Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Offer til kriger

Da jeg ble syk påtok jeg meg en ufrivillig rolle. Offerrollen. Hun alle syntes synd på. Hun som ble avhengig av alt og alle. En ugjenkjennelig kopi av meg selv. Hun jeg ikke ville være. Hun jeg overhodet ikke lignet på. Ugjenkjennelig, som jeg sa. Jeg har alltid likt å skille meg ut, men ikke på et sånt grunnlag. Å skille seg ut fordi man evner å være selvstendig er en annen ting enn om man skiller seg ut fordi en sykdom overtar. Kan/vil sammenlignet med må. Jeg har ofte kjent på det. Kjent på det at jeg vil ting. Jeg lar meg ikke overtale. Jeg lar ikke andre ta styringen. Slik er jeg bare ikke. Så har jeg innsett en ting. En viktig ting. Nemlig det at jeg ikke trenger å være erklært frisk (selv om NAV allerede har gjort det) for å jobbe meg ut av offerrollen. Det at jeg sakte men sikkert normaliserer livet er et viktig steg. Et avgjørende et. Ja. For det er normalt å jobbe. Det er normalt å gå på skole/studere. Det er normalt å være venner. Og det er mye mer som er normalt, også.

 

I slike normale settinger tillater jeg meg selv å være en i mengden. Jeg er en av selgerne på Elkjøp, en av skoleelevene, en i vennegjengen, en hvilken som helst jente på gata, rett og slett. ''Hun syke'' er liksom ikke en betegnelse mer. For som mange har sagt før meg; jeg er ikke en sykdom eller en diagnose - jeg har en sykdom og en diagnose. En vesentlig forskjell. En viktig forskjell. Jeg heter jo ikke Madelen Syk Skare Olsen, akkurat. Skal jeg hele tiden lene meg på sykdommen så vil ingen kunne se meg som noe annet. Da vil de dømme meg. Dømme meg som svak. Som så mange ganger tidligere er dette betegnelsen jeg overhodet ikke vil bære. Jeg vil ikke vise meg som svak. Jeg vil vite at jeg har alle verdens ressurser, muligheter og energi. Jeg vil vite at jeg kan utrette noe, at jeg kan være suksessfull og selvsagt vite at jeg evner å nå målene mine. Offerrollen fikk sin motstander tidlig. Nemlig krigeren. Hun som fighter. Hun som brenner så sterkt for noe at ingenting kan vippe henne av pinnen. Det er meg.

 

 

 

 

   

  • 0

    Babysnakk ut av det blå...

    Mange spiseforstyrrede setter gjerne ''det å bli mor'' som et krav og en slags motivasjon til å bli frisk. Ja, og da må jo kroppen fungere ganske så optimalt, så det sier seg selv at det målet innebærer knallhard jobbing. Der er ikke jeg. Dit kommer jeg heller aldri. Nå sier jeg noe jeg aldri har sagt før. Offentlig. Jeg har nemlig ikke planer om å bli gravid. Noensinne. Mest sannsynlig kan jeg ikke bli det, uansett. For meg har det lenge vært utenkelig å få egne barn, men det betyr derimot ikke at jeg blåser i kroppen. Kroppen min skal i aller høyeste grad tilbake til en stabil posisjon. Styrket. Den dagen jeg kan melde meg på halvmaraton, birken eller hoppe i fallskjerm - og gjennomføre, ikke minst. Ja, da er jeg fornøyd. Da har jeg nådd sånne mål som for meg betyr noe. Mål som viser at kroppen er i stand til hva som helst. At den er noe å bli imponert over. Om den er fruktbar eller ei, spiller ingen rolle. Standpunktet tok jeg i frisk tilstand. Jeg var 7 år. Og vel. Det er godt å se at verden går fremover og at et slikt standpunkt blir mer og mer sosialt akseptert. Jeg er nemlig ikke alene. Ei heller splitter pine gal fordi jeg ikke gjør slik som samfunnet forventer. Nå for tiden hører jeg støtt og stadig om folk som har samme oppfattelser som meg. Jeg leser artikler og blogger på internett. Her er Kristina sitt fantastiske blogginnlegg som delvis bekrefter at valget er et riktig valg for meg. Jeg er ikke egoistisk av den grunn. Sykdommen har ikke bestemt noe som helst. Jeg er karrierekvinne, og vil ikke adoptere mine nydelige filipinere før jeg passerer 35 år. Det vil glede meg stort. Ferdig snakket.

     

     

    Så hva tenker jeg? Vel. Mens mange som sagt er imponert over kroppens evne til å bære fram et barn (for det er jo en bragd), så er jeg utfra egne erfaringer ekstremt imponert over kroppens evne til å overleve. Jeg har vært gjennom en del påkjenninger og smerte de siste 6-7 årene. Både fysisk og psykisk. Jeg var så langt nede at jeg aldri trodde jeg ville reise meg igjen. Nettopp fordi den eneste utveien var... Ja, dere vet. At jeg enda sitter her er i følge mange et under. Undertegnede, også. Pappa omtaler stadig kroppen min som et hus. Huset jeg bor i. Huset som jeg enda former. Grunnmuren har rast mange ganger, jeg skal innrømme det. Ikke før etter utskrivelsen har den holdt seg stabil og stått der. Med litt støv på vel og merke. Det resterende huset mangler mye. En grunnmur er et utgangspunkt og noe jeg kan bygge videre på, men ikke noe som kan være for alltid. Vegger, vinduer og tak skal fremdeles på plass. Inngangsdøren kommer ikke før til slutt. Den dagen jeg omsider kan ta alle inn i varmen, og ønske dem velkommen til ''Casa Madelén''. På ekte. Det kaller jeg en solskinnshistorie.

     

     

     

      

  • 0

    Litt til og fra

    Jeg skal verken beklage eller forsvare mitt fravær på bloggen, da det har sine naturlige forklaringer, og det er ikke; tidsmangel. Etter jeg ble utskrevet i 2011 har generelt blogging og inspirasjon vært vanskelig. Dels fordi bloggen var et ''sykehustidsfordriv'' og dels fordi jeg ikke har så mye nytt å dele fra livets 365 dager. Rett og slett. Samt at jeg ikke vil være en superblogger, men heller en som vil formidle. ''Blogge fordi jeg vil, ikke fordi jeg må'' Bloggen startet som egenterapi, men utviklet seg raskt til å bli en informasjonskanal der jeg kan være til hjelp og støtte for syke eller pårørende. For meg betyr den rollen mer enn bloggerollen. Jeg er fremdeles nøye og nogenlunde perfeksjonert, så jeg tenker selvsagt kvalitet. Kvalitet i klær. Kvalitet på hvem jeg er. Kvalitet i skolen. Kvalitet i jobb. Kvalitet på det jeg leverer her. Derfor må jeg vri hodet litt hva angår denne bloggen, og det hender ofte jeg tyr til en notatbok hvis tankene løper løpsk. Det gjorde de ikke i dag, og jeg har for så vidt ingen resultater, nyheter eller preferanser å dele. Jeg kommer jo videre, men; Sykdommen er fremdeles sykdom. Hverdagen er stort sett seg selv lik. Formen er så å si den samme, og humøret dilter etter. Det er alltid noe som jeg mestrer, og det er alltid noe jeg kunne gjort bedre. Det er alltid en sjanse jeg tok, og det er alltid en sjanse som gled forbi. Det er alltid et plusstegn, etterfulgt av et minustegn. For min del fokuserer jeg på førstnevnte. Det er bare slik jeg er, og det er bare slik jeg må være for å komme meg gjennom. Gjennom dagene. Gjennom sykdommen. Gjennom motbakkene, men også gjennom oppturene. Ja, gjennom livet generelt. Jeg sier ikke at det er enkelt, og jeg sier ikke at jeg er solstråle til enhver tid, men jeg sier at en positiv innstilling er hva som fungerer. For meg, i alle fall.

     

     

     

     

     

      

  • 0

    Fordi jeg er noe!

    Jeg er og har alltid vært en ærlig person, men jeg innser i etterkant at forrige innlegg kanskje ble litt for ærlig. Litt for pessimistisk til meg å være kanskje? Det er nok ikke mange som oppfatter meg som en person med slike tanker. Så skal det sies at noen tanker bare må ut, og at det som sitter i hodet ikke alltid er rosenrødt. Livet med sykdom er ikke rosenrødt. Livet uten sykdom er heller ikke rosenrødt. Det er ingen som seiler seg gjennom et liv uten å kjenne på utfordringer og motgang. Vel. Så er det jo i nedoverbakker ting går oppover, og også da vi innhenter lærdom, erfaringer og det som skal til for å forme oss. Jeg nevnte dette med rett fokus. Per dags dato innebærer det som sagt for meg ''å bli glad i seg selv''. Først tenker jeg hvor jeg skal begynne, men så slår det meg; jeg må hente fram positiviteten min. For å bli glad i meg selv må jeg se på hva jeg har å være glad for. Hvorfor er jeg stolt av Madelén? Hva er hun å være stolt av?




    Jeg er en snill datter. Jeg er en god kollega. Jeg er en bra søster. Jeg er en hyggelig venninne. Jeg er en trygg sjåfør. Ok. Det er en begynnelse, men jeg må gå dypere. Hva er det jeg setter pris på sånn innerst inne? Jeg er fornøyd med mine blå øyne og hårfarge. Jeg er glad for at jeg aldri har hatt kviser. Jeg er takknemlig for at jeg er høy, langbeint og har brede skuldre. Altså kan speilbilde være noe mer enn negativt tydeligvis. Videre vil jeg påpeke at jeg er flink. Jeg er flink på skolen, flink til å selge på jobben, flink til å gjennomføre mål, flink til å mestre, flink til å hoppe i nye ting, flink til å overtale, flink til å komme i kontakt med mennesker, flink til å vise kjærlighet, flink til å innhente lærdom og bruke den riktig. Flink til mye også tydeligvis. I tillegg er jeg fornuftig, ressurssterk, til å stole på, og ganske så sta. Noe jeg har erfart er bra. Andre egenskaper jeg vil trekke fram er positiviteten min og humøret mitt. Det er sjelden folk ser meg sint, sur eller gretten. På russelua står det ''optimisten'' og det er ikke uten grunn jeg ble døpt det navnet. Optimistisk ser jeg på livet. Tross denne forferdelige sykdom så er ingenting avgjort. Ingenting forhåndsbestemt. At jeg hele tiden sitter med denne troen viser også at jeg er sterk. Viljesterk. Jeg får gjennom det jeg sier jeg skal. Jeg bestemmer meg for noe og gjennomfører. Jeg skal bli frisk. Det skal jeg, og jeg jobber virkelig mot det målet. Jeg er overrasket over hvor mange plussider jeg faktisk greide å hente fram. Grunn til økt motivasjon. Grunn nok til å være stolt av Madelén. Litt sånn; vekk med janteloven. Fordi jeg er noe. Utropstegn. Jess, jeg kan!

     

     

     

     

      

  • 0

    Jeg og Madelén - Madelén og jeg.

    Forholdet startet for mange år siden. For 22 år siden for å være nøyaktig. Da jeg kom til verden. Allerede den dag startet utviklingen. Utviklingen og veien fram til den jeg i dag har blitt. Siden den gang har jeg hatt et forhold. Et forhold på godt og vondt. De seneste årene mest vondt, dessverre. Jeg snakker om forholdet til meg selv. Eller rettere sagt; hatet til meg selv. Jeg har brukt nesten hele ungdomstiden min (mer enn 1/4 av livet) på å hate meg selv. Hate hvem jeg er. Hate hvordan jeg ser ut. Hate meg selv for ting jeg ikke får til. Hate alt. Rett og slett. Så leser jeg en strofe som får meg til å tenke. I Det Nye er det en artikkel med Jenny Skavlan og mange andre superkvinner. Usminket. Den rene versjonen. Sannheten. Strofen sier; ''Det eneste forholdet du garantert har livet ut, er forholdet du har til deg selv, så sørg for at det er et godt et''. Et godt et, ja. Det hørtes fint ut. Jeg ble så inspirert at jeg stod opp midt på natten og postet en selfie på instagram. For hver likes som tikket inn økte selvtilliten et hakk. Jeg ble nesten litt høy på meg selv, og overvåket profilen 24/7. Sist jeg sjekket klokken var den fem og det var blitt lyst ute. Hva forteller egentlig dette meg? Jo. Det forteller at mitt forhold til meg selv i bunn og grunn baserer seg på andre. Hva andre tenker om meg. Hvordan andre ser på meg. Det er via deres aksept jeg får aksept til meg selv. Ordet selvtillit er et ord jeg forbinder med personen ''Madelén''. Den jenta som er inni. Den jenta som alltid kan prestere. Den jenta som kan gi til alle andre. Det er hun jeg kjenner på. Hun jeg er trygg på. Skikkelsen i speilet er bare en skikkelse. En person jeg sjelden gidder å titte ordentlig på. I-lands problem. Jeg finner bare feil. Enten så er hoppbakkenesen for framtredende, ørene for utstående, halsen for kort eller munnen for stor. Og hvis jeg i tillegg da er så heldig og får anoreksiens tanker svirrende om ''for stor kropp'' så har vi vel nådd toppen av kransekaka. Jeg vil så gjerne. Jeg vil så gjerne ha dette gode forholdet til meg selv. Det betyr ikke at jeg må elske meg selv eller bli egotripper, men jeg må lære meg å bli glad i meg selv. Slik pappa så pent sier. Slik han har så pent rett i. Selvaksept altså. Jeg vil aldri komme meg videre ellers. Rett fokus må til!

     Her er forresten en repost av bildet....

     

     

     

      

  • 0

    Du gode frihet!

    Det ble en noe overraskende morgen. Det ''umulige'' skjedde. Jeg ble trukket ut til skriftlig eksamen. Klokken ti tikket det inn melding fra læreren om at alle hadde kommet opp utenom en (og den ene var ikke meg) Selv om jeg sa at jeg skulle ta eksamen med ''knusende ro'' så var det nettopp dette jeg ikke klarte. Stressnivået nådde nye høyder kan man si. Selvsagt kan jeg få en hvilken som helst god karakter på eksamen. Det vet jeg. Bare en ting; verken hjernen eller kroppen er/var i noe særlig eksamensmodus. Tanken på å sette seg ned med pensumbøker gjorde meg mildt sagt litt kvalm. Vel. Noen ting er tydeligvis ikke frivillig. Halvsvimete, stresset og noe irritert stod jeg opp, tok på et maskarastrøk og røsket med meg førerkort og nøkler. Skallet til og med i døra på vei ut. Hallo blodig leppe. På skolen fikk jeg bekreftelsen. Der hang det. Svart på hvitt. Madelen Skare Olsen. Økonomi og Ledelse. Eksamen Torsdag 22 Mai. Usannsynlighet hadde blitt omgjort til realitet. Frøken frihet omgjort til frøken innesperret? Videre løp jeg (ja, jeg løp) opp trappene og ankom klasserommet mer distre enn på lenge. Jeg beklaget min forsinkelse, og bad samtidig læreren om å følge meg ned til kontoret. Jeg har hele tiden fått vite at jeg må være forberedt og innforstått med eksamensrisikoen ved å ta vgs over flere år, men allikevel. Jeg hadde på en måte et håp. Et håp om at jeg ikke måtte. Utenfor kontoret var det ventetid, og det hjalp dårlig på tålmodigheten min. Da jeg omsider kom inn la jeg hele livshistorien på bordet typ; ''Hei. Jeg heter Madelén. Jeg har hatt kronisk anoreksi  i 6 år.....'' Det første hun sa til meg var ''ro ned'', og jeg er sikker på at hun sa det 5 ganger i løpet av samtalen. Vi gikk gjennom alt av eksamener fra tidligere, og heldigvis. Heldigvis stilte hun seg like uforstående til dette som meg. ''Jeg skal ordne opp, jeg''. Hørte jeg riktig? Slapp jeg eksamen? Jeg var overveldet. Ja, jeg er overveldet. Slike snille mennesker (foruten om venner og familie) visste jeg knapt eksisterte en gang...




    Jeg ble liksom Madelén igjen etter sist heldagsprøve var ferdig, og kunne ikke sett for meg en ny runde med øving. Jeg la ned alle krefter og ressurser til den. Selv om jeg måtte så hadde jeg vært jeg lite lysten på å hente de samme kreftene på ny. Tror også det er godt for mitt vedkommende. I løpet av uken som var rakk jeg nemlig innom intet mindre enn 4 venninner. Skal si jeg vet å utnytte tiden riktig hvis samvittighet spiller på lag og ellers muligheten byr seg. Det sosiale liv gjør så mye med meg. Jeg blir så glad. Så full av energi liksom. Nå som jeg med sikkerhet vet at jeg slipper skriftlig eksamen er jeg enda mer fri. Det er en god følelse. Nå kan jeg puste rolig ut, og legge bort pensumbøkene i økonomi. Skoleåret mitt er ferdig. Videregående er et tilbakelagt kapittel. Et frisk kapittel. Lykke på jord. Herlighet som jeg smiler nå. Og som om ikke det er nok. Jeg ble også innkalt til et noe der-og-da-møte på NAV. Jeg skal ærlig si at jeg ikke forstod vitsen ettersom arbeidsavklaringspengene er over i slutten av Juni. 10 minutters prat med en vel så hyggelig kundebehandler var allikevel greit. Nå skal jeg stå på mine egne ben. Tjene til livets opphold på egen hånd. 4 år med stønad er over. For denne gang. Det føles mer som en lykke, enn hva det føles som en usikkerhet. For meg har AAP og NAV vært forbundet med sykdom og uavhengighet. En kategori jeg helst vil ta pause fra. Men; det skal sies. Det at vi har et velferdssystem er ingenting jeg tar for gitt. Jeg er evig takknemlig for det tilbudet jeg har fått og kronene jeg fikk innvilget. Det har vært en livsviktig hjelp for meg i en tung periode, og jeg hadde aldri hatt sjansen til å jobbe tilsvarende, samt fokusere på skole. Nå som skolen er over er lyset i tunellen enda klarere. Jeg har fått et grunnlag, og jeg ser for første gang på lenge hva jeg vil tape på sykdommen. Hvor mye den vil koste meg hvis den vedvarer, riktig nok. Dette har vært en reise. På godt og vondt. Nå ser jeg fram til å komme meg tilbake i arbeidshverdagen, og endelig fokusere på Madelén igjen.

     

     

     

     

  • 0

    Madelén VS Madelén

    Det finnes de som har det verre/bedre enn meg. Det gjør alltid det, og det vet jeg. Jeg gransker stadig andre. Jeg synes lett synd på andre, og jeg misunner lett andre. Allikevel. Jeg må ta meg selv litt i nakkeskinnet her. Hva hjelper det egentlig at jeg tenker på dem som har det verre eller bedre enn meg? Rettere sagt; hvordan hjelper det meg? Hva godt får jeg ut av andres ulykke, sykdom, glede eller suksess? At jeg skal være så takknemlig for at jeg ikke har det verre? At jeg skal være utakknemlig fordi noen har det bedre? Er alle andre det rette sammenligningsgrunnlaget? Nei. Selvfølgelig er det ikke det. Og jeg; jeg blir hvert fall ikke friskere av å tenke sånn. Det er ikke en egoistisk tankegang, men heller en realistisk. Ja, for hvordan kan jeg få det bedre? Det er kun jeg som kan ordne opp i min tilværelse. Det er kun jeg som kan bedre mitt liv. Det er kun jeg som kan nå mine mål. Det er kun jeg som kan realisere mine drømmer. Hvordan? Jo. En klok mann (Erik Bertrand Larsen) (Boka ''bli best'' er min nye guilty pleasure) sa; ''sammenlign deg med deg selv'' Og det; det er nettopp hva jeg har tenkt til. Jeg kommer som sagt ingen vei ved å tenke på hvor godt eller vondt jeg har det sammenlignet med andre, eller hva jeg har som ikke de har og motsatt. Maten på bordet, penger til materielle goder, en fantastisk familie/venner og verdens beste jobb er motivasjonsfaktorer så til de grader. Selvsagt tar jeg ingenting for gitt, og det skal jeg ikke heller, men for å komme videre må jeg kanskje utvide horisonten noe. Lete litt. Livet mitt er slik som det er nå, men hva da? Jeg skal som sagt verken juble eller grine over ting. Det jeg skal derimot er å motivere meg selv til hvem jeg kan, vil og skal bli. Hva jeg ønsker. Hva jeg vil få ut av livet mitt. Jeg må sammenligne det livet jeg har nå med det livet jeg forventer/ser for meg. Hva mangler i mitt liv? Hva skal til for at jeg trives i hverdagen? Hva skal til for at jeg på dødsleiet er tilfreds når jeg tenker tilbake på mine 80-90-100 år? Svaret er deifinitivt ikke overlevelse og sykdom....

     

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde