Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

5

Bli bra igjen!

Jeg prøver å anslå en så konkret tid som mulig for når dette er over - men jeg klarer ikke. Jeg vet ikke. Det er stor motstand inni kroppen min som ikke vil samarbeide for å delta på ''prosjekt; bli frisk'' . Det gjør meg ikke akkurat overlykkelig. Bare mer engstelig. Jeg kan ikke forstå at dette må ta så lang tid. Hvorfor går det ikke ann å innse sykdommen og bare bli frisk? Nei, Madelén. Skjerpings. Hver dag er en ny mulighet til å utrette kamp mot anoreksien. Det er bare å benytte hver dag til akkurat det. Da vil jeg tro at jeg kommer på god vei mot en sunnere, bedre og friere livsstil. Kan jeg unne Madelén det?

 



 

  

  • 15

    Sykdom er urettferdig!

    Jeg prøver å holde humøret oppe! Prøver å være blid. Prøver å finne igjen den positiviteten og gnisten som alltid har bodd i meg. Ønsker å være den gladjenta jeg en gang var. Vil så gjerne tilbake til virkeligheten. Sim salabim - da var anoreksien borte? Skulle virkelig ønske det var så enkelt. Skulle virkelig ønske at dette kunne være over nå og for evig. All den tid som har gått... Det er uvirkelig, smertefullt og vondt. Det kjennes så sinnsykt urettferdig å være en av mange uheldig utvalgte. Allikevel skal jeg kjempe med nebb og klør til jeg har vunnet. Jeg gir meg ikke - aldri i verden!

     



     

      

  • 1

    Starten på anoreksien!

    Etter en liten titt i bloggarkivet mitt har jeg funnet fram til de innleggene jeg skrev tidlig i sykeperioden. Det står en del om hvordan jeg ble syk, hvorfor og hvor lenge tankene har pågått hos meg.

     

    http://maadeleen.blogg.no/1294496078_skolen__trinn_for_tri.html

    http://maadeleen.blogg.no/1294664083_den_l_der_jo.html

    http://maadeleen.blogg.no/1294678658_alt_skjedde_s_brtt.html

     

    Sondeernæring: http://maadeleen.blogg.no/1294677933_kun_snakk_om_overleve.html

     

     

     

       

  • 8

    Det var en gang et egg....

    Historien strekker seg langt tilbake til 92-tallet. Da to mennesker bestemte seg for å bli foreldre... Etterhvert som månedene gikk ble kulen større og større. Et lite egg skulle utvikles til noe levende - og det skulle bli meg. 20 Desember 1992 var dagen det hele skulle skje - 1 uke etter termin. Det var Søndag og midt oppi alt julerushet. Plutselig kom det ut en ny liten skapning med store tallerkenøyne. En viktig dag! En viktig dag! En baby avhengig av sine foreldre, en pupp og masse omsorg. Ingen som stilte forventninger eller krevde noe som helst.

     



    Så vokser man jo. Ikke egget - men Madelén. Hun lille med det mørkebrune håret og pannelugg. Det er så rart å se tilbake på barnetiden. Alt var så lettvint. En bekymring om det var gul eller blå kjole, sorg på grunn av et skrubbsår, og evigstor kjærlighet hver gang jeg fikk en klem av mamma eller pappa. En tid jeg minnes hver eneste dag. Tiden som jeg savner, som jeg tenker på og som jeg drømmer meg tilbake til hvert eneste sekund. Det er utrolig hvor mye følelser, tanker og tid jeg har avsatt til sykdommen. Hvor ofte jeg er deprimert, og hvor ofte det daler tårer ned på kinnene mine. Hvor ofte jeg føler meg utrygg, og hvor ofte jeg bærer angst og redsel. Hvor lite tillitt jeg har til andre, og hvor lite tillitt jeg føler andre har til meg. Jeg venter på et mirakel, et under og en mening med fremtiden. Prioriteringene står på rekke og rad, og jeg har ikke en gang fått muligheten til kjenne på en av dem. Når vil dette snu?

     

     

     

      

  • 6

    Anoreksi - ingen skam!

    Av alle dødelige sykdommer føler jeg det egentlig litt befriende å vite at det er anoreksi som feiler meg. Selv om dette også er en meget farlig sykdom, så går det ann å leve med den, men man kan også gå helt til topps for å bli 100% frisk. Det er en mulighet! Ingenting er uhelbredelig. Man merker fysisk og psykisk hvordan kroppen har det hele veien. Sånnsett kan man skaffe seg en god innsikt for hvordan man vil fortsette kampen videre. Enten man må ha hjelp og støtte på veien, eller klarer seg på egen hånd. Det er ingen skam å innrømme for seg selv; ''jeg er syk''. Mennesker blir syke, og det er naturlig. Man ikke ta på seg skylden for egen sykdom. Da vil man til slutt pådra seg enda fler sykesymptomer - og det er ikke noe greit å leve med. Det er utrolig hvilken innvirkende og betydningsfull kraft følelsene våre har. De har betydning for mange ting, men spesielt hvilket forhold man danner seg til andre, men også seg selv. Hvilken selvrespekt man har, hvor åpen man er og hvor god konsentrasjonen er når man utfører en handling. Hva ville vel et forhold vært uten kjærlighet, og hva ville vel et vennskap vært uten latter, glede og tillitt? Tomt og ensomt. Nervøst og usikkert. Ingenting!

     

    Jeg bar mye skyldfølelse og skam da jeg ble syk. Jeg hadde lett for å legge skylden på Madelén. Hvorfor klarte du ikke å motstå anoreksien? Hva gjorde jeg feil? Ofte er det spørsmål som dominerer hverdagen. Noe som at jeg var den svake, motstandsløse og egoistiske personen fanget inni en verden som ikke var noe verden. Håpløst! Spesielt vanskelig var det å dele dette med andre, da jeg ikke ante noe om reaksjoner og hva folk ville tro. Anoreksi er ikke så utbredt at det gjør noe. Jeg visste så og si ingenting før jeg begynte på videregående - og det var ved hjelp av internett og et lite innblikk med kosthold i naturfagstimen. Derfor føler jeg at bloggen er med på å løfte sykdommen frem på den måten at dette er en sykdom, og ikke noe valg. Et valg man tar er om man vil bli frisk, og det valget har jeg kjempet lenge for! Kanskje kan det bli realitet en dag?

     

     Jeg prøver å være takknemmelig for all behandling jeg får. At jeg ikke ble gitt opp, og at jeg faktisk sitter her i dag i en ganske mye bedre form enn Novembertider. Jeg prøver virkelig å se at dette var nødvendig, og jeg prøver  å vise at jeg er fornøyd. Det er definitivt ikke lett.

     



    Her er jeg avbildet med det morsomme kortet jeg fikk fra klassen i Desember. Fikk også en koselig bamse. Kjenner virkelig på savnet etter å være en del av 3STC ved Horten Videregående. Det er helt ufattelig rart å være borte fra skolen så lenge...

     

     

     

      

  • 19

    Anoreksien begrenser ikke alt!

    Den siste tiden har ikke vært noe bra. Jeg har slitt, strevet og til tider følt at det kun har eksistert en person; anoreksien. Meg i anoreksien. Anoreksien i meg. Tvangsflytting og vedtak skjedde så fort. Jeg rakk ikke å forberede meg. Plutselig var jeg bare her på RASP. De første dagene brukte jeg all min styrke for å få dette til å fungere. Jeg følte at jeg virkelig gikk inn for oppholdet med det største smil rundt munnen. Etter bare et par dager dabbet alt av. Jeg mistet motivasjonen og ble utilfreds. Plutselig var maten igjen blitt en større fiende enn jeg hadde mulighet til å takle.  Jeg er frisk nok til å forstå at mine spisevaner påvirker andre.Måltidene ble forflyttet fra en koselig ungdomsgruppe til et rom med en pleier stirrende opp i trynet - akkurat som på post 3.  

    Ikke nødvendigvis at det var mye kalorier å forholde seg til. Bare det faktum å bli altetende. I Tønsberg hadde jeg opparbeidet et opplegg rundt maten slik at jeg så og si likte alt som ble servert. Her var vi plutselig tilbake på scratch, noe ala opplegget til SPIS-enheten. Igjen på med det umulige (fordi jeg ikke orker å bruke lang tid på et måltid); overdrevent mengde ernæringsdrikker,  svelge hele poteter, svelge oliven, jalapeno og ekle sauser/dressinger som omtrent kom opp i samme sekund som de kom ned. Så blodig i halsen at alt slimet var kullsvart. Da ser jeg ikke veldig god nytte med å ''legge på seg'' på en naturlig måte. Så der har dere kanskje mitt aller største problem i forhold til maten; kresenheten min. Det er Madelén. Sånn har hun alltid vært. Derfor er det ikke bare anoreksien som har en finger med i spillet. Den er bare til stede for å begrense maten jeg faktisk liker/likte!! Det er jo det kostholdet jeg skal tilbake til. Tar seg ikke bra ut å svelge all man ikke liker/tåler kun for å spise noe i nærmeste framtid.

     

    Når det kommer til pleiere, så har jeg et åpent sinn. Jeg dømmer ingen, men jeg finner fort ut av hvem jeg forholder meg til på en mest mulig profesjonell måte. Anoreksien har ofte stor betydning her, men samtidig er det enkelte som eier litt mer forståelse og sympati. Jeg merker at jeg trenger all den støtte og omsorg det er mulig å få! Dette er hardt for en 18-år gammel jente...

      

      

  • 9

    Anoreksiens sosiale selvmord!

    Sakte og ukontrollert kommer anoreksien inn i livet. Det er ikke  noe plutselig-hendelse. Ofte er det underliggende og har kanskje vært i underbevisstheten i flere måneder, eller til og med år. Den graver seg inn. I begynnelsen føler man seg tilfreds. Tiden varierer  veldig. Den anoretiske graden varierer veldig. Mye avhenger av personens styrke og selvinnstinkt. Under utvikling av sykdommen blir ting sakte men sikkert tatt fra en. Det er ikke før man faktisk sitter der ensom, siltynn, likblek og utslitt at man forstår at man er rammet av en sykdom - anoreksiens hemmelige krefter. Det sosiale mangler. Kostholdet mangler. Treningen fravviker. Gjøremål må utsettes. Alt på grunn av et dumt ønske om å være tynn, og veie minst mulig. Men ærlig talt; hvem bryr seg? Hva skjer om man får en normal kropp? Får jo ikke akkurat dødsstraff heller. Bare en enklere, mindre bekymringsfull, sosial og positiv hverdag!

     

     

     

       

  • 12

    Mot stupet

    Dette gjør vondt. Det å vite at jeg kun er her i den hensikt av å legge på meg. Hvem ønsker vel frivillig å gå opp i vekt? Spesielt ikke anoreksien min. Den river og drar hodet mitt fra side til side. Pulsen øker og panna blir helt svett. Jeg ønsker meg en gevinst, eller en premie for at jeg har taklet dette så lenge. Isteden peises det på med mat og restriksjoner fra a-å. Sånt gjør meg umotivert, for dette bør være noe jeg skal klare på egen hånd - frivillig. Vi er kommet til Lørdag. Før kunne det bety en arbeidsvakt, en snartur til byen, eller en kveld med jentene. Nå betyr det... ingenting. Som jeg har sagt tidligere; alt er så tomt. Alt er så meningsløst. Det føles som jeg har stanset på kanten av Mount Everest. og lenger kommer jeg ikke. Enten så er jeg redd, eller så er jeg alt for sta til å godta sannheten. Historien om en jente som vil bli frisk, men som allikevel sliter med å få det til. Hva er galt? Jo. Det er sykdommen. Den som bare hadde en hensikt; å få meg til å begå et sakte selvmord. Pinefullt skulle det være. Jeg skulle ha det vondt - hele veien. Måtte gå sulten, måtte ha skyldfølelse og skam, måtte være ensom, måtte presses til det ytterste. Aldri frihet. ''Kan smilie, kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se'' Hver dag er det samme; div undersøkelser; blodprøver, blodtrykk og puls -> frokost -> rumpesprøyte (tiamin (B), grunnet reernæring) -> lunsj -> middag og kveldsmat. Hyggelige pleiere. Falske pleiere. Grusomme pleiere. Jeg begynner å innfinne meg litt, men har dessverre forstått at behandlingen i grunn er identisk som psykiatrien i Tønsberg. Det er kun menneskene som utgjør forskjellen... Hvilken forskjell er det, da? Jeg begynner å gjennomskue dette, også. Jeg er milevis hjemmefra og funderer nå på om dette vil ha noen hensikt. Jeg er veldig usikker. Kun 3-4 dager er gått. Dette blir som å grave etter gull i ørkenen = umulig. Nå trengs det engasjement og ståpåvilje hele veien til månen. Hvor skal jeg begynne letingen?

     

     

     

      

  • 12

    Anoreksien er så tom!

    Jeg har det bedre fysisk, men enda svirrer tankene rundt som en stor heliumballong. Tross en god behandling er det vanskelig. Det var jeg innstilt på. Måltidene går fint. Menneskene her er veldig snille, og miljøet er veldig bra. Det er bare det å sette ord på følelsene og det vonde som enda ligger der. Samvittigheten er stor som en flodbølge og lengselen er sår og dyp. Jeg har mine tvil. Jeg har mine usikkerheter. Jeg har enda ikke utdelt noe tillitt til andre enn mamma og pappa. Det er så rart. For selv om jeg er på et sosialt, godt og kompetent sted, så føler jeg meg så ensom. Av og til gråter jeg. Av og til snakker jeg til meg selv. Jeg kan rose og jeg kan kjefte. Det kjennes som jeg går i en motbakke uansett hva jeg gjør. Dette er så snodig. Endelig kommer jeg i behandling, og allerede etter to dager føler jeg på alt det vonde som gjennom tid har bygget seg opp i meg. Som anoretiker går man ofte med skyldfølelse og skam, og setter veldig gjerne skylden på andre - men innerst inne; seg selv. Jeg tenker ofte; ''hvorfor får andre lov - og ikke jeg?'' Det er så mye annet jeg ville brukt denne tiden på!

     

    Faith, hope & love! Forbli positiv..

     

     

  • 4

    Kreativiteten selv

    Overskriften er en stor løgn. Jeg har aldri vært kreativ! På ungdomsskolen var mitt verste fag ''kunst&håndverk'' Jeg syntes bare ikke det var noe interessant å male, tegne og eksprimentere for å få til flotte statuetter. Istedenfor sying og strikking valgte jeg alltid sløyd. Jeg orket ikke tanken på  sitte der å sy korssting, eller tråkke på symaskin. Her på RASP går ikke akkurat dagene av seg selv. Det er jeg som må få dem til å gå. Da jeg fant ut at det var et hobbyrom senest i går kveld - grep jeg sjansen. Jeg kan ikke tro at jeg faktisk bega meg ut på noe jeg i utgangspunktet ikke kan fordra. Hittil har jeg fått meg et stilig dørskilt, en perlet stjerne og et supertøft maleri som jeg laget på lerret. Det er fargerikt med morsomme innspill fra blomster og perler. Malte bare i vill fantasi. Rommet har ikke krympet, så det er fremdeles en masse plass for litt stil og gladfarget interiør. Utrolig hva litt farger kan gjøre med humøret.

     

    Her bor Madelén.

     

    Enkelt fungerer.

     

     

  • 4

    Skal være russ!

    Det går mer og mer opp for meg hva jeg har å vinne på å bli frisk. Det var så stas med russeklærne som bestevenninnen min hentet for meg. Det å dra på seg den røde buksa, den tøffe lua og se de utrolig geniale russekortene. I tillegg til å vite at jeg faktisk kan betegne meg som russ 2011. Utrolig følelse! Hadde kjøpt flisjakke, genser og t-skjorte i tillegg. Alt passet perfekt. Jeg ser virkelig fram til permisjoner og utskrivelse slik at jeg kan få vært litt delaktig. Det skader ikke med en litt roligere russefeiring. Vitsen er å feire med sitt eget kull. Jeg gleder meg sånn til vi skal sprade rundt i Horten og dele ut kort til innpåslitne småunger. Jeg gleder meg sånn til å være med venner. Jeg gleder meg sånn til17 Mai, og ikke minst; jeg gleder meg sånn til latter, moro og ren galskap. Dette skal gå bra. Målet kan jeg klare.

     

    ''Hvorfor skal jeg tenke før jeg snakker, når jeg ikke vet hva jeg skal si før jeg har sagt det?''

     

     

  • 14

    RASP virker så bra!

    Plutselig har Madelén snudd en helt annen vei. Klokken 07:00 forlot jeg post 3. Aldri mer grusomme hendelser, sinnsyke pasienter og traumatiske opplevelser. Aldri mer! Nå starter jeg på nytt. Jeg tok en siste titt hjemme, dusjet, så på tv, prøvde russeklær (jess!) og slappet av litt før vi kjørte av gårde. Førsteinntrykket var veldig bra. Jeg ble møtt av snille, omsorgsfulle og respektable mennesker som kun vil mitt beste. Ingen ransaking eller kjefting. Ubegrenset med besøk! Fra nå av skal ting tilpasses meg individuelt. Mamma og pappa har vært her på en koselig visitt, så nå sitter jeg igjen for å fordøye alle minnene. Det er mye. Jeg kan på en måte ikke tro at dette skjer meg. Hva har jeg gjort for å fortjene en ordentlig behandling? Jeg er litt målløs. Jeg har fått ordentlig informasjon, tatt legeundersøkelser og hilst på en masse mennesker. Rommet er kjempesvært. Nå gleder jeg meg til å innrede det og sette et Madelén-preg på vegger, dør, skuffer og skap. Har mer en hotellfølelse enn en sykehusopplevelse. Enn så lenge er jeg svært glad, og foreløpig så er det kanskje kortvarig. Allikevel vet jeg at dette er bedre - og da fungerer det fint for meg! Snart skal jeg spise mitt første måltid her. Jeg har en tro på at det vil gå fint. Det løser seg til slutt...

     

    Her bor Madelén.

     

     



     

     

     

  • 5

    Anoreksien får behandling?

    Nå må jeg bort! Dette går bare ikke lenger. Jeg er så sliten og utmattet. Et sted har kreftene sviktet meg. Det er mye vilje som har forsvunnet. Jeg føler at disse 3-4 månedene kun har gått til å redde et uskyldig menneskeliv i form av mating. Utover dette er det ingen gevinst eller gullmedalje til Madelén. Nå blir det forhåpentligvis en bedre tid i sikte. RASP er fremskyndet til Onsdag 16/3 klokken ti - under 2 dager. Kanskje jeg kan manne meg opp i bekjempelse av anoreksien? Kanskje jeg nå har sjansen? Tvang eller frivillig - en ny start blir det, uten tvil! Jeg gir behandlingen en mulighet. Det er mitt beste råd... Ingenting kan forverrre situasjonen, uansett.

     

     

     

      

  • 10

    Har en drøm...

    ''Har en drøm om å komme hjem dit ei fremtid ennå bor...'' Lengselen og savnet er enormt svært. For hver dag som går kjenner jeg på hvor mye jeg ønsker å være kvitt innleggelser - for å takle et liv utenfor på egen hånd. Verst er savnet etter alle menneskene som hele veien har støttet meg. Det er helt utrolig hvor vondt det gjør å tenke på det. Jeg vil fokusere på å bli bedre slik at jeg kan rekke å feire litt russetid sammen med alle disse fantastiske hortensruss. Det skal jeg klare! Jeg skal hjem en dag, og det er mitt store mål. Tilbake til Madelén sitt liv. Fullt av utfordringer, glede og ekstrem lykke! Jeg går for gull.. Fremtiden motiverer meg!

     

     

  • 14

    En ny start på RASP?

    Jeg holder ut! RASP nærmer seg. Har faktisk fått en mer positiv tankegang og holdning til forflyttelsen. Jeg tror jeg vil få det bedre der. Det er jenter på min alder, proffe behandlere og et ordentlig matopplegg. Dette er hva jeg hadde behøvd fra dag 1. Denne ventetiden ødela mye. Jeg klarer ikke lenger å krabbe oppover... Kanskje jeg kan finne motivasjonen der inne? Jeg kan jo leve med et håp. Dessuten er mamma med meg de tre første dagene. Det føles litt tryggere. De første dagene her ble hun kastet ut, og videre fikk jeg ikke se henne mer enn 15-30 minutter per dag. Selv om jeg da var under 18. Derfor har jeg ikke akkurat dannet meg de beste bildene og minnene fra post 3. En god start har alt å si! Bare jeg kan få til dette på RASP. Da er plutselig positiviteten steget 1 hakk - og det vil hjelpe mye. Jeg får skru på smilet til Madelén igjen!

     


    Jeg elsker frukt!

     

  • 3

    Kan jeg godta Madelén?

    Finnes det noe i kroppen som er villig til å gi Madelén en sjanse? Kan hun få rette BMI - og fremdeles holde seg der? Spørsmålene er mange. Hele dette oppholdet har gjort tankegangen enda mer anoreksiinfisert. Jeg føler at denne kampen kun dreier seg om en bekjempelse av tvangen. Ikke at jeg en dag skal overta styringen. Det blir et eneste stort press tvangsmessig. Jeg kjemper mot pleiere, behandling og mat. Anoreksien har jeg ikke funnet krefter til - enda. Den ligger i dvale, og jeg venter på den dagen frivilligheten inntreffer og jeg selv får ta ansvar. Jeg har vist styrke hele veien - noe jeg er klar over. Til tross for dette kjennes det ut som alt har blitt gjort i andres favør. Permisjonsdager er så bra. Det er da jeg kan utfordre anoreksien, og enda klarer jeg kostlisten fullt ut. Samtidig som det gir meg litt ekstra styrke. Det jeg nå ønsker er en klarhet i hva som skjer fremover. RASP er neste. 1 måned eller 1 år? Mye er opp til meg nå. Kjenner jeg blir veldig stresset. Det frister å gi opp, men jeg vil så gjerne vinne - også!

     

     

  • 4

    S-følelsene

    Om ikke lenge tvangsflyttes jeg over til RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser på Ullevål). Jeg har veldig blandede følelser. Det er så mye som ønsker å få styringen tilbake, men så er det også så mye som presser i mot og kun vil ha meg nedover - igjen! Det gjør meg frustrert og jeg får lett alle s-følelsene; sviktet, sint, skyldfølelse og sårbarhet. Jeg vet at jeg vil bli frisk, og jeg vet at jeg vil at alt skal bli som før. Jeg klarer bare ikke å godta at vektøkning er det som må til. At disse kvinnelige formene skal bombadere kroppen min og gjøre meg så damete. Uff. Det er dette jeg frykter mest. Jeg blir så redd. Så redd for hvordan jeg kan ende opp...  - i en gigantisk kropp?

     

    Kan jeg få en pause snart? 6 ord. Enkelt og greit. Alle vet hva det betyr. For anoreksien betyr det en sultestreik, men for Madelén betyr det en slags kontroll. Litt tid uten anoreksien i hodet. Uten å vite at den er der. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor får jeg den samme håpløse følelsen som da jeg satt med tyskeksamen et år tilbake? Det er ikke rettferdig. Så lenge som anoreksien har bodd hos meg. Så lenge som den har dominert. For selv om jeg ignorerer og prøver å stenge den ute - så er den der. Det er vondt. Innvendig triller tårene. De vil ut, men jeg gir dem ikke godkjenning. Så fort tårene kommer føler jeg anoreksien. For meg er det ikke lenger styrke når jeg tyr til gråten. Det blir til en mangel på kontroll. En mangel på styrke, og en mangel på mestring. Dessuten kan tårene fremprovosere vonde og negative tanker. Tanker som jeg vil ha ut, men som jeg overhodet ikke orker å snakke om. Det er sårt.

     

     

     

     

  • 11

    Jeg måtte pumpes!

    Ingen overivrig alkoholiker her. Bare en fortvilt, deprimert og sint jente med en anoretisk stemme som ikke kan slippe taket. En jente som plutselig ikke kunne se noe muligheter noe mer. Alt ble svart som i graven! Jeg fikk ikke medhold under møtet i går, eller samtalen i dag - med både overlege og advokat. Jeg er mildt sagt skuffet. Alle følelsene, redselen og de negative asssosiasjonene har bredt seg inni meg. Jeg vil så gjerne at alt skal ordne seg. Et knips - så er alt bra. Det er ingen utvei å avslutte det hele. Avslutte alt jeg har jobbet for. Jeg så en familie falle fra hverandre, venner forsvinne pluss en billapp,  russetid og utdanning fullstendig rasert. Egoistisk og utakknemmelig. Slik følte jeg meg! 16 Paracet tok jeg. Mamma ringte like etterpå for så å tilkalle hele avdelingen. Alle stormet rommet mitt og tok meg opp i en seng. Deretter fikk jeg legesamtale og det viste seg at pumping måtte til. Jeg var både trøtt, svimete og skjelven. Fikk et nytt pasientbånd - og derfra startet ''moroa''. Går ikke så veldig inn på detaljene. En fingertykk slange ble plassert i halsen min og ned i magesekken. Deretter ble jeg tilført vann slik at de kunne suge opp det resterende. Jeg ble fryktelig kvalm, og spydde underveis. Mot slutten satte de inn kull, som fungerer som en motgift. Rett og slett en svart gugge som de sprøytet  inn i meg. Det gjorde ikke kvalmen noe bedre! Mot slutten tok jeg blodprøver, blodtrykk, puls og en masse undersøkelser. Ingenting galt - og jeg fikk trille tilbake. Måtte ha mye oppsyn ettersom man aldri helt vet hvordan kroppen min egentlig reagerer på så store doser med medikamenter. Blodprøver er satt opp utover kvelden... Satser på at dette går greit nå! Etter besøk føles ting mye bedre.

     

     Ærlighet varer lengst!

     

  • 8

    Ikke langt igjen!

    Det hjelper å bruke dagene til det jeg ønsker. Ha noe å gjøre hele tiden! Da fylles hodet opp med så mange tanker, følelser og andre behov at jeg rett og slett ikke har tid til å konsentrere meg om hr. anoreksi. Det er kun 100% fokus på alt annet. Jeg vet at anoreksien føler seg oversett og sikkert er kjempesint, men sålangt har det gått bra. Jeg har taklet det fint. Har hatt lite med samvittighet og negativitet. Bursdagen og permisjonen har gått strålende! Ny sveis - til og med. Det er så deilig å venne seg til en tilværelse her hjemme. Nå er det ikke langt igjen! Hver eneste muskel i kroppen presser på; for jeg vet at dette er den rette veien å gå.

     



  • 13

    En god anoreksidag!

    Det er ikke ofte jeg kan si at jeg er ordentlig glad, men i dag er et unntak. Jeg smiler fra øre til øre. Har hatt det supert omtrent hele dagen. Det har jeg fortjent nå. Jeg kjemper og jeg kjemper med alle krefter som jeg har. Endelig går ting veien for meg! Endelig er det Madelén sin tur til å vise hva hun er god for. Nå begynner jeg å føle friheten. Det er så herlig! Jeg merker behovet for å bli frisk, og jeg merker hvor villig jeg er til at mitt gamle liv igjen skal bli realitet. Så mye denne Madelén nå ønsker seg russetid, jobbing, lappen og utdanning. I skrivende stund sitter jeg sammen med familien i mitt fine hus i Horten. Jeg har permisjon helt fram til Søndags kveld. I morgen fyller lillebror år. For 15 år og 364 dager siden entret han verden. Det må feires!

     



     

  • 14

    Fiende for anoreksien!

    Det finnes noe inni der! Langt inni den forvrengte hjernen. Det er noe fornuft. Det er noe håp. Det finnes en fiende for anoreksien. Det finnes en del som absolutt ikke kan gi seg uten en real kamp. Utfordre anoreksien til sitt ypperste. Det er noe som kan se viktigheten av å bli frisk. Det er noe som kan se gleden med å få tilbake livet. Det er noe som kan se alt det fantastiske som er mulig å oppnå. Det er ikke for sent!

     

     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde