Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Jeg må gå for målet

Jeg kunne sikkert kommet enda noen skritt videre, uten å anstrenge meg så mye. Jeg mener. Helsa er ikke helt på bunn, men den er ikke holdbar nok for jusstudiet. Eller; jeg tviler ikke på at jeg ikke hadde mestret det, men jeg tror det ville skjedd under litt for perfeksjonistiske rammer og også strengere krav enn nødvendig. Da er det fort gjort at fysikken spises opp, og denne jenta havner i bakken. Jeg blir jo ikke direkte sliten sånn sett, og kan lett sitte 10 timer uten å ense at jeg har jobbet noe særlig. Altså eier jeg ikke begrensninger, og derfor må disse studiene vente. Det må også flyttingen. Verste ville vært å hoppe av noe jeg stolt hadde begynt på, eller motvillig entret pikeværelset når jeg omsider hadde greid å komme meg ut derfra. Misforstå meg rett. Det går helt greit å bo hjemme så lenge det er nødvendig. Jeg trives, jeg. Verre med skolegangen. At jeg ikke har noe utdannelse, eller ikke er under utdanning irriterer meg noe sinnsykt. Jeg har ikke ord. For ikke å snakke om er det flaut. Sykt pinlig. Men så tenker jeg? Skal jeg bare hoppe på noe? Si meg fornøyd med noe lettvint som sykepleier, førskolelærer eller noe i den dur. Bare sånn midlertidig. Fram til jeg skal studere juss. Eller hva med å ta noe som går over halvår, bare for å ha litt ekstra? Jeg vet ikke. Det føles ikke riktig. Jeg brenner ikke for noe innen helsefag, og jeg vil nødig utdanne meg til noe som har med opplæring å gjøre, og slik kan jeg fortsette. Jeg vet jeg hadde greid det. Pr dags dato. Fordi det er hva jeg fysisk får til. Men jeg vet også at jeg ikke hadde trivdes, eller hatt det bra med meg selv. At jeg skal bli forsvarsadvokat har vært mitt mål siden jeg ble 7 år. Det er ambisiøst. Det er krevende, men; det er riktig for MEG. Lite finner jeg så viktig som rettferdighet, og lite gjør meg så irritert som at uskyldige blir dømt. Det vil og skal jeg forhindre. Med loven ved min side. Skal jeg ta noe som helst utdannelse i forkant så skal det være relevant til min videre advokatutdannelse. Ikke bare fordi jeg skal ha grunnlag til å søke en eller annen bedre betalt fulltidsjobb i ventetiden. Dessuten trives jeg litt (altfor) bra på Elkjøp...


 

  • 0

    Det går faktisk

    Jeg innser at jeg er flink til å ta sorgene på forskudd i disse dager. At jeg forbereder meg på det verste sånn helt på autopilot. Ja, armen er brukket. Ja, visdomstannen er trukket. Ja, ting er litt halvveis. Men, jeg har ikke gitt meg. Mørbanket og sliten som jeg er. Allikevel har jeg ikke flyttet ned i gropen min. For; staheten overvinner det meste. Jeg fungerer jo. Jeg går turer. Jeg gjennomfører mine daglige gjøremål. Sover kanskje litt vel mye, men henter meg tross alt inn. Jeg gjør virkelig en innsats og unngår vanedyret (og kvalmen!) til en viss grad, så maten går dessuten overraskende bra. Les; bedre enn fryktet. Jeg har gjort noen ombytter hva gjelder popcorn, brente lomper, osv, og har heldigvis ikke havnet i næringsdrikksporet. Da ville jeg virkelig følt meg syk. Og selv om jeg er syk, så er det ikke slik at jeg vil gå å kjenne på den følelsen. Ei heller følelsen av at folk skal synes synd på meg. For som jeg hele tiden sier og hele tiden skriver, så handler det om å finne det positive. Og hvis det ikke er så mye positivt der og da (mange motbakker), så handler det om å snu det negative til det positive. Gjøre det beste ut av situasjonen. Armen min gror tross alt riktig, og tannen min vil ikke trolig ikke være noen belastning videre (når den er ferdig å gjøre vondt og jeg kan tygge normalt)

     

    Etter mye pause og stopp kan jeg endelig se fremover, og snart glede meg over livet igjen... Det passer meg utmerket! 



     

  • 0

    Visdomsmareritt

    Visdomstannen måtte ut. Jeg har vært forberedt på denne dagen lenge, og merkelig nok har jeg ikke gruet meg heller. Det var mer som en befrielse over at jeg endelig skulle få den ut. På julaften 2012 rundt midnatt skulle vi kjøre hjemover. Jeg satt meg inn i førersetet med en ekstrem smerte i høyre del av munnen. Ved min nyoppvokste visdomstann. Ikke iset det. Ikke blødde det. Som ingenting jeg hadde opplevd før med andre ord. Smertene gav seg ikke uansett hva jeg gjorde, og verre ble det etter hvert som vi kjørte. Neste morgen våknet jeg med et kinn stor som en ballong. Mamma fikk sjokk, og det var tydelig, for et slikt ansikt og sånne gigaøyne har jeg aldri opplevd fra henne før. Vi gikk en rask tur mot at de skulle ringe legevakten. Vanlig legekontor nyttet jo ikke ettersom det var helligdag. Ja, faktisk 1 juledag, og den koselige frokosten måtte vike. Snakk om hyggelig start på romjulen. Vel. Noen ting er ikke valgfritt, og her var det om å gjøre å få klarhet i situasjonen min. Pappa ble heldigvis med som moralsk støtte. Jeg hater nemlig å stille opp på helsesteder alene. Nei. Da hadde jeg ikke dratt rettere sagt. Frykten over at noen skal ta tak i meg og sperre meg inne på sinnsykehus igjen, er stor. Det var den også denne gangen selv om jeg visste at anoreksien overhodet ikke hadde noe med dette å gjøre. På forhånd hadde jeg selvsagt googlet, så at det var gingivitt (tannkjøttbetennelse) var jeg forberedt på. Legen tok også noen stikk i fingeren for å forsikre seg om at andre ting var på stell. Alt hun gjorde var å skrive ut en resept på antibiotika. Det hjalp mye når apoteket i Tønsberg (!) åpnet 4 timer senere. Å lide seg gjennom så mange timer med så mye smerter var nesten uutholdelig. På apoteket var det dessuten masse køer av desperate folk som skulle ha det ene og andre. Vi ventet nesten 1 time der, også. Jeg var så slapp og sliten, og lå nesten og sov i ventestolen. Kroppen hadde ikke greid å innta mat grunnet smertene. Antibiotikaen ble inntatt før pappa fikk slått inn visakoden, og jeg hadde virkelig store forhåpninger om hvor bra det skulle bli. Etter to-tre dager hadde den gjort nytten sin, og ansiktet mitt så igjen ut som normalt. Dette er faktisk noe jeg var superflau over, så jeg turte verken å skrive årsaker på bloggen eller facebook. Hvorfor jeg gjør det nå er fordi flere av vennene mine har opplevd det samme, og fordi flere stadig omtaler visdomstenner som noe mer eller mindre normalt. Plager som ikke skyldes anoreksien fortjener dessuten oppmerksomhet...

    Et bilde jeg aldri trodde jeg skulle poste...

     

    De neste månedene kjente jeg antydninger til smerter fra visdomstannen. Faktisk ganske mye mer enn nødvendig, og rundt Juni/Juli var jeg veldig forberedt på at det skulle blusse opp en ny betennelse - men slapp heldigvis unna med god tannhygiene. 1 juledag virket det ikke på legen som at jeg hadde noe tid til å vente. Allikevel gjorde jeg det, men ikke av fri vilje. Jeg begynte ringingen i midten av Januar, men kunne ikke oppsøkte Colluseumklinikken for sjekk før 28 Mars. Helst skulle det som sagt skjedd tidligere, men grunnet mye ventetid og skole måtte et Drammensbesøk planlegges nøyere. Både mamma og pappa ble med som moralsk støtte. Null hull, selvsagt. Verre var det med tannen. Den var nemlig ikke som en normal visdomstann som tannlegen kunne dra rett ut. Nei. Her måtte det kjeveortoped, operasjon og skjæring til grunnet brusk, ben, lommer og alt som sperret for den. Lykkelig over god tannhelse måtte jeg allikevel svelge gleden, altså. Dessuten var han kun tilstede på Tirsdager, som igjen skapte et problem for en som ikke tar seg fri fra skolen. Da omsider skolen var slutt i Juni så fantes ingen timer ledige før slutten av August, når skolen igjen var i gang. Ettersom jeg ikke visste hvordan timene ville fordeles eller hvor mye tid jeg måtte ''holde av'' til å være dårlig, kunne jeg ikke bestille time. Å holde av hele dager er også vrient når det også skal passe for mamma. Jeg kunne dratt alene, men det er mer snakk om ''hvis noe galt skjer'' - og da behøver jeg en som følger meg. Ergo måtte jeg vente....

     

    Ved juletider 2014 begynte ting å skje. Jeg hadde et par uker med halsbetennelse noe som selvfølgelig trykte veldig på visdomstannen. Det gjorde ekstra vondt. Legen som gav meg antibiotikakur bad meg trekke tannen så fort som mulig, for det var ingen sannsynlighet for at den ville vokse fram. Jeg fikk kuren, men valgte å se det an et par dager. Det gjorde jeg rett i, og dermed slapp jeg unna en skikkelig diareuke. Revurderer kanskje det der litt. Jeg skulle helst sluppet ubehaget, for tannen vokste jo ikke fram.

     

    Vel. Det har vært mye fram og tilbake. Nå er tannen ute, og den ble ikke trukket i Drammen. Nei. Det var umulig å bestille time som ikke hadde 3 måneders ventetid, og dessuten kostet det langt mer enn nødvendig. Virkelig dårlig behandling av akuttpasienter må jeg si. Min tann var nemlig såpass inngrodd at den var farlig å ha der. Da jeg hoppet opp og ned under Vervenfestivalen bet jeg meg sønder og sammen, og blødde stadig fra munnen. Ubehag rundt spising var også tilstede. Hadde nemlig fått et underbitt på linje med en som skal ha regulering. Ikke bra og overhodet ikke forsvarlig å gå med. Gavekort fikk være det samme. Jeg betalte gladelig for at Colloseum sendte over bildene slik at jeg var ''free to go'' omkring tannlege. Etter en del reserach på nettet fant jeg ut omkring støtter og diverse. I tillegg også at sykehuset gjorde slike operasjoner, som i utgangspunktet er et langt billigere alternativ. Rundt økonomi er jeg ikke gjerrig, bare prinsippfast kan man si. Bare spør venninnene mine om hvor jeg parkerer i byen. Om det kan regnes som ''byen''. Haha. Vel. Tilbake til sykehuset. Mamma følte seg i tillegg mer betrygget med tanke på at jeg er undervektig og man ikke vet hvor mye kroppen min tåler. Der hadde de også mulighet til å kontrollere doser med narkose, og om jeg ble dårlig så var jeg i alle fall på et forsvarlig sted. Da kunne egentlig ventetiden få være den samme. Vel. Den gleden forsvant fort. Sykehuset tok kun imot folk med spesielle utviklingshemninger, så jeg hadde overhodet ingen mulighet til å få time der. En ny leterunde måtte derfor i gang, og det viste seg at ventetiden hos tannlegene faktisk var såpass ille som Colloseum skulle ha det til. Helt på trynet at tannhelsen skal prioriteres så dårlig i dette landet. ''Nei, for man kan jo bare få et gebiss om så er''. Selvsagt fikk jeg ikke den beskjeden, men er allikevel rasende og fortvilt over at jeg og sikkert flere ikke blir tatt på alvor. Velferdsstat? Velferdssystem? Hva er vel det når noe så viktig som tenner blir glemt bort? Jeg mener; dette er jo ikke min feil en gang. Ikke på noen måte. Jeg kan være så frustrert jeg bare vil, men skal ikke fortsette frustrasjonen i dette innlegget. Såpass politisk engasjert er jeg ikke. Jeg skal bare gladelig konstatere at jeg har fjernet rakkeren, og samtidig rette en stor takk til en tålmodig, snill og ikke minst fantastisk mamma. Jeg er overlykkelig over hvor opptatt hun er av å ta vare på meg og broren min.

     

    Visdomstannen har jeg holdt i sjakk siden betennelsen for altfor lenge siden. Det har vært daglig bruk av klorhexidinskyll og ekstra tannpuss og tyggiser etter måltidene. Litt smerter og ubehag innimellom, men ikke noe dramatisk vondt. Det er vel også derfor jeg bare lot tiden gå og heller avvente til jeg ''faktisk hadde tid''. Slik er jeg bare. Samtidig som jeg tenkte at det også kunne bestilles en ny tannlegetime i samme slengen. Selvsagt ikke i Drammen. Istedenfor ytterligere frustrasjon tok jeg rådet til mamma, og byttet til en her i byen. Det var like greit å ha noe i akseptabel avstand. Særlig når ting var såpass komplisert. Ved juletider (igjen) 2015 ble problemene igjen ekstra omfattende. Betennelsen begynte virkelig å blusse opp, og jeg hadde et såpass bitt at jeg daglig våknet med blod i halve munnen. Ingen piller fungerte som vidundermedisin nå. Jeg måtte bare innse at nok var nok. Slaget mot herr visdom var tapt Ved årsskiftet 15/16 taklet jeg ikke mer, og bestilte første time. Hittil mitt beste valg. Ikke at det var veldig gøy å investere jule- og bursdagspengene på tenner, men noen ting er bare ikke valgfritt - og for meg er tannhelse uvurderlig viktig. Kunne aldri prioritert bort den slags. Dessuten... Tannlegen var superdyktig, ekstremt tålmodig (forklarte grundig) og visste med en gang hvor hun skulle henvise meg angående visdomstannen. Hun skrøt hele tiden, og vi fikk til en real samtale der vi bablet om alt mulig rart. Herlighet. Så hyggelig det var. Skulle nesten invitert dama på kaffe. Men men. Poenget er at skippertakene ble tatt. Tross at jeg ikke er redd tannlegen så er det jammen avgjørende hvem man møter på. Jeg følte meg alt annet enn utrygg i stolen, for jeg visste at jeg ikke ble kastet ut av kontoret livredd og uvitende. Glad for null hull, men skuffet på grunn av ventetiden, bare. Det må være lov. Jeg ville jo bli ferdig der og da.. Vel. Hadde jeg taklet 2 år skulle jeg jammen takle 1 måned, også. Som til slutt endte opp med å bli 3 måneder. Og om jeg har gruet meg? Ikke akkurat. Bare veldig utålmodig.....


     

    Mine to neste skrå visdomstenner må for så vidt også ut, men heldigvis ingen hastesak. Ikke i år. En om gangen - og jeg overlever... Som alltid. Skråsmilefjes. Fikk dessuten masse skryt der jeg lå helt musestille. Hva skulle jeg ellers gjort? Er jo ikke akkurat redd tannlegen. Haha. Det til tross for at denne rakkeren satt bom fast, og krevde litt jobb. Kjeveortopeden stakk inn de sprøytene han kunne (tredoblet bedøvelsen pga en saftig betennelse som har sittet en stund - pulsen gikk i taket!)), skar opp innsiden av munnen, filte, boret og gjorde meg mer eller mindre lammet i store deler av fjeset. Pent syn. Føler jeg har spist blod siden, og det er det som gjør meg så hinsides kvalm. Brekker meg hvert sekund. Æsj. Selve opplevelsen der og da var meget ubehagelig og noe vond (holdt nærmest pusten samtidig som jeg svettet som en gris), men det er nå som bedøvelsen går ut at jeg virkelig kjenner hvor grusomt det føles. Selv med reseptbelagt smertestillende og ibux. Jeg har ekstremt høy smerteterskel, og merker normalt sett ikke om blodet spruter, nålene stikker meg eller om jeg har fått et eller annet sår. Vel. Ikke for å overdrive klagingen, men dette er noe annet. Noe helt annet. Dette er rett og slett smertefullt og ekstremt vondt. En helt annen versjon av smerte på en måte. Det finnes nærmest ikke ord, men så var det dog en ''pris'' jeg måtte betale. Enkelte ting er ikke valgfritt. Tannen måtte ut (og jeg er glad den er ute), og jeg vet at det kun kan bli bedre. Heldigvis noen dager til jeg skal på jobb. Dette synet er ikke mye vakkert, og vil ikke bli vakrere akkurat. Revurderer samtidig disse gåturene mine og det sosiale liv generelt, men vi får se. Å sitte inne gjør ikke særlig godt på skrotten akkurat. Og maten? Den blir som så, mulig næringsdrikker om dette vedvarer. Tulla. Mamma har bannlyst meg den slags, og heller kjøpt et lass med cottage cheese og yoghurter, så da blir det tonnevis med det. Har nemlig ingen planer om å miste et eneste gram. Så får vi håpe det blir tilfellet, også. Det er jo alltid en risiko for at det ene tar det andre, men men. Den gang den sorg - og nok grining herfra. Nå er jeg lei av å skrive om ubehag og alt som er vondt, og ordet ''visdomstann'' gir meg lyst til å spy. Derfor stopper jeg innlegget her. Med pillen innabords er jeg snart i drømmeland uansett, og får håpe det hjelper noe. Som regel gir den meg 8-10 timer uavbrutt søvn, om jeg er riktig trøtt - slik som nå (Døgnet ufrivillig i natt pga rastløshet) Bedre alternativ har jeg ikke, men skal helt klart se frem mot bedre dager. De kommer... Jeg overlever, som sagt. ''Fighter'' og optimist vet dere! Og nå gleder jeg meg til noen velfortjente timer på puta... 



     

  • 0

    Sykehustabbe (?)

    Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg vet hva jeg burde føle. Jeg burde være frustrert. Jeg burde være sint. Rasende. Da jeg falt på isen i Januar kjente jeg som sagt de samme antydninger som ved bruddet for tre år siden, og jeg var overbevist om at det var brudd også. Da jeg kom til legen mente han det samme, og sendte meg til akutten. Jeg tok røntgen, ventet x antall timer og ble møtt av en snerpete kjerrig med gebrokken uttale. Hun stilte tusenvis av spørsmål, men til ingen nytte sånn egentlig. Bildene var jo uavhengig av mine svar. Så kommer vi til bildene. Hun var usikker, og måtte forhøre seg med en ortoped. Nei, ingen brudd. Derfor ingen fatle. Armen var kun forslått og muskelfibre avrivd. Ikke noe mer. Armen skulle jeg bruke som før. Helst så mye som mulig.

     

    Jeg sa at noe var galt. Jeg sa det tidlig. Jeg kjenner meg selv såpass. Rådet om å bruke armen gjorde alt titusen ganger verre, og jeg levde nærmest på smertestillende. Det skulle ta 3-4 uker. Ikke 7-8. Jeg skulle ikke være sykemeldt så lenge. Noe var galt. Legen beordret meg til mr, og for første gang i historien er jeg glad jeg lot meg overtale, og at jeg dro på timen, og ikke avlyste den. Utsettet den bare. Til en tid som jeg kunne være våken på. Jeg dro med mamma, selvfølgelig. Hun er min støtte, og jeg er hennes. Det føles så himla mye bedre å gjennomføre ting når du har noen i ryggen. Så da dro vi da. Etter mamma var ferdig på jobb. Ventetiden var fin. 1 minutt over. Jeg måtte oppgi en fornuftig høyde og vekt før jeg ble sendt inn bundet fast til maskinen med øreklokker og tidenes dårligste ventemusikk på ørene. Ligge stille. Det er en prøvelse det. Særlig når det går 30 minutter. Jeg holdt på å sovne. Tross bråket. Da jeg kom ut var bergenseren fornøyd, og sendte meg hjem. ''Legen ser på bildene og gir svar''. Æsj. Måtte jeg vente enda lenger?

     

    Som jeg har skrevet en del ganger så er armen bedre. Mye bedre. Kun litt vondt om nettene, og hvis jeg strekker meg. Dette gjør at jeg fungerer utmerket i jobben min, og jeg løfter som før. Torsdag kom jeg på jobb, forberedt og klar. Minuttet før oppdager jeg en melding på svareren min. Den er fra legen. ''Jeg har sett på mr-bildene og......... det ser ut til at det er et brudd i skulderen''. Jeg ble sjokkert og ringte pappa med en gang. Er dette virkelig mulig? Kompetente mennesker som jobber på sykehuset ser ikke at jeg har brudd? Kanskje hadde det gått bedre om jeg visste realiteten, og fikk fatlet med en gang. Kanskje burde jeg vært sykemeldt lenger. Kanskje brukt tiden på å gå til fysio? Men nå. Nå er jeg bare litt tom, og utenforstående. Dette er det sykeste jeg har vært med på noensinne. Rødt kort!

     

    Jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg håper jeg overreagerer, og at jeg unngår operasjon på grunn av en dum sykehustabbe. Virkelig. Flere ''overraskelser'' har jeg ikke tid til. Orker ikke mer stress. Ikke nå som ting endelig er tilnærmet normalt. Normalt som syk, mener jeg. Til uken skal jeg snakke med legen min for å få en ordentlig klarhet i dette her. Jeg skulle ønske jeg var optimistisk (slik som det ser ut under).....

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde