Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Interessert sa du?

Jeg har alltid elsket sport. Enten som tilskuer eller deltaker. Skisport har jeg vel fått inn med morsmelka, for langrennsgåingen startet i barnehagealder. Senere fikk jeg også slalåmski, og nå er jeg ivrig med twin-tip. Ski er bare noe av sporten som har formet meg. Da jeg var liten drev jeg både med friidrett og fotball. Friidretten lå vel ikke der mestringsmessig, så det ble en snar affære på knappe 1 år. Fotball derimot. Jeg elsket fotball, og drev aktivt i flere år. Da laget omsider ble oppløst var jeg allikevel såpass gammel at det ikke fikk store betydningen. Skulle jeg byttet lag, måtte jeg satse, og det hadde jeg hverken tid, evner eller lyst til. Da ble det heller ordinær trenining 4-5 ganger i uken, før til slutt ortoreksien overtok og alt gikk feil vei. Jeg mistet mer og mer interessen for sport og fysisk aktivitet. Kanskje ikke så rart når du heier inn Johaug i en stue fulll av psykiske pasienter og uinteresserte pleiere? VM-Oslo ble derfor ingen god opplevelse for meg. Da jeg ble utskrevet var jeg heller ikke interessert i å få med meg programmer som 71* nord, mesternes mester osv. Heller ikke Man-U-kamper, birkebeineren eller OL i Beijing året etterpå fristet. Jeg orket ikke å bruke tid på noe av det. Mitt ''hatforhold'' var tydelig. Ikke ville jeg se på idrett, og ikke ville jeg delta i noe. Det verste var nok vintersporten. Skiene ble praktisk talt lagt på hylla. Pappa var selvsagt lei seg på mine vegne. Lei seg for at interessen hadde forsvunnet. Heldigvis motbeviste jeg noe i Februar 2014...

Fra en tid der anoreksi ikke eksisterte...

 

 

Ingen av oss hadde noen tanker rundt det kommende OL. Vi skulle ta det som det kom. Da jeg kom på skolen Mandagen etter spurte læreren om vi hadde fulgt med. Allerede da hadde jeg talt 17 timer. Verre skulle det bli. Jeg dro opp skjermen i timen og lot sendingene gå uten lyd mens lærererne iherdig pratet om reklame, hamsun eller samer. Jeg gjorde ferdig skolearbeid rundt nattestider. Jeg stresset livet av meg for å komme hjem, og løp faktisk opp trappa for å rekke startskuddet. Jeg har ofret søvn og stått opp langt tidligere enn jeg pleier. I frykt for å gå glipp av noe har jeg heller ikke vært med en eneste venn/venninne (!) Gåturer og andre ting har blitt planlagt nøye. Jeg hadde nemlig et bilag med alle klokkeslett på øvelsene. I begynnelsen var det skiskyting, alpint, hopp, kombinert og langrenn som gjaldt. Etterhvert ble nysgjerrigheten så stor og iveren så høy at både snowboard, isdans, curling, bob og skøyter også måtte med. Ja, så og is alt vil jeg tro. En skikkelig sportsidiot. Her i huset har vel jeg vært den som har fulgt mest med, faktisk. Haha. Det er lite jeg ikke har fått med meg. Både facebook og instagram bærer preg av det. Jeg tør ikke å telle antall timer som har gått med bak tv-skjermen. Da mamma og Aleksander var på vinterferie satt jeg og pappa i hver vår stol og fulgte med. Heiingen stod i taket, og misnøyen likeså hvis ting ikke gikk som ønsket. Jeg hadde min faste pute foran fjeset. Det ble fort mye spennende tv. Akkurat som bestilt. Det er helt klart gøyere å vinne med sekunder enn å lede med flere minutter. Så skal det sies at ingenting var så herlig som å sitte i stua til bestefar da kombinertgutta gikk inn til seier. Hvilket som bare er et av mange gode øyeblikk fra Sotsji. Fantastiske vertsnasjon. Jeg tok opp avslutningssermonien, så i dette sekund nyter jeg synet av tre gulljenter på pallen. Det er gøy å være nordmann etter dette OL'et. Uten tvil. Jeg er storfornøyd med innsats og prestasjoner. Tross at vi var litt uheldige underveis. Om det var smøretabber eller slitne utøvere er vanskelig å si. Northug er et kapittel for seg selv. Han får muligheter til å vise seg fram senere. Det er det nok flere som vil. Norge kan uansett ikke ta alle medaljene. Det ville bare blitt kjedelig. 

 

Jeg kunne nok sagt mye om OL, men jeg stopper her. Det er jo tross alt over. 4 år til neste gang. Det er litt vemodig, men garantert bra for meg. Nå trenger jeg helt klart å komme tilbake til hverdagen og det sosiale liv igjen. Det skal forsåvidt bli ålreit å se noe annet på tv-skjermen, også. Nei. Et sted føler jeg bloggen gikk over i feil kategori, så jeg får prøve å rette opp inntrykket. Tror neppe det kun er sportsfantister som følger med meg. Med dette innlegget ville jeg i utgangspunktet formidle noe. Formidle en realitet som gleder stort. Når jeg finner tilbake til gamle interesser jeg verdsatte før sykdommen - ja, da er jeg i ferd med å finne tilbake til den gamle jenta. ''Det er datteren min, det'' var pappas ord. Jeg smiler innvendig! Kanskje er jeg ikke så langt unna henne allikevel?

 

 

 

 

 

  

  • 0

    Lettere med andres aksept!

    Sitter klærne finere hvis andre bemerker det? Ser plutselig sminken litt bedre ut? Er ikke håret lenger en katastrofe? Alt du innbilte deg var trolig ikke sannhet. Ofte har jeg, som veldig mange andre, opplevd det. Jeg føler meg sjelden fin nok før jeg får en bekreftelse. Latterlig nok ikke fra meg selv, men fra en helt annen person. Det kan være familie. Det kan være kollegaer. Det kan være venner, men det kan også være mannen i gata som bemerker min flotte nye boblejakke eller min fantastiske bil. Litt skryt i seg selv er en god medisin for meg. Hvorfor skal det være slik? Å si noe positivt til speilbildet mitt burde vært en godkjennelse. Å si jeg er fin fordi jeg føler meg fin burde vært en godkjennelse. Å unne meg noe ønskelig burde vært en godkjennelse. Å være fornøyd fordi jeg har gjort noe bra burde vært en godkjennelse. Slikt fortjener jo en klapp på skuldra. Ikke fra de jeg daglig omgås med. Istedenfor skal tilfredsheten og aksepten komme fra meg. Helt på ekte. Det er surrealistisk at det skal være så vanskelig. Jeg kan si det. Jeg kan håpe det. Jeg kan tenke det, men jeg vet alvorlig talt ikke hvordan jeg skal mene det. Janteloven er nok bedre venn med meg enn jeg tror, og det er skremmende. Det faktum gir allikevel ingen grunn til å stanse. Daglig gjennomgår jeg en kamp mot det ene og det andre. Allikevel er det min psykiske helse jeg velger å fokusere på. Uten den på beina er jeg maktesløs. Maktesløs mot alt. Mot å bli frisk, mot å fungere i livet og mot å ta vare på meg selv. Hvorfor gjøre utseende en tjeneste når ingen andre er tilstede? Hadde jeg ikke hatt sysler som skole, jobb og sosialt liv ville hverdagen vært ganske grå. Det sier litt om selvhatet jeg sliter med. Tro det eller ei så er det der den største jobben ligger. Heldigvis kan ting endres. Jeg må legge inn et ekstra gir og satse. Med viljestyrken min kan jeg fint klare det. Om jeg ikke blir mest fornøyd, så vil jeg i det minste godta meg selv i akseptabel betydning!







     

     

     

     

     

  • 0

    Det man ikke trodde...

    Mestring får ikke stå på hvem jeg er, men på hva jeg gjør. Jeg har hatt en vei å gå der. En lang vei, men enda går jeg mine optimistiske skritt. Jeg erfarer for hver dag som går. Mine krative evner kom såvidt til syne etter at jeg ble innlagt. Jeg er en rastløs sjel som fort blir utålmodig. Med unormalt mye fritid kunne det bare gå en vei. Jeg måtte bli mer åpen for å prøve ut nye ting. På nyttårsaften 10->11 lærte jeg å strikke (!) Noe som resulterte i en haug med prosjekter, som igjen resulterte i pannebånd, pulsvarmere, lapper (til pute) og tovede tøfler. Når en ikke kunne dra ut til byen for å handle gaver passet det perfekt med en slik løsning. Mamma pynter seg ofte med sitt lilla ulltilbehør, mens pappa stadig hopper inn i tøflene. Det er koselig å se at ting blir brukt. Det blir neppe mer strikking for min side. Den sysselen la jeg fra meg så fort jeg forlot RASP. Jeg takler det rett og slett ikke på grunn av de skrekkfulle minnene jeg sitter igjen med. Den delen er og forblir fortid for meg. Like greit. Jeg har istedenfor funnet andre ting jeg trives med. Fullverdige flotte og hjemmelagde julekort ble mitt neste møte med kreative evner og tålmodighet. Eplekaker ble mitt neste møte i kampen for å holde ut på kjøkkenet. Derfra utviklet det seg, og allerede da pappa fylte år i Januar kunne han åpne en ekte kjærlighetsgave fra meg. Kan tro han ble glad. Det skal egentlig ikke så mye til for å glede med noe eget. Det er i allefall hva jeg har funnet ut med årenes løp. Fatene var trekt i blå Monet-servietter matchende serviset deres, og stearinlysene var klassiske med enkle blomstermotiv. Fra å være gjennomsiktig glass, hvite lys og helt normale tørkeservitter ble det en stor forandring. Det kunne vel strengt talt vært kjøpt i en interiørbutikk (?) Jeg er overrasket over meg selv, men jeg er også hjertens takknemlig for min kjære venninne som hjalp til og lærte meg opp. Ikke bare skal det stå på læring, men også interesse. Hun beviste for meg at alle ting jeg oppnår (spesielt de kreative) er mer enn essensielt for en god selvfølelse... Det tar jeg til videre inspirasjon!



     

     

     

     

     

  • 0

    Kresen nok fra før...

    Jeg har lenge grublet over om dette innlegget skal publiseres. I uker har jeg tenkt fram og tilbake. I uker har jeg arbeidet og formulert meg. Lagt til ord. Endret på ord. Fjernet ord. Aldri fornøyd, men lei av å tenke. Tenke fornuftig. Tenke realistisk. Være modig. Utleverer jeg meg for mye? På mange måter er jeg redd jeg er alt for åpen og overgår mine personlige grenser. På en annen side er dette en så stor del av meg som jeg føler må ut. Riktig nok som en informasjonsgreie, men også som en del av at dere lesere skal forstå meg bedre. Kosthold er veldig individuelt, og jeg må på forhånd minne dere om at dette er meg. Meg, meg og meg. Med det i tankene kjører vi videre til litt ukalorimessig snakk... Reernæringsprossessen jeg nå står midt oppi bekrefter for meg to ting. En; hvor mye som kreves, og det bare for å holde ting stabilt. To; hvor uheldig jeg var som ble syk. I alle år har jeg slitt med kresenhet. Det høres kanskje ut som en bagatellmessig sak, men for meg har det i stor grad vært med på å skape begrensninger i livet. Hvilket som aldri har gitt meg noe liker/elsker-forhold til mat, men snarere mer et overlevelsesbehov. Mat har kun vært noe kroppen må ha, og ingenting jeg forbant med glede akkurat. Tilfredsstillelsen over å bli ''ferdig med det'' var større en tilfredsheten over å innta maten. Mitt anstrengte matforhold har jeg hatt så lenge jeg kan huske. Ja, jeg har alltid vært ekstremt kresen. Langt over gjennomsnittet. Langt over hva man tenker er mulig. Det er helt surrealistisk. Lista på ting jeg ikke likte er lenger enn lista på ting jeg likte. Grunnet lukt. Grunnet smak. Grunnet konsistens. Grunnet utseende. Jeg har en grunn for hver bidige ting. Latterlig, men også synd. Før jeg ble syk kunne jeg ramse opp en haug med matvarer. Alle grønnsaker (utenom gulrot, purre og salatblader), syrnede meieriprodukter, poteter, egg (omelett - hakk - kokt), bananer, fløteis, sjokolade (melkesjokolade, sjokoladepålegg og mørk), muffins, vafler, pannekaker, ribbe, middagssauser, dressinger, melk, fisk (utenom fiskeboller og grateng), nøtter, frø og brød er bare noe av det som ikke fikk nærme seg min gane. Det er en del, men faktisk bare noe av det som bekrefter frøken kresen. Hvor mye står man igjen med da, egentlig?




    Vi skal mange år tilbake i tid der vi møter en frisk og livsglad jente. Blid og fornøyd, men med noen utfordringer her og der. Jeg husker barneårene og mine absurde matvaner der. Hun som spiste med øynene. Hun som ikke ville forbindes med mat. Den kresne jenta. Redselen for å skille seg ut var sterkere enn mitt antatte behov for mat. Frykt var ordet som ofte dukket opp. Jeg dro tidlig hjem fra venner i frykt for å spise middag der. Hjemme pleide jeg jo som regel å få egen middagsmat. Middagsmenneske har jeg alltid vært. Det var nok der jeg hentet de fleste av dagskaloriene mine. Mamma gjorde seg flid og kokkelerte hva jeg enn hadde lyst på. Hadde jeg ikke lyst på noe, stod jeg over. Hadde vi ikke den maten jeg hadde forespeilet meg, stod jeg over. Var maten for blandet med hverandre, stod jeg også over. Dette gjorde sitt til at familien sjelden dro på restaurant, også. Skulle de ha med meg ble det enten spesialbestilling, barnemeny eller halve porsjonen plukket bort. Når man hverken liker det ene eller andre så er det vanskelig å finne en middag der en liker alt. Jeg husker imidlertid en gang da jeg godtok å spise tomatsuppe hos en venninne. Jeg følte meg relativt trygg fram til jeg så ett gedigent egg i suppa. Hva gjorde den skrekkfulle jenta, da? Jo. Fant på at hun hadde eggeallergi. Unnskyldninger ble det derfor mange av. Hadde jeg ikke dem, så lot jeg være å møte opp. Rett og slett fordi jeg var redd. Redselen tok litt over det sosiale livet. Jeg takket nei til mye. Selv til bursdagsselskap, fordi jeg fryktet hva som ble servert. Fikk jeg pølser turte jeg ikke å si at jeg kun ville ha dem i en serviett uten noenting på. Fikk jeg pizza turte jeg ikke å si at jeg ikke likte paprika og champignong. Ble jeg bedt med på McDonalds var jeg dødsdømt. Jeg likte hverken burger eller pommes frites. Dersom jeg allikevel dro i bursdagsselskap og møtte på disse utfordringene sto jeg som regel over maten, eller ventet til alle hadde spist. Når det kom til kaker klarte jeg aldri å spise det som var inni eller kremfyllet, men kun glasuren på toppen, bollebakst eller gele. Jeg kunne levd på gele. Allikevel kan en ikke si noe annet enn at det var knekkebrød som ble min faste følgesvenn. Knekkebrød med spekeskinke. Så å si til alle måltider. Utenom frokost selvsagt, for det mestret jeg ikke. Lite i mengde. Lite i variasjon. Trygghet veide mest. Jeg kunne også hoppe over måltider støtt og stadig fordi jeg glemte å spise. Disse vanene ble en del av min hverdag i årene som fulgte. Kresenheten satt alltid begrensninger. Kanskje var det derfor jeg hatet heimkunnskap, og alltid snek meg unna smakingen? Kanskje var det derfor jeg satt på rommet med tørre knekkebrød mens de andre spiste middag på leierskolen? Det var utvilsomt kresen som avgjorde den triste tallerkenen på juleballet og konfrmasjonen min. Fra et fargefullt, variert og nydelig dandert koldtbord ble det ikke mer enn tørre rundstykker, litt salat og kylling på denne jenta. Det var dermed ingen vokseproblem det sto på. Jeg kan tenke fram og tilbake på hvor surrealistisk matforhold jeg med tiden har bygget opp. Egentlig er det litt merkelig også. Jeg fikk forsåvidt alltid mulighet til å smake på maten. Vi hadde god variasjon i skuffer og skap. Jeg fikk det jeg ville ha på butikken. Tross det var det sjelden jeg valgte noe nytt eller annerledes. Jeg var rett og slett fornøyd med å få spise det jeg likte.

    Resultatene av en snill mors omsorg... Bannlyst mat jeg ikke hadde tilberedt selv.

    Det er rart å se bilder fra min fortid (før 2008) som hundre prosent frisk. Den virker så uendelig langt borte! 

     

     

    Det ble en ganske annen virkelighet da jeg utviklet ortoreksi og etterhvert anoreksi. I tillegg til at jeg var utrolig kresen fra før, ble jeg nå enda mer kresen på grunn av spiseforstyrrelsen. Jeg fikk rett og slett angst større enn jeg kunne takle. Kostlista jeg fikk var latterlig, og ble aldri fulgt. Jeg tok styringen. Hverken fettrike produkter som stekeoljer eller sukkerholdige produkter som yoghurt fikk innpass i kosten min. Heller ikke de tidligere middagskarbohydratene som ris, pasta og spaghetti var spiselig lenger. Når jeg først lærte å like noe, så var det jo de kalorifattige alternativene som grønnsaker og fisk jeg ble begeistret for. Plutselig likte jeg både brokkoli, blomkål, sellerirot og all slags fisk. Jeg kunne koke et helt hode med brokkoli kun for å fylle opp tallerkenen slik at porsjonen så stor ut. Det var også derfor jeg valgte hvit og mager fisk eller fiskekaker. Som karbohydratkilde tok jeg ikke hensyn til smak, så jeg holdt meg for nesa og prsset ned tomatbønner overkrydet med pepper. I tillegg ble jeg påtvunget brød fra bupa, da de mente det var urealistisk å få i seg kalorier med knekkebrød. Regelen var nemlig at en skive brød tilsvarte to knekkebrød - tre hvis man spiste ryvita. Noe jeg fort forsto ville være håpløst. Dermed for jeg til butikken og gransket innholdsfortegnelser opp og ned. Slik lærte jeg også å like grovbrød, men dog uten frø. Det kommer ganske tydelig fram at det var sykdommen som sendte meg på kjøkkenet, og ikke kresenheten. Det var selvsagt et ork bare det, men jeg måtte jo. Behovet for kontroll var viktigere enn interessen jeg aldri hadde hatt. De fleste vet jo hvordan historien endte til slutt. Jeg ble tvangsinnlagt med sonde. Å ha sonden var utrolig nedverdigende, men nesten også befriende når jeg tenker på hvor mye skam, redsel og frustrasjon jeg hadde rundt mat. Hadde jeg gitt opp?

     

     

    Det kommer en tid for alt. På Post 3 måtte jeg i gang med kostlister som ble økt gradvis. Sonden var en back-up så lenge jeg var så usikker rundt maten. I begynnelsen gikk det greit da middagene fremsto som rene og overkommelige i størrelse. Brødskivene gikk også greit så lenge jeg fikk pålegget jeg ville ha; kalkun eller kylling. At jeg måtte ha 4 skiver pålegg gjorde ingenting. Kaloriene kunne være det samme. Det var i allefall langt tryggere enn osteskiver og syltetøy. På SPIS-enheten sluttet jeg etter allerede første dag. Å få servert en påleggsliste der man kan stryke ut 3 alternativ er ikke enkelt. Spesielt ikke for en som kun likte 6 av dem, men bare 2 etter at hun fikk anoreksi. Salami, rekesalat, nugatti, makrellpålegg, leverpostei, kaviar, honning og majones er jo bare noen eksempler på pålegg jeg aldri har nærmet meg før. Ridderost hadde jeg forsåvidt aldri hørt om, og pultost er noe jeg har sett i kjøleskapet til besteforeldrene mine (?) Lett at jeg ikke kunne takle en eneste brødskive der når jeg i tillegg skulle akseptere to uker der jeg ikke fikk smøre de selv... Livet mitt fortsatte derfor på Post 3 med det vante pålegget. Det var da kostlistene ble økt at ting ble problematisk. Nøtter som jeg aldri hadde likt ble innført som mellommåltid. Jeg svelget dem. Hele cashewnøtter skrapte nedover ganen min. Det samme gjorde potetene jeg måtte presse i meg til middag. Blodet ble kastet opp. Den dag i dag sliter jeg med magesår på grunn av disse hendelsene. Spiser jeg for sterk mat gir det fort utslag. Jeg angrer for at jeg ikke erstattet svelgematen med næringsdrikker tidligere. På grunn av staheten min tok mye unødvendig tid. Alt fordi jeg følte meg så syk og skamfull. Det var imidlertid ikke frivillig at jeg ble introdusert for næringsdrikker. Da jeg ikke mestret mine siste brødsmuler og juicedråper ble jeg tvunget til å ta det. Jeg gjorde såklart det som stod i min makt for å slippe sonden. Til at noe var så lite valgfritt ble jeg positivt overrasket. Det var jo så utrolig lettvint. Mye lettere enn å spise, tygge, svelge og ha maten i magen. Jeg holdt meg for nesa og vips var drikken nede på 2 sekunder. Pleieren var overrasket. Jeg også. Men heretter hadde jeg nå fått en plan. Hvis jeg kunne få ta næringsdrikker for all maten slapp jeg å forholde meg til den. Slik holdt jeg på i ukevis, og dette var hva jeg levde av. Hvorfor skulle jeg spise mat når mengdene var uoverkommelige? Hvorfor skulle jeg spise mat når jeg følte meg elendig etterpå? For meg var det ikke litt mat og litt næringdrikk. Det var alt eller ingenting. Mine nye holdninger skapte fort bekymring. Mamma og pappa klandret sykehuset for å ta dårligere vare på meg enn hva de selv greide. Dette ble selvsagt et kjempestort tema. De ansatte forsøkte å friste meg med all mulig slags mat. Nå stod det litt på deres rykte. De tilbød meg valgalternativer som vanligvis ikke eksisterte. Jeg kunne godt få ting som måtte spesialbestiles om jeg ville. Om det var snakk om ananas, smoothie, lasagne, bær eller spekeskinke hadde ingenting å si. Dessverre for dem var det for sent. Jeg var allerede så matlei at jeg ikke så noen andre løsninger enn næringsdrikkene. Hele livet mitt hadde jeg spist med øynene. Man ser, man lukter og man smaker. I flere uker hadde de prøvd å gjøre meg altetende og mindre kresen. Uten å lykkes, selvsagt. Det hjalp jo lite når maten lignet på oppkast, var dynket i fett eller var knusktørr fordi den var i bakker oppvarmet fra sentralkjøkkenet. Aldri sunn, næringsrik eller hjemmelaget kvalitetsmat. Med muggent blåprikkete brød og tykke fettrander skulle jeg liksom si nam. Var jeg en uteligger? Hadde ikke smak noe å si, fordi hovedpoenget kun var å fete meg opp? Kalorier, kalorier, kalorier. Uapetittelig eller ei. Jeg var jo ubetydelig for dem så lenge de ''behandlet meg''...

    trer






    Omsider hadde jeg vært der litt vel lenge, og ting begynte å tale for en endring. Rasp ble fremskyndet. Et nytt sted burde hjelpe, men i og med at jeg ble flyttet over på tvang gikk det ikke lang tid før mine gamle næringsdrikker kom til syne. Jeg forsøkte på noen ting. De innvilget soyamelk på grunn av laktoseintoleransen, og det hjalp betraktelig for en periode. Dessuten hadde de planer for måltidene. En påleggsrulleringsliste gjorde at jeg kun fikk velge bestemte pålegg, og det var da jeg lærte meg å spise smøreost. Til en stor forandring. Hele tre typer jeg likte. Det lå alltid framme i bakkene uavhengig av om det stod på lista eller ikke. Dessuten var det en egen kokk som jobbet der. En kokk som bakte hjemmelaget brød og rundstykker hver dag, tilberedte middager fra bunn og danderte ulike salater fra dag til dag. Jeg gjorde noen forsøk, men ble til slutt veldig lei. 4-korn som frokost ble etterhvert ufattelig kjedelig, og jeg begynte å bli sår i halsen etter all svelgingen av paprika, tomat, agurk og mais fra salatene. Næringsdrikker ble svaret. Det ble også svaret på de fleste middagene. Beklagelig nok var det alltid en komponent jeg og kresenheten min ikke likte. På Rasp var det ikke måte på hvor mye rart jeg fikk servert. Til og med ting jeg aldri hadde hørt om før. Vegetarlasagne var ok, men ikke dressingen som hørte med salaten. Chili con carne var greit, men ikke bønnene og de ekle grønnsakene oppi. Firkornkarbonader virket harmløst inntil jeg kjente potetsmaken. Betasuppe varmet godt, men det var slitsomt å svelge poteter, og dessuten likte jeg ikke smøret som jeg måtte ha til flatbrødet. Etter to uker sluttet jeg å håpe på en smakfull middag. Istedenfor å vente til ting var servert tok jeg avgjørelsen på forhånd. Hva ble løsningen da? Jo. Næringsdrikker. Jeg svelget dem på få sekunder slik jeg alltid hadde gjort. Jeg ble utvist fra spisesalen og måtte sitte på rommet med pleier til alle måltider. Fler av jentene hadde nemlig bemerket hvor latterlig og hånlig jeg var ettersom jeg tok så lett på inntaket. Jeg kunne virkelig sende blikk og provosere. For ikke å snakke om at jeg til stadighet lagde brekningslyder og gulpet opp. Jeg slet veldig med lukter av andre som feks spiste leverpostei eller makrellpålegg. Etterhvert fikk jeg heller ikke sitte i stua og ha hviletid, begrunnet med at jeg hadde dårlig innvirkning på de andre fordi det var så deprimerende at jeg ikke spiste mat. Deprimert ble jeg selv. Næringsdrikkene ble for meg som tørstedrikk, kaffe eller te. De skled rett gjennom, og på grunn av stadige vektnedganger måtte flaskeantallet økes. Med så mye mengder måtte det jo bare komme en vei...

     

    Jeg ble aldri altetende. 6 måneder innlagt resulterte dermed ikke i så mye framgang vil jeg si. Beklageligvis. Eller; jeg forventet vel ikke noe mer. Jeg var jo på tvang og hadde ikke noe valg. Sta og forbanna. Hvilken motivasjon og tro skulle jeg da gå med? Kresenheten min ble overhodet ikke kurert, og jeg fikk faktisk angst for matvarer som jeg tidligere hadde likt. Rosinerer er bare en av tingene jeg aldri kommer til å smake igjen grunnet fornemmelser og vonde minner. Første gangen mamma skulle spise dette hjemme begynte jeg å gråte. Jeg kjente fristelsen til selvskading, brekningsreflekser og lysten etter å droppe maten hele den dagen. Den første tiden her hjemme kunne føles som en kamp. Jeg stod virkelig ovenfor litt av en nybegynnerutfordring. Mitt ensformige og mangelfulle kosthold med næringsdrikker hadde i tillegg bidratt til å bryte ned og ødelegge kroppen min. Blodprøvene skraltet. Jeg hadde tynnere hår enn noensinne. Neglene var flisete. Magekrampene ofte ekstreme. Ting tok derfor tid å tilvenne seg. En rekke fysiske plager, intolerenser og allergier gjorde kostholdet til en utfordring på ny. Nok et hensyn å ta. Nå var jeg enda mer kresen. Kresen fordi jeg måtte ta hensyn til noe annet enn smak. Oppgitt er ordet...

     

     

    Begrensninger kan helt klart gjøre en litt oppgitt. Det er frustrende å lese gjennom alt jeg nå har skrevet, men så ille var og er det altså. Jeg setter faktisk ingenting på spissen. Kresenheten fikk helt klart mye å si da jeg var innlagt, og den får mye å si når jeg skal tenke på hvordan det er mulig å komme opp i vekt. Det er lett å sette skylden på det meste når man har anoreksi, men dog ikke når det alltid har vært sånn. Det er ikke dumme unnskyldninger jeg kommer med når jeg sier at jeg ikke liker det ene og det andre. Ikke hvis det var slik før sykdommen. Dumme unnskyldninger er det hvis jeg sier at jeg ikke kan bli frisk. Jeg var frisk før sykdommen, og det kan jeg klare uansett hvordan kostholdet mitt blir seende ut. Jeg er jo supersta og gjør som jeg vil. Mestringen kommer med viljestyrken. Jeg må innrømme at jeg ikke har de største forventningene. Normalt kosthold for meg er ikke nødvendigvis slik det er for alle andre. Det er veldig individuelt. Anoreksi eller ei. En må selv finne ut hva som fungerer og hva en føler seg komfortabel med. Målet mitt er jo ikke å bli altetende. Å bli friskere handler ikke om å tillate seg ditt eller datt så lenge det er å sette seg i ubekvemme situasjoner. Jeg må ikke nødvendigvis presse meg til å spise på restaurant, i selskap eller bestille pizza med ingredienser jeg aldri har likt. Jeg ser heller ingen grunn til å bli usunn for å stresse prosessen. Å spise seg opp på potetgull eller sjokolade er ingen langsiktig løsning jeg tror på. Hvordan bli vant til det normale liv, da? For meg handler det om å tillate seg nei-maten som anoreksien nektet meg, men samtidig ha et sunt kosthold med gode råvarer og minimalt med sukker. Om jeg trives på kjøkkenet eller nyter måltider har null å si. Interesse, variasjon og regelmessighet betyr i grunn lite. Akkurat som før. Jeg er litt konservativ der, og det må være lov. Så er jeg jo bare glad hvis jeg skulle oppnå et bedre forhold til mat, men per dags dato er ikke det noe realistisk mål. Å ta vare på kroppen skal stå i fokus. Få i seg nok. På min måte. Det vil si; slutte med lettprodukter, tillate stekefett i middagen, drikke kalorier, og putte inn mellommåltider istedenfor å lage urealistiske mengder. Helt uten å være febrilsk med den minste innblanding fra anoreksien. Litt usunt i ny og ne er selvsagt ikke bannlyst. Det går an hvis smaken er ålreit. Alt fra helgekos til små og store arrangement. Dessuten savner jeg pinnekjøtt på julaften. Selvsagt vil jeg også dra på restaurant hvis jeg vet at det er noe porsjonsmessig jeg kan like der. Kresenheten vil jeg nemlig aldri tukle med. Anoreksien kan jeg si noe annet om. Jeg er ute etter balansen. Det vil ta tid, men dog har jeg på alle måter en plan. En plan med løsninger jeg tror på. Løsninger som trolig kan vinne tilbake Madelen. Opp i vekt er det som gjelder. Uansett skamfølelse. Regnskapet er enkelt. Bak likhetstegnet står det kaloriovervekt. Det er snakk om å tørre. Det er snakk om å satse. Ingenting er for sent. Det handler om å få en sunn og frisk kropp som ikke lenger tar skade av undervekt. Det handler om å få organer som fungerer slik de skal. Med andre ord; en kropp som skal være rustet til å holde i flere år, men som også er vektmessig stabil. Det er helt klart mitt store håp! Dessverre forblir reisen/kampen som den alltid har vært, og jeg vil ikke dele noe særlig om matinntaket, vekt eller personlige utfordringer. Noe jeg forventer det er forståelse for!

     



     

     

     

     

      

  • 0

    Klar for helg!

    Jeg er så glad for at det endelig er Fredag. Nå venter en real frihelg med OL, jobb og koselig morsdagsfeiring på Søndag. Selv har jeg vært altfor dårlig til å komme meg ut på ski, så det skal bli ålreit å følge med fra tv-skjermen. Samtidig som jeg  innrømmer at jeg trenger å lade batteriene. Den siste uken har vært krevende. Mye å gjøre og mye å rekke. I løpet av 2013/2014-året har jeg for første gang merket hva ordet ''skole'' innebærer. Selv med to fag har jeg hatt mer enn nok å gjøre. Hvertfall når jeg i tillegg skulle rekke både vennebesøk, besteforeldrevisitt, lege, innkjøp og andre ting. Mandag ble jeg introdusert for to større innleveringsoppgaver. Reklameannonse og Hamsun/Skram-tolkning. For en med minimalt kreative evner tok tankeprosessen rundt reklameproduktet litt unødvendig mye tid. Den praktiske delen av hjernen har alltid hengt litt etter vil jeg si. Samtidig som jeg kjenner på prestasjonsangst når jeg er utenfor det jeg anser som mestringsevner. Teoretiske fag som norsk derimiot, er helt innenfor min komfortsone. Allikevel la jeg vel kanskje litt mer vekt på oppgaven enn hva jeg strengt talt behøvde/burde. Igjen. Jeg skrev vel kanskje et par sider ekstra og leste meg opp på litt mer enn nødvendig. Hamsun er jo ikke den enkleste jeg har hatt med å gjøre akkurat. Det tok dermed sin tid. Som de fleste kanskje vet så er jeg i utgangspunket ekstremt nøye og strukturert av meg. Godt over gjennomsnittet. Jeg utsetter sjelden noe. Det er bedre å bruke flere timer, til og med netter, på å bli ferdig. Om jeg ikke leverer, så har jeg i det minste tiden til å finpusse. Jeg går heller for en slik løsning framfor å gå dagesvis der jeg kjenner på presset. Presset fram til fristen. Press gjør meg langt mer stresset og ufokusert. Tankene holder seg oftest på det ugjorte. Tankekarusellen er en runddans. Med mye tanker blir jeg fort sliten. Sliten med underskudd på søvn. Ikke bra. Aldri bra. Jeg er opptatt av å prestere godt, men ikke så godt at går utover fornuftighetens grenser, eller tapper livsgnisten og alle kreftene ut av meg.  Jeg lever ikke lenger i den urealistiske verdenen som jeg levde i før jeg ble innlagt. Perfeksjonismen sitter på langt nær så høyt, og jeg har en del mer frihet omkring det som angår forvetninger og krav. Det umulige er mulig, men ikke hvis det overgår mitt beste. Er det ikke som forventet resultatmessig, så får jeg leve med det.. Mitt beste er godt nok. Jeg er god nok. En setning jeg stadig gjentar for meg selv. En påminnelse jeg har godt av å høre. Rett og slett fordi den er nødvendig. Nødvendig for å overleve!

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Går det an?

    Går det an å føle når man egentlig ikke forstår?

    Går det an å tenke når tankene blokkeres?

    Går det an å smile når gleden er ikke-eksisterende?

    Går det an å kjempe når en er tom for krefter?

     

    Går det noensinne an å bli Madelen igjen?

     

     

    Avsluttet med de mest sårende ordene. De stakk. Rett inn i hjerterota. Av og til må jeg stoppe opp. Jeg tenker for mye. Jeg tillater å leve med følelser som gjør meg uvel, trist og deprimert. Det er mange underlige spørsmål å stille. Jo mer jeg funderer, jo mer nysgjerrig blir jeg. Dog litt frustrert og oppgitt, også. Det finnes jo ingen fasitsvar på dem. Alt avhenger av meg. Meg, meg og atter meg. Det er kun jeg som sitter med løsninger og svar. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal finne dem. Letingen er et daglig arbeid. Hver eneste dag er jeg på jakt etter noe som kan gjøre ting bedre. Bedre situasjonen. Bedre psyken. Bedre fysikken. Uansett hvor sliten jeg er. Uansett hvor lei jeg er. Uansett hvor håpløst ting virker, så kjemper jeg. Jeg kjemper en kamp som ingen andre enn meg kan vinne. Jeg kjemper den i usikkerhet. Jeg kjemper den i sinne, men jeg kjemper den også med lykke og all verdens håp. I god og overbevisende tro om at det vil opprettholde tålmodigheten og gjøre meg friskere...

     

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Ønsket virkning!

    Etter kommentarfeltet ble midlertidig stengt har jeg virkelig fått kontakt med dere lesere. Jeg fikk åpenbart fram et poeng med innlegget mitt, og heldigvis ble det tolket slik jeg håpet det skulle. Positivt. Ingen misforståelser. Ikke en eneste anonym person har kunnet sende en useriøs kortreist kommentar, heller. Noe jeg trengte. Alt som omhandler anoreksi har holdt seg på et voksent nivå. Hvilket som er flott, og desto mer motiverende for meg i tiden fremover. Det gir en god grunn til å la bloggen leve videre. Jeg har brukt flere timer på å lese rørende historier og støttende ord. Aldri før har mailboksen vært så full, men dog så innholdsrik og fantastisk. Folk som tidligere bare har lest, har nå benyttet muligheten til å skrive til meg. Folk som tidligere skrev korte kommentarer, har skrevet brev lange som stiloppgaver. Det var overhodet ikke forventet, men absolutt veldig gledelig. Jeg får vanskeligheter med å bruke riktige og mange nok ord. Rett og slett målløs når folk tar seg bryet. Helt på ordentlig. Kanskje fordi det var på tide? Kanskje i frykt om bloggens framtid? Kanskje fordi man trenger noen å snakke med? Uansett grunn så er jeg hjertens takknemmelig. Det viser jo bare at kommentarer på bloggen har vært for upersonlig i mitt tilfelle. Kanskje ikke upersonlig med tanke på å gi tilbakemelding på innlegg ettersom det ofte er raske og snarleste ord. Jeg tenker heller upersonlig med tanke på bloggens funksjon. Den skal fungere som en terapi og være et sted der folk kan hente energi, støtte og veiledning. Veiledning mot det sunne liv for å si det enkelt.

     

    Jeg var i ferd med å la ting gå litt vel innpå meg. Uten at det var sykdomsbegrunnet.  Den siste tiden har nemlig bydd på utfordringer og tankekjør heftigere enn jeg er vant med. En kan være så sterk en vil, men det hjelper dårlig hvis en ikke får brukt styrken. Jeg kom til et sted der nok var nok. Jeg måtte innse realitet og forsto at jeg trengte en skikkelig pause. Samtidig som jeg måtte ha en bekreftelse på enkelte ting. Alt med bloggen måtte jeg se an. Jeg gir beskjed når jeg er mottakelig for kommentarer igjen. Det viser seg fort hvordan de utarter seg. Selv om jeg åpner for snarleste ord, håper jeg allikevel postboksen fylles med mailer jeg må anstrenge meg for å komme gjennom... Gjerne ris som ros. Jeg har mitt potensiale, men kan alltids bli bedre. Er nødvendigvis ikke slik at jeg ser det selv. Sånsett kan andres synspunkt og meninger hjelpe bra. Dog må jeg ha noen retningslinjer for hva jeg tar i mot. Alt av spørsmål vil gå via mail, og blir nødig godkjent i kommentarfeltet. Det gjør jeg ikke for å være vanskelig, men på grunn av et ryddig utseende. Og ikke minst for å unngå misforståelser. Av hensyn til meg og av hensyn til andre. Noen spørsmål og svar blir fort for personlige, triggende eller feil for noen som tilfeldigvis trykker seg inn utenfra. Jeg ser den!

     

     

     

     

     

     

      

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde