Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

15

Vil du få en spiseforstyrrelse?

Her snakker vi fullstendig lavmål. Jeg blir nesten fattig for ord. Først trodde jeg det hele var en spøk. En skikkelig dårlig en. Det var inntil jeg så dette for en stund tilbake.. Heldigvis er fler enn meg negative til konseptet. Jeg ble så oppriktig skuffet og lei meg da jeg forsto hva slags hensynsløst program som snart skal sendes på tv-skjermen. ''Det perfekte meg'' er den dustete serietittelen der framgangsmåten for anoreksi blir servert på et sølvfat. Der perfekt henholdsvis skal bety size null. Ikke nok med at dette er ille for de som har slitt, sliter eller er på vei inn i en spiseforstyrrelse, men i tillegg skal Kathrine Sørland fronte det hele. Missedronningen som i en årrekke har vært forbilde for mange unge jenter på grunn av sitt pene utseende. Jeg merker at jeg mister totalt respekt for henne når hun velger å vise hele Norge hvordan man tilsynelatende kan utvikle en spiseforstyrrelse. For i tillegg å ymte frampå med at hun har hatt problemer med diagnosen. Den er for tynn for min del, og jeg ser ikke hva hun vil eller kan oppnå med dette programmet. Konsekvensene av spiseforstyrrelser er grusomme, psykisk som fysisk. Det er allikevel ikke rettmessig å presentere de på denne måten. En slik utvikling begynner gjerne i det små og går ofte raskere enn man tror. Det kan allikevel ta lang tid før sykdommen gir noe spesielt utfall. Etter å ha slitt i flere år så vet jeg at mange blir påvirket av mediene. Slik er vi mennesker av natur og det er ingenting vi kan noe for. Dessuten vet jeg også hvor sinnsykt vanskelig det er å bli frisk, ettersom jeg enda kjemper denne harde kampen!

 






 

 

 

  • 4

    Påskemorgen

    Jeg lader opp fortere enn jeg blir sliten. Kroppen består kun av ren energi. Jeg sover lenge og får mye søvn. Det resulterer i at jeg er blid som en sol når jeg våkner. Hver morgen er en god morgen. En solskinnsmorgen. Å være ordentlig uthvilt er sinnsykt herlig. Det gjør noe med humøret. Noe positivt. Som om ikke det er nok, så utvikler det seg videre. Det blir jo bare bedre og bedre. Spesielt når jeg kjenner lukta av nyvarmede baguetter og ser et fulldekket spisebord. Da vet jeg at familien skal hygge seg sammen. Alltid enig med Peppes; ''den beste tiden er den du deler med andre'' Vi kan skravle i det uendelige om alle mulige ting. Uten å tenke på alt vi skulle ha gjort eller skal gjøre. Stress eksisterer ikke hos oss i påsken. Tiden kan bare fly avgårde uten at det gjør noe. Det er det som er ferie...

     















     

     

    God påske til dere alle!



     

  • 5

    Dorthe-genser fra mor!

    Omsider ble mamma ferdig med strikkeprosjektet. Endelig er ventetiden over. Nå sitter jeg her i min fantastiske Dorthe-genser. Utrolig gøy at den ble så vellykket. Mamma har vært ekstremt flink. Genseren er så god og varm, og dessuten supermyk ettersom det er brukt alpakkagarn. Den klør heller ingenting. Uten tvil mitt nye favorittplagg. Bonusen er at den er strikket av mamma. Sånt betyr litt ekstra. Alt i alt er jeg sinnsykt fornøyd!

     









     

     

     

  • 4

    Slalåm på tide!

    En klok dame fortalte meg en gang; ''man kan ikke vente med å leve til man blir frisk''. Jeg kunne ikke vært mer enig! I går gjennomførte jeg nok en milepæl. Etter jeg ble syk mistet jeg totalt interesse for alt som går under kategorien gøy. Det er utrolig synd. Jeg fortjener bedre. Dermed måtte disse blokkeringene utfordres. En dag skal de jo forsvinne for godt. Påsken er familie, gul pynt og dekorative egg, men også ski. Før anoreksiens dager elsket jeg ski. Jeg var langt over gjennomsnittet frelst til denne idretten/hobbyen. Både langrenn og slalåm. Gleden var derfor stor da jeg satte utfor bakkene på Kongsberg. Det var sol og kanonvær. Perfekt for en dag i bakken! Jeg kan ikke forstå at jeg har ventet så lenge. Det fantes ikke en eneste celle i kroppen som holdt meg igjen. Ingen tvil i det hele tatt. Den frihetsfølelelsen jeg kjente da vinden rev i håret og skia sklei nedover var helt fantastisk. Jeg var så lykkelig! På mange måter gjør det godt å se hva det er jeg kan komme tilbake til. Hva jeg egentlig savner. Gevinsten for å vinne vokser seg stadig større...

     













     

     

     

  • 5

    Anoreksi og påske?

    På samme måte som julen er påsken en vanskelig tid for oss med anoreksi. Det er ikke noe ukjent. Igjen blir fokuset mat, og helst av den usunne typen. Lang tid blir brukt ved matbordet. En skikkelig tålmodighetstest. Av og til kan det by på hv-spørsmål. I mange situasjoner er det særdeles tøft å besvare dem. Å få påskeegg er også veldig vanlig. Et egg som spises daglig og gjerne er fylt med de verste kaloribombene fra godtehylla. Mengdene tilsvarer jo prisen ettersom den er sterkt redusert i disse dager. Da kjøper man gjerne litt mer enn man i utgangspunktet ville gjort. Det er ikke enkelt å avstå kosen når ''alle andre'' kan. Å føle seg utenfor mengden er ingen god følelse. Det er bare negativt og vondt. Selv som syk og anoretisk bør man ikke tillate seg å ha det slik. Det finnes mange gode alternativer. Det er viktig å bestemme seg for at spiseforstyrrelsen ikke får ødelegge stemningen. Et par enkle tips er å informere om sykdommen til de du omgås, og fortell hvordan du ønsker at det skal være ved matbordet. Dette kan være hvordan man blir påvirket og at man ikke vil prate om det. Noe som kan være en forklaring på hvorfor du spiser den maten du gjør, eller hvorfor du ikke spiser samtidig som resten. Kunnskap åpner ofte dørene til forståelse. Mens press bare lukker dem. Dessuten kan man som ''alle andre'' få spise påskeegg. Det trenger ikke å bety brudd på anoreksiens regler med en elendig samvittighet på kjøpet. Her finnes det haugevis løsninger som kan fungere. Drops, tyggegummi, helsevennelig bakst/snop (feks; marsipan) og sunnere godterier kan fint fungere. Sistnevnte kan kjøpes sukkerfritt som smågodtposer og sjokolade på helsekost. Alt i alt gjelder det å se muligheter, og ikke begrensninger. De bør være ikke-eksisterende i påsken!

     

     

     

     


     

  • 12

    Vant i påskenøttene!

    Vi lå og halsov i hver vår stressless da det plutselig kom en mannestemme fra tv'en; ''Og Madelén Skare Olsen fra Horten'' Vi hadde satt opptak på det som NRK hadde på agendaen, så vi lå litt etter de opprinnelige sendetidene. Jeg og pappa deltar alltid i spørrekonkurranser når muligheten byr seg, og påskenøttene er intet unntak. Vi løser dem og jeg ringer inn. Tross liten sannsynlighet har jeg like stor tro på at jeg vinner hver gang. Uten den nytter det heller ikke å skylde på uflaks og tilfeldigheter. ''Satser du ikke - vil du aldri vinne'' er jo mottoet mitt. Jeg har stadig vunnet litt og det var ganske morsomt at jeg ble en av de tre heldige i går. Vi skrattlo mens vi spolte oss fram og tilbake gjennom sendingen. 

     

     

     



     

  • 3

    Hjerterom

    Jeg elsker den stemningen som samler seg i påsken. På samme måte som julen så dreier det seg om familie og samhold. Maten er urelevant. Dessuten er det deilig å slappe av og ta seg noen late dager hjemme. Da plasserer jeg meg i godstolen inntullet i koseteppet med en stor tekopp. Jeg løser gjerne kryssord, leser krim eller ser en bra thriller. Dessuten er siste lass med pepperkaker laget og mamma har vært så elskverdig og gitt meg et gigantisk lilla påskeegg. Nok et symbol på hennes kjærlighet og omsorg. Det går an å kose seg selv om man har anoreksi, og det er faktisk veldig viktig å benytte muligheten til det, også.

     





     

     



     

  • 2

    Er jeg dømt?

    Av og til virker det som jeg er en fange med tusenvis av sprinkelgjerder rundt meg. Det føles som anoreksi er min dom, og at jeg er tiltalt. I lang tid trodde jeg sykdommen varte ''til evig tid'' som en slags dødsstraff jeg hadde blitt tildelt. I mange år var jeg totalt overbevist om at det var sannheten. Utrykket ''la tvilen komme den tiltalte til gode'' er et fint utrykk, og jeg liker at man kan spekulere for å oppnå det positive. Jeg derimot er ikke innenfor den kategorien. Det nytter ikke å undre seg eller tenke for mye. Tvil skaper kun usikkerhet for en slik som meg. Det gir på mange måter åpent rom for å vurdere om jeg er bra nok. Igjen faller perfeksjonismen inn der dette målet om å være perfekt blir et behov. Et behov jeg aldri har klart eller vil klare å oppnå. Det er en hard realitet som jeg har akseptert, men enda forstår jeg ikke at det gjør så vondt å innfinne seg med den. Hvorfor skal det være så innmarri grusomt å være som alle andre?

     

     

     





     

  • 1

    De fleste unngår forandringer, enda det er forandringene som skaper framgang!

    Som menneske har vi alle ulike oppfatninger og individuelle syn. Vår hverdag er preget av det vi foretar oss. Det behøver ikke å bety at det er noe man vil. Enkelte ting er man bare pent nødt til. Kjedelig som morsomt. Uansett hvor fornuftig og nyttig det virker. Uansett hvilke resultater man oppnår med tiden. Positivt som negativt. Det fleste holder gjerne fast ved det som er. Man kaller dem vanedyr. Der kjenner jeg meg godt igjen. Jeg trives absolutt best med å holde fast i mine vante omgivelser og ritualer. Spesielt etter at jeg fikk anoreksi. Den kjente og kjære maten er å foretrekke framfor fremmed restaurantmat. Den kjente turløypa er å foretrekke framfor ukjente terreng og trange gater. Fastlegen er å foretrekke framfor en eller annen assisterende ukjent lege. Jeg går jo alltid for samme alternativ. Rett og slett fordi det har blitt til min hverdag. Det føles tryggest slik. Forandringer er ofte utfordrende, og ved mange tilfeller vet man ikke hva som venter. Neste sving er ikke alltid opplyst. Ordene bedre og frisk gir meg nesten litt noia. Jeg har vanskeligheter med å se for meg et liv som er bedre på den andre siden. Nettopp fordi jeg har det sinnsykt bra. Det er utvilsomt vanskelig å se for seg et liv uten anoreksien. Jeg klarer det ikke. Den er en del av min identitet. Mer enn 1/5 av livet mitt har jeg vært syk. Det er kanskje sårt, men samtidig så har jeg erkjent at dette tar tid. Tiden leger alt. Jeg tar tiden til hjelp. Det er hovedingrediensen i min supre oppskrift...

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 5

    Markering

    Jeg har vært plaget med forkjølelse, vond hals og hodepine en drøy uke nå. Allikevel slo ikke den rennende nesa til før på Mandag, og siden det har det gått med en pakke Kleenex i timen. Det var litt synd med tanke på at minsten fylte 18 år i går. Jeg hadde jo lagt forberedelser for dagen som inkluderte både bil og bursdagslunsj. Istedenfor var jeg en skikkelig sliten Rudolf. Dermed måtte dagen bli deretter, men så bra som mulig selvsagt. Feiring må til uansett. Da jeg kom hjem tok jeg initiativ til Scrabble. Det er alltid en klassiker her i huset. Vi satt alle sammen ved middags- og kakebordet. Livretten hans og en superlekker pyntet brownies ble servert (til alle utenom meg) . Han fikk sin voksenbrus, gaver og hyllest. Heldigvis fornøyd. Til helga blir det selskap! Jeg håper jeg er bedre innen den tid.....

     









     

     

     

     

  • 1

    Yngstemann er 18!

    Dette er en stor dag! I dag, 5 Mars, er lillebror myndig. Han fyller hele 18 år. For meg er det uvirkelig å tenke på. Jeg husker tilbake på hans første år. Om ikke husker direkte, så har jeg i det minste de samme bildene i hodet som de som henger i stua. Av den blide gutten med overbitt og gyllent hår. Nydelige lillebroren min! Vi har opplevd så mye fint sammen, og det er haugevis av øyeblikk bevart. Nå er han plutselig voksen! Han er blitt en høy, muskuløs, ung herremann. En skikkelig jentemagnet. Istedenfor å leke med lego, så søker vi råd hos hverandre. Istedenfor å diskutere hvem som hadde rett på huska, så diskuterer vi kvinner/menn. Det har blitt en litt annen realitet enn den som var for 10-15 år siden. Jeg er ikke lenger barnevakt hvis mamma og pappa drar ut. Det trengs ikke. Han har blitt selvstendig. Han klarer seg på egen hånd. Enten han suser avgårde med landeveissykkelen sin, eller tar langrensskia fatt ut i skisporet. På skolen vet jeg knapt hvilke fag han har, fordi han fikser det selv. Slik han gjør med stortsett alt. Omsorg, kjærlighet og klemmer håper jeg aldri han vokser fra. Jeg vil alltid være storesøster og han vil alltid være lillebror!

    Det er beundringsverdig hvordan han har taklet medgang og motgang på. Samtidig som jeg vet hvor mye sykdommen egentlig har satt sine spor. Han fortjente aldri å bli rammet.. Jeg vet så inderlig godt at han kun har et ønske for dagen. Et ønske som varer livet ut. Hans beste bursdagspresang ville vært om jeg ble frisk!

     

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde