Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Paris - bilder fra de 4 siste dagene!

Jeg har allerede skrevet mye om turen, men jeg kan jo omtale bildene litt for å gi dette innlegget en viss betydning. Jeg har allerede publisert Tirsdag (Ankomst, eiffelbilder, restaurant), Onsdag (Seinentur, pariserhjul, louvre), Torsdag (Palass, triumfbuen, champs ellysse) og Fredag (Disneyland), så dette er fra Lørdag til og med Tirsdag. Vi har utnyttet max av dagene for å si det slik. Onsdag reiste vi hjem, og det har vi kun delvis film av. Jeg var dessuten veldig oppgitt og sinna på flyplassen, så den settingen trengte ikke særlig med dokumentasjon. Herregud. Jeg møtte faktisk opp med solbriller og caps, og smalt billetten ned på disken: ''I'm leaving NOW'' Det må ha vært litt av et syn for de rundt - uten at det er noe som brydde meg. Jeg var 110% fokusert på å komme meg hjem til rett tid. 

 

Lørdag hadde vi guidet tur til Eiffeltårnet. Aleks og jeg gikk/jogget opp over 700 trappetrinn, men måtte ta heis til toppen/the summit - for der var det for smalt å ha trapper. En flott dag der vi heldigvis hadde 25 grader og ikke 37-38 som det hadde vært hele oppholdet. Etter Eiffel ble Aleks gatetegnet, og vi dro på tur til Notre Dame (rett inn på gudstjeneste!!!!), park Luxemburg og Lafayette (kjøpesenter + høy bygning) Tilbaketuren, sent på kvelden, ble i form av en buss jeg tilfeldigvis oppdaget med rett endestasjon på. Lenge leve galskapen. 

Historien bak dette bildet er litt morsom. Vi hadde jo betalt for beliggenhet og ikke kjøleskap, så det å kjøpe ost var en umulig oppgave når kun 1 av 2 personer liker ost. Skulle da Aleks ha ost i baguetten sin måtte han spise nesten 200 g (6 skiver) for at det lønte seg, og vel: Han ble mett.

 

 

Søndag var dagen med Tour De France, og hele målet med turen. Vi dro bort til Norskesvingen FULLT ANTRUKKET rundt 13:30 og hadde godt med tid til ryttere og kortesje skulle ankomme. Totalt ble vi stående i 6 timer, og vi kunne ikke lee oss (verken for å gå på do eller spise annet enn Skittles), for da hadde vi mistet superplassene våre. Ergo var vi greit tørste og sultne etterpå, men fikk vi i oss noe da? Nei. Da skulle Aleks bort i parken for å se storskjerm for så å gå inn på Champs Ellysse presseområdet, og bort til teambussene. Plutselig strener Dag Otto ut på siden av meg (har det på video FB), og vi fikk dessuten blikkontakt med flere av rytterne. Ganske kult. Spisingen ble i parken etterpå, 8 timer etter vi kom. Men hva gjør vel det når den eneste dagen man har sett for seg overgår alle ens forventninger? Nei. Dette var nesten bedre stemning enn 17 Mai. 

 

Mandag var satt av til kjøpesentere. Ikke det at jeg måtte shoppe, men det er jo morsomt å ha ett eller annet fra Paris. Jeg fant jo også mye fint i luksusbutikkene på Torsdag for så vidt, men jeg gidder ikke det tollstyret, og dermed var det greiere å handle på Hilfiger og litt sånn. Med i bagasjen hjem ble en nydelig kjole Aleks ba meg kjøpe (før jeg visste prisen), en veske, en bluse og en t-skjorte. Innen grønn sone. Det ble denne dagen to kjøpesentere, og vi brukte over 2 timer på å gå mellom dem. Fordi vi tok omveier med vilje og ville se mer enn nødvendig. Vi passerte også ''Statue De Liberte'' (State Of Liberty) på veien, samt tok nydelige bilder ved havnealleen med Eiffel i bakgrunnen. 

 

Tirsdag var for oss egentlig en overflødig dag. Vi hadde ingen peil på hva vi kunne foreta oss, da vi følte vi hadde sett alt. Det til tross kunne vi ikke bare late oss på hotellet, småvandre der vi hadde vandret eller kaste bort tiden på surr. Denne dagen hadde vi jo også betalt for, så jeg så ingen grunn til å holde igjen på krefter eller noe som helst. Jeg googlet tidlig det jeg kunne av turistinfo og kom over ''Sacre Coeur'' som kun var en rusletur på 7 km hver vei. Det virket mer enn overkommelig, selv i 38 grader. De forrige dagene hadde vi jo vandret langt over det. På veien passerte vi Madeleine Kapell og Madeleine plass, casino, operaen, kjøpesenter (som vi ikke var innom) og Moulin Rouge. Den turen var null stress. Litt verre var det med trange gater og 10% stigning, men vi kom oss da opp, og for en nydelig utsikt vi fikk til å spise lunsj. Pluss for at vi kom til en slags italiensk alpelandsby - midt i Paris. Anbefales. Angrer ikke et sekund på den turen, og faktisk føler vi begge at dette var noe av det beste. Rett og slett fordi vi ikke forventet det. Vi ble bare sånn tatt på senga over hvor flott det var. Som om det var en forlatt landsby uten at den var forlatt. Helt nydelig. Kvelden her gikk egentlig bare til å pakke. Vi vurderte restaurant, men varmen gjorde det uaktuelt. Dessuten skulle vi opp klokken 4-5 avreisedagen. Ergo ble det ferdigstekte kyllinger for sjette dag på rad med yatzy og franskdubbet TV. Kunne ikke ha vært bedre. 

Jeg kjøpte denne... 

 

  • 0

    Paris - bilder fra de 4 første dagene!

    Jeg trengte en dag på å lande, for jaggu meg er det vanskelig å vite hvordan man skal starte å fortelle om ''ferien'' fra 24 Juli tom 1 Augut. Ja, for jeg skriver ferie i gåsetegn ettersom vi ikke har daffet oss gjennom noe som helst. Daglig har vandret flere titusener skritt og mil. I stekende sol og skyhøye plussgrader - hver dag. Med sekker på ryggen. Ingen avslapning eller snarveier her i gården. Fordi metro og tog er mer stress, og fordi vi liker best å aktivisere oss og utnytte dagene til det fulle. Samtidig har det også gjort at vi kunne se mye og bli bedre kjent. Paris er en nydelig by. Som å vandre i et maleri. Langt flottere og opplevelsesrik enn jeg hadde trodd. Det til tross så kom vi til et punkt der vi var litt mettet. Mettet på opplevelser og mettet på maraton. Der vi følte oss klare for å reise hjem. Fordi vi rett og slett har presset inn alt vi ønsket og enda mer på bare få dager. Og det er en god følelse. Vite at man har fått 110% ut av ferien. At vi ikke angrer på noe. For jeg vet ikke hva vi ikke har gjort, skal jeg være ærlig. Og alt er er foreviget med gopro og Canon, så jeg har en liten jobb med Pinnacle og Cewe Fotobok nå ganske snart. Det sier seg vel selv da vi måtte lade kamera og video hver eneste dag, samt overføre underveis?

     

    Kroppen har vært en drøm, og jeg er glad formen og kondisen er tilbake. Spising var egentlig null stress. Fant til og med rikelig med proteiner. Aleks og jeg var enige om en restaurantkveld, men ellers tenkte vi bare brødmat, frukt, yoghurt og helt enkelt, kjøpt fra butikker. Å sitte i parker med nistepakkene er minst like hyggelig som å sitte ved en bistro, synes nå vi. For hva er det man husker fra turen? Er det maten man brukte noen tusenlapper på, minishoppingen eller er det alle opplevelsene? Turen på Seinen, turen opp i Pariserhjulet og Eiffeltårnet, til Disneyland, inn på Louvre eller inn på presseområdet til Tour De France. Jeg vet hva jeg ville svart. Opplevelsene med stor O. Men så er det selvsagt også gøy å si at man har spist på restaurant i Paris, selv om maten i seg selv ikke var noe høydare og jeg ikke spiste opp. Samtidig så reiste jeg med lillebror, og ikke med en kjæreste, så mulig det også gjør at jeg verdsetter opplevelser mer enn mat. Og nei, vi forsto ingenting på menyen, ei heller av innholdsfortegnelsene i butikken - bare det var en interessant opplevelse for eks-anoretiker og frøken kresen. Alt jeg skjønte var makroene. I fjor kunne det endt med en katastrofe. Men. Jeg er ikke syk lenger. Jeg var bestemt på at dette skulle gå. Samme hva slags brød eller knekkebrød. Samme hva slags yoghurt og pålegg. Samme hva slags drikke. Innen hva kroppen tåler. De tingene er ikke så himla nøye lenger, og det gjorde at vi alltid fant og hadde mat. At vi alltid kunne sette oss i en park, eller på en benk. At vi så å si aldri gikk timer på overtid. For en befrielse.

     

    Samholdet mellom meg og lillebror har vi virkelig funnet tilbake til. Det var virkelig på vippen den gangen jeg var syk, men jeg føler vel at jeg har greid å ta igjen mye av det tapte dette siste året. Denne turen ble bestemt for et år siden, da jeg enda var syk, men den ble bestilt i Februar, da jeg var frisk. Derfor har vi gått med noen blandede følelser begge to. Jeg så det som en seier, mens Aleks så det som en avkobling og en ferie med søsteren sin UTEN sykdom - noe han fikk. Turen har ikke bare vært en tur for oss, men også noe som har vært med på å gjenoppta vår fantastiske søskenforhold. Nå er det helt på topp. Vi har innsett hvor viktige vi er i hverandres liv - på ekte. Men vi er begge sta og bestemte, og det er noe som krever at man må gi og ta. Tidligere ville det vært en umulig utfordring for meg. Nå derimot har det vært barneskirenn. Og helt ærlig synes jeg det er en bedre følelse at vi går 50-50, fremfor at jeg alltid skal få viljen min. Disse 8 dagene har virkelig gitt meg så mye, og jeg sitter igjen med minner jeg aldri ville vært foruten. Lillebror var dessuten pr dags dato den beste reisepartner jeg kunne hatt i Paris. Han er helt unik.

     

    Dette er bilder fra Tirsdag 24 tom Fredag 27. På de dagene var vi på restaurant, båttur, pariserhjul, Louvre, triumfbuen, Champs Ellysse og Disneyland. I tillegg til at vi var innom masse parker, så flere palass og ulike bygninger. Her har jeg kortet ned på utvalget med kanskje 1/4. Enda er det mye, og derfor må siste rest komme i et eget innlegg. 

     

    Nå er det bare et par uker før det braker løs med 3 semester. Inntil da skal jeg roe ned, ordne ferdig blogginnlegg nr 2 med bilder, redigere fra ferien, jobbe, møte venner, lade opp og såvidt starte på pensum (om jeg rekker) Gårsdagen tok nok på mer enn hele turen totalt. Turen hjem fra Paris var nemlig ingen dans på roser. Her snakker vi ferdig pakket dagen før, klar for å stå opp klokken 5 for å stresse med taxi til CDG for så å få beskjed om at flyet er overbooket. Venteliste hei og ho. Når det ikke da er mulighet til å sjekke inn på forhånd blir man jo litt sur, nettopp fordi det ikke var noe annet vi kunne ha gjort. Og når det da betyr at man man innom flere ulike skranker og krangle med flere ulike franske folk (som ikke vil forstå), så tar det på klokken 7 om morgenen. I tillegg til at sikkerhetskontrollen flyttes til andre enden av bygget og man må stå i 15 minutters kø for å passere. Men så er det noe med det at man forbereder seg på det verste, og da er det plutselig ikke så ille når alt løser seg. Selv om det betyr at flyet blir litt forsinket eller at det går buss for tog fra Oslo S og hjem. Pluss at gjensynsgleden med mor og far overgikk mye. 

  • 0

    Når ingenting er umulig!

    I fjor hadde jeg bestemt meg for å ta båtførerprøven, men måtte droppe det, da det plutselig bar avsted til jusstudiene. På grunn av mine pågående studier hadde jeg derfor lagt tanken litt fra meg, og nå i sommer tror jeg at jeg hadde glemt det litt av for å være helt ærlig. I tillegg til at jeg ikke ville ta et 9 timers langt kurs alene. Plutselig forteller venninnen min at hun skal ta kurset, om 2 dager. Det gjør at fristelsen blir for stor, og vågal som jeg alltid er, melder jeg meg på. Dessuten har jeg en tendens til å kjede meg litt nå som jusstudiene har sommerferie. Er jo begrenset hvor mange personer jeg kan besøke, hvor ofte jeg kan bake (og idet jeg skriver dette står gulrot- og squashrundstykker til stek) og hvor mye som må ryddes opp i av papirer, klær og dilldall. Halve Fredagen gikk dermed til planlegging der jeg leste forberedelsesheftet fra TryggOmBord, søkte og googlet på nett, småregnet matte, tok diverse tester, printet ut fra lovdata og tegnet opp situasjoner med vikeplikt og passering av bøyer. Fint tidsfordriv, og veldig smart. I motsetning til (de fleste) andre som kommer fra ihuga båtfamilier og har masse erfaring, hadde jeg nada - selv om jeg kommer fra en flere generasjons båtfamilie sånn egentlig. Det er bare det at min mor og far aldri har vært der. For 11 år siden kjørte jeg riktig nok litt seilbåt og en del gummibåt med en venninne, men det er det. Ellers har jeg vel vært passasjer de siste årene på de få turer jeg har vært med på. Der har gjerne fokuset vært kos og hygge, reker og is - ikke sjøvett og båtkjøringen som sådan. Den har jo fører tatt seg av. Men så er jeg interessert. Mer interessert enn det å bare være med. Jeg elsker nemlig sjøliv i den grad at jeg vil ha en båt den dag jeg blir etablert. I tillegg til at flere av mine venner etterhvert får båt, og dermed er det fint å ha muligheten til å kjøre hvis det trengs. I alle fall var det motivasjonen min.

     

    Jeg hadde litt blandede følelser før jeg reiste til Sandefjord og tok eksamen på Lørdag. Især etter jeg leste at det var 50 spørsmål der 80% skulle være rett. Bare det gjorde at jeg vurderte å trekke meg - i et lite sekund. Fikk litt flashback til bilteorien kan man si. Bare at den leste jeg til i tre uker. Båtførerprøven forberedte jeg på én dag + et kurs. Selv om jeg er god på teori, så har jeg mine svakheter: kart og navigasjon spesielt. Det til tross så bestod jeg. På regler var prosentandelen 100%, noe som er en nydelig bekreftelse for jusstudenten. Da har man valgt rett yrkesvei i alle fall. Men altså. Jeg vet ikke helt hva det er med meg, men jeg digger at jeg får til alt jeg bestemmer meg for. Selv om det virker utenkelig i forkant. Det er liksom aldri snakk om noe annet. Aldri enten eller. Jeg skulle klare dette. Bestefars reaksjon var: ''Men du har da aldri vært noe i båt, du''' Haha. Det stemmer delvis. Jeg burde vel i teorien hatt mer praksis før kurs og eksamen, men når det ikke ble tilfellet så får praksisen komme i etterkant. Det viktigste er at eksamen er i boks og beviset på vei i posten. Det andre under er midlertidig. Kanskje er dette litt galskap når jeg tenker på det, men galskap liker vi - for herregud, så gøy!

  • 0

    Festival med friske vs syke Madelén

    På bildene fra 2014 ser man en lykkelig, glad og fornøyd jente, men man ser også en jente som slet. Veldig. En jente som levde med begrensninger. Som reiste til og fra konsertene pga matinntak. Som var alt annet enn attraktiv. Som hadde vondt i kroppen av å stå for lenge. Som kjente at det knaste når hun forsiktig danset med. Som holdt på å fryse i hjel midt på sommeren.  

     

    I 2015, 2016 og 2017 går det bedre. Langt bedre, men jenta er fremdeles syk. Hun spiser ikke ute, men har barene i sekken. Hun har ingen flørtende blikk med gutter, og hun har fremdeles vondt i rygg, hofter og sener når hun er for mye i bevegelse. Til gjengjeld har hun blitt en del av en festivalgjeng. De er sammen hele tiden. Madelén blir derfor med på vorsspiel og deretter værende på festival. I flere timer. Selv om hun fryser. Rett og slett fordi det er for gøy. Rett og slett fordi hun ikke kan gå glipp av dette. 

     

    Vi er kommet til 2018. Madelén er ikke lenger syk. Hun kler seg etter hva hun tenker er fint, og ikke varmt. Fremmede gutter kommer bort og holder rundt henne når hun nyter musikken. Hun blir lagt merke til. Hun får komplimenter. Folk vil prate med henne - og det er ikke bare hun som må ta initiativ. Hun vorser med herlige venner og deltar på hele festivalen. Fra tidlig morgen til sent på natt uten tegn til vondter eller senebetennelse der og da, eller etterpå. Hun kjøper mat. På festivalen. Hun er rett og slett en annen. En person som elsker livet. Med stor E. Om festivalen var bedre i 2018? Ja. Fy søren. Takk for i år Verven. Jeg gleder meg til 2019!

  • 0

    Jeg vet ikke hvordan det er

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med og/å. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med forskjell på grønn, rød og gul. 

    Jeg vet ikke hvordan det er å slite med noen ''kilo ekstra''

     

    Men det jeg vet er: 

    Hvordan det er å slite med noen kilo ''mindre''.

    Hvordan det er å slite med angst, depresjon og suicidale tanker. 

    Hvordan det er å føle seg utilstrekkelig. 

    Hvordan et er å være annerledes.

    Til en viss grad. 

     

    Jeg forventer ikke at andre skal forstå, samtidig som jeg håper det. Håpet. Nå er det ikke noe mer håp. Jeg er ikke hun med anoreksi, depresjon og angst. Jeg er ikke hun som selvskader seg eller håper at livet snart er slutt. Tvert i mot så lever jeg. Jeg vet hvordan det er å leve nå her jeg nyter sommeren. Her jeg nyter hver eneste dag. Den har dog vært hakket for varm, men nydelig. Her i Horten blåser det i det minste, og verandaen vår er perfekt. I dag var det litt mer overkommelig ute. Hittil har det vært fulle dager, og det er da jeg trives best. Og om det kribler i meg? Ja, litt. Jeg savner jusen på en måte, samtidig som jeg lever godt uten stress rundt jobb og tanker om neste eksamen. Det å ha ferie er uvant. Legge seg når man vil. Stå opp når man vil. Spise is til frokost. Spise is til lunsj. Planlegge dagen underveis. Hver dag går jeg med en følelse av at jeg burde gjort noe, eller at jeg har glemt noe. Burde lest, eller har glemt å lese. Burde stått opp klokken 7 eller lagt meg klokken 22. Men så har jeg vel godt av det. Godt av å reise til Sverige med broren min, godt av å late meg på stranden med mamma, godt av å vandre bryggelangs i Tønsberg, godt av å dra på café og godt av å møte igjen en del av de jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen samt familien jeg ikke har sett på evigheter. Også har jeg vel godt av å sove ut, roe ned, bruke tid med familien, spise ordentlige middager (de dager det ikke er 29+ grader ute), møte venner, rydde opp i det jeg ikke rakk før jeg dro, mm. Foreløpig er jeg ikke lei, men jeg vil bli det så fort jeg setter meg ned med hele dagen til rådighet uten en tanke i hodet. Kun med et kryssordblad mellom hendene eller noe i den dur. Det gjelder derfor å la ballen rulle. Unngå kjedsomheten. Det er min verste fiende. Sensuren på eksamen venter jeg med, for enn så lenge vil jeg bare fokusere på alt annet. 

    Strong - not skinny :) (never ever again) 

     

    Det er en forskjell, eller? Ja. Person til venstre bilde 1 er samme person som person venstre bilde 2 - et par år mellom.

     

    Om jeg har det bra? Latterlig bra!

  • 0

    Madelén som politiker: sunnhet til folket!

    Jeg er like usikker hvert andre år, tross at jeg har stemt det samme ved alle kommune- og stortingsvalg. Jeg stemmer ikke fordi jeg er spesielt politisk aktiv av meg, men fordi jeg vil vise at jeg deltar i demokratiet. For, det må jeg gjøre. Kun ved deltakelse fra oss borgere vil demokratiet overleve. Jeg har kanskje ikke direkte ''hjertesaker'', men det er ting jeg bryr meg hakket mer om enn andre. Det får være bra nok. Ok. Så er jeg ateist, og motstander av alt det som angår kirken. Det betyr derimot ikke at jeg vil avskaffe religion eller noe sånt. Ei heller ikke at jeg ser ned på troende. Det betyr bare at jeg personlig ikke føler meg tilknyttet til den slags. Jeg er også motstander av innvandring, men det betyr ikke at jeg vil kaste ut de som allerede er integrert i samfunnet vårt. Ei heller at jeg ser på utlendinger som kriminelle. På samme måte som jeg ikke føler meg særlig delaktig i kampen mot pels eller kjøtt. Det betyr ikke at jeg tropper opp i pels hver dag, eller spiser kjøttrike middager 7/7. Jeg stiller meg på en måte nøytral i den debatten. Om jeg tilfeldigvis spiser kjøtt, eller tar på meg pels når jeg fryser, er ikke for meg en så big deal. Sistnevnte er for øvrig kanskje tilfellet 1 gang, maks 2, i året. At jeg ikke er miljøforkjemper er ikke ensbetydende at jeg blåser i miljøet. Jeg bidrar med det jeg kan, som for eksempel kildesortering, slå av lysene, bruke bein/sykkel, kjøpe litt økologisk, bruke lite varmtvann, benytte handlenett, osv osv - og tenker det er innafor. Ja. For alt er jo bedre enn ingenting, er det ikke? Noe stemme til MDG blir det nok ikke, selv om det frister. Bare for å stemme noe. Kun fordi jeg er usikker. Det er så mye valgløfter ute og går, men dessverre; lite som blir innfridd. Ofte tenker jeg de store partiene spenner bein på hverandre, og at det er flere saker jeg er uenig i, enn enig i. Og også saker jeg støtter de blå i, som jeg ikke støtter de røde i - og omvendt. Vanskelig. Det som er sikkert er at jeg ikke lar meg påvirke. Jeg stemmer det som er best for meg, og den som står nærmest mine ønsker er det rette valget.

     

    At jeg vil at de eldre skal ha det bra, er ingen hemmelighet. Men jeg er ung. Bare 24. Må jeg velge, så går heller utdanning, samferdselspolitikk, velferdsgoder, helsesystem, og den slags, foran. For, jeg skal jo utdanne meg. Jeg skal kjøre bilen min. Jeg vil ha det trygt. Jeg vil at de rundt meg skal ha det trygt. Hva om jeg blir syk igjen? Hva om min familie blir syke? Pensjonistlivet derimot, er det lenge til. Jeg tenker heller at ting som feks tannhelse er viktig å prioritere. Ikke for å sponse de som har ødelagt tennene sine (med røyking, bulimi, snus med mer), men heller sånne som ufrivillig går en dyr regning i vente. Typ sånne som meg som må ut med 10 000,- for 3 visdomstenner. Tenner jeg ikke valgte ha der en gang, men som måtte ut pga at det var faren ved å ha dem der. Slike ting ville jeg hatt støtte til. Også tenker jeg på likestilling, men ikke på en slik ekstrem måte som de som går i tog gjør. Heller mer fordeling av ansvar sett fra rimelighetens og fornuftens grenser - med tanke på at samfunnet er dynamisk. At jenter betaler for seg på de ulike datene uavhengig av hvem som inviterte, og at gutta kan lage middagen fra bunn. Sånne enkle ting, og ganske utenfor politikkens verden, sånn egentlig. 

     

    Jeg synes det er synd vi i dagens samfunn skal velge mellom det ene eller andre. Det absolutt beste hadde vært litt av alt. Ikke kutting her, og kutting der. Ikke fokus på det ene framfor det andre. Slik hadde min ideelle politikk vært. Haha. Jo, så har jeg muligens en hjertesak forresten. Og den er fokus på sunnhet og bra kosthold. Jeg ønsker meg et parti som vil gjøre det vanskeligere å få tak i sukkerholdige og/eller usunne matvarer, men fordi det er en vrien oppgave vil jeg uansett at disse da skal økes i pris. Kun for at sunne matvarer da kan dumpes og bli mer ''naturlige'' å kjøpe for folk flest. Det holder ikke å sette blåbær ved kassene når en bitteliten boks koster 40,- Mange er trolig uenige i det jeg nå skal si, men jeg mener helt ærlig at det ikke er for små størrelser i klesbutikkene som er problemet, men folkene. Ok. Så er definitivt ikke Norge verstinglandet på plus sizes og fedme, men det betyr da ikke at vi skal hvile på laurbærbladene våre heller. Folk (også i Norge) blir latere og latere, og dessverre feitere og feitere. Og da mener jeg ikke med tanke på mosjon, men kosthold. Ikke som i å steke maten i olje eller ha fullfettholdig ost på skiva. Ei heller om å unne seg et glass brus eller en hvetebolle en sjelden anledning. Jeg snakker om alt det ''ekstra''. Det er alt for lett å kjøpe en pose smågodt på butikken, eller bestille en pizza på døren - og det på en hverdag. Vaner som ikke er særlig gode på sikt, og som kan medføre en rekke ulemper med tanke på Ola Nordmanns helse. ''Du blir hva du spiser'', og det er så sant så sant. Den gang mine foreldre var barn, på 60-70 tallet var det ikke like vanlig å spise godteri hver dag, og til middag var det norsk husmannskost som regel - ikke kebab, pølser og hamburgere. Både på grunn av økonomi, men også på grunn av tilgjengelighet og vaner. For ikke å snakke om da min bestemor var liten pike. Da hadde de en egen gris de slaktet, og som da igjen utgjorde en masse gode middager. Litt andre tider nå, men allikevel. I det 21 århundre er det barna jeg synes mest synd på, for det er ofte de som blir mest skadelidende av ''utviklingen''. Barn har i alle år tatt, og tar dessverre etter foreldrene og folk de ser opp til, og det der er en ond spiral. Barn vil ha sjokolade fordi de har sett mamma og pappa til stadighet gomler innpå. De vil ha smågodt, fordi det er tilgjengelig i kjøkkenskapet. De velger seg hamburger (istedenfor fisk eller kjøttfileter) på restaurant, fordi de har blitt servert det hjemme ørten tusen ganger - og de vil ha brus til middagen fordi pappa går rundt med en halvliter Coca Cola i baklomma. Kanskje er jeg feil person til å snakke om dette med tanke på at jeg har slitt med anoreksi, men allikevel. Hvem skal ta det opp? Når skal det bli fokus på normal sunnhet? Vi er jo så langt på vei med vegetar, vegan og gluten, så hvorfor ikke? Jeg personlig mener det er så mye viktigere enn regnskogen, oljeboring og dieselavgifter - fordi jeg tror vi står ovenfor en humanitær krise hvis vi ikke tar tak i det snart. Og jeg gremmes når jeg tenker tilbake på det badelandet familien besøkte i 2009, der alt som ble tilbudt var hamburgertallerken, pølser og pommes frittes. Hvilke signaler sender det ut, og da til barn spesielt? Jeg dømmer ingen, men jeg mener vi har et ansvar alle mann - og det begynner med oss selv. Dumme unnskyldninger bør være ikke-eksisterende. Å leve normalt sunt er faktisk latterlig enkelt. Det handler bare om å ta valget, og derfra kan det kun gå oppover!

     

    Jeg er, som mange leser, veldig klar og bastant på meningene mine, men om jeg kunne vært politiker er en annen sak. Jeg kunne nok vært det med tanke på egenskapene mine. At jeg er snakkesalig, elsker prate for forsamlinger, god til å drive markedsføring, virkelig kan interessere og engasjere meg i saker - den slags. Men, fordi politikken er så uforutsigbar og tvilsom, blir det feil for meg. Jeg kan ikke stå å love velgerne mine gull og grønne skoger, når jeg innerst inne vet at gjennomslagskraften er laber. Nå sier jeg ikke at politikere er uærlige. Jeg sier bare at man vil komme i situasjoner der man vil være nødt til å pynte på sannheten - for ikke å tape ansikt. Ting er nemlig ikke enkelt i politikken. Det vet jeg. Utover det skal jeg ikke si så mye mer. Jeg skal nemlig ikke uttale meg om ting jeg ikke kan - selv om det frister, helt klart. Men, jeg bør nå ikke bevege meg ut på et ukjent farvann. Er jo en grunn til at samfunnet er som det er, og at vi har de muligheter vi har. Så får vi stole på at de som kan det, gjør det som er best for oss innbyggere. Tross at det ikke føles slik bestandig. Det eneste vi kan gjøre, er å bidra med vår stemme. Så får vi bare ta det derfra. Selv om jeg er rimelig sikker på hva majoriteten mener er best for de fire neste årene...

     

    Og til slutt. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive et slikt innlegg som dette. Bloggen min er jo alt annet enn en samfunnsengasjert kanal, og jeg er som sagt, ikke spesielt politisk aktiv av meg. Allikevel føler jeg i disse tider at jeg trenger sette stemmeretten på kartet. Alt for mange ungdommer, voksne også for så vidt, tar litt for lett på det. Fordi de ikke bryr seg nok, stemmer de ikke. Fordi de ikke tror de kan gjøre en forskjell, stemmer de ikke. Dette er så feil. Ja, ok. Så er du bare en av mange millioner, og kanskje teller ikke din ene stemme, men tenk om alle skulle tenkt slik? Hva ville skjedd da? Jo. Vi ville vist at vi ikke brydde oss om hvem som skulle styre landet. Vi ville vist oss likegyldige til eldrepolitikk, helsepolitikk, innvandring, utdanning, osv. Ting de fleste i dagens samfunn gjerne har én mening om. Kanskje flere. Hvordan skal ting bli bedre om du sitter hjemme, eller prater med naboen din, om ting du er uenige om, eller vil forbedre? Er du sint for at Ola Nordmann får for lite i dagpenger, eller lei av at nynorsk enda er en del av den norske skolen? Er du forbannet på innvandrerne, eller mener de eldre ikke har gode nok dager på sykehjem? Vil du ha bedre veier, bedre eller billigere kollektivtransport? Dette er bare noen spørsmål vi kan irritere oss over, eller ha meninger om. Hvordan skal så våre synspunkter komme frem? Kun ved kommune- eller stortingsvalg har du sjansen til å fortelle hva du tenker og står for. Så, jeg håper med dette at du (som ikke er forhindret) velger å benytte den unike muligheten du har til å utvikle landet vårt. Ikke la deg påvirke, men stem det som er rett for DEG. Jeg har forhåndsstemt denne gangen, pga min nye bostedssituasjon. Godt valg til alle, enten du har forhåndsstemt eller skal stemme 11 September!

  • 2

    Jeg stemmer!

    Jeg vil si at jeg er litt over middels interessert i politikk, da jeg bryr meg om samfunnet og hvordan det skal være. Tidligere var det ikke slik. Da følte jeg meg oumoden,uengasjert og utvitende, ikke minst. Da jeg omsider fylte 18 år endret dette seg. Ved første kommunevalg ble jeg stolt med pappa for å stemme. Jeg følte meg så voksen der jeg gikk inn bak forhenget og hentet fram seddelen min. For ikke å snakke om hvor stort det var å legge den nedi. Nå nærmer det seg nok et valg, og denne gangen er det litt mer seriøst enn som så. Blir det regjeringsskifte eller blir det nye år med Jens? Jeg må innrømme at jeg synes det er spennende..

    

     

    Mandag 26 August var det politikerdebatt på skolen. Det var interessant å se hvordan representantene argumenterte mot hverandre. Kan trygt si at stemningen var til å ta og føle på. Det ble bra hett utover. Jeg stilte til og med et spørsmål. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av mamma. Jeg fikk vel ikke akkurat det svaret jeg forventet eller håpet på. Mer en rundt grøten tale om alt jeg visste fra før. Sånn var egentlig det meste av debatten. Å spørre politikere rett ut gir lite informasjon. Sånn er det alltid. Underveis kom de også med morsomme plakater og komiske innslag. Det skapte selvsagt mer interesse for oss i salen, for kjedelig var det i allefall ikke. Om jeg ble klokere vet jeg ikke. Debatten var minst like forvirrende som oppklarende. Mye impulser og gode argumenter gjorde det vanskelig. Selvsagt kan jeg ikke være enig med alle sakene til partiet, og det tror jeg i grunn få er. For meg er det helheten og ''mine'' saker jeg må ta stilling til. Jeg står der jeg sto før jeg kom, og egentlig føles det fint. Er godt å få bekreftet at valget kjennes og er riktig for meg!

     

    Vi skoleelever ved videregående får delta ved skolevalg i tillegg. I går var biblioteket omgjort til valglokale. Det ble en forsmak på det virkelige valget. Jeg vil jo si at det er flott skolen tar i bruk metoder og tiltak for å heve den politiske interessen blant ungdom. Det trengs. Til og med i mediafaget brukte vi tid på politikk, og hele uka gikk med til å snakke om det. Vi leste aviser, diskuteterte, og intervjuet tilfeldige 20-30-åringer i rundspørring på senteret. Vi gikk rundt to og to. Resultatet presenterte vi som powerpoint med bilder og alt. Veldig kreativ og artig oppgave. Saken vi tok for oss var den med at halvparten unge under 30 år ikke stemte ved forrige stortingsvalg. Noe slikt vekker jo selvsagt stor oppmerksomhet. Hvertfall hos meg og for min del. Jeg kjenner jeg nesten blir litt irritert på sånt. Alle har vi noe vi klager over, og alle har vi noe vi ønsker å forbedre, så hvorfor bryr man seg da ikke om hvem som skal styre landet? Kanskje den ene stemmen er uvesentlig, men tenk da hvis alle skulle tenkt slik? ''Ikke-stemme-gruppa'' kunne kanskje avgjort valget! Kan man ikke nok, så kan man noe. Bryr man seg ikke, så gjør man til syvende og sist det. Kanskje ikke nå, men hva med framover. Det er snakk om fire år. Fire år i et felles samfunn. Politikk angår jo oss alle. Uansett om man vil innrømme det eller ei. Det omhandler hvor man ferdes og hva man foretar seg. Ingen sier man må følge debatten på TV2 hver kveld eller lese alle landets aviser hver bidige dag. Man kan fint gjøre seg opp en mening på andre måter. Er det for vanskelig så bør en jo stemme blankt i det minste. Å stemme er ikke bare for å påvirke, men også for å vise at man bryr seg. Vise at man er en del av et felles demokrati.

     

     

    Så, hva vil jeg? Hvorfor benytter jeg bloggen min til å ta opp politikk? Jo, jeg vil komme med en oppfordring. En kjempeviktig en! Alle over 18 år (eller som fyller dette året) bør få rumpa si ned til nærmeste valglokale Mandag 9. September. Man bør bevise at man er moden nok til å ta et valg. Ikke fordi alle andre mener det, men fordi du gjør det. Stem på det du mener er viktig og det du vil forbedre. Ikke la de grå mennene i grå hus få avgjøre. Din stemme teller! 

     

     

     

     

     

       

  • Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde