Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

13

Undervurdert

Jeg har nesten ikke sovet i natt. Har bare ligget og fundert. Tenkt nøye gjennom sykdommen fra a til å, men også hvordan det vil bli fremover. Hvordan skal jeg komme meg videre? Jeg klarer ikke å se dette klart for meg. Hvor vanskelig alt i bunn og grunn er, og hvor strevsomt det er å være tvangsinnlagt. Ikke bestemme noe selv. Jeg hadde så gjerne håpet at jeg kunne nådd en frivillig plass nå som det har gått et kvart år av livet mitt her inne. Isteden blir jeg sett på som en sinnsyk gal pasient. De undervurderer meg så til de grader. Som om jeg bare er en liten ammetrengende baby som konstant trenger mamma.



 

  • 16

    Kan jeg bli fri fra anoreksien?

    Jeg føler presset hele tiden. Hvert minutt. Hvert sekund. Hele tiden. Det er hardt, og det er tøft å stå i mot. Vondt å innse realitet, og vondt å takle det hele. Jeg har kommet langt, og jeg er fornøyd med alt jeg har klart å oppnå. Selv om jeg kanskje til tider er sint, sur og fortvilet, så er det en del av sykdommen. Den vrir og vrenger på følelser og humør. Sånn er det bare. Det har jeg lært å takle. Før kunne folk gjenkjenne meg på at jeg alltid var blid og positiv. Vel. De sidene har jeg ikke sett mye til de siste månedene. Som jeg savner dem. Som jeg savner å smile. Som jeg savner å le. Som jeg savner å være positiv, og tro på at alt ordner seg til slutt. Når jeg innerst inne kan klare å utrykke meg på denne måten  og mene det av hele mitt hjerte; da er jeg frisk og fri fra anoreksien!

     



  • 13

    Mål

    På vei mot et sunnere og  bedre liv har jeg satt opp 10 punkter. Den dagen jeg er frisk skal dette være alt jeg ønsker å oppnå. De målene jeg fint ville klart dersom jeg var frisk. En sunn livsstil er hva jeg ønsker meg. Der jeg kan ha styringen, og ikke gå ned i dypet hvis jeg mister den.

     

     

    1. Spise fordi jeg er sulten.

     

    2. Spise det jeg har lyst på. (uten å telle kalorier og kompansere)

     

    3. Spise sammen med andre. (offentlig)

     

    4. Unngå skyldfølelse og gråt før og etter et måltid.

     

    5. Ikke tenke og planlegge måltider.

     

    6. Få i meg både karbohydrater, proteiner og fett i riktig mengde.

     

    7. Tillate meg taco og pizza.

     

    8. Ikke tenke så mye på hva andre spiser.

     

    9. Ikke droppe maten selv om det går vanskelig.

     

    10. Trene for den innvendige kroppen sin del.

     

     

     Veien fram til disse målene er veldig lang. Ingen unnasluntring. Bare kostlister, masse mat og uvelhet dagen lang. Strenge rammer og lite fritid. Sånn livredningsmessig er dette det ideelle. Mandag er det gått tre måneder. Jeg kan ikke tro at jeg har vært ''fengslet'' så lenge. Det har vært en eviglang tid med hat, lidelse, fortvilelse og depresjoner. Nå vil jeg så gjerne hjem! Jeg trenger trygghet og støtte. Jeg trenger et sikkert sted å være. Jeg trenger livet mitt. Jeg trenger mamma. Jeg trenger pappa. Jeg trenger broren min, og besteforeldrene mine. Jeg trenger alle vennene mine, kollegaene mine og de som backer meg opp når jeg har det ille. Jeg er lei av ventetiden. Den er som en tikkende bombe. Man vet aldri når den går av og er over.

     

     

     

     

     

     

  • 7

    Alt på samme tid

    Lykke, glede, sorg, kjærlighet, latter og savn. Alle følelser på en og samme gang. Møtet på RASP gikk veldig fint. Jeg har virkelig fått noe å tenke på. Det er bare synd at det er såpass å vente før plassen er ledig. Jeg har en russetid jeg ikke kan gå glipp av. Det er faktisk hva jeg vil prioritere først. Nå er jeg ikke så langt unna den rette BMI og utskrivelse, heller. Jeg har bestått vektkravet i dag, og nå er det blitt innlagt 10-minutters turer hver eneste dag. Permisjonen min gikk strålende. Det føltes godt å freshe seg opp litt. En tur i badekaret, litt nye klær og sminke. Jeg har kost meg skikkelig. Jeg trives godt hjemme. Trygge tilværelser. Egen seng. Et hjem der Madelén kan få være Madelén! Anoreksien har jeg klart å holde litt på avstand.

     

     

     

     

  • 6

    Glede gir god helse!

    En løsning på problemet er å få i seg medisinen. Mat er medisin. En annen løsning er en positiv tankegang. Jobbe aktivt for å sette i gang gledesmusklene for å få fram den lykkelige Madelén. Hun er jo der inne et sted. Jeg må tørre å gå inn i meg selv og (bli kjent) kjenne på følelsene mine. Engasjere seg på grunnlag meg. Våge å ta utfordringene. Jeg kan alltids ta mange snarveier for å oppnå glede. Allikevel er det ikke denne gleden jeg er på utkikk etter. Selvsagt hjelper det å gjøre ting, få besøk og ha permisjoner. Men; det blir bare kortvarig. Så ofte kan jeg ikke få påfyll. Jeg ønsker den langvarige gleden. Den som er der selv om alt snus helt på hodet, og alle går mot meg. Den gleden vil jeg ha! Det er på sin plass å dra fram alle de sterke sidene som ligger og vipper i bakhodet. De sidene som skal utfordre anoreksien og gå dypt inn i Madelén for å vinne henne tilbake!

     

    Til Mandag reiser jeg på overnattingspermisjon. Glede!

     

     

     

  • 9

    Mestringsfølelsen

    Mestring! Kjenn på ordet. Hvilken assosiasjoner danner du deg? Er det ikke en viss styrke du føler? Med anoreksi er mestringsfølelsen veldig variabel. En mestring er at man kommer seg ned i vekt, men et tap av mestring er at man ikke klarer å spise normalt og fungere i dagliglivet. Jeg har lært at mine mestringsinstinkter har dratt meg hit jeg er i dag. Den utrolig gode følelsen av at jeg klarte å takle sykdommen, men samtidig bare ble sykere og sykere. Så syk at det ikke var noen fremtid uten hjelp på veien. Man føler et tap av mestringsfølelse når andre plutselig blir dine livvakter og du i bunn og grunn kun må gjøre nøyaktig som dem sier. Konsekvensene er ekstreme, men det er også rammer som må til for å ta over denne misforståelsen av en sykdom. Strenge rammer. Strenge pleiere. Lite fritid. Lite Madelén. Nå nærmer vi oss tre måneder. En tid som har gått farlig sakte. Jeg hadde liten tro på at jeg ville holde ut dette. Den 29 November satt jeg spikret til sengen med boblejakke og utestøvler, skrek og bar meg om å få komme hjem. Fra den dag klarer jeg jo å se at jeg har fått mer og mer tilbake av livet mitt. Do og dusj alene. Ikke tilsyn etter hviletid. Lengre besøk og av flere.  Data. Mobil. Kortere hviletid. Gåing i avdeling. Gåing til sykehuset. Permisjoner. Med andre ord; en masse ''bonuser'' som er opparbeidet. Jeg har gått fra å være en kasteball til å bli en medvirkende pasinent. Det kjennes bra :)

     

    Tyggegummiblåsing i det små er noe jeg nylig lærte! Mestring.

     

     

     

  • 5

    Ønsker

    Jeg lever med et håp.

    Jeg lever med et ønske.

    Jeg lever for å leve.

     

    Jeg kan kureres.

    Jeg kan overvinne dette.

    Jeg kan bli sterkere enn anoreksien.

     

    Jeg skal bli bra.

    Jeg skal bli frisk.

    Jeg skal få et liv.

     

     

    Jeg fortjener en verdig fremtid!

     

     

     

  • 5

    Kjære tomme Tom!

    I flere år har du levd i mitt hode, og tatt deg til rette ved å beordre og kommandere meg i alle retninger. En liten visitt utviklet seg i retning av en ubuden gjest. Nå vil du ikke dra! Du skal bare styre og plage meg. Du har ødelagt deler av ungdomstiden min, og fratatt meg mye. Det var denne tiden jeg så fram mot da jeg gikk på Nordskogen i sjette klasse. Denne friheten med å være 18 og bestemme selv. Denne friheten rev du fra meg!

     



    Jeg hadde det så fint fram til du dukket opp. Du stygge, lille, dumme vesen. Du er en pest og en plage. Vet du det? Jeg har ikke behov for deg. Det har jeg aldri hatt! Dine metoder og trusler har gjort meg syk. Dødelig syk. Kun dager fra døden. Tenk hva du kunne ødelagt. Nå har jeg som sagt blitt 18 år. Jeg har ikke opplevd en tredjedel av hva livet har å by på.

     

    Nå vil jeg bestemme! Dette får du ikke lov til lenger. Jeg har innsett hva jeg vinner på å kvitte meg med deg, din snylter. Sparke deg ut for ubetalt husleie og dårlig oppførsel. Rett og slett. Nå tar jeg tilbake makten og kontrollen! Du er ikke annet enn en simpel dust. Falsk tvers gjennom.  Ingen er glad i deg. Ingen liker deg. Ingen orker tanken på å ha deg i nærheten. Ingen!

     

     Neitakk!

     

    Følelsene mine får du ikke lenger rote med. Hvem jeg er glad i bestemmer jeg! Jeg er glad i livet. Jeg er glad i familien min, vennene mine, jobben, skole og alt som fritiden kan fylles opp med. Jeg er lei av å gråte på grunn av deg. Jeg er lei av å lide. Lei av å ha det vondt! Lei av at jeg ikke kan se positive muligheter. Du er kun en tom mening. Det har du alltid vært. Du har ikke gitt meg noe bra - mens jeg har gått gjennom ild og vann for deg. Alt jeg har gjort - også får jeg ingenting tilbake. Skuffende. Ikke en dag har du droppet å presse på. Selv bursdagen min gav du meg dårlig samvittighet. Det er definitivt ikke greit. Jeg godtar det ikke. Så ulydig, slem og grusom har jeg aldri vært. Jeg har aldri gjort meg fortjent til dette. Det kan flere skrive under på!

     

    Så; kjære Tom. Det er på tide at du drar! Du tør ikke mer nå. Det lover jeg.Tiden er kommet for at du må forlate meg, og la meg være i fred. Takk på forhånd! Mvh Madelén.

     

     

     

     

  • 1

    Permisjon perfekt!

    Jeg har hatt en fantastisk permisjon! Ikke noe mas. Ikke noe kjeft. Jeg ble hentet av pappa, og deretter hadde vi skikkelig kvalitetstid. Fikk møtt noen venner. Vi kjøpte også morsdagskake. Det ble til og med en tur nedom jobben for å hilse på. Det er så flott å oppleve og se alt jeg skal komme tilbake til en dag. Alt som venter på meg! Jeg er utrolig ivrig etter å få det tilbake! Da vi kom hjem ble det litt data, tv og diverse. Før det var tid for middag. Mamma hadde marinert nydelige kalkunfiléter. Skikkelig lenge siden jeg har spist et så godt middagsmåltid! Her er all middagsmaten bare en stor ihjelkokt suppe. Enten kruttsterk, eller med null smak. Ellers fikk vi med oss MGP. Fikk mer og mer sansen for Haba Haba, og er nå veldig fornøyd med at den vant. Tror den har en bra sjanse internasjonalt. Det ble også litt kveldsmat og andre tv-program før tiden var kommet for soving. Ubeskrivelig følelse å legge seg ned i sin egen seng. Tryggheten kom på plass med en gang! Jeg var ikke engstelig, angstfull eller deprimert. Ingen kloring. Det var kun de gode tankene som dominerte fram til jeg falt inn i drømmeland.

     

    Jeg fikk god mulighet til å sove ut i dag tidlig. Det får jeg aldri her. Opp halv åtte hver eneste dag! Det tar på i lengden. Var derfor ekstra deilig å våkne med litt ekstra energi og positivitet. Det er ingen hemmelighet at jeg er fryktelig gretten om morningen. Frokosten bredte vi ut over bordet slik at alle kunne forsyne seg. Jeg gjorde mitt beste. Var en god følelse at jeg fikk anoreksien litt på avstand. Jeg klarte å nyte maten. Tilbake til ristet brød, frukt, utvalg, ordentlig pålegg og god yoghurt. Endelig noe normal mat. Det var som å gå fra fattigdom og elendighet i slummen til et paradis av glede.

     

     

    Jeg merker at denne permisjonen har gjort mye. Jeg har funnet mye glede og lykke. Det gir mye ekstra at jeg ser hva jeg faktisk kan få komme tilbake til. Hva jeg har å vinne på å bli frisk! Hvilken fantastisk familie jeg har, og hvor mye de gjør for meg. Alt de er villig til å ofre for at jeg skal ha det bra. Jeg er så takknemmelig for disse flotte dagene jeg har fått tilbringe hjemme. Det har vært mangel på bekymringer, stress og redsel. Jeg har ikke ord for hvor givende dette har vært for meg! Jeg sitter igjen med en varm og god følelse.

     

     

  • 3

    Noen skal hjem!

    Endelig! I morgen skal jeg på min første overnattingspermisjon. Lørdag til Søndag. Det blir et fullstappet program og jeg er sikker på at alle inntrykk kommer til å gi meg enda mer vilje til å fortsette. Det blir merkelig å sove i sin egen seng. Jeg kjenner denne kampen nært på kroppen. 75 dager inn og ut har jeg kjempet som et sta nesehorn. Fristelsene til å gi opp har vært og er der hele tiden, men jeg har holdt ut! Etter hver endte dag roser jeg meg selv. ''Bra Madelén. Dagen er gjennomført. Nå kan du sove, og være fornøyd med deg selv.'' Det er løgn, men jeg må lyve litt - enda jeg vet at følelsene og tankene ikke er på samarbeidsstadie i det hele tatt. Det er vel ikke noe jeg kan forvente heller? Jeg har innsett at ingenting kommer gratis. Hver eneste lille oppnådde punkt og belønning skal tilknyttes Madelén's fremgang. Frivillig eller tvang! Det går fremover... Jeg skal hjem - Jeg skal sove i min egen seng - Jeg skal spise god mat. Og viktigst av alt: jeg skal være med de menneskene jeg beundrer aller mest. Fantastisk!

     

     

     

     

     

  • 10

    Lykken kommer innenfra!

    Jeg må finne min indre styrke igjen! Jeg kan virkelig ikke gi slipp på alt på denne måten. Det at alle andre sine behov i bunn og grunn er viktigere enn mine egne. Jeg skjønner det ikke! Jeg fatter og begriper ikke at jeg vil meg selv så vondt. Det er akkurat som at jeg får en mestringsfølelse hver gang jeg ignorerer eller er slem mot Madelén. At hele tankeprosessen kun handler om hvordan ting skal være verst mulig. At jeg ikke ser en sammenheng eller en årsak til en normal prosess eller et bra liv. Dette skulle aldri være meningen. Jeg har hele veien hatt en stor styrke. En styrke jeg ikke har tatt tak i før jeg nå innser at den må opparbeides igjen. En styrke som skal løfte meg hele veien og fram til en framtid uten sykdom, innleggelser og depresjon. For; det var aldri meningen at jeg skulle bli syk. Hele greien er en stor misforståelse. For litt over atten år siden lå jeg på fødestuen her på SIV. En jente med masse babyfett og tallerkenrunde øyne som smilte til alt og alle. Som smilte til en verden som snart skulle åpne seg for henne. Som etterhvert tok skrittene for å bli mer og mer selvstendig. Det er så rart å tenke på. Tenke på hvordan jeg i løpet av kort tid har rasert alt. Det vil ta tid å bygge seg opp igjen, og det vil ta tid å danne en god selvfølelse og tillitt til seg selv og andre. Det vil ta tid. Allikevel er jeg innstilt. Jeg skal opparbeide styrke og jeg skal grave meg dypt inn i sjelen for å hente den lykken som ligger der og venter på meg. Jeg skal gjøre dette for min egen skyld! Tiden er kommet for å snu. Nå og for alltid!

     

     

     '' Cause girl you're amazing just the way you are... ''

     

     



  • 1

    Madelén's tiltak = bare næringsdrikker!

    Jeg har fått meg en grundig tenkerunde de siste ukene. Jeg har innsett mye, og det er ikke tvil om at positivitetet faktisk er forsvunnet. Hvordan skal jeg finne den igjen? Jeg er ikke glad i meg selv - overhodet. Jeg spiser ikke mat - tar bare næringsdrikker. Jeg er taus. Jeg vil ikke på permisjon - unner meg ikke det. Lista er veldig lang og negativ! Jeg kjenner at jeg blir litt frustrert over at jeg ikke fortjener noe. Jeg må og er nødt for å straffe meg selv etter all den maten som er  blitt presset ned i meg de siste månedene.. Jeg kommer egentlig ingen vei på den måten. Det går bakover. Ellers så har jeg nådd vektkravet i dag - med mer enn nødvendig. Det kjennes fint for da vet jeg at jeg er enda nærmere utskrivelse. Men; på tross av alt som hender så har jeg det bra med meg selv i dag. Anoreksien har det fint, og Madelén har det fint. Det å slippe den tålmodighetstesten med maten på syn, lukt, smak og konsistens - det er utrolig deilig og befriende. Jeg føler ikke at jeg får i meg noe mat. Det går jo bare sekundene før det er over. Det enkle er ofte det beste!

     

     

     



     

  • 2

    Tvangsboblen

    fIngenting går veien! Mobilen er knust og ødelagt etter et ''uhell''. Maten er en verre fiende enn jeg kan tenke meg. Jeg blir baksnakket, og det blir satt inn tiltak (600 kcal for 2 brødbiter og 1 rosin) for å straffe meg. Ikke bare på bakgrunn av maten. Kun på bakgrunn av at jeg er kverulerende, vanskelig, taus og illsint på alt og alle. Man kan kanskje sammenligne dette med et fengsel, men selv der benyttes ikke disse metodene! I morgen skal jeg veies, og ut i fra den vekten vil jeg få vite om det blir noe permisjon til Søndag - på morsdagen. Det hadde vært fint! Jeg trenger virkelig å komme hjem og unna denne elendigheten. Jeg har et så inderlig stort ønske, men jeg er neimen ikke sikker på om det går veien. Jeg har ikket tillitt til noen av de som er her... Det er ingen kompetanse i det hele tatt. Alt føles så gjensidig og lite gjennomtenkt. Det er kun der-og-da-tiltak. Det kan lett by på vanskeligheter. Spesielt for de hjemme som ikke aner hva som skjer. Jeg er jo så å si plassert inn i en boks jeg ikke slipper ut av før jeg er på riktig BMI. Jeg takler ikke mat lenger - og det er et meget stort problem. Dagen er jo heldigvis over, og jeg har overspist meg til mer enn 1000 kalorier over listen. Begynner å nærme meg inntaket til sportsgutta. Men; jeg gjør det bare fordi jeg så keen på å komme dit de vil for at jeg skal reise hjem! 

     

     

     

     

  • 0

    Tankeløs og fornøyd

    Jeg sitter igjen med masse inntrykk og spørsmål. Jeg vet ikke hvordan jeg vil definere møtet. Jeg føler meg litt tankeløs her jeg skriver. Jeg skal på et nytt forvern 21. Februar. Jeg tror dermed jeg venter med å sette en konklusjon og ta en endelig avgjørelse. Det har i allefall vært fantastisk å tilbringe 7 timer med mamma og pappa. Jeg trengte virkelig en skikkelig prat og mye kvalitetstid. Det blir så knapt hver gang de er på besøk. Dermed følte jeg at dette ble som en permisjon. Utrolig hvor mye det hjeper å komme seg litt ut av buret for å se andre omgivelser, mennesker og rett og slett leve! Det gir en ekstra iver for å komme tilbake til det vanlige liv. Dessuten klarte jeg å spise ute. Mamma hadde laget matpakken min - og for første gang på to uker klarte jeg å tygge maten. 

     

     


     


     

  • 0

    Det kommer en dag i morgen...

    Innlegg skrevet Søndag 6 Februar, kveldstid.

     

    I morgen er en ny dag med nye muligheter. Da skal jeg nemmelig til RASP. Det blir mitt håp nummer to. Jeg krysser fingrene for at jeg får en positiv opplevelse og god informasjon om stedet! Jeg må jo gi det en sjanse. Vi har lagt opp en plan slik at alt skal gå bra for seg. Måltidene er litt forskjøvet. I tillegg skal vi se om jeg kan klare å spise mellommåltid og nistepakken min ute blant folk. Utfordring! Det er litt spennende at jeg begynner å leve lit mer. Sakte,men sikket. Slike ting skal  jo bli normalt til slutt! Vi kjører herfra halv tolv, og er tilbake en gang rundt seks. Det blir en lang dag. Jeg håper bare øynene vil lukke seg tidlig nok slik at jeg kan få noe søvn. Jeg merker at kroppen trenger det. Og ikke minst; tankene trenger en god pause.

     

     

     



  • 1

    Tause anoreksiMadelén

    Anoreksien og Madelén slår stadig til - i samarbeid. Når ting blir vanskelig er det lettest at det bare er oss ''to''. Ofte hjelper det at ingen andre blander seg inn. Stillhet! Alle mennesker har behov for ro. Min tause side også et utrykk for at jeg har behov for å være alene. Da blir det provoserende når noen forsøker å stille meg opp etter veggen for å få ut en lyd. Taushet er det mest irriterende som finnes, men jeg trenger mine våpen ettersom hverdagen stort sett består av kjeft, trusler og mas. Dag inn og dag ut! Det er kun et par stykker som forstår meg. Veldig lite i forhold til hvor mange jeg har kontakt med om dagen. Men altså; jeg forventer ikke noe særlig positivt på dette stedet... Jeg ønsker meg bort. Hver eneste dag!

     



     

  • 0

    Behovet for å føle!

    Anoreksi kan tilknyttes alle følelser. Ja, selv glede og lykke. Gleden av at du kan kontrollere deg selv i forhold til hva anoreksien ønsker, og lykken av at tallene på vekta går nedover. Vel. Glede og lykke. Det er slik det starter. Jeg velger å kalle dette falske følelser. Drømmefølelser, som egentlig ikke eksisterer. Kun i det tomme anoretiske hodet der anoreksien begynner å innrede seg for fullt - og til slutt overtar. Du kjemper mot maten - og ikke sykdommen. Det er da man begynner å  møte alle de andre negative og vonde følelsene. Man kjenner lett håpløshet, sorg og depresjon. Hat! Alt virker nytteløst, og man blir så blind og forstyrret at det ikke lenger er mulig å oppdage noen som helst utvei ut av denne elendigheten man så pent har sklidd inn i. Det eneste fristende er å gi opp. Stanse og stoppe! Ikke tenke, bare handle. Si fra seg alt. Alt ansvar. Alle plikter. Alt det man en gang var nødt til, men som ikke lenger er mulig å takle. Svakheten fremstår mer og mer tydelig, og sånn forholder det seg ofte en lang stund. Bunnen er nådd. Det tar tid å innse at man er syk og at man faktisk er villig til å gjøre det som må til for å bli frisk. Styrke, pågangsmot og en god porsjon med egenvilje. Egenvilje til å ville det som er best for en selv. Dette fordi man selv oppdager en feil/misforståelse hos seg selv - og ikke fordi andre bemerker det. Først da er trinn 1 gjennomført!

     

     

  • 4

    Jeg sitter med nøkkelen!

    Mamma ble jo strålende fornøyd med gaven; tøfler og pulsvarmere. Jeg hadde truffet på størrelse og farge. Egentlig var det planlagt som en morsdagspresang, men jeg hadde rett og slett ikke tålmodighet nok fram til 13 februar. Enda en liten stund. I mellommtiden skjer det ting her. Nå er jeg endelig i kontakt med RASP. Henvisningen er sendt, og je er innkalt på forvern nå til Mandag. Jeg håper og tror at jeg kan komme inn der så fort som mulig. Tiden flyr! Jeg kjenner at jeg har behov for en forandring og noe nytt. På dette stedet har jeg hatt en elendig start med mye surr og lite informasjon. De minnene og opplevelsene sitter fortsatt grodd fast i hjernebarken. Det er kun de negative  tilknytningene jeg klarer  fornemme. Jeg ønsker derfor at RASP kan gi meg en ny start der jeg vil få struktur og orden på livet mitt. Det er tydelig at jeg ikke kommer noe fremover kun på overlevelse.. Det blir litt opp til meg om hvordan dette skal gå! Jeg sitter med nøkkelen - selv om det høres helt absurd ut her og nå.

     

     

     

  • 8

    Nederst

    Dette går ikke veien. I dag var både lege og psykolog innom. De har sett hvor mye jeg sliter, og har ikke tro på at jeg kan være her lengre etter at jeg takket nei til SPIS. Derfor må det henvisninger til. I første omgang forsøker vi RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser) i hovedstaden. Det er en barne/ungdomsavdeling hvor også foreldre får delta. Pasientene er opp mot 21 år, og ikke eldre. Jeg tror det kunne vært givende og noe mer proft for meg. Har hørt mye positivt. Det er jo hodet som må snu, ikke vekta. Tallene har egentlig lite betydning om man bare har det vondt og er konstant plaget av et sånt lite spiseforstyrrelsesvesen.

     

     

    Det har seg nemmelig sånn at situasjonen er blitt forverret enormt mye den siste uken. Jeg depper, klorer og har det rett og slett ikke bra. Jeg unngår å snakke med leger, psykologer og pleierne, med mindre jeg MÅ. I tillegg er jeg blitt mye mindre mottakelig for besøk. Nå er jeg offisielt kommet inn i en egoistisk sirkel av hat og lengsel. Hatet for meg selv, og lengselen til et samfunn jeg en gang var en del av. Nå er jeg kun en tilskuer som ser på. Ser på alt og alle! Utenforsående og redd. Jeg er satt på vent. Hvor lenge? Det kan ingen si. Jeg er bakerst i en eviglang kø som knapt rikker seg. Dette unner jeg ikke min verste fiende en gang!

     

    Det føles så ensomt og tomt - selv om jeg vet at jeg har verdens beste venner og en støttende familie trygt i nærheten! Det er noe jeg setter stor pris på, og takknemmeligheten kan ikke måles.

     

     

  • 1

    Full forvirring!

    Her sitter jeg stille og fredelig og skriver. Skriver om alt og ingenting. Alt som har betydning for senere, men også alt som opptar meg i dette sekund. Alle de ordene jeg faktisk ønsker å dele, men som jeg pent må droppe. Dagen har ikke gått bra. Ikke i det hele tatt. Jeg har slitt meg gjennom tårer og blod så langt. I dag har det nemmelig vært ytterligere økning til den svære kostpalnen, og nå tør jeg bare ikke tenke på hvor mye mat jeg faktisk må presse ned i den forvrengte magesekken min. Det gjør noe med meg. Kroppen og hodet oppfører seg ikke særlig tilfreds. Jeg kjenner jeg blir sint, lei meg og frustrert - på samme tid. Alle de følelsene man får frem når man kun ønsker å knuse et vindu for så å hoppe ut, og løpe til et hvilket som helst sted. Det har ingen sammenheng. Når jeg har det som verst er det lite som hjelper. Selv ikke en milliard kroner kunne bedret dette. Igjen er det angsten og redselen som tar meg. Jeg takler ikke hvordan dette former meg. Jeg har begynt å sove i bukse, fordi jeg ikke greier å se på at bena mine fetes opp. Det går bare ikke! Et forvrengt kroppsbilde kan virkelig skade hjernen og humøret...  

     



     

     

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde