikk i 7 klasse på barneskolen og hadde bedre ting å gjøre. Fetteren min og jeg brukte heller timene i badebassenget eller på ''byvandring''. Å ligge mange timer på stranda var liksom en voksenting. Altfor kjedelig. Det samme med solarium også, som jeg for så vidt aldri har prøvd før. Soling ble heller ikke prioritert de senere år. Jeg kaller meg selv et antisydenmenneske, fordi jeg synes det er teit tidsbruk og varmen gjør meg sprø. Det har for så vidt aldri vært nødvendig å tenke brunfarge for meg, heller, da jeg alltid har hatt mye pigmenter som har gjort meg fort brun. En av tingene som anoreksien fratok meg. Men det ble på en måte en greie jeg bare ''måtte ofre'' fordi jeg ikke hadde noe valg. Likblek var en del av anoreksiloooken. Et utseende jeg ''stolt'' måtte bære. Nå. Noen år senere har hodet snudd tvers om. På Fredag lå jeg som sagt 2 timer i solen og fikk farge. Jeg fikk til og med komplimenter på jobben om hvor fin og fresh jeg var. Ja. Brunfargen betyr helt klart noe. Uten å være overfladisk. Jeg er ikke superbrun, men nok til at jeg trives og at selvtilliten har steget enda noen hakk. Jeg ser en sunnere jente med glød i kinnene. Endelig stråler hun litt ekstra igjen!

     



     

    I fjor vandret jeg mye ute i solen, men ble slettes ikke brun. Solbrent, kanskje. Uff. Det var noen slitsomme netter. Jeg tenkte som de foregående årene at kroppen ikke tok til seg farge, og tok lett på beskyttelsen. Der tok jeg altså feil... Kanskje hadde min daglige kveldsgulrot bygget opp betakarotenlageret, allikevel? Det er i alle fall tydelig i år, ettersom endringene kom så fort. Som jeg sa; selvtillit. Såpass med selvtillit at jeg kjørte en frivillig reprise. På Lørdag ringte jeg mamma og sa at jeg skulle komme til henne på stranden. Jeg dro rett etter jeg var ferdig med jobbingen og gåturen - helt spontant. Jeg hadde ikke en gang slipperser i bilen. Solen stekte, så jeg måtte jo utnytte været. Da var jeg naturlig nok også innstilt på å holde ut. 2 nye timer. Jeg følte meg denne gang enda mer komfortabel og tilfreds. Akkurat som om kroppen tålmodig hadde vent seg til sløving og høy temperatur. Det fantes ingen klaging eller ''jeg vil hjem'' fra denne jenta. Faktisk nøt jeg tiden i solstolen, og sammen med mamma hadde jeg det sosialt og veldig fint. Egentlig var jeg bedt i bursdag på Tjøme, men det får være grenser for hva en sliten kropp kan orke i denne varmen. Strandtur holdt bra for å si det sånn. Solstråler, jobb og mosjon gir meg selvsagt mye energi, men akkurat det med søvn og varme bidrar dessverre til å stjele mye av denne energien. Jeg sover litt dårligere om nettene og våkner ofte av at jeg er tørst. Slike avbrekk fra søvnen koster mye krefter. I går var jeg helt slått ut, og i teorien aldri hundre prosent våken.... I dag derimot er jeg oppladd og klar for en ny og innholdsrik uke!

    ''Tiden ordner det meste''


     

     

     

     

     

     

  • 0

    Om målsetting

    Et delmål er like viktig som et hovedmål. Kanskje viktigere fordi det faktisk er realistisk og innenfor rekkevidde over hva man kan oppnå. Hovedmålet tar ofte lenger tid, krever gjerne tålmodighet og mye øvelse/terping. Det er felles for de fleste. Felles for de fleste mål. Alle måloppnåelser begynner med et steg. Ofte er dette det vanskeligste av dem alle...

     

    Av og til prioriterer jeg i en annen rekkefølge enn hva jeg kanskje bør. Eller hva andre kanskje synes jeg bør. Jeg prioriterer ønsker framfor sykdom, selv om jeg i bunn og grunn vet at alle målene til syvende og sist er avhengig av en langt bedre helse. Så hvorfor gjør jeg som jeg gjør? For meg handler det om det psykiske og motivasjon. Det er langt mer motiverende å se på hvilke muligheter som finnes framfor de begrensningene som eksisterer. Å vite at jeg skal studere juss, skal skaffe meg en kjæreste og ellers skal få en suksessfull fremtid - det er lykke, det. Jeg liker å sette mål utfra hva som frister mest, også ta det deretter. Spontan er jeg. Det skal sies. Plutselig snur jeg tvert om. Jeg gir aldri opp, men istedenfor går jeg kanskje inn for noe helt nytt. Helt uventet. Selvsagt med all vilje og kraft. For å strekke meg langt - det kan jeg. Å strekke meg unormalt langt - det kan jeg også, men å strekke meg til det urealistiske - det kan ingen, selv ikke jeg. Derfor begynner også min seriøse reise med steg. Selv om de første skrittene allerede er tatt, så gjenstår det mange. Og selv om det kanskje ikke er like mye ønskemål, så vil de til syvende og sist bety alt!

     

    Jeg satt et mål, og det gjennomførte jeg! I dag trosset jeg nemlig det meste og tok meg en tur på stranden med mamma, som det antisydenmennesket jeg er. Det var egentlig altfor varmt, og selv om jeg ville reise hjem etter 10 minutter så holdt jeg ut 2 hele timer.  I tillegg til kryssord og soving, var det morsomt å observere bak solbrilleglassene, også. Folk kommer virkelig i alle slags former og fasonger, og på stranden er det tydelig at folk tenker vær framfor utseende og ''bikinikropp''. Man må nemlig ikke være supertrent med definerte muskler og sixpack, og man må heller ikke være superbrun. Ergo passet en blekfis som meg inn, og dermed var jeg i grunn veldig komfortabel der jeg lå. Allikevel gikk jeg ikke så langt som å dra fram bikinien. Det følte jeg rett og slett ikke for, men det får være greit. Alt til sin tid. Dette var tross alt første tur, og forhåpentligvis ikke siste hvis været holder....

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde