Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

2

Koser oss!

Vi reiste i varmens hete om Søndagen. Det var så slitsomt å stå med pakking og klargjøring at jeg kjente behov for å komme meg ut på en gåtur. Hvis ikke hadde jeg nok gått i bakken. Litt frisk luft gjorde både så jeg kviknet til og fikk masse ekstra energi. Da vi omsider kom avgårde satt jeg med en god følelse og visste at jeg hadde husket alt. Første stopp ble Nordbysenteret for litt mathandling. Jeg visste på forhånd at det var søndagsåpent. Andre stopp ble Halmstad for middag - pizza på de andre og hjemmelaget salat på meg. Vi har spist der de siste tre ferieårene og er meget fornøyd med servicen. Helsingborg ankom vi sent på kvelden, lenge etter resepsjonen hadde stengt. Heldigvis gikk det fint og vi kom oss på plass til slutt. Da vi hadde bært ut og opp alle trappene spiste vi et siste måltid før vi stupte trøtte i seng. Slitne etter en lang dag. Temperaturen var ikke langt unna sydenvarme, men heldigvis sovet vi etterhvert. Uthvilte og klare for diverse ferieopplevelser i byen. Vi ville benytte tiden til å orientere oss og kikke litt før avreise mot Danmark. Helsingborg var en flott by med gode shoppingmuligheter, i tillegg til severdigheter. Vi tok beina fatt til en stor borg. Aleksander og jeg vandret 146 trinn opp i vingeltrapp til toppen av tårnet. Ganske så tungt, men veldig verdt det. Vi fikk kanonutsikt over hele byen og tok masse bilder. Noen timer senere måtte vi tenke på lunsj og avreise. Skulle tross alt rekke å sjekke inn. Jeg kjørte mesteparten av milene og da endte vi opp på et sted som heter Brörup i Danmark. Et hotell med utrolig mange fasiliteter og flotte turmuligheter. Det er her vi er nå. I morgen skal vi utforske omgivelsene og komme oss litt ut. Tenker bytur og strandtur. Håper at været fremdeles holder seg superbra. Vi har vært heldige så langt. Jeg innså at jeg ikke hadde pakket nok klær for sommer og sol, og måtte derfor kjøpe meg en ekstra sommerkjole isted. I tillegg til en ny halvermet skjorte. Alltid deilig å unne seg noe nytt...

 
















































































 

 

 

  • 3

    Nærmer seg!

    Arket blir stadig gulere og mer markert. Det går fremover med pakkeprossessen. Ut i fra forventningene ligger jeg kanskje litt etter skjema, men det gjør ikke noe. Jeg har mye tid og kommer i mål til slutt. Dessuten er mamma meget behjelpelig. Vi gikk en tur før frokost. En god måte å våkne på. Skviser nok inn en cabtur etterhvert, også. Ganske sikkert. Da slipper jeg at det oppstår humørsvinginger fra minutt til minutt. Det er tungt å puste inn samme luft fra morgen til kveld. Innelivet virker dårlig på alt. En time til eller fra utgjør ikke noe fravik på planen, akkurat. Så låst er jeg virkelig ikke. Tror heller ikke litt fritid gjør meg noe mer stresset enn normalt. Bagen skal ikke ned i bilen før i kveld. Når det er gjort skal jeg nyte en god natts søvn slik at jeg kun har meg selv å tenke på i morgen. Da er jeg trøtt nok... Det eneste er kjøkkenutstyret mitt og noen matvarer som må pakkes ned. Kun tre matvarer. Ingenting mer enn havregrøtposer, yoghurt og syltetøy er nødvendig for min ti dagers lange ferie. Jeg skal prøve å leve mest mulig normalt ved å finne spiselig mat i utlandet. Den utfordringen tar jeg gladelig!





    Jeg er selvsagt noe usikker og engstelig for matbiten, men det er naturlig. Jeg tror egentlig det kommer til å gå bra. De to siste årene har jeg blitt mer kjent med mulighetene, og vet litt hva som venter meg. Jeg finner alltid noe til slutt. Om jeg så må innom tre ulike matbutikker. Innstillingen min er postiv og viljen er sterk. Kraften jeg har i kroppen er nok til å gjennomføre. Jeg har faktisk bestemt meg for å forlate kjøkkenskapet her hjemme, og da er det ingen vei tilbake når jeg står milevis unna... Utover det vil jeg ta ferien som den kommer. Jeg vil nyte den og utnytte den for alt den er verdt. Tiden skal gå til å oppleve og erfare, men også ha det fint sammen med familien. Jeg skal kose meg og gjøre mitt beste for å tenke minst mulig begrensninger. Det er så altfor mange muligheter og positive sider som jeg kan se på istedenfor. Jeg gleder meg til å dra på ferie!

     

     

     

     

     

     

  • 1

    Lanojenta

    Etter at jeg hadde sett reklamen x antall ganger gikk jeg rett inn på internett og bestilte etikett. Nå er det ansiktet mitt som pryder lanoflaska på badet. Ettersom jeg aldri fikk muligheten til å bli lanobabyen, så gjør jeg opp for det tapte nå!

     









     

     

     

     

     

     



     

  • 1

    Når en jente pakker...

    I dag var det tidlig opp for å ordne med de siste ærned før ferien, også gikk jeg like greit hjem fra byen igjen. To fluer i en smekk. Effektivt. Pakkelista skrev jeg i går natt, og det var en god beslutning. De seks gangene jeg gikk over arket kom jeg nemmelig på en ny ting. Å ha en plan er alltid greit, for det sparer meg både for tid og hodebry. Dessuten liker jeg å være sikker på at jeg har husket alt. Ingenting ortoretisk ved det. Jeg er strukturert og liker å ha ting på stell. Da slipper jeg å stresse Søndags morgen. Greier jeg å unngå stress er jeg meget fornøyd. Minst mulig, i allefall. I år som i fjor skal jeg ikke dumme meg ut med klesbagen. Jeg skal beregne et antrekk for hver dag, og heller ta med litt for lite enn litt for mye. Veldig ofte er det greit ''å holde av litt plass''. Erfaringsmessig vet jeg det er lurt. Om jeg klarer det er en annen ting...

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 1

    ''Fängad av en stormvind!''

    Fram til nå har ferieuken vært rolig, og jeg har ligget på latsiden. Like greit å ta seg en velfortjent pause og et avbrekk fra hverdagen. Det har gitt meg tid til å fokusere på meg selv, men også familien min. I tillegg har jeg gått turer og kommet meg ut hver eneste dag. Ufattelig deilig når været er så bra. Jeg kan ikke få utnyttet det nok. Nå reiser vi jo snart, og da er hodet festet et annet sted. En venninne hadde bedt meg i bursdagsselskapet sitt i kveld, men beklageligvis måtte jeg takke nei. Av fornuftige hensyn. Grilling hadde passet meg perfekt, men tross det, og at jeg hadde veldig lyst, så måtte prioriteringene stå på pakkingen. Ikke bare ville jeg mistet tid, men jeg ville også kjent det på formen i morgen. Det tar litt tid å hente seg inn etter en slik kveld. Mer krevende for meg enn andre. Jeg fikk min dose i går, da jeg nøt en helaften i penkjole og høye heler med mamma. Anledningen var Carola og hennes fantastiske show på Oseberg i Tønsberg. Jeg har alltid hatt sansen for henne, og neimen sviktet hun ikke denne gangen heller. På andre rad satt vi fabelaktig, og jeg fikk henne til og med i fanget, faktisk. Timene gikk og det var jeg forberedt på. Kveldsmat ble inntatt på brygga halv tolv. Det var herlig å nyte kvelden ute blant livlige mennesker, restauranter og båtliv. Ikke uten grunn at Tønsberg er norges sommerby nummer en!

     









     

     

     

     

     

  • 7

    Derfor

    Jeg unnlater mye, og leverer ikke hundre prosent av livet mitt på internett. Det er en del detaljer som er og forblir uskrevne. Slike krav stiller jeg til meg selv som blogger og som menneske, men også på grunn av diagnosen jeg har. Ikke alt tåler dagens lys, og ikke alt fortjener det. Allikevel har jeg trosset noen grenser der jeg har vært totalt åpen om det brutale og såre. Det var et valg jeg tok for en stund tilbake, og den avgjørelsen står jeg enda for!

     



     

    Det er ytterst sjelden jeg blogger om kosthold. Av disse få gangene er det enda mer sjelden jeg deler glede og inspirasjon rundt mat. Det er ikke fordi jeg hopper over steg eller unnlater det harde arbeidet, for stegene blir tatt og utfordringene gjennomføres. Gang på gang. Om de ikke mestres, så prøver jeg. Jeg prøver og feiler, istedenfor å angre på at jeg aldri prøvde. Et ordtak og en læresetning jeg alltid bærer med meg. Jeg ser en tydelig fornuft ved en slik tankegang. Det negative derimot er at jeg ikke kjenner den mestringen som jeg skulle kjent. Istedenfor er jeg flau. Flau over å spise. Flau over at andre vet jeg spiser. Jeg bærer på enormt med skam og skyldfølelse. Det føles som jeg gir opp ettersom følelsen av svakhet er tilstede stadig vekk. Ofte tar jeg meg selv i å undre. Undring over hvorfor jeg gidder og hva som er poenget. Undring i hvorfor jeg orker å stå i sykdommens kamp dag inn og dag ut. Ofte blir jeg utålmodig og aller helst vil være ''frisk i morgen''. Å bremse tankene er dermed alfa og omega for meg. Dessuten mindre bekymringsfullt. Mestringen må være å oppnå en god og trygg framtid et sted der framme. Ikke av å dele usunne bilder på facebook der jeg spiser saftis til lunsj, når de to brødskivene i bunn og grunn havnet i minus. Ei heller mestring av et måltid der jeg sitter en time lenger enn de andre og strever. Det fungerer ikke for meg. Lenge har jeg visst at jeg må fokusere på helhet og ikke på enkelthendelser. Det tilsier erfaringene...

     



     

    Etter sykehusinnleggelsen trodde ingen at jeg skulle reise meg igjen. Allikevel hevet jeg meg over dem alle. Tross hvor nedbrutt og ødelagt jeg var. Tross hvor elendig jeg følte meg, og tross hvor mye jeg hatet livet mitt. Oppholdet bød på tøffe erfaringer og traumatiske opplevelser. Jeg følte meg skitten som en muslim som spiste forbudt kjøtt. Jeg følte meg undertrykket som en afrikansk slavearbeider. Jeg eide overhodet ingen respekt for meg selv og så ikke behovene mine som relevante eller reelle. Tidlig ble mat et så stort problem at næringsdrikker måtte overta. Jeg levde på dem. Historien er lang, og ender ikke godt... Da jeg ble utskrevet og begynte med fast føde var det bare merkelig. Jeg syntes det smakte rart, virket rart og var alldeles ubehagelig. Den tilvenningen har tatt tid. Hjemme fungerer det. Hjemme følger jeg opplegget mitt. Samtidig som jeg får støtten og motivasjonen. Å bo med familien er den eneste grunnen jeg har til å tro på at jeg blir frisk en dag. Der det finnes hjerterom finnes det håp. Behandlingssteder er ingenting for meg. En ny omgang vil hverken det psykiske eller fysiske håndtere. Det trengs ikke fler bevis. Sist var det såvidt jeg overlevde. Å bli påminnet det vonde gjør mer skade enn det bedrer. Presset kommer ingen vei. Enten får det meg til å stresse mer enn hjertepumpa takler, eller så havner jeg i det depressive hjørnet der ensomheten overtar. Det er ingen tilværelse jeg higer etter. Jeg har det bra, og jeg lever et liv. Mitt liv. Så bra som jeg kan. Jeg lider ikke lenger, og sånn skal det fortsette. Denne jenta tar tiden til hjelp og opparbeider styrke i mellomtiden!





     

     

     

     

     

  • 9

    Som ønsket?

    Jeg turte ikke håpe på noen ordentlig sommer. Selvsagt blir det sommer, og den blir fin. Jeg gleder meg til ferie og jeg gleder meg til fri med familien. I år, som i fjor, skal vi kjøre bil nedover til Tyskland. Såpass kan jeg unne meg. Ikke mer. Jeg er tjue år, men allikevel fyllt med en haug av begrensninger. Å drømme seg bort til fine sydenstrender, hektiske storbyferier eller avslappende spaopphold i utlandet er håpløst. Det nytter ikke. Allikevel blir jeg altfor fristet. Det gjør nesten vondt. Som en stikkende og trykkende smerte. Jeg vil så gjerne. Dessverre er ikke det nok. Kunne jeg bare inngått et kompromiss som gjorde at anoreksien ikke blandet seg. ''Spis litt mer - bevege seg litt mindre''. Lenge har jeg visst at det ikke går. Jeg kan ikke reise lenger enn forsvarlig. Enda er jeg syk, og kroppen er for dårlig. Slik vil det være en stund... Dessverre må jeg akseptere det, uavhengig om jeg vil eller ikke!











      

  • 9

    Godkjent fristelse

    Madelén har alltid vært en kresen jente. Spesielt ekstremt var det da hun var liten. Hjemme prøvde de ut det meste, uten hell. Hun fikk ofte betegnelsen; ''jenta som ikke spiste'' eller ''jenta som spiste lite'' av vennene og foreldrene deres. I barneselskap hoppet hun over det meste som ble servert, med unntak av gelé. Til nøds gikk det an å ta et sjokoladekakestykke, kun for å rive av glasurlokket og kaste resten. Dermed ble det den røde lealause klumpen som seiret. Hver eneste gang. Hadde det ikke vært for ortoreksien ville jeg nok aldri stoppet å unne meg det, men med en så sterk sykdom ble det til slutt fryktelig vanskelig. Det søte ble plutselig bannlyst og totalt forbudt. Sunnheten var viktigst. Enda tydeligere ble kostholdet da anoreksien overtok og i tillegg skulle innvirke på selvfølelse, kropp og vekt. Da eksploderte det meste... Å leve på nytt med nye vaner var en utfordring. Spesielt når man måtte følge en øverstkommanderende som overhodet ikke viste hensyn. Allikevel har jeg kommet meg gjennom mye, selv om veien fremdeles er lang og usikker. Det handler mye om tid og aksept. I det siste har jeg merkelig nok tillatt meg selv å trå utenfor komfortsonen. Min kjære savnede gelé er ikke glemt. Istedenfor har jeg kommet fram til en sunnifisert versjon av favorittdesserten. Dette er super erstatning som både smaker godt, ser bra ut og er fornuftig søt. Jeg er ikke særlig begeistret for det søte, da jeg fort blir kvalm, så dette passet meg ypperlig. Definitivt noe å utnytte nå som det er ferie og sommer. Helt perfekt! Så fort jeg tok en skje falt jeg tilbake til barndommen og gamledager. Lykken strømmet gjennom meg, og jeg kjente meg så fri. Det føltes usunt og det smakte usunt, men jeg nektet å la anoreksien lure meg til å tro det. Innerst inne visste jeg jo at jeg koste meg med trygg dessert. Og viktigst av alt; noe jeg nøt og noe som jeg faktisk likte!

     

     

    Den enkle oppskrift: Lavkalori jordbærgele (Eldorado) + Yoplait-beger 0,0% vanilje (125ml)

     



     

     

     

     

  • 10

    Forståelse

    ''Hei! Jeg heter Madelén, og jeg er kronisk syk med alvorlig anoreksi'' Slik lyder setningen som definerer store deler av meg og livet mitt. Slik har altså livshistorien min blitt, og slik er den delt. Jeg trenger ikke å si mer enn de tolv ordene før folk allerede har opparbeidet seg en mening om meg. Negativt som positivt. Noen viser sympati, andre viser forrakt. Ordene kan bety som mangt og det vil være utallige tolkninger av dem. Allikevel er det tre spesifikke som går igjen. Det er de mest typiske og de som folk flest knytter til denne sykdommen.

     

    1. Tynn - mange anoretikere er tynne, og de fleste forbinder derfor anoreksi med tynnhet. Jeg skal komme med pekefingeren og si at det ikke alltid er slik. Det finnes også de som er normalvektige, men som allikevel strever minst like mye som ''de man ser det på''. Anoreksi er en psykisk sykdom som det er lett å skjule. Fasaden lyver veldig ofte.

     

    2. Spiseproblemer - ''enten spiser man ikke, eller så spiser man lite'' er en myte som går igjen, og jeg hører det stadig. ''Spiser du ikke, du da?'' Mange antar det er slik, men sannheten er at dette er umulig. Ei heller ekstreme dietter med bomull og servietter. Anoretikere kan sulte seg, men ikke for evig og alltid. Det kan ingen mennesker, og vi er mennesker vi også. Vi har bare en diagnose i tillegg. Det er ingen mulighet for at vi skal fungere uten næring. Før eller siden sier det stopp, og da ender det ofte katastrofalt. Dermed må vi som alle andre spise. Problemet er bare at vi er mye styrt av en dårlig samvittighet. Det gjør at vi ikke spiser nok, og får i oss høyt nok inntak per dag. Samt er kresen og nøye på kaloriene. Veldig mange ganger skyldes det overdreven kroppsfiksjon og tanker som ''man blir hva man spiser''. Da er det lett å ty til kostholdet som en bidragsfaktor til å se ut slik man ønsker; tynn, perfekt og ettertraktet.

     

    3. Usikkerhet - Når tankene rundt mat og vekt overgår livet er det tydelig at man er usikker på seg selv. Som i bunn og grunn er ødeleggende på alle måter. Er man ikke trygg på den man er vil man også være tvilsom til andre. Samme hvor mye smil, aksept og ros man mottar er det aldri nok. Det blir aldri nok. Først og fremst må man ha evnen til å tro på dette. Den evnen opparbeider en kun ved å arbeide med seg selv og sin selvtillit og aksept.

     

     

    Jeg lider av alle symptomene, og dette er faktisk bare noen få. Lista er lang. Kjempelang. Fysiske plager og psykiske plager preger meg og mitt kroppsbilde. De preger meg og min hverdag, og de preger meg og mitt forhold til andre. Allikevel har jeg lært å takle dem og skjule dem fra omverdenen. Jeg lever med dem, og det på best mulig måte. Man må som sagt leve med sykdommen, hvis man skal  bli fri fra den. For min del innebærer det litt ekstra tankearbeid og planlegging, men ellers er jeg godt vant med prosedyrer og framgangsmåter. Slik blir det når man gjennomgår det samme år etter år. Ja, jeg er tynn, men samtidig kjemper jeg hver dag for å holde vekta. Det er en 24 timers jobb som krever mye av alt. Ja, jeg er usikker, men samtidig jobber jeg knallhard med selvbildet mitt. Selvskadingen tok slutt for over to år siden. Bare det beviser at jeg er sterk. Utrolig sterk. Jeg har unngått fristelsen og ikke tydd til denne metoden når følelelsene har tatt overhånd. Noe de fort gjør. Ja, jeg spiser, men ikke nok. Jeg har og har alltid hatt problemer tilknyttet mat, men spiser varierte måltider til faste tider. Samtidig som jeg har fått et fornuftig forhold til fysisk aktivitet. Dermed vil jeg si at jeg har funnet løsninger som fungerer for meg. Det gjør at det er mulig å leve livet. Jeg har det bra og nyter dagene. Kanskje ikke som tjueåringer flest, men trygt og godt innenfor forventningene mine. Alltid med et stort håp og en stor tro på at det blir bedre. Det vet jeg at det blir til slutt!



     

     



      

  • 2

    Du tenker for mye!

    ''I FORM'' lærte meg et nytt ord; ruminering. Nå vet jeg vet jeg skal si neste gang tankene holder meg våken. Det er ofte slik. Jeg tenker forferdelig mye, selv når det er meningen at jeg skal slappe av. Til og med på meditasjonsyoga begynte jeg å ''øve til prøven''. Av og til kunne det vært deilig å koble av hundre prosent. Ikke klarer jeg det nå, og ikke klarte jeg det før jeg ble syk. Stadig er hjerneaktiviteten på og det sliter på søvnen. Uansett hvor trøtt jeg er, så kan jeg streve med hodet i puta i timesvis. Uavhengig om klokka er ni eller ett. Jeg bare ligger der og grubler på hva jeg burde og ikke burde. Leser jeg en bok, må jeg fullføre. Skriver jeg et blogginnlegg, må det ferdigskrives. Ser jeg en film, må den sees ferdig. Hvis ikke holder tankene på til de ikke orker mer...

     

     

     

     


      

  • 1

    Ferieknappen skrudd på...

    Herlig! Nå er jeg akkurat ferdig på jobb. Herved er min 3 uker lange sommerferie i gang. Det føles vidunderlig. Vi reiser ikke avgårde før 21. Juli, så jeg håper været holder seg fint fram til da. Denne uken har definitivt vært en brukbar sommeruke, og i går var jeg og mamma på stranda. Da vi kom halvsvette og fine fra gåturen var det virkelig passende. Jenta trenger godt med d-vitamin og brunfarge. Jeg føler meg nok mer og mer komfertabel med soling, lette klær og halvnakne mennesker nå enn tidligere. Noe som helt klart er en fordel for de kommende ukene...





     

     



      

  • 2

    Vennskap er gull!

    Gradvis forlot 92'erne og 93'erne byen. Det utløste et stor savn i meg, og fikk meg til å angre på at den siste tiden gikk til innleggelse og lite samvær med venner. Da jeg omsider mannet meg opp til skolen igjen var det i en klasse med 94'ere. 2 år yngre. Jeg ante jeg ikke hva jeg skulle forvente meg. Egentlig var jeg vel tydelig klar på at jeg kun skulle fullføre skolen, og ikke noe mer. Å skaffe yngre venner var uaktuelt. Å snakke med yngre folk var uaktuelt. Kun skole stod i hodet mitt. Tidlig forstod jeg at det ikke nyttet. Der tok jeg feil. Faktisk hadde pappa rett, for en gangs skyld. Han mente at jeg ville ha godt av det sosiale og at det var nødvendig for å komme gjennom hverdagen. Ikke bare hadde jeg erfart mye vondt, men jeg bar også på mye depresjon og angst. Bedre ville det ikke blitt om jeg kapslet meg inne enda mer. Derfor brukte jeg sommerferien til å tenke, og bestemte meg for å gi det hele en sjanse. Jeg gav meg selv en sjanse. Jeg satset, og jeg vil si at jeg vant. Første del av tredje klasse var en sann glede. Allerede første skoledag ble jeg tatt i mot med åpne armer der jeg fikk god kontakt med de aller fleste. Det er gjerne slik at man må jobbe en del for å få innpass i en klasse som har vært den samme over tid, men dette slapp altså jeg. Mulig fordi jeg er den sosiale og utadvendte personen som jeg er, men også fordi jeg lot mulighetene være åpne. Spesielt en jentegjeng tok meg ekstra inn i varmen. Det tok litt tid før vi fikk ordentlig kontakt, men det gikk seg til. For hver dag ble vi bedre og bedre kjent. Vi pratet mer og mer, og vi pratet stadig om mer nærgående temaer. Å dele slike tanker gjorde at jeg følte en tiltro. For første gang på lenge kjente jeg følelsen av å stole på mennesker. I ettertid har vi forsøkt å holde på jentegjengen. Det har vært filmkvelder hos de andre og meg, mens i går var vi i Tønsberg og på Tjøme. Det ble kino, restaurant, brygga og isbar til sent på nattestid. Jeg hadde ordnet matpakker slik at jeg hadde null begrensning på tiden. Det var en utrolig frihet. Å unne seg en slik kveld i ny og ne har jeg virkelig godt av. Det skal jeg fortsette med. Selv om disse jentene nå begynner på folkehøyskole til høsten så er jeg overbevist om at vi vil holde kontakten...

     







     

     

     



      

  • 8

    Ja, jeg kan!

    Etter en sommerlig lunsj tok jeg bena fatt og ruslet meg en tur. Jeg trengte å utnytte det fine været. Dette er faktisk min første alenetur siden Januar. Det skyldes på ingen måte sykdommen eller at jeg må ha tilsyn til enhver tid. Her kunne man se en fornuft oppi det hele. Jeg, Madelén, har nektet meg selv. Etter en rekke fysiske plager som følge av brukket arm og forstrukket rygg så jeg meg nødt til å trappe ned på aktivitetsnivået. Jeg turte rett og slett ikke. Noe hypokondertendenser kom plutselig fram i meg, og ettersom jeg er et vanedyr har jeg holdt det gående slik flere måneder etterpå. Å bryte slike mønster, enda det er til fordel for anoreksien, er alltid vanskelig. Jeg sliter med å hoppe fra noe til noe annet. Jeg sliter med endringer. Det ligger en angst og masse redsel bakom. Hva venter meg? Jeg vet at jeg tenker for mye på negative konsekvenser. Det var derfor gledelig å komme seg ut helt på egen hånd. Jeg ble verken svett eller sliten, og jeg vet hvorfor. Jeg gikk i et langt roligere tempo enn hva jeg pleier. Selvsagt brukte jeg mer tid, og dermed ble turen kortere - uten at det gjorde noe. For første gang på flere år satt ikke Tom på skulderen min. Jeg ble ikke kommandert til å øke tempoet eller gå altfor langt. Ingen tvangshandling med andre ord. Fokuset kunne istedenfor være å nyte det deilige været, omgivelsene og kjenne hvor behagelig det var å bevege kroppen. Jeg vet ikke om det var mestring, men det føltes slik...

     

     



     

     


     

      

  • 2

    Feil overbevisning!

    Jeg takket nei til å bli med mamma på stranda i dag. På alle måter tror jeg anoreksien nektet meg noe jeg egentlig hadde lyst til. Det fikk meg til å angre. Alle de dumme unnskyldningene om at jeg var sliten, det var kaldt eller at jeg ikke hadde lyst var bare tull. Det betydde jo bare angst og usikkerhet. Enda et eksempel på hvordan jeg blir styrt av sykdommen. Den elsker å lure meg. Det hadde helt klart vært bedre å benyttet finværet nå som det var mulig!

     

    Jeg er på ingen måte tilhenger av å være inne eller sitte stille. Det er ikke slik jeg blir frisk. Hvis jeg skal klare å få et liv uten anoreksi, så må jeg også klare å leve et liv med anoreksi. Det sier seg selv. Da er jeg pent nødt til å trå utenfor dørterskelen og gjøre det jeg har lyst til, så lenge det nytter. Noe jeg egentlig har god på tiden etter jeg ble utskrevet. De siste ukene har jeg dessuten begynt å gå turer sammen med mamma. Noe som virkelig gjør underverker på kropp og sinn. Det er så hyggelig å ha en turpartner. Vi jogget en del før jeg ble innlagt, men etter innleggelsen tok jeg steget til å fungere på egenhånd. Dermed ble det mer ensomt for både meg og henne. Vi begge har kjent på at kjemien sank og at vi mistet noe av mor-datter-forholdet vårt. Endelig føler jeg vi er på vei tilbake igjen!

     

     

     

     

     

      

  • 3

    Pasient på tvang!

    Les med respekt! Dette innlegget er basert på egne negative erfaringer, og er etterspurt fra dere lesere. Engstelse og nysgjerrighet går igjen hos de aller fleste som sender meg mail. Jeg forventer ikke at alle vil forstå, men vet allikevel at mange vil kjenne seg igjen...

     

    * Jeg var altfor sta til å velge frivillig innleggelse, og kjørte meg helt ned til bunn. Legen fryktet for livet mitt og ikke hadde noe valg. Det stod mellom liv og død. 29 November 2010 (som 17-åring) ble jeg tvangsinnlagt ved Tønsberg psykiatriske voksenavdeling, post 3 - senere overført til regional avdeling ved Ullevål, også kalt RASP. Her var jeg fram til 29 Mai 2011. Totalt 6 måneder på tvang, uten frihet og utenfor meg selv. Savnet absolutt å bli sett på som et individ og et menneske med verdi. Ikke bare den syke anoretikeren som måtte tvangsfores for å overleve. Kom det noe bra ut av det hele? Vel... Resultatet; aldri tilbake dit igjen!

     

     

    Hvordan er prosedyren med å være tvangsinnlagt?

    Så fort man blir tvangsinnlagt (§§3.2 og 3.3) med spiseforstyrrelser er planen å få vedkommende opp i vekt (forsvarlig BMI - at kroppen ikke tar skade av undervekten - varierer fra person til person), enten det er på sykehus eller institusjon. Behov og ønsker blir lagt til side. Det er ikke snakk om å ha det bra eller å bli frisk. Det er snakk om å følge og oppfylle behandlingsstedets krav som de er pålagt fra statens side. Uansett hvor man er i landet følges oppskriften ''mat er medisin'', som vil si ;''stapp i deg det du liker uavhengig om du liker det''. Er det for vanskelig finnes sondeforing eller næringsdrikker. Sterke og muskuløse sykepleiere lar deg ikke slippe unna. Man har null valg. Overdødige kalorimengder og lite aktivitet er alfa og omega. Noen ganger innebærer det at man blir sengeliggende (rullestol til toalett) og må ha fastvakt. Situasjonen sees an. Hvor stor fare er det for pasienten? Vil pasienten kvitte seg med noe? Trenger pasienten tilsyn for å unngå dette? Ytterst sjelden vet en innlagt anoretiker sitt eget beste...



     

    Å legge på seg krever uendelig mye, da kroppen først og fremst prioriterer sine indre organer. Den samler dessuten på veldig mye vann, så det er fort gjort å bli lurt av ødemer og gravidemage. Det kan sikkert greit mange skrive under på. Den somatiske legebiten med blodprøver og undersøkelser er obligatorisk og gjør at man til enhver tid skal ''være og føle seg trygg''. Veiing foregår 1-2 ganger i uka, ut fra pasientens behov. Det er gjerne satt vektkrav i forhold til det inntaket man har. Noe som gjør at vekta ikke skal fly i taket på unormalt kort tid. Dette med hensyn til at man skal venne seg til de kroppslige forandringene, men også for å unngå reernæringssyndrom. Sistnevnte er man ekstra utsatt for ettersom kroppen har vært på sultemodus så lenge og plutselig skal få i seg en del væske, salter og næring veldig raskt. Noe som fort kan overgå magesekkens volum og gi en slags sjokkreaksjon på kroppen. Dessuten er det dødelig. Dermed kan man ikke pøse på med kalorier. Det er avgjørende at man tar inntaket gradvis, og da er det naturlig at det vil ta tid med en slik innleggelse.


     

    Så hva gjør man? Ventetiden går i hovedsak til venting på måltidene, for så å bli fortest mulig ferdig med dem. Når man ikke har mulighet til å komme seg utenfor må man sitte inne. Da kan det være kjekt med kryssord, sudoku og ukeblader, men bør være forberedt på at det er kjedelig i lengden. Det er greit å variere. Å lære seg strikking eller hekling kan virke avslappende og deilig. Det er ikke alltid internett frister like mye når man hele tiden blir påminnet hva vennene oppdaterer på facebook. Ei heller å snakke i telefon eller få besøk når man lengter så mye hjem. Man blir fort ensom og deprimert når man kun skal gnistirre på det samme interiøret, lukte den samme lukta og se de samme pleierne dag inn og dag ut. Det finnes antidepressive medisiner som skal lette på den tilværelsen, men det kan også hende man kan få et psykologitilbud på stedet. Ellers må man nesten bare gjøre det beste ut av situasjonen, og holde ut. Ingen har svar på hvor lang tid det tar og hvor lenge oppholdet vil vare. Med kontrollkommisjon kommer man sjelden noen vei. Tålmodighet er en prøvelse, men vel så viktig... Det går ikke an å sette forventninger når alt er så uforutsigbart. Motivasjonen for å følge opplegget vil nok dessverre for de fleste være å komme seg ut og bli utskrevet enn det å komme tilbake til et ordentlig liv. Den prosessen starter ikke før man har friheten og kan jobbe mot sykdommen på egen hånd...

     







     

     

     

      

  • 6

    Prinsesse for en dag!

    I går fylte mamma år! Vi hadde en intim og koselig familiefeiring med grilling, pakker og kake. For en stund tilbake oppdaget mamma og jeg den berømte ''prinsessekaken'' på tv. Dermed bestemte vi oss for å bake den for anledningen. Rosa prinsessekake - et realt jentesamarbeid. Det var også et av hennes ønsker. Mammas bursdag er dagen hun skal føle seg som en prinsesse, så hvorfor ikke markere det litt ekstra? Uten formening og anelse om resultatet tok vi en sjanse og kjørte på. Tross første gangs baking ble det en real suksess, og den blir garantert laget igjen. Jeg trengte ikke å ta del i spisingen for å få den bekreftelsen... Dessuten var hun veldig fornøyd med gavene som hun fikk. Den perfekte avslutningen på kvelden ble leiefilmen og nyeste til; ''Die Hard''.

     

     

























     

     

     

     


     

  • 1

    Trår til!

    Før jeg ble syk var jeg kjempeglad i å sykle. Jeg elsket å bruke sykkelen til og fra overalt, om det var skolen eller rene trimmeturer. Å komme seg ut på sykkelsete er en sinnsykt god følelse av frihet. I dag har jeg fått tilbake denne følelsen. I flere uker har jeg kikket og bladd opp og ned på internett. Endelig har jeg fått en sykkel! Pappa og jeg har lenge diskutert og pratet om hvordan vi kan normalisere livet mitt på best mulig måte. Da også at det er forsvarlig og fornuftig med hensyn til sykdommen og livet generelt. Jeg har lenge lurt på dette. Faktisk begynte tankene den dagen jeg ble utskrevet. Sannheten er at jeg ikke har turt. Jeg har kun sett en overvekt av ulemper og negative sider. Hva hvis jeg tryner? Hva hvis jeg blir påkjørt? Hva hvis jeg besvimer underveis? Spørsmålene er mange. Allikevel kan man ikke tenke sånn. Skal jeg være redd for å leve? For sikkerhetens skyld har jeg kjøpt med en hjelm, og den skal brukes. Stor mer kan jeg ikke gjøre. Alt jeg foretar meg vil jo bety risiko. Jeg risikerer noe så fort man trår utenfor inngangsdøra. Det vet jeg godt. Jeg kan ikke stoppe å leve av den grunn, og spesielt ikke fordi jeg har en sykdom som begrenser meg. Dette er en del av normaliseringsprosessen, og den ser jeg som meget viktig. Jeg må ta slike steg for å komme meg framover. Det både er bra og kjennes bra. Sykkelen er forresten knallfin, og jeg er strålende fornøyd. Den er skikkelig Madelén!

     















     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde