Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

7

Hvorfor vente?

Tirsdagen gav meg mye ny energi. Jeg er heldig som har en sprek mamma som stiller opp på hva det enn måtte være. Hun har vært en av de viktigste støttespillerne mine under sykdommen. Hun forstår meg, samtidig som hun kjemper mot anoreksien og for at jeg skal bli frisk. En utrolig omsorg jeg virkelig har behov for. Det har ikke vært noe enkelt etter at jeg kom fra 17 Mai. Det første jeg fikk slengt opp i trynet var en ny veiiekontroll som da tilsa at jeg ikke fikk komme hjem på hele 14 dager!!!! 8 dager er gått. Kun 8 dager. Føles mye lenger. Det er såvidt jeg har kommet meg helskinnet gjennom der jeg har isolert meg på rommet og ikke snakket til noen andre enn mamma og vennene mine på facebook. Ikke hadde jeg vært noe utenfor døren heller. Derfor gjorde permisjonen ekstra godt. Jeg og mamma tok T-banen til Storo, og var på storsenteret der. Godt å få noe annet å tenke på. Klær og smykker er alltid en trøst for meg. Jeg liker ikke at anoreksien bidrar til å lage en kjedelig Madelén. Hvilken jente er det som går med joggebukser, bomullsgensre, usminket og med hestehale på bytur? Vel. Der har dere meg de siste månedene. Jeg skammer meg, virkelig. Dessverre har det vært den eneste muligheten for at jeg har kunnet klare å  vandre rundt med kroppen min. Jeg vil ha en slutt på det nå. Mamma kjøpte en søt kjole til meg, og den skal på ved første anledning. Ikke helt hva jeg gleder meg til, men jeg må gjennom slike hinder. Jeg må manne meg opp. Jeg må godta en normal tilværelse. Jeg må! Jeg vil! Jeg skal! Jeg har ingenting å tape på et bra liv, på en god fremtid og dager tilbrunget med familie, venner og på jobb. Jeg har jo ikke noe å tape, så hvorfor venter jeg? Jeg kan dra håret til alle kanter over hvor håpløs jeg egentlig er.

 





 

 

  • 3

    Fremtiden er realistisk og målsatt!

    Fremover i kalenderboken min har jeg endelig innsett at noe må utfylles. Mål og målsettinger. Jeg har nådd første målet som var russetid, 17 mai og tid med nye og gamle venner. Neste mål er lappen. Deretter er det sommerferie og jeg håper anoreksien kan la meg få en god opplevelse i år, gjerne utenlands. Drømmer meg bort i fine storbyer. Ellers vil jeg svært mye tilbake til venner, familie, skole og utdanningsplanet,  og aller helst tilbake til min fantasiske jobb på Elkjøp. Et av de målene som enda er satt på vent blir treningen. Vekt er en ting, men så er det dette med å spise ekstra og slikt i forhold til å fungere og holde ut i joggeskoene. Det blir mye framover, og jeg vet hvilken kamp jeg må holde ut for å nå fram dit jeg ønsker. Jeg vil så gjerne at alt skal skje på et blunk, men så enkelt er det dessverre ikke. Kanskje er det bra å jobbe for å realisere livet igjen. Det er noe som driver Madelén. Kanskje inn i en positiv retning? Uten innleggelser, anstrengte forhold, sosial angst og sykdom. Kanskje.. Jeg er en utålmodig sjel!

     

     

     

     

  • 4

    Bra 16 og 17!

    • Skrevet 18 Mai:

     

     

    Permisjonen har vært superbra! Jeg hadde kun 48 timer til rådighet, så jeg rakk ikke veldig mye, akkurat. Da jeg kom hjem på Mandag var det et par måltider før vi dro til byen for å handle inn litt nødvendigheter. Senere på kvelden ble jeg med YABBA på rulling og senere ut til Møringa der jeg møtte mange. Holdt ut bra lenge av natten, og fikk noen få timers søvn før det var 17-mai og tid for å være litt ordentlig russ. Var et evig stress der mamma absolutt skulle ta disse bildene sine på verandaen, men jeg kom meg ned. Det var en del trøttinger, kan man si. Vi fikk somlet oss opp til sykehjemmet der barnetoget gikk. Selvsagt stoppet det en masse barn foran oss, så da var det mye utdeling av russekort. Hadde forsyningen nederst i bagen. Dermed begynte de å slå og spraye konfetti på meg. Utålmodige småtasser. Jeg skyndte meg ned for å henge meg på broren min, som går i tiende. Som eneste russ der og da. Overraskende og morsomt. Nede i parken var det disse ordinære talene pluss russepresidenten sin tale. Den var veldig bra! Alle avisene ble solgt på noen få minutter, før jeg skyndte meg avgårde. Sinnsyke mengder med små barn. Planen var Borrehaugene (felles samlingsplass der man ''camper'', spiser og prater), men vi ombestemte oss da vi så regnet. Den lille tiden før borgertoget brukte vi hjemme. Etter borgertoget forberedte vi oss til russetoget. Ble med på ''raverussen''. Vi danset, sang og blåste fløyter på vei i Storgata. Skikkelig bra stemning. Etter en fantastisk bra dag dro vi hjemover. Vi grillet marinerte kyllingspyd. Det er lenge siden. Flott med litt slik familiekos. Var ikke spesielt i partymodus utover kvelden, så jeg stod over.

     

     



    



    

      

     

  • 8

    Føler meg sviktet

    Jeg skremte meg selv i går. Rent tankemessig. I løpet av omtrent 6 måneder innleggelse har jeg kun vært hjemme 3-4 dager i strekk. Selv da jeg var hjemme på permisjon føltes det ikke riktig. ''Jeg er ikke hjemme!'' Så; hvor er hjemmet mitt, da? Per dags dato er det Ullevål Sykehus. Allikevel er det jo ikke her jeg skal bli resten av livet, heller. Jeg trenger en tilvenning til mitt gamle liv. Jeg er både utmattet, sliten og ekstremt lei. Dagene er så A4. Det skjer ingenting nytt. Plutselig var det Søndag. Ingen tvil om at dette er ensomt og vanskelig. Jeg prøver å snakke med folk, men det går ikke. Jeg klarer ikke å skaffe tillitt eller stole på behandlingen. Sånn har det vært hele veien, og det er da jeg stiller de kritiske spørsmålene til meg selv; ''Vil du dette?'', ''Kan du ta anoreksien?''. Ja, selvfølgelig. Jeg behøver noe nytt og noen gleder å se fram mot. Jeg holder ikke ut mer løgn og usannheter. Det blir 48 timers permisjon i forbindelse med 17 Mai. Jeg føler meg sviktet! Det er utrolig at min somatiske tilstand var bedre på julaften..... Nei! Jeg får heller legge fokuset på permisjonen, feiringer og alle menneskene jeg skal være sammen med. Det blir fint! Det har i allefall skjedd mange store ting siden sist, som foreløpig er hemmelig ;)



    

    Savner senga mi!

     



    

     

     

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 4

    Noe måtte ofres!

    Jeg vurderte sterkt å kjøpe billett til landstreffet i Stavanger da jeg hadde mulighet. Jeg hadde så sinnsykt lyst, men så var det denne dumme tvangsinnleggelsen som ødela det hele. Jeg ser jo nå at jeg faktisk skulle gjort det, for jeg hadde hatt mulighet - mer eller mindre. Jeg kunne alltids drasset med meg mamma som back-up, for å være sikker på at skrotten kunne få inn litt næring i form av fast føde. Men; det ville definitivt vært en stor risiko å ta. Jeg viste ingenting om hvordan ting lå ann Om formen tillot det eller om jeg fikk permisjon for noe sånt. Jaja. Jeg får nøye meg med å slappe av hjemme. Det hjelper å tenke minst mulig på disse russetreffene. Det blir mer festing i dagene som kommer, så jeg nøyer meg med det. Dessuten så var jeg med på russefotograferingen i går, og det er jo veldig bra. Har i allefall utrolig bra dager her hjemme. I går hadde vi verdens beste familiesamtale. Jeg fikk mye ut av den praten. I kveld skal vi grille (hvis været tillater det) og virkelig finne tilbake til sommeren. Nå er det ikke lenge til kjole, skjørt og shorts. Jeg er litt nervøs. Mer med tanke på hvordan andre ser på meg, eller hva de vil si. Vi får se om jeg tør å entre bikinien på en offentlig strand. Det er et langt steg å gå, men jeg vet jo at jeg før eller senere må bli litt mer normal. Selv om det ikke akkurat er denne etterlengtede ''bikinikroppen'' som er problemet..

     

     

     

     

  • 11

    Ignorere anoreksien!

    Det er en skikkelig prøvelse og tillittserklæring å være alene hjemme. Selv om det kun er for noen timer. Jeg spiste havregrøt til frokost med Aleksander, også kommer pappa hjem til lunsj. I mellomtiden koser jeg meg med TV og data. Egentlig hyler anoreksien etter en real joggetur rundt halve Horten. Egentlig så hyler anoreksien etter masse spensthopp, sit-ups og push-ups. Egentlig så hyler den etter bevegelse. Men; nå er jeg bestemt på å være flink. Anoreksien skal ikke bestemme. Jeg har dessuten ikke lyst til å trene, så da gjør vi ikke det. Det er bestemt av Madelén. Hva får jeg igjen for trening, egentlig? Vektnedgang, og enda nærmere tortur, isolasjon og sonde. Denne dårlige samvittigheten får heller herje med meg. Det er hardt. Det er vanskelig, og det er nerver store som eksamenspress. Allikevel har jeg klart å stå i mot i tre hele timer. Jeg tror dette er første gangen jeg har droppet å høre på anoreksien.

     

    Familien er mitt viktigste våpen! Jeg sitter på fanget til bestefar :)

    

     

     

  • 1

    Må gå bra!

    I skrivende stund er jeg hjemme. Jeg blir fram til Søndag, så får vi se hva som skjer etterpå. Det er nemmelig utrolig mye som drar meg i retning av Horten nå for tiden. Det er litt for mange fristelser som går, og litt for mye ting jeg så gjerne skal rekke. Det er en spennende tid i møte. Mest spent er jeg på å jobbe mot å bli frisk. Samtidig som jeg er livredd for to ting; 1. bli for stor, 2. bli så syk at jeg havner på ny TPH med sonde og isollasjon. Jeg vet ikke hva som er verst, og jeg vet ikke helt hva som skal til for å sette på Madelén-hjelpen. Noe må jeg helt klart gjøre. Ikke akkurat så mye tenketid og mulighet for å drøye ting. Nå må det skje en endring! Familien og vennene er den største motivasjonen jeg har, så nå benytter jeg dem for alt det er verdt. Dette er nødt til å gå bra! Jeg har ofret sinnsykt mye for å komme hit. Snart er det på tide med et tegn - bare et lite resultat...

     

     

     

     

  • 2

    Mai måned ?

    Så var det blitt Mai 2011. Når er det tydelig at vi er på vei mot lysere og varmere tider. Det skal bli fint! Egentlig kjenner jeg uvelheten tydelig når jeg tenker på denne måneden. For omtrent et år siden snudde alt seg helt for meg. Sykdommen ble oppdaget, lege ble kontaktet, matinntaket ble kontrollert og det sosiale sviktet. Det er så rart å vite at et år allerede er passert. Jeg tenker ofte tilbake på den tiden da jeg hadde null anelse om at jeg måtte gjennomgå så mye med innleggelser. Så mange nye mennesker, så mange strenge behandlere, så mye mat, så lite frihet, så mye kontroll og så lite Madelén-liv. Aldri i livet hadde jeg trodd det! Aldri i livet hadde jeg godtatt det! Men; det ble nå sånn. Jeg hadde intet valg. Hvis ikke hadde jeg ikke sittet her i dag. Harde fakta, men dessverre må jeg bare innse det og prøve å bruke alle disse erfaringene til noe nyttig og positivt. Jeg vet jeg kan! En dag skal jeg komme meg helt videre. For hvert minutt som går er jeg nærmere målet mittt. Den følelsen kjennes bra! Merker definitivt en økende livskvalitet og selvtilitt. Styrken og det mentale er enda mer på plass, og jeg har det i grunn bedre med meg selv enn hva anoreksien har tillatt i lang tid. Det er godt at mye av selvhatet har forsvunnet. Jeg prioriterer psyken som nummer en, så får jeg heller bruke tid å jobbe med kaloriene og vektøkningen.

     

     

     

     

      

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde