Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Motivasjonen holder viljen gående!

Folk flest tror jeg har så himla høye tanker om meg selv, men det er feil. Jeg har ikke det. Jeg har aldri hatt det. Bare fordi jeg kan sette meg hårete mål og strenge krav, så indikerer ikke det at jeg er ''over the top''. Jeg er bare en helt vanlig person som er over gjennomsnittet interessert i å prestere og gjøre det bra. Det betyr ikke at jeg mener jeg har bedre forutsetninger for suksess enn andre. Hvem som helst kan få til det jeg klarer. Det handler bare om vilje. Og den har alle. I større eller mindre grad. Jeg har gitt uttrykk for at jeg har en enormt stor vilje, og det med rette. Men det betyr ikke at jeg ikke har vært gjennom tøffe tak og utålmodighetsprøver som nesten har slitt meg i stykkerr, og revet meg opp innvendig til tider. Det er nemlig ikke alt som er like interessant, eller alle mål som er like lette å nå. Noe som setter en stopper for viljen. Noen ganger gjør det at jeg må tvinge seg selv litt. Det er slik jeg drives fremover. Ikke med tvang altså, men med motivasjon. Jeg bruker motivasjonen til å tvinge frem viljen. Jeg minner meg selv på hva jeg vil oppnå, og hva som kreves, også gir jeg meg ikke før jeg har nådd målet. Jeg har nådd mange mål opp gjennom, og igjen: Det er ikke fordi jeg er noe superwoman, men fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal klare alt jeg vil!  

 

Jammen er det godt å egen tiltro i behold på noen områder, for den er virkelig ikke optimalt når det kommer til utseende. Jeg har etter mange års kamp lært å akseptere meg selv, men det betyr bare fravær av hat. Selvhat. Det å bli tilfreds med sitt eget ytre er en vanskelig og tidkrevende prosess. Ikke engang før jeg ble syk var jeg happy med hvordan jeg så ut. Jeg bare tenkte ikke over det. Derfor vet jeg ikke om det er et realistisk mål å ''elske seg selv'', som pappa så fint sier. Nettopp det er grunnen til at jeg ikke har det som mål. Det at jeg kan godta og overleve med meg selv, er mer enn nok, og det at jeg ikke lenger ser syk ut hjelper veldig på. Selvfølgelig er det hyggelig med komplimenter, men verdsettelsen av disse er ikke helt der de skal være. Med unntak av to tilfeller: Når mor og far sier at jeg er nydelig. Og hvem vet - kanskje noen andres stemme får betydning i fremtiden, også? Jeg tror det. 

  • 0

    OL blir min valentine <3

    Det er en grunn til at jeg i det hele tatt kommer på at det er valentine, og det er av to grunner: 1. Kort tid etter morsdag, og 2. Fordi jeg pleier å overraske foreldrene mine på denne dagen. Enten med gave, enten med kino, enten med middag eller med kake. Eller med alt sammen. De begge er (to av) mine hjerter, og for meg føles det helt naturlig at valentine tilkjennes dem. Jeg på min side har aldri hatt en kjæreste før, eller vært på noen form for date. Har vel heller aldri vist noe initiativ til den slags. Verken før sykdommen, under sykdommen eller nå etterpå. Det nærmeste jeg kommer romance er et hemmelig kort i skapet på vgs. Og jeg er overbevist om at det må ha vært noe tull sånn egentlig. Hvorfor skulle noen gi meg et slikt kort liksom? Meg? Da er det bedre å være realistisk. Dessuten synes jeg bare sånn ''detektiv''-sjekking er kleint. Jeg tror at den dagen jeg fortjener noens kjærlighet nok, så vil ikke det være i form av et upersonlig kort, men av at noen faktisk ekte og genuint forteller at jeg er en fin person. Om det er på facebook (tinder er slettet for godt) eller i det virkelige liv, er det samme. Bare det ikke er noe snålt med xoxo ****. Det er jeg for gammel til. Så, ja. Det er lov å håpe - selv om per dags dato leser litt for mye om særeie og ekteskapsbrudd. Bare det gir en viss avsmak til forpliktelsene og risikoene et forhold kan medføre.

     

    I år feirer jeg derfor valentine alene. Helt alene. Som de foregående år. Onsdag er for så vidt lesedagen min, så da blir det jus og OL slik jeg ser det. Helt ypperlig kombo sånn egentlig, og en perfekt måte å tilbringe valentine på. Men skal jeg være ærlig så går nok OL litt foran jus i disse dager, og jeg er nesten villig til å droppe en forelesning kun for å se på det viktigste innen langrenn, skiskyting, slalåm og skiflygning. Refererer til vgs der altså. Får satse på det ikke går såpass over styr. Foreløpig har jeg enda ikke vært inne på tanken om å utebli fra undervisningen, da jeg tross alt har skaffet Eurosport for 1 måned, og dermed også med mulighet til å saumfare arkivet i ettertid. Mye går jo på nattestid også, så bare det i seg selv tilsier at jeg må belage meg på resprise-tv. Uff. Jeg må le av meg selv. Sport er noe jeg liker godt, men når det er vinter-OL blir jeg muligens hakket for gira. Ikke bare på det skirelaterte, men alt. Alt er gøy når det er OL. Selv der ikke Norge deltar også. Jeg kan se på både ishockey, curling, aking og til og med skøytegåing. Og om jeg skal skulle sett OL med noen? Da måtte det være noen som var minst like gira som meg. Hvis ikke ødelegges opplevelsen totalt. Jeg skulle jammen ønsket Aleks, pappa eller bestefar var her nå. Det hadde gjort det hele komplett! Især med så fine prestasjoner som i dag:

    All-focus

    Trippelnorsk. Vet nesten ikke hva jeg kan si? Dette setter følelsene i sving. Som om ikke jeg har følelser nok i dag, på selveste morsdagen. Fordi jeg ikke er hjemme hos min kjære familie. Så da er det vel på sin plass med en avsluttende gratulasjon til verdens beste mamma! Hjertet jeg så pent har tegnet på bildet over er også tilegnet min helt spesielle mor... 

  • 0

    Mediene er ikke ansvarlig for våre problemer

    Titler på ukeblader og tynne modeller - hvordan kan dette alene fremme kroppspress? Ofte gir vi media skylden for hvert bidige lille feilsteg vi tar. Feilsteg vi tar i dag. La meg minne om en ting: Det som fremgår av media i disse dager har vært der i flere år. Forstørring av bryster, neseoperasjoner, botox, slanking. Det er ikke noe nytt. Det er bare det at vi er mer bevisste på det i dag, samt har større tilgang til sosiale medier for å ytre oss og dele oppfatninger. Det er den dårlige måten vi takler dette på (især slankebiten), som skaper kroppspresset, depresjonen, den lave selvtilliten - og for å dra det ekstra langt: spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sagt at media skapte den anoreksi jeg en gang hadde, men jeg sa at det påvirket meg til å tenke på en annen måte enn jeg burde ha gjort. Men det indikerer ikke at jeg ville unngått sykdommen om media ikke fantes. Det indikerer bare at media (sammen med en rekke andre faktorer) var med på fremskynde en allerede planlagt prosess. Det er min hjerne som var problemet. Ikke media isolert sett. Hvorfor skulle jeg da på død og liv legge skylden på mediene da? Eller samfunnet for øvrig? Og hvorfor skal andre gjøre det? Jeg har lest utallige artikler og meninger fra folk, der hovedfokuset er å ta den skyldige. Det er media sin feil at man føler man må være perfekt. Det er media sin feil at man får dårlig samvittighet for en julemiddag. Det er media sin feil at sommerkroppen eksisterer. Kanskje vil media i noen tilfeller ha et ansvar, men til syvende og sist beror det på styrke, og er helt og holdent ens eget ansvar om en vil følge ''retningslinjene''. Jeg synes det er feigt å legge skylden på mediene, skal jeg være ærlig.

     

    Misforstå meg rett. Jeg forsvarer ikke media, for det er utvilsomt mye som ikke bør ploppe ut der i tide og utide. Det som imidlertid er mitt behov og poeng handler egentlig bare om selvbevissthet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva skal til for å nå dit jeg vil? Først og fremst egoisme. Du må sette deg selv i førersetet ved å legge nok av fokuset på deg selv (balansegang!). Ikke på media og samfunnet rundt. For det vil alltid være der. Det er dine mål som skal realiseres. Om det betyr sommerkroppen eller høye karakterer, så la det være et mål forut for mediene. Et mål som kommer fra deg. Dine egne ambisjoner. Det er lov å sette seg mål som er krevende fra eget hode. Og om du ikke lykkes? Skyld ikke på media. Skyld ikke på samfunnspress. Da er det du som har dummet deg ut, og ingen andre. Jeg nevnte feig. Feighet er for meg når man ikke tør å face at man har feilet, og at man død og liv skal skyve ansvaret over på andre eller noe annet. Kanskje går jeg langt i å skrive dette, men det er av en hensikt også: provokasjonskortet setter i gang tankevirksomhet. Tankevirksomhet som skal gi en indikator på hva man holder på med. Refleksjon er noe av det viktigste vi mennesker bedriver, og det er utrolig hvilke fornuftige tanker som kommer ut når man slutter å leke offer eller ignorerer problemene. Først og fremst var det denne gi-f-tankegangen som gjorde det mulig for meg å beseire monsteret!

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde