Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Så godt du ser ut

Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ''komplimenter'' alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått - men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ''de fleste anorektikere''. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ''Hæ? Har du anoreksi?'' En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) - at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind - ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre - hva har det å si?)

 

Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk - ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ''ulemper''. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg - og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om - og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke - jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie.... 

Foto: candomedia.no - artellierverkstedet 2 juledag.

  • 0

    Køene hindrer behandling av psykiske lidelser!

    Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ''for å se hva som skjer''. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3. 

     

    Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ''syk'', og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det - noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!

     

    Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don't think so.

  • 0

    Det er ødeleggende

    Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ''friheten'', fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ''Jeg vet at jeg ikke vet''. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges. 

     

    Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ''din hverdag'', jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om. 

    Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

    Foto brukt tidligere - tatt av fotograf for Norsk Ukeblad.

  • 0

    Vi skal snakke om kalorier!

    I alle år jeg var syk, var kalorier en uting. Med tanke på meg. Med tanke på alle andre i familien omtalte vi kalorier som folk flest. Og veldig ofte med galgenhumor: ''Nå ruller du snart ut på grunn av alle kaloriene'' - ''Nå har du fått i deg så lite at vi fint slenger oppi en fløteskvett i sausen''. At dette har forekommet i min familie, og også fra meg, har aldri vært noe negativt. Det negative var meg. Min kaloritelling. At jeg hver kveld lå 1 time i sengen for å planlegge inntaket for neste dag. At jeg regnet meg fram til alt som skulle med i regnskapet. At denne regningen gikk ut på å finne 100 g for så å gange vekten av varen. At jeg for å få til dette skar bort biter av fiskekaken, proteinbaren eller la bort to-tre biter av eplet for å matche tallene. At jeg ikke kunne lage marsipan på grunn av 3 kalorier sukrin gold i oppskriften, eller at jeg ikke kunne ta en tyggis ekstra på 2 kalorier, fordi det ødela dagsregnskapet. Tanker de færreste visste at jeg satt med. Og aller minst mine foreldre. De vet bare at jeg bestemt unngikk matvarer i alle år, og at jeg sammenlignet varer hjemme. Det var utingen. De kjente ikke til hvor omfattende virksomheten faktisk var, fordi jeg aldri veide, la bort mat eller telte foran dem. De så ikke hva som foregikk inni mitt hode, og aller minst i praksis. Vi spiste aldri måltider sammen. I så fall sjelden. 

     

    Det var en ren tilfeldighet at temaet kom opp da jeg nå var hjemme. Vi hadde akkurat spist felles middag. Jeg satt med Spritebrusen min da jeg sa til pappa: ''Se her. Her står det at brusen inneholder så å så mye av dagsinntaket til et menneske på 2000 kalorier'' mens jeg viste han tabellen med 1 kalori pr 100 ml. Litt unødvendig kanskje. Og derfra begynte vi å sjekke ulike matvarer for moro skyld. Jeg tror de fikk seg en overraskelse over funnene, og også at de skjønte hvorfor veien min til anoreksi var såpass kort som den ble. Da jeg introduserte meg selv for kalorier i matbutikken var det en ny verden. En ny verden som måtte utforskes, og en verden som måtte begrenses. Jeg husker mitt første møte med kalorier. Olje - 900 kalorier pr 100 ml. Jeg holdt på å svime av. Derfra var veien kort til å sjekke opp innholdet på de ulike brødene, de ulike påleggene, de ulike grønnsakene og fruktene. Jeg kunne være i butikken i 2-3 timer flere ganger i uken. Det ble min hobby, og også besittelse. Jeg hadde til og med tabeller på nettet. Den dag i dag vet jeg så å si innholdet på alle matvarer. Det er det som også gjorde det så vanskelig å frigi seg fra anoreksien. Jeg vet for eksempel forskjellen på næringsinnholdet i Norvegia og Jarlsberg, eller spekeskinken til Birkebeiner kontra Stranda. Jeg vet forskjellen på de ulike smakene på skyr og yoplait yoghurtene. Jeg vet forskjellen på kyllingen til Meny og den til First Price. Jeg vet forskjellen på eple og pære. Altså. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og bare for å si det slik. Disse forskjellene er det snakk om 2-5 kalorier pr 100 g. Skjønner dere at jeg ble gal til slutt? Den dag i dag blåser jeg i om skinkeskiven inneholder 11 eller 13 kalorier, eller om eplet er på 100g eller 110g. Jeg veier ikke lenger pålegg, frukt, baguetter, proteinbarer eller måler opp drikke. Men jeg bruker kjøkkenvek - og det er en grunn til det. Jeg har flere ganger prøvd å ta både havregryn og cottage cheese på øyemål. Resultatet? Jeg tar 1/4 av det jeg pleier. Altså er vekten kjekk å ha i noen tilfeller. Det kan jo få sine følger om jeg tar til meg alt for lite. Men, om jeg tar for mye? Null problemo.

     

    Jeg er overbevist om at jeg ikke ville blitt like skadet om jeg hadde blitt introdusert for kalorier på et tidligere stadie, og kanskje allerede på barneskolen. Jeg skulle ønske en kompetent person fortalte om kroppen og hva den trenger, og også brukte ordet kalorier for å underbygge dette. Jeg skulle ønske jeg fikk vite at matvarer inneholder kalorier, og at det vil variere, men at det til syvende og sist er totalen som gjelder. Istedenfor har jeg hele livet fått servert tallet 2000 uten at jeg egentlig skjønte noe av det, før jeg selv ble fanatisk opphengt i kalorier. Da var det for sent. Jeg skjønner at det er vanskelig å få inn noe slikt i opplæringen, ettersom det kan virke ''krenkende'' på noen, men jeg synes ikke det er et tungtveiende moment sånn egentlig. Allerede fra barns alder bør vi vite hva vi får i oss, men det behøver ikke bety at vi går i dybden av det. Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjennskap til kalorier før jeg fikk ortoreksi og anoreksi. Da hadde jeg kanskje hatt et annet forhold til det, og trolig ikke etterlatt kroppen på inntaket til et barn (minus minus). Poenget mitt med innlegget er ikke å provosere (så jeg håper ingen misforstår), men komme med et ønske om at vi ikke må usynliggjøre kaloriene. Det blir som mat. Vi må ha det i oss. Derfor må vi også forholde oss til dem, og følgelig snakke om dem. Hvorfor dysse ned noe som er naturlig? Jeg sier ikke at dette innebærer tall, men mer kalorier på et generelt plan. Som kan være med på å støtte oppunder viktigheten av at man får i seg mat. Og jeg mener i den forbindelse at nei- og jamat er lov å si, men at dette verken ekskluderer det ene eller andre. Balanse, er nøkkelordet. Balanse mellom ja og nei, mellom sunt og usunt. Det er sikkert noen som føler seg truffet av en slik karakteristikk, og det er greit. Jeg står for det jeg mener, for jeg kan på ingen måte kalle en sjokolade sunn selv om den spises i liten mengde. Men jeg kan si at mengden er viktig for å opprettholde denne balansen - som består av ulike typer kalorier. Noe som er helt naturlig.

     

    Men jeg er delt når det kommer til bruken av kaloriene. Jeg mener ikke at varer som tilsynelatende er kalorifrie skal merkes, men at alt annet skal det. I dagens samfunn har vi et stort og også økende overvektsproblem, og folk skal ha mulighet til å ha en viss kontroll på hva de får i seg. Den lille andelen anorektikere veier ikke opp for det. Man skal vite at man ikke kan hive nedpå en hel boks med nøtter, eller dynke melken med oboypulver. Man skal vite at en hel grandis langt overskrider et middagsmåltid, og man skal vite at desserten fint kan erstatte det planlagte måltidet. I denne forbindelse er jeg heller ikke negativ til kalorimerking på restaurant. Igjen. Av hensyn til de mange mennesker som trykker i seg en kyllingburger eller en pastaporsjon flere ganger i måneden, og tror det er helt fint. I mange tilfeller er det opp mot et dobbelt middagsinntak. Jeg har derfor tro på at kalorier er viktig, som en greie for å bevisstgjøre. De som har anoreksi kan like gjerne regne seg fram til innholdet hjemme, som om de får vite det på restaurant. Jeg ser ikke forskjellen. Og jeg tror for øvrig ikke at restaurant er stedet for en anorektiker, heller.

     

    Vel uansett. Praten med familien var viktig. Vi trengte å rydde opp. Dette er som nevnt et tema vi skal være åpne om, og som det på ingen måte er galt å dra frem nå lenger. Om vi så sitter ved middagsbordet og akkurat har spist, eller om vi går en tur. Tidligere løy jeg mye, dessverre. Og veldig ofte har vi nok hatt samtaler som bærer preg av det. Fordi jeg har vært redd for å åpne meg. Redd for hva de ville tro. Redd for konsekvensene aller mest. Nå derimot. Nå er det kun samtaler basert på ærlighet. Og merkelig nok føler jeg at disse samtalene ''gjør opp en del av fortiden''. Der er nok familien enig.

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde