Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Artikkelen i Se & Hør - scannet

Etter mye feriemodus og hektiske dager har jeg endelig fått ordnet med artikkelen som var i Se&Hør, 24 Juli. Legger den derfor ved her, til skrekk og advarsel, men også for å vise at det går an. En anoreksi er ingen dødsdom, og heller ikke noe en må leve med. God lesing!

 

  • 0

    4 sider i Se og Hør & avreise til Paris

    10 April ble jeg kontaktet av en hyggelig journalist fra Se og Hør. Selv om mange rent umiddelbart tenker at dette er gossip og sladder, så var jeg selv godt kjent med at det også finnes ''vanlige'' oppslag. Journalisten hadde lest at jeg tidligere hadde stilt opp mye i media, og lurte på om jeg ville ringe han en dag. Helt automatisk tenkte jeg nei nei, men så slo det meg en ting: Alle mine mediaoppslag har fremstilt en syk Madelén. Det skal riktig nok sies at jeg får mange forespørsler, men jeg har pga jobb og studier enda ikke grepet noen selv om jeg har kvittet meg med anoreksien. Det måtte jeg bare gjøre, selv om graving i fortiden er veldig sårt for meg. Allikevel synes jeg det var noe fristende med Se og Hør. Noe litt utenom NRK, radioer og lokalaviser, og litt mer passende for meg. Derfor måtte jeg gi det en sjanse. I alle fall måtte jeg høre på hva han hadde å si. Det overrasket meg at han spurte lite om sykdommen generelt, men mer hadde fokus på meg her og nå. Det som var fortidsprat var ikke RASP og heller ikke Post f******* 3, men det var familiesituasjonen og det fine vi har. For meg var det veldig aktuelt å bable om. Samtidig så var det en stopper. Eksamen i Mai. Samtidig var det et eller annet i meg som ikke hadde sånn himla lyst. Tanker omkring sykdom er egentlig det siste jeg ville skulle forstyrre min eksamen. Men det hadde null å si. Han sa at vi fint kunne ta intervjuet tidlig i Juni, og uttrykte samtidig et ønske om at jeg hadde med meg en på photoshooten. En som stod meg nær. Nå er det få mennesker som passer bedre enn mor, far eller bror. Min far og bror er dog ikke mest gira på den biten, så jeg ytret et ønske om mamma. Hun har stilt opp med meg i Norsk Ukeblad tidligere. Eneste utfordringen er at hun ikke vil forbindes med sykdommen min lenger, så det var noe annet nå. Et steg videre for oss begge. Og det finnes vel ikke et nydeligere menneske til å pryde Se og Hør? I don't think so.

     

    13 Juni ble det derfor besøk med intervju og photoshoot. Det gledes å få høre at jeg er åpen, utadvendt og lett å prate med. At det er jeg som styrer samtalen, og ikke er den som blir utspurt. Det gledes også at jeg nå evner ha kontroll på livet, og at jeg har en fremtid i sikte. Det tror jeg er minst like viktig å lese for dere der ute som det at jeg gang slet. Noe fryktelig. Første gang jeg stilte i media (TB) ble jeg tildelt offerrollen. Det var ordentlig synd på meg som måtte spise kalkun på julaften, og som var innlagt på 18 års dagen. Sist gang jeg stilte i Norsk Ukeblad fikk jeg kommentarer på at ting var litt for rosenrødt ettersom jeg var syk, og selv den gang var ingenting pyntet på. Sannheten kom frem i teksten, men måten journalisten vinklet det på var mer optimistisk måte enn anoreksi tilsier. Det er alt, selv om det var en fin artikkel med mye håp. Jeg må innrømme at jeg var spent selv etter korrekturlesingen. Nå vil dere lese om en Madelén som trives, er målrettet og har kontroll på fremtiden. Dere vil lese om en jente som har jobbet beinhardt, og som aldri har latt en sykdom begrense hva angår utdannelse, jobb eller familie. Dere vil se den jenta dere er kjent med, men dere vil også se en utgave dere aldri før har opplevd. Uten anoreksi er jeg ikke den Madelén jeg var før anoreksi - både jeg og livet er titusen ganger bedre. Om det er rosenrødt, vet jeg ikke. Jeg har opp- og nedturer som alle andre. Dog er ikke nedturene etterfulgt av å ligge i senga 24 timer, men heller av en telefonsamtale hjem eller en gå- eller joggetur. Nedturene handler ikke lenger om at livet er sort. De handler heller om at butikken er tom for cottage cheese eller at jeg fikk et gnagsår av skoene - til det mer alvorlige: at noen jeg kjenner er syk, at jeg selv får tøffe beskjeder, mm. Livet er ikke betinget av at alt er flott og fint, men det er heller ikke betinget av at man greier stå opp hver dag. Det er noe mer. Mye mer. Og jeg drives av det.

    Jeg har ikke rukket til butikken, men ifg journalisten kommer artikkelen ut i Se&Hør i dag. Det er litt gøy, for i dag er dagen jeg reiser til Paris med broren min. En tur vi skulle tatt i fjor, men som for meg da var tale om planlegging, stress og kaloritelling. Det var mer slit enn glede. I år derimot. I år er det en belønning ut av en annen verden. Jeg har jobbet for å bli en 100% versjon av Madelén. Jeg har fullført 1 året på jus etter beste evne, og med karakter jeg er stolt av. Det er nettopp nå jeg føler en slik tur er på sin plass. Verken aktivitet eller mat blir noe problem, for det har ingenting å si hvor i verden jeg befinner meg. Det er alltid et sted å spise. Alltid et sted å bevege kroppen. Så lenge jeg er innstilt på å være normal, så er det også hva jeg er. Faktisk ønsker jeg aller helst frosk på menyen - bare for å ha testet, så jeg håper jeg finner et sted som tilbyr det. Froskerestauranten var visst litt uaktuell for Aleks. Haha. 12:30 sitter vi uansett på flyet til Paris, og tiden fram til det går nok fort. Turen er planlagt til detaljene med gigakart og klistremerker, og alt er 110% pakket. Det blir Eiffel, museer, båttur, Disney og Tour De France for å nevne noe. Sistnevnte er grunnen til at turen går til Paris, da jeg har en noe over gjennomsnittet sykkelinteressert bror. Selv er jeg glad bare jeg kan oppleve noe annet enn norsk, svensk og dansk sommer + at jeg synes det er kult med all slags sport. Dette blir vel den første ordentlige ferien siden jeg var i Kreta i 2004, så joda, det er noen år siden sist. Shit. Jeg gleder meg!

     

    Rekker neppe scanne noe som helst, men tar det så fort jeg er tilbake fra Paris igjen. Til de av dere som ønsker å motta artikkelen, er det bare å gi meg en beskjed via mail eller melding på facebooksiden til bloggen min. Det resterende av shooten vil også bli lagt ut så fort som mulig. Au revoir.

  • 13

    Jeg er i Norsk Ukeblad!

    Jeg besvarte mailen uten å nøle og gledet meg stort. 22 september fikk jeg dermed besøk av to hyggelige damer, journalist og fotograf fra Norsk Ukeblad. De ønsket å lage en sak om meg og anoreksien. For å forsterke det hele var også mamma med. Hennes morskjærlighet og støtte har betydd alt for meg, og spesielt under sykdommen viste den seg som ekstremt viktig. Hun er en person som kjenner meg inn og ut, og derfor var det en selvfølge å ha henne med i reportasjen. Slik ville den nemlig gjenspeile meg og ''utviklingen'' min best mulig. Med dette utgangspunktet ble naturligvis fokuset på meg og henne. Jeg skulle gjerne poengtert hvor viktig pappa også er og har vært. Uten han hadde jeg enda ligget på bånn og syntes synd på meg selv. Han ble den første til å trekke fram positivitet, glede og selvaksept. Dermed har han fungert som min psykolog hele veien og definitivt vært en avgjøende og super støttespiller for meg. Han var ikke med på intervjuet, så jeg nevner det her på bloggen istedenfor. Ingen tvil om at mine fantastiske foreldre fortjener god omtale. Jeg er dem evig takknemmelig!



     

    Med mange innebilder og en del skravling var omsider hodet tømt. Da to timer var gått tok vi turen ut i høstsola. Sekvsensen var latterfull. Med en ekstra kreativ fotograf koste vi oss. Bildene ble flotte og viser tydelig fram det gode forholdet mellom mor og datter. Det endelige resultatet er nå på trykk over tre/fire hele sider og kan sees i ukens magasin. Allikevel får jeg legge ved noen bilder her, da det alltid blir begrenset med plass. Bladet dumpet i posten min på Lørdag, og jeg er veldig fornøyd!

     






    Ønsker du reportasjen tilsendt?

    TA KONTAKT VIA MAIL: maadeleen.blogg@gmail.com :)

     

     

     

  • 7

    Intervju TB

    I Desember 2011 hadde jeg besøk av en blid og hyggelig journalist fra Tønsbergs Blad. Dette var et av mine første intervjuer så man kan trygt si jeg var spent. Allerede fra første håndtrykk kjente jeg spenningen steg. Tre timer satt vi i sofaen og pratet om sykdom og julefeiring. Det føltes litt rart til å begynne med, men etterhvert virket alt veldig naturlig. Som avslutning kom det en egen fotograf og tok bilder.

    Artikkelen: http://tb.no/nyheter/for-madelen-19-er-julen-en-kamp-1.6680234

     

    BLOGGER:

     

     

     

     

     I Juni 2015 hadde jeg et intervju med Jakob i forbindelse med fordommer, og var med på utfordre fordommen omkring det å være for tynn. I tillegg belyste jeg også temaet ''sommerkroppen''.

     

    Artikkelen: http://www.tb.no/jakobsfordommer/nyheter/may-jorun-mistet-jobben-fordi-hun-var-for-tjukk/s/5-76-96464

     

     BEINRANGEL: For Madeléne Skare Olsen tok jaget etter å være perfekt overhånd. Hun ble anorektisk og sykelig mager.

     

     

       

  • 5

    Leserinnlegg

    Jeg fikk spørsmål om å skrive et leserinlegg hos Stine, og det takket jeg ja til. Det ble et veldig langt og generelt innlegg om alt og ingenting ved sykdommen. Fra start og utover.

     

    Her kan du lese det: http://enits1985.com/leserinnlegg-spiseforstyrrelser-og-veien-ut-av-det/#.UiSZ6po4Vjo 

     

     




  • 5

    Uttalse TB

    Jeg ble oppringt av Tønsbergs Blad da de ville ha en uttalse fra meg. Saken omhandlet undervektighet. 1 av 10 er undervektige, og i Vestfold er problemet ekstra stort. De lurte på hva jeg mente om saken, og hvorfor jeg trodde det var slik.

     

    Artikkel: http://http//tb.no/nyheter/en-av-ti-er-undervektig-1.7999198

     



  • 6

    IKKE SPIS

    Emilie. K Beck kontaktet meg i forbindelse med en film hun ønsket å lage. Hun hadde en ide om å fronte anoreksien og hadde sett en del på bloggen min. Jeg takket ja øyeblikkelig. Det var litt problematisk med tanke på at jeg var innlagt, men tross dette skulle jeg få det til. Uansett hva. Kortfilmen og dokumentaren ''IKKE SPIS'' ble innspilt i Mai 2011. Jeg fortalte om alle mulige opplevelser og ting rundt sykdommen. I tillegg var også mamma der og kom med uttalelser. Vi satt i sofaen på Ullevål Sykehushotell som eneste mulige plass vi kunne filme. Filmen er hundre prosent ærlig og viser mye sårbarhet.

     

     

    Artikkel om filmen: http://tb.no/kultur/vi-bor-i-verdens-rikeste-land-men-det-er-folk-her-som-ikke-vil-spise-1.6694157

    FILMEN: http//vimeo.com/48258258

     

     

    Den ble brukt i skolesammenheng der vi hadde spørsmålsrunde og foredrag for elevene i tillegg. Den var også å se på lerretet til Tønsberg Kino med to stappfulle visninger!



     

     

     

     

     



  • 0

    Artikkel Gjengangeren

    Lokalavisa hadde laget ''månedens blogger'', en ny greie de begynte med for å fronte bloggerne i kommunen. Jeg ble den første noensinne. Intervjuet foregikk per telefon og omhandlet bloggen og sykdommen min.

     

    Artikkelen: http://www.gjengangeren.no/nyheter/forsoker-a-skrive-seg-frisk-1.7368297

    
BEDRE:
Madelén Skare Olsen har blitt mye bedre i løpet av tiden etter tvangsinnleggelsen. - Jeg er langt fra frisk, sier hun selv.
(Foto: Privat)

     

     

     

     

     

     

      

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde