På den ene siden er det deilig at ferien er over, men på den andre siden har ferien gått altfor fort. Vanskelig å si. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av ferie og hverdag, så svarer jeg lett hverdag. Ganger tusen. Jeg liker rutiner og dager der jeg føler jeg får utrettet noe. Enten det er jobb, skole eller andre ærend. Et eller annet fornuftig. Hvis jeg får spørsmål hva jeg verdsetter mest av familie og studiekamerater, så svarer jeg selvsagt familie. Det hadde jeg gjort uavhengig av om jeg hadde kjent folkene siden barneskolen. Er bare noe med at jeg er ekstremt familiekjær. Derfor er dette med ferie litt sånn bob-bob. Jeg blir riktig nok greit sliten av å leve i en slik døsig boble, samtidig som jeg elsker at jeg kan omgås familien min. Men så har ikke ferien vært slik døsig som jeg fryktet (ala i fjor), for det har ikke vært den varmeste sommeren i Horten sånn jevnt over. Derfor har jeg fått brukt ferien til å komme a jour med de ting jeg ikke rakk forrige sommer – ei heller i høstferien, juleferien eller påskeferien. Slikt man bare utsetter med dårlige unnskyldninger. Som man tenker på, men aldri gidder å gjøre noe med. Og jo lenger man venter, jo mer arbeid blir det. Fordi hukommelsen svikter et sted. Det vil for min del si bilder (fotobøker), videoredigering, rydding og den slags. Apropo rydding så fant jeg Acer-PC’en min fra Post-3/Rasp-tider i 2010-2011. Jeg skjønte fort hva som ventet meg, men jeg klarte samtidig ikke å forstå ordene. At jeg en gang skrev disse ordene. Hatske, desperate og forferdelige som de var. Jeg trodde også at jeg skulle bli lei meg av å lese, men det var ikke tilfellet. Fordi jeg vet at selvmordsbrev, testamenter og grufulle dagbokutsnitt hører fortiden til. Faktisk føler jeg ingenting når jeg leser det. Det er på mange måter som om det aldri skjedde. Men det betyr ikke at jeg ignorerer fortiden. Lenge slet jeg med å akseptere alt, men jeg har i dag sluppet taket på hatet. Fortiden er og forblir en del av min livshistorie, fordi den har formet meg. På både godt og ondt.
Prioriteringene over ble også noe av forklaringen på hvorfor jeg ikke gikk all in med strafferetten, som planlagt. Og uansett om jeg hadde laget rom, så ble det feil. Feil prioritering. Jeg sa meg derfor fornøyd med nøtteskallsboken på 285 lettleste sider – som jeg tok notater av. En bitteliten start. Ja, for hvorfor skulle jeg rushet meg gjennom det jeg liker aller best? Det jeg har sett fram mot i 2 år. Jeg vil glede meg til strafferetten og ha det som en spennende greie ved siden av formueretten. For den som forstår logikken. Jo mindre jeg har lest meg opp, jo mer spennende virker det. Selv om strafferett trolig aldri vil bli noe uinteressant for meg. I tillegg så tenker jeg: skole i sommerferien? En liten oversikt er ok, men det å komme seg opp på eksamensnivå, som håpet? Det blir litt for dumt spør du meg. For mye perfeksjonisme. Jeg forsto det bare ikke før jeg hadde ofret noen 8-timers økter i finværet.
Den energien jeg har som student, har jeg bare ikke i sommerferien. Klart jeg kan late som, eller si at jeg ikke trenger å lade batteriene. Som om jeg er en superwoman som aldri går ut på lading. Men det ville trolig vært en løgn. Jeg som alle andre har behov for et avbrekk. Sommerferien blir noe eget. Fordi ferien er lang, og jeg er ferdig med nok et år/avdeling. Det er ikke så mye greier som henger over meg, og jeg klarer lettere å få fokuset vekk fra skolen. Da blir det også naturlig at andre ting frister mer. Det handler ikke om å slite med motivasjonen, men om at jeg havner i et skikkelig feriemodus. Rusa på å leve livet. Elsker livet. Jeg er jo hjemme der jeg har tilgang på alt. Jeg kan dra dit jeg vil. Jeg kan bruke den tid jeg vil. Og som jeg skrev over, så har jeg brukt tiden godt. Ikke bare til ‘’ting jeg ikke fikk gjort’’, men også på masse besøk og turer. Det er hyggelig. Jeg tror ikke jeg har vært så sosial og aktiv noen sommer, noensinne. Liker det. Fint å være litt mettet på ferie. Jeg har hatt en helt fantastisk sommer.
Familien har nå reist hjemover. Det er litt rart. Plutselig er jeg alene. Alenetid som skutt fra klar himmel, uten at jeg er ensom. Det er bare uvant, og går seg til. I morgen venter hverdagen, og jeg kjenner jeg gleder meg sånn innerst inne. Fordi jeg liker å komme i gang, og fordi jeg kjenner meg klar – selv om forberedelser gjenstår, etter et måltid og en gåtur. Jeg begynner riktig nok ikke på skole før Torsdag klokken 8:15, men arbeider som klasseleder et par dager i regi USN. I tillegg er jeg fadder på kveldstid (det jeg orker), og ellers har en del opplegg med Juristforbundet. Arbeidsvaktene begynner fra og med Onsdag. Jeg skal få kjørt meg de neste ukene. Haha.
Så det betyr at jeg må planlegge dagene for å få rutinene tilbake. Ikke at det blir vanskelig, for jeg er jo ekstremt god til å snu om på sekundet. Kun noen timer til leggetid, da. Jeg fikk min første forsmak på hverdagen Fredag som var. I forbindelse med klasselederjobben hadde vi møte fra 9:00. Det gikk overraskende bra å komme seg opp. Jeg og mamma tok det som en jentetur fra Torsdag-Fredag. Inkludert restaurant. Mamma vil alltid spandere restaurant når vi er her, og det er så hyggelig. Jeg verdsetter det sånn. Spesielt når jeg tenker på hvordan ting var før. Da jeg ikke spiste ute pga anoreksi, kresenhet og intoleranser. 90% anoreksi. Den dag i dag er jeg kun tilbake på kresenheten og intoleransene. Ekstra fint at jeg da får mat jeg liker 100%: favoritten min, kylling chop suey, spesialbestilt med kun brokkoli og gulrot. Da krangler verken ganen eller magen. Ellers så var mye av tanken å få opp mest mulig pikkpakk ila de to dagene. Det klarte vi med glans. Jeg liker å ha et par dager på å komme meg i stand, da jeg i teorien tar med 70% av alt i leiligheten hjem til sommerferie. Ikke spør. Jeg er bare ekstremt ubesluttsom når det gjelder alt jeg tror jeg vil trenge. Og selv om jeg ikke har lange veien hjem, så er det noe med at man ikke gidder å reise innom studentleiligheten for å hente noe midt i sommerferien. I alle fall ikke jeg.
