Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Hipp hurra og skål!

Jeg er gjerne rolig og fokusert med tanke på skolen. Jeg tar lett på ting og uroer meg sjelden. Denne gangen har det vært annerledes. Jeg forberedte meg 9 timer totalt, men har allikevel vært både uvel og kvalm. Jeg måtte spy midt under nynorsk eksamen da jeg slet med å forstå oppgavens innhold. Der og da trodde jeg den skulle sende meg på bunnivå. Tankene om at jeg må oppnå en god karakter har hengt over meg. Prestere, prestere, prestere. Her er det kun en sjanse. En eneste sjanse. Den må virkelig utnyttes, og den tanken har stresset livet av meg i flere dager. Det var ikke før jeg trykte på ''lever''-knappen at ubehaget forsvant. At jeg innså at jeg var ferdig. Skriftlig eksamen er dermed over. Virkelig over. Jeg er sliten. Godsliten. Dopet på lykkerus. Jeg er trøtt, men øynene vil ikke lukke seg. Kan ikke sove nå. Vil heller feire. Jeg er altfor glad. Jeg har altfor mye energi. Drakk meg gjennom to bokser Burn Zero for å holde hjerneaktiviteten gående. Dessuten sov jeg de timene ekstra timene som kroppen trengte. Så opplagt som dette har jeg aldri noensinne vært gjennom en hel skoledag. Konsentrasjonen holdt fra 9-14. Ikke dårlig.

 

Hvordan nynorsken gikk? Aner ikke. Har ingen formaning. Jeg kan like gjerne få en 5'er som en 3'er. Ærlig talt så bryr jeg meg ikke. Vitsen er at jeg er i mål. 100% ferdig. Nynorsk aldri mer forhåpentligvis. Hvordan norsken gikk? Tja. La oss bare si at jeg har en sinnsykt god magefølelse. Bobler snart over her jeg sitter. Eksamen på nytt blir det definitivt ikke. Nå får jeg en lang pause fra tolkninger, analyser, uforståelige tekster, retorikk, og alt det andre jeg ikke gidder å ramse opp. Gjensyn med norsk blir ikke før jeg skal på universitet. Jeg er herved et fritt menneske, tror jeg. I alle fall fram til begynnelsen av Juni og muntlig skal avsløres. Jeg var oppe til religion (der jeg fikk 6) i fjor, så etter kravet er det ikke nødvendig, men i teorien er jo alt mulig. Sannsynlighetsregning nytter ikke. Er man med i trekningen to år, så er man utsatt. Æsj. To muligheter der altså. Media er ekstremt lettvint, mens norsken er hakket verre grunnet all den kunnskapen man må inneha før spørsmålene braker løs. Kanskje er jeg ikke helt i mål med det faget allikevel. Fingrene krysset, sier jeg bare. I fjor satt jeg tross alt tre dager i strekk (over en helg) og pugget for harde livet. Jeg glemte å spise. Jeg glemte å sove. Jeg glemte å være sosial. Men; skjer det, så skjer det. Jeg er forberedt på en ny omgang, og tar det alltids på strak arm. Er det noe jeg har lært så er det at alt kan skje. Jo mer jeg grubler, jo mer usikker blir jeg. Jo mindre usikker jeg er, jo bedre går det med forberedelse og prestasjon. Og vel. Nå nyter jeg tiden med familie, venner, godfølelse og tilfredshet. Solen står fremdeles på himmelen, og det passer meg og cabrioleten min utmerket. Over og (t)ut!

 

 

 

 

 

 

  

  • 0

    Tingenes tilstand

    Jeg er kanskje ikke like flink til å dokumentere og blogge etter jeg begynte med skole igjen (for snart to år siden!). Dagene går i ett, og tiden har vært knapp. Ikke har jeg følt at jeg har hatt så mye fornuftig å dele heller. Det er begrenset hvor mange ganger jeg orker å skryte av gode karakterer og min elskverdige jobb. Mine daglige gåturer og rutiner er heller ikke spesielt interessant å lese om. Når det gjelder innleggene angående sykdommen, følelser og framgang, så lar de litt vente på seg. Særlig når alt skal være variert og nyprodusert. Dog lar jeg meg ikke påvirke. Ting skjer i mitt tempo. Innleggene popper ikke opp som popcorn akkurat, og jeg er heller ikke ute etter å presse meg til å skrive noen få linjer uten mening. Jeg er altfor opptatt av kvalitet. Det er også derfor denne bloggen blir et sted jeg oppdaterer av og til. For meg betyr formidling mer enn høye lesertall og topplasseringer, og som sagt kvalitet framfor kvantitet. Allikevel skal jeg gå litt utenfor hva jeg nettopp skrev. Dette blir et statusinnlegg, men de må til de også. Ting er som de pleier. Innenfor normalen. Verken sykere eller friskere. Verken tynnere eller tykkere. Helt godkjent Madelen med andre ord. Fredag var siste ordinære skoledag, så nå gjenstår kun avslutningsseremoni og skriftlig eksamen. Eventuelt muntlig, men det får vise seg når den tid kommer. Jeg hadde den ene som er pålagt i fjor. Foreløpig er jeg kommet opp i nynorsk i tillegg til norsken. Helt som forventet, og absolutt greit nok. Burde nok sittet inne med bøkene ettersom det allerede er Tirsdag og Onsdag til uken, men i dag gikk jeg for det som fristet mest; jobb og solskinnstur. Det angrer jeg ikke på. Jobben gir meg så mye energi og glede. Livsglede. En tur i solskinnet hjelper på kropp og sinn. Aleneturene er dessuten en fin avkobling, og perfekt for meg som trenger litt egentid oppi all hverdagen. Plutselig er det Mandag og en ny uke er i gang. To eksamen rett etter hverandre faktisk. Akkurat den kunne jeg vært noe mer heldig med føler jeg. Er vel for så vidt begrenset hvor mye kunnskap jeg kan innhente før slike eksamener. Litt terping på nynorsk grammatikk, lesing av gamle stiler og ekstra blogging er nok lurt, men utover det er det lite forberedelser jeg kan gjøre. Vanskelig å forsvare femmerne blir det uansett når tema og problematikk alltid er en eneste stor overraskelse. Til min store fortvilelse og absolutte irritasjon vel og merke. Særlig når det kun er få timer til rådighet. Men men. Positiv er ordet. Hvorfor kaste bort dyrebar tid? Ofte leser jeg meg i hjel til ingen nytte. Til forskjell fra tidligere skolestiler går jeg heller for varianten bestående av nok søvn, pågangsmot og tonnevis med energi. Dessuten har forkjølelsen forlatt kroppen min. Jammen er det vidunderlig å leve i noe annet enn tåke, snørr og frustrasjon. Jeg har troen på meg selv, jeg!

     

     

     

     

     

      

  • 0

    Menneskelig kontakt

    Det er ikke lett, men jeg forsøker allikevel. Det ytre skal matche det innvendige, samtidig som det indre skal matche det utvendige. Smiler jeg, så skal det være fordi jeg kjenner på gledesfølelsen. Ikke fordi jeg vil late som jeg har det bra, eller fordi jeg vil unngå snakk om ''det vanskelige''. Er jeg deprimert, så kan jeg vise mine triste sider. Jeg kan tillate tårene å skli nedover kinnet, og jeg kan tillate kroppen å være litt ekstra sliten. Det er helt naturlig. Selv for meg. Å holde tilbake følelser er ingen løsning. Betongklossen jeg ofte navngir meg selv med er kun en maske. En dum maske, fordi den tillater meg å skjule hvordan jeg egentlig har det. Da er det jammen godt at psykolog Olsen vet hvor han skal tråkke. Han drar i de rette trådene. Bestandig. Selv om det er vondt og maskaraen som regel havner utover hele fjeset, så er det faktisk ubeskrivelig deilig å få tømt seg...

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Sjokoladetesten (utført av meg)

    Mat er tabu for meg. Veldig tabu. Det har det vært i en årrekke. Jeg skjemmes over alt jeg spiser, og liker ikke at andre skal vite hva jeg spiser eller vite at jeg spiser. Men det er jo ingen hemmelighet at kroppen må holdes i gang av noe drivstoff. Faktisk skal jeg komme med en positiv nyhet til dere som tror anorektikere kun lever på salatblader, luft og uærlighet. Nemlig at jeg er en anorektiker som inntar noe så usunt som sjokolade. Stolt er jeg nok ikke. Bare å nevne sjokolade offentlig gir meg jo frysninger langt nedover ryggen. Merkelig nok mer på grunn av skam enn samvittighet i grunn. Sommeren 2013 begynte jeg allikevel å teste flere varianter fra sjokoladeverdenen. Tillate meg andre smaker. Tillate sukker og fett. Bryte barrierer? Vi snakker ikke som erstatninger til måltider, men istedenfor som tillegg til kveldsmaten. Hvis ikke er det jo juks. Juksing sluttet jeg med etter jeg ble utskrevet. Et skummelt steg å ta med andre ord. Jeg kjenner jo ikke søtsug, så dette hadde med det ernæringsmessige å gjøre. Jeg vet godt at for å komme opp i vekt så trenger man energitett mat, og for en som sliter med mengder kan sjokolade fungere fint. Det mente i alle fall hun som skrev min første kostplan med 200g daglig. Haha. Ingen logikk overhodet. Særlig ikke når jeg er umulig å overtale, bedre oversatt; presse. Det var ikke før jeg fikk selvstendighet og egne valg at modigheten kom fram. Nysgjerrigheten. Bevisningsbehovet. Forhåpninger og forventninger. Har også hørt sjokolade hjelper på antioksidantnivået, endorfinene og lykkehormonene i kroppen. Men hva med en som egentlig aldri har likt ren sjokolade og ei heller sjokolade- og karamellvarianter? Unntaksvis toffee som til min store misnøye selvfølgelig måtte forsvinne fra twist-posen. Hvorfor skal jeg kun like det fåtallet liker?

     

    Vel. Nå er jeg eldre, og det var på tide å utfordre barnekresenheten. De siste ukene har jeg lest mange produkttester i både aviser og ukeblader, men også på blogger. Ble vel litt bitt av basillen kan man si. Jeg har som sagt tatt meg selv i nakken og testet meg gjennom sjokoladene jeg kunne komme over, utenom nøttetyper grunnet allergi. Hvem hadde vel egentlig trodd det? Hver fall ikke undertegnede. Smakssanser er veldig individuelt, og derfor er bedømmelsen høyst subjektiv. Må også ta to ting til etterretning; 1. Erfaringen er dårlig, da jeg alltid har vært og enda er kresen av natur. 2. Dette er overhodet ikke innenfor mitt typiske bloggefelt eller komfortsone. Hvordan bedømmelsen gikk kan dere lese nedover, og oppsummert til slutt. Beklageligvis ble det meste skrevet i ettertid av prøvesmakingen, og derfor måtte jeg benytte meg av noen googlede bilder innimellom. En gang i nøden er det greit.

    De fleste har sikkert gjort seg opp sine meninger omkring de fleste sjokoladene for mange år siden, men her kommer uansett min vurdering;

     

     

    JAPP & MARS

    Jeg merket ikke store forskjellen på Japp og Mars, og bedømmer dem derfor likt. Disse inneholder både karamell og nougatfyll med sjokoladetrekk rundt. Selve nougatfyllet er overkommelig, men karamellen er litt vel i søteste laget. Klissete er den også, men heldigvis holder den seg sammen. For en som ikke klarer å hive innpå en hel bit sjokolade så byr det på utfordringer når man skal rive den fra hverandre. En positiv ting er i det minste at det er overvekt av nougat i forhold til karamell. Sjokoladen rundt er veldig tykk, men god på smak. Lys og sukkersøt vil jeg si. Føler meg som et barn når jeg har den i munnen. God følelse. Å spise alle disse tre komponentene sammen fungerer overhodet ikke for meg, og derfor må jeg ta det hver for seg. Ikke favoritter, men som variasjon og med det rette tilbehøret så går disse absolutt til nøds. Terningkast 3.

     

    TWIST

    Denne består av samme seige karamellen som Japp og Mars, men dog med en kjeks under som bryter opp godterismaken. Kjeksen er mild og det liker jeg. Den gjør at sjokoladen kombinert med karamell faktisk kan fungere, og man føler ikke at tennene blir med ut igjen når man tar en jafs. Terningkast 4.

     

    MILKYWAY

    Dette er en av de bedre sjokoladene jeg spiser. Selv om denne er veldig søt, så fungerer fyllet godt sammen med sjokoladen uten at det blir ''for mye''. Den er enkel og grei. Bra kombinasjon. Dog ikke toppscore fordi den kan bli litt kjedelig i lengden. Terningkast 5.

     

    En pose jeg stadig kjøper (får av mamma) på jobb!

     

     

    CARAMELLO

    La oss trekke fram det positive først i det minste. Sjokoladen er inndelt i fem deler og er lett og knekke av. Når det er sagt vet jeg ikke hva jeg skal si. Karamellen dominerer hele sjokoladen. Den er tyktflytende, rennende og alt for søt. Den er heller ikke naturlig i smaken, og på ingen måte en snill eller barnevennlig type. Det blir mer av det sterkere slaget og kunne heller egnet seg som punsjfyll i en voksenkonfekt. Når karamellen er såpass kvalmende, merkelig og emmen så er det ikke overraskende at den passer dårlig til den lyse altfor søte og kompakte sjokoladen. Terningkast 1.

     

    TOPPRIS

    Her ble det mye rart. Jeg liker ikke risen rundt, men fyllet inni og sjokoladen skal få et lite pluss. Må nok testes flere ganger. Terningkast 3.

     

    MONOLIT

    I og med at jeg ikke liker Troika grunnet den mørke sjokoladen, så tenkte jeg kanskje denne fungerte i og med at det var lys sjokolade. Konfekt blir aldri min greie, så der tok jeg altså feil. Dette tror jeg må være noe av det verste jeg har smakt. Jeg har alltid vært glad i bringebærgele, men akkurat her er geleen kun en blanding av gelantin og sukker i suppekonsistens. Den smelter så fort man tar på den, og legger seg som et ekkelt belegg på tunga. Det finnes ikke et innslag av syrlige bær i det hele tatt. Trøffelen liker jeg heller ikke, og mandelmarsipanen smaker eksakt like ekkelt som den i Delphiakaken jeg spiste ved en feiltakelse (og som jeg hatet!) som barn. Sjokoladen rundt er derimot god. Den er i tynne lag. Veldig godt å rive den av, og spise hver for seg. Minnet meg om de gangene jeg spiste sjokoladetrekket på saftisen først. Bare synd den smelter raskere enn jeg spiser. Ettersom helheten ikke fungerer, og dette er en sjokolade som må spises i sin helhet - så finnes det ingen god kritiker i meg. Terningkast 1.

     

    BOUNTY

    Jeg har alltid vært glad i kokossmaken. Yoghurten er veldig god, og kokosmelken er nydelig i wokretter. Flakene er jeg derimot ingen tilhenger av. De smaker så å si nada, og fester seg ekkelt mellom tenner og tannkjøtt. Verre enn popcorn på drøvelen. Jeg trodde bountyen skulle inneholde en glattpolert masse og mye kokossmak. Jeg kjente verken kokossmaken eller sjokoladen. Konsistensen gikk bort til ekle biter av kokos og smaken ble en ubestemmelig sukkerlake jeg aldri noensinne håper jeg må smake på igjen. Det var 90% hvit masse og 10% sjokolade. Strengt talt kvalifiserer ikke denne seg til sjokolade i det hele tatt. Rart den får så mye skryt. Terningkast 1.

     

    STRATOS

    Nå er vi over i det jeg kaller uspiselig. Virkelig uspiselig. Noen mennesker må ha en sukkerbit til kaffen, og vel; her har dere sukkerbiten deres. Terningkast 1.

     

    FARGEPLETT (smågodt)

    Smartieskuler og lys nonstop er godt, men ikke inni en sjokolade som er altfor søt fra før av. Jeg endte med å ta ut kulene, jeg. Terningkast 2.




     

    LAKRISGELE & BRINGEBÆRGELE (smågodt)

    Slettes ikke dumme, men dog litt udefinerbare og vel søte på smak. Hadde jeg ikke visst hva jeg puttet i munnen, er det heller ikke sikkert jeg hadde gjettet det. Ikke alltid lett å skille smaker fra hverandre. Jeg savner en lakris i stil med saltsmaken fra IFA og en bringebærsmak som ligner på de syrlige bærene man kjøper i butikk. Geleen skal allikevel ha pluss for at den har skikkelig konsistens, seighet og tyggemotstand. Den gir vingummiassosiasjoner og godterifølelse når man biter i den. Sjokoladetrekket rundt derimot er altfor tynt, og det merkes ikke noe særlig. Et tykkere lag ville hjulpet betraktelig. Det skal samtidig sies at disse bitene var hakket bedre andre og tredje gangen jeg testet dem. Det har nok sin forklaring i at jeg tok jeg meg bedre tid til å kjenne etter smakene. På den måten kom de mer til sin rett, og det tross minimal mengde av sjokolade. Derfor klatret de gladelig opp 1 poeng på rangeringsstigen. Terningkast 4.

     

     

    SOHO

    En nylansering jeg bare måtte teste ut, og som virkelig falt i smak. Jeg elsker forholdet mellom sjokolade og yoghurt. Yoghurten er syrlig og frisk, og minner litt om hvitt sjokoladefyll utenom den intense sukkersmaken. Sjokoladen er passe porsjonert og dekker yoghurten akkurat. Når jeg spiser Soho får jeg et innslag av begge deler samtidig, og jeg kjenner smakene 50-50. Den crispe delen merker jeg ikke noe særlig til, men så har det heller ikke noe å si når jeg liker den andre sammensetningen såpass bra. Dessuten er pakningen i perfekt størrelse og det er super at man kan knekke av biter i spisbar passelig størrelse. Terningkast 6.

     

     

    HOBBY

    Kombinasjonen er god, men skummet blir litt i overkant og jeg hadde foretrukket noe annet enn banansmak på geleen. Terningkast 2.

     

    NIDAR MARSIPAN

    Passe sjokoladelag, men altfor søt sukkermarsipan. Her velger jeg sunn type, og lager heller min egen i dobbel porsjon. Terningkast 2.

     

     

    NEW ENERGY

    Dette er utvilsomt favoritten. Her har man en sjokolade som virkelig treffer min gane, uten at det er for mye. Den er ikke for søt, og perfekt kombinert mellom salt, crunch og søtt. Selve toffeelaget er ikke rennende og klissete, men fast og velsmakende uten dominant karamellsmak. Nesten som noe man kan finne inni en proteinbar. Underlaget er laget av sjokolade med crisp. Sjokolade i seg selv er kjedelig, så at crispkulene kommer såpass til syne er virkelig flott. Denne ville jeg gjerne hatt i stor 200g plate. Burde nesten laget en facebookgruppe på det. Uansett. Ingen tvil. Terningkast 6.

     

     

    CAVALIER (helsekost , internett og Maxi-Mat)

    Når vi først er i gang kan jeg like gjerne ta med mine sukkerfrie opplevelser. Belgisk sjokolade. Sukkerfri betyr ikke kalorifri. Faktisk kan disse sjokoladene inneholde minst like mye kalorier som de med sukker, og sukkeret er faktisk i mange tilfeller erstattet med ekstra fett. Så om dette er noe sunnere alternativ vet jeg ikke, men en gang trodde jeg det, og derfor var disse kvalifisert som trygge. Sjokoladene kommer i fire ulike typer; pistasje, jordbær, karamell og vanilje. Alle sammen balanserer godt med sjokoladen, og mengdene er passelige i forhold til hverandre. Jeg liker den grønne med pistasje best grunnet lys sjokolade. Et lite minus grunnet søthetsgrad på sjokoladen, og litt klinete med fyllet. Terningkast 5.

     

    CAVALIER HVIT (helsekost og internett)

    Denne er også sukkerfri, men er i tillegg søtet med stevia. Frukt- (mango) og bærkombinasjonen (bringebær) er fantastisk, og den hvite sjokoladen smaker himmelsk i seg selv. Ikke for søt. Den har også et innslag av noen crispe biter som gir god tyggemotstand. Minus grunnet alt for liten forpakning! Terningkast 6.

     

     

     

    Mange har kanskje gjettet det allerede. Jeg er ingen søtmoms. Derfor måtte jeg ha noe syrlig å nippe til ved siden av. Noe som brøt med sukkeret. Grønt eple, bringebær eller yoghurt fungerte bra. Smak er nå en viktig faktor, men ikke alt jeg så på. Sjokolader er aldri noe jeg spiser, men må brekke av. Dermed var det også viktig med noe som ikke ble for klinete. Utseendet hadde også mye å si, og jeg var fornøyd med tiltalende pakninger og innhold. Freshe farger er alltid bra. Ja. Det var gøy å prøve, men totalt sett kom jeg dessverre ikke dit jeg ønsket. Som antatt i grunn. Jeg er streng og smaksløkene mine har opptrådd deretter. Med de fleste sjokoladene fikk jeg vel egentlig bare bekreftet at jeg måtte bli kvitt smakene raskere enn jeg inntok dem, og at jeg kanskje ikke kvalifiserer meg best som kunde hos Nidar eller Freia. Det får andre heller være. Jeg må faktisk si at jeg stiller meg undrende til at folk flest er såpass glad i sjokolade, og spiser det såpass ofte. Sjokolade til kaffen. Sjokolade som mellommåltid. Sjokolade som kos. Sjokolade i forbindelse med trening. Sjokolade som garnityr på kaker og bakst. Ja, til og med i gryteretten. Sjokolade overalt, altså. Det blir vel litt for mye av det gode? Hva er greia? Er det sukkerkick og søtsug? Er det avhengighetsskapende eller rett og slett en vane? Smaker det så godt som man gir uttrykk for? Blir man tilfreds? Eier man ikke kvalmhet etter x antall gram? Ikke vet jeg. Sjokolade er kortvarig og det man kaller ''tomme kalorier'' i utgangspunktet. Hverdagssjokoladen er en dårlig trend. At folk bare hiver innpå ubegrensede mengder virker helt på trynet spør du meg. I noen tilfeller er det et måltid i seg selv. Mye annet man heller hadde fått ''plass'' til, og som kroppen hadde satt mer pris på. Ok. Jeg er sikkert litt sær. Mulig jeg trår litt over streken med den uttalelsen, men har jeg ikke et poeng med tanke på den sunne verdenen vi alle skal leve i? Jeg snakker ikke om totale forbud, men jeg snakker om å begrense seg. Spise litt mindre litt sjeldnere. Bruke noe annet for å dempe på søtsuget eller kjedsomheten? Bruke noe annet som gir energi og langvarig metthet. Igjen; alt med måte. For meg ble dette prinsippet automatisk justert av kroppen. Den kjenner fort ubehag kan man si, og når den når klimaks nytter det ikke å dytte nedpå. Spesielt ikke med søt sjokolade. Haha. Jeg klarte ikke mer enn 20-30g (unntaksvis favorittypen på 45g) før kvalmen overtok. Bedre enn ingenting, men absolutt ingen bidragsyter for å øke vekten vil jeg si.

     

    Konklusjonen; Butikksjokolade er greit i ny og ne, men jeg holder meg jevnt over heller til mine vante proteinbarer. De gir overhodet ingen mageknip og hadde nok scoret langt bedre terningkast (les; 6) på smak, også. Dessuten har de fleste sjokolade utenpå. Letingen etter andre alternativer (kaloriholdige helst!) skal allikevel få fortsette og jeg vil gladelig (uten å bli en 24/7 produkttester) dele mine opplevelser her på bloggen. Oppsummert sett hadde jeg for så vidt aldri trodd jeg skulle skrive om noe så ''utrygt'' som dette. Noe skrek inni meg og ville ha meg fra tanken, men så endte jeg snodig nok opp med å trykke ''publiser''. Overrasket og stolt over meg selv der. Jeg trår litt for sjelden utenfor komfortsonen, så her har jeg virkelig utfordret meg selv. Gjort noe som i realiteten virket umulig. Sett bort fra at det var vågalt og nytt så ble det jo også et morsomt, kanskje til og med litt kreativt tilskudd til anoreksibloggen, da. Lenge leve variasjon...... og viljestyrke!

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Når man ser dårlig...

    Da jeg gikk i 7 klasse begynte plutselig ting å skje. Leksene som tidligere var enkle ble vanskelige, og skoledagene ble langt tyngre. Konsentrasjonen dabbet av og jeg ble mer sliten. Jeg orket ikke å gjøre ting ferdig på skolen, og dro med meg det meste hjem. I spisestuen satt jeg og gråt over ting jeg ikke fikk til. Jeg ville gi opp, men på grunn av staheten satt jeg heller og plundret 3-4 timer til absolutt alt var ferdig. Ofte måtte pappa steppe inn som hjelpelærer, og noen ganger måtte han til å med gjøre oppgavene for meg. Da jeg begynte på ungdomsskolen dreide de første konferansetimene seg om ''tilrettelegging'', og særlig av engelsk, fordi det var her jeg slet mest. Jeg fikk enklere bøker enn de andre, mindre oppgaver og unngikk framføringer. Jeg hadde neppe møtt opp på skolen om det ikke var for fravær, og jeg hadde neppe vært så nøye på skolearbeid om det ikke var for anmerkninger og karakterer. Men allikevel ble ikke ting bedre. Jeg slet jo ikke i fagene, heller. Hm. Dysleksi var strøket av lista. Migrene var strøket av lista. Alle mulige ting var strøket av lista. Jeg hadde prøvd alt. Spise mer. Legge meg tidligere. Trene mer. Ingenting nyttet. Det skulle derimot vise seg at pappa satt med nøkkelen, brilleslange av et geni. Han hadde oppdaget at jeg myste når vi så på TV, og han gjenkjente mange av plagene. Et besøk hos optikeren og vips hadde jeg fått konstatert dårlig syn. Ikke mer enn -0,5 nærsynt - men nok til at det plaget meg ekstremt i hverdagen. Å få briller var derfor en betryggende lettelse, selv om det også føltes som et nederlag.





     

    I begynnelsen brukte jeg de kun som lesebriller og det hjalp at jeg ikke var den eneste i klassen for å si det sånn. Heretter fikk jeg med meg alt som stod på tavla. Engelsken var ikke lenger utfordrende, og tallene i matteboka stod ikke lenger oppi hverandre. Det var mye som bedret seg etter at jeg fikk synet tilbake. Det tok ikke lang tid før flere synsprøver måtte til og styrken settes opp. I slutten av tiende - begynnelsen av videregående følte jeg meg naken og nærmest handikappet uten briller. Da var også synet nådd -1,75 og -2. Slik har det fortsatt å bli dårligere. Det har altså ingenting med sykdommen å gjøre, og er derfor ingenting som jeg kan noe for eller kan bedre på. Det eneste jeg kan håpe på er at det går mer mot langssynt som eldre og at ting derfor stabiliserer seg. Vi krysser fingrene for nittiåringen. Jaja. Nå har jeg hatt de samme brillene i flere år, og det var jammen meg på tide å bytte. Alle vonde minner sitter egentlig igjen i de gamle brillene. De har vært med meg i ilden under innleggelser og har virkelig fått gjennomgå.  Innfatningen har mistet sin glans og glassene er meget slitte. Optikeren sa at styrken ikke var særlig uforandret siden sist, men at uklare brilleglassene i seg selv kunne påvirke synet negativt. Så nå sitter jeg her med en lekker innfatning og splitter nye glass. Krystallklare. Endelig. Det var så rart at alt ble så klart sånn plutselig. Innfatningen er litt forandret i form og fasong, og langt mer oppsiktsvekkende med sine oransje stenger. Uten at det synes så veldig. Faktisk føler jeg disse brillene rammer inn ansiktet mitt hakket bedre enn de forrige. En nyere utgave av meg selv med andre ord. Heldigvis ikke ugjenkjennelig. Ingen har bemerket endringen så langt. Allikevel, alle forandringer teller jo. Dette er et steg bort fra fortiden. Et viktig steg. På høyre øynet har jeg styrken -2,5 og på venstre øyne har jeg styrken -3. Nå er det i tillegg oppdaget skjult skjeling og samsynsproblemer, også. Mye mulig arvet etter min far. Min kloke far får jeg vel si. Han tok tak i problemene og hjalp jenta si. At han er så handlekraftig og tar ting på alvor fortjener all beundring. Selvtilliten min har dessuten steget mange hakk. Er for så vidt ikke måte på hvor fin jeg føler meg heller, så jeg tok ''noen'' ekstra bilder. Nå gleder jeg meg til å pryde fjeset med mine freshe Gant-briller fremover, og forhåpentligvis myse litt mindre... En ny verden har definitivt kommet til syne igjen. Spesielt merket jeg hvor behagelig det var å sitte bak rattet, lese skoleoppgaver og gå tur. Ingen tvil om at dette blir en stor fordel og avlastning med tanke på hverdagen. Go brilleslange!






     

     

     

     

     

      

  • 0

    Når man hører dårlig...

    Jeg har ikke alltid vært like frampå som jeg er i dag. Fra jeg var baby har jeg slitt med sprengte trommehinner og stadige ørebetennelser. Ikke før på barneskolen ble min nedsatte hørsel oppdaget, og jeg begynte med høreapparat. Først på det ene øret, deretter på det andre. Noe jeg følte som et stort handicap og bidro til at jeg trakk meg unna de andre elevene. Ikke fordi jeg ble mobbet akkurat. Min usikkerhet la grunnlaget for hvordan jeg følte ting. Jeg var altfor opptatt av hvordan de rundt meg oppfattet meg, og hva de tenkte. Hard utenpå, men riktig nok veldig sårbar innvendig. De andre elevene var ikke direkte slemme, men det gjorde vondt å bli kalt for ''dauhørt'' eller få høre at jeg led av samme tap som bestemoren deres. Jeg turte sjelden å svare mer enn ja eller nei, og helst ikke det engang da jeg var redd jeg hadde misforstått. For meg var det verre å svare feil enn å spørre om folk kunne gjenta seg. Noen ganger latet jeg som jeg ikke hørte dem også. Helst ville jeg bli hjemme og droppe skolen. Takket være mine to bestevenninner holdt jeg ut. Usikkerhet og innadvendthet pågikk fram til 9 klasse på ungdomsskolen da jeg byttet klasse. Det var ikke lenger flaut å høre dårlig, og det var heller ikke noen belastning med høreapparat, slynge og folk som kom innom for å informere. Istedenfor å deppe over hørselstapet tok jeg det på strak arm og brydde meg ikke. Jeg ble langt mer selvsikker på meg selv, og for første gang tok initiativ og inviterte til klassefest hjemme, som for så vidt kun guttene (alle sammen) dukket opp på. Jeg hadde nok ikke det innpasset jeg trodde såpass tidlig, samtidig som dette var like rundt juletider.. Jaja. Jeg knakk ikke sammen av den grunn. Istedenfor ble jeg langt mer utadvendt...

     

    Konfirmasjonskurset våren etterpå gikk som en lek, og jeg hadde alltid noe å si i timene. Samtidig som jeg fikk nye venner og dessuten avsluttet det hele med en egenkomponert tale for 500 så å si ukjente mennesker. Snakk om storsatsning. Den resterende tiden på ungdomsskolen ble en sann glede, og framføringer ble min bestevenn. Ingenting var bedre enn å føle seg trygg. Trygg på seg selv, og trygg på andre. Trygg for at jeg ikke misforsto hva som ble sagt, og trygg fordi andre ikke misforsto meg. Jeg fryktet å falle tilbake i samme spor, så derfor gjorde jeg noen grep. Så fort jeg var i gang med videregående bad jeg læreren om en mulighet til å holde foredrag. Der ville jeg fortelle om situasjonen, fortelle om hvordan jeg følte meg og hvordan de andre elevene skulle forholde seg til meg. Som for eksempel at jeg ikke var sur om jeg ikke svarte, men at jeg kanskje ikke hadde oppfattet at noen snakket til meg. Det samme foredraget gjentok jeg året etterpå, grunnet klasseendring fra første til andre. På den måten opparbeidet jeg respekt og forståelse for et problem jeg aldri har kunnet noe for. I begynnelsen brukte jeg høreapparatene, men etter hvert kjente jeg ikke behovet. Hørselstapet mitt, som er kalt en bassenghørsel har hele tiden vært ganske uendret. Høreapparat er fint i timene, men når det er mange elever eller friminutt blir det fort slitsomt. Det å sitte helt foran, være fokusert, lese på lepper og bruke øynene under kommunikasjon ble faktisk en langt bedre løsning for meg. I dag fungerer det også sånn, og jeg spør stadig en ekstra gang om jeg er usikker. Spesielt på jobben der kundene gjerne er raske og snakker lavt eller mumlende. Det er dermed ikke sagt at ting forblir slik. Når jeg skal på universitetet kommer jeg garantert til å bruke alle hjelpemidler som er mulig, men da er også kravene til studering helt annerledes og stillheten muligens mer prioritert. Og nei; jeg vil aldri noensinne skjemmes over dårlig hørsel igjen, og det håper jeg heller ingen andre gjør!




     

     

     

     

      

     

  • 0

    Skyggeside

    I forrige uke hadde jeg en rekke oppturer. Uken ble innledet med to seksere, herlige gåturer og en fullgrodd ankel. For meg er det fantastisk at jeg endelig kan føle lykke over noe som tidligere var forventninger, og ikke minst; sette pris på de små gleder. Å ta livet som det faller seg kaller jeg å leve i nuet, og med tiden har det vist seg å fungere perfekt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har følt meg langt nede og gravd meg under dyna den siste tiden, noe som skyldes skader. Sålangt har kroppen vært en byrde, men jeg skal innrømme at jeg er uendelig takknemlig for at den omsider har leget seg. Det er jo en fantastisk egenskap. To forstuelser rett etter hverandre med varighet på to-tre måneder. Vel. Det er overhodet ikke bra, og i hvert fall ikke noe gøy. Så ja. Selv om det i bunn og grunn ikke angår anoreksien så er den i høyst grad en direkte årsak til at jeg tåler såpass lite. Uten osteoporose ville jeg nok sluppet billigere unna med både tryning, overtråkk og generell klomsing. Brukkede armer og bristede ribbein sier sitt. Pluss da forstuelsene. Hurra for meg... Skal jeg le eller gråte? Skal jeg bli sint eller fortvilt? Skal jeg tørre å bevege meg? Realiteten er tung å svelge, men beklageligvis noe jeg må innse. Det er ikke før begrensningene oppstår at en forstår hvor avhengig en faktisk er av kroppen. Det gir en slags aha-opplevelse, men også en slags motivasjon til at jeg en dag skal få en kropp som kan fungere optimalt og som jeg kan ''sette pris på''. Se litt mer ut som en jente på min alder. Bruke klær som sitter og ikke henger. Trene for å styrke meg selv. Sitte eller ligge uten å kjenne knoklenes ubehag. Fordelene er mange, og en brukbar kropp er utvilsomt målet. Jeg kan dessuten kikke meg 7 år tilbake i tid. Det var tross alt konfirmasjonsdagen min, og dessuten en tid uten bekymringer og helseplager. Jeg kan ikke huske hvordan det var en gang, men jeg kan minnes mye livsglede og hvor bra jeg egentlig hadde det. Hvor bra kroppen hadde det. Alt jeg kunne gjøre, og alt jeg slapp å planlegge. Ikke bare gav det enormt mye frihet, men jeg kunne i tillegg kjenne ordentlig på denne friheten. Jeg elsker ordet frihet. Absolutt noe å kjempe tilbake til. Men; en ting av gangen. Stress gir meg ingenting. Nå nytes dagene i godt vær før eksamen braker løs. Jeg krysser fingrene for at denne uken blir minst like bra som den forrige. Kroppen kjennes bra. Humøret kjennes bra. Hodet henger med. Ja, ting er tilbake der det skal være... Og vel. Nå er jeg ferdig å nevne ordet kropp, for det føler jeg meg langt ifra tilfreds med!

     

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde