Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Når ingenting er umulig!

I fjor hadde jeg bestemt meg for å ta båtførerprøven, men måtte droppe det, da det plutselig bar avsted til jusstudiene. På grunn av mine pågående studier hadde jeg derfor lagt tanken litt fra meg, og nå i sommer tror jeg at jeg hadde glemt det litt av for å være helt ærlig. I tillegg til at jeg ikke ville ta et 9 timers langt kurs alene. Plutselig forteller venninnen min at hun skal ta kurset, om 2 dager. Det gjør at fristelsen blir for stor, og vågal som jeg alltid er, melder jeg meg på. Dessuten har jeg en tendens til å kjede meg litt nå som jusstudiene har sommerferie. Er jo begrenset hvor mange personer jeg kan besøke, hvor ofte jeg kan bake (og idet jeg skriver dette står gulrot- og squashrundstykker til stek) og hvor mye som må ryddes opp i av papirer, klær og dilldall. Halve Fredagen gikk dermed til planlegging der jeg leste forberedelsesheftet fra TryggOmBord, søkte og googlet på nett, småregnet matte, tok diverse tester, printet ut fra lovdata og tegnet opp situasjoner med vikeplikt og passering av bøyer. Fint tidsfordriv, og veldig smart. I motsetning til (de fleste) andre som kommer fra ihuga båtfamilier og har masse erfaring, hadde jeg nada - selv om jeg kommer fra en flere generasjons båtfamilie sånn egentlig. Det er bare det at min mor og far aldri har vært der. For 11 år siden kjørte jeg riktig nok litt seilbåt og en del gummibåt med en venninne, men det er det. Ellers har jeg vel vært passasjer de siste årene på de få turer jeg har vært med på. Der har gjerne fokuset vært kos og hygge, reker og is - ikke sjøvett og båtkjøringen som sådan. Den har jo fører tatt seg av. Men så er jeg interessert. Mer interessert enn det å bare være med. Jeg elsker nemlig sjøliv i den grad at jeg vil ha en båt den dag jeg blir etablert. I tillegg til at flere av mine venner etterhvert får båt, og dermed er det fint å ha muligheten til å kjøre hvis det trengs. I alle fall var det motivasjonen min.

 

Jeg hadde litt blandede følelser før jeg reiste til Sandefjord og tok eksamen på Lørdag. Især etter jeg leste at det var 50 spørsmål der 80% skulle være rett. Bare det gjorde at jeg vurderte å trekke meg - i et lite sekund. Fikk litt flashback til bilteorien kan man si. Bare at den leste jeg til i tre uker. Båtførerprøven forberedte jeg på én dag + et kurs. Selv om jeg er god på teori, så har jeg mine svakheter: kart og navigasjon spesielt. Det til tross så bestod jeg. På regler var prosentandelen 100%, noe som er en nydelig bekreftelse for jusstudenten. Da har man valgt rett yrkesvei i alle fall. Men altså. Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg digger at jeg får til alt jeg bestemmer meg for. Selv om det virker utenkelig i forkant. Det er liksom aldri snakk om noe annet. Aldri enten eller. Jeg skulle klare dette. Bestefars reaksjon var: ''Men du har da aldri vært noe i båt, du''' Haha. Det stemmer delvis. Jeg burde vel i teorien hatt mer praksis før kurs og eksamen, men når det ikke ble tilfellet så får praksisen komme i etterkant. Det viktigste er at eksamen er i boks og beviset på vei i posten. Det andre under er midlertidig. Kanskje er dette litt galskap når jeg tenker på det, men galskap liker vi - for herregud, så gøy!

  • 0

    Tilbake på Ullevål Sykehus!

    Vi reiste hjemmefra rundt klokken 10:15 og derfra var det strake veien via E18 og Ring 3 mot Ullevål. Grunnen? 1. Jeg liker bedre å kjøre bil enn tog og buss og 2. Vi hadde lyst til å oppleve Oslo i finværet. Beklager på forhånd til alle som muligens trodde at jeg hadde havnet på kjøret igjen. Den var litt slem. Uansett: Noe innleggelse kommer aldri til å skje for mitt vedkommende. Det er jeg 110% sikker på. Denne jenta er alt annet enn anorektisk, og i går gikk det i ''offentig spising'' av både Pascal marshmallows (ikke sukkerfri) med pasjonsfrukt, pinneis med mango, ''bananpotetgull'' og subway med skinke - for å nevne noe. Jeg har ikke tellingen, og ikke har jeg tenkt til å dra frem kalkulatoren heller. Bryr meg null og niks. Og hvorfor jeg skriver ''noe'' er fordi jeg ikke poster daglige inntak som noen oppskrift til de som evnt lar seg inspirere. Kropp, forbrenning og inntak er så individuelt, og sammenligning er det dummeste vi mennesker tyr til. Men nok om det. Jeg gidder ikke bable så mye mat her på bloggen akkurat, nettopp fordi angsten er borte, og dermed også utfordringene foruten kresenheten. Det gjør at mat ikke lenger er seier, men bare noe normalt. Normale kalorier. Godt for min kropp. Og veldig godt for mamma. Kan ikke huske sist vi spiste noe som var kjøpt ute, samtidig. Det er litt for ille. Glad de dagene er over.

     

    Vi hadde planlagt turen bra, og alt ble som vi tenkte. Muligens bedre. En tur med litt av alt. Shopping var ikke avgjørende, men det måtte nesten bli et par belønninger nå som jeg ikke lenger drukner i xs'en. Klær var for meg i flere år et hat. Vel. Uansett. Hele målet med turen var at mamma skulle få teste en av de fancy kakene og makronene på Pascal, og det fikk hun jaggu meg gjort. Var heldig med trafikken til Oslo, og kom fram 11:33. Da var det bare å finne en ledig plass hvor jeg kunne rygge inn, betale ved en automat og deretter ta fatt på vandringen til Pascal på St. Hanshaugen. Det ble en innholdsrik tur der jeg for første gang så hvor fin by Oslo egentlig er, samt alle disse stedene som han fyren i Boligjakten nevner hele tiden. Haha. Det er tydelig at Oslo er ganske mye mer enn turistfylte Karl Johan og Ullevål Hageby. Vi ble vel på Pascal i hele 2 1/2 time før vi tuslet vi tuslet videre mot Karl Johan, Aker Brygge og Tjuvholmen. Frøken stedsans finner alltid frem. Trikken tok vi hjem på kvelden fra Oslo S, for da hadde vi tross alt gått over 1,2 mil (++) totalt fordelt på 9 1/2 time. Så ja. Det var godt å hvile føttene noe. Men om jeg var sliten? Godsliten. Ikke noe mer. Det blir jeg sjelden. Hadde heller ingen vondter eller problermer med leddene, slik jeg ofte fikk da jeg var undervektig. Derfor tok jeg med mamma på en real kjøretur i Oslo etterpå. Kanskje mest for egen nysgjerrighet, men også fordi det er hyggelig. Jeg bare elsker å kjøre på måfa i byer. Helst storbyer, og gjerne i sentrum, men det er også særs gøy med smågater. Det var min favoritt da jeg øvelseskjørte i blant annet Asker, Lillestrøm, Skien, mm. Jeg har også øvelseskjørt mye i Oslo, men da i sentrum, og ikke i omegn - slik som i dag. Når jeg tenker på det, så er det utrolig at foreldrene mine lot meg kjøre alle disse stedene der de selv ikke var lommekjent, og knapt hadde hørt om. Kanskje er det forklaringen på hvorfor jeg er så vågal med Aleks, og lar han lede vei når vi er på tur.

     

    Det måtte nesten bli et lite besøk bortom bygget til RASP - mitt gamle ''bosted'' i Oslo. Skal innrømme at det gir meg blandende følelser, men klumpen i halsen er borte. Ikke-eksisterende. Fordi jeg vet at det er fortid. Jeg skal aldri tilbake. Det tok lang tid for meg å forstå. Flere år faktisk. Etter Mai 2011 drømte jeg daglig om at jeg måtte tilbake i fengselet (Sorry - fengsel er mer frihet!) Tilbake til vektkontroller med sonde, næringsdrikker og belteseng. Der folk snakket til meg og ikke med meg. Der jeg ble ignorert, men likevel kontrollert. Der jeg aldri trodde livet ville bli et liv igjen. Ja, det var et mareritt. Det er den beste beskrivelsen. Derfor er det på en måte en lettelse å kjøre bort til bygget igjen. Se hva jeg har jobbet meg opp fra. Se hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har mestret. 

     

    Apropo det. Da vi var i Oslo fikk vi ordnet Vervenbilletter til neste år, og ikke nok med det: resultatet på eksamen i ex fac var plutselig tilgjengelig. Jeg hadde et håp, og kanskje en noe urealistisk forventning, men samtidig var jeg redd også. Redd for å bli skuffet, nettopp fordi godfølelsen kan lure. Problemet er at jeg blir lett skuffet. Altfor lett. Denne gangen var det ikke tilfellet. Ingen lurerier. Jeg fikk det jeg trodde. Om jeg er glad? Vel. Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke overrasket, fordi jeg hadde sånn på følelsen at jeg hadde prestert 110. Satt liksom med ex phil notater parallelt under lesingen. Jeg skjønte dessuten ikke hva jeg eventuelt kunne gjort annerledes. Samtidig er det digg å gjennomføre skoleåret med karakterer jeg er stolt av også. Og jo, det er en mestring. Mestring det var umulig å oppnå den gang i 2010-2011, og det er det jeg må minne meg selv på. Kjenne litt på hva jeg faktisk greier, fremfor at jeg bare skal prestere og prestere. Da glemmer jeg litt disse følelsene, og de er jo så viktige. 

  • 0

    Festival med friske vs syke Madelén

    På bildene fra 2014 ser man en lykkelig, glad og fornøyd jente, men man ser også en jente som slet. Veldig. En jente som levde med begrensninger. Som reiste til og fra konsertene pga matinntak. Som var alt annet enn attraktiv. Som hadde vondt i kroppen av å stå for lenge. Som kjente at det knaste når hun forsiktig danset med. Som holdt på å fryse i hjel midt på sommeren.  

     

    I 2015, 2016 og 2017 går det bedre. Langt bedre, men jenta er fremdeles syk. Hun spiser ikke ute, men har barene i sekken. Hun har ingen flørtende blikk med gutter, og hun har fremdeles vondt i rygg, hofter og sener når hun er for mye i bevegelse. Til gjengjeld har hun blitt en del av en festivalgjeng. De er sammen hele tiden. Madelén blir derfor med på vorsspiel og deretter værende på festival. I flere timer. Selv om hun fryser. Rett og slett fordi det er for gøy. Rett og slett fordi hun ikke kan gå glipp av dette. 

     

    Vi er kommet til 2018. Madelén er ikke lenger syk. Hun kler seg etter hva hun tenker er fint, og ikke varmt. Fremmede gutter kommer bort og holder rundt henne når hun nyter musikken. Hun blir lagt merke til. Hun får komplimenter. Folk vil prate med henne - og det er ikke bare hun som må ta initiativ. Hun vorser med herlige venner og deltar på hele festivalen. Fra tidlig morgen til sent på natt uten tegn til vondter eller senebetennelse der og da, eller etterpå. Hun kjøper mat. På festivalen. Hun er rett og slett en annen. En person som elsker livet. Med stor E. Om festivalen var bedre i 2018? Ja. Fy søren. Takk for i år Verven. Jeg gleder meg til 2019!

  • 0

    Jeg vet ikke hvordan det er

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med og/å. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med forskjell på grønn, rød og gul. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med noen ''kilo ekstra''

     

    Men det jeg vet er: 

    Hvordan det er å slite med noen kilo ''mindre''.

    Hvordan det er å slite med angst, depresjon og suicidale tanker. 

    Hvordan det er å føle seg utilstrekkelig. 

    Hvordan et er å være annerledes.

    Til en viss grad. 

     

    Jeg forventer ikke at andre skal forstå, samtidig som jeg håper det. Håpet. Nå er det ikke noe mer håp. Jeg er ikke hun med anoreksi, depresjon og angst. Jeg er ikke hun som selvskader seg eller håper at livet snart er slutt. Tvert i mot så lever jeg. Jeg vet hvordan det er å leve nå her jeg nyter sommeren. Her jeg nyter hver eneste dag. Den har dog vært hakket for varm, men nydelig. Her i Horten blåser det i det minste, og verandaen vår er perfekt. I dag var det litt mer overkommelig ute. Hittil har det vært fulle dager, og det er da jeg trives best. Og om det kribler i meg? Ja, litt. Jeg savner jusen på en måte, samtidig som jeg lever godt uten stress rundt jobb og tanker om neste eksamen. Det å ha ferie er uvant. Legge seg når man vil. Stå opp når man vil. Spise is til frokost. Spise is til lunsj. Planlegge dagen underveis. Hver dag går jeg med en følelse av at jeg burde gjort noe, eller at jeg har glemt noe. Burde lest, eller har glemt å lese. Burde stått opp klokken 7 eller lagt meg klokken 22. Men så har jeg vel godt av det. Godt av å reise til Sverige med broren min, godt av å late meg på stranden med mamma, godt av å vandre bryggelangs i Tønsberg, godt av å dra på café og godt av å møte igjen en del av de jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen samt familien jeg ikke har sett på evigheter. Også har jeg vel godt av å sove ut, roe ned, bruke tid med familien, spise ordentlige middager (de dager det ikke er 29+ grader ute), møte venner, rydde opp i det jeg ikke rakk før jeg dro, mm. Foreløpig er jeg ikke lei, men jeg vil bli det så fort jeg setter meg ned med hele dagen til rådighet uten en tanke i hodet. Kun med et kryssordblad mellom hendene eller noe i den dur. Det gjelder derfor å la ballen rulle. Unngå kjedsomheten. Det er min verste fiende. Sensuren på eksamen venter jeg med, for enn så lenge vil jeg bare fokusere på alt annet. 

    Strong - not skinny :) (never ever again) 

     

    Det er en forskjell, eller? Ja. Person til venstre bilde 1 er samme person som person venstre bilde 2 - et par år mellom.

     

    Om jeg har det bra? Latterlig bra!

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde