Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

En liten fortelling

Jeg står her og smiler

selv om jeg enda tviler.

 

Seks år er gått

siden jeg av spiseforstyrrelsen måtte se meg slått.

 

Med årenes tid har jeg lært

at jeg må ta vare på det som er meg kjært.

 

Livet er ikke for gitt,

men det krever riktig nok sitt.

 

Allikevel så prøver jeg

og slik danner jeg min egne vei.

 

Positiv og glad

er tilstanden som gjør meg bra.

 

 

 

 Smil.

 

 

 

  • 0

    Vinn med fornuft!

    Det er gøy å vinne, men det er gøyere når du har jobbet for det. Ja, selvsagt er det morsomt å skrape fram tre like på flaxloddet. Selvsagt hadde jeg elsket å bli lottomillionær på minuttet. Selvsagt setter jeg pris på telefonen/mailen om at jeg har vunnet i en tilfeldig konkurranse. Det er gøy når man er den ene. Den ene blant hundretalls -  kanskje tusen. Allikevel er det ikke denne type seier jeg tenker på. Selvsagt er det herlige seire, men overhodet ingenting mot ''den gode seier''. Den seier der man fortjener gevinsten på alle tenkelige sett. Når man virkelig føler at pokalen var verdt strevet. Når en mentalt entrer førsteplass med verdens bredeste glis om munnen. Den lykken. Den gleden. Den kan ikke en gang litt flaks danke ut. For hva snakker jeg om? Ikke alle kan bli verdensmestre, få de beste jobber eller opparbeide seg en kjempeformue. Realismen taler. Vil man, så kan man. Ingen tvil om det. Derfor er det lille minst like betydningsfullt som det store. De små steg. De små skritt. En liten pause med forventningene. En liten pause med ''ti år fram i tid''. Resultater vil alltid starte et sted, og fremgang kommer ikke av seg selv. En må bestemme seg. Bestemme seg på ordentlig. Å passere dørterskelen er tungt nok, og begynnelsen kan være langt mer krevende enn man har forestilt seg. Allikevel kommer en ingen vei uten en start. Og det er faktisk ikke før en er i gang at vaner, rutiner og effektiviteten kommer på plass.

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Jobb betyr glede!

    Praten måtte til. Den praten jeg gruet meg til, men samtidig gledet deg til å bli ferdig med. Kun positivt å meddele for så vidt. Jeg er herved tilbake i jobb. Det er ikke fulltid, og en del mindre arbeidsmengde de første ukene enn ønsket og avtalt. Antar at det er fordi sjefen vil se an at jeg fungerer i en slik hverdag, og det er greit. Ting må være forsvarlig, og det viktigste er å få en normal overgang. Så det skal nok bli bra. Gleder meg stort over å si at neste år blir et jobbeår. Litt mer voksen klang. Jeg må ha noe å gjøre. Sånn er det bare. Depresjon er det verst tenkelige, og jeg skal aldri tilbake til et slikt år som jeg hadde etter utskrivelsen. Blir det for mye eller for lite, har jeg dessuten vett og samvittighet til å si ifra. Jeg gjør selvfølgelig alt etter beste mening for meg selv. Foreløpig har jeg min siste feriedag, og AA-pengene går ut hvert øyeblikk. 4 års samarbeid med NAV er straks over, og jeg har faktisk fått en friskhetserklæring i posten. Jeg underdriver ikke. Det var som å få tidenes diplom. Nå står jeg på egne ben. Langt fra frisk til å gjøre alt jeg vil, men såpass i form til at jeg må prioritere en normal hverdag igjen. En normal hverdag for meg innebærer en normal hverdag slik den var før jeg ble syk, altså uten begrensninger. Slik som den for så vidt blir nå. Dette blir så bra. Jeg elsker jobben min.

     

    Jeg må riktig nok planlegge og innstille meg på noe helt nytt. Sist innlegg var forhåndsskrevet over flere måneder og ble kanskje litt feil, da det var i forbindelse med en hverdag bestående av skole og fritid, og ikke en jobbhverdag. Det er dermed ikke sagt at innlegget er helt ukorrekt, og jeg tror faktisk det passer seg bedre at jeg publiserte det nå. Skulle jeg gått daglig med slik venting og døtid mellom måltidene? Nei. Da hadde jeg nok backet fort ut. Og det med at mamma og pappa skal lage maten min, eller det med at jeg skulle spise med familien hver dag til hvert måltid? Nei. Det var ikke realistisk det heller. En 22 åring skal vel kunne ordne maten sin selv. En 22 åring skal kunne spise for seg selv. Punktum. Jeg har jo selvsagt fridager, men det skremmer meg ikke. Fridagene skal brukes fornuftig de også. Når jeg allerede har etablert rutinene så blir det enklere å plotte inn familie, venner og egentid i mellom. Det betyr ikke at jeg eliminerer noe, eller jukser på noe. Jeg har fremdeles den samme forutsetningen og kravene til meg selv omkring det å bli friskere, men jeg må bare endre litt på fremgangsmåten. Kanskje blir retningslinjene enda klarere nå som jeg har mer å foreta meg? Jobb tilsier at jeg må opp mye tidligere, og legge meg mye tidligere. Sånn sett får jeg også startet dagen tidligere, og dermed må jeg begynne før. Med spisingen mener jeg. Frokost før lunsjtid (for de fleste) er passert. Per dags dato sover jeg altfor lenge, fordi jeg nærmest legger meg på morgenkvisten. Slike latmannsvaner må endres. Uavhengig av om det er jobb dagen etter eller ikke.

     

    Hva fremover? På jobb er det jobb som er fokus. Kun det. Aldri mat og kalorier. Tankene omkring det ignorerer jeg lett når har annet å gjøre. Helst håper jeg på å jobbe mest mulig dagtid, fra 10 eller 12, men på Elkjøp er det varierende for alle, og jeg må belage meg på en del kvelder, til 20. Ikke det verste sånn egentlig sammenlignet med andre butikker som for eksempel stenger 23. På dagtid kan jeg klare å presse inn 4 måltider, mens på kveldene er jeg hjemme nærmere 21, og da rekker jeg kun 3 måltider. Da blir det middagen som må vike. Ergo må jeg finne på noe. Et tillegg med en proteinbar eller proteinshake på kveldsen er nok svaret, ettersom jeg har all verdens med tid når jeg kommer hjemme. Så å si. Eventuelt kan jeg lage en bærsmoothie som jeg har stående tilgjengelig på jobb. Har skaffet meg en slik smoothie-to-go-sak og googlet oppskrifter opp og ned. Samt spurt mine erfarne treningsvenner om råd. Det er en genial måte å få inn litt ekstra energi på. Så jeg har mine alternativer, altså. Tillegg på frokost og lunsj er nemlig håpløst da kvalmesen allerede bruker 1 time på hvert måltid (typ to brødskiver). Nå må jeg halvere den tiden ned til 30 minutter pr måltid. Det er utfordrende, men skal absolutt gå. Er ingen frokostmenneske og har ikke spist så tidlig som 9:00, 10:00 eller 11:00 på flere år. Vi snakker tilbake til innleggelsestiden, og før det en liten periode i niende klasse. Ellers har jeg alltid drøyd lengst mulig. Selv ikke før jobb klokken 12 har jeg greid frokost på grunn av uvelhet, og at jeg alltid kaster opp igjen. En blanding av 8 minutters margin og litt stressform er svaret. Glemmer litt av tiden, så den må jeg bli flinkere til å beregne. Heller mer enn for lite. Jeg tenker at så lenge jeg får jobbe det jeg vil, så skal jeg også gjøre alt som må til. Selv det med å få i meg nok. Hva som angår innholdet i måltidene kan diskuteres. Jeg har verken tid eller lyst til å ta del i eller planlegge matinnkjøp. Det blir mamma og pappa sin jobb, og jeg har gitt dem full tillatelse til å handle hva som helst, såfremt jeg likte det FØR jeg ble syk. Det er også noe som vil få betydning for kaloriene og matinntaket mitt ettersom en del lettprodukter forsvinner og en del ''usynlige'' kalorier blir innført. Ja, og en del nye påleggsvarianter og middager. Men; det er ingen skremselspropaganda jeg driver med for meg selv. Eller det er jo det, men det later vi som jeg har glemt. Her hjemme har vi alltid hatt et over gjennomsnittet sunt kosthold, da helse er høyt prioritert. Fullkornsprodukter, frukt, grønt, varer med lite sukker og lite mettet fett er å finne i våre skap. Mamma lager middager med de magreste meieriprodukter, uavhengig av om jeg skal spise det eller ei. Altså kan jeg føle meg trygg. Kaloriene er litt mer ymse. Ingen her har kalkulatoren påslått. Den skal også forbli av i mitt hode. 48 kalorier pr hundre gram vs 67 kalorier pr hundre gram. Null betydning. At innholdsfortegnelsen er revet vekk eller at mamma har tilberedt noe uten at jeg har lest deklarasjonen på pakken? Sånt skjer. Skremmende? Tja. Jeg vet ikke. Er mer gira på å komme tilbake til normalen, jeg. Vil heller ha et liv fullt av muligheter. Så sta som nå har jeg aldri vært, og det er den samme staheten som gjorde meg syk som skal gjøre meg frisk!

     

    Helsedirektoratet anbefaler 30 dagers frisk luft hver dag, men jeg vet ikke hvor mye ressurser jeg gidder å bruke på det. Får jeg en tur er det fint. Får jeg det ikke, så overlever jeg. Er man i stående jobb flere timer daglig tror jeg det utgjør nok mosjon, uansett. Ellers tar jeg noen styrkeøvelser i ny og ne for å opprettholde kroppen. Utover det; nada. Null trening. Må bli litt bedre ''shape'' først, slik pappa sier. Og vel. Jeg skal dessuten studere juss (helst i Tromsø), og jeg håper det vil skje så fort som mulig. Er ikke karakterene det står på for å si det sånn. Friskere må jeg bli. Bedre fysisk form må jeg ha. Ingen unnskyldning. Grunnlaget er på plass. Det er dette året jeg skal bruke til å bli bra. Ordentlig bra. Ikke perfekt. Nå har jeg alle verdens muligheter. I mens skal jeg nyte dagene. Jeg skal nyte tiden, og elske livet for alt jeg kan fremfor alt jeg ikke kan (for øyeblikket). Avslutter innlegget slik jeg startet det; jobb betyr glede!

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Vil hun vende tilbake? (når)

    * Advarer mot dystert og muligens noe triggende innhold...

    (bilder hentet fra 2011-13)

     

    Jeg blir stadig påmint det livet jeg ikke har, men som jeg så sårt ønsker meg. Det er tøft. Overalt ser jeg glade ungdommer som jobber, studerer, fester eller etablerer seg. Så lenge jeg er ''siltynn'', spiser kontrollert og har begrensninger så er ikke det normale liv innenfor rekkevidde. Dessverre. Osteoporosen spesielt, bekrefter at kroppen ikke har det bra. Det var vondt å høre legen fortelle om hvilke konsekvenser benskjørheten kan gi på sikt. Aldri kunne ta seg en joggetur igjen? Aldri løpe opp de bratteste bakker? Aldri kunne kjøre bil? Ikke jobbe så mye jeg vil? Ikke studere som jeg vil? Risikere å brekke ben så fort jeg faller? Risikere å få ribbeinsbrudd så fort noen dytter borti meg eller jeg får et dørhåndtak i magen? Sistnevnte har hendt ofte. Hver dag som går er et skritt nærmere rullestol, proteser og det som verre er. Et skritt bort fra skole, jobb, trening og ikke minst; en framtid med utdanning, mann og selvstendighet. Nettopp det livet jeg ønsker meg. Jeg takket nei til behandling for benskjørheten (for over to år siden!), nettopp fordi jeg er overbevist om at jeg skal ordne opp i det selv. Ingen hormoner, sprøyter eller medisiner på denne jenta. Derfor betyr det grep. Ordentlige skippertak. Hvis ikke osteoporosen kommer under kontroll, så er det lite sannsynlig at noe annet vil komme under kontroll. Hele meg er i dårlig forfatning. Er faktisk usikker på om jeg ikke er kommet i det som kaller tidlig overgangsalder. Ganske kjedelig, for man blir så satt tilbake når sånt skjer. Jeg er riktig nok ikke like syk som den gang, men kroppen sliter allikevel ekstremt. Inni, men også utenpå. Det synes. Blek og gusten hud, tynt hår og skjøre negler er en kort beskrivelse av denne jenta. Skjønnhet er ikke skjønnhet i sin riktige betydning. Jeg lider av mangler. Pluss plager som forstoppelse, reflukssyndrom, magesår, IBS, allergier, intoleranser og magekramper. Tror det var alt. Uansett hvor flink jeg er med kosten, og uansett hva jeg gjør av forebyggende tiltak. Kroppen tar ikke til seg det den skal. Beklageligvis. Blodprøvene kan bekrefte det meste. Jeg vet jeg risikerer mye med denne sykdommen. Hjertestopp og nyresvikt er bare noen av mulige konsekvenser. Dødsårsaker. Jeg er bare 22....

     (Oppklort, deprimert og på permisjon Oslo 2011)

     

    Jeg har ofte blitt apatisk og gitt litt blaffen. Som om ingenting har betydd noe. Som om jeg ikke har noe å leve for, eller noen grunn til å leve. Det er tøft. Samtidig bærer jeg på en skyldfølelse for alt og alle, og vel; nå har jeg kommet dit hvor følelser og tanker virkelig tar overhånd. Egentlig skjedde det i vinter. Jeg vil ikke utsette meg selv for noe mer. Jeg vil ikke ødelegge noe mer. Jeg må tenke på den uskyldige Madelén. Uskyldige Madelén som ufrivillig ble syk. Jenta som henger innrammet. Jenta med museflettene og panneluggen. Jenta som smiler fordi melketennene endelig har falt ut. Hun fortjener alt annet enn dette. Å være undervektig i 6 år gir riktig nok sine konsekvenser, men også sine reaksjoner. Fra min side. Jeg har reflektert mye de siste årene. Jeg ble aldri fornøyd. Blir jeg det noensinne? Tynnhet har aldri gjort meg lykkelig. Verken utseendemessig eller psykisk. Jeg handler sjelden klær, fordi alt henger på meg. Prøverom i seg selv er et hat. Jeg er lei av å se min altfor tynne og beinete kropp. Jeg er lei av å kjenne knoklenes ubehag, og jeg er lei av å kjenne på den enorme skyldfølelsen for alt og alle. Rett og slett frustrert, forbanna, lei meg og irritert om hverandre. På meg selv. Dette gjør at jeg føler meg rustet til kamp. Mulig det er litt forhastet, men det får så være. Hodet henger med. Beinhard psykisk jobb har lønt seg. Denne følelsen er så god. Tidligere har ting føltes meningsløst, men nå. Nå er VGS over, og dermed er grunnlaget på plass. Jeg er mer klar enn noensinne. Det er alt som betyr noe. Mitt eget press er det eneste som fungerer. Nå tar jeg realistiske valg. Valg jeg kan stå for. Valg med tanke på fremtiden. Heretter har jeg bestemt meg. Bestemt meg for å ta taket over spiseforstyrrelsen. Bestemt meg for å snu om viljestyrken og staheten. Monsteret skal beseires. Tvangsekteskapet skal oppløses. Det tapte skal tas tilbake. Før det er for sent. Jeg har ingen år i reserve. Verken urner eller gravsteiner skal få mitt navn påskrevet. Ikke enda. Det er på tide å kjempe for kvinnen. Endelig ta de nødvendige tak. Ingen flere utsettelser. Utsettelser er for de som ikke vet hva de vil. En kategori jeg ikke lenger skal tilhøre. Et relativt nytt kjøkken er min beste forutsetning. Jeg sa så. Jeg mente det også. Det tok bare litt tid. Kjøkkenet danner nye og nødvendige rammer. En ny start. Ergo er målsettingen og kravet satt. Jeg må begynne nå. Etablere rutinene tidlig. Første steg; kvitte meg med Madelen-mat = spise den opp. Noe som kan ta litt tid. Jeg er litt for flink til å hamstre til reservelageret mitt når jeg har mulighet. Sa hun med over 40 Fun-Light liggende...

     

    Jeg har stått i kampen veldig lenge, men dessverre ikke vunnet så mye med tanke på det kroppslige. Jeg trodde jeg nærmet meg frisk når jeg i utgangspunktet stod stille. Selv om det i og for seg har kostet krefter det, også. Holde ting stabilt. Ikke gå ned. Ned til tvangsparagrafen. Det var kanskje der motivasjonen lå. Ikke på det å bli en fullkommen Madelen. Hvilket den burde gjort, men som dog innebærer langt mer. Det er selvsagt vanskelig å mobilisere krefter når en allerede er nokså tappet fra før. Allikevel må jeg. De siste årene har gitt meg erfaringer. Erfaringer jeg er styrket på. Jeg har riktig nok møtt mye motgang, men merkelig nok aldri latt meg knekke. Aldri gitt opp. Finnes det ikke behandlingstilbud til meg på landsbasis (som jeg kan overleve) så er jeg pent nødt til å ta saken i egne hender. Ei mer livredning eller Ikea-oppbevaring. Jeg er tross alt en person. En person som ikke har mulighet til å bli fysisk dårligere eller som kan ta flere pauser fra livet. Tålmodigheten er meget tynnslitt, men jeg holder ut enn så lenge. Slik jeg ser det har jeg kun to muligheter; 1. gi opp eller 2. kjempe på hjemmebane. Sistnevnte er for lengst valgt. Kun da kan jeg komme i gang med å gjøre forandringer. Gjøre ting på min måte. I samarbeid og på forsvarlig grunnlag. Det blir ingen ukentlige vektkrav. Skuffelsen når jeg ikke innfrir gir flashback tilbake til innleggelsestiden. Om alt jeg ikke fikk til uansett hvor hardt jeg kjempet. Om all straffen jeg måtte påta meg når tallet ikke var høyt nok. Om hvor mislykket jeg følte meg. Ingen gode assosiasjoner. Nå er jeg hjemme under trygge omgivelser. Jeg har en altfor bra familie og et altfor trygt hjem. Da blir ordet behandling noe annet. Nå kan jeg vi alle sammen ta styringen. For meg er målet betegnet som en helhet. Hva jeg til slutt har oppnådd. Det er det jeg må se på. Det jeg må jobbe mot. Ting vil jo bli bedre. Helt på ekte. Alt begynner med kostholdet. Nok mat. Nok kalorier. Nok fett, proteiner og karbohydrater. Her i huset er ingen fan av kostlister, dietter eller tullete reglement. Alt matmessig jeg har fra ernæringsfysiolog (SIV), BUPA, POST 3 og RASP er derfor kastet. Nummer en påkrevde daglige desserter bestående av en 1/2 potetgullpose, et sjokoladekakestykke eller de største iskremene fra frysedisken. Nummer to aksepterte avslag på den første listen, men forlangte sukker på havregrøten. Under innleggelsen var det så ekstremt som 4-5 skinkeskiver (1/2 pk ala 100g) på hver brødskive eller et krav om smør under smøreosten. Pålegg med brødskive? Slike lister makter jeg ikke. De er urealistiske for meg. Om jeg spiser 1/4 så er jeg under dagens nivå. Da blir jeg satt tilbake. Uholdbart. Her gjelder det å starte med blanke ark. Gi fra seg kontrollen, men samtidig føle friheten. Friheten om at jeg kan. Ikke presset på at jeg må. Det gjelder å finne ting jeg liker og som jeg smaksmessig og ernæringsmessig kan leve med. Nytelse? Ikke viktig. Smaker godt? Ikke viktig. Spiselig er det eneste som teller. Bit for bit. Kalori for kalori. Go regime!

     

    Da jeg introduserte tanken for pappa ble han målløs. Han satt med et håp, men hadde aldri trodd jeg ville komme så langt uten profesjonell hjelp. Derfor ble han både i ekstase og superivrig. Det var som om hele mannen hadde fått i seg tonnevis med koffeindrikke. Etter årevis med sykdom, krigstilstander og håpløshet var det en ny realitet som ville regjere. Skulle han virkelig få jenta si tilbake? Jeg sa jo jeg hadde en plan. En plan med løsninger som jeg tror på. Jeg hverken sier eller gjør noe halvhjertet. Vi kommer til å sette opp en liste. En uskreven kostliste, riktig nok. Det eneste som nytter. Havregrynsfrokost, lunsjbrødskiver/baguetter, mammas (familiens) middag og babygrøt (nærmest dobler en babyporsjon) til kvelds. Variasjon. En liste tilpasset meg og som jeg kan leve etter. En liste som garantert kan bety suksess, og som fint kan bygges på i form av både tilbehør, mellommåltider og kaloriholdige glass. Bare små grep kan utgjøre en massiv forskjell. Selvfølgelig med forbehold om at maten er tilgjengelig. Jeg må jo tilpasse meg. Ingen; ''løpe ned på meny 10 min før stengetid fordi vi er tom for kanel''. Haha. Og selvfølgelig; alt er bedre enn ingenting. Jeg er forberedt på tøffe dager.

     

    Vi skrev i tillegg ned en haug av matvarer, pålegg og middagsretter jeg likte før anoreksien. Svart på hvitt. Det ble faktisk en del. Selv med tanke på min ekstreme kresenhet. Ja, nok til å spise seg tjukk på med andre ord. Til alle som tok ironien. Om det er 5 av 50 pålegg jeg liker, så er det 5 muligheter. Om det er 1/3 av en middag jeg liker, så kan alle ingredienser og tilbehør tilpasses. Selvfølgelig så lenge det er med tanke på kresenheten - og ikke anoreksien. Mest overrasket ble jeg nok da jeg skjønte hvilken fanatisk verden jeg har levd i. En spiseforstyrret boble som nå skal sprekke. På tide med normal tilnærming. Dermed er lettvinte alternativer som sonde og næringsdrikker utelukket. Jeg skal virkelig kjempe. En balanse mellom sunn og usunn. Restaurantbesøk og selskapeligheter er ingen mål for meg. Har aldri bestilt noe annet enn barnemeny ute, uansett. Nei. Jeg må se på hva jeg kan få til hjemme. Her kjører vi på med stekeoljer, skumle pålegg og blandingsprodukter. Boksemat tror jeg er noe av det jeg ser mest fram til, da muk-mat så å si gikk under kategorien ''livrett'' før jeg ble syk. Innholdsfortegnelsen kunne ikke brydd meg mindre, og det utbenede kjøttet kan jeg godt spise. Ting som smør, avokado, lammekjøtt, brunost og rosiner forbindes med svelging, bulimi og desperate rop fra sykehuset. Uten at jeg vil utdype det noe særlig. Usunne snarveier er heller ikke gunstig på sikt. Pepperkaker istedenfor middagen? Ja takk, gjerne, men nei. En sjokoladebit for å droppe brødskiva? Eh. Nei. Definitivt ikke. Visse hensyn må derfor tas, men retningslinjene blir allikevel utslagsgivende og meget presise. Det vanskeligste blir nok mengder for en som alltid har vært så småspist som meg. Og særlig når mye gjerne kommer i retur grunnet kvalme og en ufungerbar lukkemuskel. Det er også grunnen til at jeg bruker i overkant av fire timer på fire måltider pr dags dato. Men men. En får ikke ta sorgene på forskudd. Noe må bare gjøres med inntaket. Aktivitetsnivået endrer jeg ikke på, og hviletid blir ikke innført. Det blir kostholdet og rutinene der som får en kraftig gjennomgang. 4 måltider fordelt utover dagen. Faste tider. Jeg trenger en påminnelse der. En alarmklokke. Dessuten er jeg altfor glad i å sove. Det resulterer ofte i sene og tette måltider. Nå må jeg få til en ordning. Stå opp tidligere. Spise før jeg skal ut. Frokosten bør helst ikke være senere enn 11-12. Hvordan i all verden skal jeg klare det? Det blir en omvending. Ingen flere utsettelser eller drøying. Ingen flere dumme unnskyldninger. Ingen usunne snarveier eller unyttige lettprodukter. Ingen form for brødprodukter/knekkebrød eller pålegg skal veies opp. Ingen drikke skal måles opp til ml'eren. Foreldrene mine skal bestemme middagene, men selvsagt bør vi komme til en enighet som gjør at alle vil spise det samme. Gleder meg til å begynne med middager igjen (har allerede hatt noen testuker - ok resultat), da middag tross alt var mitt favorittmåltid før jeg ble syk. Det skal sies at jeg som regel spiste egen middag, men dog satt med de andre ved bordet. I og for seg bra, men tilvenningen til felles mat er allikevel noe jeg nå ønsker å få til en ordning på. Ulempen er bare det at løk finnes i omtrent alle middagsretter her i huset. Ja, jo. Jeg har aldri taklet smaken av løk, konsistensen av den og om jeg forsøker å svelge den så brekker jeg meg. Til og med å plukke den ut er en umulig oppgave da ''sporene'' som ligger igjen faktisk er rene løken for meg. Haha. Nok om det. Løk kan være tilbehør ved siden av. Ikke verre enn det. Vi får rett og slett bare finne på noe alle kan bli fornøyd med, også får vi dele på ansvaret omkring matlagingen. Mamma har alltid vært kokken, men etter at vi fikk nytt kjøkken har liksom alle bidratt. Tatt ansvar for hver vår del av middagen. Splitter nye automatiske ovner og en gedigen kokeplate har gjort at vi nå synes kjøkken er gøy. Ja, for det er gøy å lage mat sammen. Helst fra scratch. Selv lillebror hiver seg på. Nå må vi bare fortsette til steg to; spise sammen. Variasjon vil det bli. Mellom sunt og usunt. Sunt betyr ikke uten kalorier - bare for å ha det klart. Jeg er ingen baby og tar til meg porsjonen på egen hånd. Om jeg ikke spiser middag så gir det konsekvenser. Om middagen blir for sen kan ingen noe for, men også det må gi konsekvenser. At vi er for opptatt til å bruke tid på matlaging hender støtt og stadig. En middagsrett er krevende, men også et krevende måltid med tanke på mengde og tett oppi kveldsen. Minus middag kan bety brødmat eller grøt. Eventuelt et tillegg i form av en proetinshake eller en bar hvis det er snakk om deler av porsjonen. Barer fungerer supert og er ting jeg virkelig liker å spise. Jeg vil følge BUPA sitt råd fra 2010 om at jeg ikke lenger skal ta del i mathandlingen. I begynnelsen i alle fall. Snart har jeg ingen egenbestemmelse på innholdet i skuffer og skap. Tillitten må på banen. Jeg må stole på at foreldrene mine kan ta avgjørelser som også involverer meg. Jeg kan selvsagt medvirke. Delta i planleggingen, men ikke mer. Merker, smaker og innhold er utenfor min bestemmelsesrett. Med all fornuft tror jeg det er riktig. Da blir jeg ikke fristet mot de magreste produktene og letteste alternativene. Da går ikke autopiloten i retning den og den hylla. Kanskje får jeg i meg noe som det ikke står ''uten sukker'' eller ''0,0% fett'' på? Kanskje trenger jeg ikke 3 bokser kanel ukentlig? Kanskje begynner jeg å spise middag igjen? Kanskje slutter jeg å fylle opp magen med gulrøtter, cottage cheese og frukt? Det er jo det som er poenget. Jeg ser allerede fram til min livrett; knekkebrød med spekeskinke. Aldri har jeg gledet med så mye til å begynne på et prosjekt som er så langt utenfor komfortsonen min, og som jeg overhodet ikke aner utfallet av. Dessuten vet jeg om en gutt som vil hoppe i jubel når han får beskjed om å bake horn!

     

    Det er utvilsomt mye mat som forgifter kroppen. Som alle andre er jeg selvsagt opptatt av å leve sunt og følge helserådene media spytter ut. Med en fortid som ortoretiker er det håpløst. Jeg vet godt at man bør droppe sukker. Jeg vet godt at kroppen har dårlig nytte av p-mat. Jeg vet godt at karbohydrater (særlig raske) omdannes til fett og setter ned forbrenningen. Jeg vet godt at det er mer proteiner i de kalorifattige ostene og yoghurtene sammenlignet med de normale variantene. Jeg vet alt. Tross hvor sunn jeg vil være kan jeg ikke lenger leve på minimalt med fett og med et overtak av proteiner. Ovnsstekt tørr fisk eller kylling er ingen smaksbombe akkurat. Uansett hvor mye krydder man har på. Jeg skal ikke stille i bikini fitness uansett. Om magemusklene skal komme så krever det en langt større jobb. De lager seg ikke på kjøkkenet. De kommer når kroppen har ressurser nok til å bygge seg opp. En kan jo spørre seg selv hvordan en nedbrutt kropp kan repareres? Eller hvordan en kan sette nye legoklosser oppå de som allerede er ødelagt? Det går dårlig. Det var en gang en klok mann (les; lillebror) som sa at hjernen er en stor fettklump. Hva består den av? I størst grad fett. Skal en feks fungere i en hektisk hverdag og ta en utdannelse etterhvert vil det være avgjørende å fore den på riktig måte. Dessuten er fett essensielt for mye annet i kroppen. Jeg vil mer enn gjerne ha tilbake min glatte hud, og det skal være flere steder enn bare ansiktet. Fryse litt mindre hadde også gjort seg. Karbohydrater og proteiner er en ting. Fett en annen. En skummel en. Alt jeg frykter. Alt jeg har unngått. Unngått i flere år. Nå må det ta slutt. Ikke alt betyr blodpropp og åreforkalkinger. Det finnes fett som kroppen trenger og det finnes fett som kroppen må ha. Jeg har innsett det. ''Du blir hva du spiser'' kunne ikke passet med bedre. Målet er at jo jeg skal komme opp i vekt. Jeg er forberedt på humørsvigninger ut av en annen verden. Vektoppgang skjer nemlig ikke av seg selv. Jeg må stå på, brette opp ermene og dra frem boksehanskene.  Denne gangen er det jeg som skal gå seirende ut av bokseringen. Det føler jeg meg rimelig trygg på. Jeg er helt klart på vei mot noe...

     

    Så tror jeg kanskje stressnivået mitt minskes betraktelig. Å slippe kontroll er i seg selv smart. Altfor mye planlegging og frister ødelegger fort når en skal oppnå noe. Oppnå noe verdifullt. Rutiner er slitsomt, men i mitt tilfelle tror jeg det vil bli befriende. Vite at jeg jobber mot noe og har en plan. Ja, for planen er nemlig å følge opplegget fullt ut. Jeg er sta, målbevisst og veldig viljesterk. Ingen tvil om at jeg kjører knallhardt og gjør mitt beste. På en annen side kan jeg ikke presse meg selv eller kjøre noe tvangsregime, heller. Dette kan ikke gå feil vei. Frisk i morgen - ja takk, men det går ikke. Realistisk, Madelén! Jeg må fremdeles ta tiden til hjelp. Jeg skal bli så frisk som mulig. Frisk fra anoreksi uten å pådra meg andre spiseforstyrrelser riktig nok. Nei til tvangsspising. Nei til bulimi. Nei til depresjon, selvskading og isolasjon. Det vil helt klart bli en tidkrevende prosess. Den kan ikke stresses. Jeg har hverken råd til bommerter eller hasteoperasjoner. Noe jeg må innse når utålmodigheten står på som verst. Jeg har hørt om flere tilfeller der reernæring dessverre har endt med tragiske utfall. En må passe på. Har jeg tenkt til å bli frisk fra anoreksien så skal ikke kroppen gi opp underveis. Den er jo vant til å leve på sparebluss. Vant til hva den får i seg fra dag til dag. Flere kalorier vil gi den et sjokk. Et sjokk som helt klart kan tilvennes. I første omgang vil den prioritere de indre organene. Hvilket som er betryggende med tanke på de kommende årene. De kommende årene jeg nå kan se for meg, uten at jeg hopper forbi småstegene. Det gleder stort. Allikevel er jeg forberedt på motgang. Det vil bli tøft. Jeg kommer til å feile før eller siden. Da gjelder det å beholde styrken. Nederlag er ikke nederlag, men lærdom. Jeg har et solid støtteapparat rundt meg, og de tar meg i mot hvis jeg faller. Istedenfor å mase eller kjefte skal vi sammen skape motivasjon. Hva kjemper jeg egentlig for? Hvilken person vil jeg bli? Hva slags liv ønsker jeg? Med de tre spørsmålene er det ikke vanskelig å forstå at dette blir verdt strevet. Og selv uten garanti for suksess føler jeg meg trygg, overbevist og forberedt!

     

    På slutten av innlegget dukker selvsagt tvilen opp. Den måtte jo komme nå som jeg var så optimistisk og motivert.... Hva hvis jeg ikke oppnår noe? Hva hvis jeg bosetter meg i joggebuksa? Hva hvis jeg ikke klarer å stå i mot selvskadingen? Hva hvis jeg blir deprimert igjen? Hva hvis jeg aldri føler glede? Hva hvis jeg aldri får tilbake mensen? (legens bekymring - overhodet ikke min)  Hva hvis jeg aldri kjenner meg sulten eller mett? Hva hvis jeg ikke greier å holde en stabil vekt, men hele tiden må kjempe for at jeg ikke går ned? Hva hvis oppgangen aldri stopper? Hva hvis jeg blir normalvektig og samtidig beholder spiseforstyrrelsen? Hva hvis jeg kun blir ''en i mengden''? Hva hvis jeg aldri føler meg spesiell igjen?Hva hvis hele verden hater meg? Hva hvis jeg blir mislykket? Hjelp er ordet. Det er en storsatsning og tankeprosess dette her. En haug av spørsmål står mot meg som en sky av uforklarlige fenomener jeg ikke kan eller vil svare på. Det er selvsagt mye ambivalens inni bildet. Mye usikkerhet tilknyttet min nye hverdag. Jeg blir nesten gal av å tenke på det. Det blir hardt å finne tilbake til seg selv. Hardt å gå opp i vekt. På en annen side gleder jeg meg veldig til jeg er der at jeg kan kjøre på med trening. Forme kroppen slik jeg ønsker. Gjøre ting jeg ønsker. Uten begrensninger. Så skal det sies at veien er lang, og en vet vel aldri når en kommer dit. Aller helst skulle jeg ønske en enkelt pille kunne løse det hele. Ikke bare for å komme dit jeg må, men også som jeg kunne erstattet maten med resten av livet. Tenk så deilig det skulle vært å slippe ''å forholde seg til det''. Men så er det vel ikke vekt som avgjør om jeg er frisk, heller. Det er i hodet det sitter. Da hjelper det ikke om en ser ''riktig ut'' utenpå. Alt jeg kan er å holde på håpet. Fortsette mental trening. Forsøke å være positiv. Ha evnen til å se muligheter. Gjøre som før tross at jeg fortsetter i et nytt spor. Jeg har ingen garantier. Jeg har ingen bevis. Jeg vet ikke hva som er løsningen. Jeg vet ikke om alt vil bli bra, eller tilnærmet ''før''. Jeg vet ikke om Aleksander får tilbake søsteren sin, eller om mamma og pappa får tilbake datteren sin. Jeg vet ikke om jeg noensinne blir hun jeg vil bli. Jeg vet ikke om hodet kommer på plass. Jeg vet ikke om jeg blir kvitt matangsten, eller noengang vil føle glede ved et måltid. Det er heller ikke målet mitt. Målet er at kroppen skal få det bra. Hva den friske hverdag innebærer aner jeg ikke. Undervektig i 6 år. Ja, da er frisk er et skummelt ord. Jeg mister en del av identiteten min. Frigir noe jeg som bor i meg. Det er vel det som gjør hele situasjonen så tøff. Selv for en som er ''tøffere enn toget''. Hadde det ikke vært for den mulige gevinsten ville jeg aldri turt. Det koster mye. Jeg er kanskje flau og skamfull over å poste dette innlegget, men gjør det for å vise at jeg mener alvor. Jeg er ikke ute etter ellevill jubel eller overdreven ros, fordi det er mer provoserende og nedverdigende - enn motiverende. Dessverre. Bloggen lever videre, men jeg vil dog ikke dele matbilder eller bilder/informasjon som viser eller forteller noe om kroppslig utvikling. For privat. For sårt. Sorry. Det standpunktet er tatt for lengst og er høyst nødvendig for at jeg kan gjennomføre noe som helst. Bekjempelse av sykdommen i seg selv er skremmende. Skremmende nok. Jeg setter pris på at folk helst unngår å snakke til meg/maile meg om dette. Jeg kan fort la meg knekke når jeg blir påmint hvor uendelig mange skritt jeg er utenfor komfortsonen. Kanskje må jeg til og med legge bort enkelte medier for en periode. Særlig instagram. Da snakker jeg ikke om tynne folk og mager sunn kost, men om anoretikere som viser framgang i form av kropp eller unormale mengder mat. Da får jeg lyst til å gi opp. Å se folk som er blitt friske og vektstabiliserte gjør meg deprimert. Å se gigantiske matporsjoner gjør meg irritert. Må jeg bli så stor? Må jeg spise så mye? Selvfølgelig all mulig respekt til de som våger, men der er ikke jeg. Generelt provoserer den type bilder så ekstremt mye. Ja, så mye at jeg vil sulte meg selv. Og vel; det er ikke et tema en gang. Aldri. Da lar jeg heller være. Fjerner appen og lever normalt. Nå som jeg endelig føler meg klar så lar jeg ingenting ødelegge motivasjonen. Det har tatt så lang tid å komme dit jeg er nå, og vel; jeg lager ikke slike forventninger uten grunn. Nei, kun fordi de skal innfris. Aldri før har jeg hatt disse tankene og følelsene rundt behandling og friskhetsprosess. Forstått/innsett at jeg ikke blir frisk uten vektoppgang. Ah. Som jeg hater det ordet. Det får så være. Briste eller bære. Jeg skal våge og satse. Satse på at jeg gjør det rette. Satse på at jeg spurter over mållinja som en ekte Marit Bjørgen... Jeg må, jeg kan - jeg vil!

     

    For deg som leser så høres kanskje dette ''prosjektet'' litt vel detaljert og planlagt ut, og det finnes ingenting i verden for at jeg kan motsi den påstanden. Jeg forventer ikke at alle forstår. Det jeg imidlertid kan si er at hvis jeg skal utrette noe så må jeg ha klare retningslinjer og mål. Jeg må vite alt på forhånd slik at jeg vet hvordan de kommende dagene skal være. Så nøye må det være. Det nytter ikke med; ''så gjør jeg litt sånn'' eller ''i morgen blir det slik''. Det er som å si; Da komplimenterer vi litt her og utsetter litt der. Bare dumt. 

     

    Applaus til den som orket å lese hele innlegget! Applaus til hun som orket å skrive hele innlegget!

     

     

     

  • 0

    Hvorfor blogger du?

    Jeg har ofte fått spørsmål om hvorfor jeg blogger. Ettersom jeg ikke har åpent kommentarfelt så er det sjelden noe negativt i slike spørsmål. Ofte spør folk som del av en lenger mail eller melding. Av nysgjerrighet. De er ikke mistenkelige til meg, men heller overrasket over åpenheten min. Positivt altså. Hvordan kan man være så syk som jeg har vært og samtidig dele så mye offentlig? Hvordan kan man ha en diagnose og brette ut så mye om seg selv og privatlivet? I fire-fem år. Jeg forstår den. Jeg forstår at folk er nysgjerrige. Jeg forstår at folk er skeptiske til alt som ikke er A4. Her forleden diskuterte jeg med venninnen min. Om nyttefølelsen. Svaret på hvordan de fleste, inkludert meg, får hverdagen til å gå rundt. På skolen dannet jeg et grunnlag for fremtiden, og dro/drar samtidig nytte av lærdommen. Det samme på jobb, samt at jeg gjør nytte av meg på vegne av kundene. Jeg hjelper og bistår, og føler en stor glede ved det. Bloggen er riktig nok noe ganske annet, eller faktisk ikke. Jeg føler også her jeg oppfyller kravet til ''nyttefølelsen''. Jeg gjør nytte ved å dele erfaringer og kan på den måten hjelpe andre, samt at jeg bruker den som terapi for meg selv. Selvhjelp med andre ord. To i en. Det tar tid med en blogg, og tro meg; tid er verdifullt i mine øyne. Jeg setter ikke av tid til noe som er halvhjertet. Heller ikke noe som jeg ikke har lyst til. Ved å blogge uansett om det er på godt eller ondt - så får jeg tankene på avstand. Jeg burer meg ikke med problemene. På den måten har jeg også greid å unngå en del depresjoner, selvskading og angst. Ja, og antidepressiva eller andre medisiner, for å si det sånn. Ironisk nok.

     

    Som blogger blir man litt fryktløs. Heller trygg på seg selv, framfor høy på seg selv. Alt jeg bærer inni meg er ikke en del av det skjulte. ''Det man ikke snakker om'' Det er også blitt til noe hvem som helst leser. Jeg kan tilfeldig møte på en leser på gata. Jeg kan tilfeldig sitte på cafe og motta blikk fra en som akkurat har lest dagens innlegg. Er ikke det skremmende? Egentlig ikke. Det hadde faktisk gjort meg langt verre å gå i en form for behandling der jeg må brette ut fortid og alt som er feil. Der folk skal dra fram skyteskiven og finne hvorfor. Hvorfor ble du syk Madelén? Var foreldrene dine voldelige mot deg? Ja, jeg har hørt den. Fikk du ikke nok mat? Hvorfor så kresen? Fikk broren din mer oppmerksomhet? Hvor mange venner hadde du? Og sånn går det fram når psykologene skal grave. Det fungerer ikke på meg. Da kan vi like gjerne si ''hei depresjon'' og legge frøkena i bakken. Uaktuelt. Særlig når jeg har oppnådd så mye på egen hånd. Jeg har på alle måter funnet min vei. Min nøkkel til å bli bedre, noe jeg også har blitt. Alt synes ikke utenpå. Husk det.  

     

    Åpenhet betyr ikke bare å være tøff. Det er så mye mer. Det er en del av hvem jeg er, og hvem jeg alltid har vært. Sosial, utadvendt, sta og målbevisst. Jeg sier stadig at jeg blogger meg frisk, men selvsagt er det ikke så lett. Å bli frisk krever mye, men bloggen er et godt tilskudd til det. Løsningen er sammensatt  (akkurat som årsaken) Noen gjør ditt. Andre gjør datt. Respekt til alle og enhver. Som ''normal'' er ingen like. Som psykisk syk er ingen like. Så enkelt. Så vanskelig. Jeg er bare et individ som følger en fremgangsmåte jeg har tro på. Og med bloggen er denne veien langt mer realistisk, og tankene/ønskene omkring frisk faktisk eksisterende. Bloggen lever videre så lenge jeg føler meg til nytte. Så lenge jeg får det utbytte jeg vil, og så lenge jeg har kvalitet å levere. Takk for alle gode ord på veien. Jeg gir meg ikke!



     

     

     

     

     

  • 0

    Vervenvenn

    19 og 20 juni ble booket. Billett kjøpt ved juletider. Ferie fra jobb. Kun frihet, glede og god stemning. I år som i fjor måtte det selvsagt bli Vervenfestival. En liten tradisjon jeg har laget meg, og man må jo støtte opp om slike lokale gode arrangementer. Jeg er ivrig på at Verven skal fortsette år etter år. Det er det en grunn til. Her snakker vi folkefest for alle aldre. Ingen tvil. Ja, for Vervenfestivalen var fantastisk med stor F. Mye god, variert og fengende musikk. Selskap av gode venner. Jevnaldrende. Endelig. Folk jeg ikke hadde sett på evigheter. Ah. Sosialt liv. Prate prate prate. Nyte nyte nyte. Og så mange hyggelige kjentfjes jeg møtte på. Alt fra klassekompiser til kollegaer og familie. Takk til kunden som klemte til og takket meg for suveren service på Elkjøp. Du gjorde dagen hakket bedre. Men altså; tenk å få så mange fine opplevelser på en og samme helg. I tillegg til musikken. Understreket tre ganger. Magiske De Lillos tryllet dessuten bort Fredagens overskyet og yr til skyfri sol, og på Lørdag var det reneste syden. Joggeskoene ble erstattet med åpne småsko. Sommerkjole for første gang i år - som jeg attpåtil gikk i hele dagen. Herlig. Akkurat som helgen ble. De Lillos var som sagt magisk. Enda bedre live. Bare Egil var en stand-up i seg selv, mens Samsaya ble selveste overraskelsen. Kanskje nettopp fordi jeg ikke hadde noen forventninger til henne. For en rå dame. Ellers var det mye god rockemusikk som fengslet oss alle. Sjelden ser man så mange smil samlet på ett og samme sted nynnende på en og samme sang. Uavhengig om man har hørt den før eller ei. Slike samlinger kan jeg godt like. Slike samlinger er bra for meg. Det krever ingenting av å delta på slike ting når jeg vet hvor mye energi og livslyst jeg får tilbake. Å delta på slikt er liksom en del av den normale pakken. Og så mye som jeg higer etter normalitet, så kan jeg underskrive på at slikt betyr særdeles mye for meg. Kort oppsummert omkring anoreksien. Det er jo ikke lov å ha med noe inn, så jeg planla litt. Jeg hadde på forhånd plukket meg ut mine artister (og jeg gikk ikke glipp av mange for å si det sånn), så jeg var forberedt tidsmessig slik at jeg spiste i forkant og etterkant. Alkoholen stod jeg over, da jeg var sjåfør for foreldrene mine og meg selv. Uten at det la noen demper på stemningen og festhumøret. Litt hopping, dansing og ekstra gåing ble tatt igjen senere, og formen i dag er aldeles nesten super. Og det til tross for at det ble ekstremt sent (typ morgenkvisten med fuglekvitring i ørene) i går.... Blunkesmilefjes fra en veldig fornøyd og lykkelig jente som ser fram til Verven 2016!





     

     

     

     

      

  • 0

    Hva betyr mest?

    Jeg er kanskje tynn, men ikke tynnere enn jeg var da jeg ble utskrevet i 2011. Jeg er kanskje syk, men på langt nær så syk som jeg har vært. Noe i meg vil juble. Noe i meg vil grine. Fra mitt fornuftige syn er jeg stolt. Stolt over at jeg har overlevd 4 år på hjemmebane. Stolt fordi jeg har stått i en kamp som egentlig kjennes uholdbar, og møtt frykten daglig. Stolt fordi jeg har vist styrke og motbevist de fleste. Inkludert meg selv. Jeg har kommet langt. Ingen tvil. Så er det en annen side. En side som heter anoreksi. En annen del av meg. Den er misfornøyd. Misfornøyd fordi jeg ikke lenger jukser med maten, overtrener eller raser ned i vekt. I følge den er jeg ikke god nok som anoretiker. Jeg oppfyller liksom ikke kravet lenger. Men hva så? Kanskje trives jeg bedre når jeg vet at jeg ikke defineres som hun med ''sykelig anoreksi'', men heller er ''en person med anorektisk adferd''? Kanskje er det greit at det friske overtar? Kanskje er det greit at jeg tilvenner meg normalen? Det er ingen skam. Det er kun en milepæl. En bra en. En nødvendig en. Det er tross alt en bekreftelse på at ting går riktig vei...



     

     

     

     

     

  • 0

    Matvaner - del 2 (ANA)

    Jeg skal selvsagt ikke fremstå helt uskyldig, for anoreksien har utvilsomt formet og satt spor i meg. Selv om mange vaner var der fra før, er det dog mange som har kommet. Vanskelige å kontrollere og derfor vanskelig å bli kvitt. Der kan sikkert mange kjenne seg igjen. Det positive er i det minste at en del av vanene har fått seg en kraftig gjennomgang og mye har endret seg siden jeg ble fikk anoreksistempelet. Jeg er mye mer bevisst på hva som er riktig og hva som ikke er riktig. Det i seg selv har bidratt til mer og mer normalitet i hverdagen. Uten at jeg skal si så mye utover det, da jeg er redd for å tråkke feil. Nettopp fordi jeg ser at en del av vanene er ganske på bærtur - helt tragiske og unødvendige. Tidligere handlet det om trygghet, mens nå tror jeg at disse vanene henger med på grunn av det rutinemessige. Jeg gjør mye ubevisst, rett og slett. Det var ikke før jeg startet tankeprosessen at jeg faktisk forstod hvor mye rart anoreksien kan få meg til å gjøre... Jeg tvilte mye fram og tilbake om jeg skulle poste del 1 og del 2, men la gå. Håper folk leser med forståelse, og ikke fordommer. Det er jo ikke det matmessige jeg poengterer, men heller for å vise hvor ekstrem stor innvirkning en spiseforstyrrelse faktisk får sammenlignet med friskheten, og hvor utrolig forvrengt alt mulig blir. Skremmende!

     

    * Spise tingene hver for seg - helst i bestemt rekkefølge

    (Okei. Her skjemmes jeg. Denne er veldig sær, og ganske absurd. Jeg er som et barn ved middagene og spiser opp grønnsakene til slutt. Om jeg har et brød/knekkebrødmåltid tar jeg alltid av pålegget og spiser det til slutt. Selvsagt ikke om det er smørbart, da. Som innlagt: Å spise ting i rekkefølge var greit - men da jeg begynte å ta fra hverandre måltidet fikk jeg pekefingeren! Her hjemme; Jeg prøver å spise på normal måte, men det hender fremdeles jeg glemmer meg litt.. Særlig hvis jeg får mange komponenter å forholde meg til. Da blir det gjerne frukt, yoghurt, grøt, saft, frukt, yoghurt, grøt, saft - i den rekkefølgen. I en frisk hverdag tviler jeg på at jeg hadde spist slik)

     

    * Skjærer opp i små biter

    (Tiden før jeg ble innlagt spiste jeg brødskiver med kniv og gaffel. Dette gjør jeg selvfølgelig ikke lenger. Nå gjelder det for det meste frukt. Jeg spiser aldri en hel frukt lik som den kommer fra butikken. Til middagene skal bitene dessuten være små, da jeg innbiller meg at det er enklere å svelge. Som innlagt: På Post 3 fikk jeg ferdig oppskåret frukt, og på RASP hadde de restriksjoner på hvor små bitene kunne deles. Men altså; Glad jeg avgjør dette selv. Frukt smaker så mye bedre oppskåret! Mer fristende er det også!)

     

    * Andre ser på meg

    (Jeg vet ikke om dette punktet havner på før eller etter sykdom. Jeg har nemlig aldri likt at noen stirret på meg mens jeg spiste. Et eksempel er at jeg alltid ventet til alle hadde gått fra bordet i barnebursdagen slik at jeg kunne sitte der for meg selv å spise. Det har alltid vært noe skambelagt at andre skulle se at jeg spiste, og vel; det ble ikke bedre med anoreksien. Husker jeg som innlagt svelget unna mat og heiv ned på næringsdrikker på få sekunder. Hvordan det går nå? Tja. Når jeg er hjemme så går det fint å spise med de andre, men vi gjør det veldig sjeldent fordi jeg foretrekker helst å sitte for meg selv. Og de gangene vi gjør det så takler jeg ikke det at andre skal snu seg til meg mens vi spiser. Akkurat det føles litt som overvåkning, og det gir meg noe flashback tilbake til fengselsåret 2010)

     

    * Telling og veiing

    (Disse ordene er veldig fyfy, men jeg skal allikevel komme med en kommentar som tar meg helskinnet gjennom. Jeg lar ikke lenger tallene styre for å få meg til å velge matvarer med minst mulig innhold. Jeg skriver ikke budsjett eller kalkulerer febrilsk heller. Jeg sluttet med kaloritelling våren 2011, da jeg ble utskrevet, og har siden holdt det slik. Jeg spiser ca. det samme daglig, og det er jo totalen som avgjør. Ikke om det blir noen tilskudd her eller minuser der. Store forskjeller blir selvsagt rettet opp samme dag. Veiingen derimot ble viktig for meg etter at BUPA og sykehusene presenterte hvor mye gram porsjonene skulle tilsi. For meg ble ''den røde permen'' et symbol på rammer og regler, og i ettertid har jeg følt et avhengighetsforhold til kjøkkenvekta. Men så vil jeg si at veiingen min taler både for og i mot. En falsk trygghet. Jeg er like redd for å spise/veie for lite som å spise/veie opp for mye. Dessuten har jeg testet dager uten vekten, og det resulterte i ganske mange gram under hva jeg pleide. Altså gikk jeg ned noen hundre gram. Rett og slett fordi øynene lurer meg! Som innlagt: Ble enda mer stresset på å telle kalorier og regne kostlistealternativene opp mot hverandre - og opp mot næringsdrikkalternativet. Så jeg at pålegget utgjorde 15 kalorier mindre enn det pålegget jeg egentlig ville ha - så tok jeg det. På mange måter gjorde innleggelsen meg bare sykere, fordi jeg ble mer sykelig opptatt av maten når jeg kun hadde det å på.)

     

    * Renhet

    (Kalorihysteri gikk over til bakteriehysteri, og jeg vasket gjerne over både kopper, tallerkener og bestikk. Heldigvis er dette et tilbakelagt kapittel. Oppvaskmaskinen gjør jobben. Som innlagt: På Post 3 fikk jeg papirtallerkener, mens på RASP måtte jeg stole på at alt var rent nok. Det var en utfordring når serviset var slitt og glassene hadde vannmerker)

     

    * Kjøkkentid er alenetid

    (Etter innleggelsen føles alt som overvåkning - og jeg venter heller (=utsetter måltider) på at kjøkkenet er ledig framfor å stå der samtidig med andre. Dette har derimot bedret seg betraktelig etter vi fikk nytt kjøkken, selv om jeg enda blir litt småstresset med andre rundt meg når jeg lager mat. I en frisk hverdag hadde jeg neppe tenkt på dette)

     

    * Små skjeer

    (Får noia om jeg skal putte i meg for mye av gangen, så små plastskjeer er enda standard. I en frisk hverdag hadde jeg spist med de skjeene som var tilgjengelig, og ikke vasket en skitten kun fordi jeg måtte ha min egne)

     

    * Mye tyggegummi

    (Haha. Den kan kollegaene underskrive på. Jeg handler 12pk annenhver uke, men før innleggelsen var det faktisk mer. Ja, og den gang regnet jeg kalorimessig inn en pakke ++ daglig. Kraftig redusert det forbruket den dag i dag. Men så skal en ikke bannlyse tyggingen helt. Tannlegen anbefalte meg nemlig tyggegummi på grunn av nedsatt spyttfunksjon - som igjen kan danne karies og lage hull. Derfor tygger jeg fast etter frokost og lunsj, men ettersom jeg avslutter middagen med grønnsaker og avslutter kveldsen med en gulrot er det kun de to måltidene som er nødvendig. Kan nok allikevel minke antallet jeg spiser om gangen! Som innlagt: Ettersom jeg var så opptatt av kaloriene var jeg også redd for å tillate meg noe mer - så derfor ble det heller tannpuss enn tyggegummi. 4 ganger dagen. Noen ganger mer. I en frisk hverdag bør jeg ha kuttet ned på tyggingen)

     

    *Sukkerfrie pastiller

    (Dette er flaut. Jeg kan ikke tro at jeg i løpet av 2 år brukte mellom 400-500 kroner ukentlig på sukkerfrie pastiller. Jeg kjøpte store kvantum, og hamstret riktig nok en del når det var salg, men allikevel. Det ble dyrt. Unødvendig dyrt. Dessuten innførte jeg det som en kompensasjon og en del av måltidet på kvelden. En pakke dagen. Noe ganger mer hvis jeg lot meg friste. Det ble en vane, og ikke noe kos. Julestrømpen og påskeegget bestod nærmest kun av dette. I store mengder gjorde det også sitt til at magen slo seg vrang. Som innlagt: hadde ikke noe forhold til det, ettersom jeg ikke hadde noe å ''gå på'')

     

    * Litervis med te

    (På grunn av sykdommen sliter jeg med munntørrhet, og er veldig ofte tørst. Det blir gjerne te til hvert måltid pluss hele tekanner som tømmes daglig. Dessuten hjelper det veldig på en frysepinn som meg. Drikker fremdeles mye te, men ser ikke på det som noe anorektisk vane lenger, da det har blitt en slags kos med det. Jeg drikker alltid te når jeg er på cafe med venner for eksempel, og det kan fint fungere i en frisk hverdag også. Som innlagt: Drakk det sjelden - fikk ikke dilla før jeg kom hjem, fordi jeg ble påvirket av ''andre med anoreksi)

     

    * Pepsi max hver helg

    (Måtte finne noe søtlig som jeg kunne kose meg med, og da selvfølgelig kalorifritt. Jeg lærte meg å like sukkerfri brus da jeg ble utskrevet, og klarte faktisk å avvenne meg det julaften 2013. Siden har jeg ikke drukket det, og slik skal det fortsette. Har noia for alt som heter syreskader på tenner. Istedenfor drikker jeg mye lettsaft blandet med taffel/Farris)

     

    * Unormal krydderbruk

    (Jeg ville skjule alle smakene ved å bruke krydder, og brukte faktisk kajennepepper (som er bra sterkt i store mengder) for å øke forbrenningen. Før jeg ble innlagt hadde jeg kanel på både soyamelk, syltetøy og yoghurt, og gressløkkrydderet brukte jeg nærmest som et grønnsakstilbehør ala 1 om dagen. Jeg er riktig nok glad i saltsmak på middagen, men er overhodet ikke så ekstrem som den gang. Alt med måte - og jeg vil helst ikke overstige anbefalt daglig inntak. Mengdene med kanel på grøten er derimot en real utfordring... Som innlagt: Alt krydderet ble fratatt og gitt til mamma og pappa. Det var begrenset til små porsjonsposer med salt eller pepper - ingen kanel)

     

    * Planlegging rundt mat

    Dette er en høyst anorektisk greie som har fulgt meg i flere år. Jeg vet hva jeg skal spise og jeg vet når jeg skal spise. Noe kontrollbehov. Noe forutsigbarhet. I starten var det veldig stress, mens nå registrerer jeg knapt at jeg gjør det. Allikevel skal ikke denne ''vanen'' svartmales helt. Faktisk har det i 90% av tilfellene vist seg å være gull ettersom jeg ikke har glemt (måtte skippe) måltider. Som frisk hadde ikke litt til og fra betydd noe, men med anoreksien blir det fort annerledes. Alt en dropper må en utsette, og alle utsettelser som baller på seg skaper fort litt unødvendig kaos. Det verste jeg vet er å stå på kjøkkenet i 1-2 timer uten peil på hva jeg skal hente meg. Som innlagt; visste alltid hva jeg fikk. Her var det kun det grufulle synet som overrasket meg... Hva som angår ''friskere'' er selvfølgelig mindre planlegging. På sikt skal det nok gå, men ikke før jeg fysisk er klar nok til å la autopiloten gå)

     

    * Egen mat

    (Liker ikke at andre skal spise samme pålegg eller middagsmat som meg. Det føles nedverdigende og kanskje litt for normalt? Kun noe som har oppstått etter innleggelsen. Allikevel er jeg blitt bedre. Jeg baker sunne kaker og deler med mamma. Jeg kjøper en kjekspakke og deler med lillebror. Jeg spiser samme skinkepålegg som pappa ved julefrokosten. Jeg spiser av mamma sin cc hvis min er tom, og motsatt hvis jeg ikke trenger min. Slik fortsetter det. Jeg har riktig nok min egne hylle i kjøleskap og kjøkkenskap, men er ikke så rigid som jeg var... I en frisk hverdag må jeg tilegne meg et normalt kjøleskap, vet jeg..)

     

    * Minst kaloririke produkter

    (I perioden før jeg ble syk handlet alt om kalorier. Jeg levde på fiskekaker og tomatbønner med en halv boks pepper oppi Sistnevnte har jeg aldri likt. Det var kun fordi jeg var livredd ris, og derfor måtte finne mitt alternativ til ''karbs'' til middag. Andre lettprodukter ble gradvis innført på de andre måltidene. Som innlagt; mest mulig kalorier gjorde meg sprø, og middagene spesielt endte gjerne i næringsdrikker. Resten av måltidene likeså. De sier at vaner er vonde å vende, og det er sant. Jeg har enda hyllen min med mager cottage cheese, lettsyltetøy, kalkunpålegg og 0,0 yoghurt. Jeg har et mer bevisst forhold til det, og spiser gjerne såpass av disse produktene at det nærmest utgjør en kalorimessig riktig porsjon. Igjen går det på vaner, og ikke nødvendigvis at jeg vil tilfredsstille anoreksien. Før jeg ble syk hadde jeg aldri smakt noe av det nevnte, så det komiske er jo at anoreksien faktisk utvidet meg noe på matfronten. Det skal også sies at jeg tør å spise den type skinkepålegg jeg likte før jeg ble syk, og middagene har riktig nok bestått av både svin og elgkarbonader. I en frisk hverdag ser jeg for meg at noen produkter kuttes ut, mens andre beholdes. Mest på grunn av at jeg liker dem, og ikke på grunn av anoreksi)

     

     

      

  • 0

    Matvaner - del 1 (M)

    For en god stund skrev jeg dette innlegget om min ekstreme kresenhet. Jeg fikk både tilbakemeldinger og reaksjoner, men også støtte og forståelse. Uavhengig av dette fortsetter jeg i det samme sporet. Ja, jeg var pirkete, nøye og veldig vanskelig. Dessverre er ikke hat, skam og ensformig (!) kosthold hele sannheten. I tillegg til dette har jeg alltid hatt noen spesielle vaner. For de fleste vil mye virke både spiseforstyrret og useriøst, og det forstår jeg godt ettersom fåtallet av dere ikke kjente meg før sykdommen. Det får så være. Jeg er verken ute etter å forsvare meg selv, eller motbevise noe som helst. Istedenfor vil jeg understreke at jeg er et individ med ulike rutiner og ulike behov. Mitt formål er derfor å være åpen rundt denne problematikken, i hensikt å finne roten til det som er sårt eller vanskelig. Det kan kanskje være med på å gi meg en pekepinn på hvorfor behandlingen alltid stagnerer eller virker mot sin hensikt....

     

    Da jeg var innlagt var det nulltoleranse for det meste. Det var også tydelige tegn på null kompetanse. Kanskje riktigere å si uvitenhet (?) Når kun overdrevne mengder sukker og fett er alt som betyr noe - når kun kalorier er alt som betyr noe - når kun vektoppgang er alt som betyr noe. Hvordan skal utviklingen da ende? Hvordan skal en da akseptere en plutselig normal kropp i et normalt liv? Hvert bidige tegn på å være vanskelig eller vrien var også et tegn på anoreksien. ''Anoreksien som snakket''. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt det opp gjennom (?) Det fantes altså ikke noe skillelinje. Den var det kun jeg som visste om - og hvordan kan man egentlig bevise noe slikt? Jeg gav til slutt opp å forhandle når det kom til dette, og tydde aller helst til næringsdrikker for å slippe å motta ''et nei'' eller føle på den verste frustrasjon. Det var greit nok at anoreksien ikke skulle tilfredsstilles men at den stakkarslige jenta ikke ble sett - ja, det var ekstremt sårt.

     

     

    * Alltid usukrede bær

    (I familien er jeg og bestefar de eneste som liker surt-surt. Det kunne ikke falt meg inn å sukre for eksempel rips eller jordbær. Det er trolig derfor jeg ikke er noe dessertmenneske. Som innlagt; valgte alltid yoghurt eller næringsdrikk)

     

    * Alltid gele i barnebursdager

    (Fikk jeg ikke servert gele så spiste jeg heller ikke noe søtsaker. Jeg har aldri vært noe kakemoms, men kunne til nøds rive av glasuren på sjokoladekaken eller plukke ut eplene i eplekaken bare for ''å vise at jeg spiste noe''. Som innlagt; ikke noe problem da jeg kunne velge rosiner, pepperkaker eller yoghurt som søtt mellommåltid/dessert - framfor søte kaker eller desserter)

     

    * Alltid havregrøt kokt på vann

    (Jeg må le av debatten jeg tullet meg inn i Facebook for en tid tilbake. Trolig kom jeg dårlig ut av den også, da det virket som jeg kjørte et vel så anorektisk løp. Havregrøten min har jeg alltid kokt på vann. Det skyldes konsistens og det skyldes smak. Dessuten er det havregrynene som gjør grøten til havregrøt - ikke hva man koker den på. Husker godt mamma skulle bidra til ''prosjekt spise før ungdomsskolen'' i åttende klasse. Hun var vant til å koke med melk. La oss bare si at under halve porsjonen ble spist og jeg slet med kvalme resten av dagen. Melkeprodukter har aldri vært min beste venn, og i tillegg er jeg laktoseintolerant. En annen episode er fra RASP, da jeg ble introdusert for en frokostgrøt som trolig kostet meg halve inntaket fra dagen før. Melk, mel, kanel, sukker og smør innblandet i kokeprosessen. Det verste jeg har vært borti noensinne! Så det skal ikke stå på kaloriene om jeg velger en grøt kokt på vann - får jeg en normal, lett, luftig og spiselig porsjon tilsetter jeg uansett en haug med ting som fint kunne utkonkurrert melken ;) )

     

    * Intoleranser og refleks

    (Reagerer på laktose, nøtter og gluten. Samt at ting bruker lang tid på å gå ned spiserøret for å fordøye seg. Et problem jeg har hatt siden jeg så dagens lys. Dessuten var det alltid  bestemte ting (sterk krydret mat, saltstenger, mye jordbær) som fikk meg til å kaste opp om nettene. Som innlagt; Jeg klarte ikke å få ned alt da mengdene var så massive. Dette gjorde at de trodde jeg holdt igjen mat i halsen. Jeg visste ikke at det gikk an en gang. Laktose var et problem, da næringsdrikkene var melkebaserte. Nøttene måtte jeg svelge. Den dag i dag har jeg magesår på grunn av det. Festlig!)

     

    * Alltid fjerne eple- eller pæreskall

    (Det er umulig å tygge og smaker veldig beskt. Hvis jeg prøver å svelge det setter det seg dessuten fast i ganen. Som innlagt; opplevde ofte ubehag, men hadde ikke noe valg. Løsningen ble å spise ekstra sakte)

     

    * Spiser ikke yoghurtlokk

    (Det sier seg selv - synes det er fryktelig ekkelt bare. Som innlagt: Som regel lagde ikke personalet noe nummer av dette fordi det var så lite sett opp mot hele måltidet. Selvsagt var det noen som prøvde seg - fram til jeg truet med å ta næringsdrikker, og om de ikke da gav seg - så visste de hva som ventet)

     

    * Alltid fjerne fettrander eller fettstrimler på middagsmat og pålegg

    (Slik tenker vel de fleste om man vil ta vare på helsen (?) Å fremskynde hjerteproblemer eller tette årer er utrolig dumt. Som innlagt: På post 3 skippet jeg de fleste middager ettersom de absolutt skulle tvinge i meg alt på tallerkenen. Når selv pleieren som spiste fjernet fettet på steken eller skinnet på kyllingen som jeg ikke fikk fjerne - ja, da ble jeg irritert. På RASP hadde jeg valgt betasuppe en gang, men den ene fetterningen av lammekjøtt taklet jeg overhodet ikke - og det hadde garantert ikke normale mennesker gjort heller. Det var nummeret før det hele endte i sonde. Løsningen ble en slags ''dealing'' på at det ikke skulle skje igjen, ettersom dette kun var et enkelttilfelle. Her hjemme veier jeg opp det som skal spises, så skal man være ekstra pirkete på det så veier jeg heller opp fettranden og legger til tilsvarende i form av rent kjøtt)

     

    * Vanner ut konsentratjuice (ytterst sjelden jeg drikker dette etter jeg ble syk)

    (Syren fra eplene- og appelsinjuicen gir meg fort sure oppstøt. Som innlagt: Juice var forbeholdt alle måltidene, så her var det ingen annen utvei. Kan tro det ble mye brekninger og halsbrann på denne jenta)

     

    * Ensformig i kosten

    (Jeg har alltid vært sær. I hovedsak bestod måltidene mine av skinkepålegg (mest spekeskinke) og knekkebrød. Som innlagt; ble introdusert for variasjon, og det var for eksempel første gang jeg smakte på eggehakk og smøreost. I ettertid har jeg testet både laksepålegg og ulike typer philadelhia, baguetter og polarbrød, og hun som aldri har likt potet har (tro det eller ei) lagt en elsk på brente lomper)

     

    * Helst brødskorper eller skalker

    (På barneskolen delte vi baguetter - mens andre tok innmaten spiste jeg kun det utenpå. Etter sykdommen derimot ble jeg tvunget til å spise brød, og da alt på brødet. Jeg jobbet meg gjennom hver bidige smule med granskende hender. Ofte lagde jeg et slags brødtårn ved hjelp av tannpirkere som jeg latet som var ''smulene som hadde falt av'' (og de skulle jo ikke spises) Som innlagt; kostlistene inneholder brød - hele brødskiver. På post 3 var det ''grove brødet'' 30% - og til og med kunne jeg få det servert muggent. Ingen unnskyldning! Tror neppe pleierne hadde spist det, men fordi man har ''en anoreksi'' så finnes det liksom ingen grunn til å droppe noe. Latterlig spør du meg... Haha. Glad jeg slipper muggent brød nå)

     

     

     

     

     

      

  • 0

    Uforutsigbarhet, jeg savner deg!

    Anoreksien i meg (uff, stygt å si det) hater uforutsigbarhet, mens den friske delen (den ekte Madelen) elsker at ting skjer spontant. Før kunne jeg juble hvis noen dukket uanmeldt på døren. Etter jeg ble syk later jeg som jeg ikke er hjemme. Før kunne jeg smile over at noen inviterte meg på besøk. Etter jeg ble syk finner jeg på unnskyldninger hvis det for eksempel ødelegger for noe så enkelt som et tv-program. Dere skjønner hvor jeg vil hen? Med anoreksi har det kommet mye planlegging. Planlegging er vel og bra. Jeg har alltid vært strukturert, og det er nødvendig i livet, men jeg mener... Hvor går grensen? Det er ikke alt som krever planlegging. Det er ikke sånn at en kinotur, en bytur, en gåtur eller et uanmeldt besøk er all verdens jobb. Det tar heller ikke hele dagen, og det er heller ikke noe som ødelegger for resten dagen min. Jeg er flink til å være sosial. Planlagt sosial. Det er det. Det er der skoen trykker. Impulsiviteten. Hvor ble den av? Som i; gjøre noe jeg ikke tidsmessig har satt av tid til?



     

     

     

     

  • 0

    Normal dag?

    Like før jeg sovnet tok jeg meg selv i å undre. Undre omkring den normale dag. En dag uten begrensninger. Kun fylt av muligheter, glede og positivitet. Grunnet kroppslige begrensninger og anorektiske tanker er det evigheter siden sist. Sist jeg hadde en såkalt ''bra normal dag''. Ja, årevis. Hva betyr egentlig det? Hva betyr egentlig normal? Hva kunne jeg gjort med en såkalt ''normal kropp''? Ikke som i ''siste dag på kloden'', men som i ''frisk utenpå''. Skummel tanke. Smertefull tanke. Vel. Det var tre ting som slo meg. Tre ønsker eller tre ''behov'' som dannet seg innkapslet som små bilder på netthinnen min. Hvordan kunne en dag sett ut hvis jeg var så godt som frisk?

     

    Nummer 1 måtte gått på fysisk aktivitet, fordi jeg så sårt savner ekte trening. Jeg skulle så gjerne tatt løpeskoene fatt og jogget til både blod og melkesyre tok meg. Jogget til jeg fikk kramper på steder jeg ikke visste jeg hadde. Jogget til jeg kjente musklene svi mer enn et brannsår utsatt for den varmeste hete. Jogget i fri natur og i full frihet. På pur glede og null tvang. Videre til nummer to. Den måtte gått på overlevelsesbiten. Nemlig kostholdet. Jeg skulle gått til innkjøp av den dyreste og beste pæreskinken, og spist til jeg ble så dårlig så dårlig. Hvorfor? Jo, fordi på en øde øy er det hva jeg ville tatt med og samtidig greid å overleve på. Kun det. Pluss vann, selvsagt. Så går vi til nummer tre. Denne er vanskelig, fordi det er så mange ting jeg ville skrevet her. Her kommer drømmene inn. Det er så mye jeg vil. Så vanskelig å velge. Allikevel er det noe som troner øverst, nemlig fallskjerm- eller strikkhopping. Jeg har ønsket dette hele livet, så det er virkelig etterlengtet fra min side. Og hvem vet? Kanskje blir det realitet en dag? Jeg mener; det SKAL bli realitet en dag!

     

    Så der har vi altså min normale friskhetsdag. En dag som er litt for bra, men dog skreddersydd for meg. Og når jeg tenker på den? Ja, da kommer godfølelsen. En følelse jeg stadig higer etter, nettopp fordi den gjør noe bra med meg. Den setter meg på plass på en måte. Viser hva jeg har å kjempe for. Viser hvorfor det er verdt å kjempe. Bare det i seg selv er en så stor motivasjon. Nærmest umulig å sette ord på. Nærmest umulig å kjenne på...



     

     

     

      

  • 0

    Det er lov å hygge seg!

    Sist jeg var i Oslo by? Tja. Det var da jeg deltok på quizshow 1 juni 2011. 4 år siden. Det er bare noe med meg. Noe med følelsene jeg får. Følelsene av at jeg var innlagt på Ullevål. Følelsen av at jeg hadde permisjon med næringsdrikker i Bogstadveien. Følelsen av at jeg øvelseskjørte rundt mellom måltidene. Følelsen av at jeg hesebleset rundt på Storosenteret for å rekke inn til kveldsmat. Følelsen av at jeg en gang var... Innestengt. Med tiden får jeg ting på avstand. Vi planla at vi måtte ta en tur nå som jeg var ferdig med skole og faktisk hadde tid. Følte at jeg hadde tid, altså. Eller mamma ville riktig nok spandere på meg en tur. Snakk om snill. Selvfølgelig er det ikke noe alternativ å takke nei. Uansett hvor mange vonde følelser eller fornemmelser en har så hjelper det ikke å ignorere eller fortrenge dem. Da kunne jeg jo lagt negativitet til så mangt, og slik er jeg ikke. Oslo måtte dermed få en ny sjanse. 10:30 - avreise med buss. Faktisk superbehagelig tur med gode seter, internett og verdens hyggeligste sjåfør. Da kan ikke bilentusiasten i meg klage. 






    Jeg har alltid likt shopping, men har dog aldri vært hun shoppinggale. Etter sykdommen ble det et litt sånn hatelsk-forhold for meg. Mer slitsomt enn gøy. Ergo var det ikke shopping som stod i mitt hode for denne turen, noe jeg også sa til mamma. Selvfølgelig er det mye flott norsk og dansk design som frister, men når jeg drukner i de minste størrelsene så er liksom motivasjonen og gleden med klær som så. Ei heller tør jeg kjøpe noe som sitter fint i frykt for at det ikke vil passe om x antall tid. Er mange flotte skinny bukser for eksempel, men jeg vet jo med meg selv at man kunne fått et barn oppi der. Dessuten kommer dette med forhold inn. Hun normalvektige på 160 kan ha samme størrelse som meg selv om jeg er 15 cm høyere. Jeg har lenge prøvd å forstå den logikken. At man for eksempel kan dra på størrelse 36 på en siltynn modell, når vedkommende ser ut som en 32. Jaja. La oss ikke dra den for langt. Kroppen min er kanskje som den er nå, men som sagt; hvor lenge vil det vedvare? Jeg nekter å stå med en bukseknapp jeg ikke får igjen. Å kjøpe noe skal nemlig være gøy. Det skal være noe jeg unner meg. Som jeg fortjener. Et lite dilemma der altså. Er som sagt sterkt motstander å vokse fra klær, og det er også derfor jeg ikke har kjøpt noe særlig (annet enn sko og jakker) etter jeg ble syk. Og vel. Ingen klesinnkjøp i går heller. Først og fremst var jeg med mamma i et viktig ærend, og det var for så vidt derfor vi dro.I tillegg hadde vi bestilt billetter til ''Det er lov å være blid med Else'' - et show som går på tv2. Jeg er ikke sånn superfan av programmet, men digger dama og humoren hennes. Dessuten synes jeg det er hyggelig og spennende å se på slike show som publikum. Og showet ble jo superbra live. Herlighet. Hvis man ikke er blid når man går inn i studio så blir man det definitivt når man går ut igjen. Maken til godstemning skal en lete lenge etter. Føler jeg var på tidenes klappe-og-le-kurs, jeg. Det gjorde virkelig godt for sjelen. Hadde egentlig tenkt til å stikke tidligere på grunn av dumme togtider, men endte med at vi ble igjen helt til slutt da showet varte lenger enn antatt. Så fikk vi like gjerne med oss noen fine bilder fra studio, og et par poseringer med hovedkvinnen selv.



     

    Med ærendene hadde vi som sagt litt planer for gårsdagen. Rakk til og med en liten lunsj (på Peppes, og ja; brødskiver på pizzatallerken - der har du meg) og ingen gåtur. Bare buss- og togtransport. Men det var greit. Beina fikk vel gått (og løpt) en del allikevel. Så ingen grunn til å stå opp grytidlig for å labbe ut på tur. Ei heller gå en kveldstur da jeg kom hjem. Klokken 22:15 var jeg sliten nok og i modus for andre ting. Og ja, det var en kjempefin tur. En skikkelig jentetur hvor vi koste oss masse. En slik dag var litt etterlengtet. Synd vi fikk det regnværet, bare. Jaja. Sånn er det når man planlegger en stund i forveien. Planene lot seg noe endre, så vi slapp og ferdes ute så altfor mye. Men selv på de få minuttene rakk jeg å bli grøssen og miste stemmen. Klissvått og pytter i gatene overalt. Da hjelper paraply lite når man har på småsko. Kan jo ikke akkurat troppe opp i gummistøvler heller. Det ville blitt ganske tungt å gå med. Uansett. Dagen ble utnyttet til det fulle. Jeg har storkost meg masse, og føler meg så hjertens takknemlig. Litt ekstra mye som ''mammas lille jente''. Liker den følelsen. Jeg shoppet som sagt ingenting selv, men ble påspandert noe jeg sårt trengte og lenge hadde ønsket meg; nemlig et par ankelgummistøvletter. Fikk til og med testet dem da fossefallet stod på som verst. Godkjent. Akkurat slik som den fantastiske dagen jeg hadde sammen med min fantastiske mamma!

     

     

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde