Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Har ikke veid så mye på over 8 år...

Jeg har lenge ønsket meg en badedrakt. Egentlig ikke noen spesiell grunn, annet enn at jeg føler bikini blir så nakent. Jeg hater å vise frem magen, eller føle at puppene fra tid til annen ikke er nok dekt til. Dessuten synes jeg badedrakt er utrolig stilig. Noe helt annet enn hva det var før i tiden. Nå er det jo blitt en slags trend med badedrakt, og de kommer i alle slags design, og fasonger. Nokså annerledes enn den rødblå jeg hadde fra H2O i 3 klasse. Jeg har lett og lett i tre-fire år etter badedrakt, men neida. Intet å oppdrive. Verken i butikker eller på nett. Er sikkert ikke alene om å være den som aldri finner det hun leter etter, men så fort hun ikke er på utkikk så dukker alt mulig opp. Ofte utenfor sesong, også. Hater når det skjer. Denne gangen var jeg litt mer heldig. Vi er midt i Juni måned, og i går dukket den perfekte badedrakten opp. Annonse på Facebook av alle steder. Jeg klikket meg inn, og der var den. Eller de. Det var et godt utvalg. Attpåtil i min størrelse. Favoritten var helt klart en mørk blå i mitt favorittmerke, Polo. Problemet tidligere har nemlig vært dette med standardstørrelsene small til og med large. Neida. Ikke denne gang. Denne gang var det noe som faktisk kunne passe meg.

 

Jeg la badedrakten i handlekurven min, og løp opp for å finne bankkortet og mobilen. Lenger kom jeg ikke. Idet jeg skulle betale fikk jeg en uggen følelsene, og usikkerheten stod mot meg. Hvordan vil jeg se ut i den? Hva vil folk utenfra tenke om kroppen min? Kommer jeg til å bruke badedrakten? Blir dette et kjøp bare for å kjøpe? Rettere sagt; 1500 kr ut av vinduet? Ikke at det er noen svimlende sum, men jeg må jo si jeg er litt sånn negativ til å kjøpe ting som bare blir liggende igjen i en skuff. Ergo måtte jeg overveie om dette var et fornuftig kjøp. Jeg plasserte meg halvnaken foran speilet, og dro bokseren oppover slik at den dannet en trekant - som kanten på badedrakten ville gjort. Synet som viste seg bekreftet mine mistanker, og slo meg i bakken. ''Nei og nei, så tjukk jeg har blitt. Nei og nei, så stygg kroppen min faktisk er''. Noe badedrakt ble det altså ikke, og noe bading blir det heller ikke dette året. Jeg er ikke noe badenymfe, samtidig som jeg ikke greier føle meg tilfreds i kroppen. Bedre blir det ikke. Selvfølgelig var det et sjokk å se kroppen sin for første gang på x antall måneder. De gangene jeg dusjer så lukker jeg øynene mine og ofrer ikke et blikk på kroppen. Jeg kler på meg i blinde og enser ikke noe som helst før kroppen er fullstendig tildekket. Må jeg på do om natten kler jeg på meg alle klærne mine før jeg passerer skyvedørsgarderoben med gedigne speil. Når jeg ikke er på jobb lever jeg i joggeklærne mine, og aldri noe som er tettsittende. Sånn er det bare. Jeg har riktig nok godtatt å leve med denne kroppen, men jeg har på ingen måte sagt jeg vil like den. Og det tenker jeg får være min business - på samme måte som folk på motsatt side er stolte over sin kropp. Uansett hvor dumt det måtte virke. Før likte jeg bruke tightser, mens nå har jeg et blandet syn på å det. Alt som kan vise fram legger og lår er langt utenfor min komfortsone. Virkelig.

 

Spørsmålet er hvordan jeg skal løse dette nå som det er ferie og sommer? For, jeg kan jo ikke backe ut. Jeg må møte opp der jeg skal, og utnytte disse ferieukene på en fin måte. Selv om jeg nokså skrekkblandet fryd omkring det. Det verste er det at folk vil se at jeg ikke er så tynn som jeg var. Mange vil kanskje ikke engang se at jeg har anoreksi. Jeg vet jo at det var det jeg håpet, men nå synes jeg det har gått litt... fort? Ting skjer utenfor mitt kontrollområde, og det er det som er så ubehagelig. Kanskje overdriver jeg litt også? Jeg innbiller meg nok at jeg er større enn jeg er, og det er jeg fullt klar over. Uten at jeg egentlig gidder gå så mye mer inn på det. Igjen må jeg bare ta tiden til hjelp, og gi litt f, der det trengs. Slik som nå. Ok, så likte jeg meg selv bedre da jeg var tynnere. Det er ikke noe å lure på engang. Problemet var bare den konstant tilstedeværende dårlige samvittigheten. Umulig å holde ut i lengden. Hva i alle dager er det jeg gjør med meg selv? Hva er det jeg utsetter familien min for? Hvordan kan jeg nå målene mine om jeg fortsetter slik? Det ble mine grublinger. Folk sier man innser at nok er nok, men det gjorde ikke jeg. Jeg fant bare en motivasjon som betydde mer enn noe annet, og ex philen startet det hele. Trådde på vekta av egen fri vilje i går med Aleksander som øyenvitne. En stund siden jeg hadde stått der kan man si. Før var jeg redd, nå er jeg bare gira på å komme meg dit jeg skal og si meg ferdig med hele sykdommen. Slik at jeg slipper forholde meg til den, og folk ikke kan spørre mer. Selv om det ikke innebærer badetøy eller noe selv-elsk, så er det en helt annen (og friskere) tankegang enn hva jeg tidligere hadde. Så her sitter jeg nå, da. Like tung som jeg var i Februar 2010. Kun 300g unna det leger flest anser som godkjent til løping. Nærmere min gamle sunne vekt enn anorektiske sykeste vekt. Det er befriende, og også noe surrealistisk. Som jeg sier så liker jeg det ikke, og noe bilde kommer neppe, men jeg kan leve med det. For denne nye kroppen kan jeg trene og forme slik jeg vil, og dessuten gir den meg så mye. Ikke mer energi, for den har jeg alltid hatt max av, men langt mindre smerte. Psykisk, selvsagt, men også fysisk. Jeg har ikke vondt når jeg sitter, og jeg knekker ikke når jeg beveger meg. Jeg har en jevnere blodgjennomstrømning slik at kramper og leamus ikke tar meg 24/7. Og; selv om jeg ikke tror på det, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg er mer positiv til å pynte meg, og til å møte andre mennesker. Jeg ser ikke lenger ting som et ork, men som muligheter og gleder jeg ikke vil/kan gå glipp av. På et år har det skjedd så enorme endringer. Det er nesten uvirkelig. Tenk at det ikke måtte én eneste behandling eller psykolog på banen. Igjen; pappa sa staheten min skulle snu dette her, og han hadde så rett! ''Når Madelén har bestemt seg finnes det intet som kan snu henne''... Men. Det er derimot ingen garanti for at dette blir noe barneskirenn - og akkurat det vet jeg, og er forberedt på. Merk dere mine ord.

 

Jeg vil også at dere skal merke dere det at en anorektiker som går opp i vekt uten å være klar for det, ikke vil klare holde på vekta og bli friske. For selvfølgelig kunne leger, helsepersonell og det som verre er, pushet meg opp i vekt i løpet av disse 8 årene. Men. Heldig for meg, ble jeg gitt opp av systemet ganske tidlig. Jeg var et sært tilfelle som ikke hadde noen sjans i verden til å bli kvitt anoreksien, sa de. De, ikke jeg. Jeg har hele tiden hatt troen. Jeg har visst at denne tilsynelatende umulige kampen, ikke er umulig. Fordi, bak alle motbakkene finnes det noe mer. Bak alle feiltakene finnes det en mulighet. Til å rette opp. Til å erfare. Til å innse hva dette handler om. Det å komme opp i vekt, handler nemlig ikke bare om å komme opp i vekt, men også om å bli der. Hvis man ikke er kommet langt nok, så vil det bare bli en ond nytteløs sirkel. En egen kokong man for alltid vil spinne rundt på. Mange vil kanskje tenke det ikke har vært forsvarlig at jeg har vært på en så lav vekt så lenge, men igjen, hadde det vært bedre om jeg var inn og ut av sykehus? At jeg fortsatte med selvskading? At jeg fortsatte å lure unna mat? At jeg fortsatte med mine ''skjulte'' løpeturer? Kunne jeg da rukket fullføre videregående, ta lappen, eller jobbe? Nei. Jeg har formet livet mitt mens jeg har vært syk og undervektig, og jeg tenker at det var det som var det riktige i mitt tilfelle. Det som skulle til for at jeg ikke gav opp da det var som mørkest. Det som skulle til for at jeg i vinter ble kvitt en 6-årig depresjon. Det er nemlig ikke før de siste månedene jeg har lært å akseptere vektoppgangen. I mellomtiden har jeg bare nytt livet, og forberedt meg på det verste. Som trolig og mest sannsynlig vil vise seg å være det beste. Jeg skal jo bli advokat, skaffe meg en kjæreste, reise, oppleve, sykle+gå på ski - birken, hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk - så mye gøy! Men, nå skal jeg bare nyte sommeren og ha det strålende bra! Straks tid for vorspiel, og Vervenfestivalen :D

 

 

Gårsdagens venninnebesøk og Tønsbergtur med mamma var definitivt ikke et ork. Jeg nøt hvert eneste minutt, og selv om det var et uggent syn å se seg selv i tights etter veiingen, så gikk det seg til utover dagen. Jeg ser ingen grunn til å grine når sola skinner og jeg har så mange fine, flotte mennesker rundt meg. Og når mamma attpåtil drar på seg spandabelbuksene så føler jeg meg både takknemlig, og utrolig verdsatt. Akkurat slik jeg ønsker å ha det.

 

 

 

Til slutt:
Takk til alle som sender inn mail! Jeg prøver å svare så godt jeg kan, men kommer ikke til å utdype min friskhetsprosess noe utover det jeg allerede har gjort her på bloggen. Det vil si; alt som angår matinntak, vekt, høyde, BMI, rutiner, osv, vil ikke bli besvart. Det er veldig sårt for meg, samtidig som jeg ikke ønsker komme opp med noen fasit, da vi alle er forskjellige. Det som passer for meg, og det jeg tenker jeg skal veie eller spise, er sjelden det som er riktig for en annen. Jeg har selv dannet meg et opplegg som funker - noe jeg er et levende bevis på skulle man for eksempel sammenlignet sommer 16 og nå. Har ikke involvert noe ernæringsfysiolog (avlyste egenønsket henvisning tre ganger!), da jeg fra før har et såpass turbulent og spesielt forhold til mat. Noe en slik fagperson neppe gidder tro på. Derfor er saken i mine hender, og det er like greit. Jeg må rett og slett spise det jeg liker (som vil si; mye spekeskinke og fenalår), og samtidig få i meg de tilskuddene jeg trenger. Det er utrolig lite å variere på i mitt kosthold, men er for meg det som funker. Jeg anbefaler ikke anorektikere generelt å spise som de selv vil, med mindre de vet hva de begir seg ut på, og gjerne har en del års erfaring på baken. For meg har dette krevd flere år med prøving og feiling, og også myyye tålmodighet. Det har vært blod, svette og enorme mengder tårer på veien, og helt ærlig forstår jeg ikke at jeg har greid å knekke koden. Før drømte jeg at jeg var frisk, og våknet som syk. Nå drømmer jeg at jeg er syk, og våkner som nesten-frisk.

  • 0

    Maleterapi som stressdemping...

    Reisen mot å bli Madelén handler ikke om jeg var, men om hvem jeg har mulighet til å bli. Det handler ikke ene og alene om å gjenoppdage gamle sider, men å hente fram nye. Nye og bedre. Aldri trodde jeg at jeg kunne bli så godt kjent med meg selv, eller så velutviklet som menneske. At jeg som hatet heimkunnskap skulle stå å lage flere middager ukentlig - helt fra bunnen av? Og avanserte tidkrevende kaker og grove brød som fast inventar i huset? At jeg som hatet tegning skulle ende opp med å fargelegge i flere timer? At jeg som hatet tålmodighetsarbeid skulle sitte i flere dager og pusle med detaljerte julekort? At jeg som hatet alt som ikke var kondistrening plutselig skulle bli glad i pilates? At jeg som avskydde maling som pesten i kunst og håndverk kunne bestemme meg for å innføre det i min hverdag?

     

    Det var mamma som var inne på ideen. Om hun hadde sett eller hørt, eller bare av fri spontanitet foreslo maling, vet jeg ikke. Hun har liksom alltid gjennomskuet meg, og selv om jeg hater å innrømme det; visst hva som var best. Mamma kjenner godt til stresset mitt, og daglig poengterer hun at det ikke er bra. Som om det hjelper. Det blir som å si til en storrøyker at det ikke er særlig helsemessig å røyke, eller å si til en alkoholiker at alkohol vil kverke leveren. Eller som å si til en anoretiker (i mitt tidligere liv) at underernæring vil skade kroppen på sikt. Ingen av de gitte personene ville brydd seg. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Slik er det også for meg med stress. Jeg er stresset av natur, og istedenfor å finne metoder som skal fjerne mitt naturlige stress, har jeg heller snudd tankegangen. Det var for så vidt mamma sin idé. Noe må man jo prøve når det i 24 år ikke har nyttet å senke stressnivået - i alle fall ikke med noen langvarig gevinst. Da blir det sjelden en gjennomførbar strategi for noen av oss, og kanskje lider jeg mer når jeg febrilsk prøver få bukt med noe som ligger latent i meg. Jeg vet ikke hva det vil si å være uten stress. Det er en følelse. Akkurat som det å føle kjærlighet, ruelse, sinne eller glede ovenfor seg selv, andre eller en gitt situasjon. Hvor tomt hadde ikke livet vårt blitt uten en eller flere av disse følelsene? Omtrent like tomt som mitt liv hadde blitt uten stress. Det er egentlig den korte forklaringen på hvorfor jeg ikke gidder bekjempe stresset. I alle år har jeg levd med det. I større konsentrasjoner, og i mindre konsentrasjoner.Ja, selvfølgelig kan jeg prøve å bli bedre på det. Det er ikke slik at jeg går inn for å stresse mer enn jeg må. Det bare blir sånn, og igjen; det henger sammen med den personen jeg er av natur. At jeg er effektiv. At jeg er målrettet. At jeg gjør mitt beste. At jeg aldri gir opp. At jeg vil gi av meg selv til andre. At jeg vil være der for andre. Og slik kunne jeg fortsatt. Poenget er egentlig bare det at uten stress så forsvinner ikke bare stresset. Det er så mye mer hos meg som blir innskrenket. Samtidig tenker jeg at det finnes negativt stress, og positivt stress. Jeg har riktig nok vært styrt av det negative stresset store deler av livet mitt, der mye har gått på autopilot, flinkpike og vilje. Det er ikke før de to siste årene at dette har balansert seg. Jeg har fått mer selvinnsikt og blitt mer bevisst på når jeg stresser, og ofte stopper jeg opp og spør meg selv hvorfor. Det betyr ikke at jeg der og da automatisk slipper stresset, men det betyr at jeg forflytter stresset til en arena som nyttiggjør det bedre. Jeg anvender da stresset på en måte som er bra for meg. Rett og slett fordi jeg evner ta kontrollen. Når jeg da kjenner antydninger til dette negative stresset har jeg da benyttet meg av disse ulike mestringsstrategiene og ''nye sidene mine''. Kanskje slenger jeg sammen en bolledeig som jeg står og knar i et kvarter? Kanskje begynner jeg å fargelegge? Kanskje tar jeg en pilatesøkt? Eller, kanskje velger jeg å male litt?

     

    Jeg var i utgangspunktet negativ til maling da mamma introduserte ideen for meg. For meg er det litt sånn; ''jeg har aldri likt maling, så derfor kommer jeg ikke til å like det i fremtiden, heller''. Ganske barnslig, jeg vet. Men så begynte jeg å lese om mindfullness (også maling), pluss at mamma og jeg var på åpnet galleri og snakket med en vaskeekte kunstner. Det åpnet opp øynene mine. Og som om ikke det var nok kjøpte mamma inn alt av utstyr. Da kunne ikke frøkna si nei. Under forutsetning av en ting; de første maleriene skulle ikke bli til uten mål og mening. Altså måtte jeg stille meg selv noen relevante spørsmål før prosessen kunne tre i kraft. Hvor skulle maleriet henge? Hvem skulle få det ? Hva skulle være avbildet? Sikkert enda flere spørsmål jeg kunne lagt vekt på, men disse ble de viktigste. Det er flaut å si at jeg i Januar startet på mitt første prosjekt, og at jeg forrige Torsdag, etter eksamen, ferdigstilte det. Helt skyldfri går jeg ikke selv om. Vi hadde nemlig dummet oss ut, og for dere som maler; oljemaling tar tid. For meg; intet mindre enn 5 måneder. I tillegg hadde jeg mitt å sysle med omkring skolegangen, så jeg hadde vel ikke ofret mesterverket mitt særlig mye tid i den perioden uansett. Vel. Uansett. Nå er det ferdig, og jeg er strålende fornøyd. Dette er mitt beste, og det kan jeg leve med. Skal innrømme at jeg verken hadde spesielt med forutsetninger eller forventninger før jeg begynte. Men så er det noe med viljen min. Når jeg bestemmer meg for noe, så skal det gjøres, og da skal jeg også komme meg i mål. Tross at det fremstår som nytt, uvant og noe uforståelig. Kanskje tar det tid, men jammen har jeg lært noe. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle male et bilde på eget initiativ, men jammen har jeg greid det. Malingen skal jeg dessuten ikke legge på hylla, selv om det er usikkert når neste prosjekt vil finne sted. Maling er gøy, samtidig som jeg er tilstede i øyeblikket. Jeg lever her og nå - og jeg nyter det!

     

    Til slutt gjenstår det en liten forklaring. Etter mye om og men fant jeg til slutt den perfekte ugle (dog våken) på google - oppå en marsipankake av alle steder. I tillegg fant jeg en random fugl oppå en gren. Uglen ble doblet opp, og satt på grenen som fuglen satt på. Snakk om å sette kreativiteten på prøve. Himmelen hadde jeg ikke noe spesielle tanker omkring. Bare at den skulle være blå, og at det skulle være på kveldstid. Litt lite nøye her, men det var meningen. Jeg ville ikke ha måne, men noen få stjerner til å lyse opp. Disse duttet jeg forsiktig på i sølv. Forklaringen på hvorfor ugle nummer 1 er rosa, er fordi det er mammas yndlingsfarge. Pappauglen er nummer to. Maleriet skal henge over sengen deres, og mammauglen er på mammas soveside, mens pappauglen er på pappas soveside. Litt utålmodig omkring tørkingen, så det er noen skjønnhetsfeil på uglene. Maleriet var en del av årets bryllupsgave, og jeg kunne ikke vært mer enn fornøyd. Kanskje er det ikke noe spesielt kunstnerisk, men jeg liker at det er et litt lekent uttrykk på det. Jeg har brukt sterke farger, fordi jeg ønsker at bildet skal spre liv og glede. Jeg vil at mamma og pappa skal se bildet hver bidige dag de våkner opp og føle seg 110% klare for å gripe dagen. Og mest av alt vil jeg at de skal se på bildet og vite at jeg er glad i dem, uansett i hvilken by jeg måtte befinne meg. Avstander i det virkelige liv er kanskje basert på flere titalls og hundretalls mil, men med en slik personlig tilegnet gave er håpet at vi alltid skal kunne kjenne på nærheten til hverandre. Slike påminnelser synes jeg er særs viktige. Spesielt nå som vi alle blir eldre, og det ikke lenger er en vanesak med felles frokoster, eller ferieturer for den sags skyld. Det er jo trist, men det er jo også det som må til. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg lengter etter denne fremtiden jeg har forespeilet meg!


     

     

  • 0

    Ex phil finito

    Kun mamma og min ene (snille) kollega som byttet vakt med meg, visste om eksamensdatoen min. Jeg gidder ikke spre budskapet til alle og enhver, for jeg har nok med å vite at jeg selv skal gjennom pensum. Ingen andre trenger å minne meg på det. Det handler overhodet ikke om nerver, men det handler om det indre stresset jeg stadig bygger opp. Et stress som gjør at jeg løper opp og ned trapper, hiver i meg maten, sover dårlig og blir irritabel. Ikke så ille, men noe i nærheten. Det nytter ikke å si til meg at jeg skal roe ned, nyte maten, sove godt og puste ut. Jeg har aldri forstått de ordene. Som person er jeg stresset av natur, jeg har sjelden hatt uavbrutt søvn, og dette med maten har aldri vært noe tygg-tygg. Jeg har bare svelget rett ned. Puste er hvert fall ikke noe jeg mestrer. Jeg har vært på flere yogatimer, der jeg ender opp med å holde pusten for så å pådra meg strekk i brystet. Så, der har dere meg. Mennesket, som ikke greier være menneskelig. Slå den!

     

    Hvem som helst hadde nok ikke taklet å være i min stressede kropp, men for meg som er vant til det, så ville det føles ubekvemt å være uten. Skal jeg være ærlig. Stresset er ikke bare negativt, men også det som minner meg på at jeg må rekke noe, gjøre noe eller få til noe. En liten drivkraft på en måte. Så kan det diskuteres hvorvidt det er bra for meg eller ikke. Jeg vet nemlig ikke hva det vil si å være uten. Jeg må være i aktivitet, ha planer, og samtidig være spontan. Jeg skal helst rekke over alle bauer og kanter selv om døgnets 24 timer viser til at det er urealistisk. Det kan være alt fra 5 til 25 gjøremål om dagen, og ofte fyller jeg opp hele dager. Det er ikke unormalt at jeg kan dra til legen klokken 12 på formiddagen og være hjemme igjen klokken 21-22 på kvelden kun fordi jeg skulle det og det og det. Pluss seks-sju ting jeg kom på underveis. Jeg kaller meg selv effektiv. Mamma derimot bruker oftere ordet; stresset. Men. Sannheten er at jeg trives slik. Det er utrolig gøy med full fart. Jeg blir glad av det. Især fordi det får meg til å fokusere på ting jeg liker, fremfor for eksempel sykdom, de harde realiteter, osv. Med disse velvalgte setningene kan dere kanskje tenke dere til arbeidsmengden min, og prioriteringene mine. Jeg har lest hver bidige dag. Det inkluderer fridager og det inkluderer før jobb og etter jobb. Det inkluderer også på nattestid. Enn så lenge har det gått fint, men det er nå mot slutten jeg har kjent ekstra på at jeg må rekke gjennom alle notater, repetere alt, og svare på det som er av oppgaver. Pluss litt til. Inkludert å lese ekstra på nett for å forstå ytterligere. Ja. Jeg har garantert gitt meg selv mer jobb enn nødvendig. Skylder på at jeg ikke visste hva jeg gikk til. I starten skjønte jeg ingenting. Jeg satt i flere timer og vred hodet mitt for å forstå avsnitt for avsnitt. Jeg sendte ørten meldinger til læreren, og jeg googlet hvert minste lille ord. Jeg følte meg fortapt. Kan vel kanskje ikke si det var så smart å åpne alle ex phil eksamensoppgavene på hjemmesiden til UiO første dag jeg startet på ex phil, heller, så jeg har vel en viss skyld der. Uansett, så er ikke det noe krise nå lenger. FORDI: Jeg er ferdig!!!!

     

    Endelig! Endelig! Eksamen er over, og jeg er ferdig med ex phil. I løpet av dette halvåret har det ikke bare vært filosofi, men fysikk, astronomi, vitenskap, psykologi og kristendom i tillegg. Haha. Jeg har blitt presentert for en rekke interessante filosofer. Selv føler jeg at de har beriket livet mitt ved at jeg har fått ytterligere selvinnsikt og bevissthet omkring meg og min eksistens. Og også om utviklingen i verden, og hvorfor ting er som de er eller har blitt som de er blitt. Det å fundere over eksistensielle spørsmål og den slags er faktisk meget interessant, og det å se sammenhenger mellom dagens samfunn, kvinnesyn og politikk, og det som for eksempel var i antikken, gir faktisk mening. Uten at jeg skal gli for mye over i pensum nå. Tross at jeg er i mål, så er det lett å bli litt for overivrig. Spesielt føler jeg for å briljere litt ekstra med alle de fantastiske fremmedordene jeg har internalisert den siste tiden. Eller bare ikke. Var en del lesere som ikke var helt happy da de måtte slå opp ukjente ord på google. Ser den. Generelt har jeg vel egentlig alltid hatt et ganske bredt vokabular, og har derfor prøvd å ta hensyn til det her. Bare ikke den siste tiden. Ting har liksom gått litt på autopilot, og plutselig har det hoppet inn noen nye begrep her og der. Så nå lover den skoleflinke frøkna å ta en liten pause, så får dere heller følge med hva som skjer videre. Ex phil åpner nemlig opp døren til noe annet...


    Gårsdagens festligheter! Forberedelser er viktig for å spare tid. Alle notater og notatbøker sortert etter filosof, så jeg enkelt kunne gripe til meg det jeg trengte mens jeg besvarte tidligere eksamensoppgaver. Minner meg på at jeg må rydde opp i rotet mitt....
     

     

    I utgangspunktet hadde jeg skyhøye forventninger til ex phil, og dem alle er innfridd. Dette er et fag jeg har elsket, og da overdriver jeg ikke - for min del, i alle fall. Forstår godt at dette ikke passer alle. Til tider har det selvfølgelig vært stress, slit og ytterst krevende, men bortsett fra det; bare gøy. Tross at det nå er godt å bli ferdig. Er jo ikke en magister i filosofi (selv om det hadde vært superspennende å trakte etter) jeg skal ta, så det er best jeg peiler meg videre på den veien jeg skal nå. Oppgaven gikk over all forventning. All kunnskapen satt der den skulle, og ordene bare strømmet på. Utrolig deilig. Fikk dog et skikkelig luksusproblem da jeg måtte velge mellom favorittene, Freud og Nietzsche. Det jeg derfor gjorde var å skrive typ 500 ord om dem hver, og se hva som utartet seg som mest ''lettvint'' og hva jeg selv føler sensor vil forstå best. Er virkelig spent på resultatet. Selv tror jeg ikke det blir noe under en femmer, men vi får se. Har jeg dummet meg ut med 4000 ord, så har jeg gjort mitt beste, og da er det greit. Jeg takker uansett for all tiltro og alle gode ord på veien fra mine medmennesker. Det er utrolig at ingen rynker på nesen, men faktisk ser at dette er bra for meg. Jeg er så glad for at folk ikke lenger betrakter meg som ''hun med anoreksi'', men heller som en helt vanlig jente med nøyaktig samme muligheter som en hvem som helst. Det finnes en vei videre, men den avhenger av flere ting. Dere får vente å se. Jeg lover å fortelle hvis det blir noe av planene mine. Ingenting er bestemt enda. Det jeg i alle fall kan røpe er at dette ikke innebærer noe behandling. Kroppen er ikke skrøpelig eller lider på samme måte lenger. Den er friskere og mer funksjonell. Ja. Til og med benstrukturen er riktig utviklet nå, og mine tydelige ribbein er ikke lenger så fremtredende som de en gang var. Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen, men det må til, og det beste er å vise at jeg greier dette selv. Faktisk viser jeg bedre fremgang hjemme enn jeg noensinne viste til i behandling. Ja, det er mulig - til dere som måtte mene noe annet. Først og fremst fordi jeg er sta, men også fordi jeg har en sterk nok motivasjon i livet mitt!

     

    God sommer! Jeg har ferie disse to (fullbookede) ukene - altså etter i morgen kveld ;) Håper på litt sol. Kroppen trenger D-vitamin, og huden trenger farge. Og jeg bør kanskje besvare de tusen (neida, ''bare'' 67) e-mailene som har hopet seg opp i innboksen de siste ukene. Glad jeg ikke er toppblogger nå, for det antallet kjennes for øyeblikket noe altoppslukende. Tror jeg bare dropper å svare 3-4 sider på hver, så går det nok unna raskere enn det pleier. Blogg er riktig nok ikke jobben min, men jeg føler mer privilegert og takknemlig som får muligheten til å bistå syke og pårørende. Min stemme trenger ikke koste noe som helst. Det er nok for meg å vite at den kan hjelpe! Og som sagt; nå jeg er ute av eksamensboblen og den overdrevne tyggistyggingen, så svarene er like rundt hjørnet - skal bare få meg litt søvn først. Var visst ikke så enkelt å sovne med filosofene dundrende på repeat, gitt. Av frykt for å forsove meg droppet jeg piller, ørepropper og sovemaske - og i tillegg satte jeg på 7 alarmer med 3 minutters mellomrom. Jeg var faktisk ikke trøtt i det hele tatt da jeg våknet klokken åtte etter typ to-tre timer søvn, så det er vel det jeg får i fleisen nå. Har ikke stått opp så tidlig siden jeg trakk den første visdomstannen i April i fjor. En stund siden altså, så at det gikk så smertefritt er jo bare en drøm. Da kan jeg like gjerne være litt trøtt nå. 4 timer med skriving pleier for så vidt ikke ta på, men det gjør det når jeg hele tiden har i bakhodet at jeg skal levere mitt beste noensinne. Nå er jeg bare så lettet for å være ferdig, og vite at ex phil er et fullendt kapittel. Såfremt det blir godkjent på universitetet da. Men den gang, den sorg. En ny eksamen vil jeg ikke ha problemer med, om det så er. For meg var det viktige å ha noe å fylle dagene med dette halvåret, og det har jeg jammen meg gjort. I ordets rette forstand.


    Her burde jeg vel publisert et bilde av en overlykkelig Madelén, men akkurat nå tillater ikke utseendet det. Istedenfor får dere et bilde som jeg tok i natt, som for meg er litt godt å se tilbake på. Studielivet er nemlig satt på vent, og det er ferietid..
     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde