Madelén (fra anorektiker til jusstudent) - hits
Hjem Add Madelén I media

0

Skadevirkningene av en pose sørlandschips

Det er juni 2011. Kun noen få uker etter jeg ble utskrevet fra RASP. Hjemme er spenningen mye til å ta og føle på, og foreldrene mine er alltid like spente på om lillejenta deres spiser... nok. Det er ikke lenger hverdagskost med selvmordstrusler, hylgrining og raseriutbrudd, men de kommer - fra tid til annen. Likevel så er jenta forandret. Hun gikk riktig nok ned i vekt på RASP, men det til tross så er hun innstilt. Hun er innstilt på å kjempe. Innstilt på å trykke i seg 4-korn. Innstilt på å komme tilbake til skole og jobb. Den harde lærdommen har gitt henne mye. Positivt som negativt, med senskadene. Hun tar også imot utfordringene. Noen mer ubehagelige enn andre. Særlig er frykten for å gå på butikken stor. Av to grunner. 1. Fordi hun kan komme i tellefella, og 2. Fordi hun synes det er ubehagelig at kundene rundt henne ser at hun skal ha mat til seg selv. Denne Fredag er intet unntak. Hun har fått i oppdrag å handle sørlandschips til pappa. Noe hun ikke har rørt på flere år, og som hun ikke tenker røre i fremtiden. Overhodet. Tross skammen tar hun utfordringen og drar ned på MENY. Hun går flere runder i butikken. Ikke for å kikke eller lese på tall, men for å vente til det er færrest mulig kunder igjen. Én time senere går hun mot potetgullhylla. Følelsen av skam brer seg mot henne, og hun velger snu. Nesten 30 minutter senere er hun igjen på vei dit. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen, men legger den fra seg, og går tilbake mot fruktavdelingen. Der hun føler seg hjemme. Ytterligere 30 minutter senere går hun igjen mot potetgullet. Denne gangen tar hun faktisk tak i posen og hiver den oppi kurven, mens hun drar av seg jakka og hiver den over. Det er egentlig for kaldt i butikken, men hun ofrer seg for ''kulden''. Likevel føles ikke dette bra. Hva tror folk rundt? Tror de at hun spiser mettet fett og karbohydrater? Tror de at hun trykker i seg en mengde kalorier? Dette vil hun ikke være med på, så hun setter fra seg kurven i et hjørne. Venter på at kysten er klar. Klokken er nå nærmere stengetid, og hun har allerede vært der i over to timer. To timer i ren fortvilelse. Hun holder på å ta til tårene. Dette er vondt, vanskelig og nesten uutholdelig. Men gir hun seg? Nei. Det har hun aldri gjort. Nå er det bare 10 minutter igjen før Meny stenger, og hun er kun en av tre kunder. Det skal hun takle. Denne gangen er det ikke småtripping, men marsjsteg mot kassen. Nå er hun lei. Lei av å fryse. Lei av å se all maten, og lei av at djevelen sitter og kommanderer på ryggen hennes. 

 

Idet hun omsider kommer til kassa tar hun opp telefonen og later som hun har mamma på telefonen. ''Ja, jo. Jeg har kjøpt det der potetgullet FOR DERE. Jeg kommer snart hjem''. Likeledes presiserer hun overfor kassedamen at dette ikke er hennes, men at hun er på ærend for familien. Deretter betaler hun, ber om tre poser og kamuflerer chipsen på alle mulige måter før hun vel hjemme blir møtt av en familie som knasker potetgull. Det kan være forståelig at ikke alle gidder å vente 2-3 timer. 

 

Denne historien tenker jeg noen ganger på, og da ler jeg. Ikke fordi den har noen som helst virkelighetsnært ved seg den dag i dag, men fordi den har hatt det. Her var det tale om chips, men det har også vært ganger jeg måtte kjøpe Grandiosa, Norvegia, smøresmør, og det nesten har slått meg i bakken. Imidlertid er dette lenge siden. 5-6 år. Jeg har siden den gang stått for fulle ukeshandler og handlet inn usunnheter eller ''normale varer'' her og der.  Uten at det har vært til meg. Den dag i dag er jeg riktig nok ingen usunnhet, men det hender jeg kjøper karveost, kjeks, industrielle middagsvarer, mm. Jeg har også smakt både potetgull og Grandiosa ved flere anledninger, uten at jeg kan si det er noe jeg higer etter. Poenget er uansett dagens situasjon vs. Juni 2011. Det er det jeg minnes når jeg tenker tilbake med et smil om munnen. Og jeg håper at jeg med dette har ufarliggjort noe for dere som kanskje føler det litt på samme måte. Vi skal tenke på oss selv. Hva vi vil og ønsker. Ikke hva andre rundt oss tenker. Og tror dere forresten at de rundt bryr seg noe overhodet? De er nok mer enn nok opptatt med hva de selv skal spise den kommende uken. Det kan jeg dokumentere etter å ha vært innom Meny tidligere denne Lørdagen. Var absolutt ingen som brydde seg da jeg prøvde å ta et bilde av sørlandschipsen!

  • 0

    Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen!

    Etter at jeg har lest litt om hvor lite akseptert drikkepress har blitt, og hvor hjertens frivillig folk som unngår alkohol, føler jeg at dette innlegget kan publiseres. Fordi det ikke er flaut. Eller litt. Men da forteller jeg delvis grunnen slik at jeg har et forsvar. Riktig nok har jeg selv aldri vært utsatt for noe særlig press fra andre, men fra meg selv. Jeg har lenge hatt en oppfatning i eget hode om hva som er sosialt akseptert. At festligheter, vorsing, turer på byen inkluderer alkohol. Innenfor rimelighetens grenser. Så ja. Det er bare et problem her. Jeg nemlig har fått en midlertidig ufrivillig pause fra alkohol, begrunnet i en kropp som enda behøver tid til å lege seg. Bare vært edru siden Mai måned. Hei forbud fra legen. Selvfølgelig veldig kjedelig med begrensninger, men samtidig også helt ok når jeg ikke vet hva følgene av alkoholinntak kan bli. Nødvendige undersøkelser på sykehuset må jeg ta i høstferien, og eventuelt ultralyd. Derfra får vi se. Jeg håper så inderlig jeg får et svar snart. Hvorvidt jeg får drikke alkohol igjen, er ikke meg så himla nøye sammenlignet med helsen. Jeg vil bare ha kroppen på stell 100%. Dette har vært en greie i flere år, men først nå det har blitt et behov for å ta tak i. Rett og slett fordi alt annet er fint. Jeg vil ikke være frisk med noe som er halvveis. Det gir så lite mening. Uten at jeg vil utdype årsaken nærmere, rett og slett fordi det enda er så usikkert hva som feiler meg, eller om noe i det hele tatt feiler meg. Jeg har på en måte forberedt meg - og det helt sikkert uten grunn.

    Madelen Skare Olsen, flink pike med en historie om anoreksi.

    Foto: Se&Hør (Tor Lindseth - godkjent bruk bilder) 

    ''Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen'', var en ting jeg sa den gang jeg var frisk. Det til tross så smilte jeg, og det til tross så smiler jeg enda bredere nå. Fordi sykdommen ikke var styrt av meg. Fordi jeg nå ikke styrer prosessen inni kroppen min. Ting tar tid etter 9 års nedbrytelse, og det har jeg akseptert, selv om jeg helst skulle hatt de frie tøylene som mine jevnaldrede har. Men; Helsen er viktig. Det er en god grunn til å følge legens råd. Samtidig en befrielse å slippe dagen derpå når man er jusstudent. Også er det jo en del andre ting jeg faktisk har blitt mer obs på når det kommer til Madelén med og uten noe i glasset. Jeg blir både mindre pratsom og mindre brysom uten at det legger noen demper på stemningen. Det bare begrenser hva slags ufornuftig pjatt som kommer ut av munnen min - og det er positivt. Jeg har helt klart en tendens til å ta mye (mer enn vanlig) plass, bable om alt jeg er god på, samt være veldig opptatt av rett og galt når jeg får i meg noen edle dråper. I den grad at det er irriterende for andre uten at det er noen slemme intensjoner der. Dette tror jeg er forklaringen på hvorfor folk liker meg godt idet vi hilser, men ikke ofrer så mye tid til meg etterpå. Jo. Også blir jeg veldig klengete. Sånn uten at jeg tenker over det, men på en måte som jeg hadde følt var særs kleint i edru tilstand. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er den som tar initiativet til klemmer, eller helt plutselig setter meg på fanget til folk jeg såvidt kjenner i den normale hverdag. 

     

    Alle disse tingene tror jeg i bunn og grunn handler om usikkerhet. Jeg blir usikker på om folk liker meg, og dermed får jeg et slikt ekstra behov. For oppmerksomhet og for komplimenter. Enda jeg ikke har grunn til det. Jeg er riktig nok glad i oppmerksomhet til vanlig, men komplimenter tuller jeg alltid vekk. Fordi jeg ikke tror på dem. Fordi jeg kun kan være som jeg er. Søt, pen, stygg, ond, rar, hyggelig, mm. Det trenger jeg ikke en tilbakemelding på. Jeg trenger heller at folk ser meg på eget initiativ, og sier hei eller slår av en prat - uansett om jeg er i mine fulle fem eller ei. 

    Madelen Skare Olsen, flink pike med en historie om anoreksi.

    Foto: Se&Hør (Tor Lindseth - godkjent bruk bilder) 

    Bildene er 110% naturlige og uredigerte, da jeg ikke ser behovet. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden, og dette er slik jeg ser ut. Lik det eller ei :) 

  • 0

    Løgner

    Er det en ting jeg har lært gjennom min blogg''karriere'' så er det at jeg ikke kan gjøre alle til lags. For noen blir jeg til og med en løgner. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg ikke sa hvor ille ting faktisk var. Den gang jeg var syk løy jeg, fordi jeg sa jeg hadde det bra og formen var fin. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg taklet skole og jobb uten problemer. Den gang jeg var syk, løy jeg, fordi jeg en dag sa at jeg ikke stresset over kaloriene. Vel. Det med sykdommen har gått i bølgedaler. En dag har vært bra. en annen ikke så bra, men jevnt over vil jeg si at jeg har greid å leve med en sykdom på best mulig tenkelige vis. Fordi jeg ikke klarte å face kampen på ekte. Ja. Det var dager der jeg knapt orket stå opp, men det var få av dem. Ja, det var dager der jeg tenkte å ta livet mitt, men det var få av dem. Og dette blogget jeg om. Noen mente det var tøft. Andre mente det var klaging. At jeg ikke kunne ''holde på sånn'' At jeg er heldig som bor i Norge, og den reglen der. Fra 2010 til 2012 gjennomgikk bloggen en fornying. Jeg freshet opp de sorte og grå fargene, og jeg begynte å smile på bilder. Det var også feil. Det var feil at jeg som syk gikk på skole. Det var feil at jeg som syk jobbet. Det var feil at jeg som syk bestemte hva jeg ville spise, eller når jeg dro til legen. Det var feil at jeg som syk kunne leve et så tilsynelatende flott liv. For det var løgn. Selvfølgelig var det tøft å høre. Her satt jeg med en dødsdom jeg helst ville vært foruten, men likevel fikk jeg ikke lov til å forsøke og være positiv. Det var vel da jeg kjente at depresjonen begynte å nå et slags klimaks. Fordi folk rundt meg ikke mente jeg fortjente et bra liv. Jeg var syk, og jeg skulle ligge i senga og fores opp. Det var der jeg hørte hjemme. Ikke på skolebenken, på jobb, i byen, med venner, mm. 

     

    Jeg forstår jo at folk tenkte mitt beste. At de mente jeg måtte være ærlig og få et rotfeste, men hvorfor skulle jeg på død og liv tilbake til bloggtilstandene på 2010-2012? Jeg trengte å komme meg videre. Min måte å gjøre det på var å være positiv. ''Optimisten'' står det på min russelue. fordi det er slik jeg alltid har vært. Jeg lar meg ikke arresteres av en teit sykdom. Jeg gjorde det ikke den gang, og jeg gjorde det heller ikke senere. Mye er det grunnen til at jeg er fri i dag. Pappa har bedt meg åpne kommentarfeltet igjen, men jeg skal innrømme at jeg er redd. For en reprise om at jeg ikke fortjener et fullverdig liv. At jeg ikke er flink nok til å studere jus. At jeg ikke er kroppslig i stand til å trene sånn og sånn. At jeg ikke makter å bo for meg selv. Enda jeg vet at karakterene sier noe annet. Enda jeg vet at legen og PT sier noe annet. Enda jeg ikke har gått i bakken, ei heller vært i nærheten. Enda jeg ikke veier ting på vekt eller teller kalorier. Gå gjerne på kroppen min og kall meg feit eller stygg, men skal du fortelle hvordan jeg lever livet mitt, så renner begeret over. Rett og slett. Derfor vil jeg enn så lenge ha denne ordningen med mail og facebook. Om det betyr færre lesere, så må det være prisen. Jeg trenger å få leve livet mitt, uten at folk blander seg inn. Kort og greit. Så til det avgjørende spørsmålet? Har vi med en løgner å gjøre? Haha. Nei. Absolutt ikke. Sykdom for meg er så langt unna, at det føles som jeg aldri har vært syk de gangene jeg kommer over artikler om det. Hadde vi det fra 2012 og til 2016? Tja. Muligens noen ganger, men jeg har aldri lagt skjul på skyggesider. Virkelig. Men så har jeg hatt et behov for å balansere det hele. For min egen del. For andre syke sin del. Vise at det finnes noe utenfor sykdommen. Så hva gjør det da å leve litt ''normal'' selv når man er syk? Jeg så ikke noe feil i det den gang. Om det gjør meg til en løgner, så tar jeg den. Folk skal få mene ulikt. Jeg synes bare det er latterlig at en person i dag defineres for en sykdom, og ikke som en person. Det gjelder for så vidt alt. Alle sykdommer. Har man krefter og ork, så selvfølgelig, skal man leve livet. Det bør ikke være et spørsmål en gang. 

     

  • 0

    Hvorfor kan ikke folk få være tynne?

    Jeg synes det er fint med smale midjer, mellomrom mellom lårene og markerte kropper uten fettansamlinger. Jeg gjør det. Det jeg derimot ikke synes er fint er når mellomrommet mellom lårene tilsvarer skulderbredden. Når leggene er like store som lårene. Når den smale midjen kunne vært resultatet av årevis kortsettbruk, og når ribbeina er det eneste som markerer kroppen. Hvorfor jeg skriver dette er ikke for å provosere, men for å få frem et poeng. Det å være tynn er helt ok, så lenge det er uten at kroppen lider av det. Det å gå på catwalken er helt ok, så lenge kroppen ikke er på vei til å svikte. Det å ta bikinibilder er helt ok, så lenge det skjer på en diskret måte. Da tenker jeg mer på at det er nakenhet, og ikke at det er en kropp som er så stor eller så stor. Jeg har opp gjennom sett og vært vitne til altfor mye hyllest til kroppen med noen ekstra kilo. Selvsagt er det fint også, men jeg etterlyser mangfoldet. Vi skal ikke bare hylle de som er stolt av en stor kropp, men vi skal også hylle de som er stolt av en mindre kropp. Eller en mer normal kropp. Om det er 16 eller 30 i BMI, eller noe utenfor, spiller liksom ikke noen rolle, så lenge personen har det bra med seg selv. Uten at jeg drar dette for langt. Min intensjon er ikke å komme med en fasit på noe. Folk er forskjellige. Noen har de og de genene. Noen trener sånn og slik. Men poenget: Tynn er ikke synonymt med ekkelt. Jeg har pappas gener, og derav alltid hatt en slank kropp, og det trives jeg med så lenge den har det bra. Nå er den utviklet slik jeg hindret den å utvikle seg for 9 år siden. Med bredere bekken, mer spretten rumpe og kvinnelige lår. Som jeg den gang hatet, og som jeg ikke elsker, men nå aksepterer. Tynnere enn gjennomsnittet, men riktig for meg, i likhet med mange andre. Vi kan spise mat uten å ese ut, i motsetning til de som slanker og slanker seg uten å komme noen vei. Men gjør det oss syke? Nei. Gjør det oss ekle? Nei. Gjør det oss stygge? Nei. Naturlig tynnhet forekommer, og det er det jeg vil slå et slag for. Ikke de kropper som er tydelige resultater av en spiseforstyrrelse eller som sakte men sikkert ruinerer seg selv - men de kropper som fungerer, har det bra og faktisk ser sabla bra ut. Dere ser forskjellen? 

     

    Dagens folkesykdom er at vi blander oss for mye. Vi mener for mye om ting vi ikke har belegg for å uttale oss om. Vi dømmer utfra et førsteinntrykk. Vi ser ikke person, men vi ser kun innfatningen. Likevel legger vi oss opp i det. Vi debatterer for harde livet om at tynne er ekkelt og at ''noen kilo ekstra'' er det nye. Vi slenger med blikket når folk går forbi, og vi fordømmer de som ikke er lik oss selv. Hva er det vi holder på med? I 2018? Er det sjalusi? Jeg tror det. Jeg er overbevist om det. Men. Sakens kjerne er at alle ikke kan gå på catwalken. Alle kan ikke spise uten å tenke. Alle har ikke skyhøy forbrenning. Alle kan ikke bygge opp en kondis som er lik Usain Bolt sin. Til syvende og sist er vi så unike at ingen kan være lik oss. Er ikke det fantastisk? Det er derfor vi heller ikke skal dra denne sammenligningsgreia, og på den bakgrunn spre dette gjennomsiktige hatet. Fordi det sårer. Fordi det ikke fører oss noen vei. Og vil vi det? Ha et samfunn som stagnerer? Nei. Dagens oppfordring: Tenk deg om, før du buser ut!

  • 0

    Den gang vs. nå

    Det er helt gull å ha gode venner, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for at jeg har mine faste her oppe. Jeg gikk riktig nok inn på studiet med de tanker at jeg ikke skulle bli venn med noen, ei heller delta på fadderuken. Den gang tenke jeg mer over aldersforskjeller enn jeg tenkte på min trivsel og psykiske helse. Venner kan man ha i alle aldre, og kjærester kan man vente med (når de er så små). Haha. Det å gå på et studie handler ikke bare om å komme seg gjennom, men også å ha det gøy på veien. Jeg trives uendelig godt med jus og lesingen, men jeg trives enda bedre når jeg har mennesker jeg er med, prater med og hilser på, på skolen. Det er liksom det siste som skal til for at jeg blir motivert til å lese og forstå det som er vanskelig og til tider langt mer krevende enn forutsatt. Så en oppfordring til alle studenter der altså. Nå snakker jeg ikke om å være med masse folk hele tiden, eller delta på alt som er, men om å få til noe. Det kan alle klare, selv med fulltidsstudier, deltidsjobber, frivillige verv, kjærester, mm. I alle fall skjedde noe for meg etter fadderuken i fjor, og enda bedre ble det da jeg fikk min faste bestevenninne her. Planen var ikke helt å reise til Horten på en stund, men igjen: gode venner er gull. Dermed fikk jeg nok en helg i Horten, og det etter skolestart. Jeg trengte den ikke i ordets forstand, men jeg synes uansett det var utrolig deilig å se familien igjen. Vi har hatt en veldig fin helg sammen, og jeg føler vel at etter jeg innså hvor krevende statsrett er, så har jeg nå kommet til et nivå der det er ok. Det kommer til å gå greit. Fordi pappa har sagt det. Fordi lillebror sier jeg er dyktig, og fordi mamma mener at jeg takler det. Og da går det fint. Jeg er nå 110% gira på å gjøre mitt beste. 1 semester er et kortsemester, og det tar jeg til etterretning. Jeg skal ikke suse bort tid, men jeg skal heller ikke avstå fra alt som har med venner, familie, jobb og alle de fine verv jeg har påtatt meg. Det skal jeg bare ikke. Jeg skal også nyte denne studietiden, nettopp fordi den flyr avgårde. Det føles som i går at jeg startet med ''Rett på sak''-kurs, enda det nå er over 1 år siden. 

     

    Formen min sammenlignet da og nå, er to ulike verdener. Jeg er ikke lenger ''vant til å ha det vondt''. Det knekker ikke overalt hvor jeg går. Jeg har sjelden ubehagelige tak i brystet. Hodepine har jeg enda ikke merket. Ei heller fryser jeg noe særlig. Ryggen henger på uten at jeg merker noe til den. Jeg har haugevis av energi til å springe. Jeg har fått noen reale armmuskler, som jeg digger. Jeg er alltid uthvilt når jeg står opp. Jeg elsker å dusje, selv om jeg må face den nakne kroppen min i speilet på badet. Jeg sover godt, og jeg sover uavbrutt. Jeg våkner av meg selv. Sultfølelsen har ikke kommet tilbake, men jeg får av og til hint. Som i at nå er energien på bånn. Jeg skipper aldri måltider. Det er sjelden jeg trenger en alarm til å minne meg på spisingen. Og jeg har funnet ut at min biologiske alder er i nærheten av 25. Det var kanskje den største bekreftelsen. Jeg som en gang i tiden nærmet meg pensjonsalder. En ting som var sikkert; Der skulle jeg ikke være for resten av livet.

     

    Om jeg skal presse meg selv ytterligere på funksjon og kondis? Jeg vet ikke. Slik jeg føler det, er det viktigste at kroppen fungerer så godt den kan. Imidlertid skal en kjip ting sies. Enda har den en vei å gå. Den er nemlig ikke ferdig reparert på innsiden. Ja, alt er normalt av blodprøver, puls og EKG. Ja, vekta er fin. Ja, jeg har ikke noe vondter. Men. Jeg har osteoporose samt noen organer som enda er på blåbærtur. Det er ikke faretruende, men noe jeg følger opp med spesialprøver og ultralyder. Det synes jeg selvfølgelig er synd. Fordi jeg så veldig gjerne vil - men vilje er ikke nok i dette gamet. Syke organer kan ikke trylles friske. Jeg har brukt uendelig med tid på å få kroppen opp å gå, og nå må jeg også bruke tid på å akseptere at det inni den også skal komme seg på beina. Det betyr blant annet at jeg må ta det piano i fadderuken. Det betyr blant annet at jeg må ta tilskudd av ditt og datt, og unngå spise ditt og datt. Det betyr også at jeg ikke kan trene sånn eller slik, og at det er fordelaktig å bære minst mulig. Noen restriksjoner altså, men de takler jeg. Fordi jeg ikke går på akkord med kroppen lenger. Jeg var tidligere verdens mest utålmodige menneske, men med denne sykdommen har jeg lært at tålmodighet faktisk kan gi veldig mye. Det kan gi en helt annen livskvalitet, faktisk. Det er så viktig at man ikke gir opp. Jeg gjorde det én gang, og som mange vet: Det er en tilfeldighet at jeg lever i dag. Og ikke for å pushe på dere min overoptimisme, men jeg kunne ikke vært lykkeligere! Det til tross for at jeg har en koselig liten mastercardregning å betale asap, og at det som nevnt, bak fasaden skjuler seg litt rusk og rask... 

    Hender visst også at jeg blogger litt på skolebiblioteket. Ops. Tilbake til lesingen!

  • 0

    Steinaldermenneske

    Jeg ble født i en tid der matbutikken stengte da jeg hadde lagt meg. Jeg ble født i en tid der fåtallet hadde tilgang til internett. Jeg ble født i en tid der man måtte kjøpe billett på toget. Jeg ble født i en tid der man måtte betale i en fysisk butikk. Jeg ble født i en tid der ipad var byttet ut med fargestifter og kasetter. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg vokste opp i en tid der data var luksus. Jeg vokste opp i en tid der en mobil kunne bli gitt som bursdagsgave. Jeg vokste opp i en tid der Playstation 1 og E-kara var det store. Jeg vokste opp i en tid der vi spilte musikk fra CD-plater. Jeg vokste opp i en tid der mamma og pappa hadde tid til å leke med meg. Jeg vokste opp i en tid der godteri var forbeholdt Lørdag, og Lørdagen var derfor noe spesielt. Jeg vokste opp i en tid der det ble servert sjokoladekake, gelé og saft i barnebursdager. Jeg vokste opp i en tid da det fantes postkontor. Jeg vokste opp i en tid der msn og nettby var dagens underholdning. Jeg vokste opp i en tid der fåtallet brukte sminke på barneskolen. Jeg vokste opp i en tid da det var vanlig å lese avisen på papir. Jeg vokste opp i en tid der et nuss fra mamma og pappa gjorde hele dagen bedre. Jeg vokste opp i en tid der mange bestilte flyreiser gjennom reisebyrå. 

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å scrolle instagram eller snappe enn å kikke opp når man går, sykler eller reiser kollektivt. Jeg er student i et samfunn der det er mer vanlig å handle på nett enn i butikk. Jeg er student i et samfunn der jeg må bruke mail og apper for å vite når jeg skal jobbe eller hva jeg skal lese på av pensum. Jeg er student i et samfunn der chat er mer vanlig enn telefonkontakt. Jeg er student i et samfunn der man knapt får kjøpt billett på toget. Jeg er student i et samfunn der det er naturlig å bestille blomster eller mat på døra. Jeg er student i et samfunn der man må ha blueraybrenner for å få over det man har redigert. Jeg er student i et samfunn der det er fyfy å spise frukt. Jeg er student i et samfunn der det er mer fokus på livsstilssykdommer enn klimakriser og fremtidige utfordringer. 

     

    Så jeg vet ikke jeg. Hva kan jeg gjøre? Småboikotte? Fortsette å handle i fysiske butikker nonstop. Betale i kontantkasse på Meny. Sjekke inn manuelt på Gardermoen. Beholde mobilen min selv om den ''utdatert'' ifg trendsetterne. Ringe kundeservice fremfor å sende mail. Dra ned på banken for å ta ut penger. Møte venner istedenfor å sende messenger. Se på tv fremfor å streame. Betale mer kontant (for jeg tar selv 2 kroner på kort). Bruke vipps mindre. Bruke some mindre. Lese papiraviser og fysiske magasiner. Handle mat i matbutikken. Ikke bestille varer på forhånd. Eller? Kan jeg det?

     

    Delvis. Jeg trives fordi jeg har lært å tilpasse meg, og fordi det er enkelt i dag. Enkelt, men også mer tidkrevende dersom ikke alt er på plass. Dersom teknologien, wifi, appene streiker, feks. Så på en måte mistrives jeg også. I 2018 blir man ekskludert om man ikke følger utviklingen. Du kan søren ikke logge inn noensteds uten bank-id. Selv ikke åpnet et brev fra NAV eller Samordna Opptak. Du kan ikke betale mer enn så å så mye i kontanter, og ikke alle butikker er særlig fan av cash. For ikke å snakke om legetimer som skal bestilles via HelseRespons. Messenger er mer vanlig enn face-to-face-talk. Ikke alle varer er tilgjengelige i fysiske butikker. Uten dekoder eller data får man ikke sett det man vil på tv, heller. Og goprofilene som redigeres må på harddisk og ikke DVD, pga størrelsen. Når jeg ser 80 åringer med smarttelefoner - ja, da begynner jeg å lure hvor ting har tatt veien. 

     

    Nei. Jeg vet at jeg til syvende og sist ville trivdes i en helt annen tid tid. Ikke som Aleks, som ville vært stuck på 90-tallet. Jeg hadde valgt verken 90-tallet eller 2000-tallet overhodet. Hadde jeg ikke kjent til de ressurser og muligheter som finnes i dagens samfunn, så hadde jeg heller ikke hatt noe å savne. Jeg ville unngått den biten med krig, hungersnød, sterk religionspågang, dødsstraffer, mm. Derfor ville jeg heller dratt tilbake til den yngre steinalderen, også kalt bondesteinalderen. Der man kunne spise hele dyr, kle seg i filt og være utenfor kroppsfokus. Jeg er ekstremt primitiv og vet å klare meg på lite. Har faktisk noen klær i skapet fra 7-8 klasse som jeg enda bruker. Den andre resten forsvant til Uff like før Paris - bare 10-15 år for sent. Noe går aldri av moten, og jeg var helt ram på merkeklær på ungdomsskolen. Dessuten er jeg kresen på mat, så også det setter en stopper for fancy grønnsaker, spesialtilberedte proteiner og alt mulig rart av tilbehør - selv om jeg kan spise hva enn det måtte være av kjøtt (sorry!). Kan fint spise havregrøt til alle måltider en hel uke eller leve på samme pålegget i flere måneder. Dessuten er jeg enkel. Jeg foretrekker mye heller Toro tomatsuppe og spaghetti ala capri fremfor Peppes Pizza, kinarestaurant eller det mer luksuspregede og uvante. Slik er jeg bare. 

     

    Flere har sagt at de forsto hvorfor jeg ble syk. Hvorfor jenta som levde på sportsknekkebrød, spekeskinke, potetgull, gelé, middager (kjøtt og boksemat), ble syk. Fordi dette var det jeg spiste og likte (med noen tillegg), og da jeg fjernet dette, så stod jeg igjen med nada. Null og niks. Mamma og pappa har alltid kjøpt hva det enn måtte være, men det er min gane og reflux som har vært problemet. Også fikk jeg jo som sagt enda et problem: anoreksien. Jeg likte ikke fiskekaker før jeg ble syk, men jeg tvang meg til å like det fordi jeg måtte ha inn ''noe middagsaktig''. For å få ned tomatbønnene holdt jeg meg for nesa. Jeg spiste knapt frukt før jeg ble syk, men jeg tvang meg til et eple daglig. Jeg var ikke særlig fan av yoghurt, men yoplait 0,0% hadde så lite kalorier. For meg har ikke livet noensinne handlet om mat og hygge rundt det, men jeg har spist fordi kroppen trenger energi og ikke skal sulte. Pølser i barnebursdager spiste jeg gjerne etter at de andre var ferdig og hadde gått fra. Apetitt har jeg liksom ikke hatt i den ''normale grad'', og jeg har så å si ila mitt anorektiske liv, ikke savnet noe. Kanskje bare spekeskinke. Og Peppes Pizza, taco og pinnekjøtt - men de tre sistnevnte er liksom ikke hva de var. Det er faktisk veldig kjipt, fordi det var favorittene før. Samme hvor ofte jeg prøver, så er det liksom bare greit nok. Derfor blir det gjerne med det ene stykket eller den ene lefsa før jeg finner noe annet å sette tennene i. Og potetgull, som jeg var helt vill etter før, liker jeg visst ikke lengre, så da må det jo bli popcorn, tortillachips, potetmelspotetgull, rischips og den slags. Er det virkelig mulig å avvenne seg de ting man elsket før? Gad. Det var vel den siste jeg så komme da anoreksiens kalorikontroll slapp taket.

    Når middagen blir serrano med brødskiver... 

     

    Matlysten gjør at det har det vært vanskelig å komme tilbake til sunne rutiner der jeg også opprettholder en sunn vekt, men med mye feiling og prøving så har det gått, og det går strålende fortsatt. Føler også mer samhold og glede når jeg spiser med andre. Jeg har virkelig måttet gå i tenkeboksen og utfordre meg selv, men jeg har ikke gått noe unormalt langt på smakene - det skal sies. Jeg er fremdeles mer kresen enn unger på barneskolen, og sånn får det forbli. Jeg greier ikke å utvide smakshorisonten min mer. Aleks har latt meg smake på en rekke ting, men 99% av gangene får han et æsj tilbake der jeg fysisk brekker meg av smakene. Det har feks vært agurk, paideig, sukkerrbrus, laks, ostepølser, brunost, fløteis, mm. Og nei. Dette er ikke ting jeg likte før jeg ble syk. Haha. Da gir jeg litt opp. Imidlertid har det hjulpet mye at jeg ikke lenger har anoreksi, for det gjør at jeg i alle fall kan smake, og jeg kan spise det jeg spiste før. Om jeg hiver nedpå en pakke spekeskinke om dagen eller litt for mye grøt, så er det null stress. Jeg må bare holde meg til det jeg liker og heller øke mengdene der. Igjen: jeg har ingen mål om å bli altetende. Det skulle virkelig ha tatt seg ut. 

  • 0

    Hverdagslige problemer er ikke psykiske problemer

    Er det en ting som irriterer meg så er det når vanlige oppegående og tilsynelatende normale mennesker snakker om å slite psykisk. Så fort de føler seg litt nedpå, eller møter litt motgang, ja, da er det noe psykisk inni bildet. Altså, hva? Om man er lei seg for at kjøleskapet har røket eller er blitt dumpa, så sliter man ikke psykisk. Det å slite psykisk er ikke noe lettvint forbigående greier, men en stasjonær fase der verden virkelig går imot en. Det trenger ikke være tale om utfordringer eller motgang heller. Det kan være tusen andre grunner til at man ikke orker å stå opp av senga, gå ut døra eller le og smile. Faktisk trenger det ikke være noen grunn i det hele tatt. Å slite psykisk er usynlig. Og det er vanlig. Men ikke så vanlig at vi kan legitimere alle hverdagens problemer med at vi har en psykisk nedgangsperiode. Det går ikke. Da begår vi alle en feil og viser liten respekt mot de som faktisk sliter. 

     

    Jeg synes det er fascinerende hvordan en person som faktisk sliter psykisk, egentlig ikke vil snakke om det. Mens den person som påstår at han/hun sliter psykisk, gjerne vil hyle og skrike ut om hvor ille vedkommende har det. For det er jo bare snakk om en periode. Man vet det går over. Den som virkelig har plagene, har ingen garanti. Ingen. Ting kan pågå i måneder. Ja, til og med år. Og hva hjelper? Det er der skoen trykker. Først og fremst må den syke ha viljen. Deretter kan hjelpen komme inn. Om det er en psykolog som gjør underverker, samvær med familie, oppturer, mm, er umulig å si. Det er en individuell sak. Dessuten finnes det ulike grader av psykisk sykdom. Dermed kan en ikke samle alle under samme kam for å skape en vidunderkur. Den finnes ikke, og den kommer heller ikke til å bli oppfunnet. Fordi det menneskelige sinn ikke er laget for å bli reparert, men for å bli forstått og for å forstå. Skal vi hele tiden tenke at vi skal fikse opp i alle verdens problemer, så kommer vi ikke langt. Kanskje kommer vi ingen vei overhodet. Og bare for å ha det sagt: at folk sliter psykisk, på ekte, er ikke et av verdens problemer. Det er en bivirkning av at mennesker lever i verden og utsettes for en rekke påkjenninger og påtrykk. Til slutt renner begeret over, og det sier stopp. Ikke fordi kjøleskapet røk, kjæresten dro eller man fikk 4/C på innleveringen, men fordi en rekke faktorer har fremkalt en prosess som ikke lenger lar seg reversere der og da. Det er det som er å slite psykisk. Jeg tror de færreste faktisk forstår hva det innebærer før de er der selv. Dessverre... For meg, har det å være så langt nede, vært en enorm påkjenning, men samtidig er det den dag i dag trolig den største og viktigste lærdom jeg tar med meg på ferden videre. På en måte ville jeg sluppet, men på den annen side ville jeg aldri vært foruten. Go styrke!

  • 0

    Lever bra med smerte

    Jeg lærte tidlig å erfare smerte. I ung alder var det full fart på alt som var. Jeg satt sjelden stille, og jeg lot sjelden utfordringene stå på vent. Jeg skulle utforske verden. Jeg skulle opp i det treet. Jeg skulle sykle så fort jeg kunne. Jeg skulle bruke sparkesykkelen selv om jeg ikke fikk lov. Jeg skulle ake i den bratteste bakken. Og det gav konsekvenser. Knall og fall. Skrubbsår, kutt, og arr den dag i dag. Men om jeg angrer? Nei. Jeg er glad for knærne og albuene mine ikke er plettfrie. Jeg er glad for at jeg har et nydelig HarryPotter-symbol i panna. Jeg ser tilbake på alt med et smil om munnen. Fordi jeg husker så innmari godt da jeg ramlet ned fra fjellknausen, da jeg tryna med sparkesykkelen, da jeg sklei i trappa hos bestemor og bestefar, da jeg klemte fingrene i døren på SFO. Jeg husker alt. Og det er ikke bare smerte. Det er også minner. Fine minner. Fordi jeg elsket stundene. Uansett så er jeg glad jeg lærte å erfare smerte tidlig. Jeg er glad foreldrene mine lot meg være et barn. At jeg slapp å bli polstret inn fra topp til tå eller tracket med gps. Jeg er så takknemlig for barndommen jeg hadde. Har ikke ord. 

     

    For på den måten har jeg lært å takle fremtiden. Som en hardhaus. Fordi jeg er/var forberedt på det meste. Jeg merker sjelden om jeg kutter meg med brødkniven, eller om jeg tryner ned trappa. Like brutalt som det virker. Har flere ganger stått på jobb, laget middag eller jogget videre, blodig og fin. Fordi jeg opp gjennom har bygd opp en smerteterskel utenom det vanlige. Og den trodde jeg var holdbar i alle situasjoner. Det var inntil jeg ble syk. Inntil jeg fikk føle på virkelig smerte. Smerten ved å hate seg selv. Smerten ved å føle at man kun ser døden som eneste utvei. Smerten der selvskading hjelper som ''avlasting''. Smerten der alt føles håpløst. Den smerten var jeg overhodet ikke forberedt på, og det er umulig å forklare den godt nok til de av dere som selv ikke har vært ''der''. Som ikke har kjent på følelsen av å være konstant mislykket. Som ikke har kjent på fristelsen etter eget blod. Som ikke har planlagt sin egne begravelse, og som ikke har hatet livet så mye at man valgte å sove 20 av 24 timer. En slik uutholdelig smerte som bare gnager seg gjennom marg og bein. Som aldri tar slutt. Som ligger og gnisser mot alle kroppsdeler. En slik smerte taklet selv ikke jeg. Fordi den ble for mye. Altfor mye. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg hadde holdt ut den smerten, skal jeg være ærlig. Hva om jeg aldri hadde tatt ex phil? Hva om jeg aldri hadde begynt med jus? Hva da? Hadde jeg fremdeles lagt meg klokken 6 og stått opp klokken 22? Hadde jeg fremdeles levd på brente lomper? Hadde jeg fremdeles lagt meg i sengen, hver kveld, full av smerter? Smerter som verket i hvert eneste ledd. Jeg vet ikke. Men jeg tror ganske sikkert at jeg snudde i tide. At det er begrenset hvor lenge jeg kunne holde ut med meg selv. At jeg før eller siden ville fått en skikkelig knekk. Eller så hadde jeg bare levd i de gamle sporene, og vært fornøyd med det. Fornøyd med mitt ensidige kosthold, sovetider, ekskludering av familie og en koselig deltidsjobb. Det kan også hende. Men det var et slit det også. En daglig smerte, fordi det var en påminnelse om at jeg stod fast. Stagnerte. Jeg kom ikke videre. Nå som denne smerten er borte, er alt fint. Klomsingen min, døden og fremtidig kjærlighetssorg, skal jeg alltids takle. For det må jeg bare...

  • 0

    Restaurant er fint, det!

    Det mest frustrerende med å være syk, var ikke det å være syk i seg selv. Det var det at alle andre hadde et ord med i laget. Ikke fordi de kommanderte meg til det eller det, men fordi de mente de visste hvordan jeg hadde det. Det var liksom ikke så ille. Man så jo ikke osteoporosen. Man så ikke at organene var tynnslitte eller at blodverdiene var fullstendig ute av kurs. Få visste at jeg daglig frøs i hjel 24/7. Fåtallet visste at det handlet om noe inni meg. De så kun utsiden. At jeg var regnbuefarget og tynn. Syltynn. Langt utenfor normalen, men det... Det var en grei sak å fikse. Det var bare å legge på seg med mat. Næringstett mat. Spise når man var sulten og stoppe når man var mett. Det var bare å spise det som ble servert, eller kjøpe det som var tilgjengelig ute. Det var bare å legge bort kjøkkenvekt, glemme kalorier og gi f i alt det sunne. For selvsagt skulle man legge seg i sengen etter endt ''arbeidsdag'' uten dårlig samvittighet og angst. Det var en selvfølge. Man la seg tross alt, eller hadde tross alt ikke noen tvangstrøye på seg. I gåseøyne i alle fall. For en anorektiker er det nettopp en tvangstrøye som er definisjonen. Illusorisk sett. Det er noe som tar kontroll over kroppen. Noe man ikke kommer ut av, samme hvor hardt man prøver. Samme hvor sulten man er eller hvor fristende noe virker. Samme hvor mye man har lyst, og samme hvor mye man prøver. Det går bare ikke. Dette forsto aldri folk rundt. De skjønte ikke at noe som enkelt som mat, også kunne være så vanskelig. Og de skjønte ikke at det til syvende og sist ikke handlet om mat, men om følelser. Angst, redsel og frykt. Frykt for hva maten ville gjøre med kroppen. Angst for hvordan jeg ville takle følelsene etterpå. Redsel for det ukjente. Også var det selvhatet på toppen av det hele. At jeg i bunn og grunn ikke fortjente å ha et verdig liv, men et liv i fangenskap. Et liv i en avmagret kropp med et deprimert hode og et forvridd sinn. 

     

    I Hønefoss her forleden spiste vi tikka masala på City Fusion. Det var det jeg ville ha på menyen, fordi jeg var nysgjerrig på de indiske smakene, og fordi det ikke var noe kresenheten min kunne motsi. Pluss for null grønnsaker. Haha. Og vi fikk ris til. Hvit ris. Selv om det ikke er det beste jeg vet, så gikk det jo ned sammen med alt det andre. Madelén i høst hadde ikke smakt, og i hvert fall ikke spist opp. Tanker om hvor mye stekefett kyllingen hadde fått, hvor ''rensket den var'', hvor mye fløte det var i sausen, mm, hadde lett dominert. De tankene streifet meg ikke engang. Angst, redsel og frykt. Jeg vet ikke hva det er. Det føles unaturlig å tenke i de baner. Unaturlig  føle frykt eller få dårlig samvittighet for et måltid. Et måltid som mamma har spandert med sin lommebok. Jeg skriver ikke dette for å briefe, eller fordi jeg er stolt, for det er jeg ikke. At jeg nå kan spise hva pokker jeg vil, er ikke noe wow i mine øyne, selv om mange vil tenke det på bakgrunn av hvordan ting var. Sannheten er at jeg nå ser mat som normalt. 110 prosent. Å omtale det som seier, blir derfor noe snodig. Derfor briefer jeg heller med at jeg er kvitt min psykiske lidelse. På en måte blir da det jeg nettopp skrev, en form for stolthet, selv om jeg ikke vil si det direkte. Det handler mer om at jeg har gått denne veien, fra fryktfull til fryktløs. At jeg gir f, og gjør som jeg vil. Det er det jeg egentlig vil understreke. For selvsagt kunne jeg dratt på restaurant som syk og bedt om en tørr kylling uten tilbehør, men det er ikke et besøk på restaurant i mine øyne. Det er heller ikke noe vits å dra på restaurant om man skal angre etterpå. Ei heller om man skipper andre måltider. Jeg følte derfor at tiden var inne nå. Og bare for å ha det klart. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger jeg har vært på restaurant ila mitt 25 årige liv, så det sier sitt. Når man er såpass selektiv i matveien som meg, så er det mer håpløst enn det er gøy, nettopp fordi jeg ender med å lage en helt ny rett på menyen. Slik ønsker jeg ikke gjøre det når jeg drar ut, og det er vel derfor valgmulighetene begrenser seg. Men de begrenser seg i alle fall ikke av en dum sykdom, lengre. Herregud. Jeg blir nesten flau av å tenke på hvordan jeg var, til tross for at jeg ikke kunne styre eller kontrollere adferden min. 

     

    Jeg håper med dette at jeg kan (fortsette å) spre litt optimisme på bloggen. Vise at det nytter. Det finnes et liv etter anoreksi. Et liv med restauranter, studier, alkohol og en rekke sosiale ting. Uten at man planlegger til det fulle. Uten at man dveler ved kalorier. Uten at man blir frustrert. Uten at man lever etter klokka. Der man kun lever i nuet. Nyter øyeblikkene og ikke stresser seg gjennom dem, men heller ser tilbake på dem med et smil om munnen. Fordi det er gode stunder. Stunder man vil ta vare på. Jeg har brukt for mye tid på å forberede opplegg, løpe etter viserne og angre på den fine dagen jeg har hatt. 99% av turene jeg har vært på, med anoreksien på slep, har jeg blitt sliten. Ikke godsliten, men dausliten. Slik at jeg har hatt et behov for å hente meg inn. Det har jeg ikke lenger. Jeg kan kjøre milevis, være ute i timevis og møte på haugevis av mennesker, og enda går jeg ikke tom. Hvorfor? Fordi kroppen har det bra. Fordi jeg spiser når jeg skal, i store nok kvantum. Fordi jeg psykisk trives, og fordi jeg elsker alt livet har å by på. At jeg noensinne kunne se det som et ork, eller at jeg i det hele tatt holdt på å ende det? Galskap. Men. Heldigvis kunne den galskapen forsvares, og jeg er lykkelig over at den tid er omme. Og om jeg noensinne skal angre på noe igjen? Nei. Livet er for kort til det. 

  • 0

    Jeg trengte/trenger også proteiner!

    En ting jeg synes er synd er at så fort det er tale om proteiner så er man automatisk på bodybuilderen. Hvorfor skal det være sånn? Både jeg, og også alle andre, kan innta cottage cheese, proteinbarer, proteinpulver og mat med ekstra proteiner. Det er bare fint, såfremt det ikke er enten eller, men kun en del av et naturlig kosthold. Det jeg nemlig finner skremmende, og som enda sitter i meg, er den gang jeg tok utvidede blodprøver og fikk vite at jeg hadde et faretruende lavt proteininnhold i kroppen. Så faretruende at det var med på å fremprovosere osteoporosen. Etter den dag ble jeg opptatt av ekstra proteiner - i alle mulige former. Som et tillegg. Fordi jeg er laktoseintolerant, svært kresen og har liten magesekk. Sistnevnte gjør at jeg for eksempel ikke har sjans til å å trykke i meg 200 gram kjøtt eller 3 brødskiver på rappen. For meg har derfor proteintankegangen vært redningen. Redningen for å få et mer styrket skjelett og bygge muskler nå som alt er på det normale. Litt ekstra proteiner i hverdagen, helt enkelt. Da jeg var innlagt var det motsatt. Det var ingen magre og mer proteinrike pålegg, ingen proteinbarer eller grøter tilsatt proteinpulver. Neida. Det var næringsdrikker, karbohydrater og fett all the way. De hadde nada fokus på proteiner. Jeg husker godt jeg nevnte dette med proteiner, men da fikk jeg til svar at det ikke var viktig. Det viktige var å få i meg raske karbohydrater og mye fett. Det var brød med 40% grovhet, overdrevne mengder baconost og fiskekaker som badet i smør. Det var tillegg av ''noe søtt'' - hver eneste dag. Melk var ikke så farlig, for jeg kunne jo få juice eller nektar. Sukker igjen. Jeg kunne dessuten velge syltetøy fremfor ost. Sukker igjen. Skulle jeg velge skinke måtte jeg ha 4 skiver på en brødskive. Da blir en gjerne litt umotivert. Og det var ikke snakk om soyamelk med b12, d-vitamin og kalsium - for jeg hadde jo ingen reell allergi mot melkeprodukter. Kostnader og sparing i helsenorge altså. Det er bare synd. Greit at de gjør det, men ikke på slike ting. Ikke når innkjøpene samsvarer med kostlistens kalorier. Ikke på mennesker som har angst for mat og må forholde seg til det 5 måltider ala dagen. Håper det har skjedd noe der siden min tid...

     

    Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men det er jo noe med at helsevesenet er livredde for at unge jenter skal bli beinskjøre når de samtidig ikke gjør noe med problemet. Det gjør meg faktisk litt redd. Jeg tror at dersom kostholdet mitt på sykehuset hadde vært mer rettet mot ekstra proteiner, så kaloriene kom i rett antall, så hadde ikke kroppen blitt så skjør på så kort tid. Men de motarbeidet meg. Ikke bare spiseforstyrrelsen. Og selvfølgelig gav jeg da opp når jeg ikke ble hørt. Når det å være kresen var å være syk. Når det å være intolerant var å være syk. Når det å ha reflux syndrom var å være syk. Orker ikke. Orket heller ikke den gang. Det var derfor valget ble næringsdrikker i 4-5 måneder. En ting var at det var vanskelig å forholde seg til tallene jeg fikk på listen hengt opp på rommet, men en annen var at jeg med maten ikke fikk i meg noe bedre næring enn næringsdrikkene. De var faktisk mer komplette med tanke på det kroppen min hadde behov for. 

    Aldri legger eller knær uten blåmerker og skrubbsår... #barndomsminner

     

     

    Slik ting er nå, så styrer jeg. Det har jeg gjort siden jeg ble utskrevet, og fordi noen lurer på dette omkring osteoporose og slikt, så gir jeg et lite innblikk i mine daglige rutiner. Dette er ingen oppskrift på noe som helst, men noe som fungerer for meg og min kropp. Hver dag tar jeg fast kalsium + d-vitamin. Jeg spiser alltid yoghurt skyr eller cc gjennom en dag - gjerne flere ganger. På maten bruker jeg som regel philadelphia vanlig eller light med eller uten kjøttpålegg, og i grøtene bruker jeg proteinpulver. Jeg inntar også en bar hver dag + en del soyamelk. Middagene er dessuten veldig proteinrike. En del av det ekstra sponses hjemmefra, noe jeg er supertakknemlig for. Dette er bare en brøkdel for å ha det sagt. Kort oppsummert vil jeg nok si at jeg kanskje et noe større fokus på proteiner enn folk flest, men sånn må det være. Fordi jeg gjennom 9 år har brutt ned skjelettet mitt, og fordi jeg nå merker at kroppen er sterk og at vondtene veldig sjelden kommer. Jeg knekker aldri lengre (verken når jeg går i trapper eller småtryner), og jeg kan sitte stille i timevis uten et ubehag etterpå. Jeg kan trene med stor intensitet, og jeg kan løfte tunge ting igjen (men jeg tar ikke alltid sjansen!) Det har skjedd endringer, men de skjer ikke uten byggesteinene på laget, for ''proteiner er byggesteinene i kroppen'', slik jeg lærte tidlig på barneskolen. For å få en sunn og sterk kropp. Hvorfor er det plutselig ikke så viktig dersom man skal opp i vekt? Da er det heller bedre med en potetgullpose eller et ekstra sjokoladekakestykke pr dag. Nei. Den tankegangen forsto jeg aldri, og derfor valgte jeg også å gå mine egne veier både den gang jeg la på meg, og også nå under vedlikeholdsarbeidet. Især fordi jeg trener en del, og dermed spiser en del. Jeg får i meg alt jeg skal, og mer til. Å ta igjen det forbrente er viktig for meg. I motsetning til før. Dermed opprettholder jeg muskelmasse og går heller ikke ned i vekt. Ikke at jeg veier meg, men man ser jo forandringene. Det har dessuten blitt en rekke langturer (Stavern kyststi, Verdens Ende kyststi, Bjerkøya rundt, Husøy rundt, Horten-Åsgårdstrand, mm) med mamma i Juni-Juli, og flere skal det bli! Mer aktiv sommer enn dette skal man helt klart lete lenge etter. Jeg nyyyter den!

    Og en liten belønning - lite proteinrik, men god.

     

    Når solen steker blir det kjole og joggesko. Funker fint!

     

    Enda en belønning - glad i saftis! Når jeg ser dette bildet så ser jeg virkelig verdien i å bygge kropp, sånn seriøst. Men det har tatt, og det tar tid. Først var det kiloene, og nå er det fordelingen av disse. Forme den kropp jeg vil ha. Jeg tar ting i mitt tempo, og det er helt ok! Fordi jeg vet så innmari godt hva jeg har jobbet meg opp fra. Om jeg angrer? Tanken har ikke streifet meg en gang. Jeg har prøvd å lete etter ''den dårlige samvittigheten'' flere ganger, men jeg finner den ikke. Samme hvor lite jeg har trent eller hvor mye uregnede kalorier jeg har stappet i meg. Jeg lever på denne godfølelsen visst nok. 

     

  • 0

    Tilbake på Ullevål Sykehus!

    Vi reiste hjemmefra rundt klokken 10:15 og derfra var det strake veien via E18 og Ring 3 mot Ullevål. Grunnen? 1. Jeg liker bedre å kjøre bil enn tog og buss og 2. Vi hadde lyst til å oppleve Oslo i finværet. Beklager på forhånd til alle som muligens trodde at jeg hadde havnet på kjøret igjen. Den var litt slem. Uansett: Noe innleggelse kommer aldri til å skje for mitt vedkommende. Det er jeg 110% sikker på. Denne jenta er alt annet enn anorektisk, og i går gikk det i ''offentig spising'' av både Pascal marshmallows (ikke sukkerfri) med pasjonsfrukt, pinneis med mango, ''bananpotetgull'' og subway med skinke - for å nevne noe. Jeg har ikke tellingen, og ikke har jeg tenkt til å dra frem kalkulatoren heller. Bryr meg null og niks. Og hvorfor jeg skriver ''noe'' er fordi jeg ikke poster daglige inntak som noen oppskrift til de som evnt lar seg inspirere. Kropp, forbrenning og inntak er så individuelt, og sammenligning er det dummeste vi mennesker tyr til. Men nok om det. Jeg gidder ikke bable så mye mat her på bloggen akkurat, nettopp fordi angsten er borte, og dermed også utfordringene foruten kresenheten. Det gjør at mat ikke lenger er seier, men bare noe normalt. Normale kalorier. Godt for min kropp. Og veldig godt for mamma. Kan ikke huske sist vi spiste noe som var kjøpt ute, samtidig. Det er litt for ille. Glad de dagene er over.

     

    Vi hadde planlagt turen bra, og alt ble som vi tenkte. Muligens bedre. En tur med litt av alt. Shopping var ikke avgjørende, men det måtte nesten bli et par belønninger nå som jeg ikke lenger drukner i xs'en. Klær var for meg i flere år et hat. Vel. Uansett. Hele målet med turen var at mamma skulle få teste en av de fancy kakene og makronene på Pascal, og det fikk hun jaggu meg gjort. Var heldig med trafikken til Oslo, og kom fram 11:33. Da var det bare å finne en ledig plass hvor jeg kunne rygge inn, betale ved en automat og deretter ta fatt på vandringen til Pascal på St. Hanshaugen. Det ble en innholdsrik tur der jeg for første gang så hvor fin by Oslo egentlig er, samt alle disse stedene som han fyren i Boligjakten nevner hele tiden. Haha. Det er tydelig at Oslo er ganske mye mer enn turistfylte Karl Johan og Ullevål Hageby. Vi ble vel på Pascal i hele 2 1/2 time før vi tuslet vi tuslet videre mot Karl Johan, Aker Brygge og Tjuvholmen. Frøken stedsans finner alltid frem. Trikken tok vi hjem på kvelden fra Oslo S, for da hadde vi tross alt gått over 1,2 mil (++) totalt fordelt på 9 1/2 time. Så ja. Det var godt å hvile føttene noe. Men om jeg var sliten? Godsliten. Ikke noe mer. Det blir jeg sjelden. Hadde heller ingen vondter eller problermer med leddene, slik jeg ofte fikk da jeg var undervektig. Derfor tok jeg med mamma på en real kjøretur i Oslo etterpå. Kanskje mest for egen nysgjerrighet, men også fordi det er hyggelig. Jeg bare elsker å kjøre på måfa i byer. Helst storbyer, og gjerne i sentrum, men det er også særs gøy med smågater. Det var min favoritt da jeg øvelseskjørte i blant annet Asker, Lillestrøm, Skien, mm. Jeg har også øvelseskjørt mye i Oslo, men da i sentrum, og ikke i omegn - slik som i dag. Når jeg tenker på det, så er det utrolig at foreldrene mine lot meg kjøre alle disse stedene der de selv ikke var lommekjent, og knapt hadde hørt om. Kanskje er det forklaringen på hvorfor jeg er så vågal med Aleks, og lar han lede vei når vi er på tur.

     

    Det måtte nesten bli et lite besøk bortom bygget til RASP - mitt gamle ''bosted'' i Oslo. Skal innrømme at det gir meg blandende følelser, men klumpen i halsen er borte. Ikke-eksisterende. Fordi jeg vet at det er fortid. Jeg skal aldri tilbake. Det tok lang tid for meg å forstå. Flere år faktisk. Etter Mai 2011 drømte jeg daglig om at jeg måtte tilbake i fengselet (Sorry - fengsel er mer frihet!) Tilbake til vektkontroller med sonde, næringsdrikker og belteseng. Der folk snakket til meg og ikke med meg. Der jeg ble ignorert, men likevel kontrollert. Der jeg aldri trodde livet ville bli et liv igjen. Ja, det var et mareritt. Det er den beste beskrivelsen. Derfor er det på en måte en lettelse å kjøre bort til bygget igjen. Se hva jeg har jobbet meg opp fra. Se hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har mestret. 

     

    Apropo det. Da vi var i Oslo fikk vi ordnet Vervenbilletter til neste år, og ikke nok med det: resultatet på eksamen i ex fac var plutselig tilgjengelig. Jeg hadde et håp, og kanskje en noe urealistisk forventning, men samtidig var jeg redd også. Redd for å bli skuffet, nettopp fordi godfølelsen kan lure. Problemet er at jeg blir lett skuffet. Altfor lett. Denne gangen var det ikke tilfellet. Ingen lurerier. Jeg fikk det jeg trodde. Om jeg er glad? Vel. Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke overrasket, fordi jeg hadde sånn på følelsen at jeg hadde prestert 110. Satt liksom med ex phil notater parallelt under lesingen. Jeg skjønte dessuten ikke hva jeg eventuelt kunne gjort annerledes. Samtidig er det digg å gjennomføre skoleåret med karakterer jeg er stolt av også. Og jo, det er en mestring. Mestring det var umulig å oppnå den gang i 2010-2011, og det er det jeg må minne meg selv på. Kjenne litt på hva jeg faktisk greier, fremfor at jeg bare skal prestere og prestere. Da glemmer jeg litt disse følelsene, og de er jo så viktige. 

  • 0

    Hvorfor så jeg ikke den gamle Madelén?

    Det gikk akkurat opp for meg at jeg aldri har vært feit. Nå forstår jeg faktisk at helsesøster mente jeg var litt tynnere enn normalen, selv før jeg fikk anoreksi. Nå forstår jeg hva hun mente med at min BMI var under normalen. Jeg ser det. For første gang. Ja, jeg hadde lår. Jeg hadde også rumpe. Jeg hadde også valpefett. Men det er ikke den størrelsen anoreksien sa. Overhodet ikke. Tvert i mot så liker jeg den jenta jeg ser. Jeg synes hun er kjempefin. Tenke seg til at jeg trengte et helt liv på å innse det. Tårene som renner nedover nå stopper ikke. Jeg er rørt. Jo mer jeg ser på bildene, jo mer glad blir jeg i den person jeg ser. Jeg tror dette er noe av det sykeste jeg har vært med på. At alt bare plutselig har snudd. Fra hat til aksept. Uten å bli for selvgod her. Det er ikke poenget. Men med 9 års selvhat og attpåtil selvskading og selvmordsforsøk, så klarer jeg ikke annet. Ikke nå. Det var på en måte dette som manglet. Den siste brikken for at jeg kan leve 110% med meg selv.

     

    Bildene jeg nå blar gjennom er bilder som lenge har vært usett. Skjult for familien i en gruppe lagt innunder næringsøkonomi. Jeg har ikke taklet å se på dem, da hatet har vært for sterkt. Men det er en tilfeldighet at jeg i dag roter i dem, og det er fordi jeg leter fram til festen med ungdomsskolegjengen. Og bare så det er sagt. Det å publisere bilder av beina mine er så mot hva jeg føler meg komfortabel med. Men jeg gjør det. For å vise at sykdommens tid endte i fjor. For å vise at ingenting lenger kan påvirke eller knekke meg. For å svare flere av dere på etterspørselen etter gamle bilder. Her har dere 2006-2009. Bilder jeg tidligere har hatet. Jeg brukte å se på disse bildene for å besvare mitt eget spørsmål om hvorfor jeg aldri hadde hatt en kjæreste. Jeg var jo for stygg og feit, og da var det liksom greit. Da godtok jeg å være den single jenta som kun var venn med guttene. Da godtok jeg å ødelegge henne og sulte henne ned til hun nesten døde. 

     

    Skulle noen på disse bildene kalle meg feit eller mene at jeg hadde ''litt lår'' så er det intet jeg bryr meg om. Det er sånn som kommer med puberteten og er kvinnelig, så det så. Det eneste jeg bryr meg om, er at jeg er denne jenta igjen, bare i en forbedret versjon. 

     

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Hvorfor så jeg deg ikke? 

  • 0

    Kan jeg gripe inn?

    Jeg ser det hun gjør, og jeg vet at det er feil. Så feil, så galskap, så idiotisk og så ekstremt vanvittig. Faktisk har jeg ikke ord. Men kan jeg si det? Kan jeg gripe inn? Kan jeg fortelle at de totusen hun nå bruker på godteri ikke er verdt 3 timer med oppkast? Kan jeg fortelle at de to timer hun bruker på å lese varedeklarasjoner ikke er verdt tiden? Kan jeg det? Nei. Fordi dette til syvende og sist gjør større skade enn det er positivt. Fordi jeg har vært der selv. Jeg var en gang jenta som ingen fikk bry seg med. Med spiseforstyrrelser; ortoreksi, anoreksi som jeg hadde, pluss bulimi som også regjerer, så er den syke opptatt av kontroll. Den kan ikke fratas samme hva. Det nytter ikke at en vilt fremmed forteller hva en skal gjøre når en selv ikke er villig. Det nytter ikke at jeg sier fra til den stakkarslige jenta når det ødelegger dagen hennes, eller gjør at hun flyr inn i en ny butikk. Det er trist, det er vondt, og det smerter. Alt jeg vil er å gå bort, si at jeg bryr meg og fortelle at et liv utenfor murene er verdt det. At pengene og tiden bør investeres annerledes. Men jeg kan ikke. Fordi det ikke er min business. 

     

    Mange mener jeg har et ansvar. Noen trekker dette ansvaret dithen at jeg alene skal fjerne alle former for spiseforstyrrelser som pågår ute i samfunnet. Det kan jeg ikke, og det vil jeg ikke. Det er ikke min sak. Skal jeg gripe inn, så må jeg ha tillatelse. Noen må komme til meg og si at de vil høre på det jeg har å si. Uten en baktanke om at jeg skal oppgi en oppskrift eller min laveste vekt. Når de ikke gjør det. Vel. Først da kan jeg hjelpe. Først da vil jeg hjelpe. Men ikke før. Ikke når jeg ser en person som åpenbart må dyrke sine ''syke'' sider. Jeg er bare en person. En person i en verden befolket av milliarder. Min stemme veier lite, men det til tross så bruker jeg den for det den er verdt. Når jeg får desperate mailer, så svarer jeg. Så godt jeg kan. Jeg bruker av min fritid fordi jeg vil. Mailer der folk vil ha meg med på sin proana besvarer jeg kort: ''Beklager. Dette kan jeg ikke hjelpe deg med, men jeg håper du kommer i kontakt med noen som kan få deg på rett vei. Hilsen Madelén''. Det er ikke hensynsløst. Skal jeg hjelpe, så er forutsetningen at vedkommende vil bli frisk. Vil, som i vilje. Ikke vil som i: ''Ja, jeg kan bli frisk, men jeg skal ikke opp i vekt''. Den tankegangen levde jeg på, og den fungerte særdeles dårlig. Heldigvis innså jeg det før det var for sent. Det trenger ikke å bety tjukk. Selv er jeg fremdeles tynn, men sånn tynn som min kropp tåler. Ikke sykelig. Det er ikke noe særlig forskjell på min kropp nå og den jeg hadde før sykdommen. Jeg har høy forbrenning, gode gener, spiser sunt og trener mye (fordi jeg elsker det!). Det er alt. Om BMI sier undervektig eller normalvektig bryr meg null. Det er bare noe tull helsepersonell opererer med, og det er sikkert greit når man virkelig trenger fett på kroppen, men ikke ellers. Fordi det handler om den kropp man ser, og ikke den man kan vekte. Jeg kjenner folk som er normalvektige, men som ifg BMI er overvektige, og jeg kjenner folk som er sykelig tynne, men normalvektige på BMI. Det er ikke noe fasit på kropper. Jeg hater at samfunnet skal tro det.

     

    Jeg må forresten le litt av en historie jeg hadde på butikken her forleden. Med anoreksi kjøpte jeg sukkerfri brus, og uten anoreksi kjøper jeg sukkerfri brus. Jeg har venner som er friske som kjøper sukkerfri brus, og det er en slager på jobben. Altså. Ingenting sykt ved det. Men jeg er opptatt av e-stoffer og den slags. Her om dagen så jeg Grans hadde kommet med en ny champagne så jeg snudde flasken, fordi jeg var nysgjerrig på hva den ''egentlig'' inneholdt. En eldre herremann kom bort: ''Jaså, leser du på kaloriene du da?'' Da var frøkna rask, og helt uten hemninger: ''Nei, du. Det er det siste jeg gjør etter 9 år med anoreksi. Men jeg er nysgjerrig på nye varer, og jeg er fremdeles opptatt av det jeg får i meg, sånn uten at det er en kalkulator som konstant står på''. Det kan like gjerne være lett som fullfett. Jeg bryr meg ikke, men velger etter smak. Eksempelvis er cottage cheese mager bedre på smak enn original, og sist jeg sjekket (for moro) så var forskjellen 20 kalorier på 100 g, så hva gjør vel det? Og jeg digger taffelosten til Tine feks. Den er full av fett. Altså handler det om balanse i livet mitt, og det gjør det også hos alle andre friske folk. Uansett hva man velger. Men tilbake til denne mannen. Han unnskyldte seg straks, og vi hadde faktisk en koselig prat på intet mindre enn 45 minutter. Etter jobb på 9 timer. Jeg har en greie med å tilnærme meg mennesker kan man si, og for meg er det godt å prate litt nå som jeg ikke har familie og venner i umiddelbar nærhet. Det jeg imidlertid er litt skeptisk til er det at fremmede kommer med slike bemerkninger. Det er litt de situasjonene jeg nevnte over. Er det ok å gripe inn? Hadde jeg vært syk, så tror jeg at denne mannen hadde fått en rasende Madelén i retur, og trolig en Madelén som hadde gått tomhendt ut av butikken full av tårer og skam. Poenget mitt er derfor at vi må være forsiktige. Ja, vi skal bry oss, men vi kan ikke overgå det en spiseforstyrret ser som sin uavhengighet, selvstendighet og råderett. Det er faktisk ikke opp til oss, men til den spiseforstyrrede selv med støtte og hjelp fra andre kanter. 

     

    Så når dere spør om dere (pårørende, utenforstående, mm) bør bry dere, så nevner jeg ordet varsomhet. Vi må være forsiktige når vi trår frem. Dette er sårbare mennesker. Mennesker som helst vil kjøre sitt eget løp. Så når enkelte mener jeg bør bry meg langt utover det som er naturlig, vil jeg si: Jeg er selv bare et menneske. Dog ikke et særlig sårbart lengre. Jeg kan ikke redde verden. Men jeg kan gjøre den litt bedre for noen. Det vil si de som er klare for det. Det er mitt ærlige svar, og kun da kan jeg gripe inn. Dette sier hvor vanskelig denne tematikken er....

  • 0

    Fordel med anoreksi?

    Jeg har mange ganger fått det inntrykk av at folk ser anoreksi som noe glamorøst, som noe som tiltrekker oppmerksomhet og som viser selvbeherskelse. Mye mulig det, men er det noe mer? Nei. Det er ikke det. For øvrig er ikke anoreksi særlig glamorøst heller, og den oppmerksomhet man tiltrekkes er negativ. Den går på at folk synes synd på deg. Den går på at folk er interesserte i din vekt. Den går på at du skiller deg ut, på en uheldig måte. Den kontroll du tilsynelatende tenker at du har, er kun en kontroll som ødelegger deg. Mye mulig du er tynn, men til hvilken nytte. Er det gøy med dunhår på kroppen? Er det gøy med en blanding av oransje og blå hud? Er det gøy å fryse når det er 25 pluss på sommerstid? Er det gøy med organer som kan svikte? Er det verdt å utsette skjelettet, som skal holde i mange tiår? Er det gøy å dra til legen 10 ganger så mye som alle andre? Er det fint å bli permittert eller få begrensninger på det daglige? Er det gøy å gå rundt med en kalkulator i hodet? Er det befriende å gråte seg i søvn fordi man tenker på dagens inntak og ''manglende trening''? Er det et mål å passe inn i bukser som er under 23 i tommer og beregnet på små kids? Er det kult å brekke et ribbein når du går på en dør? Er det verdt å bruke mer tid på sykdom enn venner? Er det verdt å droppe kjærligheten? Er det greit å stenge ute familien? Er det gøy når alle bekymrer seg? Er det populært å leve på NAV? 

     

    Dersom dere kan svare JA på et eller flere av disse spørsmålene (forhåpentligvis alle) så har dere svaret: Det finnes intet fordelaktig med anoreksi! Den går både på det kroppslige (mentalt og fysisk), men også på det sosiale. Den griper inn overalt der den kan. Heldigvis kan mye bedres, men ikke alt. Det som imidlertid kan sies er at det er en fordel å bli frisk fra en anoreksi. Opplevelsen medfører en rekke erfaringer som til syvende og sist kun bugner ut i en enorm styrke. Jeg har alltid vært sterk, men etter dette her, så er det som om jeg har fått en slags ekstra superkraft (uten at jeg blir for høy på meg selv) Selvbildet mitt har ikke endret seg særlig (er fortsatt skeptisk til meg selv), men i motsetning til tidligere så har jeg lært å godta det. Det gjør at jeg kan leve med at jeg ikke er 180. Jeg kan leve med at ørene mine står mer ut enn ønskelig. Jeg kan leve med at jeg har en hoppbakkenese. Jeg kan også leve med at jeg har bollekinn. Det er bare sånn jeg er. Jeg tror ingen er 110% fornøyd med alt ved seg selv, og slik skal det bare være. Hardt og brutalt, men sant. Prosessen med å elske seg selv er jo en fin ting. Men, jeg personlig tror det må noen år til. Jo mer mestring og viktige mennesker en møter på veien, jo mer vil en sette pris på seg selv. Men inntil da: null stress.

     

    Dette var like før jeg fikk diagnosen i 2010. Du ser ikke at jeg er syk, men skinnet bedrar. På denne tiden trente jeg intet mindre enn 28 timer i uken - på tvang. Jeg hadde synlige blodårer, og noen lår som lignet en fitnessutøver sine.... Allikevel er det et bilde jeg liker. Jeg sitter på fanget til broren min, og man kan se at han har et godt grep om meg - slik han alltid har hatt. 

  • 0

    Påsken da hun spiste på ekte!

    Det er ikke noe stor sak lenger hvorvidt det er snakk om lammelår eller kylling, hvorvidt det er snakk om juice eller vann, hvorvidt det er snakk om fullfett eller mager kremost, hvorvidt det er snakk om smaking underveis eller fullstendig porsjonskontroll etterpå. Kaloriene, fettet, karbohydratene - det betyr ingenting lenger. Så lenge det er mat jeg LIKER. Jo lengre tid jeg har vært frisk, jo mer fjernt, tåpelig og idiotisk blir den tankegangen om telling og kontroll for meg. Her om dagen skulle jeg stå med vekta for å veie boller, og jeg tenkte bare: hva driver jeg med nå? Det føltes helt feil, selv om det ikke var det, for boller må jo få lik steketid. Og nei. Jeg spiste ikke boller, men det er en historie om IBS, glutenintoleranse og dobesøk som jeg ikke går mer inn på da det lettere fremstår som en dum unnskyldning enn en saklig grunn. Og ja. Jeg hadde et påskeegg med sukkerfritt og proteinrikt som anorektikeren også hadde, men det var i tillegg til alt jeg spiste. Ikke som en erstatning. Fordi jeg kun liker og (magen) tåler to ting: New Energy, popcorn og gelé. Jeg droppet ikke et eple for å spise en pakke lacerol, som i fjor. Jeg tok fremdeles den mat jeg skulle ha, og også litt til. Litt ekstra kremost på skiva er bare fint. Litt spekeskinke til å maule er nydelig. En smak her og en smak der. For resten av familien er det en annen verden hjemme. Som natt og dag. At jeg kan kokkelere en ny gryte med kylling og søtpotet som bader i kokosmelk eller et lammelår (som de hadde kjøpt inn før jeg kom) gnidd inn i olje oppi stekepose med juice og hvitvin. Ja, jeg fikk den jobben i går. Ikke fordi jeg må ha kontroll, men fordi mamma mente jeg fikk det til. Hun kunne like gjerne gjort det. Faktisk var det bare en fryd å stå der med låret etter pappa hadde beinet det ut, og jeg har på ingen måte angst for blodårer, slintrer og fett. Den tanken om flyvende kalorier har for lengst forlatt panneskallen min. Det skal også sies at jeg aldri har smakt lammelår før, kun lammestek én gang, og det likte jeg ikke ettersom mamma eksperimenterte seg fram med honning og sitrusfrukter. Ergo var forventningene lave, men det betød ikke at jeg skulle gi meg etter første bit. Resten er en solskinnshistorie familien inklusive meg selv, sent vil glemme.

     

    Nok matprat. Påsken har vært helt nydelig. Pappa hadde kjøpt et nytt skrivebord til meg så jeg har virkelig fått utnyttet (litt av) tiden til lesing mens de andre gjorde sitt. Ikke like mye som i Hønefoss, men en del. Nok til at jeg føler jeg har kontrollen og kan gjøre mitt beste på eksamen. Ellers har vi spilt mye spill, øvelseskjørt litt, gått fine turer, vært på besøk, ordnet påskeegg, bakt boller, handlet inn en del mat (spons spons - me like!) og generelt hatt det altfor bra. Men hverdagen venter, og jeg er glad for det. Å leve i en rosa boble er fint for en periode. Nå er jeg superklar og gira på skole i morgen, og derfra venter siste innspurt av første år på jusen. Et år som har gått fort. Hva skjedde? Ellers kom jeg hit for en stund siden. Supersjåføren Aleks kjørte meg, og fikk samtidig gjort klar sykkelen min for sesongen. Gleder meg til å tråkke litt igjen. Bagen er delvis pakket ut og en mil tilbakelagt. Årets første joggetur. Det er helt nydelig ute nå så det gjelder å gripe alle de solstrålene en kan. Har lest litt, men vurderer ta fatt på kofferten også. Er litt deprimerende å se den ligge der uåpnet med alle klærne. Ironisk ment. Noen har nemlig en tendens til å vente noen dager...

    Dette er bare 1/3 av alt jeg fikk. Snill mamma <3

     

    Noen ganger er det bare umulig å slå storesøster...

     

     

     

  • 0

    Så godt du ser ut

    Er det en ting jeg aldri har tatt meg nær av så er det når mennesker har ment jeg ser godt ut, enten det var da jeg veide null og niks, var på vei opp i vekt, eller nå. Tvert om har denne typen ''komplimenter'' alltid vært positivt for meg uavhengig av om vedkommende faktisk har ment det, eller har sagt det for å vippe meg av pinnen (en mistanke jeg ikke har bedrevet) Nettopp fordi denne kampen for meg har handlet om mestring, og denne mestringen har jeg underveis opparbeidet med bekreftelser fra folk rundt meg. Uavhengig av vekten på tidspunktet. Jeg har trengt bekreftelse på at kampen ikke er forgjeves, og at en frisk kropp må til. Hvorfor det er en uting å si dette til en anorektiker, har jeg aldri forstått - men jeg antar at det har med individualitet å gjøre. Jeg vil tørre å påstå at jeg, positivt sett, alltid har vært en annen person enn ''de fleste anorektikere''. Ikke sånn typisk syk. Noe jeg ofte har fått høre: ''Hæ? Har du anoreksi?'' En setning folk gjerne sa til personen som veide like mye som et barneskolebarn. Selv til tross for at jeg har vært døden nær, bokstavelig talt, med det eneste ønsket om å være tynn, så nådde jeg aldri et punkt der komplimenter påvirket meg negativt. Aldri. Kanskje har det noe med tidligere å gjøre. At jeg gjennom 25 år aldri har fått negative komplimenter på kropp eller utseendet (sånn utenom at jeg var penere med anoreksi) - at jeg derfor har et såpass ok forhold til det, og derfor er hardhudet samme hva? Jeg vet ikke. For samtidig har jeg også slitt med å ta fine komplimenter til meg, ved at jeg har vært litt nevermind - ikke trodd på dem, og latt som jeg ikke hørte. I dag er situasjonen annerledes, fordi jeg er annerledes. Kall meg hva du vil. Enten så blir jeg lykkelig og glad, eller så bryr jeg meg ikke (sistnevnte om noen skulle komme med kritikk på mitt ytre - hva har det å si?)

     

    Jeg virkelig digger når folk sier at jeg ser godt ut, bra ut, sunnere ut, at de ser jeg er frisk - ja, hva enn folk måtte lire av seg. Jeg digger det, fordi det viser at det ikke bare er en dum fantasi jeg sitter inne med. Dette har skjedd på ordentlig. Ja, det innebar mer fett på kroppen, en rumpe med polstring og en rekke av ''ulemper''. På den annen side har det gitt meg alt. Det har gitt meg en tro på livet, fordi jeg har fremtiden i sikte og er i gang med advokatdrømmen. Jeg får trene som jeg vil og bygge markerte muskler. Jeg får spise som jeg vil. Jeg får reise dit jeg vil. Jeg kan dra til legen når det passer meg - og det er ikke ofte. Jeg har rett og slett selvbestemmelsesrett i livet mitt. Livet som hver dag formes til noe jeg før bare kunne drømt om - og det er det jeg digger. Mer enn noe annet. Og de dagene jeg føler at kroppen er tung. Ja, de forekommer. Men de er sjeldne. Og de koster egentlig ingenting. Jeg spiser som jeg skal, trener ikke noe mer, og er ikke i selvskademodus. Kanskje går det med et par tårer, men så fort jeg blir påminnet den virkelighet jeg lever i, så er alt fint. Det er derfor jeg ikke lar meg påvirke av ordene. De har ikke makt på meg. De har aldri hatt det, og vil aldri få det. Noen kaller det styrke - jeg kaller det overlevelsesinstinkt. Snakkes!!!I morgen bærer det hjemover for påskeferie.... 

    Foto: candomedia.no - artellierverkstedet 2 juledag.

  • 0

    Køene hindrer behandling av psykiske lidelser!

    Jeg har lett for å bli litt revet med, og ofte følelsesmessig involvert. Er det noe jeg ikke takler, så er det urettferdighet. Jeg taklet det ikke før jeg ble syk, og jeg takler det i hvert fall ikke nå. Mye har med hva jeg selv har opplevd, og i den anledning kommer det en liten historie. Et par måneder før jeg ble tvangsinnlagt måtte pappa ta tak og nærmest presse BUPA til å søke RASP, Modum eller CAPIO. De var motvillige, og mente jeg bare skulle gå der ''for å se hva som skjer''. Jeg vet godt at de visste hva utfallet kom til å bli, men de greide rett og slett ikke å svelge stoltheten da pappa kom med et forslag som burde vært fremmet. Istedenfor så de ned på foreldrene mine, og aller mest ned på meg. Vi ble bare enda mer rådville i en situasjon som få av oss hadde kjennskap til. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi kjempet ikke en kamp for å få meg frisk, men vi kjempet en kamp mot systemene. Om å bli tatt på alvor. Jeg skal ikke dra dette videre, for hele greia er rett og slett en så stor katastrofe at jeg kunne skrevet en bok om det. Og den muligheten har jeg frasagt meg to ganger. Uansett. Jeg ble som de aller fleste vet tvangsinnlagt på Post 3, og det var under dette oppholdet at innleggelse på RASP ble godkjent. Post 3 var bare en 3 måneders mellomstasjon. Totalt tok det 5-6 måneder i ventekø. 5-6 måneder! For en person som er døende og avhengig av hjelp. Riktig hjelp. På Post 3 var det pleiere som knapt hadde hørt om anoreksi, og det var pasienter som var ute av stand til å fungere. Fra 50 år og oppover. Jeg var konstant redd og urolig. På RASP var det pleiere som hadde kompetanse om spiseforstyrrelser, og det var jenter som slet med samme problemet. Klart jeg ville dit fort som fy når jeg allikevel måtte innlegges. Nå vet de fleste at også dette var en traumatisk tid for meg, men det hadde nok vært annerledes om jeg hadde startet opp på RASP. Det er jeg bombesikker på. Eller barneavdelingen som var for de UNDER 18 år, og som lå 20 m unna Post 3. 

     

    Problemet med helsenorge er at de lar folk bli dårligere enn de trenger. Istedenfor å gi meg en plass på RASP da jeg hadde hodet delvis på plass, forvandlet jeg meg selv til noe ugjenkjennelig. Jeg fikk beskjed om at det stod på tid hvorvidt jeg overlevde, og jeg ble kastet inn på psykiatrisk i full desperasjon. Jeg kunne jo ikke vente i 5-6 måneder. Av den grunn at jeg hadde rukket å bli for ''syk'', og jeg ble sykere for hvert minutt som gikk. Og hvorfor det var så lang ventetid? Få sengeplasser. Jenter såpass syke at de måtte være der lenger enn antatt. Og hvorfor blir folk så syke? Jo, fordi de ikke ble tatt på alvor da de skulle blitt det - noe som har medført at de har fått kjøre seg ned. Nesten til bunn. Fra bunn tar det tid å bygge seg opp. Det vet jeg alt om. Min opplevelse er riktig nok noen år gammel, men bedre blir det ikke. Det er ikke akkurat slik at færre blir rammet. 40 prosent økning var det på psykiske lidelser i følge tall fra NTB pr Januar 18. Det er mye. Det verste er at vi ikke har nok kapasitet til å behandle alle tilfellene, og køene øker i takt med underkompetansen. Norge forstår ikke at det må flere og mer tilspissede behandlingstilbud inn i bildet, og det er hele tiden en tankegang basert på der-og-da fremfor veien-videre. Hvorfor skal det snakkes om at vi vil forhindre tilfeller av psykiske lidelser når vi står på stedet hvil? Når vi ikke setter i verk tiltak? Og da snakker jeg ikke bare om nødvendige, men tiltak som tar sikte på forbedring og vedlikehold med mennesket i fokus. Jeg blir bare helt matt av å tenke på at flere skal opplevde det jeg opplevde. Det er virkelig ikke greit!

     

    Det finnes de som er motiverte for behandling, selv om det er tøft. Hva slags signal sender det ut til denne personen? Du er ikke viktig nok for samfunnet? Du må klare deg på egen hånd? Gjør dette personen noe motivert til å bli frisk? I don't think so.

  • 0

    Det er ødeleggende

    Jeg må si jeg blir en (stor) smule bekymret for hvilken retnig samfunnet er i ferd med å ta. Enten så handler det om å gjøre som man vil, fordi man har friheten til det. Eller så handler det om å ta de som bruker ''friheten'', fordi man føler seg berettiget til å si at noe ikke er greit. Ja, jeg så debatten på Torsdag. En usaklig smørje som bar preg av helsejakt og forsvarsmekanismer ut av en annen verden. Det var null overveid og gjennomtenkt argumentasjon, noe som var urovekkende. Å se det ekstreme møte det ekstreme. Uten respekt for hverandre. Det er mye makt hos bloggere og influencere, og det er dette som uroer meg. Ikke fordi folk risikerer å utvikle spiseforstyrrelser, eller enklere tar valget om å legge seg under kniven. Det jeg tenker på er det at rettigheten man har til å være fri strekkes for langt, og at veien til mobbing stadig blir kortere. For ja. Det er mobbing å snakke ned andre mennesker når det skjer gjentatte ganger. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke og mene helt ærlig, fordi mye av dette bare var fjas. Rett og slett. Jeg har stor respekt for andre mennesker, og det har på ingen måte noe med det å gjøre, men det er innholdet i argumentasjonen som jeg kritiserer. Ikke menneskene bak det. De vet kanskje ikke bedre. Og det er også greit. Som Sokrates sa: ''Jeg vet at jeg ikke vet''. Men så er det dette med å si at man ikke vet, og veien dit er lang. Foreløpig ser det ut som bloggere og influencere har inntatt sin høye trone der de kun har full tiltro til seg selv og sine meninger. Særlig fordi ytringene i det offentlige rom ikke har særlig med begrensninger. Og det er skummelt. Fordi det får innvirkning på langt flere. Fordi de gode verdiene utfordres, og til en viss grad ødelegges. 

     

    Samtidig så er jeg også en del av bloggsamfunnet med skribleriet mitt, og det er jeg fullt klar over. Jeg er fullt klar over at jeg har en viss påvirkningskraft på mine lesere, og det har jeg hele tiden i bakhodet. Jeg tenker nøye gjennom det jeg publiserer, og jeg presiserer ofte at jeg ikke vil bli misforstått. Ja. Jeg tar valg. Noen populære. Noen upopulære. Av og til provoserer jeg. Av og til trigger jeg. Av og til skaper jeg mening. Av og til fremkaller jeg glede. Det er en sammensatt rolle å være blogger, men jeg tror at jo mer det er ''din hverdag'', jo enklere er det å gå utenfor det som er ok. Fordi veien dit blir kortere, og bevisstheten på en måte drukner litt i dette jaget etter oppmerksomhet, penger og popularitet. Egentlig var det alt jeg ville skrive om debatten, fordi jeg som eks-anorektiker bør mene noe om den. Men det skal sies: vi trenger slike debatter. Fordi det klargjør hva som mangler. Det klargjør hva vi må kjempe for, og hva som er viktig. Problemer skal ikke ignoreres. De skal frem i lyset. Problemer som ignoreres, forsvinner ikke. De blir bare større. Større enn hva vi til slutt kan ta hånd om. 

    Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

    Foto brukt tidligere - tatt av fotograf for Norsk Ukeblad.

  • 0

    Vi skal snakke om kalorier!

    I alle år jeg var syk, var kalorier en uting. Med tanke på meg. Med tanke på alle andre i familien omtalte vi kalorier som folk flest. Og veldig ofte med galgenhumor: ''Nå ruller du snart ut på grunn av alle kaloriene'' - ''Nå har du fått i deg så lite at vi fint slenger oppi en fløteskvett i sausen''. At dette har forekommet i min familie, og også fra meg, har aldri vært noe negativt. Det negative var meg. Min kaloritelling. At jeg hver kveld lå 1 time i sengen for å planlegge inntaket for neste dag. At jeg regnet meg fram til alt som skulle med i regnskapet. At denne regningen gikk ut på å finne 100 g for så å gange vekten av varen. At jeg for å få til dette skar bort biter av fiskekaken, proteinbaren eller la bort to-tre biter av eplet for å matche tallene. At jeg ikke kunne lage marsipan på grunn av 3 kalorier sukrin gold i oppskriften, eller at jeg ikke kunne ta en tyggis ekstra på 2 kalorier, fordi det ødela dagsregnskapet. Tanker de færreste visste at jeg satt med. Og aller minst mine foreldre. De vet bare at jeg bestemt unngikk matvarer i alle år, og at jeg sammenlignet varer hjemme. Det var utingen. De kjente ikke til hvor omfattende virksomheten faktisk var, fordi jeg aldri veide, la bort mat eller telte foran dem. De så ikke hva som foregikk inni mitt hode, og aller minst i praksis. Vi spiste aldri måltider sammen. I så fall sjelden. 

     

    Det var en ren tilfeldighet at temaet kom opp da jeg nå var hjemme. Vi hadde akkurat spist felles middag. Jeg satt med Spritebrusen min da jeg sa til pappa: ''Se her. Her står det at brusen inneholder så å så mye av dagsinntaket til et menneske på 2000 kalorier'' mens jeg viste han tabellen med 1 kalori pr 100 ml. Litt unødvendig kanskje. Og derfra begynte vi å sjekke ulike matvarer for moro skyld. Jeg tror de fikk seg en overraskelse over funnene, og også at de skjønte hvorfor veien min til anoreksi var såpass kort som den ble. Da jeg introduserte meg selv for kalorier i matbutikken var det en ny verden. En ny verden som måtte utforskes, og en verden som måtte begrenses. Jeg husker mitt første møte med kalorier. Olje - 900 kalorier pr 100 ml. Jeg holdt på å svime av. Derfra var veien kort til å sjekke opp innholdet på de ulike brødene, de ulike påleggene, de ulike grønnsakene og fruktene. Jeg kunne være i butikken i 2-3 timer flere ganger i uken. Det ble min hobby, og også besittelse. Jeg hadde til og med tabeller på nettet. Den dag i dag vet jeg så å si innholdet på alle matvarer. Det er det som også gjorde det så vanskelig å frigi seg fra anoreksien. Jeg vet for eksempel forskjellen på næringsinnholdet i Norvegia og Jarlsberg, eller spekeskinken til Birkebeiner kontra Stranda. Jeg vet forskjellen på de ulike smakene på skyr og yoplait yoghurtene. Jeg vet forskjellen på kyllingen til Meny og den til First Price. Jeg vet forskjellen på eple og pære. Altså. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Og bare for å si det slik. Disse forskjellene er det snakk om 2-5 kalorier pr 100 g. Skjønner dere at jeg ble gal til slutt? Den dag i dag blåser jeg i om skinkeskiven inneholder 11 eller 13 kalorier, eller om eplet er på 100g eller 110g. Jeg veier ikke lenger pålegg, frukt, baguetter, proteinbarer eller måler opp drikke. Men jeg bruker kjøkkenvek - og det er en grunn til det. Jeg har flere ganger prøvd å ta både havregryn og cottage cheese på øyemål. Resultatet? Jeg tar 1/4 av det jeg pleier. Altså er vekten kjekk å ha i noen tilfeller. Det kan jo få sine følger om jeg tar til meg alt for lite. Men, om jeg tar for mye? Null problemo.

     

    Jeg er overbevist om at jeg ikke ville blitt like skadet om jeg hadde blitt introdusert for kalorier på et tidligere stadie, og kanskje allerede på barneskolen. Jeg skulle ønske en kompetent person fortalte om kroppen og hva den trenger, og også brukte ordet kalorier for å underbygge dette. Jeg skulle ønske jeg fikk vite at matvarer inneholder kalorier, og at det vil variere, men at det til syvende og sist er totalen som gjelder. Istedenfor har jeg hele livet fått servert tallet 2000 uten at jeg egentlig skjønte noe av det, før jeg selv ble fanatisk opphengt i kalorier. Da var det for sent. Jeg skjønner at det er vanskelig å få inn noe slikt i opplæringen, ettersom det kan virke ''krenkende'' på noen, men jeg synes ikke det er et tungtveiende moment sånn egentlig. Allerede fra barns alder bør vi vite hva vi får i oss, men det behøver ikke bety at vi går i dybden av det. Jeg vet ikke. Jeg skulle bare ønske jeg hadde kjennskap til kalorier før jeg fikk ortoreksi og anoreksi. Da hadde jeg kanskje hatt et annet forhold til det, og trolig ikke etterlatt kroppen på inntaket til et barn (minus minus). Poenget mitt med innlegget er ikke å provosere (så jeg håper ingen misforstår), men komme med et ønske om at vi ikke må usynliggjøre kaloriene. Det blir som mat. Vi må ha det i oss. Derfor må vi også forholde oss til dem, og følgelig snakke om dem. Hvorfor dysse ned noe som er naturlig? Jeg sier ikke at dette innebærer tall, men mer kalorier på et generelt plan. Som kan være med på å støtte oppunder viktigheten av at man får i seg mat. Og jeg mener i den forbindelse at nei- og jamat er lov å si, men at dette verken ekskluderer det ene eller andre. Balanse, er nøkkelordet. Balanse mellom ja og nei, mellom sunt og usunt. Det er sikkert noen som føler seg truffet av en slik karakteristikk, og det er greit. Jeg står for det jeg mener, for jeg kan på ingen måte kalle en sjokolade sunn selv om den spises i liten mengde. Men jeg kan si at mengden er viktig for å opprettholde denne balansen - som består av ulike typer kalorier. Noe som er helt naturlig.

     

    Men jeg er delt når det kommer til bruken av kaloriene. Jeg mener ikke at varer som tilsynelatende er kalorifrie skal merkes, men at alt annet skal det. I dagens samfunn har vi et stort og også økende overvektsproblem, og folk skal ha mulighet til å ha en viss kontroll på hva de får i seg. Den lille andelen anorektikere veier ikke opp for det. Man skal vite at man ikke kan hive nedpå en hel boks med nøtter, eller dynke melken med oboypulver. Man skal vite at en hel grandis langt overskrider et middagsmåltid, og man skal vite at desserten fint kan erstatte det planlagte måltidet. I denne forbindelse er jeg heller ikke negativ til kalorimerking på restaurant. Igjen. Av hensyn til de mange mennesker som trykker i seg en kyllingburger eller en pastaporsjon flere ganger i måneden, og tror det er helt fint. I mange tilfeller er det opp mot et dobbelt middagsinntak. Jeg har derfor tro på at kalorier er viktig, som en greie for å bevisstgjøre. De som har anoreksi kan like gjerne regne seg fram til innholdet hjemme, som om de får vite det på restaurant. Jeg ser ikke forskjellen. Og jeg tror for øvrig ikke at restaurant er stedet for en anorektiker, heller.

     

    Vel uansett. Praten med familien var viktig. Vi trengte å rydde opp. Dette er som nevnt et tema vi skal være åpne om, og som det på ingen måte er galt å dra frem nå lenger. Om vi så sitter ved middagsbordet og akkurat har spist, eller om vi går en tur. Tidligere løy jeg mye, dessverre. Og veldig ofte har vi nok hatt samtaler som bærer preg av det. Fordi jeg har vært redd for å åpne meg. Redd for hva de ville tro. Redd for konsekvensene aller mest. Nå derimot. Nå er det kun samtaler basert på ærlighet. Og merkelig nok føler jeg at disse samtalene ''gjør opp en del av fortiden''. Der er nok familien enig.

  • 0

    Mediene er ikke ansvarlig for våre problemer

    Titler på ukeblader og tynne modeller - hvordan kan dette alene fremme kroppspress? Ofte gir vi media skylden for hvert bidige lille feilsteg vi tar. Feilsteg vi tar i dag. La meg minne om en ting: Det som fremgår av media i disse dager har vært der i flere år. Forstørring av bryster, neseoperasjoner, botox, slanking. Det er ikke noe nytt. Det er bare det at vi er mer bevisste på det i dag, samt har større tilgang til sosiale medier for å ytre oss og dele oppfatninger. Det er den dårlige måten vi takler dette på (især slankebiten), som skaper kroppspresset, depresjonen, den lave selvtilliten - og for å dra det ekstra langt: spiseforstyrrelser. Jeg har aldri sagt at media skapte den anoreksi jeg en gang hadde, men jeg sa at det påvirket meg til å tenke på en annen måte enn jeg burde ha gjort. Men det indikerer ikke at jeg ville unngått sykdommen om media ikke fantes. Det indikerer bare at media (sammen med en rekke andre faktorer) var med på fremskynde en allerede planlagt prosess. Det er min hjerne som var problemet. Ikke media isolert sett. Hvorfor skulle jeg da på død og liv legge skylden på mediene da? Eller samfunnet for øvrig? Og hvorfor skal andre gjøre det? Jeg har lest utallige artikler og meninger fra folk, der hovedfokuset er å ta den skyldige. Det er media sin feil at man føler man må være perfekt. Det er media sin feil at man får dårlig samvittighet for en julemiddag. Det er media sin feil at sommerkroppen eksisterer. Kanskje vil media i noen tilfeller ha et ansvar, men til syvende og sist beror det på styrke, og er helt og holdent ens eget ansvar om en vil følge ''retningslinjene''. Jeg synes det er feigt å legge skylden på mediene, skal jeg være ærlig.

     

    Misforstå meg rett. Jeg forsvarer ikke media, for det er utvilsomt mye som ikke bør ploppe ut der i tide og utide. Det som imidlertid er mitt behov og poeng handler egentlig bare om selvbevissthet. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Hva skal til for å nå dit jeg vil? Først og fremst egoisme. Du må sette deg selv i førersetet ved å legge nok av fokuset på deg selv (balansegang!). Ikke på media og samfunnet rundt. For det vil alltid være der. Det er dine mål som skal realiseres. Om det betyr sommerkroppen eller høye karakterer, så la det være et mål forut for mediene. Et mål som kommer fra deg. Dine egne ambisjoner. Det er lov å sette seg mål som er krevende fra eget hode. Og om du ikke lykkes? Skyld ikke på media. Skyld ikke på samfunnspress. Da er det du som har dummet deg ut, og ingen andre. Jeg nevnte feig. Feighet er for meg når man ikke tør å face at man har feilet, og at man død og liv skal skyve ansvaret over på andre eller noe annet. Kanskje går jeg langt i å skrive dette, men det er av en hensikt også: provokasjonskortet setter i gang tankevirksomhet. Tankevirksomhet som skal gi en indikator på hva man holder på med. Refleksjon er noe av det viktigste vi mennesker bedriver, og det er utrolig hvilke fornuftige tanker som kommer ut når man slutter å leke offer eller ignorerer problemene. Først og fremst var det denne gi-f-tankegangen som gjorde det mulig for meg å beseire monsteret!

  • 0

    Ønske seg syk?

    Jeg fikk et spørsmål her forleden, og det var om jeg enda skulle ønske jeg var syk. Svaret er meget enkelt: NEI. Den gang jeg var syk så kjente jeg mer på at det både var negativt og positivt å være syk. Jeg valgte mer å fokusere på at jeg greide å fungere til tross for sykdom, og så nær sagt bort fra alt det skumle og grusomme den medførte. Enset ikke at jeg brakk ribbeina bare jeg gikk på en dør, at jeg holdt på å knekke sammen da jeg bar sekken, at jeg hadde mye hodepine og smerter i ledd, mm. Men jeg godtok det, fordi jeg visste ikke om noe annet. Jeg visste ikke at et liv uten sykdom kunne bli bedre. Jeg skjønte det ikke. Turte ikke håpe. Det ble for meg som å si at jeg skulle realisere en drøm - noe alle vet er rimelig vrient. Men jeg greide det. Jeg greide å overvinne kreftene. Om det ikke var min drøm den gang, så var det i alle fall det som måtte til for at jeg kunne drømme videre. Så når vedkommende spør om jeg savner å være syk, så er det for meg helt fjernt å i det hele tatt tenke i de baner. Fordi jeg kan sammenligne situasjonen før med nå, og da ser jeg at forskjellene er markante. Ok. Så hadde jeg familien rundt meg til alle døgnets tider, men jeg var aldri med dem. Jeg kunne jobbe det jeg orket, men jeg hadde ikke nok overskudd (og en slik 9 timers som morgendagen hadde jeg aldri taklet!) Jeg kunne studere, men kun et studie i omegn. Jeg kunne være med venner når jeg ville, men jeg benyttet meg sjelden av det. Jeg kunne kjøre med bilen 24/7, men jeg lot den allikevel stå mye av tiden. Jeg tok ikke i bruk de friheter jeg hadde, nettopp fordi sykdommen ikke gav meg tillatelse til det. Jeg skulle føle meg syk. Og da er det på en måte greit at jeg nå ikke bor hjemme og har tilgang på familien 24/7, ikke har bilen tilgjengelig (for øyeblikket), ikke ser venner så ofte, eller må jobbe noe mindre enn før. Fordi jeg føler meg ikke lenger syk. Og hvorfor gjør jeg ikke det? Jo, fordi jeg ikke lenger er syk. Og ønsket mitt? Aldri bli syk igjen. Var det svar nok? 

  • 0

    Fordi det skulle være en premie!

    Jeg har ikke vært utenlands på flere år. Sist gang var i Rostock i Tyskland med familien, og før det Berlin med klassen. Reiser kombinert av bil og Color Magic/Fantasy. Sist jeg tok fly til utlandet derimot, er noen år siden. Det var i 2005, da jeg enda gikk på barneskolen. Året etter det hadde vært OL i Hellas (Aten). Jeg dro til Kreta med mor, tante, fetter og mormor. 14 dager med bassengmoro, kyllingspyd og donuts ble det. I ettertid har jeg savnet å reise, men jeg har ikke savnet syden og varmen. Jeg takler varme svært dårlig og ender ofte opp i skyggen når det er 25-30 grader om sommeren. Det å reise derimot. Det har jeg savnet. I Juni i fjor kom Aleksander med ideen om å se på Tour De France når de kommer i mål i Champs-Elysees i Paris. Jeg sa noe sånt som at det kunne være hyggelig og var veldig interessert, men egentlig bare tullet jeg. Fordi jeg visste at jeg ikke ville mestre en slik tur. Lite visste jeg at Aleksander var 110% seriøs. Han sjekket i flere dager opp omkring fly og hotell, samt mulige ting å gjøre. Han hadde til og med hentet ut kontantene sine for å be meg legge ut penger. Der og da var det vondt å svikte han, og han var sint på meg i flere dager. Ja. Kanskje måneder. Han kalte meg for ''syke unge'' og sa at jeg aldri ville bli frisk. Det oppstod på alle måter en situasjon som jeg ikke greide å avverge. Med tiden gikk allikevel det meste seg til, og jeg tror Aleksander forstod at en slik tur innebar mer enn kun det sterke ønsket om å dra. Det innebar også at søsteren hans kunne takle turen. Pluss at det innebar at det måtte lages et opplegg. Det var også en grunn til at jeg avslo i siste sekund. Vi var så sent ute med å bestille at billettprisene var skyhøye, samt at jeg fikk for liten tid til å ordne et opplegg. For meg er hele vitsen med å bruke tusenvis av kroner på en tur, det at jeg kan oppleve. Jeg vil ikke bli sittende å ordne aktiviteter fra hotellfrokosten. Som jeg trolig den gang ikke hadde rørt. Og som igjen ville blitt en marerittreprise av Berlin: tørre knekkebrød og frukt. Jeg raste ned noen kilo på den turen.

     

    Men så er jeg jo frisk nå, og livet er et annet. Tross det så har jeg vært måteholden med å planlegge for mye. Rett og slett fordi jeg enda lever litt i denne: kan-jeg-boblen. Jeg oppdaget raskt at jeg med mitt snevre budsjett og ekstrainntekt, sparte rundt 3000,- hver måned. Enda mer nå som jeg har stått på fullt i Desember. Planen var at bufferen skulle gå til nedbetaling av lån. Samtidig så tenker jeg at jeg får mer enn nok tid til å nedbetale lån i fremtiden. Dessuten ser jeg ikke lenger på reise som et ork, men snarere som et ønske og noe velfortjent. Fordi jeg nå studerer 100% og jobber deltid ved siden av. I Oktober bestemte jeg meg for at noe av pengene skulle gå til ferie: Paris med lillebror. Mamma og pappa visste det i flere måneder. Aleksander fikk først vite det i November. Han ble helt stum. På en måte jeg aldri før har opplevd. Det tok flere sekunder før han svarte. Jeg hadde imidlertid noen krav til ferien, og gjorde han obs på de med en gang. Det var to ting. At vi skulle bestille i god tid, og at vi skulle lage en aktivitetsplan. Det var han denne gangen enig i. Nettopp fordi han ikke vil at jeg skal stresse rundt turen vår, men at vi begge skal ha en positiv opplevelse av den. Hva kan jeg si? Billetter er nå ordnet. Til fly og hotell. De ble fikset i natt klokken 01:45. Denne ferien skjer faktisk. Fra 24 Juli til og med 1 August. Nå har jeg nok et mål å jobbe mot, og det kjennes vidunderlig. Jeg gleder meg så mye til å dra, samt få oppleve storbyen med favorittgutten min. Og ikke minst; at han får oppleve Tour De France. Det er en guttedrøm han har. Syklisten min som triller 15 mil daglig. At jeg kan få være med på realisere hans drøm betyr enormt mye for meg, og at han får reise med en frisk søster, er desto bedre. Det kribler i kroppen. Nå har vi nådd friskusen, og har følgelig dette målet sammen. Jeg har jobbet beinhardt (med god støtte og hjelp fra familien), og belønningen er at jeg kan ta meg denne typen friheter. Det betyr at det ikke finnes begrensninger, men kun muligheter. Det var på alle måter viktig å vente med ferien, selv om det var kjipt å si nei i fjor. Men helt ærlig: en slik ferie ville jeg ikke ha. Å reise med Tom på ryggen er faktisk verre enn å bli hjemme. Derfor var det ikke et alternativ for meg å dra. Jeg har hatt altfor mye jobb med kaloritelling, alternative gåruter og dårlig samvittighet på de foregående feriene vi har vært på med familien. Det er noe jeg aldri har orket å dele her på bloggen, men som faktisk har vært rimelig tid- og ressurskrevende når jeg har kommet til nye matbutikker og hotellfrokoster. Nå er jeg jo fremdeles kresen og småspist, men jeg kan imidlertid spise som jeg gjorde før jeg ble syk. Sånn sett er variasjonene større, og dermed begrensningene mindre. Denne turen gleder jeg meg virkelig til!

  • 0

    Frisk fra anoreksi uten behandling -> 2018, jeg gleder meg!

    Jeg var en bitteliten brøkdel av statistikken. Statistikken over hvor mange som hadde fått anoreksi. Jeg var med på å bevise at 7 års varighet var minimumet, og at anoreksi innebar en utmagret kropp på tredve blottet for både følelser og fornuft. Jeg var med på å bekrefte alt som man kunne lese på nettet om anoreksi, og mer til. En glad og positiv jente ble forvandlet til en deprimert, suicidal og humørsyk fremmed. Med tynnslitte organer, diverse sykdommer og plager som eldre får. Kun flyvende på stahet og 300 kalorier daglig. Noe måtte gå galt. Jeg ble tvangsinnlagt, og det holdt på å gå alvorlig galt. Etter utskrivelsen har jeg selvsagt spist ''nok'', men det er kun av frykt for å havne der igjen. Snakk om livsglede.

     

    Jeg er en bitteliten del av statistikken. Statistikken over de som har overvunnet anoreksi. Jeg var med på å bevise at det går an. Man må bare ville det nok. Min vilje innebar en motivasjon som overgikk alt. Vinteren 2016 gikk jeg all in. Jeg var ved et veiskille. Jeg kunne satse, og håpe det gikk min vei. Eller jeg kunne fortsette å legge meg 5 på natten og sove til utpå ettermiddagen, fordi ingenting lenger ga meg glede. Jeg valgte å skape et liv. Jeg gikk for drømmen min. Målet var ikke å gå opp i vekt, men å bli frisk fra anoreksi. Jus var drømmen. En drøm som gjorde at jeg ble fri. Helt uten behandling. Det er mulig jeg er den første. Jeg har aldri hørt om at folk blir friske fra spiseforstyrrelser uten behandling. Ja. Jeg var i behandling i 2010-11, men tvert om gjorde det meg sykere. Jeg holdt jo på å ta mitt eget liv der inne. I mitt regnskap teller derfor ikke det som behandling. I alle fall ikke positiv behandling. Det var først da jeg selv tok takene, at noe skjedde. Og det at jeg hadde familien med meg hele veien, betydde alt. Folk er ulike, og mitt behov trenger på ingen måte være identisk en annen sitt. For noen funker det med innleggelse, helsepersonell og psykologi for å takle sykdommen. For meg gjorde det ikke det. Jeg trengte bare meg selv, motivasjon, tid og folk rundt meg Og det tenker jeg er helt innafor. Det er virkelig ingenting som kan knekke meg nå. Fordi jeg har bevist gang på gang at jeg er sterk nok til å takle nedturene. Hva kan jeg si? Et 9 års mareritt er over, og jeg ser fram til 2018. Fordi jeg har blitt sterkere, tryggere og mer selvsikker enn noensinne. Fordi jeg ikke finnes syk. Jeg er herved min største fan, og det vil jeg trolig alltid være! Godt nytt år, folkens :)

  • 0

    I år, vennen min.

    Aleksander hadde et ønske i fjor. Et ønske. Det var at jeg skulle bli frisk. Selv visste jeg at det var urealistisk, fordi det umulig kom til å skje. Jeg hadde på det tidspunktet enda ikke innsett at jeg ville leve et liv uten sykdom. Hardt å si det. Saken var den at jeg ikke orket å ta opp kampen, fordi jeg visste det krevde så mye av meg. For mye. Mer enn jeg var villig til å ofre. Men så fikk frøkna et annet perspektiv på livet, og sykdom ble byttet ut med motivasjon i lange baner. I år fikk nemlig lillebror oppfylt juleønsket sitt. Jeg tror på ingen måte han er ergerlig for at det tok lenger tid enn han håpet. Bedre sent enn aldri, får vi si.  Det var trolig bedre at jeg fikk finne ut av dette i mitt eget tempo, istedenfor at jeg hadde tvangsskjorten på, og stresset meg i hjel. Hastverk fører ingen steds. I alle fall ingen bra steder. Til syvende og sist. Jeg tror det er den tankegangen som vi må holde på. Vi har hatt noen vidunderlige dager der vi har sittet felles ved bordet, og spist samme maten. I dette sekund står juleskinken inni ovnen og klargjør seg. Jeg har ikke spist juleskinke på over 10 år. Det skal sies at jeg i år ikke har handlet inn så mye som én spesialvare til meg selv. Selv ikke pinnekjøttet var noe stress. Jeg hadde riktig nok ikke den wowfølelsen omkring smaksopplevelsen, men jeg hadde ingen problemer med å få det ned. Sier hun som aldri skulle spise det igjen. Selv om hun ble frisk. Fordi det på en måte var en utfordring over the top. Et utsagn også Tønsbergs Blad dokumenterte i 2012. I år slet på ingen måte etter måltidet, og jeg sov som en stein i natt. Jeg våknet i dag like klar for frokost med gjengen og julefilm. 

     

    Ellers har vi hatt en storslagen 25 års bursdagsfeiring med kaker, gaver og lutefisken til mamms, bakt (gulrot- og ananaskake, sjokoladekake, rocky road, kokosmakroner og brød), spilt masse spill, sett filmer, ledd, grått (av glede), sunget julesanger, handlet sammen, hatt tre lange og intense kjøredager (tenk at jeg har lært lillebror å kjøre bil!!!), vært på hyggelig familiebesøk (på julaften), vært på mange gåturer, og hatt flere dype samtaler. Så dype at tårene har trillet. Flere ganger. Alle har stått på som noen helter for å lage en fantastisk jul, og jeg føler at jeg ikke kan gripe til bøkene helt enda. Selv om jeg sikkert burde ha gjort det. På tre og en halv dag har vi nemlig utrettet mer som familie enn hva vi har gjort på 1 år. Samholdet har vært upåklagelig. Stemningen har vært upåklagelig. Alt har vært upåklagelig. Det føles som en drøm. En altfor fin drøm.

     

    Jeg flyr dessuten rundt her i strømpebukse og skjørt nå, og jeg fryser på ingen måte. Det gjorde jeg heller ikke i kjolen med de halvlange armene i går. Tvert i mot var jeg varm, og det er jeg veldig ofte i dette huset. Ingen varmeovn står på 24/7 og jeg sover ikke lenger i ullundertøy. Forandringene merkes fysisk, og de synes tydelig på kroppen min. Generelt er alt helt annerledes. Jeg er en annen person. Med mer lår, legger, rumpe og det som hører til, og jeg har trent og formet kroppen til noe jeg kan leve godt med. Gløden er tilbake og ansiktsfargen 110% normal. Jeg spøker om mat, fett og kroppen på egen bekostning, stadig vekk. Det er ingenting som jeg tenker nevneverdig over, men som jeg heller synes er gøy. Det har også blitt ''uplanlagte'' ord om fett og kalorier rundt bordet, men for meg er det liksom litt; ''hva så?'' Den praten påvirker virkelig ikke meg. Ingenting påvirker meg. I alle fall ikke på en slik uheldig måte som den kunne gjøre før. Det at kjolen satt perfekt på kroppen i går, var for meg bare ren lykke. Herregud så fin jeg følte meg. Jeg blåser da i om jeg ikke har en anorektisk fasong eller kjenner knoklene like tydelig. Vektoppgang måtte til, men den måtte også vedvare. Jeg er frisk nå. Ferdig med anoreksi en gang for alle. Familien har fått tilbake en ny og forbedret Madelén, og Aleksander har fått tilbake rollen som lillebror. Vi har igjen blitt den familien vi har savnet å være, og det skal vi fortsette med. Ting er endelig bra for oss nå!

     

    I år ante jeg ikke hva jeg fikk overhodet, men ble godt fornøyd. De har virkelig tenkt på meg. Jeg skal verken fryse, tryne på sykkel (fikk forlys, baklys og fancy gullringeklokke) eller se ut som en dass (maskarasett). Helt nydelig.

     

    Høydepunktet med å komme hjem: Mammas grønnsakssuppe! Jess. Jeg har lært å sette pris på mat for første gang i mitt liv :)

     

    Og særlig strømpen....

     

    Innholdet skyldes at jeg personlig ikke er noe glad i det som er altfor søtt, og det har på ingen måte noe sammenheng med den tidligere sykdommen å gjøre. Og dessuten er ikke kaloriinnholdet særlig langt unna det ordinære godteri, og dette vet jeg fordi jeg sjekket det da jeg var syk (fordi jeg har spist dette før). Men det skal sies at jeg har smakt på en skumnisse, en sjokoladebit og noen Haribo i ny og ne. Og jeg tar også et potetgullflak om jeg føler for det. Det finnes liksom ikke begrensninger for meg lengre.

     

    Et bilde for historiebøkene...

     

    Her i huset kjører vi Ugly Christmas Tie. Noen bestilte fra AliExpress i September, og sånt blir det god stemning av.

     

    MK smartklokke fra verdens snilleste lillebror <3

     

    Gleden over å få kjøpe Slottsplassen! #daer2plassok

     

  • 0

    Anoreksi er ikke min hjertesak!

    Det er her tale om det offentlige, og ikke det private.

    Det er over 7 år siden jeg selv ble tvangsinnlagt på lukket avdeling med anoreksi. Allikevel har lite skjedd på denne lange tiden. Daglig får jeg tilbakemeldinger fra jenter som er desperate og fortvilte. Flere av dem ønsker faktisk ikke leve. Fordi behandlingen kun handler om vektoppgang, medisiner, trusler og tvang. Ikke om menneskene som skal bli friske. De blir oversett i hverdagen til disse som skal tjene penger, og blir således bare en del av statistikken. De er verdt null og niks. Det gjør vondt. Vondt å vite at flere skal oppleve hva jeg erfarte. Vondt å vite at det ikke fokuseres på fremtiden og på en enkelte. Istedenfor blir man satt i  bås, som en fengselsfange. Med fullstendig mangel på autonomi og frihet. Plassert i en ny hverdag der det er viktigere å bruke belter, makt og vold, fremfor samtaler og empati. Det er viktigere at pleierne får strikket ferdig kjolen til sitt nye barnebarn, og at nattevaktene får blundet mens de er på jobb. Det er viktigere å tenke seg og sitt, enn å tenke på pasientens behov. Paradoksalt nok er det slikt det offentlige tenker at folk skal bli friske. Sånn ila en tiårs periode. Noe slikt vil, og kan jeg ikke støtte oppunder. Verken om det er med min egne lommebok eller stemme ved stortingsvalget. Likeså vil jeg heller ikke oppfordre andre til det. Misforstå meg rett. Psykisk helse er selvfølgelig kjempeviktig, men kun når ressursene brukes på rett måte. Til forebygging og rehabilitering. Det skjer først når mørketallene går ned, og folk ikke lenger flyr inn og ut av psykiatrisk som jojoer.

     

    Endringer må skje. Det nytter ikke å gi ros og støtte til noe/noen som ikke vet å verdsette den. Det nytter heller ikke å skrive side opp og side ned om egne erfaringer for å spre kunnskap i håp om at det skal virke preventivt. Fordi alt til syvende og sist bunner i et tungrodd system. Et system der mennesker blir sett i lys av diagnosen sin. Der alt man møter er en kald skulder og et hardt iskaldt blikk. Et blikk som kunne skremt vannet av de fleste. Der mor og far blir kastet ut på dagen. Der internett og mobil er bannlyst. Der glede ikke finnes i annet enn et usselt kryssordblad. Mulig jeg virker veldig forbannet her jeg skriver, og det er jeg nok. Forbannet (og sinnablogger) har jeg lov å være. Det til tross for at mye er på avstand, og at dette er en del av min sorte fortid. En fortid som få utenfra forstår, fordi den er så hinsides og uvirkelig. Selv for meg. Derfor sliter jeg ikke nevneverdig med det lengre. Det jeg derimot sliter med er at andre skal oppleve det samme marerittet som jeg selv måtte overleve i 6 hele måneder. Jeg skulle så gjerne kjempet for en mer rettferdig behandling omkring anoreksi, men det går ikke. Fordi det er ikke opp til meg å ta de første stegene med å inkludere pasienten og de pårørende. Alt jeg kan er å vise at det nytter. Jeg kan vise at det er livsfarlig å være syk, og jeg kan vise at det er superviktig å kjempe. Men selvsagt er ikke det ''så enkelt''. Tillit er ikke bygd på en dag, særlig ikke hvis den først er nedbrutt. Dermed er tålmodighet, lytting og tid avgjørende i en slik behandling. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. For uansett hvor mørkt det ser ut der og da, så vil det nytte å rette oppmerksomheten mot delmålene, og ikke bare den seieren som skal oppnås til syvende og sist!

    Bildet er brukt tidligere.

     

    Men jeg lover dere en ting. Jeg skal aldri slutte å heie fra sidelinjen eller besvare henvendelser på en optimistisk måte. Anoreksi er muligens ikke min hjertesak med tanke på behandlingen, men jeg har allikevel et brennende ønske om at alle som lider, skal bli friske. Derfor ønsker jeg fremdeles å være et forbilde og en inspirasjon. Kanskje aller mest nå som jeg faktisk har vist at det umulige er mulig. Legene hadde nemlig gitt meg opp allerede i Mars 2010. De sa jeg var et umulig tilfelle, og at jeg aldri kunne bli frisk. Harde ord for en som nettopp hadde bikket atten. Allikevel ble jeg værende på psykiatrisk. På oppbevaring. Hjem kunne jeg ikke reise. De mente jeg var farlig for meg selv og andre, og at det var ''bedre at jeg døde der enn hjemme''. Enda jeg ikke hadde skadet en sjel. Enda jeg samarbeidet så godt det lot seg gjøre, på min måte. At jeg nå har motbevist dem alle, føles godt. Hvis jeg kan, så kan alle. Fordi jeg var så langt nede som det var mulig å komme. Samtidig forstår jeg at tillitt ikke er bygget på én dag. Især ikke hvis den først er nedbrutt. I slike tilfeller er tid og tålmodighet desto viktigere. Pluss et fremtidsrettet fokus med positive elementer. Man må arbeide seg delmål for delmål, og ikke jobbe for å oppnå den endelige seieren. Fordi det målet er for langt vekke. Det handler i første omgang om å finne (nok) motivasjon til å leve. Og den motivasjonen? Den må en finne selv.

     

    Lik gjerne siden min: https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Forbigått av en ''anorektiker''?

    Advarsel: kan være triggende bilder!

     

    Da jeg gikk til jobb i går skjedde det noe som satte en ubehagelig følelse i meg. Jeg kjente meg både kvalm og skrekkslagen om hverandre. Uten at jeg skal henge ut noen mennesker, så skriver jeg om hendelsen så anonymisert jeg kan. Det var nemlig denne damen. Jeg har sett henne flere ganger, men tidligere har jeg bare fått henne i sidesynet. I går greide jeg ikke ta øynene mine fra henne. Henne og kroppen. Da jeg krysset veien holdt hun først på å krasje i meg. Hun gikk liksom skrått over veien på en måte som gjorde at bilene måtte stoppe før gangfeltet. Jeg tenkte ikke nevneverdig over det, så jeg fortsatte fremover på venstre side. Plutselig kommer hun på siden av meg i et forrykende tempo med armene i en kraftig og nesten provoserende marsjbevegelse. Så raskt at jeg ikke greier holde følge (og jeg går ganske fort!!) Det er da jeg ser skjelettskikkelsen. De tynne beina, det likbleke ansiktet og den hengslete kroppen. Slik jeg engang var. Hun er helt i sin egne verden. Jeg prøver å si hei, og vil helst få til en prat (fordi jeg bryr meg!!!), men hun strener videre. Hun må bare gå. Hele tiden. Det gjør vondt å se hvordan de tynne stilkene stadig forsvinner lenger unna meg. Hadde jeg vært syk, hadde jeg blitt trigget. Nå derimot trakk jeg pusten dypt. Jeg valgte heller se ned på mine egne ben og juble over at de ikke var i nærheten av hennes. Og istedenfor å sette opp farten, sakket jeg ned, fordi jeg hadde fem minutter ekstra å gå på. Og plutselig ble jeg tatt igjen av en pensjonist. Det var mer latter enn nedtur. Jeg kunne bare ikke åpne opp for noe eventuelle tvangstanker, og derfor valgte jeg heller motsatt taktikk. Noe som gjør meg stolt. Fordi jeg sammenlignet meg med henne ut fra et friskt perspektiv. Jeg ble satt på en utfordrende prøve. En prøve som lett kunne gjort at jeg feilet. Som lett kunne gjort at jeg løp resten av veien til jobb og droppet resten av måltidene for dagen. Når jeg da ikke gjør det, så må det jo bety at noe riktig har skjedd.

     

    Jeg har ikke konkludert med om denne kvinnen hadde anoreksi med tanke på kroppen hennes, men jeg så på hele væremåten at det måtte være noe slikt. Tynn kan man fint være uten å være syk, men det er sjelden man er så lukket for omgivelsene og så besatt av mosjon, uten at det ligger noe sykt bak det. Jeg mener. Få mennesker går sjelden rett ut i veien uten å se seg for, avviser ikke andre som sier hei, og tar gjerne forbehold om farten når det er såpass isete føre som det nå er. Det tenker i alle fall jeg er naturlig. Samtidig får det meg også til å innse hvor galt det jeg holdt på meg var. Da jeg løp rundt som en rakett, ikke stoppet for bilene, så ned i bakken mens jeg gikk, samt måtte gå på en eksakt tid hver gang. Og også dette med at jeg måtte trene hver dag. Det kunne være alt fra klokken 5 om morgenen til klokken 00 på kvelden. Galskap. At jeg kunne fortelle pappa om denne historien er nok et steg i riktig retning for frøkna. Den avsky jeg følte var derfor et sunt tegn. Misforstå meg rett. Jeg føler ikke avsky med tanke på kvinnen, men med tanke på hva hun går gjennom og hvor ille denne sykdommen er. Jeg håper bare så inderlig at det ender godt for henne. Dessverre er det lite folk rundt kan gjøre når en person er så låst. Å bli frisk fra en anoreksi handler om vilje, og den må komme fra en selv. Det nytter verken med makt eller mat dersom en alltid havner tilbake i samme spor. Alt man kan gjøre er å krysse fingrene og håpe at personen snur av seg selv - før det er for sent...

     

    2014. Her var jeg ikke på mitt tynneste engang, men allikevel synes jeg dette er grufullt! Da jeg tok disse bildene husker jeg at jeg syntes rumpa og magen var for stor, så det er tydelig at tankegangen er noe snudd.

  • 0

    Bestefar fikk oppleve det!

    De siste tre-fire årene har jeg ikke spist mat hos besteforeldrene mine overhodet. Jeg har heller ventet til jeg kom hjem, eller kom ut i bilen. Det var ikke det at jeg ikke kunne spise med han, men jeg orket bare ikke tilbakemeldinger på maten, eller spørsmål om hva det var. Ei heller tilbud om mer når jeg satt der med den gedigne samvittigheten ved endt måltid. Selv etter to knekkebrød med sukkerfritt syltetøy. Det ble bare for mye! Sist jeg spiste middag hos besteforeldrene mine var julen før jeg ble syk, så det er vel 10-11 år siden. De gangene jeg har vært der i ferier etter det, med sykdommen, har det gått i fiskekaker som regel. Det har ikke blitt særlig godt mottatt. Besteforeldrene mine sitt største ønske var å se meg frisk. Dessverre fikk verdens fineste bestemor aldri oppleve det, men jeg kjenner på meg at hun vet det. Akkurat som at hun vet at jeg nå studerer jus. Er det noe hun sa til meg før jeg dro fra pleiehjemmet, så er det at jeg ville klare hva enn jeg bestemte meg for. Og det var sant. Staheten min har jeg arvet etter bestemor. Og der kom det visst noen tårer på tastaturet. Jeg må samle meg når jeg skal skrive dette merker jeg, og noen ganger blir det bare for mye. Selv for en tøffing som meg. Jeg skulle så gjerne sagt til bestemor at jeg faktisk greide det. Det at hun vet det er vel og bra, men det er liksom ikke nok. Uansett så får jeg ikke gjort noe med det nå. Fortid er fortid, og jeg må fokusere fremover. Det som er viktig nå er at bestefar vet det. Han så den nye Madelén med former og større rompe (hans ord). Han kjente på henne at det var mer ''å ta i''. Han så at Madelén spiste av middagen der kyllingen var stekt i smør og badet i saus. Han så at Madelén tok i mot alle de skrukkete eplene, og han fikk telefonen om at hun hadde laget 4 store frysepakninger med eplemost (som hun for øvrig spiser av hver bidige dag). Han fikk oppleve det. Ja, jeg vet at oppleve er et sterkt ord, men det er realiteten. For saken er den at man ikke kan ta for gitt hvem man har rundt seg. Særlig når en trenger folkene som mest!

     

    Jeg har snakket med bestefar på telefon flere ganger siden jeg kom til Hønefoss, men jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han før Søndagen som var. Det skal sies at jeg ikke har vært hjemme i Horten mer enn tre dager heller, så det har rett og slett dreid seg om tid og prioriteringer. Men igjen så viser det bare at jeg trives, og det er bra. Gang på gang har jeg fortalt bestefar hvor bra det går, og hvor langt jeg har kommet, og det var bare så sabla godt å vise han at det stemte. At det ikke bare var tomme ord og lovnader. Det var som å se han boble over av glede. Bare det har gjort at jeg har fått det enda bedre med meg selv. Jeg er så stolt, tilfreds og ufattelig lettet. Jeg har ikke bare bevist for meg selv at jeg har greid dette, men også for en av mine største skeptikere. Slik gjør noe med en!

    Bedre enn det ser ut...

     

     

    I dag har jeg vært med en venninne i flere timer, samt en tur på treningssenteret. Som sagt er jeg ikke noe fan av det, men det trengtes noe mer treningsrelatert annet enn anstrengt gåing på is. Og dessuten er det viktig å bruke formiddagene, slik at de ikke går bort til soving eller den slags. Nå er det lunsj som står på programmet (må bare føne gjennom håret) Selvfølgelig er eplemosten involvert. Deretter jobb. Tenke seg til at det er 7 Desember. Bare 13 dager til jeg fyller mitt kvarte århundre, og bare 14 dager til jeg reiser hjem. Spenningen er til å ta og føle på. Neida! Men det skal bli fint å komme til Horten igjen...

  • 0

    Fyren som drapstruet meg i 2005

    Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) - ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ''messi92'' (ja, jeg var stor messifan) - mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.

     

    Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 - da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ''for venner''. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 - alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!

     

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

    Madelén 14 år (nettbybilde)

    Tøff utenpå - alltid!

     

     

    Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

  • 0

    Hvem takker nei til å gi ut bok?

    Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ''min ting''.

     

    Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ''forbilde'' og ''inspirasjon''. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse - det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker - selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger - kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet - og jeg blir like overrasket hver gang....

    Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen...

     

    I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Slutten på alt (?)

    Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ''booket''. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover - og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ''betaling'' for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

  • 0

    Jeg visste ikke hvem jeg var!

    Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ''venn'')? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!

     

    Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ''too much'' - selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene...

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

     

  • 0

    Jeg taklet ikke å si nei!

    ''Kan jeg låne penger av deg, Madelén? Ja. Kan jeg komme foran deg i køen, Madelén? Ja. Kan du sende meg oppgaven fra i går? Ja. Kan du jobbe ekstra etterpå? Ja. Kan du snakke med han/hun for meg? Ja.'' Og slik kunne jeg fortsatt. Tidligere fantes det nemlig ikke en ting (innen rimelighetens grenser) som jeg ikke kunne takke ja til. At jeg selv helst ville noe annet, hadde dårlig tid, ikke hadde penger til egen lunsj om jeg lånte bort, måtte gjøre ekstra lekser eller jobbe ekstra selv om jeg var syk- betød liksom ingen ting. Det var jo for egoistisk å tenke sånn. For egoistisk å sette seg selv foran alle andre som trengte min assistanse, min tid og mine penger. En slik person ville jeg ikke være - rett og slett fordi jeg ville at alle skulle like meg. Ingen skulle kunne ''ta meg på noe'' eller ha en negativ oppfatning av meg. Med disse tankene utviklet jeg meg til å bli den person jeg ønsket, men ikke den person jeg innerst inne var tilfreds med å være. Jeg satte meg selv til siden, og ble kun en reservespiller i mitt egne liv. En benkesliter. Folk så meg kun fordi jeg stilte opp når de trengte det - og ikke for noe annet. Jeg fikk ikke den anerkjennelse eller gjengjeldelse jeg følte jeg fortjente. Det var et sted i dette momentet at jeg begynte utvikle spiseforstyrrelser - og selv om jeg så hva som var i ferd med å skje, så stoppet jeg det ikke. Nå skulle nemlig Madelén få ta sin plass. Hun skulle nå bruke sin tid på trening og jobb. Hun skulle nå bruke penger på det hun ville, men helst spare det meste. Hun skulle nå jobbe knallhardt på skolen, og ikke dele det med andre. Hun skulle med andre ord ha kontroll. Jeg vil vel ikke si at jeg ble egoistisk, men jeg ble bare hakket for mye selvbevisst. Det var  ingen mellomting. Jeg gikk fra å si ja til alt og alle, til at jeg nå skulle si nei til alt og alle. Utenom meg selv. Hvor ble balansen av?

     

    I ettertid har jeg brukt tid på å løse opp i denne gåten. Ja, jeg vil være godt likt, men det skal ikke gå på bekostning av meg selv og mine interesser. Det er heller ikke så big deal om noen ikke liker meg, såfremt det ikke er snakk om noe urettferdig eller galt jeg har sagt eller gjort. Slike ting må rettes opp i på sekundet. Alltid. Jeg er ikke lenger definisjonen på et ja-menneske, men heller ikke motsatt. Fra tid til annen vurderer jeg den enkelte situasjon. Jeg sender over oppgaver til medstudenter, mot at de jobber med meg senere og gjør det samme tilbake om jeg selv trenger hjelp. Jeg låner bort penger, mot at jeg får dem tilbake, såfremt det ikke er småbeløp. Jeg jobber ekstra de gangene jeg ser jeg har krefter og tid. Jeg lar folk komme foran meg i køen, så lenge det ikke gjør at jeg selv må stresse livet av meg for mine gjøremål. Dermed beholder jeg også Madelén oppi alt. Jeg er på ingen måte egoistisk av den grunn - kun fornuftig. Etter mange år med mindreverdighetstanker, depresjon, angst og det som verre er, så har jeg innsett at jeg ikke kan legge meg selv bort. Det er jo tross alt jeg som er hovedpersonen i mitt liv. Når jeg omsider har innsett det har jeg også forstått at ting på alle måter blitt mer balansert, og at livet ikke lenger er et ork og mas, men noe jeg skaper. Så langt ser det veldig lovende ut!

     

     

    https://www.facebook.com/maadeleen/

     

  • 0

    Ingenting å elske

    Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene - en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den - det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ''pubertetsfettet'' lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang - som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ''fettet'' treffer hverandre eller at det er noe ''mer å ta i'' på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine - men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ''reisen'' bli opp til meg...

     

  • 0

    Selvmord skjer!

    550 mennesker tar livet sitt i Norge (2015). Årlig. 137 av disse selvmordene er tilknyttet psykiatrien - pasienter UNDER behandling. Det er ca 25% det. Altså, jeg har ikke ord. Vi snakker daglig om å bevilge penger til helsesektoren, men aldri psykiatrien. Istedenfor legges det ned institusjon på institusjon, døgnplasser blir nedbemannet og tilbud innskrenket. Alt dette fordi penger er mangelvare. Samme dumme unnskyldningen som alltid dukker opp. Tidligere måtte det skje ting, før det ble satt i gang tiltak. Psykiatrien er ikke et eksempel på det. Her er det heller snakk om hvor mange flere dødsfall som må til? Kanskje ikke det en gang. For staten er disse dødsfallene bare et tall. Om det er 137 eller 10 spiller liksom ikke så stor rolle. For, hva er vel disse menneskene verdt? Det som skremmer meg er at psykisk syke blir sett sånn ned på. Jeg mener, hadde man hatt kreft hadde legene gjort alt de kunne for å redde deg. Er du psykisk syk og på randen til å ta ditt eget liv, så er det liksom ikke så farlig. Du får riktig nok beskjed om å skjerpe deg, men blir ikke tatt på alvor.

     

    Vi må våge å hjelpe den som ikke vil ha vår hjelp, og vi må våge å se den som ikke vil bli sett. Ofte er den personen som gir uttrykk for at den trenger støtten minst, den personen som trenger støtten mest. Det synes bare ikke. Hvorfor må ting alltid være tydelig? Vi er i 2017. Å slite psykisk er helt vanlig. Det trenger ikke å være tabubelagt. I dag er det verdens selvmordsdag og det er en grunn til at denne dagen ble stiftet. Vi skal ikke lenger legge skjul på det som ikke finnes, og det håper jeg alle har i bakhodet. Selv har jeg aldri mistet noen i selvmord, men jeg har vært der selv. På stedet der alt føltes helt ulevelig. Jeg var innunder et system som ikke funket. Istedenfor gode ord og sympati fikk jeg kjeft og trusler. Istedenfor å føle meg trygg led jeg konstant av redsel. Redd for å leve, men enda mer redd for å dø. Jeg var rusa på noe jeg ikke hadde kjent før. For hver paracet jeg tok var jeg nødt til å ta en ny. Slik fortsatte det til esken(e) var tom. Det var noe uventet som skulle redde meg. Ikke helsevesenet, men en uventet telefon fra mamma som ante ugler i mosen. Sykepleieren i rommet ved siden av strikket babytøy til barnebarnet da jeg lå i sengen og knapt fikk puste. Lukket avdeling uten et snev av trygghet. Og jeg har hørt lignende historier. Folk som låses inne og tar livet sitt så fort helsepersonellet snur ryggen sin. Fordi de ikke følger med, er tilstede eller lytter. Et menneske er så mye mer komplekst enn ''hei, hvordan har du det''. Det er tanker. Det er følelser. Det er et behov for å bli sett. I dag er det 10 September og ''Verdens Selvmordsdag'' - en dag å bry seg. Jeg har behov for å skrive dette innlegget av takknemlighet - for at jeg sitter her i en langt bedre forfatning dag i dag - og ikke bare ble en av mange på statistikken...

    Lev livet, og ta vare på hverandre!

    Mars 2011: sløv i blikket, usikker og livredd.

  • 0

    Fasitsvaret på (min) anoreksi!

    Det som har gått igjen hver gang jeg har vært under behandling, hos lege, snakket med andre anorektikere, lest i medier, med mer - er dette med at det ikke finnes noen fasitsvar på hvordan man blir frisk. I åtte år gikk jeg å trodde på den ''sannheten'', men greia er det at dette ikke er noen sannhet overhodet. Å bli frisk handler om kun én ting, og jeg har etter mye prøving og feiling funnet ut hva det er. Det handler ikke om masse kalorier, lite trening, innskrenking på livet, tvangsinnleggelser eller helsevesenets kontroll. Det handler om noe helt annet; nemlig motivasjon. Og da snakker jeg ikke om motivasjonen til å legge på seg og bli friske, for den er det ingen anorektikere som har. Okei. Så tenker mange at de vil bli friske, men de vil ikke gjennomgå hva det faktisk innebærer å bli frisk, og i mine øyne, så har man da ikke motivasjonen til å bli frisk. Jeg har hele veien påpekt at uansett om en er syk eller ei, så må en leve et liv tilnærmet som en frisk en, selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser. En må fylle det ''syke'' opp med nye impulser og ting som gir en glede. Og løsningen, mine venner, den handler om denne ene tingen, nemlig den motivasjonen som overskygger alt. Den som gjør at du blåser i om du har fått i deg en pastill på 2 kalorier ekstra, eller om du har gått glipp av 3 minutter av den gangen du pleier ha per dag (satt på spissen!) Den som gjør at du lærer verdsette livet, og spesielt de små tingene. Og den som gjør at du drives fremover mot en fremtid som du knapt kan vente med å oppnå! Jeg skal være så ærlig å si at jeg visste jussen ville gjøre meg frisk, fordi jeg visste at det ikke var noe annet i hele verden som betydde mer. Når jeg tenkte på forsvarsadvokathverdagen var jeg ikke redd for noe, og alt jeg greide fokusere på var hva som måtte til for å komme dit hvor jeg kunne studere, og ikke bare det; men fullføre studiene. Jeg er en helt annen jente den dag i dag, og jeg sliter verken med psykiske eller fysiske plager - som har oppstått fra anoreksi vel og merke. Jeg valgte jobbe mot målet mitt, og den staheten som gjorde meg syk, var også den som fikk meg hit!

     

    Jeg er ingen guru eller leksikon, og jeg har på ingen måte sagt at dette er løsningen for alle - det er viktig å presisere. Anoreksi er en individuell greie. Samtidig vil jeg også påpeke en viktig ting; De aller fleste mennesker har en eller annen drøm her i livet, og jeg tror egentlig at dette med å bli frisk kommer an på hvem som tør å realisere den, og ikke. Vil du stå fast på ditt trygge beite, så greit, men da kan du ikke forvente fremgang heller. Velger du derimot å trå utenfor, og sikte oppover, er sannsynligheten ganske stor for at du vil oppleve økt livsglede og en friskere hverdag. Hvor enkelt dette er, skal jeg ikke gå inn på, men igjen; jeg har vært tvangsinnlagt, døende, så undervektig at det var fare for mine indre organer, hatt veldig varierende prøveresultater, fått beskjed om at jeg aldri ville bli frisk pga kronisk sykdom, osv, osv. Hvis jeg har greid å reise meg, tror jeg hvem som helst kan gjøre det samme!

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    Et veldig lekkert bilde fra min 15-års dag... 100% fri for bekymringer - akkurat som nå!

  • 0

    87% fullført!

    Jeg har jobbet beinhardt og vist en vanvittig progresjon siden høsten 2016. Snart kan jeg med glede meddele at jeg er i mål på en forsvarlig vekt. Jeg var selvfølgelig så nysgjerrig på Lørdag at jeg bare måtte sjekke tallet. Som om det var et viktig resultat i en fotballkamp spilt av mitt favorittlag, eller et avgjørende tall på tippekupongen. Seriøst? Hvor kom dette uredde vesenet fra? Forskjellen på tidligere og nå, er at den gang var det anoreksien som forholdt seg til vekt og kropp, mens nå er det Madelén som gjør det. Før anoreksien hadde jeg ingen problemer med kroppen min. Aldri i verden om jeg skulle slanke meg, for jeg var jo en av de tynneste fra før av. Helsesøster lurte faktisk på om jeg hadde spiseforstyrrelser allerede i åttende klasse på grunn av en BMI hun mente var for lav og et matinntak som ikke lignet noe hun hadde sett før - men jeg bare bagatelliserte det, for den gang hadde jeg jo ikke problemer. Tanken om å klippe av puppene ble bare med tanken på barneskolen. Jeg utviklet ikke spiseforstyrrelser før i slutten av tiende klasse, men holdt det skjult i en god stund. ''Slankingen'' kom som lyn fra klar himmel da trening og sunnhet i regi av ortoreksien, eskalerte fullstendig - og derfra overtok anoreksien. Det ble rett og slett for mye med skole, trening og jobb for frøken perfekt. Jeg hadde plutselig ikke tid til å være Madelén, og dermed ble også familie og venner skjøvet bak lyset. Så gikk tiden og plutselig var mine problemer offentliggjort. Jeg var innom leger, BUPA og psykologer, men ingenting hjalp. For hver uke gikk jeg ned i vekt. Da jeg omsider ble tvangsinnlagt var jeg døende og skrekkelig tynn. Det stod om timer, og selv om de greide redde livet mitt, var det der marerittet skulle starte. Månedsvis med tvang, trusler, vold, veiing, regimer og næringsdrikker. Jeg hatet det noe helt enormt. Det verste var vektoppgangene, men heldig (uheldig) for meg, gikk jeg kun opp noen få gram i uka, og neste uke hadde jeg gått ned dem igjen. Jeg fikk høre at jeg hadde så høy forbrenning og måtte derfor sitte i rullestol, selv de 10 meterne fra senga til doen. Men den egentlige sannheten var vel at kroppen min ikke greide ta opp næringsdrikkene, og derfor la jeg ikke på meg av dem heller. Og for en som kun levde på den type kalorier sier jo det sitt til at fremgangen uteble. Uansett. Timene før veiing var grusomme. Jeg lå som oftest våken og ventet, kun for å bli ferdig med det. Og selv om jeg visste at vektoppganger ville gi meg mer frihet, så taklet ikke ''kompisen'' min den realiteten, overhodet. Noe han heller ikke har gjort i ettertid, og det er også årsaken til at jeg har stått veldig på stedet hvil i flere år. Tankene om å gå opp i vekt. Følelsen av å se mer fett på kroppen. Det har vært som å vente på en dødsdom. Ergo har det ikke skjedd. Mine foreldre kunne pushet meg, men hva godt hadde det gjort? Det prøvde de på før tvangsinnleggelsen, og det holdt jo på å ende skikkelig dårlig. Nei. Er man ikke klar for å gå opp i vekt, så vil man heller ikke holde seg der. Så enkelt. Det siste jeg ville var å være en svingdørspasient. Da var det heller mye bedre å fungere halvveis i et liv der jeg trivdes, hentet energi og hadde det bra - utenfor tvangsparagraf og sykehus. På veien har jeg prøvd å finne motivasjoner. Jeg trodde lappen i 2012 skulle gjøre meg frisk. Det skjedde ikke. Jeg trodde Klara (beetle) måneden etter skulle sende meg på Peppes. Det skjedde hvert fall ikke. Jeg trodde fullføringen av VGS skulle sende meg rett på jusstudiet. Noe som heller ikke skjedde. Jeg trengte tid. Jeg måtte summe meg, og finne ut hva jeg virkelig ville, og hvor mye jeg ønsket å leve livet mitt.

     

    Det har vært mye om og men, men fordi jeg nå begynner på juss i morgen, samt flytter til Hønefoss for godt, finnes det ingen vei tilbake. Det er derfor nå helt skjønt at jeg greier gi f og ikke lenger har noe depressivt anstrengt forhold til utviklingen, om man kan kalle den det (?) Jeg merker på kroppen at den blir sterkere dag for dag, at ribbeina blir litt mindre synlig og at lårene ikke lenger er pipestilker (!!!) Det kjenner jeg om jeg tar på dem. Plutselig har jeg 12 bukser i mitt nye skap, og ikke bare 2 - selv om de 2 også passer. Jeg trodde jeg skulle hate at mitt 30kilo+ skjelett forsvant, men det gjør jeg altså ikke. Ei heller griner jeg. Nettopp fordi hodet er et helt annet sted. Jeg har motivasjon nå. Nok til å knekke anoreksien 110%. Dessuten elsker jeg de fordelene min nye kropp gjør meg. Jeg trenger ikke å elske se kroppen av den grunn, men jeg kan love dere at jeg sjelden har hatt så god selvtillit som nå. Fordi jeg føler meg så uovervinnelig. Noe har altså alt dette ha gjort med meg. Spesielt fysisk. Nå kan jeg sovne på magen med hodet til venstre side, og ikke bare høyre, fordi nakken verker. Jeg kan løfte tungt eller springe uten å kjenne det i korsryggen etterpå. Jeg har ikke lenger ledd som verker 24/7 og knekker ikke i skulderakselen så fort jeg løfter opp overarmen. Men best av alt; jeg fryser ikke like mye, men er isteden veldig ofte varm og må ofte kle av meg istedenfor på meg. Det er for meg en helt annen verden. Jeg er jo så vant med å ha tights, joggebukse, singlet, trøye, fleece og jakke på meg, inne til alle årstider - så jeg rett og slett kler meg slik av vane. Ikke at jeg behøver det lenger. Og ikke bare det; Jeg drar på meg boblejakka når jeg skal gå tur, og jeg sover med vinterdyne ikledd flanell de varmeste sommernetter. En svett affære! Og jeg som trodde jeg alltid hadde vært frysepinn. Det er tydeligvis en forskjell på frysepinn og ekstrem frysepinn. Jeg fryser som mennesker flest, men jeg trenger ikke lenger vifteovnen når det er 27 grader ute. Ei heller trenger jeg en mugge med kokvarmt vann for å holde ut nede i peisestua. På vinterstid har det vært så håpløst så håpløst, og jeg har latt vifeovnen dure og gå i flere timer kun fordi jeg har måttet varme opp rommet. Og veldig ofte har jeg ikke orket å stå opp fordi jeg har vært for kald. Litt av et SYKT liv!

     

    Når jeg kommer til mitt nye bosted får jeg ikke bruke vifteovn. Det er ikke direkte ulovlig, men fordi det er svært så brannfarlig så er det kanskje greit jeg ikke tar sjansen? Fra før er det en termostatstyrt panelovn som dekker opp kvadratene for det lille rommet, så trolig er ikke poenget særlig stort. Må si jeg er litt spent på hvordan dette skal gå, selv om jeg egentlig føler meg rimelig trygg på at jeg vil komme meg helskinnet gjennom høst- og vintermånedene uten pappas strømregning. At solen står rett på hver morgen hjelper MYE. Så skal det også sies at jeg skal tilbringe ganske mange timer i forelesning- og lesesal. Skulle det uansett bli for ille har jeg alltids et klesskap fullt til randen av ull, fleece og dun - og jeg er verken fremmed for å ta en dusj, en tekopp eller en ekstra treningsøkt om det må til for å få varmen i kroppen.

     

    Jeg trekker forresten tilbake det med kroppstemperatur. Det beste er helt klart nå at jeg ikke har en kropp som lider. Jeg har nok komplikasjoner fra før, og det siste jeg vil er å forverre dem. Kanskje heller kroppen min nå kan reparere seg? Jeg er så lei av vondter, smerter og ubehag. Og ikke minst; av å engste meg. Det å leve med bekymringer er ingen god greie. Jeg har riktig nok vært flink til å ignorere dem, men det er begrenset hvor lenge man kan fravike tankekvernet. Vi snakker søvnløse netter, plutselige saltvannstårer og mindreverdighetstanker ut av en annen verden. Helt plutselig. Nå håper jeg bare så inderlig at den vekta jeg jobber meg mot også kan bli værende inventar i min hverdag. At jeg slipper ta denne kampen flere ganger. Jeg er så sliten og lei av alt som heter spiseforstyrrelser og anoreksi at dere aner ikke. Jeg har på en måte kommet til det punktet der jeg ikke, under noen omstendigheter, greier å se meg selv som syk lenger. Jeg er på en måte ferdig med å face spiseforstyrrelsen, og gidder ikke lenger bruke tid og ressurser på noe som jeg føler meg ferdig med. Det til tross for at jeg enda har noen kilo igjen. Poenget er at jeg er myyyye nærmere frisk enn syk. Heldigvis, takk og pris. Jeg prøver allikevel tenke på hva som kan vippe meg av pinnen, på faresignaler jeg må være obs på for ikke falle tilbake, men jeg kommer kun på én. Det må være stress og det at jeg glemmer å spise. Fordi jeg ikke eier sult- og metthet. Derfor gjelder det å legge en slagplan. En slagplan basert på durende intense alarmklokker, og penger eller nødmat i skolesekken eller vesken. Kanskje noen proteinbarer? Hvis ting ikke er tilgjengelig kan måltider lett la seg forskyve, og det er min største fallgruve pr dags dato. Jeg er en mester på å forskyve ting. Derfor gjelder det å ta seg pause når jeg skal, og heller bruke de minuttene som trengs på å få i meg kaloriene. Alt annet kan vente. Begynner jeg først å tulle, så er det alt for lett å havne i denne spiralen der alt skjer tilfeldig. Tilfeldigheter kan være vel og bra de, men ikke uten kontroll. Jeg skal riktig nok ikke ha noen kostliste, for det mener jeg bare er tull, da det for meg blir en greie om å bevise at jeg kan spise minst mulig av lista. Ja, jeg vet. Helt teit! Det jeg derfor skal gjøre er å saumfare produkter som jeg vet bidrar godt til vekta, og derfra planlegge måltidene mine. Tro meg; dette er jeg klar over!

     

    Når jeg er på målvekta mi vet jeg ikke, men i dette tempoet er det nok ikke lenge til. I alle fall er det hva jeg håper. Og så lenge jeg da greier holde den vekta, som da forhåpentligvis er den jeg trives på, og som kroppen min ikke lider av, så er det mer enn godt nok. Da trenger jeg ikke gå rundt å virke syk eller stakkarslig. Ikke at jeg har gjort det før heller, men man har jo sett at jeg har vært litt ekstra tynn liksom. Nå skal jeg jo studere da og har ikke tid til å dvele ved fortiden min. Fordi den nettopp er; fortid. Fortid, fortid, fortid. Nå er det framover som gjelder og framtiden som er i fokus. Dessuten er dette den veien JEG føler er riktig å gå. Uansett om jeg på et sunt ståsted vil slite med mat og/eller tanker omkring kropp så vil jeg ikke at andre skal vite det. Ok, så vil jeg alltid være selektiv og kresen, men det var jo Madelén før anoreksien, så akkurat den biten bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg snakker mer om redsel for forbudt mat. Ikke avvisning av grønnsaker, eller dårlige dager. Folk sier at de fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, men sorry, den gruppa vil ikke jeg være en del av. Da føler jeg at jeg håner de som faktisk sliter. Jeg vil aldri mer definere meg selv som spiseforstyrret med mindre det synes på kroppen min - og la oss håpe det aldri skjer etter jeg har fullført ''barneskirennet''. Dette betyr derimot ikke at jeg ser ned på de spiseforstyrrede (uansett vekt) som trenger hjelp og støtte. Jeg har full forståelse for at vi alle er forskjellige, og ulikheter trenger individuell behandling. Så enkelt, og så vanskelig!

     

    Og der var nok et langt innlegg publisert! Jeg sliter rett og slett med å skrive kort når jeg først skal blogge, rett og slett fordi jeg har så mye på hjertet. Forandringer må jo dokumenteres og dette er en viktig del av min vei mot 110%. I morgen er dessuten den store dagen, og jeg er superspent. Bloggen blir definitivt ikke stående stille da heller, så følg med!

  • 0

    Osteoporose, artrose og senebetennelse

    Osteoporosen fikk jeg påvist tidlig, rundt 18 år gammel, og den forsvinner dessverre ikke av seg selv. Til tider kjenner jeg at det verker i leddene, spesielt hvis jeg har stått eller sittet for lenge i en stilling. Uansett hvor flink jeg er så vil det ta tid før ting bedrer seg. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25-30 år. Derfra går det bare nedover. Jeg har på ingen måte noen tid å miste. Jeg husker jeg i begynnelsen satt og studerte ex phil med konstant sviing i rygg, og det var ikke spesielt behagelig. Nå som muskulaturen har kommet seg mer får jeg ikke lenger de samme smertene, men det er klart jeg må passe på. Det skal ikke mye til før jeg kjenner antydninger til det ene eller andre. Jeg er derfor nødt til å prioritere gode sofaer, gode senger og gode kontorstoler i tiden som kommer. Får jeg først vondt et sted så tar det gjerne tid før det leger seg, og fordi jeg er litt sånn som innbiller meg at jeg har vondt, så går det gjerne ytterligere tid. Det er noe psykisk ved det. I Mars begynte jeg få alvorlige problemer med tommelen, og jeg slet tidvis så mye at jeg ikke greide skrive på dataen en gang. Mamma kjøpte derfor en støttesak til meg til rundt femhundre kroner. Intet mindre. Det hjalp noe, men ikke nok. Med støtten kunne jeg i det minste skrive på data, men ikke for hånd. For dere som lurer; Alle mine stensiler fra ex phil er skrevet for hånd. Rundt 10 utfylte ringpermer. Igjen slo det psykiske til, og jeg begynte google det ene og det andre. Kom til slutt frem til at jeg hadde artrose (slitasje i tommelen), og at dette virkelig kunne sette utdanningen min i fare. Legen trodde faktisk det samme, men røntgenen var heldigvis negativt. Trolig var det bare en god gammel ''mobiltommel'', slik venninnen min sa. Nå, etter, 4 måneder, er hånden rimelig normal. Jeg kjenner antydninger til at tommelen er vond, men det er nok mer på grunn av mobilbruk enn databruk og skriving for hånd. Jeg prøver derfor å minke litt på tekstingen og heller benytte meg av messenger her på pc'en. Samt at jeg prøver å anstrenge meg minst mulig. Har nemlig en tendens til å legge all min kraft på hver tast når jeg trykker. Så de gangene jeg høres ut som en stresset børsmegler stopper jeg opp. Da er det hakket for mye. Jeg fryktet virkelig at tommelen skulle ødelegge alt. Hadde den forholdt seg slik den gjorde, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde orket studere så mye som planlagt. Krysser fingrene for at den forblir sånn.

     

    Til slutt har vi senebetennelsen i høyre benet. Jeg som ikke kunne gå på en-to uker måtte jo ut i sykemelding til slutt, og selv om jeg ikke var 100% etter sykemeldingens slutt, så er også den tilbake der den skal være. Det jeg gjorde var å være i ro de dagene jeg hadde fri, droppet alt av gåturer i over to uker, og satt på stol konstant mens jeg var på jobb. I tillegg skrev legen ut sterke 600 ibux til meg, så også dem har tatt en del av betennelsen. Hvor mye bandasjen hjalp vet jeg ikke, men vil nå tro at det å holde benet i ro har vært viktig. Å gå på mølla er ingen fare lenger. Jeg greier også å hinke på et ben, og bære tyngre ting. Til og med gå på fjelltur i ulendt terreng. De begrensningene jeg hadde i slutten av Juni er helt borte.

  • 0

    Fjellgeitene

    Jeg merker jeg begynner å bli litt stresset nå. Ikke fordi jeg skal flytte og har masse greier å tenke på i forbindelse med det, men fordi det er så mye jeg skulle gjort med mamma før flyttingen. Hele tiden har jeg tenkt at vi har god tid til å farte hit og dit, eller ordne med det og det, men sannheten er; det har vi ikke. Og det som skjer nå er at jeg prøver presse 1 års mor-og-datter-tid inn på bare en knapp uke. Jeg vet ikke helt om jeg greier det, så jeg får ta en ting av gangen. Nå kan jeg imidlertid krysse topptur av listen, og jeg har omsider fått testet mine nye fjellsko og fjellbukse som jeg fikk til jul. Sist jeg prøvde buksa hadde jeg ikke sjanse til å bevege meg en meter med den på. Nå satt den perfekt! Det ble en tur til nydelige Skibergfjell, som ligger i Hof kommune, i retning Eidsfoss. Det er det høyeste punktet i Vestfold på 632 meter over havet. Dog ikke det høyeste fjellet, for det er Vestfjellet, naturlig nok, og det passerte vi på vei opp til Skibergfjell. Ned derfra igjen gikk det en runde, og det var enkelt å følge med på løype og kart. Totalt brukte vi ca 2 timer (++ pga bildetaking!!!) på nesten 1 mil, og det var helt passelig. Ikke det at jeg ikke kan gå langt på fjellet, og normalt sett hadde nok denne turen vært i minste laget for meg, men akkurat nå, kun to dager før jeg skal reise, ser jeg ikke poenget med å ta meg helt ut. Da mamma og jeg var i Arendal for noen år siden var det nettopp slike småturer vi dro på, så det passet egentlig midt i blinken, da hun har etterspurt det. Været holdt seg stabilt med sol for det meste, og det var verken for varmt eller kaldt. Helt passe! Jeg ble fort varm da vi gikk oppover, men litt grøssen så fort vi satt oss ned. Kroppen kjentes overraskende fin ut, og jeg merker at jeg er i en særdeles bra form. Bedre enn på lenge. Jeg hadde ingen vondter da jeg gikk og heller ikke etterpå. Ofte pleier jeg ha særdeles med smerter i både rygg og hofter, men det merket jeg ingenting til i dag. Mye skyldes nok vektoppgangen. For sikkerhets skyld tok vi jeg allikevel og trente litt yin yoga da jeg kom hjem. Dette er en super yogaform jeg ble introdusert for på Tirsdag, der tøying er i sentrum. Helt perfekt for stivheten og osteoprosen selv. Alt i alt; en flott ''avslutning'' før Hønefoss... Tenk at jeg reiser om 2 dager!!

    Mamma på blåbærtur - bokstavelig talt... 

     

     

    Etter dette innlegget er publisert skal jeg ta fatt på redigeringen av videoopptaket fra 17 Mai, da jeg var russ i 2011. Bare tanken gjør meg sliten, samtidig som tanken på å la være gir meg dårlig samvittighet. Ergo er ikke valget vanskelig. Og nå som pakkingen er på hell, har jeg faktisk en del tid til overs. Det eneste som gjenstår er som sagt de tingene som ikke kan pakkes ned før i morgen, hvilket som gjør at jeg ikke kan røre dem helt enda. Har prøvd å avtale med noen venninner i tiden før avreise, men det ser ut til at de fleste er opptatt, så det blir nok til at jeg får fullt program de feriene jeg kommer ''hjem''!

  • 0

    Det siste jeg ville var å såre dere...

    Den maidagen i 2010 da vi dro til legen og jeg fikk diagnosen anoreksi, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den junidagen i 2010 da jeg lå og vrengte meg på gulvet i raseri, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den sommerferien i 2010 da alt jeg fokuserte på var forbrenning og sult, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den høstdagen i Oktober i 2010 da vi var på BUPA og jeg ikke ville samarbeide, da var det siste jeg ville å såre dere.

    Den perioden da jeg under tvangsinnleggelsen ikke ville spise, ikke ville dusje, ikke ville smile, selvskadet meg og forsøkte ta livet mitt - selv da var det siste jeg ville å såre dere.

     

    Å såre dere var aldri noe jeg ønsket, men når man får en sykdom som er så altoppslukende at ingenting annet betyr noe, så kan dessverre det bli et faktum. Når jeg tenker tilbake gjør det smertelig vondt å vite at dere måtte ta del i disse tunge stundene, og enda verre gjør det å vite at jeg ikke en gang brydde meg hvordan dere hadde det. Som anorektiker hadde jeg ikke sjansen til å det. Jeg var selve definisjonen på syk, egoistisk og alvorlig deprimert. Det fantes ingen Madelén.

     

    Jeg stod der på bar bakke; tiltaksløs, sjanseløs og hjerteløs. Alt det fine jeg tidligere hadde beriket livet mitt med, var kun små sandkorn i den store ørken. Kun ørsmå gleder jeg så vidt hadde mulighet til å finne tilbake til. Og blant en av disse gledene var dere; familien min. Jeg greide ikke vise dere kjærlighet og takknemlighet den gangen stormen herjet som verst. Dere ble bare mine tilskuere og blasse skygger. Det er ikke før i ettertid jeg faktisk har forstått hvilken jobb dere gjorde, og det at dere aldri vendte ryggen til meg, gjorde trolig at Madelén nyttet ta tilbake kontrollen. Jeg håper dere nå kan se hvor langt jeg har kommet, og at dere sammen kan dele litt av seieren med meg. Om ikke gullpokalen, så bronsemedaljen i det minste. For det er nemlig ikke bare jeg som har tatt disse stegene. Dere har tatt de med meg. Ikke fordi dere har pushet og mast på umuligheten selv, men fordi dere har holdt ut med meg, støttet oppunder og elsket meg når jeg fortjente det minst. Sammen har vi utrettet det som nært sagt var umulig, og den fremtiden vi alle trodde var milevis unna, er kun dager fra å bli realisert. Og for meg er dette beviset; Man kan være dødens syk og allikevel strebe etter å oppnå de hårete målene sine. Ja visst er det en prosess og en tålmodighetstest uten like, samtidig som det også er en drivkraft mot noe større. Hva man har opplevd, definerer ikke hva man kan oppleve. Begrensningene er det kun DU som setter, for mulighetene vil alltid være der. Det handler bare om å jobbe hardt nok og utnytte den vilje man har fått!

  • 0

    Endringer med bloggen...

    Jeg har store vanskeligheter med å tro at jeg vil bli syk igjen. For å presisere før noen spør; Med syk mener jeg den apatiske jenta uten fett og livsglede. Den ugjenkjennelige versjonen av meg selv. Det er henne JEG har kvittet meg med. Hva så om det tok tid? Dette er ikke bare noe midlertidig og ustabilt, men flere grunnsteiner som står bom fast. Det er ikke lenge før huset er på plass. Selv om jeg vet jeg ikke er erklært frisk før det skjer, så har jeg (og de rundt meg) allikevel sluttet omtale meg som syk, anoretisk eller spiseforstyrret for lengst. Det blir bare nevnt som fortid. Som noe tilbakelagt. En erfaring på godt og ondt. Jeg kan bare ikke ha en sykdom hengende over meg lenger. Nå er motivasjonen for stor til den slags. Jeg skal jo studere juss.

     

    Bloggen vil leve videre, men hvordan den utarter seg, er vanskelig å si. Selvfølgelig vil jeg fortelle om hvordan jeg takler skolehverdagen, flytteprosessen og en ny by, etter mange år som syk. Samtidig vil jeg også bruke bloggen som en informasjonskanal til mine nærmeste, for å fortelle at jeg har det bra, lever (haha) og ikke kjører meg på bunn. Bloggen vil nok gli noe mer over i det hverdagslige (ref; kategori ''studentliv - som mange trolig har merket), og jeg håper dere vil følge meg på reisen min fremdeles. Forandringene skyldes ikke bare det at jeg skal starte på jusutdannelsen, men også det at jeg er langt nærmere en frisk hverdag, enn en syk en. For meg blir det da urealistisk å skrive innlegg opp og innlegg ned om hvor tungt jeg har det og hvor utfordrende hverdagen er. Dersom det derimot er tilfellet, så skal jeg selvfølgelig servere dere mine indre tanker. Et sted må dem jo ut. Jeg er dog forberedt på at alt ikke vil gå av seg selv. Å ta en utdannelse er krevende, uansett om man er syk eller frisk. Å gå på studier som medisin, psykologi eller jus er kanskje noe av det tøffeste man begir seg ut på, så da kan ikke hver dag være en rosemalt sky. Dere skal derfor vite at jeg har dette i bakhodet når jeg nå flytter noen mil unna og starter på veien som jurist (senere advokat). Og ja. Jeg er sikker. Dette er riktig for meg. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil komme meg til målstreken. Tidligere tenkte jeg at jeg kom til målstreken koste hva det koste ville. Det er ikke tilfellet lenger. Jeg skal til målstreken, og det med nok næring innabords, en kropp som ikke lider, og haugevis av livsglede.

  • 0

    Slik kan jeg bli fornøyd!

    Jeg har ikke direkte gått med selvmordstanker etter jeg begynte å legge på meg, men jeg vil vel heller ikke si jeg har elsket meg selv. Å gå opp i vekt er en seigpinende prosess som virkelig har testet meg. På godt og ondt. Kanskje mest på godt. Fordi jeg evner se bort fra det. En venninne sa en gang til meg; ''Du vil hate kroppen din når du legger på deg, men så vil du bli fornøyd igjen når du kan forme den slik du vil''. Så takk for det, E. I går så jeg første antydning til abs og flat mage, og det gjorde meg både betrygget og glad. Kun litt intensiv styrketrening og allerede begynner kroppen forme seg slik jeg ønsker. For selv om jeg har gått og irritert meg over at fettet legger seg feil, så er det tydelig at jeg kan rette opp i det. Uten å se ut som en flodhest, et utsultet gravid afrikabarn eller en bodybuilder. Det kan jeg like. Det gir et bedre grunnlag for å kle seg i bikini, tross at jeg ikke er der enda. Kanskje neste år, eller i 2019? Det må en del mer mental jobb til før jeg tør vise meg fram halvnaken på en strand. Kanskje først møte seg selv i speilet? Nå har jeg i alle fall begynt å få tilbake den veltrente magen min. For ja. Den må være flat og sterk for at jeg kan like den. Jeg har alltid hatt forutsetninger for en slik mage, så det er på ingen måte urealistisk. Jeg har alltid vært fornøyd med magen min, og den (i sin rette fasong) er alfa og omega for at jeg kan godta denne kroppslige forandringen!

    Jeg tar treningen i et rolig tempo, selv om jeg egentlig har fått klarsignal for lengst mtp vekta. Det som frister mest er jogging. Jeg har alltid elsket jogging, løping og den slags. Tenker kanskje starte rolig, og halvere runden jeg pleide ta før. Den var på 15 km med en pers på litt over en time. Ikke at jeg er i den formen nå. Det med personlige rekorder er ikke noe mål foreløpig. Skal jeg jobbe, så skal jeg gjøre det uten å presse meg selv til melkesyre og blodsmaken kommer. I så fall må jeg venne meg til det. Dermed får jeg starte rolig med 7 km. Og det får ta den tiden det tar. Jeg har enda ikke bestemt meg for når jeg skal begynne. Selv om jeg er i fin nok form til å jogge, så har jeg en slags irrasjonell innbilt frykt inni meg. Hva hvis jeg faller om? Hva hvis jeg plutselig knekker sammen? Hvem skal hjelpe meg da? Hva vil skje? Uansett så er første bud nok næring. Jeg kommer ikke til å kjøre noen testrunde før rutinene rundt mat og måltider er 100 prosent på plass. Altså kan det ta noen måneder før løpeskoene er på, og istedenfor å se det som et nederlag, gir det meg heller en motivasjon til å fortsette i riktig retning. Det jeg derimot ikke trenger gjøre store vurderinger på er som nevnt, styrketrening. Pluss pilates. Jeg skal ta med meg en treningsmatte og kjøre noen økter på rommet mitt. I tillegg skal jeg begynne bruke sykkelen igjen.

  • 0

    Han prøvde å voldta meg!

    Vi skal 10 år tilbake i tid. Til en kald natt i November måned. Den gangen forstod jeg lite av hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om den slags i mediene, lest om det i avisene og sett det på filmer. Men. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli offer for et slikt overgrep. Samme som at jeg aldri trodde jeg skulle bli offer for ortoreksi og anoreksi. ''Det skjer ikke meg''. Hva da? I kontrast til andre som kanskje får traumer og sliter i etterkant så har jeg aldri vist antydning til å være et offer. Jeg har aldri dvelt ved omstendighetene. De blåmerkene jeg fikk skjulte jeg med klær, og det sjokket jeg fikk, gjorde meg heller forbannet, rasende og enda mer bevisst på at jeg måtte bære masken som tøff, sterk og selvstendig. Som om intet hadde hendt. Det var min reaksjon på at jeg aldri mer ville fremtre som veik. Ikke fordi jeg var irritert på en annen. Faktisk tror jeg ikke at jeg helt forstod alvoret den gang. Jeg så ikke at denne personen gjorde noe galt, og i mitt hode latterliggjorde jeg ugjerningen. Tenkte heller det var de edle dråpene som snakket. Det var promillen min som gjorde at jeg mistet besinnelsen. Det var derfor alt ble som det ble. Skurrete og uklart. Jeg klarte aldri å se at noen var skyldig, og det er forklaringen på hvorfor jeg la hele saken død. Jeg ville ikke straffe noen jeg ikke så en grunn til å straffe. Jeg ville ikke ødelegge livet til en person jeg ikke kjente, sånn uten grunn. Spør du meg den dag kunne jeg kanskje tolket situasjonen annerledes, men jeg ville fremdeles ikke gått til anmeldelse. Det er ikke fordi jeg var eller er feig, men fordi jeg ser noe godt i alle mennesker. Dette var et engangstilfelle for min del, og av den grunn greier jeg ikke si om det som skjedde var med forsett eller ikke. Kanskje kan det hende jeg lot en voldtektsmann gå fri? Faktisk er jeg glad jeg ikke vet mer om det. Å dvele ved fortiden, og omkring hva man kunne gjort annerledes, løser nemlig ingenting. Ingenting. Selvfølgelig må man face den før eller siden, men hvordan face noe du for lengst har skjøvet vekk?

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har mange ganger fundert på hvor det enorme behovet for å beskytte seg selv kom fra, og hvordan jeg sluttet å stole på andre mennesker. Hvorfor jeg store deler av min ungdom har følt meg ensom, selv de gangene jeg var med venner eller var en del av et sosialt miljø. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor jeg aldri har hatt en kjæreste, og hvorfor jeg kun har klart å se på gutter som venner. At jeg så fort de viste tegn til interesse avviste jeg dem. For ikke å snakke om klemming. Det er ikke rent sjelden jeg har prøvd å vri meg unna, tross at folk bare har hatt gode intensjoner når de har gitt meg en klem. Følelsen av at noen tar tak i meg (gutter spesielt) eller at noen spontant klemmer på meg har automatisk fremkalt det vonde. På mange måter kan man si det er sykdommen som har vært med på å finne fram til det fortrengte fra underbevisstheten min. Det ble med andre ord min psykoanalyse. Jeg hadde liksom bare glemt det. Latt det fordunste. Som om det ikke var noe nøye. Det er først den siste tiden jeg har greid å legge samme to og to, og kommet innunder huden på meg selv. På mange måter har et gitt forklaring på mye. Veldig mye.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Jeg har med årenes løp fått spørsmål fra lesere om det har vært en voldtekt inni bildet, og jeg har svart nei. Flere ganger. Om folk har spurt fordi det har tydet på det, eller om det er prosedyre å spørre psykisk syke om det, vet jeg ikke. Jeg vil ikke si jeg har løyet, men jeg har unnlatt å fortelle hele sannheten. Fordi jeg ikke trodde det var så viktig. Pappa hadde lenge mistenkt at det var noe mer. I flere år, faktisk. Det kan ikke bare ha vært små faktorer (flink pike, perfeksjonist, ortoreksi, kresenhet, modelljobbing, media, osv) som har utløst en så alvorlig anoreksi. Det måtte ifølge han være en større årsak. Noe han hadde rett i. Det er bare jeg som har vært så dum og naiv, og trodd at dette ''lille'' ikke kunne ha sammenheng med anoreksien. I høst valgte jeg å fortelle pappa om overgrepet (mamma og A like før jul). Med saltvannsdråper rennende nedover kinnene. Jeg så på papps at dette kom som forventet. Han hadde bare ventet på at jeg skulle åpne meg. Tenk at det skulle gå 9 år. Det er ingen tvil om at pappa både ble sint og skuffet da han fikk realiteten i fleisen. Sint fordi noen hadde forsøkt å skade meg, og fordi vedkommende ikke var blitt anmeldt. Skuffet fordi jeg ikke hadde fortalt han det før nå. Jeg skjønner han selvfølgelig godt. Hvor vondt er det ikke å vite at ens barn har vært utsatt for fare? Kan ikke tenke meg det engang.

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA


    Hvorfor jeg ikke fortalte om det, hadde ikke noe med at jeg ikke turte, men fordi jeg ikke så det som relevant. Som person er jeg litt sånn; ''fortid er fortid, og det er kun fremtiden som kan skapes'' Ikke at jeg pleier å være godtroende, men her var jeg virkelig det. Hadde jeg bare fått opp de gjenklistrede øynene mine ville jeg gjenkjent anoreksiens symptomer mye tidligere. Den kvelden i 2007 ble jeg fratatt noe viktig. Jeg ble fratatt gleden ved å være og se ut som en kvinne. Jeg ble fratatt gleden ved å elske et annet menneske. Og jeg ble fratatt tryggheten min. Dette indre behovet for makt, denne redselen for å bli kvinne og denne eremittilværelsen ble til ene og alene til som følge av dette overgrepet. Jeg går ikke inn på detaljer omkring overgrepet, men vil understreke at det aldri rakk å bli en voldtekt. Det var i ferd med å bli det, og det hadde den blitt hvis jeg ikke hadde hatt musklene og kondisen i boks. Under skal dere få lese ord i form av min uleselige løkkeskrift, direkte fra dagboken. Selv måtte jeg anstrenge meg for å forstå det som stod. 

     

    Har alltid vært et ess i rettskriving, men denne dagboken bærer jo preg av at det er en ung tenåring som har skrevet, så det er naturligvis noen komma- og grammatikkfeil innimellom. Og de fikk selvfølgelig ikke passere min strenge sensur. Merkelig bøyde ord, kule fraser og fullstendig feilstavede fikk derimot være med. Det er litt av sjarmen, tross at det er en ganske alvorlig tekst (som går over til å bli ganske komisk!). Haha. Nedre del av side to er revet ut, og neimen vet jeg hvorfor - men jeg har mine mistanker. Uansett, her kommer det:



     

    Datert 7 November 2005 (Mandagen etterpå):

    ''Dette har vært en dårlig dag. Jeg ville egentlig ikke på skolen, men mamma sa jeg måtte siden hun ikke trodde på at jeg var syk. Da kunne jeg heller gå hjem, men det gjorde jeg ikke for da ville læreren tenkt jeg skulket matteprøven. Den fikk skikkelig dritt og jeg sugde max. Det ble ingen øving i helgen, fordi jeg ikke orket å tegne vinkler med passeren. Jeg har hatt så vondt i skuldrene at det føles som alt er brekt rett av. Jeg må passe på at jeg ikke tar av meg genseren siden blåmerkene enda syns. Mamma og pappa kan ikke se at jeg ser sånn blå her ut, for da vil de klikke. Jeg er redd for at hvis de finner ut av det så vet de at jeg har gjort noe ulovlig. Jeg er for ung til alkohol, også ble jeg så full den kvelden. Da har jeg kanskje meg selv å takke selv om han ble fullere enn meg. Jeg tror ikke han egentlig var slem, men jeg håper aldri jeg ser han igjen og håper at han har glemt at jeg dyttet han inn i den der busken. Det var ikke særlig snilt gjort. Men det var jo bare fordi jeg ikke ville ha SEX med han, fordi jeg ikke vil ha det med folk jeg ikke kjenner. Det kunne jo være at han hadde klamidina eller aids eller bra sæd. Helsesøster på skolen har sagt at man ikke kan bli kvitt sånne ting, og at hvis man blir gravid så må man på sykehuset hvis man ikke skal ha barnet. Og jeg er ikke gammel nok til å dra dit alene så da må mamma bli med, og jeg vil ikke at hun skal vite om det. Det blir rart. Alle hadde sett rart på meg da, men det går fint, for jeg har alltid sagt at jeg ikke skal ha egne barn fordi jeg ikke har lyst. Babyer er ekle og skrikete og det går ikke bra når jeg skal gjøre den jobben som advokater må gjøre. Men blir jeg gammel og lei så skal jeg heller ordne en baby som ikke er min.''

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

    OLYMPUS DIGITAL CAMERA

     

    Det er ganske mange tanker i hodet til en usikker tenåring. Det er en del nye inntrykk som skal fordøyes, og her er det tydelig at det ble ett (kanskje flere) inntrykk for mye. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle takle situasjonen, og istedenfor å være åpen (slik jeg har vært de siste årene) valgte jeg heller å holde hemmeligheten tett inntil brystet. For å håpe at den skulle bli med meg i graven en ikke fullt så vakker dag. Det gjør så vondt å lese at Madelén som just hadde begynt på ungdomsskolen måtte oppleve dette her. Samtidig er det noe godt å lese hvor stor respekt jeg hadde for mine foreldre på den tiden. Uten dem hadde jeg neppe vært den sterke, selvstendige og modige person jeg er i dag. Dessuten står jo adoptiv- og advokatbeslutningen her svart på hvitt. Det gledet meg litt at jeg har hatt disse tankene såpass lenge. Da er det tydeligvis hold i dem, og ikke noe jeg bare sier fordi jeg er ung og fri. Og bare så det er sagt; jeg synes ikke babyer er ekle. Sånn sett er teksten egentlig ganske rar. Til å begynne med skriver jeg om følgene og tankene rundt overgrepet (som i og for seg er riktig!), for så å spole fullstendig av med annenrangskunnskap (klamidia!!!?) fremstilt på en så komisk måte at jeg egentlig lurer på hva som foregår i hodet til hun som skrev. Var hun såret? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke hun forstod noe som helst av det hun hadde opplevd. Den hendelsen var over da linjene var ferdig nedskrevet. Kanskje er det en mening med det. At jeg ikke skulle reagere den gang, men modnes. Den gang hadde jeg kanskje ikke taklet sannheten. Jeg var for ung, for sårbar og for usikker. Nå derimot. Nå er jeg nærmest uovervinnelig. Slik føles det i alle fall. Andre får mene det de vil.

     

    Det er selvfølgelig vondt å face fortiden, men føler jeg skylder bloggen såpass. Jeg har frontet sykdommen min så lenge at det skulle bare skulle mangle. Her skal ingenting være uskrevet. Bare så det er sagt. For selv om dette er ytterst ubehagelig å blogge om, og langt uten min komfortsone, så greier jeg ikke la det ligge. Ikke nå lenger. Jeg vil bruke min stemme og offentlige rolle til å stå opp for meg selv, og samtidig dele erfaringer med andre. For det første ved å vise at vi er flere i samme båt, og for det andre ved å vise at man ikke behøver bære skam. Ofte går vi mennesker med skyldfølelse over ting vi ikke trenger ha skyldfølelse for, og veldig ofte er dette såpass ødeleggende i vår hverdag. Nå har riktig nok ikke denne hendelsen ødelagt noe i min hverdag, men det som har vært ødeleggende er denne granskingen etter hvorfor jeg ble syk. Selv om det var vondt å rippe opp i det gamle så var det verdt det. Denne vonde delen av min historie er nå prosessert ferdig, og ingenting ligger igjen og gnager. Hinderet er borte. Jeg trengte dette for å ta fatt på veien videre. I flere år har studiene og vektoppgangen drøyd. Begge deler ble en del av min virkelighet da alle kortene ble lagt på bordet i høst/vinter. Det beviser at jeg greier dette. Det som avgjør er at jeg fortsetter med åpenheten min, og velger stole på de menneskene som står meg nær. Jeg kan lure meg selv til å tro at dette er min kamp, men uten støtten hadde jeg vært fortapt for lengst.

     

    Ikke bare er dette innlegget noe av det mest blottstilte jeg noensinne har skrevet, men informasjonen som foreligger er også svært sensitiv. Det vet jeg godt. Jeg kunne ikke med garanti vite om dette var noe familien ville skulle komme ut, så jeg informerte mamma og pappa på forhånd. For første gang her på bloggen. Jeg kunne aldri publisert noe slikt uten at de visste om det (selv om de begge var tvilsomme til det...) Ja, det er min blogg, mine tanker og min sykdom, men det betyr ikke at jeg står alene. Dette gagner like mye de jeg bor sammen med. Når jeg da velger å ta slike steg fortjener de å vite om det før sosiale media, kolleger og resten av Norge. Og nå som den store ''hemmeligheten'' er ute, er historien om meg, med anoreksi fra start til slutt, fullstendig offentliggjort. Jeg ber om forståelse for det jeg nå har delt. Tilbakemeldinger er alltid hyggelig å få, men jeg har ingen planer om å gå noe mer inn på det som står her. For denne jenta er det kun fremtiden som står i fokus!

     



     

     

    Alle bildene er plukket ut vilkårlig, og er fra 2006 og 2007, unntatt de to siste. De er bare noen dager gamle. Og jeg som trodde jeg var meg selv lik (?)

     

     

    Takk for at du tok deg tid til å lese! Del gjerne innlegget om du vil.

  • 0

    Jeg orket ikke fortelle om det...

    Jeg tar selvkritikk på måten jeg har fremstilt den psykiske lidelsen, anoreksi på. Eller rettere sagt; måten jeg ikke fremstilte den på. Fokuset mitt har hele livet vært muligheter, og selv med en sykdom som skapte store begrensinger, var det allikevel mulighetene som hadde forrang. Jeg taklet ikke noe annet. Og på mange måter kan man vel si jeg ikke ville innfinne meg med den store stygge realiteten, nemlig sykdommen. Det er først nå, etterpå. Nesten fri fra anoreksi - at jeg ser at jeg overkjørte begrensningene fullstendig. Veldig takknemlig for at jeg til slutt nådde det punktet der jeg så at det var feil, og heller begynte arbeide innenfor begrensningene. Det har skapt et liv som har gitt meg langt mer frihet, lykke og livsglede. Og allikevel med stø kurs og god kontroll over meg selv. Jeg har blitt en langt sunnere jente nå, både fysisk og psykisk, og fremtiden er 110% innenfor rekkevidde!

     

    Tidligere ville jeg slippe unna alle konfrontasjoner, bekymringsfulle blikk og kommanderende ordrer. Derfor valgte jeg å kjøre et løp som skulle skåne meg mest mulig. Fra omverdenen. Fordi jeg var så sårbar. Så sterkt påvirket av alt som foregikk rundt meg. Jeg fortalte riktig nok om ødelagte organer, osteoporose, og flere av de uheldige konsekvensene jeg hadde fått oppleve. Allikevel fortalte jeg aldri den hele sannheten. Om hvordan det ''syke liv'' egentlig var. Om hvor ille det egentlig stod til, og hvor elendig jeg psykisk (ref; depresjon i 6 år!) hadde det. Samt hvor redd jeg var for å dø, og hvor redd jeg var for alle disse eventuelle følgene. Hva hvis? Det har vært mange søvnløse og urolig netter, depressive tanker og sterke følelser av apati og litenhetsfølelse. Det har vært fysiske utfordringer med tanke på løfting, sitting, ståing, gåing og som sagt; soving. Eneste jeg ikke har merket noe til er tap av energi med utmattelse. For utenom det har jeg vel vært borti hele repertoaret. Jeg har hatt verkende ledd i alt fra lilletåaen til ryggen. Jeg har hatt ekstreme tilfeller av leamus. For ikke å snakke om har jeg levd i en konstant kald kropp. Jeg tuller ikke. Saken er bare den at jeg har ignorert plagene, og mer eller mindre latt som at de ikke var der. Jeg har forsøkt skyve fokuset med smerter og ubehag vekk, og erstattet det med andre tanker, følelser og aktiviteter. Spesielt har jeg gjort dette de gangene andre har sett meg, og hver gang folk har spurt har jeg på autopilot svart at alt er bra. Kanskje har det gitt et noe feilaktig bilde av sykdommen, og det beklager jeg. Som syk er det vanskelig å dra en skilnad mellom sykt og friskt, og en balansegang er desto vanskeligere å erverve. Ergo blir det veldig enten eller. For meg ble det altså å fremstå frisk uansett hva. Samtidig har jeg ønsket å vise meg fra en positiv side her på bloggen. Jeg har hatt lyst til å dele min glede, motivasjon og viljestyrke her, fremfor alt det som jeg daglig har måttet overvinne. Det er en slik person jeg vil bli husket som. Ikke som offeret eller den stakkarslige anorektikeren. Hvilken verdi skulle det gitt meg liksom?

     

    Selvsagt er det en god egenskap. Å legge seg ned ville ikke gått noe særlig i min favør. Men igjen; jeg har på en måte levd litt utenfor meg selv. Jeg innså at jeg hadde anoreksi, uten at jeg egentlig gjorde det. I åtte hele år. Med et sykt og svært så usunt blikk. Med forvrengte tanker og null fornuft. Så skal jeg allikevel ikke arrestere meg selv helt her. Å si at jeg bare har publisert skinnviten, blir å ta i. Selvfølgelig har jeg vært ærlig og oppriktig med dere. Det finnes ikke en sannhet jeg har pyntet på, eller noe jeg har løyet om. Jeg har vel heller trolig og ganske ubevisst holdt igjen en del. Fordi jeg har vært redd, spesielt for hvordan andre vil ta det, men også for hvordan det kan skade meg i ettertid. Så har jeg tenkt en del på familien oppi det hele, og også på det at Madelén skal fremstå mest mulig lik seg selv. Som en solstråle. Som et ja-menneske. Som en som inspirerer andre. Da kunne jeg jo ikke sutre, eller brette 100% ut om mine mørke sider og dårlige dager. Jeg var nødt til å finne denne gylne middelveien. Og for meg ble det å unnlate en del fra bloggen. Mye mulig det har gitt et mer glamorøst bilde av anoreksi enn det den fortjener. Bare så det er sagt; anoreksi er ikke en glamorøs hverdag! Den er alt annet. Veldig ofte så tror jeg mange har tenkt/tenker at jeg er det fulle svaret på en anoreksi, og at mine opplevelser er ensartet alle andre anorektikere sine. At jeg sitter med en slags fremgangsmåte og fasit. For ja. Jeg har forsøkt å opprettholde den gamle Madelén, fremfor å følge psykologenes og legenes råd, med å godta det faktiske tilfellet. Det høres kanskje enda mer sykt ut, og for å slippe unna det stempelet, skal jeg fortelle hvorfor...

     

    Hele sykdommen, fra start til slutt, har vært et eneste stort nederlag for meg. Det å fortelle andre at man er syk får en liksom til å fremstå så sykelig, stakkarslig (?) Jeg ville jo ikke være en sånn. Jeg ville bare være som alle andre. Derfor trengte jeg komme ut av sykdomsboblen og forsøke leve livet med minst mulig begrensninger her på bloggen. Ikke med den perfekte fasaden, men som et avbrekk fra det tunge og tøffe. Især trengte jeg få respons på at jeg ikke virket syk av andre, og da ble dette en nyttig arena. Her møtte jeg mine likesinnede. Både de som hadde anoreksi, de som hadde hatt anoreksi, men også de ''normale'' som delte mine ambisjoner og drømmer omkring utdannelse (advokat) og generelle mål i livet. Tross dette ble jeg aldri ''som alle andre''. Jeg var fremdeles undervektig, blek, tynn og henslengt. Det er først nå jeg har blitt en av mengden, og vet dere hva? Omsider har jeg innsett at jeg ikke vil gli inn i dette A4 fellesskapet. Jeg vil være unik - og det er noe jeg blir med all denne bagasjen jeg har drasset på de siste årene. Jeg vil fortelle folk om denne lærdommen og livserfaringen, både på godt og ondt. Jeg vil ikke late som at det aldri hendte. Jeg er ikke lenger redd. Nettopp fordi ikke folk lenger har noe grunn til å prate til meg om hva jeg bør spise, hvordan jeg bør trene eller i verste fall, at jeg må innlegges. Jeg har ikke ord for hvor avslappet og betrygget det gjør meg. For første gang på lenge er jeg fullstendig uredd for å tråkke feil!

  • 0

    Ikke fullt så gøy!

    Jeg har gitt alt de siste ukene, og virkelig storkost meg. Faktisk så mye at det ikke er før nå i etterkant jeg merker at noe ikke er helt som det skal. Om det er fordi jeg har hoppet opp og ned på festival, løpt i lite komfortable sko, sittet på knærne x antall timer, eller gitt for mye på mølla, er usikkert. Det som i alle fall er sikkert er at akilles plutselig har slått seg vrang. Jeg har helt ekstreme smerter når jeg går, og jeg kan ikke en gang hoppe på det ene beinet eller legge for mye vekt på det. Især ikke hvis jeg er under bæring av et eller annet. Da svikter plutselig beinet, og det er ikke like morsomt som det høres ut. Første dag tilbake på jobb var ikke den beste opplevelsen, akkurat. Tirsdagen enda verre, og Onsdagen rene marerittet. Jeg haltet som en gammel dame, og den eldre mannlige kunden påpekte så fint at jeg som ung burde rette meg mer opp i ryggen. Og at jeg dessuten ikke bare burde stå å henge ved pc'en hele tiden. Haha. Hardt gulv og mye gåing/småløping er de to tingene (ifg helseoppslag) som er minst anbefalt når det er senebetennelse på gang. Som jeg så fint diagnostiserte meg med. Men, slikt hører tydeligvis ikke jeg på. Jeg er bare så ekstremt pliktoppfyllende, og hater fravike det jeg skal. Spesielt fordi jeg hater svikte folk som forventer noe av meg. Da tar jeg heller de følgene som måtte komme etterpå. Min bandasjerte hæl har nærmest slukt ibuxsalve de siste dagene, og det hjelper det, men ikke så mye som ønsket. For jammen har jeg hatt noen smertefulle kvelder og søvnløse netter den siste tiden. Enn så flink jeg har vært til å ta hensyn til foten. Jeg er jo svært så aktiv. Det samme er jobben min. Og det trives jeg selvfølgelig utrolig bra med sånn utenom brukne armer, hjernerystelser og senebetennelser. Jeg lå faktisk og gråt på gulvet da jeg kom hjem fra jobb på Tirsdag. Jaja. Det bedrer seg vel snart. Håper jeg. Første gang jeg brakk armen så dro jeg jo på skolen og satt der i fire timer før jeg skjønte at jeg måtte en tur til legen. Eller, venninnen min skjønte det, fordi armen min så litt snodig ut. Selv satt jeg bare der og skrev på oppgaven om hinduismens guder, og ante fred og ingen fare. Så, når jeg merker smerter slik som nå, så må de vel være ganske intense. Såpass intense at jeg begynte gå med høye heler her hjemme kun for å slippe tråkke ned der det er vondt. Ja. Det var et kjerringråd jeg slukte rått på internettet. Ting utenfor mitt kontrollområde gjør meg såpass desperat, at alle råd må utprøves.

     

    Jeg skjønte ganske fort at det ikke kunne pågå dette her, så det måtte en legevisitt til. Som om ikke jeg har vært der nok ganger nå, og det ironiske er at 90% av mine besøk i 2017 har dreid seg om helt andre ting enn anoreksien. Jaja. Det tyder i alle fall på at jeg begynner å bli som den gjengse nordmann, nå som jeg går til legen for hverdagslige plager og sykdommer. Ikke har jeg den frykten heller. Tidligere følte jeg alltid anoreksien tok plass i samtalen, og bare det å dra til legen var et kjempeork og en utrolig negativ ting. Jeg turte heller ikke dra uten mamma. ''Nei, så du har brukket armen. Ja, da vet du at det er benskjørheten som gjør at du brekker mer, og det er jo en følge av anoreksien. Bla bla bla''. ''Nei, så har du vondt i tommelen. Ja, da kan det være en slitasje (artrose på fagspråket), og det kan veldig mange med benskjørhet få, og det skyldes anoreksien. Bla bla bla...'' Hadde jeg kastet opp blod eller blod ''der nede'' så turte jeg ikke dra. Jeg visste at mitt blødende magesår stammet fra min syke tid på post 3, da jeg svelget hele nøtter og poteter delt i to. Mine forhøyede leververdier derimot, mente legen kom av undervekten. Men, jeg har aldri fortalt han at jeg i over ti år hadde en orm i magen som stjal all næringen min, og spiste på mine indre organer. Det var det bare min gamle lege som visste. Poenget er at uansett hva jeg var plaget med, så kunne det kobles til anoreksien. Det skremte meg veldig. Jeg begynte nesten bli hypokonder. Ikke fordi legen sa det og det, men fordi jeg googlet meg til det og det før jeg kom. Jeg visste hvorfor jeg hadde brukket armen, hvorfor tommelen var vond, hvorfor jeg hadde vondt i ryggen, osv, osv. Og jeg hatet at jeg måtte face legen nok en gang og fortelle at dette var på grunn av anoreksien. Jeg hatet å se skuffelsen hans, og jeg hatet å vite at jeg var en slik pasient som aldri viste resultater. Men så ble plutselig blodprøvene bedre, EKG viste ikke avvik og Madelén kom til syne. Det er jeg som nå tar kontrollen under legetimer. Jeg er deltakende, nysgjerrig og engasjert, ikke bare passiv og lyttende - som før. Noe har skjedd. Jeg har begynt å bry meg om helsen min. Jeg finner den interessant, og viktig. Fordi jeg vet at kroppen skal være med meg livet ut. Jeg er glad for å leve, men ekstremt takknemlig for å fungere så godt som jeg gjør, også. Den gang jeg trodde det var for sent, var det aldri det. Det var bare jeg som hadde gitt opp håpet. Jeg trodde jeg var låst til en sykdom for alltid. Noe jeg altså ikke er. Jeg er ikke låst til en eneste sykdom. Alt kan rette seg. Jeg er heller ikke låst til noe senebetennelse. Jeg må bare følge noen råd fra legen, og de var ganske klare. Det måtte en ukes sykemelding til (100%), og gåturene valgte jeg selv å avstå fra. Gidder ikke ha vondt lenger enn jeg må. Selv om dette er veldig mot hva jeg synes er ok, så føltes det veldig riktig, sånn egentlig. Alt for mye står på spill til at jeg kan pådra meg en kronisk vond akilles. Selvfølgelig veldig typisk at dette skjer den første uken jeg er tilbake etter ferie, og at jeg må ta ut sykemelding etter bare tre dager i jobb. Jeg kan kanskje skryte av mye hell i livet mitt, men når flaksen snur seg, så er det nesten for ille.

     

    Jeg var helt ødelagt da jeg kom hjem fra legen kl 9 i går, og da hadde jeg ikke beveget meg lenger enn til og fra bilen, og hoppet opp og ned trappene hjemme. Det endte med at jeg sov bort hele dagen, og ikke var oppe igjen før mørket begynte legge seg. Har ikke så mye annet valg enn å hvile benet, smøre/bandasjere det, ta smertestillende og holde det høyt. Dessverre er det veldig kritisk å bli sykemeldt midt i sommerferien, så jeg følte veldig på det at jeg måtte stille opp på jobb i dag. Spesielt siden det er en hektisk Lørdag. Tross min stahet og viljestyrke, måtte jeg allikevel kaste inn håndkledet en time før. Litt nederlag. Det var fint jobben tilrettela og lot meg få sitte på en stol hele dagen. Hadde det bare ikke vært for at smertene fra hælen strålte utover i resten av foten. Og de gav seg heller aldri. Noe som både gjorde meg kvalm og svimmel. Veldig ubehagelig. Akkurat nå tenker jeg mest på å legge meg igjen, men fordi det er så fint vær tenker jeg det blir en tur ut i sola med mamma. Også må jeg jo bake et sukkerbrød, lage to forskjellige mousser og stikke ut figurer i farget marsipan. ''Byggingen'' tar jeg i morgen. Mamma fyller nemlig år på Mandag, og da er kun det beste godt nok. Jeg får heller ta igjen tapt søvn i morgen. Det er litt trist å kaste bort en dag på det, men jeg må nesten lytte til kroppen. Vil jo ikke at min kommende uke skal bli helt ruinert. Jeg er nemlig en altfor rastløs sjel, så det å være låst til hjemmet gjør ikke saken særlig god. Dersom formen tillater det, så prøver jeg selvsagt å komme meg litt utenfor døren. Om det så bare er for å sitte på verandaen eller være passasjer i bilen. Hvis ikke er jeg redd jeg blir litt vel apatisk og grinete. Ikke en bra kombinasjon. Det er veldig ofte sånn at jeg legger meg til å sove når jeg kjeder meg, synes synd på meg selv eller har vondt, så det er en trend jeg prøver å snu litt på. Jeg må lære meg å anvende dagene, om ikke riktig, så bedre. Da tenker jeg egentlig primært bare det at jeg holder meg våken. Kanskje fargelegge litt, spille playstation med lillebror, og rydde opp litt i rotet mitt. Jeg har nemlig omsider begynt komme a jour med klesskapet mitt (kastet masse!), bildene som hadde hopet seg opp siden 2010 og det som var intet mindre enn 246 oppskrifter på mailen er snart utskrevet og fordelt i tre permer; baking, søte fristelser og middager. Skulle veldig gjerne testet fjellskoene også, men akkurat nå er det et ikke-tema. Jeg har nok med å gå normalt...

    Som alltid; den uredigerte sannhet.

     

    Helt på tampen føler jeg det må noe optimistisk til. Midt oppi ''elendigheten'' finnes det nemlig et lysglimt. Jeg fikk nemlig svar fra Høgskolen angående eksamen i philosophicum/filosofikum Onsdags kveld. Jeg skal innrømme at jeg hadde utrolig blandede følelser. Enten hadde jeg misforstått totalt og gjort det skikkelig dårlig (noe jeg aldri gjør), eller så hadde jeg forstått og gjort det skikkelig bra. Faktisk var jeg så ekstremt redd for å sjekke resultatet at jeg måtte ha pappa ved min side. Denne karakteren er en del av min vei mot jussen, så den kunne ikke være dårlig, dersom den skal gi meg fritak fra faget på universitetet. Fordi det var A-F så måtte jeg google. Det var pappas velmente råd, og sannelig var det lurt. Her hadde jeg trodd F var best, fordi F er bokstav nummer 6, og i mitt hode var det lik karakteren 6. Ja, jeg har sett amerikanske filmer, men aldri tenkt over at A var det gjeveste. Så, jeg er glad jeg tok en ekstra sjekk. Godt å vite at bokstaven min ikke indikerte stryk, men heller det fantastiske (forventede) resultatet jeg ønsket. For en start å få på utdannelsen min! Dette halvåret har vært lærerikt og givende, og jeg gleder meg stort over at jeg har bevist at jeg har mestret et fag som var så ukjent til å begynne med. Attpåtil via nettstudier der kontakt med læreren har vært på et minimum, og diskusjon med elevene har vært utelukket. Jeg sendte jo faktisk læreren bekymringsmeldinger første dag av studiet, fordi Smarte Smartesen hadde sjekket universitetets eksamensoppgaver. Herregud. Snakk om å skyte seg selv i foten. Samtidig ble det som fremstod som ''umulig'', en viktig motivasjon for meg. Dette skulle jeg bare forstå. Punktum. Selvfølgelig er jeg stolt nå. Og da er det på en måte ikke så farlig med foten. Den blir bedre, og det er det som teller!


     

  • 0

    Har ikke veid så mye på over 8 år...

    Jeg har lenge ønsket meg en badedrakt. Egentlig ikke noen spesiell grunn, annet enn at jeg føler bikini blir så nakent. Jeg hater å vise frem magen, eller føle at puppene fra tid til annen ikke er nok dekt til. Dessuten synes jeg badedrakt er utrolig stilig. Noe helt annet enn hva det var før i tiden. Nå er det jo blitt en slags trend med badedrakt, og de kommer i alle slags design, og fasonger. Nokså annerledes enn den rødblå jeg hadde fra H2O i 3 klasse. Jeg har lett og lett i tre-fire år etter badedrakt, men neida. Intet å oppdrive. Verken i butikker eller på nett. Er sikkert ikke alene om å være den som aldri finner det hun leter etter, men så fort hun ikke er på utkikk så dukker alt mulig opp. Ofte utenfor sesong, også. Hater når det skjer. Denne gangen var jeg litt mer heldig. Vi er midt i Juni måned, og i går dukket den perfekte badedrakten opp. Annonse på Facebook av alle steder. Jeg klikket meg inn, og der var den. Eller de. Det var et godt utvalg. Attpåtil i min størrelse. Favoritten var helt klart en mørk blå i mitt favorittmerke, Polo. Problemet tidligere har nemlig vært dette med standardstørrelsene small til og med large. Neida. Ikke denne gang. Denne gang var det noe som faktisk kunne passe meg.

     

    Jeg la badedrakten i handlekurven min, og løp opp for å finne bankkortet og mobilen. Lenger kom jeg ikke. Idet jeg skulle betale fikk jeg en uggen følelsene, og usikkerheten stod mot meg. Hvordan vil jeg se ut i den? Hva vil folk utenfra tenke om kroppen min? Kommer jeg til å bruke badedrakten? Blir dette et kjøp bare for å kjøpe? Rettere sagt; 1500 kr ut av vinduet? Ikke at det er noen svimlende sum, men jeg må jo si jeg er litt sånn negativ til å kjøpe ting som bare blir liggende igjen i en skuff. Ergo måtte jeg overveie om dette var et fornuftig kjøp. Jeg plasserte meg halvnaken foran speilet, og dro bokseren oppover slik at den dannet en trekant - som kanten på badedrakten ville gjort. Synet som viste seg bekreftet mine mistanker, og slo meg i bakken. ''Nei og nei, så tjukk jeg har blitt. Nei og nei, så stygg kroppen min faktisk er''. Noe badedrakt ble det altså ikke, og noe bading blir det heller ikke dette året. Jeg er ikke noe badenymfe, samtidig som jeg ikke greier føle meg tilfreds i kroppen. Bedre blir det ikke. Selvfølgelig var det et sjokk å se kroppen sin for første gang på x antall måneder. De gangene jeg dusjer så lukker jeg øynene mine og ofrer ikke et blikk på kroppen. Jeg kler på meg i blinde og enser ikke noe som helst før kroppen er fullstendig tildekket. Må jeg på do om natten kler jeg på meg alle klærne mine før jeg passerer skyvedørsgarderoben med gedigne speil. Når jeg ikke er på jobb lever jeg i joggeklærne mine, og aldri noe som er tettsittende. Sånn er det bare. Jeg har riktig nok godtatt å leve med denne kroppen, men jeg har på ingen måte sagt jeg vil like den. Og det tenker jeg får være min business - på samme måte som folk på motsatt side er stolte over sin kropp. Uansett hvor dumt det måtte virke. Før likte jeg bruke tightser, mens nå har jeg et blandet syn på å det. Alt som kan vise fram legger og lår er langt utenfor min komfortsone. Virkelig.

     

    Spørsmålet er hvordan jeg skal løse dette nå som det er ferie og sommer? For, jeg kan jo ikke backe ut. Jeg må møte opp der jeg skal, og utnytte disse ferieukene på en fin måte. Selv om jeg nokså skrekkblandet fryd omkring det. Det verste er det at folk vil se at jeg ikke er så tynn som jeg var. Mange vil kanskje ikke engang se at jeg har anoreksi. Jeg vet jo at det var det jeg håpet, men nå synes jeg det har gått litt... fort? Ting skjer utenfor mitt kontrollområde, og det er det som er så ubehagelig. Kanskje overdriver jeg litt også? Jeg innbiller meg nok at jeg er større enn jeg er, og det er jeg fullt klar over. Uten at jeg egentlig gidder gå så mye mer inn på det. Igjen må jeg bare ta tiden til hjelp, og gi litt f, der det trengs. Slik som nå. Ok, så likte jeg meg selv bedre da jeg var tynnere. Det er ikke noe å lure på engang. Problemet var bare den konstant tilstedeværende dårlige samvittigheten. Umulig å holde ut i lengden. Hva i alle dager er det jeg gjør med meg selv? Hva er det jeg utsetter familien min for? Hvordan kan jeg nå målene mine om jeg fortsetter slik? Det ble mine grublinger. Folk sier man innser at nok er nok, men det gjorde ikke jeg. Jeg fant bare en motivasjon som betydde mer enn noe annet, og ex philen startet det hele. Trådde på vekta av egen fri vilje i går med Aleksander som øyenvitne. En stund siden jeg hadde stått der kan man si. Før var jeg redd, nå er jeg bare gira på å komme meg dit jeg skal og si meg ferdig med hele sykdommen. Slik at jeg slipper forholde meg til den, og folk ikke kan spørre mer. Selv om det ikke innebærer badetøy eller noe selv-elsk, så er det en helt annen (og friskere) tankegang enn hva jeg tidligere hadde. Så her sitter jeg nå, da. Like tung som jeg var i Februar 2010. Kun 300g unna det leger flest anser som godkjent til løping. Nærmere min gamle sunne vekt enn anorektiske sykeste vekt. Det er befriende, og også noe surrealistisk. Som jeg sier så liker jeg det ikke, og noe bilde kommer neppe, men jeg kan leve med det. For denne nye kroppen kan jeg trene og forme slik jeg vil, og dessuten gir den meg så mye. Ikke mer energi, for den har jeg alltid hatt max av, men langt mindre smerte. Psykisk, selvsagt, men også fysisk. Jeg har ikke vondt når jeg sitter, og jeg knekker ikke når jeg beveger meg. Jeg har en jevnere blodgjennomstrømning slik at kramper og leamus ikke tar meg 24/7. Og; selv om jeg ikke tror på det, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg er mer positiv til å pynte meg, og til å møte andre mennesker. Jeg ser ikke lenger ting som et ork, men som muligheter og gleder jeg ikke vil/kan gå glipp av. På et år har det skjedd så enorme endringer. Det er nesten uvirkelig. Tenk at det ikke måtte én eneste behandling eller psykolog på banen. Igjen; pappa sa staheten min skulle snu dette her, og han hadde så rett! ''Når Madelén har bestemt seg finnes det intet som kan snu henne''... Men. Det er derimot ingen garanti for at dette blir noe barneskirenn - og akkurat det vet jeg, og er forberedt på. Merk dere mine ord.

     

    Jeg vil også at dere skal merke dere det at en anorektiker som går opp i vekt uten å være klar for det, ikke vil klare holde på vekta og bli friske. For selvfølgelig kunne leger, helsepersonell og det som verre er, pushet meg opp i vekt i løpet av disse 8 årene. Men. Heldig for meg, ble jeg gitt opp av systemet ganske tidlig. Jeg var et sært tilfelle som ikke hadde noen sjans i verden til å bli kvitt anoreksien, sa de. De, ikke jeg. Jeg har hele tiden hatt troen. Jeg har visst at denne tilsynelatende umulige kampen, ikke er umulig. Fordi, bak alle motbakkene finnes det noe mer. Bak alle feiltakene finnes det en mulighet. Til å rette opp. Til å erfare. Til å innse hva dette handler om. Det å komme opp i vekt, handler nemlig ikke bare om å komme opp i vekt, men også om å bli der. Hvis man ikke er kommet langt nok, så vil det bare bli en ond nytteløs sirkel. En egen kokong man for alltid vil spinne rundt på. Mange vil kanskje tenke det ikke har vært forsvarlig at jeg har vært på en så lav vekt så lenge, men igjen, hadde det vært bedre om jeg var inn og ut av sykehus? At jeg fortsatte med selvskading? At jeg fortsatte å lure unna mat? At jeg fortsatte med mine ''skjulte'' løpeturer? Kunne jeg da rukket fullføre videregående, ta lappen, eller jobbe? Nei. Jeg har formet livet mitt mens jeg har vært syk og undervektig, og jeg tenker at det var det som var det riktige i mitt tilfelle. Det som skulle til for at jeg ikke gav opp da det var som mørkest. Det som skulle til for at jeg i vinter ble kvitt en 6-årig depresjon. Det er nemlig ikke før de siste månedene jeg har lært å akseptere vektoppgangen. I mellomtiden har jeg bare nytt livet, og forberedt meg på det verste. Som trolig og mest sannsynlig vil vise seg å være det beste. Jeg skal jo bli advokat, skaffe meg en kjæreste, reise, oppleve, sykle+gå på ski - birken, hoppe i fallskjerm, hoppe i strikk - så mye gøy! Men, nå skal jeg bare nyte sommeren og ha det strålende bra! Straks tid for vorspiel, og Vervenfestivalen :D

     

     

    Gårsdagens venninnebesøk og Tønsbergtur med mamma var definitivt ikke et ork. Jeg nøt hvert eneste minutt, og selv om det var et uggent syn å se seg selv i tights etter veiingen, så gikk det seg til utover dagen. Jeg ser ingen grunn til å grine når sola skinner og jeg har så mange fine, flotte mennesker rundt meg. Og når mamma attpåtil drar på seg spandabelbuksene så føler jeg meg både takknemlig, og utrolig verdsatt. Akkurat slik jeg ønsker å ha det.

     

     

     

    Til slutt:
    Takk til alle som sender inn mail! Jeg prøver å svare så godt jeg kan, men kommer ikke til å utdype min friskhetsprosess noe utover det jeg allerede har gjort her på bloggen. Det vil si; alt som angår matinntak, vekt, høyde, BMI, rutiner, osv, vil ikke bli besvart. Det er veldig sårt for meg, samtidig som jeg ikke ønsker komme opp med noen fasit, da vi alle er forskjellige. Det som passer for meg, og det jeg tenker jeg skal veie eller spise, er sjelden det som er riktig for en annen. Jeg har selv dannet meg et opplegg som funker - noe jeg er et levende bevis på skulle man for eksempel sammenlignet sommer 16 og nå. Har ikke involvert noe ernæringsfysiolog (avlyste egenønsket henvisning tre ganger!), da jeg fra før har et såpass turbulent og spesielt forhold til mat. Noe en slik fagperson neppe gidder tro på. Derfor er saken i mine hender, og det er like greit. Jeg må rett og slett spise det jeg liker (som vil si; mye spekeskinke og fenalår), og samtidig få i meg de tilskuddene jeg trenger. Det er utrolig lite å variere på i mitt kosthold, men er for meg det som funker. Jeg anbefaler ikke anorektikere generelt å spise som de selv vil, med mindre de vet hva de begir seg ut på, og gjerne har en del års erfaring på baken. For meg har dette krevd flere år med prøving og feiling, og også myyye tålmodighet. Det har vært blod, svette og enorme mengder tårer på veien, og helt ærlig forstår jeg ikke at jeg har greid å knekke koden. Før drømte jeg at jeg var frisk, og våknet som syk. Nå drømmer jeg at jeg er syk, og våkner som nesten-frisk.

  • 0

    Ex phil finito

    Kun mamma og min ene (snille) kollega som byttet vakt med meg, visste om eksamensdatoen min. Jeg gidder ikke spre budskapet til alle og enhver, for jeg har nok med å vite at jeg selv skal gjennom pensum. Ingen andre trenger å minne meg på det. Det handler overhodet ikke om nerver, men det handler om det indre stresset jeg stadig bygger opp. Et stress som gjør at jeg løper opp og ned trapper, hiver i meg maten, sover dårlig og blir irritabel. Ikke så ille, men noe i nærheten. Det nytter ikke å si til meg at jeg skal roe ned, nyte maten, sove godt og puste ut. Jeg har aldri forstått de ordene. Som person er jeg stresset av natur, jeg har sjelden hatt uavbrutt søvn, og dette med maten har aldri vært noe tygg-tygg. Jeg har bare svelget rett ned. Puste er hvert fall ikke noe jeg mestrer. Jeg har vært på flere yogatimer, der jeg ender opp med å holde pusten for så å pådra meg strekk i brystet. Så, der har dere meg. Mennesket, som ikke greier være menneskelig. Slå den!

     

    Hvem som helst hadde nok ikke taklet å være i min stressede kropp, men for meg som er vant til det, så ville det føles ubekvemt å være uten. Skal jeg være ærlig. Stresset er ikke bare negativt, men også det som minner meg på at jeg må rekke noe, gjøre noe eller få til noe. En liten drivkraft på en måte. Så kan det diskuteres hvorvidt det er bra for meg eller ikke. Jeg vet nemlig ikke hva det vil si å være uten. Jeg må være i aktivitet, ha planer, og samtidig være spontan. Jeg skal helst rekke over alle bauer og kanter selv om døgnets 24 timer viser til at det er urealistisk. Det kan være alt fra 5 til 25 gjøremål om dagen, og ofte fyller jeg opp hele dager. Det er ikke unormalt at jeg kan dra til legen klokken 12 på formiddagen og være hjemme igjen klokken 21-22 på kvelden kun fordi jeg skulle det og det og det. Pluss seks-sju ting jeg kom på underveis. Jeg kaller meg selv effektiv. Mamma derimot bruker oftere ordet; stresset. Men. Sannheten er at jeg trives slik. Det er utrolig gøy med full fart. Jeg blir glad av det. Især fordi det får meg til å fokusere på ting jeg liker, fremfor for eksempel sykdom, de harde realiteter, osv. Med disse velvalgte setningene kan dere kanskje tenke dere til arbeidsmengden min, og prioriteringene mine. Jeg har lest hver bidige dag. Det inkluderer fridager og det inkluderer før jobb og etter jobb. Det inkluderer også på nattestid. Enn så lenge har det gått fint, men det er nå mot slutten jeg har kjent ekstra på at jeg må rekke gjennom alle notater, repetere alt, og svare på det som er av oppgaver. Pluss litt til. Inkludert å lese ekstra på nett for å forstå ytterligere. Ja. Jeg har garantert gitt meg selv mer jobb enn nødvendig. Skylder på at jeg ikke visste hva jeg gikk til. I starten skjønte jeg ingenting. Jeg satt i flere timer og vred hodet mitt for å forstå avsnitt for avsnitt. Jeg sendte ørten meldinger til læreren, og jeg googlet hvert minste lille ord. Jeg følte meg fortapt. Kan vel kanskje ikke si det var så smart å åpne alle ex phil eksamensoppgavene på hjemmesiden til UiO første dag jeg startet på ex phil, heller, så jeg har vel en viss skyld der. Uansett, så er ikke det noe krise nå lenger. FORDI: Jeg er ferdig!!!!

     

    Endelig! Endelig! Eksamen er over, og jeg er ferdig med ex phil. I løpet av dette halvåret har det ikke bare vært filosofi, men fysikk, astronomi, vitenskap, psykologi og kristendom i tillegg. Haha. Jeg har blitt presentert for en rekke interessante filosofer. Selv føler jeg at de har beriket livet mitt ved at jeg har fått ytterligere selvinnsikt og bevissthet omkring meg og min eksistens. Og også om utviklingen i verden, og hvorfor ting er som de er eller har blitt som de er blitt. Det å fundere over eksistensielle spørsmål og den slags er faktisk meget interessant, og det å se sammenhenger mellom dagens samfunn, kvinnesyn og politikk, og det som for eksempel var i antikken, gir faktisk mening. Uten at jeg skal gli for mye over i pensum nå. Tross at jeg er i mål, så er det lett å bli litt for overivrig. Spesielt føler jeg for å briljere litt ekstra med alle de fantastiske fremmedordene jeg har internalisert den siste tiden. Eller bare ikke. Var en del lesere som ikke var helt happy da de måtte slå opp ukjente ord på google. Ser den. Generelt har jeg vel egentlig alltid hatt et ganske bredt vokabular, og har derfor prøvd å ta hensyn til det her. Bare ikke den siste tiden. Ting har liksom gått litt på autopilot, og plutselig har det hoppet inn noen nye begrep her og der. Så nå lover den skoleflinke frøkna å ta en liten pause, så får dere heller følge med hva som skjer videre. Ex phil åpner nemlig opp døren til noe annet...


    Gårsdagens festligheter! Forberedelser er viktig for å spare tid. Alle notater og notatbøker sortert etter filosof, så jeg enkelt kunne gripe til meg det jeg trengte mens jeg besvarte tidligere eksamensoppgaver. Minner meg på at jeg må rydde opp i rotet mitt....
     

     

    I utgangspunktet hadde jeg skyhøye forventninger til ex phil, og dem alle er innfridd. Dette er et fag jeg har elsket, og da overdriver jeg ikke - for min del, i alle fall. Forstår godt at dette ikke passer alle. Til tider har det selvfølgelig vært stress, slit og ytterst krevende, men bortsett fra det; bare gøy. Tross at det nå er godt å bli ferdig. Er jo ikke en magister i filosofi (selv om det hadde vært superspennende å trakte etter) jeg skal ta, så det er best jeg peiler meg videre på den veien jeg skal nå. Oppgaven gikk over all forventning. All kunnskapen satt der den skulle, og ordene bare strømmet på. Utrolig deilig. Fikk dog et skikkelig luksusproblem da jeg måtte velge mellom favorittene, Freud og Nietzsche. Det jeg derfor gjorde var å skrive typ 500 ord om dem hver, og se hva som utartet seg som mest ''lettvint'' og hva jeg selv føler sensor vil forstå best. Er virkelig spent på resultatet. Selv tror jeg ikke det blir noe under en femmer, men vi får se. Har jeg dummet meg ut med 4000 ord, så har jeg gjort mitt beste, og da er det greit. Jeg takker uansett for all tiltro og alle gode ord på veien fra mine medmennesker. Det er utrolig at ingen rynker på nesen, men faktisk ser at dette er bra for meg. Jeg er så glad for at folk ikke lenger betrakter meg som ''hun med anoreksi'', men heller som en helt vanlig jente med nøyaktig samme muligheter som en hvem som helst. Det finnes en vei videre, men den avhenger av flere ting. Dere får vente å se. Jeg lover å fortelle hvis det blir noe av planene mine. Ingenting er bestemt enda. Det jeg i alle fall kan røpe er at dette ikke innebærer noe behandling. Kroppen er ikke skrøpelig eller lider på samme måte lenger. Den er friskere og mer funksjonell. Ja. Til og med benstrukturen er riktig utviklet nå, og mine tydelige ribbein er ikke lenger så fremtredende som de en gang var. Det er selvfølgelig ikke bare fryd og gammen, men det må til, og det beste er å vise at jeg greier dette selv. Faktisk viser jeg bedre fremgang hjemme enn jeg noensinne viste til i behandling. Ja, det er mulig - til dere som måtte mene noe annet. Først og fremst fordi jeg er sta, men også fordi jeg har en sterk nok motivasjon i livet mitt!

     

    God sommer! Jeg har ferie disse to (fullbookede) ukene - altså etter i morgen kveld ;) Håper på litt sol. Kroppen trenger D-vitamin, og huden trenger farge. Og jeg bør kanskje besvare de tusen (neida, ''bare'' 67) e-mailene som har hopet seg opp i innboksen de siste ukene. Glad jeg ikke er toppblogger nå, for det antallet kjennes for øyeblikket noe altoppslukende. Tror jeg bare dropper å svare 3-4 sider på hver, så går det nok unna raskere enn det pleier. Blogg er riktig nok ikke jobben min, men jeg føler mer privilegert og takknemlig som får muligheten til å bistå syke og pårørende. Min stemme trenger ikke koste noe som helst. Det er nok for meg å vite at den kan hjelpe! Og som sagt; nå jeg er ute av eksamensboblen og den overdrevne tyggistyggingen, så svarene er like rundt hjørnet - skal bare få meg litt søvn først. Var visst ikke så enkelt å sovne med filosofene dundrende på repeat, gitt. Av frykt for å forsove meg droppet jeg piller, ørepropper og sovemaske - og i tillegg satte jeg på 7 alarmer med 3 minutters mellomrom. Jeg var faktisk ikke trøtt i det hele tatt da jeg våknet klokken åtte etter typ to-tre timer søvn, så det er vel det jeg får i fleisen nå. Har ikke stått opp så tidlig siden jeg trakk den første visdomstannen i April i fjor. En stund siden altså, så at det gikk så smertefritt er jo bare en drøm. Da kan jeg like gjerne være litt trøtt nå. 4 timer med skriving pleier for så vidt ikke ta på, men det gjør det når jeg hele tiden har i bakhodet at jeg skal levere mitt beste noensinne. Nå er jeg bare så lettet for å være ferdig, og vite at ex phil er et fullendt kapittel. Såfremt det blir godkjent på universitetet da. Men den gang, den sorg. En ny eksamen vil jeg ikke ha problemer med, om det så er. For meg var det viktige å ha noe å fylle dagene med dette halvåret, og det har jeg jammen meg gjort. I ordets rette forstand.


    Her burde jeg vel publisert et bilde av en overlykkelig Madelén, men akkurat nå tillater ikke utseendet det. Istedenfor får dere et bilde som jeg tok i natt, som for meg er litt godt å se tilbake på. Studielivet er nemlig satt på vent, og det er ferietid..
     

  • 0

    Flinkere, staere og mer kontrollert

    Frøkena har virkelig vist progresjon, og det er ikke lenger tvil om at jeg går mot en bedre versjon av meg selv. Det merkes, og det synes. Det gleder, og det skuffer. Det er en seier, og det er en lidelse. En lidelse jeg nå gjennomgår, og kanskje for alltid må gjennomgå. Helt ærlig så bryr jeg meg ikke om kropp. Kropp er bare teit. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og de målene jeg har satt meg. Jeg blåser fullt og helt i hvordan jeg ser ut, og om jeg er tilfreds med meg selv. Den dag jeg veier nok kommer jeg ikke lenger til å kalle meg selv spiseforstyrret. Ja, jeg vet de aller fleste med spiseforstyrrelser er normalvektige, bla, bla, bla... For noen er det kanskje en trøst å si dem er syke når det ikke ser sånn ut, slik at de kan få utløp for sine innvendige følelser. Det har i lange tider vært en trøst for meg også, men nå som jeg ikke ser en anorektiker i speilet, så blir det bare så feil å bruke ordet anoreksi. Et nederlag, på en måte. Jeg klarer ikke kjenne meg igjen i jenter som bærer den kroppen jeg tidligere hadde. Jeg bruker heller ikke anoreksi eller andre korttenkte unnskyldninger som noen årsaksforklaring. Jeg snakker kun på vegne av min egne vilje og fornuft, om det er noe jeg vil/kan eller ikke vil/kan. Anoreksi har blitt så fremmed og så ukjent, bare. Det er nesten rart å skrive disse ordene her. Men. Jeg tror det er en bra ting. Jeg tror det betyr noe positivt, og at jeg er et sted der noe annet enn sykdom opptar mine interesser og prioriteter. I mine øyne er jeg ikke hun med anoreksi. Jeg er bare litt tynnere og svakere enn gjennomsnittet, men til gjengjeld beintøff, supersta og sabla flink. Og også ekstremt temperamentsfull.

     

    For det er jo det som skjer. Jeg er i ferd med å finne tilbake til den jeg var før, i en forbedret versjon. Den reisen jeg har gjennomgått, har gjort meg så bevisst på meg selv, og dermed også på hva jeg ønsker å oppta fra ''gamle dager''.  Folk sier gjerne at anorektikere er stae, flinke, kontrollerte og temperamentsfulle mennesker, og at disse egenskapene blir forsterket når man blir syk. Gjett hva? Jeg var enda mer sta, langt flinkere, ekstremt kontrollert og hadde et temperament som knapt kan beskrives, før jeg ble syk. Dette er for mange kanskje dårlige egenskaper. Jeg er uenig. Staheten er det som driver meg mot målene mine, og gjør at jeg aldri gir opp. Flinkheten er det som gjør at jeg klarer målene mine. Kontrollen er det som gjør at jeg ikke tar snarveier, men holder fokus, mens temperamentet på en måte beskytter meg mot å være sårbar og viser at jeg er mentalt sterk. Mental styrke er noe av det som gjør at jeg greier holde meg plantet på jorden. De siste årene har vært en berg og dalbane med ustyrlige følelser. Ikke bare har det vært uvant, men også innmari irriterende for en som vanligvis er vant til å ha alt på stell. Jeg er vant til at jeg styrer løpet, og handler slik det er best for meg. At jeg plutselig begynner å grine over en filleting, er for meg helt absurd. Trolig er det en av grunnene til at jeg nyter dagene litt ekstra nå. Det finnes knapt saltvannstårer på mitt kinn. Den indre driven min har styrket seg betraktelig, og jeg elsker at jeg bruker staheten min til å kjøre det løpet jeg vil. Jeg elsker at jeg føler at jeg fortjener dette livet, og jeg elsker at jeg blir sint og slår i bordet når ting oppleves urettferdig. Det er vidunderlig å kjenne at livet former seg etter mine behov og ønsker, fordi jeg selv evner legge ned det arbeid som må til. Av egen vilje, og ikke etter ordre fra sykdommen.

     

    Mange er nok skeptiske til at jeg er så flink eller jobber så hardt, og det er greit. Det får være deres sak. Jeg er flink, fordi det er naturlig for meg. Det ligger i min natur å være flink. Det er en iboende streben og et slags behov som kommer innenfra. (Uten at det må misforstås, for det er selvfølgelig mye jeg ikke vet og mye jeg ikke kan.) Få som leser bloggen min kjente meg før jeg fikk anoreksi. De vet ikke at jeg satt med lekser midt på natten, at jeg presset meg i flere gymtimer helt til jeg spydde, eller at jeg synes alt under fem er for dårlig. Forskjellen er bare det at denne flinkheten ikke gikk på helsa løs. Jeg overlevde med blå poser under øynene, en hard gymøkt eller en fem minus. Det var da jeg begynte å straffe meg selv for at jeg ikke var flink nok, at problemene begynte. Jeg begynte å bruke begrepet fortjener om alt jeg gjorde, som i seg selv ikke er farlig - men den gang. Hjelp. Det er her mat og trening kom inn, nemlig. Minst mulig kalorier, 28 timer trening pr uke. Skjønner dere forskjellen? Når jeg nå er flink så er det fordi det gjør meg godt å mestre ting. Da jeg var syk, var jeg det på grunn av tvangstanker, og helt uten formål. Det fikk konsekvenser. Alvorlige, som dere vet.

     

    Heldigvis er det en stund siden den gang, og jeg har snudd dette usunne flinkhetsfokuset over på et langt sunnere flinkhetsfokus. Nå blir jeg ikke lenger syk av det, fordi sykdommen ikke er enerådende. Det er ikke sykdommen som ''snakker''. Disse tankene er de jeg hadde før jeg ble syk, og disse tankene er de som vil følge meg resten av livet. Helt siden jeg var liten har jeg jobbet for målene mine, og det er ingenting som tilsier at jeg skal slutte å jobbe for dem, bare fordi jeg har vært offer for en anoreksi. Tvert i mot. Jeg har blitt enda mer skråsikker på at det målet jeg som 7 åring satt meg, er riktig. Det er forsvarsadvokat jeg skal bli. Det er kanskje et høyt mål, men det er mitt eneste mål. Hvorfor skal jeg da ikke følge det? Det er nettopp dette jeg ønsker i livet. Da blir det også med de forutsetninger jussen er - noe av det vanskeligste å komme inn på, og noe av det vanskeligste å begi seg ut på. Hva så? Da sier det seg i alle fall selv at jeg må fokusere på å være flink. Jeg kan ikke ta en fridag, fordi jeg ikke orker å lese eller møte opp på forelesning. Jeg må komme a'jour med det som er, før jeg kan si meg tilfreds. Det betyr ikke ''jobbe til jeg stuper'', men ''jobbe til jeg er fornøyd''. For selvfølgelig har jeg planer om å ha et liv ved siden av skolen, hvis noen lurte.

     

    Akkurat nå er det snart eksamen i ex phil, som er forberedende til jussen. Jeg har (i tillegg til jobben min) sikkert sittet i 7 timer hver dag, de siste ukene, og det merkes godt på både rygg og det som er. Men, til gjengjeld gir det meg Søndagsfri og avslappende kvelder. Og det med god samvittighet. Selv om jeg er stresset som person, så nekter jeg å stresse meg gjennom pensum. Fordi jeg liker å lære, og jeg liker å lære i et tempo som ikke er racerbil. Derfor er det mye bedre å jobbe jevnt og trutt, og det føler jeg har gjort dette halvåret. Faktisk har jeg lagt ned langt større innsats enn det nødvendige, kun fordi jeg er så nysgjerrig og tørst på kunnskap. Det har blitt noen titusener med ord, kan man si. Skal virkelig bli spennende med eksamen. Føler egentlig jeg kan alt pensum nå, og det er en latterlig bra følelse. Da kan jeg på en måte roe litt ned de siste dagene, uten at jeg selvfølgelig tar helt fri. Det tillater jeg meg ikke. Repetisjon, repetisjon, repetisjon. Har selvfølgelig store forhåpninger til resultatet, men tør ikke tenke en tanke omkring det før jeg har sendt inn oppgaven til vurdering. Det som i alle fall er sikkert er at mitt beste er godt nok, og når jeg har fått supre tilbakemeldinger på alt jeg har levert, så satser jeg på at karakteren blir noe jeg kan leve med.

     


    Joda, jeg skriver på skapet (skal snart kvitte oss med), når jeg står fast. Her er et lite utdrag av mine velvalgte ord.

  • 0

    Fra bunadhater til bunadelsker...

    I vår familie har stadig bunader gått i arv. Da jeg var liten erindrer jeg spesielt bunaden fra mammas bygd, Voss. Og da bunadene ble for små gikk selvfølgelig mamma til innkjøp av barnebunader. Til min store fortvilelse. Jeg var kanskje en av tre som måtte ha bunad i klassen da vi gikk i barnetoget, og det var ikke gøy! Jeg ville ha kjole, bukse og skjørt som de andre. Jeg ville gå med joggesko, ikke pensko - og helst ville jeg ville ikke skille meg ut. Det var ikke det at mamma tvang meg, men det var det at jeg ikke turte å si noe. Jeg ville jo ikke såre henne. Så slik ble det. Bunad til og med sjette klasse. For meg var det en befrielse å da bunaden ble for liten. Og enda større befrielse var det å slippe å gå i tog da jeg begynte på ungdomsskolen. Det skal dog sies at jeg elsket 17 mai. Saken var bare det at jeg ikke fant det ''kult nok'' å gå i bunad eller tog. Jeg hadde et slags behov for å vise de andre ''barna'' at jeg ikke trengte å følge reglene. Haha. Snakk om rebell.

     

    Da det nærmet seg en avgjørelse angående konfirmasjon var jeg veldig delt. Først og fremst om jeg ville ha en feiring, og for det andre om hva jeg skulle ønske meg. Det skulle i hver fall ikke være kristelig (er ateist) og i hver fall ikke være bunad. Husker jeg lo småhånlig meg da jeg hørte venninnen min ''kun'' fikk bunad i konfirmasjonsgave mens jeg på min side fikk førerkort og dyre smykker pluss et supert selskap. Hadde jeg ikke konfirmert meg hadde jeg ikke fått noe selskap, så valget falt på borgerlig. Et valg jeg tok helt uavhengig av mine venner. Kom ikke med sammen med én person jeg kjente på kullet en gang, men det gjorde ikke noe. Jeg trengte på alle måter å utfordre mitt sosiale og utadvendte vesen. Noe jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Først og fremst fordi jeg hadde en reell dannelsesreise i løpet av konfirmasjonstiden, gjorde meg en fantastisk erfaring og fikk mange nye bekjentskap. Sistnevnte var med på å gjøre ungdomstiden min enklere, og jeg gikk på mange måter fra 0 til 100 i både selvtillit og det som var.

     

    Konfirmasjonspengene mine gikk ikke til bunad, men ikke noe andre spesielle fancy greier heller. Da jeg ble 14 jobbet jeg et år som telefonselger så jeg slet ikke med å betjene forbruket av Lacoste, Polo og Gant, ei heller treningstøy på ungdomsskolen. Konfirmasjonspengene stod mer eller mindre urørt på en konto, og ble ikke flyttet over til brukskonto før jeg som sytteåring begynte i min første ordentlig jobb, Elkjøp (der jeg fremdeles er glad jeg jobber den dag i dag) At pengene skulle bli værende i banken var et valg jeg tok - ikke noe foreldrene mine tvang meg til. Et slikt fornuftig valg gjenspeiler trolig den person jeg også er den dag i dag. Jeg har alltid hatt et godt øye for privatøkonomi og alltid god likviditet på kontoen. Hva konfirmasjonspengene gikk til er enda et stort mysterium. Jeg har bare brukt penger når jeg har hatt behov, men aldri gått i minus. Selv ikke da jeg med et sekssifret beløp åpnet mitt første og eneste aksjefond eller da jeg like etter brukte den doble summen på min første bil. Ei heller da jeg fire år senere kjøpte en enda dyrere bil (den jeg har nå). Det må være lov som ungdom å være stolt over å ha stålkontroll på økonomi. Aldri har jeg brukt penger på snus eller røyk, og heller ikke ofret store summer på alkoholkonsum. Forbruket har så å si være i null (sett utenom bilene mine) siden den dagen jeg startet på videregående. Kun de viktigste utgifter har blitt prioritert. Ønsker faller ikke under den kategorien. Rett og slett fordi jeg liker å spare, og jeg vil de neste studieårene vite at jeg sitter trygt i det. Det trenger ikke bety at jeg kan kjøpe alt jeg vil eller skal bo i en 150 kvadrats leilighet som student, men bare at jeg for eksempel får det pålegget jeg trenger eller at jeg ikke må kutte ned på gaver til familien fordi husleia er for høy. Noe i den dur. Men så var det bunaden, da. Den var ikke noe ønsket fra konfirmanten sin side, og dermed ikke noe jeg hun spanderte på seg selv den gang.

     

    Sommeren 09 giftet mamma og pappa seg, og for første gang noen sinne misunte jeg alle som hadde bunad. Husker det så godt. Gjorde nesten litt vondt. Den sommeren gjennomsøkte jeg nettet, men fant fort ut at jeg syntes det ble litt unødvendig og dyrt tross at jeg hadde grei råd. Samtidig så jeg slike investeringer som vokseninvesteringer. Ikke noe jeg som barn skulle bruke penger på. Ergo måtte den vente. Senere samme år kom bestemor med et forslag, helt uten å vite om det plutselige behovet og ønsket mitt. Hun hadde nemlig bestemt seg for å legge bunaden på ''hylla'' og mente jeg var den rette arving med tanke på hvordan ting hittil hadde blitt fordelt i familien. Jeg husker jeg hoppet himmelhøyt. Ikke bare var det en bunad. Det var verdens fineste bunad. Skulle jeg selv valgt bunad var det Gudbrandsdalen (hennes bunad), den hvite Dovrebunaden eller den hvite Oslobunaden jeg ville gått for. Men helt ærlig likte jeg Gudbrandsdalen best. Den blå fargen, broderiene og snittet er så fint. Ikke uten grunn at den har ligget jevnt mot toppen under bunadskåringen. Vel uansett. Våren 2010 startet prøvingen, og fordi den allerede var sydd inn satt den som et skudd. Tanken til bestemor var at jeg skulle rekke få den til Aleksander sin konfirmasjon - som ble første gang jeg brukte den. Og aldri har jeg følt meg stoltere. Og aldri føler jeg meg stoltere enn når den er på.


     

    Min arvede bunad er en mellomblå Gudbrandsdalen Festbunad/Festdrakt. I tillegg har jeg to tilhørende søljer, mansjettknapper, lue, skrin, veske og nå også cape. Fra før hadde jeg to barnesøljer. Skoene er kjøpt utenom. Jeg har 41 og 3/4 (!!) i fot så det er nært sagt umulig arve noe der. Dessuten er sko noe som slites ut. Jeg er nå ferdig med å samle opp til servise, så tenkte jeg skal begynne samle opp beltestøler fra og med neste bursdag. Forhåpentligvis har jeg da et belte før jeg er gift. Haha. Verken jeg eller bestemor har eller hadde noen tilknytning til Gudbrandsdalen. Bestemor fikk fritt velge den bunaden hun ønsket, og dermed falt valget på den fineste (ifg henne. Jeg er enig!) På den tiden var det ikke like lett å komme seg rundt med bilen så målene ble sendt inn til Husfliden i Lillehammer. Morsomt å tenke på. Bunaden var så å si skreddersydd for bestemor, men som sagt har den blitt tatt inn i de senere år. Den passet meg nokså perfekt i 2010. Verre etter jeg gikk ned i vekt. 17 mai i år var første gang jeg kjente den strammet og holdt seg oppe naturlig. Dels på grunn av min ekstremt oppblåste mage, og dels på grunn av vektoppgangen de siste måneder. Generelt satt den mye finere på meg nå enn hva den noensinne har gjort de siste 5 årene (i 2011 var jeg russ) Det synes jeg var ekstra hyggelig. Har mange ganger vært litt lei meg for at bunaden har vært ''stor'' så dette her gledet meg virkelig. Og med capen følte jeg meg enda mer fantastisk. Bestemor skulle virkelig ha sett meg på 17 Mai!


     

    Jeg vet at det er fyfy å være optimistisk til utseendet i dagens samfunn, men jeg ser ingenting galt i å gjøre det såfremt det ikke blir narsissistisk. Noe jeg mener at jeg fint greier å balansere. Dette fordi jeg sjelden tør erkjenne at jeg er fin. På alle måter har jeg internalisert det Tom har ment disse år. Hvilket som er synd. Om det da er bunaden som gir meg en god følelse, så skal den selvfølgelig få bidra til det. Jeg har slitt såpass lenge med nedverdighetsfølelser, og ser derfor ingen grunn til å undertrykke selvaksepten når den først kommer. For meg er viljen til å bruke bunad motivert av hva jeg vil og ikke fordi (nesten) alle andre har. Jeg gjør ikke egne valg på bakgrunn av hva samfunnet tenker. Det er det som kalles frihet. Jeg kunne like gjerne brukt bunaden min i en fest der ingen andre hadde bunad. Kun fordi det gir meg en god følelse å bruke den, og også fordi jeg føler meg som en million dollar. God kombinasjon.

    Et lite bilde fra i år. ''Ikke få meg til å se ut som om jeg bare er 170 da, pappa'' skrek jeg mens pappa måtte ned i knestående. Haha.
     
     
     
    Litt på etterskudd med innlegget da jeg siden natt til 18 mai har vært noe (ganske) redusert. Noen ganger må man bare lytte til kroppens behov. Og som dere vet: jeg hater å adlyde den. Med andre ord har dette ikke vært noen ønskesituasjon for meg. Men. Nå er jeg heldigvis tilbake, og veldig klar for en ny og givende uke. Det står både jobb, og mye skole på planen - selv om jeg vet at sistnevnte må være mest i fokus. Greit nok at jeg føler meg som en duracellkanin til enhver tid, men det er på ingen måte en garanti for at all energien holdes intakt 24/7. Ikke i disse dager. Ergo må noen begrensninger til. Og også litt hvile. I alle fall såpass kort tid før eksamen. Jeg har jo tross alt et realt stykke arbeid foran meg. Ikke det at jeg ligger bakpå, men jeg kan heller ikke tape noe ytterligere tid. Følelsen av at stresset tar meg, og at jeg ikke kommer gjennom det jeg skal er verdens verste følelse. Nettopp fordi det er en bekreftelse på at jeg ikke har hatt muligheten til å gjøre mitt beste når det gjelder. Kun fordi jeg feilprioriterte. Og det er sååå ikke meg!
     
  • 0

    Verdens beste

    Forhåndspublisert til 18 Mai.

    Jeg husker det som om det var i går at du stod ved sengekanten min og strøk meg på kinnet. Dine myke hender og ditt omsorgsfulle vesen stod tålmodig der og ventet på at jeg skulle våkne. En bedre morgen har jeg ikke opplevd siden. Det var noe med roen, kjærligheten og omsorgen som omfavnet meg. Jeg følte meg så lykkelig, så heldig og så elsket på samme tid. Fordi jeg visste at utenfor husets fire vegger hadde jeg deg. Den helt spesielle personen som betydde mer for meg enn ord kan beskrive. Du var den personen jeg følte meg trygg på. Du var den personen jeg alltid kunne komme til når jeg trengte noen å prate med. Du var den som lyttet til meg, og som alltid støttet meg. Du var en så stor bit av meg at jeg i ettertid og enda sliter med å fylle tomrommet. Ikke vet jeg om jeg vil fylle det, heller. Det vil alltid være noe som mangler. Fordi ingen erstatninger er gode nok til å oppta din plass.

     

    Jeg husker så godt yatzyrundene våre, og jeg husker så godt at vi løste kryssord sammen. Og enda bedre husker jeg telefonsamtalen. Da du fortalte at du ikke følte deg helt bra, men at det sikkert var noe forbigående. Jeg husker så godt at jeg jattet med, men innerst inne trodde jeg ikke på deg. Jeg husker magen min vrengte seg i samme sekund. Jeg skjønte det måtte være noe mer. Få uker senere kom beskjeden jeg fryktet, og jeg husker så godt at hele verden raste foran meg. Den dagen orket jeg knapt stå opp. Jeg lå i sengen min og så opp i taket mens alle de negative tankene gikk på rundgang. Hva nå? Jeg var livredd. Jeg skalv. Jeg var kvalm. Fordi jeg visste hvor dette kom til å ende.

     

    I Juli 2015 mistet jeg ikke bare min dyrebare bestemor. Jeg mistet også min beste venn. I tiden etterpå slet jeg vanvittig mye. Jeg prøvde å skjule følelsene med å dra på jobb, men kom hjem igjen som et nervevrak. I et par-tre uker kastet jeg opp (ufrivillig!!) daglig, flere ganger dagen. Jeg kastet opp så mye at jeg begynte å blø fra magesekken hver gang jeg hikket, nøs eller måtte rape. Legen fryktet for livet mitt, og anbefalte på bakgrunn av skumle blodprøveresultater EKG for å se at hjertet ikke hadde tatt skade. I flere måneder så det veldig mørkt ut for meg, men jeg karret meg allikevel opp. Jeg visste med meg selv at bestemor hadde ønsket at jeg skulle leve livet på best mulig måte. Der kunne jeg ikke svikte henne. Etter mye blod og tårer fant jeg omsider tilbake til meg selv igjen. Nå, nesten 2 år senere, er det nesten uvirkelig å se tilbake på denne tiden, fordi det kjennes som jeg har fått det hele litt på avstand. Spesielt fordi livet mitt har forandret seg såpass mye, og også fordi jeg selv har blitt både fysisk og psykisk mye bedre. Selv om bestemor ikke opplever akkurat det, så er jeg temmelig sikker på at hun vet det der ute et eller annet sted. Var det noen hun ikke tvilte på, så var det meg.

     

    Jeg skriver at det går bedre med meg, og det er sant. Tiden leger alle sår, men såret er på ingen måte grodd. Enda hender det at jeg legger meg med øynene fulle av tårer, og fremdeles sliter jeg med å sovne fordi jeg ikke kan stoppe å tenke på bestemor. Jeg får ikke lenger anfall, men jeg kan gråte i over en time om jeg først begynner. Noen ganger blir det så mye at jeg bare må holde pusten og telle til tre inni meg. Slik jeg gjorde akkurat nå. Fordi dette innlegget får meg til å tenke på alle de fine minnene, og alt det fine vi hadde i vente.

     

    Gratulerer med dagen, verdens beste!

  • 0

    Usikker på morgendagen....

    17 Mai er ikke hva den en gang var. Det er ikke wienerpølser i serviett, lollipop og fargerike heliumballonger. Det er ikke frustrasjon over og måtte bruke barnebunaden, eller forsøk på å skulke barnetoget med innbilt sykdom. Det er ikke sekkeløp, gevinster og lykkefølelser på høyde med julaften. Det er bare 17 Mai. En helt vanlig dag i året. Av fare for å bli pessimistisk skal jeg ikke dra den for langt. Selvfølgelig er jeg glad i 17 Mai, og jeg er absolutt stolt over landet vårt og den felles gleden som vises. Det skal godt gjøres å si noe annet. Men litt til poenget; Jo eldre jeg blir, jo mindre følelser fremkaller dagen for meg. Det er en grunn til at den heter ''barnas dag'' og at ungene står i sentrum. Jeg har ingen spesielle barn i kikkerten. (Ikke misforstå!) Og de jeg kunne sett på er allerede opptatt med sitt. Jeg får bare vente og håpe jeg snart blir tante. Må bare finne ei dame til brodern, først. Haha. Så da blir det altså en haug med masse ukjente mennesker for mitt vedkommende. Knapt venner har jeg igjen her i byen. Det blir bare å møte på gamle lærere, noe i den dur. Nei, for altså. Jeg elsker mennesker. Virkelig! Bare føler det er det samme om igjen år etter år. Og det er kjedelig.. Jeg trenger noe mer. Noe nytt!

     

    Litt skremmende at synet mitt har endret seg så radikalt på bare få år. Da jeg var yngre kunne jeg aldri stått over en 17 Mai. Nå vurderer jeg å droppe morgendagen på grunn av det usikre været og eksamensforberedelser. Det sier litt. Dette er det for så vidt alderen som står for, ikke sykdommen. Viktig forskjell. Vil ikke lengre stemples for syk i den forstand at jeg lar sykdommen gå utover livskvaliteten min. Er ferdig med det. Morgendagen er helt og holdent styrt etter hva jeg vil prioritere, så får vi se hvordan det utarter seg. Bunaden skal i alle fall på. Gudbrandsdalen er altfor fin til å henge enda et år i skapet. Dessuten føler jeg meg som verdens flotteste i den, især fordi den er arvet etter verdens nydeligste menneske. Kjøpte cape til bunaden i fjor sommer som må testes ordentlig. Ellers tenker jeg det blir storspekket evigvarende sending fra Nrk og Tv2, mye lesing, og litt hygge med familien. Bare oss fire. Slik har det bare blitt, og slik vil det nok være en god stund fremover. Egentlig helt greit. Jeg trives i lag med familien min, og jeg kjenner vel på det at jeg ikke trenger stort mer enn disse tre. Jeg er mer enn nok tilfreds med å tilbringe tid med dem. Så gjenstår det bare å se om gradestokk og vær blir som spådd av skeptikeren, eller om solen titter frem og capen blir hakket for varm. Planen er i kronologisk rekkefølge; barnetog, photoshoot, pølsefest, borgertog, riesling, ostekake og lesing. En liten oppdatering på sistnevnte.. Føler ikke jeg bruker tid på annet enn jobb og skole i disse dager. For øvrig en grei kombinasjon. Hverdagen må ha sine nyanser. Har for øvrig fått godkjent alle mine tre semesteroppgaver. Læreren skriver noe sånt som at jeg jobber veldig samvittighetsfullt, er grundig og kommer innunder huden på filosofen. Spenstig tilbakemelding. Altså gjør jeg noe riktig, som igjen betyr at jeg får gå opp til eksamen. Røper ikke datoen, men at den nærmer seg; det gjør den...

     

    Pensumet har vært alt annet enn easy peasy. Overveldende tror jeg er ordet. Jeg vil ikke si jeg er nervøs, for jeg kan jo stoffet bra. Bedre enn bra, kanskje? Det merker jeg nå som repetisjonsrunden med oppgaver er i gang. Alt går utenat på repeat. Boken blir liksom en fattig tilskuer, og Google er ikke lenger noen bestevenn. Er dog bare en eksamen for meg denne våren, så jeg har lite å uttale meg om sammenlignet med mange andre. Ingen grunn til nervøsitet med andre ord, men at jeg stresser over å få en god karakter; det stemmer. Skremmende bra. Vet ikke om det betyr nervøs. Jeg er bare så lysten på å bli ferdig med ex phil. Det skal bli skjønt. Spesielt da å vite at jeg er enda et skritt nærmere mitt store mål. Tenk at dette semesteret har gått så fort!? Jeg er litt imponert over meg selv som kastet meg over dette her. Uten å tenke. Like før jeg søkte hadde jeg tross alt blitt friskmeldt fra en 6-årig depresjon. Mange tror kanskje at når man er kvitt en depresjon, så er man kvitt den for alltid? Nei. Den kan komme tilbake når som helst. For noen skjer det lettere enn andre. Jeg er en av de. For å holde kustus på depresjonen har jeg jobbet beinhardt med meg selv. Hver bidige dag. Synes ikke nevneverdig utad, men merkes godt innvendig. Jeg har faktisk blitt mer sliten av å fokusere på det psykiske enn hva jeg har blitt av å sitte 16-20 timer med hardbanka pensum hver uke.  Dette fordi alt skolerelatert faller meg så naturlig. I tillegg til at jeg synes det er gøy (foruten om når jeg må stresse for å komme gjennom pensum). Jeg har lånt engelske og danske dokumentarfilmer. Jeg har kontaktet magistere i filosofi. Jeg har kjøpt lydbøker til de enkelte pensumtekstene. Ja, virkelig engasjert meg. Uten at det har gått på helsa løs. For meg har forståelsen alt å si for læringen min. Jeg elsker å lære nye ting, og er på mange måter en liten nysgjerrig filosof da; ''kjærlighet til visdom'', virkelig har passet og passer meg bra.

     

    Kravene jeg hadde til meg selv har jeg til dels greid å oppfylle, selv om jeg har mye å gå på enda. Det tar riktig nok en stund før vaner lar seg endre, og med en anoreksi på niende året sier det seg også der at maten ikke bare er fikset på noen få måneder. Men, helsesituasjonen er nå det man kan kalle meget stabil, og man får vel ikke klarsignal til utdanning og flytting fra legen sånn uten videre? (Ingenting avgjort enda!) Jeg tolker det som at jeg har jobbet bra. Slik som jeg har gjort med filosofistoffet. Derfor skader ikke et lite avbrekk. Morgendagens plan er enda ikke avskrevet. Hadde vært gøy om jeg fikk med meg noe av stemningen fra et annet sted enn sofakroken og pikerommet. Lov å håpe. Hvis ikke tror jeg det skal bli riktig så bra uansett! ''Den beste tiden er den du deler med andre''


     

  • 0

    Lang natt, men lite søvn...

    Ligger i sengen. Får ikke sove. Det er gått fem timer. Snart fem og en halv. Kroppen finner ikke ro. Hodet vil noe annet. Det er ikke tankene som plager meg. Bare alt jeg føler jeg må gjøre. Jeg kan jo rydde litt. Jeg kan jo skrive litt. Jeg kan jo gå en tur. Jeg kan jo bake. Som om jeg føler meg presset til det. Når hodet og kroppen krasjer er det ikke rart det hele går i surr. At det blir et problem å sove. Piller hjelper ikke. Lesing hjelper ikke. Ikke en gang sovemasken eller øreproppene som utelukker både lysglimt og desibel. Jeg er rastløs. Jeg svetter. Jeg fryser. Jeg har bankende slag i hodet. Det verker. Overalt. Nå er jeg lei. Tårene presser på. Jeg er som en baby. En baby som ligger i fosterstilling og roper på mor. Sammenkrøpet. Med dynen langt ned over hodet. Men mor kan ikke høre fordi babyen er på mute. Stemmen er tynnslitt. Jeg orker ikke bruke den. Generelt ikke bruke mer krefter i det hele tatt. Jeg er utmattet. Totalt tom for energi. Bare det å snu seg er et eneste stort ork. Tenk at det skal være så slitsomt og sovne (?)

    Innlegg som aldri ble publisert.

     

  • 0

    Frustrasjon over klesstørrelser...

    Klesstørrelser har alltid vært en big deal for meg. Det skyldes ikke bare undervekt og sykdom. Siden jeg begynte på ungdomsskolen og fram til jeg begynte på videregående har jeg holdt samme størrelse; 25 i tommer og xs (34). Noen ganger small i overdeler på grunn av to fettklumper. Nokså store fettklumper. Og langbeinarmer. Faktisk var det veldig viktig for meg at det alltid var den ''riktige'' størrelsen som stod på merkelappen. Husker en gang jeg fikk en genser i gave i niende klasse. Det var en medium kjøpt på bikbok. Medium står for mellomstor. Ikke for Madelén. Jeg husker jeg ble så forbanna og provosert. Genseren slang jeg innerst i klesskapet, og siden har den aldri sett dagens lys. Den ligger der enda. Snart på tide at den havner hos UFF. En annen gang var jeg på kjoleshopping i 10'ende. Jeg falt virkelig for en lårkort kjole i krem med stropper og blondedetaljer. Ekspeditøren forklarte at kjolene i kolleksjonen var små i størrelsen, og rådet meg til å prøve s. Allerede da var jeg ute med furteleppa. Å bli rådet til å prøve en størrelse er noe av det mest belærende jeg har opplevd. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at kjolen var for kort. Passet dårlig hun som den gang begynte nærme seg 174,5. Ellers satt den fint. Igjen kom ekspeditøren frempå og skulle snakke størrelser. ''Ja, vi har jo medium, da. '' Og der snudde jeg i døra. Noe kjolekjøp ble det ikke med andre ord. Og det at jeg skal inn i noen M nå eller i fremtiden skjer heller ikke. Jeg tror det har veldig mye med selvtilliten min å gjøre, og også det at jeg trenger en garanti for at jeg aldri skal bli større enn jeg var. Da kan størrelser være fint å forholde seg til. Eller kan de? 

     

    Min mor er normalt sett 36 (hun blir ikke sint for at jeg skriver dette), men bruker allikevel xs i både Malene Birger, Haust og Designers Remix. Hun har alltid vært en størrelse større enn meg. Kanskje to. De jeg har brukt har vært Jean Paul, Gant, Lacoste, Gina Tricot, og den slags. Merker som ikke tilsvarer xs i de merker hun kan bruke. At det kan være så forskjell på størrelser synes jeg er forvirrende, og det gjør det ikke enklere når jeg vil forholde meg til en bestemt størrelse i fremtiden. Plutselig er xs en xxs, og blir for liten. Plutselig er xs en s eller m, og blir for stor. For ikke å snakke om bukser. Der er det håpløst om det ikke brukes tommer. Og hva med barnestørrelser? Her om dagen målte jeg et skjørt i størrelse 12 år, og det var like stort i bredden som mitt skjørt i xs fra gina tricot. Samme med tightsen. Der var faktisk barneavdelingen større. Altså? 12-åringer kan like gjerne henvises til en ungdomsbutikk? Det skjønner jeg lite av. Som igjen drar meg tilbake til barneskolen der jeg brukte mindre størrelser i barneklær enn det som var ment for min høyde. Altså ble skjørt-, bukse og t-skjortelengder litt korte på lengden. Haha. Men, heller det enn at det skulle virke slaskete eller falle av meg.

     

    De fleste størrelser kan kanskje tilpasses, for jeg har ila min periode med anoreksi levd på de klær jeg har hatt. Hengslete, noe stort, men innafor. Gleden med klær har bare ikke vært der. Etter jeg ble syk har jeg kjøpt et sted omkring 10 plagg. Vi snakker på 8 år! Og vi snakker nødvendige plagg. Ikke noe som opptar plass i skapet uten grunn. Med unntak av en kjole til en spesiell anledning. Og en bunadcape. Vel, uansett. Selv om ting kan tilpasses så reagerer jeg allikevel på forskjellene. At de skal være så store. Det burde vært standardstørrelser. Når folk sier de bruker xs så bruker de også det i enhver butikk som fører den størrelsen. Litt som; jeg veier x antall kilo - jeg bruker x i størrelse. Mulig jeg setter det litt på spissen, men da får jeg i alle fall frem det jeg tenker. Enda en ting som irriterer meg er utvalget. Det bugner av plagg fra small og helt opp til xl og også xxl. Enkelte tar ikke inn xs en gang. Det synes jeg nesten er diskriminerende. Like diskriminerende som hun som ikke finner en stor størrelse. Men... det er jo ikke noe problem. Alltid når jeg er ute og ser på klær ergrer jeg meg over ''storutvalget''.

     

    Beklager at jeg har brutt et par/tjue punkter i sunn fornuft plakaten nå, men jeg kunne ikke unngå nevne størrelser når jeg skulle snakke om dette temaet. Dessuten anser jeg størrelser som veldig individuelt, og ser ikke helt hvordan andre skal kunne sammenligne seg negativt med meg (eller skape seg et ufornuftig mål) utfra det. Heller ikke moren min, for den sags skyld. Jeg vil bare statuere et eksempel, og da kjennes det mest nærliggende å bruke meg selv/oss som utgangspunkt. Og bare for å ha det klart; jeg ser ikke ned på folk som bruker medium eller større størrelser, altså. Dette her handler om meg, og hva jeg er komfortabel med. Mine behov er ikke lik andres behov, og folk må selvfølgelig bruke den størrelsen som de ønsker!

     

    Nå får det være nok omkring denne praten. Alt dette størrelsessnakket leder meg litt videre til det neste aktuelle og store snakkisen jeg må nevne, nemlig sommerkroppen. Her er jeg veldig delt. På den ene siden har jeg sinnsykt stor respekt for de som jobber beinhardt for å oppnå den, mens jeg på den andre siden kanskje ikke direkte har respekt, men mer forståelse for de som gir f i hvordan kroppen ser ut og er like glad uansett. Egentlig bør jeg ikke si så mye mer enn det. Jeg føler personlig at jeg i disse dager beveger meg lenger og lenger unna SK17. Om jeg er glad for det? Nei. Men jeg godtar det på en måte - ved at jeg opponerer mot stemmen. Nettopp fordi dette handler om helse og ikke utseende. Jeg kan tydeligvis ikke få i pose og sekk. Jeg kan fint droppe den ''vise hud greia'' i sommer fremfor at jeg på død og liv må vise fram en kropp som daglig bryter seg ned. Det er den virkelig ikke behovet verdt!

    Foto: Jacob/Tønsbergs Blad

  • 0

    Kroppshat kan jeg leve med

    Selvfølgelig hater jeg kroppen min sånn som den er per dags dato, og jeg skulle jo som anorektikere flest ønske jeg kunne være tynn for alltid. Det vil være ren og skjær løgn å si noe annet. Tross dette hatet så finnes det allikevel en stemme inni meg. Kall det styrke om du vil. Eller; viljestyrke iblandet fornuft. Stemmen som sier at jeg ikke skal gå ned i vekt og bli sykere. Den som pusher meg til å kjempe, og jobbe for å havne på rett sted og nå målene mine. Den er der. Egentlig har den alltid vært det. Bare i ulike nyanser med tiden som har gått. Aldri har den forlatt meg. Aldri. Det handler om å nå dit jeg vil. Nå handler det kanskje mer om fordi jeg må, men heller den veien enn å forbli tynn og syk. Til syvende og sist blir det nok bli noe lystbetont rundt det. Akkurat det er jeg sikker på. For bare tenk alle muligheter som åpner seg? Et hav. Jeg kan nesten ikke vente!

     

    Som den optimistiske person velger jeg utelukkende alltid å snu det negative om til noe positivt. I dette tilfellet; kroppshatet til noe elskverdig. Noe jeg kan leve med i det minste. For uansett hvor mye jeg hater kroppen min, så elsker jeg at den fungerer. At den ikke er ødelagt for godt. Slik jeg fryktet. Og jeg elsker enda mer at legen er enig (avslørt!) og sier at jeg ser friskere ut enn noensinne, at prøveresultatene nok en gang tipp topp og at jeg har klarsignal til å begynne med hva enn jeg vil av utdanning. På heltid (!!!) Ja, vi snakker om å flytte milevis vekk, også. De tingene elsker jeg. Nok til at det gir et realt overtak på sykdommen. Tenk at jeg endelig har kommet dit hvor livet virkelig virkelig smiler (?).... og enda er jeg ikke i mål. Dette er bare noe gulrøtter på veien. Som jeg knasker på og nyter for hver minste lille bit. Jeg skal innrømme at jeg har vanskelig for å forstå at jeg alene har greid å snu dette her, og jeg venter vel egentlig bare på å våkne opp i den altfor skrøpelige og magre kroppen igjen. Ting er liksom litt for godt til å være sant nå. Kanskje skal det være sånn? I alle fall for en periode. Jeg har tross alt valgt meg selv - og også den kroppen jeg har nå, samt den kroppen jeg vil få til slutt.

     

    Og det kan jeg leve bedre med enn dette grufulle greiene her;

     

    Til advarsel!

    (mobilbilder fra 2013) (Og nei; dette er ikke mitt tynneste. Det kan man se på det formfulle ansiktet. Fra mitt tynneste finnes det nemlig kun bilder iført ullgenser og joggebukse... Takk og lov!)

    Hvorfor jeg publiserer disse bildene er fordi jeg er stolt over at dette er en del av fortiden min, og at de også forblir det - og ikke minst; at jeg tør innrømme det, se tilbake og bli litt skrekkslagen av det. Jeg har ingen intensjon om å trigge noen eller drive proana her på bloggen bare så vi har det klart. Samtidig så tror jeg at dette uansett er veldig ''milde bilder'' ute på o'store internett. Kunne valgt langt verre, men lar de få ligge usett enn så lenge. Håper disse to over gir et godt nok bilde av en anoreksilidelse. Sorg, usikkerhet, fortvilelse, sinne, lengsel, knokler og ribbein. Noe sånt. Det krever virkelig mye å dele slike foto på bloggen. Vit det. Bilder up to date av samme kaliber vil ikke bli postet. Har ingen planer om å knekke selvtilliten nå som jeg er i ferd med å bygge den opp. Takk for forståelsen!

  • 0

    Angrer du, Madelén?

    På barneskolen var jeg sjenert, lite sosial og redd. Veldig redd. Ikke redd som i at jeg fryktet noen skulle gjøre meg urett eller skade meg. Men redd som i å svare feil på det andre spurte om. Fordi jeg ikke hørte godt nok pga nedsatt hørsel, og kanskje misforsto poenget. Jeg garderte meg derfor og svarte ''vet ikke'' 98% av tiden. Helst latet jeg som jeg ikke hørte at andre snakket til meg. Ganske sørgelig når jeg tenker meg om. At jeg gledet meg til ungdomsskolen er å ta litt hardt i. Jeg begynte i en klasse med fire stykker av de som gikk i min gamle klasse. Fire folk jeg for så vidt hadde god kontakt med, men aldri mer enn på et hei-hade-plan. Mine beste venner startet på den andre ungdomsskolen i byen, og bare det gjorde at selvtilliten min forsvant enda noen hakk. Jeg husker 1 året på ungdomsskolen som lite lystbetont. Et år jeg slet meg gjennom, og vel så det. Hadde jeg ikke skiftet klasse vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det var nemlig en helt ny verden å komme i en klasse der læreren nærmest tvang alle til å være utadvendte og gode venner. I alle fall gjorde det mye med meg. Samme året tok jeg mot til meg og ba inn mine nye klassekamerater på bursdagsfesten min, og jeg bestemte meg også for å konfirmere meg humanetisk/borgerlig. Valget stod mellom ingenting og sistnevnte. Jeg gikk fra 0 til 10 på stigen. Noe skjedde det året. Et slags opprør. Med den blyge frøkna jeg var før.

     

    En ny person dukket opp, og siden har denne personen aldri sett seg tilbake eller kjent på anger. Aldri. Jeg gjennomgikk en forvandling som tvang meg til å bli mer tydelig. Tydelig på hva jeg vil. På hva som betyr noe for meg. Om man kan si det?  Jeg har tatt flere grep og også kvittet meg med et fåtall mennesker på veien. Mennesjer som rett og slett ikke får være en del av min reise og mitt liv. Noe jeg selvfølgelig ikke angrer på. Jeg skaper ikke et liv i ruelse. Og hadde jeg hatt muligheten ville jeg gjort det igjen og igjen og igjen. Ikke fordi jeg er slem, menneskehater eller lite tolerant, men fordi det var og enda er til det beste for meg. Kanskje var det en viss styrke i beslutningene mine? Jeg velger å tro det.

     

    Jeg er ikke som den gjengse nordmannen som dveler - ja, til og med sliter med å ta avgjørelser. For meg var det lett. Nettopp fordi jeg visste og enda vet 110 prosent hva som er riktig for meg - og også hva som bedrer min livsstandard og gjør meg til den beste versjonen av meg selv. Jeg er nemlig såpass trygg på meg selv at ingenting eller ingen i verden kan påvirke meg til noe jeg ikke kjenner er riktig. Folk som trykker meg ned, sårer meg eller bare er meg selv alt for ulik er ikke en del av mitt liv. Og det er greit. Det er slik jeg har formet den person jeg vil være. Hvorfor være naiv når livet er kort? Især når man ikke vet når det vil ende? Hver og en er hovedpersonen i sitt liv, og jeg personlig tenker det er grunn nok til å tørre. Tørre ta kjipe valg, tørre gi f og også tørre være egoistisk - uten å bli stormannsgal eller for høy på seg selv. 


     

    Jeg mener. Vi skal være så redd for konsekvenser hele tiden, og la det bestemme hvorvidt vi våger eller ei. Hvorvidt vi satser eller forblir i godstolen. Hvorfor? Helt ærlig; hva er det verste som kan skje? Still deg spørsmålet, og se om det påvirker fornuften omkring de valg du skal, vil eller bør ta. Det tror jeg det gjør.

  • 0

    Jeg fortjener han ikke!

    Jeg har veldig lyst på kjæreste, og en gjensidig romanse som varer livet ut. Det har jeg ikke lagt skjul på. Men. Og det er et stort men her. Jo mer jeg har ønsket meg det, jo mer har spørsmålet dukket opp. Er dette kun for min skyld? Ja, det er jo det. Og igjen, da; ''Hvis det er for min skyld, er ikke det litt egoistisk?'' Tja. For saken er den at jeg ikke klarer å forstå at noen kan ønske å være sammen med meg. Sånn hundre prosent. Jeg tenker at vedkommende/han ikke fortjener meg, fordi vedkommende er altfor bra for meg. Og det tenker jeg uansett hvilken gutt det måtte gjelde. Jeg er langt fra den perfekte kjæreste, svigerdatter eller mor - og ikke vet jeg om jeg er en brukbar heller. Ikke bare på grunn av at jeg er syk, men fordi jeg.... Hm. Det finnes bedre jenter enn meg.

     

    Jeg har faktisk en liten innrømmelse å komme med her. Jeg har takket nei til flere gutter de siste årene. Gutter jeg ikke har likt, og gutter jeg har likt sånn passe. Sistnevnte... Hvorfor? Jo, fordi jeg plages av samvittigheten min. Jeg plages over dette med skyldfølelsen over at jeg ikke er bra nok for han, og at han må ''holde ut med meg'' fremfor å ''ha det bra med meg'' Og hva med når vedkommende går lei meg? For det vil jo skje. La meg bare si at jeg er livredd for hva jeg sitter igjen med når jeg ikke lenger kan være forelsket, nettopp fordi da har jeg kjent på o'store forelskelse. Skummelt. Så er det dette med at man ikke vinner noe hvis man ikke satser. Jeg vet, jeg vet. Det er jo ordtaket mitt. Samtidig så er det ikke letingen som er problemet, men usikkerheten min. Jeg blir stanset. Av meg selv. Som om ikke jeg har boikottet/unngått nok de siste årene. Hva er det jeg fortjener da? Det er vel det spørsmålet jeg sitter igjen med etter evalueringen.

     

    Vennene mine sier at han som får meg er heldig. Jeg tror ikke på dem. Det eneste som slår meg er at den som blir sammen med meg har gitt opp, eller bare vært helt borte og trodd jeg var den han lette etter. Så har jeg bare blitt noe han tar til takke meg, og dermed har han latet som jeg var bra nok for han. Selv om vi begge vet at det ikke er sannheten. Jeg innbiller meg i alle fall det. Og jeg hater at jeg innbiller meg slike tanker. Som om ikke det er nok med tankene om at jeg er stor og stygg, eller at vennene avviser meg fordi de ikke liker meg liksom. Jeg skal faktisk dra tvilen enda lenger enn både Decartes og Hume, og tvile på noe som ikke har skjedd en gang. Noe jeg ikke har belegg for å tvile på. Jeg setter et likhetstegn ved noe som aldri fant sted. Er det rart jeg blir litt håpløs av meg selv noen ganger?



     

    Jeg aner vel at det er spiseforstyrrelsen som spiller meg et puss her. Som jeg mange ganger har nevnt før kommer jeg fra en kjærlig familie, og jeg har hatt verdens beste oppvekst. Det er ingenting å kicke på der. Altså må det være spiseforstyrrelsen som forer meg med usannhet på usannhet, og det verste; jeg sluker alt. Rått. Uten det minste tegn til skepsis. Fordi jeg er overbevist om at det det må være sånn. For jeg har jo ikke kjent på kjæresteliv og forelskelse før jeg ble syk, og jeg vet ikke hva det innebærer. Den beste sammenligning er mine foreldre, mine besteforeldre, venner, folk på sosiale medier, tv og også de småforelskede parene jeg ser ute. Utover det kan jeg bare forholde meg til det jeg tror. Det er her det blir vanskelig å skille reelle tanker fra forvrengte tanker. Av hele mitt hjerte vil jeg være den personen som min kjære fortjener, og allikevel går jeg med den oppfatningen at jeg aldri kan det. Noensinne. Når blir det nok? Når har jeg lidd nok?

     

    Jeg sier oftere til meg selv at jeg er stygg enn at jeg er grei nok. Jeg kjefter oftere på meg selv for ting jeg ikke får til og har gjort, fremfor de ørten tusen ting jeg mestrer. Unntagen skole og jobb. Der er jeg bare suveren, heldigvis (måtte bare skrive det) Alt annet? Verre. Om jeg anser meg som bra nok? Overhodet ikke. Om jeg sier til folk at jeg er bra nok? Ja, det gjør jeg. Fordi jeg orker ikke konfrontasjoner omkring det. Det er ikke så big deal. Jeg har gjennom alle disse år skjult meg innenfra. Veldig få vet hva jeg egentlig tenker. Fordi jeg ikke orker å dvele ved det. Hva så om jeg ikke er bra nok for meg selv? Må jeg strebe etter det? Jo mer jeg streber etter å være bra nok, jo mer streber jeg mot et liv i selvpining. Fordi jeg ikke finner det jeg leter etter. Og denne letingen tar sakte men sikkert livet av meg (i metaforisk betydning) Kanskje en dag finner jeg det jeg søker, og kanskje en dag åpner jeg hjertet mitt for en vilt fremmed? Det hadde vært fint, og enda finere hadde det vært om jeg slapp taket på den gnagende samvittigheten. Alt jeg vil er å føle slik andre føler, og tenke slik andre tenker. Jeg vil ut av fengselet, og befri tankene. Og uansett om jeg føler meg bra nok eller ei, så vil jeg være bra nok for noen. Noen andre enn familien og de som er nødt til å like meg. Om det gir mening? 

     

    Man skulle tro at når depresjonen hadde sluppet taket at også mindreverdighetsfølelser gjorde det. Nei. Det er tydelig at disse tankene jeg tillegger meg selv sitter dypere enn som så. De sitter dypere enn depresjonen gjorde og de overskygger en del av meg. En del jeg heller vil skal blomstre. En del jeg heller vil skal være stolt av sitt vesen. Slik som jeg er. Med tanke på mine verdier. Hva nå de var igjen??

  • 0

    Friheten er min makt...

    Friheten er som et åpent hav. Det åpne hav jeg skuer utover. Det åpne hav jeg griper etter. Dette noe jeg trenger for å føle meg hel. Komplett. For å finne tilbake til den jenta jeg alltid har vært. Kjenne at jeg er selvstendig. Kjenne at jeg kan klare hva enn jeg vil, og ikke minst; kjenne at jeg lever. Det er lite som slår den følelsen av å føle seg fri. Fri fra alle lenker. Fri fra alle bekymringer. Fri og uredd. Uredd for å fremtiden. Fordi jeg vet. Jeg vet at morgendagen kommer. Jeg vet at 2018 kommer. Og allikevel smiler jeg. Jeg smiler fordi livet jeg nå holder på å forme er et liv jeg er tilfreds med. Et liv jeg vil leve. Et liv som gir meg lykke, og en haug av energi og styrke. Jeg stråler. Jeg nyter det jeg kan nyte, og jeg har det til syvende og sist utrolig bra!

    Bare se hvor sterk jeg er i ferd med å bli.... Det skyldes mer enn proteiner, for å si det sånn!

     

     

    Bilde tatt på Slettefjell 22/4-17.

    #galskap (og iskaldt)

     

  • 0

    Selvfølgelig kan jeg ha påskeegg!

    Jeg forstår ikke hvorfor spiseforstyrrede skal grue seg til påsken. Er det felles frokost spiser man det slik man selv er komfortabel med, er det en ubehagelig middag står man over (om det er best!) og er det fokus på godterifylte egg - ja, da tilpasser man det etter sine behov og ønsker. Kanskje er det ikke så enkelt for noen, men dette er i alle fall hvordan jeg velger å gripe an påsken - og jeg koser meg minst like mye som alle andre - om ikke mer (?) Fordi jeg fokuserer på familiesamholdet, påskeaktiviteter og friheten - ikke på det som skal inn i munnen og ut et døgn senere. For meg er det ikke maten som skal overskygge helligdagene og høytidene. Selvfølgelig kan jeg sitte ved samme frokostbord og spise som jeg vil, eller ved middagsbordet uten så mye som en smule noe på tallerkenen - kun for å delta i praten. Og ikke minst kan jeg sitte med mitt gedigne egg på fanget mens de andre har nesa nedi smågodtet, fingrene tildekt av glinsende potetgull og sjokolade i munnviken. Det gjør meg så lykkelig å vite at min mor enda kjøper inn til egg til meg, og ikke minst at hun legger så mye tid og energi i å finne det hun vet jeg liker (og vil ha) Årets egg er en blanding av sukkerfritt fra De Bron (vingummi), pastiller av alle slag (Dent Oi, Dent og Lacerol) og Snack A Jacks (6 stk totalt) (+ 90 proteinbarer utenom) - og jeg har allerede gravd meg godt nedi det....

     

    Misforstå meg rett. Jeg oppfordrer ingen spiseforstyrrede til å stå passive i sin trygge lille boble. Jeg bare sier at man ikke trenger å slite seg helt ut i en tid som skal omhandle alt annet enn negativitet og uhygge. Hverdager og sjansene til ekstra kalorier blir det nok av. Folk får være så uenig eller enig de bare vil. Selv om jeg legger ballen litt død under påske, jul og den slags så betyr det ikke at jeg sultestreiker eller bare kjører sukker- og fettfritt. Jeg tar mine kamper, men jeg velger dem med omhu. En av disse er pålegget under påskebrunsjen. Å komme tilbake til fenalår og spekeskinke er for meg en stor indre kamp, samtidig som det er et stort savn og en enda større sorg. Fordi det nært sagt var det eneste pålegget jeg likte før jeg ble syk. Det er en slags tilvenning tilbake til den gamle Madelén, og en forbedring på vei mot den nye Madelén. Det beste av to verdener!

    #hønemor

     

    Og helt på tampen må jeg bare ta med et bilde av solobollene jeg og mamma lagde etter egen oppskrift. Bollebaking er virkelig utnyttelse av den kreative hjernehalvdel, og en super terapi for denne frøkna!



    Ønsker dere en riktig god påske, alle sammen. Ro ned, og nyt den!

     

  • 0

    Barndommens gleder!

    Noe av det verste jeg vet er at folk blir satt i bås, på grunn av at ting liksom må være slik og slik. Fordi du er jente må du bruke rosa, og fordi du er gutt må du bruke blått. Voksne må gjøre sine ting, og barn må gjøre sine ting. Det er på en måte blitt normer. Normer som setter begrensninger for hvordan vi mennesker kan utrykke og utfolde oss. Personlig liker jeg å bryte litt om i gamle mønstre, og skape mine egen verden. Da vi var på Europris tidligere denne uken gikk mamma til innkjøp av plastikkegg, og det helt ut fra hennes eget initiativ. Jeg antok at det var broren min og jeg skulle male, for det er jo ikke sååå lenge siden vi var små. Men neida. Planen var at hele familien skulle male på egg. Og slik ble det. Mamma, pappa, sønn og datter satt i halvannen time og koste seg med en aktivitet vi ikke har bedrevet på 15 år (!) Underveis smilte og lo vi, og eggene ble til gjennom flere prosesser og malingstrøk. Pappa gikk for en variant med å blande fargene i hverandre, mamma gikk for den mer barnslige polkadotten, Aleksander skapte mesterverk med kyllinger og diverse, mens jeg var ute etter å lage egg som stilmessig kunne passe inn som interiør. Alle hadde vi hvert vårt preg, og jammen ble de ikke fine. Så fine at de kommer til å pryde hver eneste påske fremover! Konglene var bare et spontant påfunn fra da vi gikk på tur i Botne, men de ble også veldig dekorative... 

    #gladefarger #meksikanskpåskekylling

     

    Selv om jeg har totalt manko på kreative evner, så betyr det ikke at jeg skal bure meg inn og være tilfreds med det jeg ellers mestrer. Neida. Estetikeren i meg må prøve. Jeg skal utenfor komfortsonen min. Jo mer jeg tar i bruk disse evnene, jo dyktigere blir jeg jo. Og ikke minst; tålmodig. Noe som virkelig kommer godt med i mitt liv.  Jeg som stresser så mye, da jeg stort sett setter effektivitet foran det meste. Et såkalt negativt stress som ikke er bra for meg overhodet. Det er ikke meditasjon og den type ting som hjelper for å få bukt med stresset, men heller; kreative oppgaver. Der jeg får brukt den andre hjernehalvdelen min. Den halvdelen som krever nøyaktighet, tid og ro. Jeg burde kanskje tenkt på det før, men sannheten er at jeg hatet kunst og håndverk på skolen. Jeg fikk alltid høre at jeg ikke var bra nok, og det er greit det. Men jeg fikk på mange måter en angst for alt som hadde med håndverk å gjøre nettopp på grunn av denne bedømmingen og disse surmaga karakterene. Jeg måtte jo la Aleksander gjøre innleveringsoppgavene mine kun for å ha en motivasjon til å gjennomføre faget. Det sier litt. Og det sier også hvorfor jeg kanskje ikke har prioritert å gjøre slikt igjen. Det å slippe bekymringer for å få dårlige resultat er bare så utrolig deilig. I familien min så roser vi hverandre uansett, og ser heller på kunsten som abstrakt, spesiell og unik. Det eneste som betyr noe er at det er vi som har laget det...



     

    Altså har vi fått ganske mye ut av påsken allerede, og jeg er så glad for at den Stockholmsturen (sender alle tanker dit) jeg planla å overraske mamma med i påskeferien (på terrordatoen eksakt) ikke ble noe av. Takk og pris for at jeg begynte med studier isteden og min sjette sans ble stanset (apropo studier; den siste semesteroppgaven er ferdig!!!). Straks står baking av soloboller på planen, og et lilla gigantisk påskeegg ligger gjemt et sted i huset. Jeg har en mistanke om innholdet, og kan med garanti si at det er 100% sunt (sunnere). Slik jeg liker det. Påskeegg kan jo lages på alle mulige måter - noe som er veldig fint. Jeg er så takknemlig for at mamma i år igjen gir et til meg. Snille mammaen min. Selv har jeg vært litt påskehare. Jeg vant et egg fylt til randen med marsipan, sjokolade og diverse i Cmore sin påskekonkurranse - lett avgjørelse hvem som skulle få det. Faktisk hadde jeg bestemt før påsken at jeg skulle kjøpe inn og lage et eget til brodern, så det var egentlig bare flaks at jeg vant. Lillebror er ikke bare broren min, men også min beste venn. De siste årene har vi fått en helt utrolig kontakt, og jeg føler at vi nå er på et nivå der vi setter umåtelig stor pris på hverandre. Det er noe med all den motgangen vi har vært gjennom - ingen tvil om at den har gjort oss sterkere. Ja, hele familien. Jeg er så takknemlig for at jeg har dem. De gjør at jeg føler meg uovervinnelig til enhver tid!

    Mine kreasjoner... 

     

  • 0

    Påskeferien er snart en realitet!

    Den første visdomstannen jeg tok i April i fjor var et mareritt, mens den andre jeg tok 22 Mars i år var et drømmescenario. 1 1/2 time VS 15 minutter. Ok. Så blødde jeg veldig mye, men smertenivået var så å si lik 0. Jeg hadde heller ingen blåmerker, hovne kinn eller åpne munnsår. Å gå fra verst til best var for meg helt surrealistisk. De tankene som slo meg var om jeg hadde fått ut hele tannen, eller om jeg måtte tilbake for å fjerne roten. Liksom litt for godt til å være sant det der. Derfor var jeg mer enn klar til å trekke i går. Jeg visste at det var en risiko å bestille time like før påske, men samtidig visste jeg at det var enda større risiko å vente til det nærmet seg eksamen. Påske kommer hvert år. Eksamen i ex phil skjer en gang i livet. Valget var derfor såre enkelt. Denne gangen merket jeg mye tydeligere til bedøvelsen som ble satt nær halsen min, og det var nokså ekkelt mtp på at det kjentes som noe blokkerte for pusten min. Jeg hadde forberedt meg på at tannlegen skulle dra i kinnet mitt i et nytt kvarter. Alt hun gjorde var å lirke litt på tannen, før hun tre minutter senere spurte om jeg trengte smertestillende. Jeg skjønte ingenting. Skulle hun ikke fjerne tannen? Neida. Den var ute. Tidenes tanntrekking. Helt til forskjell fra de forrige gangene.

     

    Jeg trodde helt ærlig ikke at det kunne gå bedre enn det gjorde sist, men det gjorde det altså. Og jeg har ikke hatt antydninger til smerte én gang. Som sist dro jeg ikke hjem og la meg slik tannlegen anbefalte. Jeg og mamma kjørte isteden til Botne (der vi gikk på ski i vinter) og gikk skogstur. Vi plukket med oss blomster, kongler (som skal males på) og kvister (som eggene skal henges på) I påsken skal vi nemlig være både barnslige og kreative. Da vi kom hjem fra klokken nærmere fem, og jeg visste med meg selv at jeg hadde en lang kveld foran skrivebordet. Jeg skulle skrive notater fra pensumboken, notater fra en bok på gammeldansk på 25 sider, notater fra forelesningsvideoen varighet 2 timer og også fra de 6 nettsidene jeg hadde kommet over. I tillegg skulle jeg vri hodet mitt til å forstå alt, og også skrive en gedigen semesteroppgave. Den tredje og siste som skulle bli godkjent for å gå opp til eksamen. Nevnte jeg at jeg fikk supre tilbakemeldinger på mine foregående? Glad jeg jobber riktig med stoffet, og også har forståelsen i boks. Mange sier at når man får anoreksi så er det hjernekapasiteten som blir svekket, fordi hjernen er en stor fettklump som trenger fett. Jeg mater den ikke godt nok. Har sikkert fått i meg 1/4 av det fettet jeg skal ha daglig gjennom alle åtte årene som syk. Allikevel svikter verken immunforsvaret, hukommelse eller husken. Og kanskje har det også noe med viljen å gjøre. Jeg vil så gjerne, og jeg gjør alt som står i min makt for å få med meg det jeg skal lære. Uansett hvor uinteressant og uforståelig noe virker, så er det noe inni meg som ikke gir seg. Og selv om jeg ikke er tålmodig til vanlig, så kan jeg sitte i flere timer med oppgaver av ganske så utfordrende rang. Den indre drivkraften og viljestyrken i meg overgår liksom alt - samme hvor umulig det kjennes ut. Trolig er det de egenskapene som har bidratt til at jeg har kommet gjennom sykeperioden like hel!

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

    Dette bildet publiserer jeg også her (i tillegg til instagram) da jeg synes det var så hyggelig! #blomsterpikene

     

    For, hvor lenge satt jeg med arbeidet? 5 timer. Til klokken ti på kvelden. Gav meg ikke fordi det ble anstrengende, men fordi jeg begynte å gå tom for ideer. Visste dessuten med meg selv at jeg burde innta noe næring (skreikaker - mykt og fint), og heller fortsette senere. Oppgaven er nesten ferdig. Mangler bare et par-tre avsnitt (kanskje 1 side totalt) og så er jeg i mål. Det gjør jeg lett unna på i morgen etter at jeg har møtt venninnen min. Ref ensomhetsinnlegget; jeg har visst verdens beste og mest forståelsesfulle venner, inkludert hun jeg skal møte i morgen og hun jeg møtte i helgen. De er mine nærmeste. Pluss at jeg tydeligvis har en haug av folk i nær og fjern omgangskrets som bryr seg, og også folk jeg aldri har møtt - som åpenbart synes jeg virker ålreit og vil treffe meg. Kan ikke få sagt hvor mye slike mennesker bedrer livet mitt. Sosialt liv var dog ikke dagens plan, da. Jeg har bare latet meg, slappet av og sovet ut - ettersom kroppen var nokså sliten etter gårsdagen. Jeg tåler dessverre ikke store dosene med bedøvelse før jeg blir slapp, susete, småkvalm og umenneskelig trøtt. Det merket jeg i dag. Når de andre er ute av huset har jeg særlig en tendens til å forsove meg. Nevner ikke når jeg stod opp. Like greit. En fridag ble det jo. En vel fortjent en, så flink jeg har vært til å studere. Later vi som. Har så vanskelig for å si til meg selv at jeg er flink og jobber bra. Det er liksom alltid noe jeg kunne sittet lenger med, lest bedre på eller skrevet på en mer profesjonell måte. Ja, jeg vet. En gang var jeg perfeksjonist, og selv om det er lenge siden jeg var ''der'', så er det alltid noe som presser oppunder. Jeg vil så virkelig gjerne vise at jeg mestrer - og aller helst ovenfor meg selv. Men igjen, når blir jeg fornøyd? Når tenker jeg at jeg er flink nok? Det spør jeg meg selv. Men helt ærlig; Skulle jeg få en femmer (B) på eksamen vil jeg sikkert bli skuffet, og skulle jeg få en sekser (A) på eksamen vil jeg sikkert ikke tenke mer enn at det er innenfor. Slik jeg alltid gjør. Nei. Jeg får bare ta det som det kommer. Filosofi er ikke noe enkelt fag, og det krever en masse intellekt for å forstå faget - jeg skal kanskje være glad bare jeg står? Ja, jeg var ironisk nå.

     

    Heldigvis kommer jeg a jour med oppgaven før selve påskekosen her hjemme starter. Som sagt har vi noen påskeaktiviteter på programmet, i tillegg til felles frokost, spill, quiz, baking (soloboller i år igjen), kryssord, påskeegg (får et sukkerfritt i år også - av mamma <3), påskekrim, familietid, osv. Elsker høytider og helligdager, bare fordi hele huset har fri. Inkludert meg selv. Og da kan det ikke henge skolearbeid på skuldrene mine. Fristen er 18 April, og jeg tror faktisk dette er det seneste jeg har satt tennene i en oppgave. Føles ikke bra. Virkelig ikke. Heldigvis ikke min feil. Jeg har holdt på de omfattende filosofene; Descartes, Hume og Kant helt til nå, pluss at jeg har jobbet, vært sosial og også bedrevet et par hemmelige oppdrag. Alt tar tid. Mer enn jeg trodde. Det gjør i alle fall godt å vite at alle mine tre visdomstenner er ute, og jeg håper at det er over nå. At nummer fire aldri kommer opp. Lov å håpe i alle fall. Er det noe jeg hater å bruke penger på så er det unødvendige ting. Selvfølgelig er det ikke unødvendig å fjerne tenner som med tid vil skade spiserøret, men det kjennes unødvendig med tanke på at de ikke hadde trengt å komme opp. Det er jo ikke alle som får slike steinalderklosser en gang.  Ok. Nok prat om visdomstenner. Nå er det påskeferie som gjelder, for jeg har nemlig (ufrivillig) fri fra jobben. Selv om alt er bra med meg, så har jeg fått streng beskjed om å ta det med ro. Den minste anstrengelse fremprovoserer blødning, som igjen trenerer heleprosessen. Jeg har med mine år med sykdom lært å lytte til kroppen! Mulig jeg løy der.

  • 0

    Hvorfor ansiktsbilder?

    Dere har kanskje lagt merke til at jeg som oftest poster bilder av ansiktet mitt, og det er ikke uten grunn. Jeg har fått mange spørsmål og mailer omkring hvorfor dette er tilfellet. Svaret er enkelt. Kroppen har lenge vært en byrde for meg. Jeg er ikke komfortabel med kroppen min, og jeg er ikke så veldig keen på å dele kroppslige forandringer med dere. Spesielt ikke nå fremover. Da skal det i så fall være en ekstra god vinkel, lyssetting og et bilde jeg føler jeg er stolt av. Jeg vil ikke legge ut bilder bare for å legge ut bilder. De bildene jeg legger ut skal være bilder jeg kan leve med. Bilder jeg ikke blir flau eller får vondt av å se på i ettertid. Min hovedregel er at jeg ikke skal legge ut ting jeg angrer på. Foreløpig angrer jeg ikke på noe ved denne bloggen. Tenk det!

     

    Kropp er for meg veldig sårt, og risikoen for at helprofilbildene sårer meg er desto større. Hilsen hun som slettet julaftenbildet. Det var bare noe med kjolen sitt snitt, minihøyden jeg fikk, og mine innbilte oppblåste legger som gjorde utslaget. Det er jo ikke noe vits i å oppsøke det vonde når jeg gjør alt jeg kan for å arbeide meg vekk fra det. Og det er vel egentlig den beste, men også dummeste forklaringen jeg har. Det er allikevel ingen garanti med noe. Helprofil er på ingen måte utelukket, selv om jeg for det meste vil dele ansiktsbilder her inne. Med eller uten sminke. Kjedelig eller ei. Faktisk er jeg glad jeg liker noe ved meg selv, og særlig fornøyd er jeg med at jeg ikke trenger å redigere meg til det bedre. Eller. Det kan hende jeg trenger, men jeg føler ikke jeg må. Jeg har høye kinnben, perfekte bryn, store blå øyne, en søt liten hoppbakkenese, litt flagrende ører, botoxmunn (haha) og plettfri hud (dvs at jeg ila av livet aldri har hatt kviser) Plusser og minuser som for meg gjør at jeg kan leve med meg selv - og som overgår mitt anstrengte syn på kroppen. Og jeg har lært at man skal fokusere på det man liker fremfor det man ikke liker!

    #denuredigertesannhet

     

  • 0

    Okei, så er jeg litt ensom....

    Jeg vil ikke si det, og langt i fra innrømme det. Det er flaut. Det er tabu, og det er bare ikke normalt. For hva snakker jeg om? Ensomhet. Den atmosfære jeg stadig opplever, men som jeg allikevel ikke greier å erkjenne. Fordi den er såpass normal for mitt vedkommende. Ja, jeg jobber. Ja, jeg er sosial med venner. Ja, jeg deltar på ting. Jeg sitter ikke inne 24/7. Likevel er jeg ensom. Dagene mine er ikke så fulle som jeg skulle ønsket. Jeg jobber bare deltid, jeg har kun 3 venninner jeg jevnlig treffer på og jeg har i snitt én aktivitet hver måned. Det er jo ikke mye. Det er ikke rart jeg blir ensom. Og da mener jeg ikke ensom som i introvertisme og nyttig egentid. Jeg mener ensom som i ufrivillig ensom. Som i; skulle gjerne vært ute, men har ikke fått noe ''invitasjon'' - skulle gjerne vært på jobb, men har ikke blitt satt opp på skiftplan - skulle gjerne deltatt på det og det, men gidder ikke ta initiativ når jeg må dra alene. 


     

    Jeg gremmes når jeg innser at jeg, Madelén på 24 år, ofte er ensom. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke livet mitt utenfor hjemmet. Det vil jeg i aller høyeste grad. Det er bare det at jeg er lei av å ta initiativ, lei av å få avvisninger og lei av å holde av holde av dager til ingen nytte. Jeg blir så fort såret og skuffet, og noen ganger er det da enklere å bare akseptere ensomheten. Sitte med studiene en lørdags kveld, sove bort søndagen, osv, osv. Det er ikke det at jeg er så himla trist (eller at det er synd på meg), men jeg skulle så gjerne ønske at noen andre kontaktet meg, at noen andre planla og at noen andre viste interesse for meg. At jeg bare kunne få litt fri, men allikevel tilbringe tid med personer som gir meg glede. Det er det jeg skulle ønske. 


     

    Kanskje er folk redde for å snakke til meg eller spørre om vi skal møtes? Kanskje er folk redde for å planlegge noe, fordi de tenker at mat blir et problem, eller noe i den dur? Kanskje er sykdommen min et så stort hinder at folk ikke tør annet enn å ignorere meg? Det kan jo hende. Eller; det er faktum. Jeg vet det. Folk har brukt det som unnskyldning, og på en måte bare latt den unnskyldningen stå i 4-5 år. Jeg får ikke et hei på facebook eller en kommentar på bildene mine. Jeg får bare et likes i ny og ne - akkurat som om jeg bryr meg om likes (misforstå meg rett; heller likes enn ikke likes). Likes eksisterte ikke ''da jeg var ung''. Da ringte vi hjemtelefonen eller på døren til folk, og vi gjorde en innsats for å avtale noe. Kanskje er det ikke sykdommen allikevel, men bare tiden? Folk blir mer opptatte, mer distanserte, og mer upersonlige? Teknologien har overtatt mye av det personlige og sosiale, og vi føler heller at et par timer på Facebook gjør opp for et treff på en café? Det er jo også en logisk forklaring. Altså er det kanskje ikke sant at folk unngår meg (?) 


     

  • 0

    Kun snakk om tilfeldigheter!

    Jeg kjenner tårene triller nedover kinnene. Ukontrollert. Det jeg nå har sett på sumo gjorde nemlig sterkt inntrykk. Såpass sterkt inntrykk at alt jeg føler på er en gedigen skam ovenfor at jeg enda er syk, og i det hele tatt har blitt det. Mange har sikkert hørt om den fantastiske Thea Steen, den nydelige jenta som til slutt måtte gi tapt for kreften. Verden er så urettferdig. Sykdom kan ramme hvem som helst, og livet er så uendelig skjørt. Jeg har aldri sett en slik gripende dokumentar på så nært hold. Så vond, men allikevel så fint. Hun var så livsglad, så lykkelig og så optimistisk. Hun hadde hele livet foran seg - på samme måte som jeg har hele livet foran meg. Hun fikk en dødsdom - allikevel viet hun det siste rest av livet sitt til å hjelpe andre. Jeg har ikke fått noen dødsdom - bare en midlertidig varetekt. Allikevel er jeg (faretruende) syk. På niende året. Jeg skal innrømme at tanken streifet meg; vi skulle ha byttet plass. Hun hadde vært så mye mer takknemlig for livet enn hva jeg har vist å være. Jeg som har kastet bort mine fineste år, ødelagt kroppen innvendig og utsatt fremtiden. Kjenner det faktum gjør meg litt sint. Dette livet skulle jo være en verdifull gave. En gave som jeg var (er) så heldig å få (ha).


    Herlig barndom med full fart - knall og fall <3 #aldriforgjeves

     

    Jeg er på ingen måte lei meg eller nedfor. Bare filosoferende og tankefull. Jo mer jeg utsettes for av påvirkninger og opplevelser, jo mer innser jeg hva denne sykdommen faktisk har gjort med meg. Det setter livet tydelig i perspektiv. Før jeg ble syk ble jeg kalt for solstråle, og på russeluen min står det ''optimisten''. Det er jo ikke uten grunn. Slik var jeg før. Jeg smilte 99,9% av tiden og kunne til og med få høre at jeg var litt ''irriterende blid/glad'' til tider. Selv de dager der jeg burde dratt frem både furteleppe og sinnastemmen. Hvordan i alle dager kunne jeg gå fra 100% lykkelig til 0% lykkelig? Og hvordan kunne en så livsglad jente ende opp med depresjon i seks år? Jeg forstår det enda ikke. Å skylde på sykdommen er bare idioti, selv om den til en viss grad har dratt meg nedover. En retning og feilkurs jeg sårt har og enda jobber for å komme meg ut av. Jeg er glad jeg har begynt å ta tak og vise resultater, og jeg skal virkelig gunne på med alt jeg har i tiden fremover. Det skylder jeg så mange flere enn meg selv! For tenk så heldig jeg egentlig er. Jeg har kun mistet en person som stod meg nær. Alle de andre er friske og raske. I motsetning til hun som sitter her. Men så skal det sies at jeg alltid har hatt, og enda har hatt et godt immunforsvar. Jeg har knapt vært syk opp gjennom. Jeg har aldri hatt noen faretruende sykdommer (før anoreksien) og heller aldri vært avhengig av medikamenter eller den slags. Svakt syn og nedsatt hørsel er piece of cake i det ordentlige liv. Tenk på hvilken gode helse jeg kunne hatt om jeg ikke hadde rotet det så skrekkelig til? Her kreves det definitivt en ordentlig opprydning, og jeg har litt på følelsen av at det vil bli et skikkelig barneskirenn uten like.. Og det mener jeg på tross av om det er 1 april eller ei!

  • 0

    Plager meg ikke lenger

    Sannheten er at jeg ikke har veid så mye jeg veier nå på over syv år (tross at jeg enda er undervektig), og sannheten er at jeg er sinnsykt stolt og lykkelig over det. Faktisk har jeg ikke gjort noe spesielt for å gå opp i vekt. Jeg har bare seilt min egen sjø og latt hverdagen gå sin gang som det så pent heter - med noen små grep her og der. Mamma og pappa har kjempet nok med meg både før, under og like etter innleggelsen. Deres krefter er så tynnslitte at de heller har fungert som mitt støtteapparat - og kun det. Ingen mas og kjas, krangling og fighting, frustrasjon og irritasjon. Dermed har det vært opp til meg de fem siste årene, noe som åpenbart og ganske overraskende har fungert. Hvem hadde trodd? Takk og pris får jeg vel nesten si. Jeg kan jo ikke være avhengig av andre om jeg skal leve slik jeg vil. Så ja. Jeg nærmer meg det magiske attentallet - uten tvil. Bittelitt over der jeg var før anoreksien har jeg satt grensen. Enda er det noen kilo dit, men ikke så altfor mange. Langt færre enn jeg trodde, faktisk. Sykt.

     

    Nå er det ikke sagt at jeg er frisk når jeg oppnår en normal vekt, og det vet jeg godt. Samtidig vet jeg at jeg vil fungere enda bedre på en helsemessig fornuftig vekt kontra en slik undervekt som jeg har hatt i mange år. Som jeg nå nærmer meg bort fra. Selvfølgelig er det bra, men jeg lyver hvis jeg sier at det hele er easy peasy. Nettopp fordi jeg dårlig liker alt jeg må gjennomgå, og især den kroppen jeg er i ferd med å få. Det er bare sånn, og det får være greit. Det er ikke noe mål for meg å bli glad i maten eller kroppen. For meg er fokuset nok (og variert) næring, og en kropp som fungerer, ikke knekker eller som tar skade av undervekten. Jeg bryr meg ikke om rumpen nå har fått polstring og er god å sitte på, om ryggen er mer tildekket, om manken på hodet er tykkere eller om mellomrommet mellom lårene er mindre. Jeg bryr meg virkelig ikke. Det eneste som betyr noe er fremtiden min, og at jeg er rustet nok til å møte den. 

     

    Jo visst er jeg sterk. Jeg er sterkere enn noensinne, og det føles rart. Plutselig overser jeg anoreksien, vekttallet og alt det som før var vanskelig (maten jobber jeg med). Jeg er ikke lenger redd. Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet. Jeg er ikke lenger deprimert (som jeg skrev om for noen innlegg tilbake) Hva har skjedd? Livet, mine venner. Livet mitt har begynt å forme seg og fått en så stor mening at ingenting betyr mer. Jeg har omsider nådd en så stor motivasjon at jeg har vanskelig for å adlyde noe annet. Ofre, er kanskje en bedre ordbruk. ''Jeg har ikke noe mer å ofre!'' Og jeg sier dere enda en ting; å skrive om vekt her er for meg helt pyton. Med stor P. Jeg har prøvd å unngå slike innlegg så godt det lar seg gjøre i lange lange tider. Allikevel så presterer jeg å publisere dette... Ergo må det være et eller annet i meg som gjør at jeg til slutt vil gå seirende ut av dette her. Pappa har hele tiden sagt at den staheten som gjorde meg syk også vil gjøre meg frisk. Jeg tror oddsen er på hans side!

  • 0

    #Følelsesløs

    Jeg gikk fra å være hun som ikke gråt over en dyp kuttskade i barnehagen til å gråte over at mobilen hadde forsvunnet for et lite øyeblikk. Jeg gikk fra å være beinhard i alle situasjoner til å gråte hvis folk ikke var effektive nok. Og da snakker vi om noe så enkelt som at mamma ikke var klar til å gå tur på sekundet, og feks måtte ha seg et glass vann først. Ingen tvil om at følelseregisteret mitt har nådd nye høyder. Å ha følelser er vel og bra, og særlig pappa var veldig opptatt av dette. At jeg skulle bli mer følsom. Finne tilbake til noe jeg aldri hadde eid. Omtrent. Når blir det for mye, og når blir det for lite? Det er her problemet lå. Jeg skulle bli glad i meg selv, uten å bli egoistisk. Jeg skulle bli glad i andre, uten at det gikk på bekostning av meg selv. Jeg skulle gråte, uten å bli deprimert. Jeg skulle vise sinne, uten å ty til vold. Rett og slett; te meg normalt.

     

    I mange år har jeg jobbet med å lete etter følelsene - noe som har innebåret blod, svette og tårer. Fordi jeg har selvskadet meg selv. Jeg har overtrent, og jeg har lidd av en alvorlig depresjon. Aldri før har jeg kommet såpass tett innpå meg selv, og aldri før har jeg vært så redd. Fordi det har vært uvant. Fordi det har vært nytt. Fordi det har vært skremmende. Følelser er skummelt. Uansett hvor menneskelig det er. Særlig fordi jeg har følt på ting jeg aldri har følt på tidligere. Jeg har merket at ting har skjedd med meg - uten å kunne gi noen god forklaring på hvorfor. Om jeg har blitt glad i meg selv? Nei. Om jeg har blitt tryggere på meg selv? Ja. Jeg har i utgangspunktet alltid vært trygg på meg selv om min egne person. Jeg har visst hva jeg vil, og jeg har stått for det jeg har ment og trodd på - så å si aldri latt meg overbevise. Heller vært den som har overbevist andre. Å skille seg ut har på en måte alltid vært min greie. Helt fra jeg var liten. Det finnes det utallige eksempler på. Alt fra å invitere kun gutter i bursdagen min til å møte opp i gymtimen i rosa fra topp til tå. Jeg har sjelden valgt det trygge i den hensikt at det var trygt. Jeg har i stedet påtatt meg en masse nye oppgaver og utfordringer jeg i mitt hode visste var umulige, men som jeg allikevel skulle realisere. Hvordan? Ved min indre styrke. Hvorfor? Fordi jeg hadde så sterk tro på meg selv. ''Det umulige er mulig - alltid'' Altså var det ikke noe spørsmål.

     

    På veien har jeg ikke bare blitt tryggere på den jeg var, men også på en person til. En person jeg ikke visste fantes. En del som bare lå latent inni meg. I dvale på en måte. Som jeg har oversett. En emosjonell side. Jeg har altså blitt tryggere på den emosjonelle Madelén. Hun som viser og kjenner på følelser. Hun jeg har enset hele veien, men allikevel ikke turt å erkjenne. Samvittigheten som før var i mindretall er nå på linje med magefølelsen. Den handlemåten jeg så å si har basert hele mitt liv på og som alltid har vært det fremtredende hos meg. Også er den plutselig ikke det mer. Magefølelsen har fått en ny duellant. Det skremmer meg. Jeg hater å føle meg sårbar, og jeg hater at jeg i noen tilfeller føler så synd på noe eller noen (inkl meg selv) at jeg lar fornuftens stemme overgå vilje og lyst. (Jepp, noen studerer filosofi!) For dette er ikke den samvittigheten jeg hadde før. Denne stikker bare så mye dypere, og er såpass altoppslukende at jeg til tider føler meg utkonkurrert. Dessuten hjelper det ikke å være snill som et lam hvis man ikke klarer å gjenkjenne godheten, eller forstå vitsen med å oppføre seg slik.

     

    Man skulle tro at jeg var en mester i å vise følelser etter alt jeg har gjennomgått, men den gang ei. Jeg er ikke det. Ja, jeg er flink til å vise følelser ovenfor meg selv - og handle slik at det føles godt, trygt og etisk riktig. Verre er det ovenfor andre. Som jeg sa har samvittigheten blitt veldig avgjørende, og den slår inn når jeg minst venter det. Før jeg rekker å tenke. Det er dette som gjør at følelsene blir så vanskelige. Kanskje har jeg fokusert for mye på meg selv, og dermed glemt alle andre bort litt? Pappa bemerket her forleden at jeg sliter med å vise følelser til de rundt meg. Familien i størst grad. Alt jeg reagerte med var en hånlig standup-latter. Og deretter begynte jeg å nynne på sangen ''følelsesløs'' - og latet som jeg godtok det. Men sannheten var; Jeg forstod ikke hva han mente. For.... Jeg sier jo at jeg er glad i folk. Jeg takker jo. Jeg smiler jo. Jeg viser følelser i aller høyeste grad. Men så begynte jeg å tenke. Hvordan viser jeg disse følelsene (meg selv eller på kommando), og hva vil jeg med dem? Er det for å oppnå noe? Tja. Av og til. Men da bruker jeg vel heller min eksepsjonelt gode overtalelsesteknikk fremfor dådyrøyne og bjørneklemmer. Så hva da? Hvorfor viser jeg følelser? Er det fordi jeg genuint mener det? Selvfølgelig er det det. Problemet er bare at jeg ikke forstår det ordentlig. Jeg tar det for gitt at jeg har gode mennesker rundt meg. Jeg er så vant til at de er der for meg at jeg ikke tenker over det, eller legger en ekstra innsats i å vise hvor mye det betyr for meg. Ergo uttrykket følelsesløs. Dumt, eller dårlig? Jeg vet ikke. At jeg er følelsesløs gjør meg ikke noe sånn egentlig, men det gjør noe å høre det fra andre. Det setter inn en drivkraft og trigger i meg som gjør at vil motbevise påstanden. 110%.



     

    Mange handler før de tenker, og mener det er en god greie. Jeg tror det er motsatt. Jeg tror det er viktig å tenke gjennom hva man gjør og hvorfor man gjør det før man gjør det. Og da mener jeg dagligdagse situasjoner (akutte tilfeller gjelder autopilot). Jeg innser at jeg har en jobb å gjøre. Jeg har blitt altfor flink til å ignorere tankene, fordi jeg er lei av den tankekverningen med funderinger og grubling - irritasjon og frustrasjon. Det er på tide å gå inn i seg selv på nytt, og hente fram den personen som bryr seg. Hun som kjenner det boble når hun forteller noen at hun er glad i dem, og motsatt. Hun som blir lykkelig når hun får en klem, og hun som smiler bredt kun fordi andre har oppnådd noe bra eller noe stort. Selvfølgelig har jeg funnet fram til en fin person - det tør jeg påstå. Saken er bare den at jeg har lagt fokuset litt mer på meg selv enn hva jeg burde ha gjort. Egoistisk, uten å være egoistisk. Jeg må gå tilbake noe skritt og plukke opp det jeg har mistet på veien. Denne medfølelsen, kjærligheten, tilliten og lengselen på godt norsk. Først da begynner jeg å nærme meg noe. Noe jeg kan tro på. Noe jeg kan leve med. Og sist men ikke minst; noe som gjør meg enda mer unik!

  • 0

    Noe oppgitt frøken...

    Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal klare å følge opp forrige innlegg. Etter innlegget jeg publiserte for første gang (om at jeg hadde blitt syk) er det innlegget det mest leste. Det er helt sykt. Jeg har fått så mye kommentarer, så mange mailer og så utrolig mye gode ord. Jeg blir nesten litt stum. Det er helt fantastisk å vite at jeg har så mange som heier med meg, og som ser hvilken fantastisk fremgang jeg har hatt. Ja, for det er den virkelig. Det tør jeg påstå. Det handler ikke om jeg er syk eller frisk - men om hvor langt jeg har kommet på vei mot det friske. Å gi slipp på en sykdom er nemlig ikke gjort over natten. Det tar tid. Masse tid. Samtidig så er det jo slik at anoreksi ikke bekjempes over natten, ei heller er man i mål når sykdommen anses som ''bekjempet''. Man vil alltid ha et snev av den. Rart det der. På en annen side ville det kanskje vært rart om man kom ubemerket ut av det hele, også. Nettopp fordi som menneske så påvirkes man hele tiden. Det sies at vi alle dør som kopier, og det er vel en viss sannhet i det. 100% original kan ingen være. Dessverre.

     

    Men, glem ikke; Det er viktig å prøve. Prøve å være seg selv. Finne sin egen person og identitet. Så godt det lar seg gjøre. Og da tenker jeg at en sykdom ikke er noe å være forlegen for. Den er en del av deg. Noe som har formet deg, og som har gjort at du har gått den veien du har gått. Som gjør at ''du har blitt du'' Kanskje har du mistet alle kreftene. Kanskje har du funnet tilbake til dem. Tap eller gevinst så er alle hendelser og sansegrunnlag lærdom som alltid vil sitte i oss. På samme måte som den første forelskelsen, billappen, utdannelsen, familieforøkelsen, osv, osv.  Ting man husker. Vi mennesker bærer på mye, og slik skal det være. Å leve er en berg og dalbane fylt med latter, glede, sorg og fortvilelse. Slik er det for alle. Det har ikke noe å si hvor mye man har erfart, men hvordan man har taklet det og kommet seg videre. Og jeg vet. At selv om jeg hater sykdommen min, tviler ved mitt eget selvbilde og føler at jeg ligger langt bakpå med ''livet'' - så er det et eller annet nyttig jeg tar med meg i ryggsekken min. Bare tenk hvor sterk jeg har blitt, og bare tenk i hvilken robust tilstand jeg vil møte mitt friske liv!

     

    Bare ikke akkurat nå. Nå er tilstanden som så, og jeg er snart tilbake i seng (tulla; er på vei til kino med mamma) Noen ting er virkelig ikke valgfritt, og det var i grunn godt å bli kvitt visdomstann nummer 2. Ekstra kjipt var det at mitt tannlegekontor (som ikke er nevnt ved navn) plutselig meldte avbud få timer før timen i går. Et foretak med flere tannleger må jo kunne klare å finne akseptable løsninger hvis det plutselig oppstår uforutsette hendelser. Det gjør de jo på legesenteret og på sykehusene uten problemer. Er et tannlegekontor så mye mer ekstraordinært? Jeg vet ikke. Uansett ble det det beste å bytte. Jeg jobber tross alt deltid, studerer og har en sykdom på si. Å sette av liksomtid har jeg verken tid eller ork til.

     

    Jeg fant heldigvis en ny tannlege som kunne ta tannen rimelig raskt (god service!), og derfor fant timen sted i dag istedenfor. Heldigvis. Jeg er jo som mange vet litt av en planlegger, og når ting ikke går som det skal så går det i ball for meg. Skikkelig ball. Spesielt når jeg ikke har noen back-up-plan i ermet. Jeg hadde holdt av hele uken (erfaring visdomstann i fjor!), og jeg tar aldri fri sånn uten videre. Samtidig så var det viktig for meg å få ut tannen i god tid før eksamen. Særlig fordi det plutselig ble snakk om to tenner, og ikke bare en, slik jeg først trodde. Så. Det positive? Godt at ting gikk sånn noenlunde etter planen. Det eneste jeg nå må gjøre er å beregne litt heleprosess, og håper virkelig ikke maten blir et hinder i så altfor mange dager. Det er det siste jeg orker å tukle med. Også håper jeg at jeg er klar til neste trekk om noen uker. Jeg har jo så mange planer, og det er nok ikke lenge før jeg nå skal ta fatt på det som betyr mest her i verden. Det er en fin motivasjon mens jeg sitter her med ballongkinn, dunkende kjeve og blodspytt i kjeften dopa på smertestillende. Denne gangen var det heldigvis ikke så ille som forrige gang (samt at hun var så tålmodig med meg), for da måtte jeg tross alt operere og skjære ut tannen - en skikkelig omfattende prosess som tok 1 1/2 time. Det gjenstår allikevel å se hva som skjer når dagens bedøvelse går ut. Jeg er ingen reddhare, og har en smerteterskel langt høyere enn gjennomsnittsbefolkningen . Kjenner jeg meg rett så er jeg ''tilbake'' rimelig fort. Men...  Fordi jeg stadig får beskjed om at jeg ikke skal rushe alt mulig, så skal jeg ikke på jobb før hevelsen og misfargingen i trynet er borte. Kan jo ikke skremme livet av kundene mine heller!

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

    Noen ganger velger jeg å skrive A, men ikke B (litt for å skåne meg selv). Like etter jeg begynte med studiene slet jeg lenge med en vond tommel, og etter x antall googlinger var jeg sikker på at det var artrose  (slitasje i rotleddet) Det samme tenkte min lege ettersom jeg har fått påvist osteoporose i så ung alder. La meg bare først si at artrose er reumatisk og noe man bare må lære å leve med. Det kan være smertefullt og det kan være meget plagsomt. I dag kom svar på røntgenbildene, og jeg har ingen tegn til artrose. Nok en tung bør og usikkerhet er løsnet fra skuldrene mine, og jeg kan ikke uttrykke hvor mye det betyr for meg at studiene kan få gå som planlagt. Deilig å ha den bekymringen ute av verden!

     

  • 0

    6 års depresjon er vekk!

    I lang tid har jeg snakket om å beseire anoreksien, og vinne tilbake friheten. Jeg har berettet om hvilken daglig kamp jeg utkjemper, og hvor langt jeg har kommet. Og stadig kommer jeg lenger. Siden diagnosen ble satt har mye skjedd, og det er utrolig hvilken ekspedisjon jeg har vært med på. Dog streber jeg fremdeles mot det samme målet. Det er bare det at jeg ikke omtaler dette målet likedan lenger. Jeg har mer eller mindre levd side om side ved min spiseforstyrrelse, og jeg ser ikke lenger på dette som en kamp, men heller en byrde jeg skal bli kvitt. Fordi det er en byrde jeg ikke trenger eller orker å bære videre med meg resten av livet. For første gang på lenge har jeg nøytralisert meg litt og lagt raseri, redsel, angst og fortvilelse til side. Jeg tror på mange måter jeg har latt det sterke følelsesregisteret mitt hindre meg fra å handle riktig. Jeg har blitt så familiær med følelsene at jeg ikke lenger ser behovet eller hva de gir meg. Jeg trenger bare jobbe meg vekk fra dem, og det akter jeg gjøre på en måte som plasserer anoreksien på reservebenken og ikke førersetet. Slik det jo skal være. Helst skal den ikke være på reservebenken heller, og det er her mitt arbeide kommer inn. Mitt arbeide som jeg ikke skal tenke på som arbeide. Jeg skal bare seile min egen sjø, gjøre som jeg tidligere har gjort, og etablere nye og solide retningslinjer for min adferd. I tillegg skal jeg lage gjennomførbare opplegg, og også sette opp delmål og realistiske forventninger mtp hva jeg kan få til. Med litt innvendinger og tips fra mine medsammensvorne, selvsagt.

     

     

    Noe har skjedd. Siden Januar 2011 har jeg slitt med den sterkeste graden av depresjon, alvorlige depresjoner, der jeg knapt har orket stå opp på de dager jeg hadde fri. Familien min har sett det, og prøvd muntre meg opp på mange mulige måter. Det var et ork å gjøre ting som var morsomt. Jeg ville bare ikke. Jeg syntes ikke jeg fortjente å ha det gøy. Ikke en gang ville jeg feire bursdagene mine, fordi jeg var helt sønderknust over å bli eldre. Det fristet mer å ligge i senga og sove. Sove bort det vonde. Det som aldri forsvant. Jeg har nådd bunnen så mange ganger. Like tøft hver gang. Depresjoner er virkelig ikke til å spøke med. I følge NHI er hovedsymptomene; depresjonsfølelse, tap av interesser og lyst, redusert energi, økt trøttbarhet, skyldfølelse, dårlig samvittighet, mindreverdighetstanker, selvmordstanker, konsentrasjonsvansker, psykomotoriske vansker (rastløshet bla), søvnforstyrrelser, nedsatt appetitt eller vekttap. Og jeg har hatt dem alle - bare på litt forskjellige tidspunkt i sykdomsprosessen. Det jeg kan kjenne meg mest igjen i er dette med tap av interesser, skyldfølelse og mindreverdighetstanker. Som nevnt tidligere har jeg i årevis hatt disse apatiske og likegyldige tankene - som om ingenting har betydd noe. Ting har sjelden gitt meg den gleden jeg hadde håpet på og ønsket. I tillegg har jeg slitt mye med dårlig samvittighet ovenfor familien min og all smerte jeg har påført dem, samtidig som jeg har gått med et enormt hat til meg selv. Et hat så stort at jeg sliter med å finne ord. Jeg har bare kjent meg overflødig, rett og slett. Heldigvis ikke på noe selvmordstankenivå etter utskrivelsen. Det skal nevnes.

    Tilbakeblikk permisjon 2011. Her ser man tydelig at jeg ikke hadde det bra. Øynene er sløve, ansiktet/pannen er oppklort, og de dystre tankene min var min bestevenn... Dette bildet synes jeg er mye verre å titte på enn hva sondebildet i sengen er. Nettopp fordi her kan vi virkelig snakke depresjoner!!

     

    Gradene av depresjoner er milde, moderate, og alvorlige, og forekomsten av dem har økt - og det vil den fortsette å gjøre med mindre det ikke skjer markante endringer. Jeg personlig tror grunnen til dette er at det stilles så mye krav fra både samfunn, og kanskje spesielt oss selv. Vi er jo våre verste kritikere. Kravene blir flere, og prestasjonsnivået høyere. Vi skal nå målene våre, og vi skal nå dem innen en viss tid. Vi stresser som aldri før, og legger inn så mange gjøremål at det så vidt går rundt. Og i tillegg har vi kanskje mann/dame, barn, hus, annen familie, jobb, osv. Et sted sier det stopp. For veldig mange. Folk flest må gå i mangeårig terapi for å bli kvitt depresjoner. Selv var jeg bestemt på at jeg ikke skulle til noen psykolog. Dette skulle jeg fikse selv. Med store forhåpninger. Og god støtte i familie og venner. Jeg tok lappen. Depresjon fremdeles der. Jeg kjøpte bil. Depresjon fremdeles der. Jeg kom ut i jobb. Depresjon fremdeles der. Jeg fullførte vgs. Depresjon fremdeles der. Som om jeg var dømt til å bli forfulgt av den. Hva skulle jeg gjøre? Jo. Jeg skulle fortsette på veien, men fordi jeg var syk turte jeg ikke. Og da jeg hadde bestemt meg i fjor vinter brakk jeg armen. Depresjonen ble da enda større. Og da armen var frisk hadde jeg blitt avhengig av søvndyssende piller. Depresjonen holdt jeg i sjakk med soving. Nei, det har ikke vært enkelt. Men. Jeg tok meg sammen. Du skal kanskje ikke si til en psykisk person at de bør ta seg sammen, men i denne sammenheng er det den rette strofen å bruke. Jeg sluttet rett og slett og synes synd på meg selv, og begynte å ta tak i livet mitt. Det har aldri vært synd på meg. Jeg kan mestre hva enn jeg vil, og det har null å si når det skjer. Dette med muligheter har for meg blitt portalen til et mye bedre liv. Og i 2017 bestemte jeg meg for å ta fatt på nettopp mulighetene. Selvsagt har skole, jobb og venner vært muligheter, men ikke muligheter som setter krav til meg. Jeg kunne være undervektig da jeg tok lappen, da jeg kjøpte bil og da jeg fullførte vgs. Jeg kan være undervektig i jobben jeg pr dags dato har, men jeg kan ikke være undervektig om jeg skal gå den veien jeg planlegger. Veien videre setter strengere krav. Mye strengere. Og egentlig er det bra - for det trengs.

     

    Jeg vet jeg har brukt ordene lykkelig og glad tidligere, men aldri på samme måte som nå. Svaret er enkelt. Jeg har kommet i gang med livet mitt, og jeg ser nå hvordan veien går videre slik at jeg får den framtid jeg har bestemt. Tidligere kunne jeg begynne å gråte av den minste lille ting eller sutre om jeg ikke fikk viljen min. Nå børster jeg bare støvet av skulderen og tenker at livet går videre, og at jeg kommer styrket ut av enhver hendelse. Jeg legger meg i sengen uten tårer, og jeg passerer speilbildet mitt uten tårer. Jeg gråter ikke lenger når jeg leser artikler som kan relatere seg til meg, eller når jeg tenker over hva sykdommen har gjort med meg fysisk. Ei heller over situasjonen jeg er i, hva jeg mangler eller har gått glipp av. Ja, jeg sliter selvfølgelig med å akseptere mitt ytre (og synes absolutt ikke jeg er bra nok eller ser bra nok ut!), MEN det har ingenting med depresjoner å gjøre såfremt det ikke er noe som plager meg mer enn nødvendig. (Før gråt jeg meg i søvn pga dette) Det er vel ingen jenter som aksepterer seg selv helt uansett, så der er jeg absolutt ikke alene. Jeg har på en måte bare innfunnet meg med hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg vil se ut uansett om jeg liker det eller ei. Det har jo ikke noe å si. Ja visst er det hardt, ja visst er det tungt, men det er ikke noe jeg depper over. Lenger. Faktisk gleder jeg meg heller over at jeg nå er kommet dit der fremtid og helse betyr mer enn sykdom og et pent utseende. Jeg har omsider oppnådd noe. Noe jeg neppe tror jeg ville oppnådd hos en psykolog til og med. Slik som dette har jeg ikke hatt det på over 6 år.  Jeg har endelig overvunnet depresjonen. Og det - det er jeg forbanna stolt av!



     

    Allikevel er det viktig å nevne en ting. Det er lov å ha det tøft og vanskelig, men det er periodevis, og det er menneskelig. Jeg er ikke redd for å kjenne på slike aspekt ved livet, tross at jeg er livredd for å havne i en langvarig depresjon igjen. På en annen side kjenner jeg til symptomene godt, og jeg merker hvis jeg er på ''gal vei''. I tide til å snu. Tror bare det er noe som har skjedd. Folk rundt meg merker det også. Jeg smiler jo. Hele tiden. Og jeg ler. Masse. Det er verdens beste følelse. Denne depresjonen som jeg har levd så lenge trodde jeg var en del av livet mitt, og det at den ikke er der er så uvant at det nesten føles feil. Bare nesten. Og; et problem mindre er et ekstra drivjern. Det kommer godt med!

  • 0

    Kribler litt her og der....

    Iiih! Nå skjer det spennende ting, og jeg har så lyst til å røpe alt sammen til dere. Men. Jeg kan ikke. Ikke enda. Alt jeg kan si; Det er hektiske dager og lite tid til overs. Faktisk helt ok. Jeg liker å ha noe å sette fingrene i, og jeg elsker ha mange baller i luften. Det kan aldri bli mange nok. Med mindre det overtar for elementære ting som spising, jobbing, soving og gåturer. Da lover jeg roe ned. Jeg har jo ikke tenkt gå på den samme blemmen som sist gang. Er det noen som ikke har fått med seg hvordan det endte? La oss bare si; ''Den verste tiden er den man tilbringer på psykiatrisk'' Never again. Heldigvis gjort meg noen erfaringer siden den gang, og det skal ekstremt mye til for å knekke den sterke jenta her. Samtidig er det viktig å si at jeg har hatt de forutsetninger og gode rammer rundt meg for at dette (tiden etter utskrivelsen) skulle gå bra, og jeg takker særlig mine to fantastiske foreldre og eneste lillebror for hjelp, støtte og uendelig mye kjærlighet.

     

    ''Det har ikke noe å si hvordan du hopper, men hvordan du lander'' (Madelén Skare Olsen, Mars 2017) Det er i alle fall første gang jeg hører uttrykket. Det falt plutselig inn i hodet mitt en dag jeg satt og tenkte. Tenkte over dette livet her og nå, og fremtiden der borte. Over hvordan jeg satser, og hvordan jeg kommer dit jeg vil. Og ikke minst; hvem jeg har i ryggen. Uten familien er jeg ingenting. Ingenting. Jeg kunne aldri kommet styrket ut av dette hvis de så på meg som hun syke. I deres øyne er jeg den jeg alltid har vært, og de er både håpefulle og tålmodige omkring personen som skal vende tilbake. Da mener jeg den forbedrede versjonen av meg. Fortid er nemlig fortid. Madelén før sykdommen vil aldri bli Madelén etter sykdommen. Hun vil ikke fordunste eller råtne bort - bare vokse seg fram og utspringe til en mye vakrere rose. Kanskje får hun selv øye på den en vakker dag?



     

     

    Ja, det stemmer at jeg la ut et innlegg sent Lørdag/natt til Søndag, og at det ble slettet. Litt dårlig research og en veldig oppmerksom og ikke minst snill venninne jeg har å takke for det!

  • 0

    Jeg er (ny)forelsket!

    Jeg har tidlig gitt uttrykk for hvor lidenskapelig opptatt og glad jeg er i skisport, særlig langrenn. Jeg var ikke gamle frøkena da jeg tasset rundt i hagen med langrennskiene på, for ikke å snakke om da jeg begynte å følge med på Dæhlie delta i verdenscupen. Ski har alltid vært forbundet med glede. Vel, nesten. Jeg kan vel ikke akkurat si det var så stor glede å følge med på Kollen fra nett-tv på post 3, og heller ikke gå på skiturer når jeg visste at jeg ikke taklet kulda. Det er mer enn 8 år siden jeg tok Salomonskiene fatt. 8 år. Jeg får vondt inni meg. Tenk at min største glede plutselig kunne forsvinne sånn. Jeg har jo på skisport på tv etter jeg ble utskrevet, og jeg følger jo iherdig med, men.... Det er ikke det samme. Det er ikke det samme som å kjenne frisk luft, skli bortover og nyte skogens ro (pluss melkesyren og blodsmaken). De tre (fem) tingene som jeg savner. Savner med fortiden min. Savner med den jenta jeg var før. Hver vinter gikk jeg ca 8 km på ski etter skolen. Hver dag hele vinteren, så lenge det var snø. Faktisk fikk jeg ny skidress og nye ski like før jeg ble syk. Skiene var kun brukt 2 ganger.

     

    Skal jeg godta sykdommen, og late som at alt er bra? Nei. Jeg må leve. Jeg må leve for å bli friskere og tilnærme meg det normale liv. Gi litt f i begrensningene. Til jul ønsket jeg meg skihansker. Hvorfor? Jo, fordi målet mitt kjære venner; denne vinteren skal jeg komme meg ut på ski. I hele Desember og Januar håpet jeg på snø. Ikke slaps som iser på eller regner bort. Dessverre har ingen vinter blitt innfridd, så eneste mulighet for å stå på ski er om vi kjører et stykke. Helst ville jeg bare hatt muligheten til å spenne på meg skiene og traske avgårde fra garasjen, og snu når jeg følte det ble nok. Slik ble det altså ikke, men det gjorde ikke noe. Mamma hadde på forhånd sagt at vi kunne gå så lenge jeg ønsket. Samme hvor lenge, samme hvor langt. Om det var 5 km eller 1 mil spilte ingen rolle. Ingen kunne vite hvor mye krefter og ork jeg hadde til å gå, for det er jo noe ganske annet med powerwalk. Og det er jo noe ganske annet når du har en mor som har lært skøyteteknikk av bordern. Det gir jo en viss forventning til meg også, og jeg vil jo ikke ødelegge. Da vil jeg heller bli hjemme vel vitende om at de andre får en fin tur. Men, de andre ville jo ha meg med. Ikke for å drikke kakao og spise appelsin, men for å gå på ski. I mitt tempo. Jeg er skikkelig takknemlig for at jeg fikk være med. Nettopp fordi denne skituren til Botne gav meg så mye. Nydelig sol(nedgang) og supert føre, og veldig bra smurte ski. Perfekt valentinesgave til meg selv. Jeg kledde meg godt (les; Dæhlie superundertøy, tjukk ullgenser og boblejakke), og frøs på langt nær like mye som jeg hadde trodd. Ble nok heller litt småsvett av alle bakkene.. - altså funket bekledningen ganske bra. Litt på randen til neglspreng, bare. Det skjer alltid. Og jeg velger heller for tynne hansker, så jeg kan bevege hendene, framfor tjukke votter som overhodet ikke egner seg til den slags. Selvfølgelig litt redd for å falle. Målet? Ikke brekke ben. Jeg har jo ikke så mye polstring, akkurat. Derfor valgte jeg heller å sakke ned i bakkene, tross at det er det morsomste. Men, skal ikke klage. Det å gå på ski overskygget alle eventuelle minuser, og vi fikk oss en god runde. Kroppen er som mange vet nedslitt, men den funker. Overraskende bra. Jeg er seig. Altså; jeg merker ikke når jeg blir sliten. Det skal veldig mye til. Mamma trodde vi skulle snu etter typ en halvtime, men i mine tanker var ikke det halvveis en gang...  Aleksander gikk 2 mil for seg selv. Like greit det, med tanke på farten og teknikken hans. Der har jeg helt klart noe å strebe mot!


     

     

    Jeg gikk inn med forventinger lik null og skepsis lik tusen, og det tror jeg var lurt. Sitter kun igjen med glede og positivitet. Hadde jeg derimot forventet at alt skulle være så fint og flott, så er det neimen ikke sikkert det hadde vært det. Opplevelser har mye med ens egne forventinger å gjøre. Selvfølgelig er ''første'' gangen alltid litt ekstra spesiell, men jeg tviler på det blir med det. Merker allerede nå at jeg har fått tilbake en del av meg selv, og jeg kjenner meg faktisk trigget og ivrig etter enda mer skigåing. Det å bli bitt av basillen er jammen fort gjort når det er noe som var så etterlengtet. Jeg er litt forelsket på ny. Hvem vet. Kanskje blir det noen flere turer?



     

  • 0

    Til hun altfor fine!

    Mamma, mamma, du kjære mamma

    Min mor, min venninne - kan være det samma

    Du er så vakker, så nydelig, så snill

    For meg er du verdt alle verdens mill

     

    Dine øyne de smiler

    Og på dine skuldre så hviler

    Alle verdens gode tanker

    Som i ditt myke hjerte banker

     

     

     

     

    I dag nok en morsdag

    Som vi feirer i godt lag

    Med kjærlighet og ære

    Egenskaper du alltid vil bære

     

    For du er jo så fin

    Og så innmari genuin

    Omsorgsfull og god

    Kommer til og med ned i bro

     

     

    Nei, du gir aldri opp

    Selv om ting ikke er tipp topp

    Du betyr alt for meg

    Og av hele mitt hjerte elsker jeg deg

     

     

    Gratulerer med morsdagen, verdens beste mamma!

     

     

     

    Til dere som måtte lure: Jeg er ingen copycat, bare god til å dikte... Den som vil låne noe MÅ spørre (Ref åndsverkloven) :)

     

  • 0

    Sammenligning som drivkraft!

    Jeg bør ikke sammenligne meg med andre, men jeg gjør det. Og jeg skal fortelle hvorfor, før dere arresterer meg og tenker jeg er selvmotsigende. Jo, fordi. Når jeg ser andre oppnår suksess, blir jeg også sulten på nettopp suksess. Denne sulten driver meg til å bli en bedre versjon av meg selv. Alle sier at man ikke skal sammenligne seg med andre. Her tenker jeg det finnes to sider av samme sak. Først og fremst er det forskjell på det uoppnåelige og det oppnåelige, og for det andre kommer det an på hva slags fokus man har. Er det tvangspreget, usunt og fanatisk- eller er det motiverende, optimistisk og målrettet? Kjenn etter. Du er nok enig at det er to ganske tydelige motpoler. Og i min verden; en side som forer anoreksien og en side som forer Madelén. Hele veien har jeg vært utsatt for påvirkninger, og jeg har sugd til meg det meste som en kjøleskapsmagnet. På godt og ondt. Godt, fordi jeg har brukt motivasjonen og ''sulten'' til å komme videre, samt blitt styrket ut av en annen verden. Ondt, fordi jeg har grått timevis over speilbildet mitt, selvskadet kroppen min og forsøkt ta mitt eget liv. Tre ganger. ''Ikke tynn nok, ikke fin nok, ikke bra nok.''

     

    Noen ganger ser jeg mennesker jeg skulle ønske jeg så ut som, eller mennesker som presterer ting jeg skulle ønske jeg klarte. Noen ganger møter jeg personer jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av personligheten eller evnene til. ''Da ville jeg blitt fornøyd'', tenker jeg. Går det på selvfølelsen løs er det ikke bra, og det er jeg fullt klar over. Jeg vet at jeg ikke er 180 høy eller kan løpe fortest i verden. Det er bare ikke mulig for mitt vedkommende, samme hvor mange operasjoner jeg tar, eller hvor hardt jeg trener. Kanskje kunne jeg blitt høyere om jeg ikke ble syk (slik legen sa), også var jeg jo like rask som gutta på 60 meter, men der stopper det. Jeg vet også at jeg ikke er den mest bereiste, raskeste på ski, eller ettertraktede forsvarsadvokaten, men det betyr ikke at de tre tingene ikke er mulig. Det er der skillet går. Umulig vs mulig. Sammenligner jeg meg med det som er innenfor min rekkevidde så vet jeg at jeg har en sjanse, i motsetning til når jeg streber etter det som aldri vil bli en realitet. Da heter det ikke drømmer - ikke engang perfeksjon. Fordi drømmer ligger innenfor vår natur (om vi kjemper hardt nok for dem), og perfeksjon handler om å realisere seg selv 100%. Med slike tanker prøver i alle fall jeg å snu tankegangen, og heller fokusere på det som eksisterer og kan eksistere, fremfor det som ikke eksisterer og aldri kan eller vil eksistere.

     

    Nå hoppet jeg litt av, men poenget er egentlig det samme omkring sammenligning - som for øvrig har fått et dårlig rykte på seg. Vi skal jo på død og liv ikke sammenligne oss, da det bidrar til depresjoner og gudene vet hva. Ja, det er jo klart at om man hele tiden sammenligner seg med hun som er høyere, tynnere, raskere og bedre på skolen, så vil man hele tiden føle en lengsel etter noe. Man vil heller ikke føle seg god nok. Men, så er det dette jeg sier da; sammenligne seg med noe som gjør at en selv føler en kan ta ut sitt eget potensiale. Kanskje vil du bli flinkere til å ta knebøy? Kanskje vil du bli flinkere til å lytte? Kanskje vil du bli flinkere til å sminke deg, eller flinkere til å gjøre noe ut av håret ditt? Eller, kanskje bli bedre til å løse differensiallikninger? Det har veldig mye å si hva på hvilke områder vi sammenligner oss. Utseendet er trolig den tøffeste, og da også den mest utsatte biten. Nettopp fordi det er vanskelig å endre på et utseende uten å ty til drastiske grep, og uten at man har garanti på å bli fornøyd. Det er enklere å gjøre noe med de ting som forbedrer en som menneske. Enten det er snakk om egenskaper eller mestringer. Alt teller.

     

    Det gjelder bare å vite hvor man skal lete, og hvor man skal ta grep. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har vært mer misfornøyd med kroppen min enn da jeg var på mitt tynneste, og jeg har heller aldri vært mer misfornøyd med meg selv enn da jeg fikk 6- på matteprøven. Fordi det fantes noen som var tynnere, og fordi noen i klassen fikk bedre karakter. Å være best har for meg lenge vært altoppslukende. Det er den siste tiden det har hendt noe med meg. Jeg er fremdeles gira på å være best, men kun på de arenaer der jeg kan være best. Det er en forskjell. Som jeg sa; jeg kan aldri bli verdens beste løper, og det er greit. Det er mye jeg kan bli istedenfor - og jeg har ikke utviklet og realisert meg halvveis en gang!

     

     

    I mitt hode er det en linje. En linje som skiller det umulige fra det mulige, avspeilingen (øverst) fra virkelighet (nederst) Og den siden jeg skal holde meg på er den mulige siden!

     

     

  • 0

    Positivt overrasket!

    Dette innlegget startet jeg såvidt på her om dagen, men av manko på hva jeg skulle skrive overtok Augustin den kvelden. Vel, bedre sent enn aldri. 

     

    Jeg var på Karrieresenteret i Tønsberg tidligere denne uken. Nå som jeg er ferdig med vgs kan jeg jo ikke gå tilbake til rådgiver der akkurat. Og siden møtet med Sonans i Drammen skar seg på grunn av en kjedekollisjon (som vi var 10 minutter unna - wake up call!) så var det veldig ålreit å finne noe i nærheten. Så, hva skal jeg si? Møtet var både oppklarende og forvirrende på samme tid. Jeg fikk veldig mye å tenke på, og det er ikke til å stikke under en stol at hodet mitt har vært et lite kaos de siste dagene. Jeg presenterte meg pent og pyntelig, og forklarte om planene mine. Jeg så han ble overrasket. En med anoreksi skal studere rettsvitenskap? Han gjorde det raskt klinkende klart at sammen med medisin er det noe av det vanskeligste å komme inn på. Han nevnte også dette med plan B og C. Ja, for man kan alltids jobbe med jus på et lavere nivå - i et departement. Ja, til og med nav nevnte han. Eller man kan jo vurdere et annet yrke. Et lite øyeblikk visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Mitt eneste mål med fremtiden er å utdanne meg til forsvarsadvokat. For meg er det et like stort ønske som det for andre kan være å få barn. Altså. Dette bestemte jeg da jeg var syv år. Det finnes ingen andre alternativ. Min plan B innebærer å ta første året privat, eller kanskje begynne på en treårig bachelor. Min plan C innebærer å ta opp en eksamen, kanskje et fag. Sistnevnte blir i så fall veldig veldig pirk pirk. Et lite sekund vurderte jeg dessuten folkehøgskole, mot at mamma ikke fortalte noen det, og at jeg kunne jobbe på Lørdager. Da skulle jeg gladelig troppet opp på Skiringsdal (som blir det nærmeste - Sandefjord) og fått mine to poeng. Etter noen raske søk innså jeg at de poengene var verre å skaffe enn som så. 90% oppmøte, lørdagssamlinger, obligatorisk ditt og datt. Tja. Ikke noe vondt om folkehøgskole, men bare ikke helt hva jeg er ute etter. Og siden jeg også er ekskludert fra militæret får jeg ikke noe ut av det heller. Men så..

     

    Så kommer gladnyheten. Det er nemlig en ny verden som åpner seg når man finner ut at snittet er høyere enn antatt, og på grensen til innpass på uio. Jeg hyler inni meg. Spørsmålet er bare hva jeg gjør, og det er et spørsmål ingen vil få svar på før det har gått en stund. Nå må jeg samle meg og finne ut hva jeg vil fokusere på. All in på skole eller håpe jeg blir friskere? Velger jeg sistnevnte kan jeg alltids ta første året privat før jeg søker master. Vi får se. Men.. Trenger jeg det ekstra året hjemme liksom? Det er jeg usikker på. Ingen tvil om at her blir det fornuft VS vilje - vanskelig vanskelig. 

     

    Jeg er ikke akkurat kjent får å følge for å følge fornuften. Haha. Samtidig så tenker jeg at jeg ikke blir friskere av å bo og studere hjemme, og jobbe deltid ved siden av. Som om alt var på stell. Jeg blir friskere av å se at livet mitt former seg  - og på den måten innser at jeg har en grunn til å leve. Brutalt, men sant. Mange synes kanskje jeg griper ting på feil måte. Det synes ikke jeg. Jeg tenker dette er helt rett fokus, selv med tanke på sykdommen. For til syvende og sist vil den ta mindre plass når andre ting overtar. Viktigere ting. Såpass har jeg skjønt. Det som er greia er bare hvordan jeg skal gå fram, og jeg tror at uansett hvordan jeg tar fatt på denne veien så vil det være av hensyn til meg selv. Kort og greit!

     

  • 0

    Hvorfor jeg ikke kan være vegetarianer?

    Her om dagen åpnet jeg mailen. Det er ingen hemmelighet at dette med vegetar er et hett tema, og noe som stadig er oppe til debatt. Det er bare det at denne tematikken er enklere å uttale seg om, enn å gjennomføre for folk fles. Også for min del. Jeg bryr meg jo om miljøet, men på grunn av det ene og det andre kan jeg ikke kutte ut kjøtt. Tenker vel også litt det at dyrene er til for at vi mennesker skal leve. Uansett hvor egoistisk det måtte låte. Jeg har full respekt for folk som velger et vegetarkosthold (veganer synes jeg enda er litt ekstremt), og jeg synes det er fantastisk at det finnes folk som klarer å følge opp under en slik livsstil. Men, så tenker jeg en ting? Er folk vegetarianere fordi de vil redde verden, eller er de det fordi de synes at kjøttfrie alternativer smaker godt og gjør bra for kroppen? Helt ærlig tror jeg veldig få kun tenker på å være superhelter. Jeg tror heller det har med vaner, sunnhet og hva man liker å gjøre. Også er det vel de som ikke orker tanken på å spise rudolf eller nasse nøff, og det er greit det og. Med tiden har vi fått motbevist via tv, ukeblader, blogger og medier generelt at et kosthold uten kjøtt er så mye mer enn bare kaninfor og grønne blader. Det er smakfulle supper. Det er innbydende woker. Det er eksperimentelle gryter. Ja, det er til og med varianter av ''taco'', pizza, og også veldig veldig mye mer.  Kun kreativiteten setter grenser. Det handler rett og slett om å sette seg inn i hva slags råvarer man har å gjøre med, og hvordan man skal bearbeide den/de. Nå sier ikke jeg at jeg er vet mye om et slikt kosthold, men jeg vet nok til å skjønne at folk velger det - uten at det er noe fanatisk eller trassent omkring valget. Synes det er mye verre med de som må kjøpe allergivennlige varer kun fordi de tror at det er sunt, og ikke fordi de har intoleranser eller allergier. 

     

    Men, så er det dette; kutte ned eller kutte ut? Jeg personlig tenker ikke at folk alltid trenger å kutte ut noe - med mindre de har en gjennomtenkt plan. For; ofte når man kutter ut noe så går man inn i et slags tvungent regime, der det er lett å gå på en smell. Kutter man derimot ned på noe så har man både bidratt til egen helse og miljøet rundt, uten at man fjerner viktige næringsstoffer fra kosten. Og uten at man går rundt med abstinenser og svimmelhet. Kanskje litt overdreven den siste, men; Hva vet jeg? Poenget mitt er uansett; alt er bedre enn ingenting. Det er ingen som er supermennesker, og det er heller ikke meningen!

     

    Jeg vurderte en periode å bli vegetarianer (fordi venninnen min forsiktig hintet frampå), men jeg skal fortelle ganske nøyaktig hvorfor det aldri vil bli tilfellet.- og da med tanke på den person jeg var før jeg ble syk. Tre ord; kresen, kresen og kresen. Jeg liker ikke bønner, linser, kikerter eller noen andre belgfrukter, som er typisk for dette kostholdet. Jeg liker heller ikke noe særlig grønnsaker; kun gulrot, sellerirot, brokkoli og purreløk, og er heller ikke spesielt glad i salater. Frukt spiser jeg mye av, men det er kun visse frukter jeg liker; Eple, grapefrukt, ananas, mandarin/appelsin, pære og mango - i den rekkefølgen. Sauser, dressinger, syrnede melkeprodukter, smør og oljer har jeg alltid holdt meg langt unna, med unntak av nøytral olje til steking en gang i tiden. Nøtter er jeg allergisk mot, egg smaker pyton, og ost har aldri helt vært min greie. Kun et ostesmørbrød typ en gang i måneden, et lite lag på lasagnen (som jeg alltid rev av) eller en halv neve i tacolefsa. Jeg foretrekker heller ikke frø. Får jeg brødskiver med frø så får jeg litt klaus. Jeg plukker dem rett og slett ut. Skulle det ha seg slik at jeg mot formodning kjenner at de er i munnen min, så svelger jeg de hele. Rett og slett. Ofte kommer de opp igjen. Har en lukkemuskel som ikke funker helt, et spiserør som er ganske trangt, og vel. Nok info om det.

     

    Pappa har tidligere arbeidet på Gilde, og jeg er fra tidligere vant med en eller annen kjøttrik middag, pluss spekeskinke på knekkebrødet til alle de andre måltid utenom. Hver dag. 365 dager i året, minus julaften. Nesten. For meg ville et kosthold som vegetarianer betydd å ekskludere mat. Spaghetti ala capri uten minipølser og kjøttboller, spaghetti bolognese uten kjøttsaus, tacolefse kun med en liten neve ost, ingen pølse i serviett (kun serviett?), kyllingwok med kun brokkoli, gulrot og tomatpuré, kyllingkjøttdeig&pasta uten kyllingkjøttdeig, tørt knekkebrød, osv, osv. Jeg kunne kanskje vært pescetarianer nå (etter jeg ble syk), men det tror jeg ville vært kjedelig i lengden. Dessuten er det vel litt juks å spise fisk når man skal følge et plantebasert kosthold? Men igjen. Et slikt kosthold er ikke for alle, om man tenker 100 prosent gjennomføringsevne. Jeg kan ikke pådra meg mangelsykdommer eller gå ytterligere ned i vekt kun fordi jeg vil være en god samfunnsborger. Jeg er selvfølgelig redd for hjertesykdommer og kreft, men det er ikke grunn nok til å gi opp kjøttet. Det å få i seg jern, b12 og vitaminer er vrient nok med kjøtt, så jeg tror ikke jeg øker vanskelighetsgraden der. Dessuten er det ikke det samme hvor mineralene kommer fra. Kroppen tar enklere opp jern fra kjøtt, enn hva den gjør fra for eksempel korn, da korn krever bløtleggingsprosesser. Noe også nøtter og gryn gjør. Og det hadde jeg gjort om jeg kunne/ville, men enn så lenge er det kun havregrøt jeg brenner for, og da blir det litt ensformig i lengden man kan si. Dessuten lager den seg fint i mikroen. Null stress.

     

    Men. En ting skal sies. Tross at jeg er glad i kjøttmat (rent eller bearbeidet) så spiser jeg det ikke lenger 6-7 dager i uken. Slik ble det bare etter sykdommen slo inn. Noe med den ubehagelige mettheten som gjør at jeg umiddelbart føler meg tung og sliten. Dette gjør til at jeg spiser fisk - mye mer enn før jeg ble syk (for før jeg ble syk likte jeg ikke fisk) Hvis vi unnlater å telle med min store kjærlighet, Vesterålens fiskeboller. Ikke at fisk (foruten om fiskekaker) i seg selv er sånn wow-godt, men jeg merker kroppen bearbeider det på en helt annen måte. Akkurat som at jeg føler meg freshere. Tenker dessuten litt omega-3 fettsyrer er gull, ettersom fettinntaket er langt under der det skal være. Altså har jeg gjort en vegetarisk endring (litt ufrivillig) - noe jeg tenker er bra. Og selv om jeg sa fisk er litt juks, så tenker jeg at det er eneste mulighet for meg til å innta proteiner den dagen/de dagene jeg ikke spiser kjøtt. Og tro meg; det trengs. Misforstå meg rett. Jeg får jo i meg proteiner. Det er bare det at det ikke er jublende mye av disse makroene i mitt ensidige kosthold. En proteinbar, et par yoghurter og litt soyamelk daglig hjelper, men utgjør i totalen ikke nok. Og alt som ikke er nok funker ikke for en med min helsetilstand. Skjelettet og musklene er jo allerede nedbrutt, neglene flisete og håret tynnslitt. Organene funker halvveis og elektrolyttene lever sin egen verden. Alt dette på grunn av mankoer opp gjennom, og når jeg allerede har køddet til helsen min så mye så sier det seg selv at et grønt kosthold umulig kan passe inn. Det er ikke min gyldne middelvei. På den er det nemlig snakk om å legge til matvarer fremfor å å fjerne dem. Å fjerne matvarer får meg nemlig til å fremstå sykere og langt mer angstfull (og kresen) enn jeg allerede er. 



     

     

    Og så, en liten gladmelding mens jeg sitter her og skriver (Ikke blogg, altså): Heldigvis kan jeg si at det helsemessig går rett vei. På legekontoret her forleden ville ikke legen ta blodprøver av meg, fordi de var så fine. Fine som i ''fine til en normal frisk person''. Ikke en eneste ulumskhet. Sist de var slik er over 8 år siden. Altså ville han ikke drepe denne gleden. Om dette var et engangstilfelle, eller et tegn på at kroppen er i ferd med å få det bedre, vet jeg ikke. Jeg tror ikke det er noe å rope hurra for enda, men øyner et lite håp på sistnevnte. Har jobbet knallhardt, og ønsker så gjerne se endringene på ekte, og det snart!

  • 0

    Student (og lekdommer) om dagen - selger om kvelden

    Det er utrolig hvor raskt livet plutselig har snudd. Fra å ha én enkelt deltidsjobb har jeg nå begynt å studere, samt startet i vervet mitt som lekdommer i kommunen. Ingen tvil om at jeg får mye å gjøre fremover. Akkurat slik jeg liker det. Dette med lekdommer har jeg holdt skjult på bloggen - av den enkle grunn at jeg er redd for å gi forhåpninger før jeg selv vet at det blir noe av. Er av den person som må ha ting inn med teskje (bekreftelser) før jeg tør stole på at det er sant. Litt rar der, altså. Samtidig er det min måte å beskytte meg selv fra eventuelle skuffelser. Sistnevnte tar jeg nemlig veldig tungt. Samme hva det måtte være, egentlig. At jeg nå har noe håndfast er nesten litt for mye å ønske seg. ''Man skal dømmes av sine likemenn'', heter det, og dette prinsippet en viktig rolle i vårt rettssystem da det viser høy tillit til befolkningen. Er det noe jeg er opptatt av så er det nettopp rettferdighet, og at folk får sin verdige sjanse. Det var mamma som introduserte meg for muligheten, og takket være henne at jeg søkte. Dette ser jeg som en gylden sjanse på vei mot advokatdrømmen.

     

    Nå kjennes det ikke lenger tungt å stå opp, eller komme tilbake i rutiner, nettopp fordi livet gir mening igjen. Jeg står opp stuptrøtt, men allikevel så klar for å gripe dagen. Den ekstra timen (eller de ekstra timene) jeg tidligere sov er nå en time/timer jeg helst vil bruke av. Dagene mine er nemlig fylt opp, og jeg jobber nå for alvor mot mitt store mål. Ingen tvil om at depresjonen har avtatt og at humøret er et helt annet. Så utrolig deilig det er, for den delen har jeg jobbet beinhardt med. På egen hånd. Uten pskologihjelp. Jeg har tro på at så lenge jeg beriker livet mitt ting som gir meg glede, og evner verdsette tingene, så vil jeg også bli et lykkelig menneske. Lykkeligere, i alle fall. I en periode var jeg det man kaller farlig langt nede. Det blir vel sånn når man havner i et spor og alle dager blir seg selv lik. Hvert fall er jeg en jente som trenger utfordringer. Jeg trenger å føle meg til nytte, og jeg trenger å føle at jeg mestrer ting. Om det så innebærer at jeg må farte hit og dit, legge meg tidlig, stå opp tidlig, spise flere måltider og bruke av alle mine krefter. Null stress. Har hittil kjøpt inn en skrivepult, en lydbok (Symposion) og en pensumbok (Filosofihistorie), samt notert ned over 60 sider (på tre dager) for HÅND. Noterte vel ytterligere 30 sider i går. Tenkte at det å ha et spiralhefte til hvert kapittel var en god, og ikke minst trygg idé. Lett å finne tilbake til. Har mistet alt for mye på PC opp gjennom. Dessuten husker jeg bedre når jeg skriver på hånd, fargelegger, tegner og markerer underveis. Det blir litt mer morsomt å se tilbake på, og pugge ikke minst fremfor sånne eviglange pcnotat der øynene til slutt begynner å svi. Nei. Jeg kjenner meg godt i gang, og det allerede før undervisningen har begynt (startet i dag) Alltid tidlig ute, jeg. Elsker å være forberedt. Men. Uansett hvor forberedt jeg er kan jeg ikke roe ned tempoet heller. Tok en titt på tidligere eksamensoppgaver fra UiO og NTNU, og man kan vel si jeg ble litt. Hva skal jeg si? Skremt. Haha. Men. Læreren beroliget meg noe. Til syvende og sist blir det jo hva jeg selv gjør det til, og så lenge interessen er der tror jeg dette skal gå bra. Det må jo det. Om det betyr A eller ikke, er det samme. Engasjementet mitt er viktig. Det vil ingen ende ta. Hukommelsen svikter aldri. Husket jo to hele kapitler utenat - som jeg denne uken har konversert om på kryss og tvers med mamma. Filosofi er helt klart et fag jeg burde tatt på skolebenken, da jeg er veldig glad i å diskutere med folk, men så lenge jeg har en som er like interessert (som meg) på sidelinjen, så går det bra allikevel. Det blir noen pratsomme og høylytte gåturer kan man si!

     

    Jeg er helt overrasket over hvor intellektuelle og kloke filosofene var, og jeg blir ikke noe mindre overrasket ettersom jeg kommer meg videre i boken. Dette stoffet føles så familiært for meg, og på mange måter føles det som jeg har noe til felles med både Sokrates og Platon. Jeg er human, smart (tror jeg), rettferdig, litt autoritær, men også veldig snill og god. Hva mer kan jeg si? Det er så mye enklere å forstå filosofi enn hva jeg hadde trodd (minus en rekke greske ord og termbegreper), fordi filosofien og filosofene bygger på hverandre hele veien, og det er en grunn til at ting hender. Tenker jeg, da. Så får vi se hva som skjer videre med Aristoteles og resten av flokken. Uansett så føles faget veldig riktig for den tankefulle meg, og det er det viktigste. Jeg elsker alt som har med lesefag å gjøre, og det har jeg gjort så lenge jeg kan erindre. Satt faktisk oppe til sent på natt da jeg gikk på barneskolen kun for å skrive bokanmeldelser, lage hjemmesnekrede kjendisaviser og også egne grammatiske norskoppgaver til meg selv. På fritiden. Jeg endte opp med øyne så blå at de etter hvert ble skorpete under, og til tider lurte mine klassekamerater på jeg kom fra et voldelig hjem. Definitivt ikke sant. Bare veldig interessert i å lære. Derfra har det vel egentlig kurven gått oppover. Blir aldri mett på kunnskap. At jeg skal tilbringe mange av mine neste år på skolebenken gjør meg ingenting. Alt er kun forbundet med glede. Pluss litt skrekkblandet fryd. På eksamen skal jeg jo faktisk bevise at jeg har forstått de ulike filosofene og hva de faktisk stod for. Også er det jo mye; hva, hvis, hvorfor som dukker opp. Ingen kan vite ting med sikkerhet når det kommer til filosofihistorien. Mye er tolkninger, og mye er åpent til synsing og forundring. Her gjelder det å vise at man er i stand til å drøfte. Fram og tilbake. Tilbake og fram. På et litt annet (og høyere) nivå enn tidligere. 

    Det nyttet dårlig å sitte på kjøkkenet. Selv om folk ikke direkte fløy rundt benene mine, så var de der. Prating, tv, romsteringer, dere vet. Å be tre personer forholde seg rolige og tause i fire timer (flere dager i uken) ble bare litt vel ekstremt. Og når det var/er jeg som trenger ro, så er det også jeg som må tilpasse meg. Ikke omvendt. Derfor gikk jeg til innkjøp av en liten skrivepult, og en pute til kontorstolen slik at jeg kunne utnytte mitt egne rom. Plassen er ikke stor, men mer enn nok for meg. Det beste er dessuten at jeg får helt fred, og kan konsentrere meg 100 prosent om det jeg skal. Sånn sett føler jeg det ikke tungvint å bo hjemme mens jeg studerer...

     

    Nå skal jeg ikke late som jeg er frisk, men jeg kan jo si at jeg ikke har en sjanse til å bli frisk uten motivasjon. Motivasjon og mat. Jeg har fremdeles en jobb å gjøre hva angår næringen, og jeg vet hvor viktig det er at jeg får til den biten nå som hjernen krever 100 prosent. Sist jeg studerte næringsøkonomi kunne jeg sitte ti timer om gangen uten å ense at jeg måtte spise. Det ble mange frokoster og lunsjer på kveldstid. Ikke at det preget meg eller resultatene, for viljestyrken min overgikk og overgår det meste. Det er bare litt annerledes denne gangen.  Nå står mer på spill. Hele fremtiden, faktisk. Skremmende og motiverende på samme tid. Så... Når alarmen ringer må skrivesaker legges vekk. Helt vekk. Da må jeg bare ta en pause samme hvor ''mot oppi'' jeg er i arbeidet. Ok. Et slingringsmonn på fem minutter er greit. Ikke mer. Jeg er kanskje streng mot meg selv, men det er det som funker. Det som også funker er restitusjon og hvile. Jeg har ingen planer om å jobbe meg i hjel. Hadde hviledag på Søndag (men det var kun fordi jeg var ferdig med det jeg skulle), og fikk sovet ut. Ellers har næringsdrikker funket som påfyll av kalorier. Utgått i 2011. Enda ikke blitt forgiftet. Tvi tvi. Hadde noen bokser liggende som mamma hamstret under tiden jeg var innlagt. Kun brukt i krisesituasjoner. Som for eksempel ved omgangssyke eller betente og trukkede visdomstenner. Helt fine på smak, men dog kompakte og som veldig utgått melk i konsistensen. Greit ekkelt, men veldig mye bedre enn å bruke tid på å lage og spise maten. Uansett. Dette var kun en midlertidig løsning. Skal som sagt få mer ordnings på dette med måltidene i forhold til studiene, slik at utbytte også blir som forventet. Om ikke bedre. Og da med tanke på at jeg skal få meg en utdannelse, men også med tanke på at jeg har en helse å ta vare på. Innkjøringsfasen har nok blitt litt overveldende, og slik er det gjerne når noe er nytt, uvant og ukjent. Jeg legger alltid ned mer arbeid enn jeg trenger. Men, heller det enn å havne bakpå. Alt går jo seg til...

     

    Ny uke. Nye muligheter. Er det ikke det vi sier? Er helt fantastisk å starte på en ny uke. Forrige uke var litt som så, der deler av den var preget av en syk og litt redusert Madelén. Jeg hater å være borte fra jobb, men noen ganger må selv jeg innse at det er til det beste. Greit nok å presse seg med feber eller hodepine, noe annet å være på jobb med rennende nese og innsnevret hals. Da duger jeg ikke til noe, og det er lite akseptert fra min side. Ellers kjennes formen bra nå. Så bra som den kan bli i mine øyne. Jobbet jo på Fredag, så det skulle vel bare mangle. Ved å følge fornuften har jeg klart å hente meg inn. Jeg og fornuft i samme ord. Utrolig. Men. Er det noe jeg ikke liker så er det å fungere halvveis. Særlig når det er så mye som avhenger av meg. Gårsdagens møte på tingretten var mer enn spennende, og jeg gleder meg stort til jeg skal innta rollen som meddommer i rettssalen. Som en av to, i tillegg til juridisk dommer/fagdommer. Helt på ekte. Lovpålagt er det også, så jeg må ta meg fri mens rettssaken pågår. Hvis ikke det er noe helt spesielt, da. Kommer til å få en-to rettsaker pr år i totalt 4 år. Sakene pågår alt fra 1-4 dager fra 9 om morgenen til den sene ettermiddag. Varighet kommer an på sakens omfang. Tenker uansett jeg er passe kake etterpå, så tror ikke jeg skal legge planer de ettermiddagene der.

     

    Innkallingen vil komme 1 måned før, så jeg håper snart det dukker noe opp i postkassen. Men. Kan vel ikke annet enn å smøre meg med god tålmodighet. Lett? Nei. Må også ta med at jeg trolig er den yngste i kullet, da gjennomsnittsalderen var 40-60, hvert fall. Men det er jo greit. Jeg skal ikke skaffe venner eller dra på kaffeselskap, selv om samtaler absolutt inngår i gamet. Mer enn dette kan jeg vel ikke si, da det som skjer videre er taushetsbelagt. For uten om vervet mitt så har jeg begynt å utfolde meg kreativt, og et uglemaleri er allerede under produksjon. Laget på fri fantasi. Hørt på maken? Madelén valgte bort to timer med studier til fordel for noe som ikke var sånn superviktig. Av og til kan det være nyttig å utnytte de hjernehalvdeler man kan, samt koble av. Jeg har nemlig en plan. 2017 skal bli året der jeg realiserer meg selv, mestrer nye ting, kommer meg videre og blir hakket mer lykkelig. Og glad. Føler jeg er på god vei. Ellers er jeg på vei til legen i skrivende stund. Har oppstått en liten utforutsett fysisk plage som jeg håper jeg får bukt med så fort som mulig. Det er tross alt tre dager jobb denne uken, med studier innimellom. Eneste som er kjipt er at jeg ligger noe dårlig an med treningen. Kroppen hadde utvilsomt trengt en økt med noe styrkende. Navnet begynner på støl. Turer ute og på mølla er liksom ikke nok. Men men. Det kommer. Er uansett greit opptatt med alt annet. Jeg har og vil aldri se på mat som medisin - det er det bare dette som er! (livet, altså!)

     

  • 0

    Jeg blir student, igjen!

    Jeg angrer på en måte litt (ganske mye) på at jeg ikke har tatt tak i studiene tidligere. Det har gått to ''friår'' etter jeg offisielt var ferdig med vgs. I fjor brakk jeg armen tidlig på året, så den var på en måte grei, men før der? Hva er det jeg surrer med? Nå er jeg 24. Skal det bli noe advokat av meg så er det bare å komme i gang. Der er det 5 år på skole, og 2 år i praksis. Totalt 7 år. 7 år fra nå er jeg 31. Rart jeg stresser? Jeg har vel på en måte tenkt at sykdommen fikk komme som første prioritet, og at alt skulle være så fint og flott når jeg startet. Det går ikke. Jeg har fått seksere i alle fag utenom ett  3. vgs. Jeg klarte det. Hvorfor skulle jeg ikke klare å studere? Kanskje har jeg trengt tiden til å innse at jeg nå er klar. Tidligere har jeg vært litt sånn ''Jaja. Det løser seg. Jeg har tid''. Nei. Jeg har ikke det. Jeg er ikke lenger 19 år. Som jeg sa så skal 2017 bli et år med endringer. Aldri før har jeg kjent meg så gira på å begynne utdannelsen. Det er jo en bra ting? Er det ikke? I think so. Jeg hadde vært mer bekymret om jeg valgte å vente lenger nå! Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at jeg har slitt litt med depresjon etter at jeg ble ferdig med vgs - og det er mye på grunn av bekymringer rundt fremtiden...

     

    I første omgang har jeg mailet fram og tilbake med folkeuniversitetet og universitetetene i Oslo og Tromsø. Det beste ville vært noe nettbasert, og det har jeg mulighet til på 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg, men de tilbyr ikke ex phil lenger. Jeg må dermed ta examen philosoficum på høyskolen - nettbasert første gang i denne våren. Ex fac har jeg foreløpig ikke funnet noe passende studium på, så den må vente. Jeg vet ikke om jeg får unnagjort folkeuniversitetet på 1 år (ettersom jeg går opp som privatist), men bare det å jobbe mot et mål og eksamener, er bra. Har også sett på muligheter for å ta opp et fag. Kan fint gjøre 5'eren min om til 6'er i samfunnsfag, da jeg tenker det er et fag jeg lett kan komme tilbake til - får se om det trengs. Er jo veldig småpirk, men for meg er det viktig å gå all inn (og det gjør jeg om jeg må!) Jeg vil gjøre alt jeg kan for å komme inn på master når det blir aktuelt, selv om jeg tror snittet er langt over godt nok. Spesielt for Tromsø. Som jeg sa tidligere; det er helsen det står på, ikke karakterene. Tromsø er høyt, men ikke umulig høyt. Jeg mener. Nesten ren sekser i snitt i Oslo sist jeg sjekket. Såpass flink elev har jeg ikke vært.... Hadde vært enklere om jeg kunne komme inn på førstegangs, men det toget er kjørt. For tre år siden. På en annen side får jeg maks alderspoeng nå som jeg er 24, så noe positivt har det kanskje vært med å vente. Jeg skal i alle fall snakke med en rådgiver, og det vil bli veldig oppklarende. Trolig vil det hjelpe å ta såkalte studieforberedende fag. I alle fall i følge vennene mine og debattforum på nettet.

     

    Jeg skal med 80% sannsynlighet velge 1 avdeling på folkeuniversitetet i Tønsberg nettbasert, der jeg også har én ukentlig kveldsundervisning. (Takk til venninnen min som pushet meg, forresten! Trengte den!) De eneste 20% som taler mot er hvis jeg bestemmer meg for å søke inn på universitetet enten i Oslo eller i Tromsø. Akkurat nå (og som tidligere) frister det rimelig å søke på sistnevnte. Ikke bare på grunn av et lavere snitt, men fordi jeg trenger en ny start. Tromsø er langt borte, men dog en fantastisk studentby med natur og fjell i omegn. Jeg er litt forelsket, tror jeg. Google funker for bra. Jeg har hele tiden sagt at jeg må bli frisk nok, men igjen; hva er det? Jeg tror i alle fall ikke jeg når dit før jeg har tilført livet mitt nok motivasjon. Motivasjon som i; ''en viktig brikke i puslespillet''. Det som til slutt skal utgjøre livet mitt. Tenk å få utdannelsen på plass da? Tittelen som advokat? Alt jeg har kjempet for. Siden jeg var 7 år. Vidunderlig - det er ordet. Jeg må ofre mye for å nå dit, men sånn er det. Jeg er sterkere enn sykdommen. Dessuten finnes det matbutikker, legekontor og telefoner i Tromsø, også. Ingen nød med å være langt borte fra mor og far, altså. Selv om de helst foretrekker at jeg studerer i Oslo. Ikke nødvendigvis på grunn av sykdommen, men heller på grunn av det praktiske. Vel. Uansett. Før eller siden må jeg bare innse hva som betyr noe, og jeg ser ingen verdens grunn til at sykdommen skal stanse meg mer nå. Jeg har tatt nok hensyn. Utsatt nok år av livet mitt. Ja, for tenk. Vennene mine er utdannet leger, jurister, sykepleiere, siviløkonomer, vernepleiere, lærere, osv. De har fete jobber, og gode inntekter. Noen er gift. Noen har barn. Noen eier et gedigent hus. Verdenen deres er helt ulik min tross at vi alle er født i 1992. Så sier folk til meg; ''men du er syk''. Ja, jeg er det, men skal jeg være det for alltid? Motivasjon er ordet. Det innebærer også nok mat. Mer enn nok, faktisk. Jeg er klar. Når alt kommer til alt er det viljestyrke det står på. Men som sagt; ingen ting er avgjort. Dette er løse planer og kun ting jeg vurderer. Jeg har sendt og fått godkjent søknaden til ex phil i første omgang, og skolesakene kjøpte jeg på tønsbergtur i går. Alt nytt. Jeg hadde sikkert hatt en del halvknekte linjaler, vel brukte blyanter, slitte permer og brukbare markeringstusjer liggende om jeg hadde lett godt, men hvorfor bruke det gamle skvipet fra ungdomsskolen og videregående? Jeg trenger en ny start. Nye skrivesaker, permer, blokker og diverse må til. Det skal være motiverende å begynne på skolen igjen. I nærmere halvannen time surret jeg og mamma rundt på Staples, og den dama er bare så hjertens snill. Ting koster, og det er tydelig at hun vil gjøre meg fornøyd. Nå merker jeg det kribler ordentlig i magen. Det er jo ikke såååå lenge til skolestart. Jeg vet et enkelt fag ikke er sånn urovekkende mye, men et sted må man begynne. Derfra kan alt skje. Hva resten av året bringer blir spennende. Det eneste som betyr noe er at jeg nå har et realistisk mål fremfor meg (og at rutinene kan falle på plass). Planene ligger lenger på vent, og det er bare helt vidunderlig herlig!

     

    I og med at ting er nettbasert så vil jeg for det meste være hjemme, og det passer meg ypperlig. Særlig med tanke på jobb, da jeg jobber deltid som selger og følger en 14 dagers skiftplan. Slik er jeg alltid forberedt ettersom fridagene gjerne er planlagt i forveien. Å ha en inntekt ved siden av studier er ingen selvfølge for alle, men kan man det, er det helt utrolig bra. Utgifter vil det bli nok av, og heldigvis kan frøkena bo hjemme så lenge hun studerer i omegn. Jeg kommer selvfølgelig til å se an hvordan studiene blir fremover, for jeg har jo tross alt litt av hvert av diagnoser. Derfor sier det seg selv at jeg ikke kan gape over for mye, men det betyr ikke at jeg ikke er villig til å jobbe hardt for å nå dit jeg ønsker. Dette er min framtid, folkens. Og mitt liv. Trolig er det mange som ikke hadde greid seg i min situasjon, og jeg har hørt de som for eksempel gir opp legedrømmen på grunn av sykdom. For meg er ikke sykdom noen unnskyldning til å gi opp noe, men jeg har full forståelse for at noen tenker at nok nok er nok - og heller tyr til noe enklere. Jeg på min side kan ikke det. Jeg må følge den drømmen jeg hadde den nyttårsaftenen jeg akkurat hadde fylt 7 år. Jeg vet jo hvilken person jeg var før jeg ble syk. La oss bare si at den personen ikke lå på latsiden akkurat. Men, la oss samtidig si at hennes beste var godt nok. Og det vil det også være fra og med nå...

     

    Hvorfor jeg nå skriver dette offentlig, og gjør forventningene enda større er fordi jeg trenger at folk heier meg frem, og jeg trenger å bli påmint hva jeg skal klare. Det har vært mange tøffe tak og tunge dager, og det er nettopp da slike påminnelser er gull verdt. Uansett hvor utålmodig jeg måtte bli vil jeg komme i mål. Jeg gir aldri opp. Vil mer enn gjerne høre fra dere som sitter inne med erfaringer og opplevelser. Omkring ex phil fag, master i rettsvitenskap generelt, folkeuniversitetet, universitetet i Oslo og universitetet i Tromsø. Alle mailer settes veldig stor pris på!

  • 0

    Et overfladisk innlegg...

    At jeg ikke er mest aktiv her inne betyr ikke at jeg ikke er aktiv med bloggen. Daglig får jeg mailer. Mailer som det tar tid å lese gjennom, og mailer det blir mange av. Jeg kan sitte i timevis. Ofte er det spørsmål knyttet til anoreksien fra offeret selv, pårørende eller studenter.

     

    Noen spørsmålsrunde omkring sykdommen kommer jeg aldri til å ha. Det jeg vil dele kommer fram i innleggene, så folk får på mange måter svar på sine spørsmål der. Det som ikke svares på er ofte innenfor privatlivets grenser. Det håper jeg dere forstår. I dag vil jeg allikevel gå litt utenfor komfortsonen min og tre inn i de rosa bloggers rekker. Her kommer en del spørsmål jeg har fått opp gjennom, som jeg har kortet ned og samlet her. Prøver å unnlate sykdommen, men det blir naturlig at den nevnes her og der. 1/4 av livet mitt er ikke bare noe jeg kan utelate. Håper uansett at det er litt morsom lesing for dere, og at det er en fin måte å bli bedre kjent med meg på. Jeg synes i alle fall det var veldig morsomt å svare på spørsmålene, og følte meg plutselig som fjorten igjen. Sånn hvis jeg trekker fra spørsmålet omkring bilkjøring og alkohol.


     

     

    Reiser du noe? Sist ''reise'' var til Svinesund, om det teller: Tre år tilbake var jeg i Tyskland. Tiden flyr. Jeg liker jo å reise, men det er bare noe med anoreksi og reising som ikke hører helt sammen. Jeg er veldig kresen fra før, men enda mer kresen med anoreksien. Det er håpløst utenlands. Også er det dette med at jeg hovner opp i føttene, og svært dårlig tåler hetende varme. At jeg skal reise når jeg blir frisk, det er sikkert. Jeg vil gjerne oppleve hele jordkloden om jeg kan. Bare tid og økonomi som avgjør, i så fall.


    Kunne du gått i fengsel for en sak du brenner for? Wow. For et kreativt spørsmål. Vel, for å svare. Det kommer an på flere ting. Jeg ville ikke gått i fengsel om det kom på rullebladet mitt, og heller ikke om jeg ikke hadde garanti for at det skjedde en endring positivt sett. Jeg ville også hatt en begrenset ramme på hvor lenge jeg ville sittet inne, og da også med hvem. Tilgang til telefon, kjip mat, lite luft, osv. Slike ting er jeg vant med fra innleggelsesperioden, så akkurat det hadde vært null stress.  Nå er ikke jeg sånn superopptatt av politikk så det skjer neppe, selv om det skal sies at jeg bryr meg veldig om samfunnet vi lever i. Jeg ønsker at alle skal ha det fint og flott, og ha gode rettigheter og brukbar økonomi (i det minste.) Men. Vil ikke alle det? Nei. Ingen kan alene utgjøre en forskjell, men så lenge alle bidrar litt hver tror jeg vi kommer oss fremover.

     

    Tjener du penger på bloggen? Det riktige blir vel derfor å si nei. Jeg tjener ingenting på reklame, klikk eller sponsorer. Jeg har fått flere forespørsler, men har takket nei, da jeg vil at dette skal være en ærlig blogg - og kun det. Jeg vil ikke lure leserne mine til å abonnere på kosttilskudd, proteinpulver eller sportstøy, og jeg vil heller ikke tjene penger på noe jeg anser som en hobby. Annonsene dere kan se på bloggen er flere år gamle, og ute av drift. De gangene jeg tjener penger på å snakke om sykdommen er kun ved oppdrag som gjerne har relevans til bloggen, og da blir det jobb - og det er noe helt annet. Da bruker jeg mye tid på å planlegge, komme meg fram og tilbake, samt være tilstede - og også stille opp som en talsperson. Slike oppdrag er på ingen måte avhengig av hvor ofte jeg blogger og ikke, og kunne like gjerne skjedd om jeg ikke blogget. Eksempelvis kan det være foredrag på videregående skoler eller å stille opp på eventer av ulike slag. Intervjuer i ukeblader, aviser og skolesammenheng får jeg ikke betalt for.

     

    Stemmer det at du har blogget før? Mener jeg husker deg? Ja, jeg skrev hverdagslige innlegg på denne bloggen i ca 3 år før jeg endret den til å handle om anoreksi. Det tragikomiske den gang er at jeg fikk flere kommentarer på at jeg hadde spiseforstyrrelser - tross at jeg selv ikke ante hva det var selv engang. Litt rart, og litt lite tilfeldig?

     

    Når begynte du å drikke, og hvilken alkohol drikker du helst? Det er vel ikke noe fare å bli arrestert om jeg forteller når jeg begynte å feste. Da jeg var 13 tok jeg min første fest - en katastrofe ut av en annen verden. Politiet kom på døren, en ble hentet av ambulanse og jeg satt på med en person som hadde drukket da jeg skulle hjem. Heldigvis lært noe siden den gang. Det gikk noen måneder før jeg turte å feste igjen for å si det sånn. Hva jeg liker best å drikke? Etter passerte 20 foretrekker jeg helst hvitvin. Riesling. Har aldri likt rødvin, og øl foretrekker jeg på festivaler og den slags. Før sykdommen drakk jeg helst sprit iblandet brusen sprite og tranebærjuice. Mest sprit, selvsagt. Det har vært noen dagen derpå for å si det sånn.

     

    Er du sosial? Jeg har alltid vært sosial, men jeg har aldri vært den personen med mest venner. Tross dette så elsker jeg møte nye folk, og jeg kan prate eviglenge med folk jeg plutselig møter på. Jeg finnes ikke sjenert. Hvis vi snakker om tiden etter 9 klasse da. Jeg har nemlig alltid hatt nedsatt hørsel og på barneskolen turte jeg knapt svare ja eller nei, da jeg alltid følte jeg misforstod det folk spurte om - og derfor var redd for å ''svare feil''.

     

    Hva drev du med som liten? Jeg har alltid vært aktiv, og bedrevet mye forskjellig. Turn, ballett, korsang, moderne ballett, friidrett og fotball er det jeg kommer på av aktiviteter. Hobbyer utenom dette var gjerne isdans, slalåm og langrenn. Skisport kan jeg fremdeles bedrive, men fotball krever litt mer, og det er noe jeg virkelig savner.

     

    Er dere en stor familieVi er 4; meg, lillebror, mamma og pappa. Mamma og pappa er gift, og bor sammen. Jeg og broren min bor hjemme. Utover det har mamma og pappa noen søsken hver. Familien er ikke unormalt stor, men har en grei størrelse. De fleste slektninger er bosatt på Østlandet, mens mormor bor i Bodø.

     

    Hvor lang tid brukte du på å ta lappen? Jeg startet øvelseskjøring da jeg fylte 16. Jeg hadde kjørt såpass mye at jeg ikke trengte spesielt opplæring på kjøreskolen. Vi kjøpte den minste pakka, og den holdt. Tok faktisk teorien i min livs dårligste form, kun 2 uker før tvangsinnleggelsen. 3 feil, bare. Hadde veldig uflaks med den innleggelsen, for jeg måtte avbryte midt i opplæringen. Måtte ha glattkjøring i en permisjon, og måtte bedrive øvelseskjøring til og fra hjemmet under permisjon - og det er faktisk noe positivt med at jeg ble forflyttet til Ullevål. Bykjøring i Majorstuen, til Aker Brygge, til Holmenkollen og Sandvika var egentlig gull verdt. Jeg var veldig deprimert da jeg kom ut, og følte meg ikke særlig gira på å kjøre, så det tok litt tid før jeg ba kjørelærer om å bestille langkjøring og oppkjøring. Siden jeg først hadde passert den magiske 18 års dagen skulle oppkjøringsdatoen være av betydning. Jeg spurte derfor om å få 5 Mars, som er broren min sin bursdag, og det fikk jeg. Da var jeg ca 19 år og 2 mnd. Tenk at det er 5 år siden jeg fikk lappen den 5 Mars i år. Da kan jeg endelig kjøre med lillebror. Så gøy!

     

    Hvilken skostørrelse har du? Helt eksakt størrelse er 41 og 3/4, men det blir ofte til at jeg må ha 42. Har det i joggesko, fjellsko, vintersko, det meste. Alt utenom høye heler, for da sklir jeg alltid litt frem. Smale føtter er ikke alltid så ålreit, så jeg må gjerne kompromisse med lengden for at skoene skal være stødige.

     

    Leser du aviser? Ja. Jeg leser lokalavisen, og jeg leser VG de gangene vi kjøper det. Er jeg hos tannlegen, lege, bilverkstedet eller noe annet, leser jeg også aviser på venterommet. Svaret blir vel at jeg leser aviser såfremt jeg ikke må kjøpe dem. Det står jo så mye nyheter på nettet, og med nyhetskanalen rullende noen timer daglig kjenner jeg meg greit oppdatert.

     

    Har du mange venner? Nei, ikke egentlig. Mine to bestevenninner fikk jeg på barneskolen. Vi møtes ikke ofte, men de vil alltid være mine beste venner tross at de nå bor i Oslo og Bergen. De har alltid stilt opp og vært der for meg, og vi har funnet på masse artig opp gjennom. Kan nevne alt fra telttur i hagen til smågale byturer, pannekake''laging'' og en haug med overnattinger samt Tusenfryd og hyttetur. Da jeg begynte på ungdomsskolen var det veldig krise. Jeg kom i klasse med tre stykker fra barneskolen. Ikke det at vi ikke kjente hverandre godt og jeg trivdes med dem, men det var liksom ikke de folkene jeg hang med. Ergo fikk jeg en ny start, og jeg fikk etter hvert nye vennskap. Særlig gav humanistisk konfirmasjon meg mange muligheter. På ungdomsskolen var det veldig om å gjøre for meg å bli likt (kjøpte omtrent bare Gant!), og det var det også da jeg startet på vgs. Jeg hadde alltid folk rundt meg, og folk kom til meg for å prate og si hei. Det få visste var at jeg i løpet av tre år så å si aldri hadde besøk eller var på besøk hos noen venner. Det var derfor det å møte opp på skolen ble så viktig for meg. Så kan man vel si at sykdommen gjorde mye. Det var først da folk så meg og tok kontakt. Noen av nysgjerrighet, men veldig mange av lyst og omsorg for meg. Jeg hadde veldig mange besøk på sykehuset blant annet. Særlig av verdens beste kusine. I dag er ting litt annerledes. Noen har jeg god kontakt med, andre ser jeg poster noe på facebook i ny og ne. Jeg har nå gode venninner over hele landet; en som studerer på NTNU, en som studerer på Bakkenteigen, en som bor i Drammen og et par gamle skolevenninner som bor her i byen. Jeg har kanskje ikke mange venner, men jeg har nok venner til å vite at det er ekte vennskap. Jeg har som sagt vært sosial det meste av ungdomstiden min, men allikevel har jeg aldri greid å innlede særlig mange vennskap. Det blir gjerne en prat når jeg tilfeldigvis møter på noen eller en lang dialog på facebook med smil og hjerter i fleng. Alltid hyggelig, men det blir sjelden noe ut av det. Det blir gjerne jeg som må ta initiativ hver bidige gang, og slike vennskap blir for krevende for en som sliter nok med selvfølelsen fra før. Jeg tar avisninger og skuffelser veldig hardt, og derfor trenger jeg folk som faktisk vil være med meg. Ja, jeg forstår at folk må prioritere skole, jobb og familie, men gjør man det 4 ganger på rad så tar jeg hintet. Jeg er ikke dum, heller.

     

    Virker som dere har et veldig bra familieforhold? Ja, det har vi, og det har vi alltid hatt. Særlig etter alt vi har opplevd. Familien er alt for meg, og det finnes ingen personer i verden som betyr mer enn de tre personene. Uten dem ville ikke livet mitt vært komplett på noen måte.

     

    Hva slags sminke bruker du? Ikke noe spesielt. Kun mascara, og ofte lip gloss eller leppestift. Av og til øyenskygge. Jeg har aldri brukt foundation eller noe slikt, da det tetter porene. Unntaket er en gang da jeg på modelloppdrag ble sminket opp til fotoshoot. Det ble stilig, men var ikke helt meg. Liker best den naturlige look.

     

    Hva gjør du med brynene? Allerede på barneskolen fikk jeg høre at jeg nappet brynene, men nei. Jeg har aldri nappet. Ikke så mye som et hårstrå. Brynene mine er helt naturlige. Det eneste jeg gjør er å dra dem litt ned hvis de er bustete når jeg våkner en morgen.

     

    Nevn tre ting du ville tatt med på en øde øy. Hm. Morsomt. Jeg ville hvertfall sikret meg noe næring, så jeg hadde nok tatt med x antall kilo spekeskinke. I tillegg måtte jeg hatt en tannbørste, og kanskje solbriller, eller en solstol. Er veldig glad i teknologi, men det hjelper jo lite hvis man ikke har tilgang til strøm, og jeg tror én gangs oppladet mobilen hadde holdt dårlig.

     

    Hvor mye penger bruker du i måneden? Jeg er veldig økonomisk, og selv om jeg ikke har eksakt tall, så er det langt under gjennomsnittet. Jeg betaler bilforsikring, bensin og nødvendigheter som bursdagsgaver, ting jeg plutselig trenger, pastiller og tyggis. Vil tippe mellom 1000 og 3000,- pr måned. Sånn i gjennomsnitt.

     

    Badekar eller dusj? Badekar, fordi det gir meg varme i hele kroppen. #frysepinn

    Bil eller buss? Bil, fordi jeg ikke har tålmodighet til å ta buss.

    Hus eller leilghet? Hus, så lenge jeg bor med flere. Leilighet hvis det bare er meg.

    Tv eller data? Data, for der kan jeg se tv så mye jeg vil.

     

    Ville du lagt deg under kniven? Først og fremst må jeg si at jeg ønsker at alle skal være fornøyde med den de er, og at det ikke finnes noen grunn til å operere eller fylle på her eller der. Ikke for noen. Men. Folk legger seg under kniven. Unge som gamle. Som sagt synes jeg ikke folk behøver det, men allikevel forstår jeg hvorfor. Hvis man sliter i årevis, har store komplekser, og må gjøre noe litt drastisk utseendet for å finne tilbake til selvtilliten, så la gå. Så lenge man ikke skryter den slags opp i skyene eller prøver å tvinge sine kosmetiske inngrep på andre, vel og merke. Når det kommer til meg selv så er det ikke vanskelig å skjule min misnøye. Nesa er for hoppbakke, ørene for flagrende, halsen for kort, leppene for store og ansiktet for rundt. Glemte jeg noe nå? Eneste jeg ikke ville endret på er min søte lille stuss eller puppene som jeg helst vil skal forbli mini. At jeg sliter mye med hvordan jeg ser ut er kanskje mer sykdom enn det er den reelle Madelén. Jeg vet ikke, men jeg vet heller ikke om det er verdt å bruke seksifrede beløper for å fikse opp. Ikke er det sikkert at det blir noe bedre heller. Spar meg for å ligne på en tegneseriefigur. Det eneste jeg kan tenke å ordne opp på i fremtiden er eventuelle rynker som måtte komme. Folk sier det er en del av sjarmen, men jeg er egentlig litt uenig der. Å bruke botox, restylane eller fillers for å jevne ut tenker jeg er vedlikehold av huden. Men. Jeg er jo 24. De tankene jeg har nå er ikke sikkert jeg har når jeg blir 60. Forhåpentligvis kan mye endre seg.

     

    Hvordan går det med Tinder? Haha. Jo, takk som spør. Jeg har vært aktiv der i et par måneder nå, et par ganger uken. Totalt har jeg likt 4 stykker, hvorav 1 ble sveipet grønn da jeg skulle sjekke meldingsboksen. Takk og lov for at man kan slette match. Ellers er det 2 av 3 som har skrevet til meg, men jeg syntes begge guttene begynte å bli for innpåslitne. Det var meldinger hvert 2 minutt, og jeg er automatisk en som avviser folk om jeg får ørten spørsmål om hva jeg gjør eller hvordan det går. Skal sies at jeg ikke avviste dem før det hadde gått en stund. Å sjekke ut folk på facebook og se på bilder er alfa og omega, og for meg helt essensielt. Det er kanskje stygt å dømme folk fra utseendet, men hva er ikke Tinder? Jeg kan ikke leve livet mitt med en person jeg ikke orker trynet til, og slik er det nok flere som tenker. Så. Tinder. Nå har jeg startet med blanke ark, og er på ny sveiperunde. Men. Helt ærlig tror jeg ikke jeg kommer til å finne drømmeprinsen min der....

     

    Har du instagram, og hvor mange følgere har du? Om du har, hva deler du? Ja, det har jeg. Ikke så veldig mange, noen hundre. Jeg har ikke akkurat delt instragramkontoen min offentlig, og bryr meg ikke så veldig mye om hvem som følger meg. Jeg synes bare det er hyggelig å ha instagram for å holde kontakt med venner og slikt, samt finne inspirasjon omkring interiør, sunn mat og trening. Jeg heter manasols på ig, og kontoen er åpen. Helst vil jeg ikke bli fulgt av andre som sliter med spiseforstyrrelser. Min konto er ingen typisk recoverykonto, og det vil det aldri bli. Jeg avskyr sterkt at folk deler matbilder hver dag og skriver om hvor stolte de er fordi de spiste så å så mye sukker eller fett. Selvfølgelig all ære til dem, men jeg forstår bare ikke helt hva de vil oppnå. Anorektikere som deler matbilder er så nei i mine øyne. Det er fordi at jeg selv aldri ville mottatt feedback og kommentarer på utfordringene mine eller at jeg har vært så og så flink. Gni det inn, liksom. Nei takk. Dessuten er ig full av bedrevitere, og slike folk vil jeg spare meg for i kommentarfeltene. Ingen trenger tilbakemeldinger på om de spiser for mye eller for lite. Hvert fall ikke på nettet. Nå skal det sies at jeg følger noen jenter som har diverse bilder, også recovery, og årsaken til det er at jeg vil holde kontakt og se hvordan det går med tidligere venner eller bekjente. Tonnevis med mat, godteri og uante mengder scroller jeg lett forbi. For det første er mye av det uappetittlig, og for det andre er det svært så provoserende, og for det tredje også veldig umotiverende. Alt jeg ikke trenger.

     

    Hva skulle du hete hvis du ble gutt? Benjamin var mammas ønske. Synes det er litt koselig å tenke på.

     

    Hvorfor skriver du navnet ditt med apostrof? Det var også mammas ønske. Jeg er oppkalt etter svenskeprinsessen, og selv om det var få som het Madelen tiden før jeg ble født, så ville mamma det skulle være litt unikt. Uttales Madeleeen. For meg er det like viktig å skrive apostrof over den siste e'en som det er å skrive m foran adelen. Jeg vet at jeg noen ganger ikke har gjort det, men det er fordi tastaturet av og til ikke tillater meg det.

     

    Hvor er du om ti år? Da er jeg 34 år. Jeg antar at jeg er ferdig utdannet advokat, jobber i et firma, bor for meg selv. Kanskje har jeg en forlovede, også?

     

    Er du kristen? Nei, jeg er ateist. Jeg ble utmeldt av statskirken 20 November 2011, og er konfirmert humanistisk. Jeg er interessert i religioner og synes det er spennende, men jeg mener også at religioner er roten til mye vondt. Jeg synes det er bedre å være uavhengig og heller gå sine egne veier, og stole på seg selv. Hadde egentlig tenkt å skrive et innlegg om dette, men droppet det da jeg er litt redd for å trå feil. Det finnes mye sterke meninger der ute.

     

    Nevn tre ting om deg selv. 1. Jeg har aldri satt på en vaskemaskin, og aner ikke hvordan man gjør det. 2. Jeg deltok i audition for rollen som Runa i Hotel Cæsar, og kom videre til stemmegivningen. 3. Jeg kortet ned etternavnet mitt i 2011 av tre grunner; ny start, tungvint, ikke følte tilknytning til det.

     

    Hvor kommer du fra? Født og oppvokst i Horten, Vestfold. En fin og trygg by å vokse opp i.

     

    Er du avhengig av briller? Ja. Jeg har -2,5 på det ene øyet og -3 på det andre øyet, nærsynt altså. Uten briller kan jeg ikke se forskjell på et skilt som viser 30, 50 eller 80. Skremmende.

     

    Hva er din favorittis? Elsker saftis og sorbet. Mango og bringebær er favorittene. Softis og kremis er for kvalmende, og det har jeg ikke sjanse til å spise - uansett om det er laktosefritt, eller soyabasert.

     

    Hva er det rareste du har spist? Det er kun snakk om smaking, men da må jeg svare chili con carne (rasp), eggenudler (smaker ikke egg og heller ikke nudler) og melon. Synes også det var en veldig spesiell og vond smak på syltetøyet jeg skulle ha til mine kyllingbiter i en barnebursdag på Mc Donalds for ganske mange år siden....

     

    Er du flink i engelsk? Sånn passe. Muntlig går veldig fint. Jeg kunne helt klart studert i utlandet om det var et spørsmål, og jeg kan lett ha en samtale på engelsk. Sommeren 2009 hadde jeg besøk av en venninne fra Brasil og da gikk praten på engelsk 1 mnd i strekk, så jeg kan jo hvis jeg vil. Skriving går også fint, men der velger jeg å anstrenge meg litt mer for å få ord og setninger korrekt. Det flaueste jeg vet er grammatikkfeil. Da kan man like gjerne la være å skrive på engelsk.

     

     

  • 0

    Underkjent som anorektiker (?)

    Den siste tiden har jeg slitt veldig med et dilemma. Et kroppslig dilemma. Jeg vet godt at jeg er tynn, og enda innenfor kategorien undervektig. Med noen ribbein og knokler som stikker ut her og der. Jeg vet godt det. Saken er bare den at jeg ikke er sykelig tynn, eller på grensen til å falle om eller bli tvangsinnlagt. Misforstå meg rett. Jeg savner ikke den tiden der. Det er bare dette med den typiske anorektiker, slik folk flest ser for seg en. Jeg er jo ikke slik utad lengre. Det er også derfor dette dilemmaet mitt dukker opp. Å ha anoreksi er ingen dans på roser. Det er snakk om liv og død. Man spøker ikke med den slags. Allikevel så føler jeg meg som en slags klovn når jeg omtaler meg selv som ''hun med anoreksi''. Når jeg ikke har en 10'er-BMI som maksimum eller lår smalere enn legger, så kan jeg ikke kalle meg selv en anorektiker. Det er jo et hån mot de som faktisk er så tynne, og som virkelig lider og kjemper en beinhard kamp om å overleve. Jeg fungerer jo i hverdagen, og jeg kan fint nå de målene jeg setter meg om jeg virkelig vil. Det er ingen helsepersonell eller noe inni bildet som stanser meg. Jeg er ikke så langt nede. Jeg vil aldri havne der igjen. Hva skal jeg liksom kalle meg selv nå? Et perfeksjonistisk rutinemenneske? Når folk møter meg, kjente eller ukjente, så er det ingen som enser at jeg er syk. Det er noe jeg må fortelle, og unnskylde meg med. Faktisk er det de som ikke tror på meg også. Kanskje var jeg litt heldig på veien. Jeg arvet jo pappas runde ansikt og gigabollekinn. Fjeset ble derfor ikke så ugjenkjennelig i prosessen (om man kalle den det), og jeg har med små plusser og minuser vært ganske lik meg selv hele veien. Den siste tiden føler jeg kanskje mitt gamle utseende (pluss alderspoeng) har kommet mer og mer til syne, og det er her alt krasjer for meg. Mitt gamle utseende er for meg lik normalvektig og frisk. Og for dere som har lest bloggen lenge betyr normalvektig og frisk for meg verdens undergrunn. Selv om det er dit jeg må.

     

    Hjernen har for alvor begynt å kverne. Det er sikkert mine indre følelser jeg er i ferd med å få kontakt med, og det er sikkert de som skremmer vannet av meg. Det er uvant, det er rart og det er nytt. De tre tingene jeg helst vil komme unna. Trolig er det også derfor jeg reagerer som jeg gjør. Med redsel, med frustrasjon og med sinne. Jeg tror ikke det har noe å gjøre med svakhet. Da hadde jeg aldri holdt ut, især ikke vært der jeg er nå - i kampmodus for åttende år på rad. Åttende år, dere. 1/3 av livet mitt har blitt ofret til sykdom. Jeg sier hele tiden at jeg er lei, men sannheten er vel at jeg bare er sliten. Sliten av å være syk. Sånn innerst inne. Jeg har bare ikke uttrykt det så ofte. Istedenfor har jeg ignorert meg selv litt. Jeg har heller valgt å leve livet på best mulig måte. Og det funket og funker fint det. Helt til jeg innser at noe mangler. Hva med utdannelsen min? Med kjæresten min? Med fallskjermhoppingen? Birkebeinerløpet? Jordenrundt-reisen? Det beste hadde definitivt vært å få starte på nytt. Spole noen år tilbake i tid og gjøre om på årene som kom. Dere vet. Sånn man ser på filmer. Men jeg vet at det ikke går. Den eneste hjelpen jeg kan motta er fra undertegnede, da det kun er jeg som styrer dette skipet - og samtidig bestemmer utfallet. Fantastisk, men også skremmende.


     

    Faktisk har jeg de siste månedene kalt meg selv for tjukkebolla. Jeg passerer et speil og sier ''hei tjukkebolla'', jeg tar et bilde og sier ''neimen, så lekkert da tjukkebolla''. Jeg omtaler meg selv som tjukkebolla når jeg skal ut av huset, og slik går strofene etter hverandre. Jeg begynte vel litt med dette da jeg i sommer/høst for alvor innså at jeg skulle opp i vekt. Hvis jeg kaller meg selv tjukkebolla så blir det litt mer ironisk rundt det å legge på seg, og ikke fullt så seriøst. På en måte funker det. Det er viktig å ha galgenhumor i livet, særlig når man skal gjennom slike frigjørelser som dette. Jeg mener. Å frigi seg fra anoreksien. Det er ikke bare bare. Jeg sitter her som sagt med en skrekk over at jeg ikke lenger ser meg selv som anorektiker. Noe er sikkert innbilning, men allikevel. Det er ikke ofte jeg sier det, men det er tøft. Jeg vil selvfølgelig kjempe for å bli frisk, men det er litt vel mange tanker som forstyrrer bare. Her om dagen tok pappa et bilde av meg, med julekjolen - som jeg slettet. Jeg vet ikke om det var kameravinkelen, kjolelengden eller strømpebuksen som gjorde det, men det var akkurat som å se en helt vanlig jente. En helt normal Madelén. Ingen dobbeltmarkerte armhuler. Ingen blodårer som stod ut. Ingen kneskjell som stakk fram. Ingen kragebein som lyste opp. Ingenting anorektisk. Vi prøvde på ny. Jeg trodde en jakke skulle gjøre susen, men nei. Ulljakken gjorde skuldrene enda bredere og ansiktet tilført ribbefett ganger tusen. Hva skjer? Jeg blir oppriktig stresset, og lei meg over at mine tanker rundt kropp nå har blitt så himla umulige. Det gir meg på en måte så mye spørsmål om hva som skjer videre. Jeg skal selvfølgelig kjøre på det jeg kan, men jeg vil på ingen måte si at jeg gleder meg til å se hvordan jeg ender opp når denne reisen er ved veis ende.

     

    Dette virker sikkert sippete og helt tragisk for mange av dere, og det er greit. Det forstår jeg. Til dere må jeg bare si at det handler om det psykiske, og hver minste endring virker inn på det. Særlig det kroppslige. For min del. For veldig mange andre er det ikke slik. Ja. Det handler om det psykiske, men ikke så mye om vekt og utseende akkurat. Det er viktig for meg å nevne at flertallet av spiseforstyrrede faktisk er normalvektige. Folk flest vet det bare ikke. De tenker at anoreksi er lik en tynn, skrøpelig kropp ala et levende skjelett eller noe. Trolig er det derfor mye av mine tanker er der de er. Jeg bryr meg veldig mye på hva folk utenfor tenker om meg. Jeg vil på en måte mestre rollen jeg er satt til, og i lange tider har det vært å være anorektiker. Ikke bare være, men ''se ut som''. Man kan vel nesten sammenligne det med en jobb jeg har hatt i flere år. Det er nettopp derfor det er så sårt å bli friskere. Det utvendige bedres raskere enn det innvendige. Hvilke fremmede personer vil da tro på meg når jeg sier at jeg har et skjelett som tilsvarer en nittiåring sitt, et hjerte som kunne tilhørt en med langvarige hjerteproblemer og lungene til en tunghostet kolspasient? Ingen. For det synes jo ikke, så da kan det umulig være sant...

  • 0

    En miniårskavalkade...

    Året startet brått. Lite visste jeg om at en skøytetur skulle sette meg flere skritt tilbake. Jeg brakk armen, ble sykemeldt, enda mer deprimert og også pilleavhengig. Bedre ble det ikke da jeg et par måneder senere fikk streptokokker i forbindelse med at visdomstannen (endelig!) var trukket. Som om jeg ikke slet nok med å få i meg næring fra før. Men neida. Jeg måtte igjen kjempe for harde livet. Å gi opp var aldri et alternativ. Ingen utfordring er utfordring nok for meg tydeligvis, og tross nedturene kom jeg meg fort på beina - slik jeg alltid gjør. Ting gikk tilbake til normalen, og hverdagen bestod igjen av jobb - for det meste. Våren kom. Kveldene ble lengre, og jeg nøt energien jeg kjente på. Dagene gikk. En ny æra skulle avsluttes. Klara ble solgt, og jeg gikk videre med noe langt mer praktisk, Oscar. Min nyeste og eneste kjærlighet. 17 Juni minnes jeg som en vakker dag. Dagen da jeg for alvor ble voksen. Jeg og pappa kjørte en lengre biltur i vidunderet. Til Larvik og hjem. Med et stopp på McDonalds. Jeg spanderte en real bacon cheeseburger på han. Som takk for hjelp med bilsalg, bilkjøp og det som hørte med. Senere på dagen dro vi på festival. For tredje året var det igjen klart for Verven. En festival jeg elsker. Jeg tilbrakte masse tid med venner. Gamle bekjentskap ble opprettholdt, og nye ble stiftet. Jeg lo og gledet meg over livet. Så bra hadde jeg ikke hatt det på lenge. Jeg nøt mine to uker med ferie. Resten av sommeren jobbet jeg. Ikke stort med fri. Kun en bursdagsfeiring for mamma, en harrytur, en vellykket og en mislykket fjelltur med lillebror. Høsten slo meg i fleisen. Plutselig var vi tilbake i hverdagen. Det merket jeg. Særlig fordi jeg grudde meg. Time til hormonavdeling og bentetthetsmåling nærmet seg. Jeg hadde nemlig innsett faresignalene kroppen sendte meg, og ville derfor kaste inn håndkledet. Timen var som forventet, samtidig ikke. Jeg så ikke svaret som skulle komme. At de ikke kunne hjelpe meg på noen annen måte enn ved p-piller. Jeg var skeptisk, men lot et forsøk gå. Det ble mitt verste mareritt. Jeg har aldri følt meg så syk, så skrøpelig og så utenfor verden. Det var helt grusomt. Beslutningen jeg tok om å slutte var ikke særlig populær, men den måtte til. Effekten av pillene var så skremmende at jeg ikke turte å fortsette. Selv legen forstod det. Og jeg tror på mange måter han var like lei seg som jeg var over at det ikke funket.



     

    Men. Heldigvis var det ingen varig greie. Virkestoffene var ute av kroppen etter et par-tre uker. På mange måter gjorde hele prosessen meg utrolig motivert. Det er ganske rart at jeg må kjøre meg helt i bunn før jeg faktisk skjønner viktigheten av å kjempe. I lange tider hadde jeg nemlig kjent på ambivalens og likegyldighet. Jeg hadde nesten blitt litt sånn ''ja, det gjør ikke noe''- person. Skremmende. Et kick i baken var nok lurt, for jeg fant på mange måter tilbake til optimismen, fighterviljen og behovet for en friskere hverdag. I alle fall for noen måneder. Det var nemlig enklere sagt enn gjort. Noe hendte. Igjen. De rundt meg så det, uten at jeg helt forstod det selv. Jeg var for naiv, for godtroende og for snill, og derfor skjedde noe som satt meg litt ut. På veien ble jeg virkelig sviktet av en av mine nærmeste, dessverre. Jeg følte meg plutselig så liten, så uviktig. Her hadde jeg gitt av meg selv til noe som ikke verdsatte meg. Skuffelsen var til å ta og kjenne på, men enda sterkere var hatet. Alt jeg kjente (og kjenner) på er hat ovenfor denne personen, og jeg kommer aldri noensinne til å tilgi vedkommende. Han/hun ba om det. Men. Kanskje var det like greit. Folk som svikter meg, eller får meg til å tvile på min egen verdi, fortjener ikke å ha meg i sin omgangskrets. Så enkelt. Det var nok bedre at ting endte da enn at det ble flere år med løgn. Jeg tror på mange måter jeg har avsluttet et kapittel jeg trengte å avslutte. Et kapittel som tok krefter fra meg, og et kapittel som ikke gav meg noe igjen. Uansett hvor ille det føltes. Og det var med disse realistiske tankene at gutsen og positiviteten blomstret igjen. Desember kom, og jeg gledet meg over hver bidige dag. Måneden gav meg så mye glede og julestemning, og det var ingen tvil om at Madelén hadde returnert. Bærums Verk, nattåpent på Olsrødgården med galleriutstilling og verdens lengste pepperkaketog live er bare noe som bidro til julespiriten. Ellers ny tredemølle, julemusikk, julegaver (ferdig før desember), julefilmer, julepynting og julebakst. Delphiakake, sandkaker med juleprint, lussekatter, pepperkakeostekake og sukkerfri gløgg var nye innslag i år. I tillegg ble det også bakt to runder med kokosmakroner, syltetøykaker, troikaruter, samt laget en dobbel porsjon med riskrem og rød saus. Til folket. Noe gitt bort, noe medbrunget i selskap og noe (veldig mye) inntatt hjemme. Noe laget før jul, og noe laget i romjulen. Null stress, liksom.


     

    Nei, man trenger ikke stresse mer enn man må. Jul blir det uansett. For, ja. Julaften var fin i år. Jeg spiste kalkun, og kjolen satt som den skulle. Ikke mitt lekreste kjøp, men helt ok. Noen ganger går behagelig foran fin, og noen ganger er det greit at magen presses utover uten at kreasjonen spjærer i sidene. Hilsen hun som slet med konstante mageknipsmerter fordi hun inntok litt for mye kalkun. Den lille sekken var visst ikke vant til slike menger kan man si. Dessuten var jeg litt vel oppblåst fra før. Noe et par kunder bemerket tidligere på dagen. *ikkegravid* Haha. Men, skitt au. Er det jul, så er det jul. Null problem. Vi feiret forresten med farssiden, og bestefar var også der. Det var veldig hyggelig, selv om det var en viktig person som manglet. Det var tydelig, og det merket vi alle. Selv om det er lenge siden nå, så føles tomrommet ekstra stort rundt slike tider der familie blir ekstra fremtredende. Jeg gråter inni meg. Det gjør vondt. Alt jeg vil er å kysse hennes kinn, og gi henne en klem. Alt jeg vil er å si hvor mye hun betyr for meg, og hvor glad jeg er for at hun har vært en del av livet mitt. Tiden går så fort. Lev i nuet - det er alt jeg har å si. Nå kommer nok et nytt år. 2017. Jeg føler vel ikke jeg har skuffet i 2016, men jeg føler ikke fremgangen har vært der den skulle. Har nok vært litt for snill med meg selv og ikke så kravstor og forventningsfull som jeg pleier. 2016 fikk på en måte bare gå sin gang, og helt ærlig var det nok greit med en pause. Og året har egentlig vært veldig greit tross alle nedturene. Men. Noe skal sies og innrømmes. Det ble helt klart for mange hindre til å overvinne den viktigste motbakke. 2017 er derfor ingen unnasluntring tillatt. Situasjonen forverrer seg, dag for dag. Jeg gjør ikke noe annerledes, men kroppen klarer seg ikke på sparemodus over så lang tid. Det kan den ikke mer. Jeg må bare ta et skikkelig grep nå, og jeg kan ikke la noe stanse meg. Jeg har på en måte bestemt at det kommende året skal bli mitt år! Hvorfor? Fordi jeg har planer.


     

    Tiden kan (beklageligvis) ikke stoppes, og derfor må vi forholde oss til den på best mulig måte. Det gjelder å nyte hver bidige stund, og ta vare på hverandre og minnene så godt det lar seg gjøre. Livet er så uforutsigbart. Ingen vet hva neste dag bringer. Det betyr ikke at vi skal leve med uro og bekymringer, men heller takknemlighet. Med disse tanker i bakhodet ønsker jeg dere alle en fortreffelig nyttårsaften, og et riktig godt nytt år. Måtte 2017 bringe med seg håp, latter og glede!

     

    Vår nyttårsinvitasjon ble beklageligvis kansellert på grunn av sykdom. Litt kjedelig ettersom jeg hadde mannet meg opp til å innta kalkun tilberedt av andre, men men. Hjemmefeiring er hyggelig det, så får vi heller se utover kvelden...

     

  • 0

    Få fart på treningen!

    Man trenger på ingen måte å være en fitnessutøver eller en pt for å blogge om trening. Jeg er til tross for anoreksien opptatt av å spre positivitet og glede med bloggen min, og for meg er trening nettopp det. Som de fleste vet gikk jeg til innkjøp av en tredemølle for kort tid siden, en førjulepresang til meg selv, med andre ord. Den har kommet godt med, men har nok ikke blitt like flittig brukt som om det hadde vært snøstorm og isglatt ute. Så lenge det er bart, mildt og hyggelig å vandre i gatene, så gjør jeg helst det. Tredemøllen min (Bolt) blir liksom en god nummer to. Og jeg vet jo at verre vær venter oss. I den anledning ønsket jeg meg derfor sporty bursdag- og julegaver. Jeg har nå en ny tights og nye joggesko (som kun skal brukes til møllen), og til våren er jeg dessuten fjellklar. Kanskje dere nå forstår hva jeg fikk til jul? Det å føle seg fresh hjelper så til de grader. For å trene har nemlig motivasjon mye å si, og jeg kan absolutt anbefale å gå til innkjøp av nytt tøy og nytt utstyr til de som vil komme i gang.  Ikke vent til Januar. Utsettelser er bare dumme unnskyldninger. Har du dårlig samvittighet over at treningen uteblir kan du like gjerne starte nå. Samtidig må jeg også si en ting; det er gang nummer 1 som er verst - og det er i hodet det sitter. Kommer du deg over den første dørstokkmila blir det enklere med den neste, også videre. Til slutt går det av seg selv. En annen artig ting kan være å finne seg en treningspartner. Jeg trener styrke, og går som oftest turer med pappa eller mamma (og også alene med musikk på ørene). Mamma og jeg trener dessuten pilates og yoga sammen. Nå skal vi snart i gang med en ny artig yogaform (YinYoga) som mamma skal undervise i, og den skal hjelpe på osteoporose blant annet. Det gleder meg stort. Tenker vi tar noen økter nå i romjulen, mellom diverse juleselskaper og besøk. Tid har vi nok av.

     

    Ikke så altfor enkelt å ta bilder i et rom der det er begrenset med plass og mye sykler fra før, så dette får funke;

     



     

    Det handler rett og slett om å finne en treningsform som er artig, og som passer for en selv. Husk; ingen er like. Jeg har riktig nok en anoreksi, men som legen sa har bevegelighet alt å si, og jeg har på mange måter funnet det jeg liker å drive på med. Uten at forbrenning og tvang blir i fokus. Jeg liker gjerne å sette personlige rekorder samt greie flere repetisjoner av hver øvelse, men det er ingenting tvangsbelagt rundt det. Det har heller med nyttefølelsen og mestringen å gjøre, særlig fordi jeg kjenner utbytte av hver økt og øvelse. Er jo bare så godt å kjenne at kroppen fungerer, og at den mestrer det den blir satt til. Så fort jeg tenker tall skal gå opp i opp, eller begynner kompensere på noen måter, så vil fornuften og strengemadelén sette inn. Det handler nemlig om å bygge opp kroppen, og ikke bryte den ned. Jeg er ikke villig til å ofre et gram for treningen. Heller motsatt. Jeg vil mye heller gå opp i vekt slik at jeg kan trene som jeg ønsker. Kroppen er på ingen måte så skrøpelig som den har vært, men det er allikevel et stykke å gå før den er der den trenger å være. Savner joggeturer og løping noe helt sinnsykt, og selv om det er vondt å kjenne på det, så må jeg si det er godt å strekke seg mot noe. Det er slike mål som driver meg, og som gjør at jeg kan bli friskere...





  • 0

    En liten julehilsen...

    Hei på dere! I dag blir det ingen lang post. Jeg vil bare innom for å ønske god jul, mer har jeg ikke tid til. Har akkurat kommet fra jobb (jul er for øvrig er verdens koseligste dag å jobbe på) og gåtur, og skal nå hive innpå pastilljulestrømpen, og også hive inn kalkunen som må stå i minimum 1,5 timer. I tillegg skal den få hvile. Det blir ingen hjemmejul på oss i år, så tidskjemaet er litt annet enn hva jeg først antok. Har seg nemlig sånn at onkel ville vi skulle komme, fordi bestefar også var der. Veldig hyggelig å få mulighet til å feire med han, samt komme i selskap. Selv om det ikke er noe barn så er det allikevel noe med tradisjoner når julen ringes inn, og det skal vi alltids klare å rekke. Bare et kjolebytte så er jeg i mål. Må dessuten kjøre to biler bort, eventuelt to turer med pappas bil. Vi får se. Stor pakke vet dere. Jeg blir uansett sjåfør, og det er også helt innafor. Satser på at det blir en trivelig kveld, og håper dere får det samme. God jul til alle venner, familie, kolleger, bekjente og lesere, nye som gamle, og tusen takk til alle som har fulgt meg på ferden og gitt sin støtte. Det betyr uendelig mye! 

     

    Madelén Skare Olsen sitt bilde.

  • 0

    Så takknemlig, så takknemlig!

    Tusen hjertelig takk! Jeg sier det ikke ofte nok, men familien min fortjener å høre det. De fortjener å se hvor takknemlig jeg er. Jeg er takknemlig for at jeg har dem, for at jeg har et sted å bo, for at jeg har det trygt og godt, for at jeg blir ivaretatt, for alt jeg får og fordi jeg føler meg som verdens heldigste hver dag. Ingen kjenner meg så godt som dem, og det er ingen jeg stoler på mer her i verden. Heller ingen jeg er mer glad i eller stolt av. Jeg skulle egentlig ikke skrive et blogginnlegg om bursdagen, men jeg må bare poste noen ord om hvor fantastisk vellykket dagen var fra a til å. Pluss at jeg har litt for mange bilder som ikke kan ligge upublisert på pc'en. Så, la oss begynne. Da jeg kom hjem fra en super dag på jobb (med masse klemmer!) ventet en diger blomsterbukett og et nydelig dekket bord med verdens beste middag, lutefisk. Litt spesielt å ønske seg kanskje, men jeg er jo litt sær i matveien vet dere. Uansett. Vellykket og noe av det beste vi noensinne har greid å tilberede når det kommer til lutefisk. Tenk at hele familien liker lutefisk forresten(?)! Rundt bordet lo vi og fortalte vi morsomme skøyerhistorier, og jeg måtte jo meddele at jeg nok en gang hadde vunnet en konkurranse og at gutta snart fikk hvert sitt par med Aksel Lund Svindal sine alpintstaver (verdi 1799,- pr stk) i posten. Selvfølgelig som en gave utenom alt annet. Pakkene mine åpnet jeg etterpå. Da ble det enda mer latter og speilblanke øyne. Herlighet. Når jeg begynner å grine og bli sentimental - da er det tydelig at jeg har blitt eldre. Både det velskrevne kortet fra lillebror, men også mamma og pappa rørte meg til tårer. Når konfirmasjonstalen min blir gjenfortalt og barnevognhistorien notert og illustrert, ja, da blir det virkelig noe ekstra. Den er noe for seg selv, den familien min - og jeg kunne virkelig ikke bedt om noe bedre.



    ''Like mange kalorier i en pizza som en salat'', noe sånt...






     

    Og for noen flotte gaver jeg fikk. Først var det et par herlige og superfine votter i 100% ren ull fra tante og onkel, deretter en del penger fra besteforeldre, etterfulgt av Kari Traa treningstights, Asics løpesko og Swix skihansker. Hint hint. Noen skal utnytte tredemølla og skiene i vinter. Det skal sies at jeg visste om en del av gavene, for mye må jo prøves når man har anoreksi og xxl føtter (str 42) Og attpåtil er superkresen - ikke bare på det som blir servert. En fornøyd jente var det i alle fall som avsluttet dagen med sukkerfri gelé. Kaken ble vellykket i følge folket, og godt var det. Vi nøt en romantisk julefilm ut i de sene nattetimer, og jeg kjente at jeg var greit trøtt på jobb i dag. Men men. Bursdag en gang i året, så hva gjør vel det? Særlig når det var en bursdag jeg på 8 år faktisk gledet meg til, og gledet meg over. Herlighet. Dette lever jeg lenge på. I morgen har jeg fri, men kjenner jeg meg rett så blir det lite fri når all julemat skal handles inn, 3 store og 1 lite juletre skal pyntes, gulv skal støvsuges, troika og gløgg skal lages og gaven på over 21 kg pakkes inn. Alltid noe å gjøre rundt disse tider, men det liker jeg. Jul er jo som bursdag; kun en gang i året. Å komme til alt ferdig gjort, er så ikke meg. Å ta del i forberedelsene er helt essensielt for min del. Jeg nyter bare juletiden for alt den er verdt. Det er bare helt sykt at Desember har vært så bra, og at formen min har holdt seg hele veien. Og ikke minst; at jeg har det så bra. Krysser fingrene for at det fortsetter slik! Jeg liker å sveve litt på skyer, og jeg føler jeg fortjener det etter alt jeg har gjennomgått i 2016....




     

  • 0

    Offerrollen - en god eller en dårlig rolle?

    Jeg har mange ganger påtatt meg offerrollen. Ganske ubevisst. Noen ganger har det vært ønskelig, andre ganger ikke. Det å påta seg en slik rolle kan nemlig ha mange fordeler, men også mange ulemper. Eller, kan det? Jeg trodde i jeg beskyttet meg selv da jeg fikk skallet mitt, og gikk inn i bobletilværelsen. Jeg trodde jeg beskyttet meg selv fordi jeg ikke lot meg påvirke fra de utenfra. Jeg brydde meg ikke om hvordan andre så ut, hva de fikk til, eller hva de sa til meg. Alt som sto i mitt hode var meg. Meg, meg, meg. Mine prestasjoner, mitt utseende og mine krav. I denne boblen var det kun en person. Flere var det ikke plass til. Og ettersom tiden gikk følte jeg meg mer og mer ensom. Mer og mer som et offer. I startet var det ikke så ille. Jeg merket at folk syntes synd på meg, og jeg likte det. Jeg likte å få oppmerksomhet, og jeg likte å bli sett. Det var fint. For en periode. Problemet var bare at jeg ikke kunne få nok. Jeg trengte mer. Mer oppmerksomhet. Flere som så meg. Flere som la merke til at jeg var tynn (og perfekt - som jeg trodde (!) ). Flere som ville gi meg komplimenter for at jeg mestret spiseforstyrrelsen. Nok ble som sagt aldri nok, og til slutt var det ikke nok greit å innta offerrollen. Nettopp fordi offerrollen nå var så tydelig i mine egne øyne. Jeg hadde begynt å synes synd på meg selv. Jeg følte meg så stakkarslig og uheldig. Var det slik livet mitt skulle være? Et sted tippet det over. Veldig. Jeg klarte ikke lenger bære offerrollen. Samvittigheten gnagde. Tankene kjørte meg på bunn. Jeg ville avslutte det hele, og det er kun små under at jeg enda sitter her. Nå i ettertid har jeg snudd om offerrollen. Ja, jeg er et offer. Et offer for anoreksia, men i motsetning til tidligere så er jeg ikke et offer som lider. Jeg vil ikke ha andres medlidenhet. Jeg trenger den ikke. Den får meg til å føle meg syk, og selv om jeg er syk, så er det ikke noe jeg orker å tenke på 24/7. Jeg må leve livet utfra de forutsetninger jeg har. Det funker enn så lenge, men jeg vet at dagen vil komme. Egentlig har den vel kommet for lengst. Det er bare det at jeg er redd. Redd for å trå i et ukjent farvann, og kanskje forlate offerrollen for godt!

     

    Og det tror jeg mange er. De aller fleste har opplevd motgang i livet, og ofte er det sånn at de fleste står oppi motgangen mens de allikevel møter hverdagen med et smil om munnen. Vi er gode på å skjule det som er inni oss. Kanskje er det det som gjør at motgangen oppleves ekstra tung?

     

    (Forresten fått helt dilla på red lips, og har nå gått med det på jobb to dager på rad. Føler meg bare så innmari fin!)

     

    Men. I morgen har jeg bursdag, og da er det kun glede og positivitet som gjelder. Det jeg skriver nå er ganske utrolig, og faktisk et stort fremskritt for meg. Helt siden jeg ble syk har jeg hatet å fylle år, og jeg har helst bare hatt lyst til å gjemme meg under dyna og viske dagen vekk . Å fylle 24 er egentlig verdens undergang (fordi jeg ikke har oppnådd stort), men allikevel har jeg valgt å legge depresjonen til side. Tenke på milepælene og hvor langt jeg har kommet. Jeg har opplevd og erfart så mye, og jeg har i løpet av disse årene blitt ekstremt styrket som person. Jeg har innsett hva som betyr noe, og jeg har innsett hvor heldig jeg er. Jeg har så mange muligheter. Kanskje trengte jeg alle disse årene? Til å utvikle meg. Finne tilbake til meg selv. I morgen er nok en bekreftelse på at jeg skal videre i livet, og jeg akter å feire. Med brask og bram. Jeg gleder meg til å kjenne på bursdagslykken, og jeg gleder meg til å motta hilsener fra nært og fjernt. Kjenner allerede nå at jeg bobler litt innvendig. Som et lite barn. Får jeg sove i natt? Dette betyr helt klart noe, og jeg er så glad bursdagene mine igjen gjør det. Slik som da jeg på barneskolen smugrappet flagget og satte det på pulten. Eller da jeg på ungdomsskolen tok med meg lokalavisa for å forsiktig hinte frampå hvem som var inni. Eller verre? Da jeg på videregående liksom ''forsnakket meg'' til hun som sa alt til absolutt alt og alle. Da var nyheten ute på få sekunder. Haha. Nei, dere. Nå er Madelén på vei tilbake. Virkelig. Har feiret litt smått, men føler vel at det er morgendagen som er det mest riktige. Planen da er jobb etterfulgt av lutefiskmiddag en gang utpå kvelden (eneste årlige middag jeg faktisk ser fram til!) med familien, deretter pakkestund og åpning av bursdagskaken. I går bakte jeg og mamma en kake som passet til bursdagen, men som også var litt inspirert av julen. Bunnen var en blanding av kvalitetspepperkaker og digestivekjeks med hvit sjokolade ostekremfyll. På toppen har jeg pyntet med mandariner der hver halvdel er dyppet i sjokolade. Tenker smaksløkene deres får kjørt seg. For. Selv om ikke jeg spiser kake, så skal det allikevel en kake på bordet. Har laget en sukkerfri gele til meg selv. Måtte jo markere litt, liksom. Så, ja. Jeg har tro på i morgen. Hurra og ut!

  • 0

    Du bestemmer!

    I forbindelse med julen vil jeg komme med en liten påminnelse (ikke tolk dette feil fordi det er en slik som meg som skriver dette!) Julen er tid for tradisjoner og familie, men også mat. Skremmende mye mat. Usunn, som sådan. Og det er en utfordring for mange, vet jeg. Ikke bare oss med anoreksi. Vi har i det minste en unnskyldning til å kjøre trygt. Verre for andre. Allikevel må jeg si noen ord. Når det kommer til julen så skal du spise og kose deg fordi det nettopp er det du gjør; spiser og koser deg. Du gjør det for din egen del. Du spiser ikke en ekstra porsjon pinnekjøtt for onkel Kåre om du egentlig er mett, og du trenger heller ikke smake på hvert slag av småkakene til bestemor om du føler at nok er nok. For ikke å snakke om hvis du ikke liker noe. Det er ikke sånn at fordi verten har stått 3 timer på kjøkkenet og tilberedt et eller annet så må du smake. Liker du ikke, så liker du ikke. Er du mett, så er du mett. Mange misforstår det der. Julen handler ikke om høflighet, eller om hva andre skal tenke om deg. Du er like mye sjef i ditt eget liv i Desember som det du er de 11 andre månedene. Det skal ikke være sånn at man må doble treningen eller leve en dag på salat, fordi man ikke turte å si nei/si fra. Det blir bare for dumt. Og ja. Det er fullstendig lov å være sunn eller trene i julen, også. Om noen synes det er rart, så er det deres problem. Ikke ditt. Her er det ingen fasit. En skal rett og slett gjøre slik en selv føler og har behov for. Mitt beste tips er å leve i nuet, og være tilstede i øyeblikkene. Det gjør godt for det meste.

     

    Før jeg ble syk elsket jeg pinnekjøtt. Elsket med stor E. Nesten flaut å si det. Det var faktisk slik at min onkel som alltid lager ribbe, medisterkaker og medisterpølser, kun lagde pinnekjøtt til meg. Jeg sa klart og tydelig fra at jeg ikke liker noe annet, og om jeg kun hadde fått ribbe, kaker og pølser servert hadde jeg ikke spist noen ting. Så klar i talen var jeg. Den hjemmelagde karamellpuddingen derimot, som jeg heller ikke likte. Den stod jeg bare over. Jeg har vel aldri hatt den dessertmagen folk snakker om, så akkurat det var ikke noe poeng. Aldri vært begeistret for søte desserter heller (men hvetebakst derimot!!!!). Og dessuten hadde jeg vel inntatt greie porsjoner med pinnekjøtt i forkant. En så spesiell rett som pinnekjøtt var nemlig ikke noe hverdagskost, og da gjaldt det å utnytte måltidet til det fulle. Tenk at en som var så glad i pinnekjøtt nå må backe kjøkkenet hver gang det tilberedes(?) Jeg blir rett og slett kvalm av den stramme lukta. Trist. Når jeg er frisk, håper jeg virkelig at jeg kommer meg tilbake til mangehundrekaloriers pinnekjøttmiddagen. Kalkun er greit det, men liksom ikke så spesielt... Uansett. Enn så lenge må jeg bare holde meg til det jeg føler jeg kan takle, og det jeg føler meg tilfreds med. Som sagt; julen er ikke en tid for dårlig samvittighet og negativitet. Og dessuten. Skal jeg spise pinnekjøtt en vakker dag - da skal jeg søren meg nyte det også. Punktum.

    Julefeiring på farssiden 2013, kveldsmåltid fra den rosa boksen.

     

    Nå er ikke dette innlegget ment å handle om mine tidligere julevaner, eller ment som kritikk eller pekefinger til noen. Jeg har full forståelse for at julen betyr utskeielser, og det er selvfølgelig greit. Alt med måte, som vi sier, sa og har sagt tidligere. Og viktigst av alt; ikke gi opp! Ingen skal måtte bøte på med dårlig samvittighet i julen. Spist er spist, og forbrent er forbrent. Det kommer nye dager og nye muligheter, og det er ikke lenge til 2017 banker på døren. Jeg har ingen forsetter i år, heller, men jeg har et par ønsker. Jeg ønsker at 2017 skal bli et år der jeg får mer kontroll på sykdommen, og der jeg kan utnytte flere av mulighetene mine. Det er mye jeg har satt på vent, og det er faktisk denne vent jeg ønsker å avslutte. En gang for alle.

     

  • 0

    Bærums (mester)verk

    Jeg hadde siste legetime den 30 november. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å ta noe sjekk før nyåret, men i og med at frikortet kun varer ut året, så måtte jeg. Mamma og pappa betaler og da kan jeg jo spare dem noen kroner. Dessuten har pillene herjet fælt med meg så jeg skyldte legen å fortelle det. Han ble veldig utrolig og tok derfor EKG av hjertet og blodprøver. EKG viste litt ymse resultater, men var uforandret fra sist. Heldigvis. Blodprøvene har jeg ikke fått tilbakemelding på, så da er de bra. Eller bra og bra. Bra utfra mine verdier kan man si. Uansett. Er alltid så hyggelig på legekontoret mitt. Liker så godt de ansatte der, og føler meg veldig ivaretatt. Nok en gang slo jeg og legesekretæren av en prat under blodprøvetakingen. Vi pratet om alt fra hvilket pinnekjøtt som var best i test til hva slags juleforberedelser vi foretok oss. Hyggelig å høre at noen deler min store entusiasme for julen, og som den entusiast jeg er kan jeg ikke få nok tips. Bærums Verk anbefalte hun. Med en gang tenkte jeg; ''sikkert fint, men nei''. Det går en hel dag, det er et stykke unna, og det er kaldt. Jeg fryser. Veldig. Men. Jeg gikk jo glipp av julemarkedet i byen på grunn av jobb, og jeg synes på en måte julemarked hører julen til. Husker jo hvor vanvittig fint det var på Aker Brygge i 2008. Så, ja. Etter noen dager hadde hjernen kvernet ekstremt. Skal, skal ikke? Jeg kjente på en måte litt samvittighet også. Samvittighet over at Desember bare flyr meningsløst avgårde. Jeg visste jo hvor lyst mamma hadde til å dra, og selv må jeg innrømme at fristelsen var ganske stor. Dessuten måtte det være en eller annen fridag i almanakken min. Jeg ventet derfor på skiftplan før jeg bestemte at det ble Torsdag, og selvfølgelig sa mamma ja. Hun er nemlig hakket mer ivrig enn meg når det kommer til å finne på ting. Og som den trygge sjåfør jeg er tok reiseveien på strak arm, men hadde nok ikke forventet at vi skulle havne langt uti gokk. Om man kan si det sånn. 1 time og 20 minutter brukte vi, pga innsnevringer og fartsbegrensning på motorveien. Men det stresset meg ikke. Jeg tok hele dagen med knusende ro, for vi hadde holdt av godt med tid. Pluss at vi måtte rekke å forevige minnene før det ble mørkt. Er det noe som er viktig for vår familie så er det bilder. Og bilder ble det. I nydelige omgivelser. Vi reiste derfor nokså tidlig, 13:00, og var hjemme 21:00 på kvelden. En lang og innholdsrik dag. Da skal det også sies at vi rakk en gåtur på stedet (alltid fint å orientere seg litt), kafétur og også mathandling for en hel uke (elsker å besøke nye matbutikker). Effektivt skal det være, og litt sliten skal man bli.

     

    Så. Hva jeg syntes om markedet? Ved første øyekast trodde jeg vi var kommet til eventyrland, og fikk på mange måter fornemmelser til Rørosbyen fra ''Jul i Blåfjell''. Det var sånne trange gater med trehusbebyggelser, små smug og juledekorasjoner og lys så langt øyet kunne se. Butikkene var helårsåpne, mens bodene kun var forbeholdt juletid. Det var så mye fint å se. Alt fra glassting til gallerier, og boder med diverse smaksprøver, delikatessemat, pyntegjenstander og fine julegaveideer. Hadde vi ikke vært ferdig med julegavene fra før, så hadde vi definitivt blitt det der. Og smaksprøvene. De var det ingenting å si på. Mamma elsker smaksprøver, så det passet jo henne midt i blinken. Det var sylte, bøkerøkt skinke, svinekam med tre ulike bbq-saus, chili con carne med ris, italienske krutongbiter, tortillachips, rømmedressing, pepperkaker, mandariner, kjærlighetspinner og mer til. At hun i tillegg fikk ned en dessertpannekake med is på slutten av dagen er utrolig. Selv spiste jeg ingen smaksprøver. Det hender jeg spiser bær og slikt på butikken, men det er på en måte der grensen går. Jeg liker ikke tanken at andre ser at jeg spiser. Av det vi ble tilbudt i går er det en ting jeg som Madelén uten anoreksi kunne smakt på, og det var fenalår. Fra frittgående. Økologisk. Auerstad gård i nærheten av Røros. Sikkert så mye bedre og saftigere enn den på butikken. Men. Den dagen kommer. Tro meg. Også var det pepperkaker da. Jeg som tidligere elsket pepperkaker har faktisk ikke kjøpt en eneste boks i år. Det skyldes kvalmen. Dessverre. Et hjerte liksom. Til tross for at jeg har prøvd flere ganger. Jaja. Det kunne vært verre.





     

    Men tilbake til turen... På slike turer blir det alltid litt handling, både av spiselige og uspiselige ting. Til min bursdag blir det til familien lutefisk med bacon fra frittgående gris, og på julebordet blir det sylte av frittgående gris. Dyrt, men verdt det. Kjøpt av bonden himself. Dyrevelferd er ikke min hjertesak, men jeg tenker det er viktig å bidra med det man kan. Dessuten merker man smaksmessig om dyret har hatt det bra eller ei. I tillegg til kjøttvarer handlet vi en eksklusiv italiensk olivenolje, en noe dyr bbq-olje og krydderblanding som kan brukes til alt fra fisk, kylling og kjøtt. Det ble også en gave på papps, en ny lysestake og litt julepynt på treet. Laget i porselen, forresten. Mamma kjøpte et par gaver til meg, og jeg kjøpte en gave til henne. Jeg fikk en almanakk for 2017 og en porselensfigur formet som en liten pakke med lokk og sløyfe. Det er på en måte en kakeboks, men jeg synes personlig den er for fin til å ha noe oppi. Den passer seg mye bedre som dekor på glassbordet mitt. Av meg fikk mamma kvalitetsgodteri; lakris dyppet i hvit sjokolade med bringebærtrekk. Kulene lå oppi en rosa eske som det sto ''kjärlek'' på. Den perfekte gave til mammaen min. Det er bare så hyggelig at vi kan gi, og vise at vi setter pris på hverandre. Og det er bare så hyggelig at vi kan dra på slike turer som dette. Heldigvis slapp jeg å fryse beina av meg...

     

    Sånn ellers står det bra til, og jeg er blitt meg selv igjen. Jeg gleder meg over hverdagen, og jeg setter pris på de små ting. Siste nytt er at jeg har vunnet i et par julekalendere. Valgfri stor pizza på Peppes (for å tippe eksakt riktig håndballresultat - psyko!) og luken til ArtDeco (makeup som mamma skal få til jul) Foreløpig bare to gevinster, så håper det blir flere. Sammenlignet med i fjor, innsatsen min og tiden jeg har ofret denne måneden er det vel egentlig ikke noe å skryte av. Jeg deltar jo i alt mulig. Mestergrønn, Moods Of Norway, Opel, Norgesenergi, Nidar, Christiania Glasmagasin - for å nevne noe. Tresifret tall hver dag. Selvfølgelig fordi det er gøy, men også fordi det er en sjanse til å vinne noe spennende. Det som ikke er så gøy er alle nyhetsbrevene og telefon''terroren'' i ettertid, men det er vel prisen man betaler når man deltar. Krysser derfor fingrene for noen hyggelige beskjeder i innboksen fremover. Er jo ikke halvveis til jul en gang, så mulighetene er definitivt der.... Min dyreste gevinst? En lampe til en verdi av 3499,- hovedpremien Verket Interiør (litt vittig) 24 Desember (2014) Herlighet. Jeg får så mye spørsmål om hvordan og hvorfor jeg vinner så mye. Men dere.... Det handler ikke om flaks. Eller kanskje litt. Allikevel. Den viktigste oppskrift; ''Satser du ikke, vil du aldri vinne''. Helst håper jeg å stikke av med noen hundre tusen på flax. Lov å håpe! Blunkesmilefjes. 

  • 0

    Mamma og pappas pike

    For snart 24 år siden, en kald søndagsnatt kom jeg til verden på Tønsberg sykehus. En liten alienskapning med lyseblå store tallerkenøyne. X kilo tung. 54 cm lang. Så rart. Så rart at jeg en gang har vært så liten. Rart, og trist på samme tid. Fordi tiden går så fort. Så altfor fort. Jeg er ikke lenger så liten, på samme måte som jeg heller ikke er så stor. Stor fordi jeg enda er rimelig uerfaren i denne vide verden. Det er enda så mye jeg vil oppleve, så mye jeg vil se. Mulighetene er mange, men alternativene få. Nettopp fordi jeg er syk. Jeg har en sykdom som er dødelig - og før eller siden vil den ta meg. Ikke nå, men det vil skje. Om jeg ikke snur. For. Jeg ble skapt av to mennesker som elsker meg over alt på jord. De har gitt meg verdens beste oppvekst, kjærlighet i bøtter og spann, trygge omgivelser og sunne rammevilkår. Uansett hvor gammel jeg blir så vil jeg alltid være den lille jenta. Den lille jenta som trenger sine foreldres omsorg, og som behøver å kjenne at hun blir satt pris på. Vårt bånd er helt unikt, og det finnes ingenting i verden som kan erstatte det. Og når jeg tenker på vårt gode forhold og unike relasjon så kommer angeren frem. Jeg angrer for all den tid jeg har kastet bort, og savner sårt at vi kan være den familie vi var for åtte år siden. Mye er selvfølgelig likt, men noe er også forandret. Det er derimot sagt at det ikke kan forandres tilbake. Det er opp til meg. Det er opp til meg å ta i mot og bruke den støtte (og motivasjon) jeg har i disse fine folkene.

     

    Man sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, og det er sant. Den kan ikke det. Men, men, men. Jeg får glede når jeg handler ting jeg ønsker meg, og jeg må virkelig si at tredemøllen er helt fantastisk. Jeg mener. Den saken på 90 kg som supergutta bar opp to trapper. Tok en trekilometer i går mens jeg så på den supersøte kalenderen, Snøfall, på Ipad'en. Herlighet jeg var helt svett da jeg var ferdig, så neste gang skal jeg ta på meg treningstøy og ha vinduet oppe. Selv om det er midt på vinteren. Bortsett fra det var alt bare fryd og gammen. Møllen er døpt Bolt. Oppkalt etter verdens raskeste mann. Bilder kommer etterhvert. Tredemøllen føles stabil, veldig trygg, er detaljert, ekstremt stilig og gir meg akkurat den glede jeg var ute etter. Litt irriterende med kaloriforbrenning i tall, men det er noe jeg venner meg til. Ble på ingen måte tirret av det, og da går det fint. Skulle noe annet skje (med tanke på tvangsrutiner og overtrening) er det full pause. Det vet jeg, for det er avtalen jeg har med pappa. Tenkte først at det ville bli kjedelig å gå på, men tok meg selv underveis i å tenke at ''dette aldri måtte ta slutt'' Så gøy hadde jeg det. Den møllen var virkelig verdt investeringen sin. Fremover er planen å benytte den, men ikke så mye at jeg går glipp av frisk luft eller blir lei. Sistnevnte blir jeg trolig aldri. Et av julegaveønskene mine er derfor sko jeg kan bruke på møllen. De skal være forbeholdt innebruk. Kan jo ikke riste de for steiner hver gang. Selvsagt kan jeg kjøpe slike sko selv. Det koster ikke all verdens. Poenget er bare det at jeg må jo komme opp med noen ønsker til mamma, pappa og Aleksander. Hvis ikke blir det bare gavekort og kroner på kontoen til bursdag og jul. I år har jeg bare spreke (og fornuftige) ønsker; løpejoggesko, turbukse, turtøy, miniryggsekk og fjellsko står på listen. Noen lengter visst etter fjelluft og naturskjønne omgivelser. Haha. Det kjennes litt godt å ha noen konkrete ønsker. I motsetning til tidligere hvor jeg bare har tenkt at det ikke er så farlig hva jeg får, og jeg selv har endt opp med å handle mine egne gaver for så å kreve penger tilbake av familien i ettertid. Effektivt, men ikke alltid så gøy. Satser vel nå på at jeg får til en søndagshandel med brodern neste helg. Uansett. Jeg blir glad når jeg får fine gaver og andre har brukt penger eller tid på meg, samtidig som jeg blir glad av å bruke tid og penger på andre. Det skrev jeg for så vidt et langt innlegg om for kort tid siden, så utdyper ikke det mer. Årets julekalender (utenom flax) er det nemlig ikke min lommebok som har stått for, men mamma og pappas. Vi var jo i Tønsberg forrige uke, og selv om det var ment som julegaveshopping ble det tid utenom til å kikke. Og til å handle. Til min kalender. Jeg har fått så mye fint. Først maleutstyr og det som hører med. Jeg har alltid vært rastløs, men etter jeg ble syk nådde denne rastløsheten nye høyder. Jeg har prøvd mye forskjellig, men det er på en måte ingenting som har tatt over konsentrasjonen og tankene mine 100%. Husker jo godt jeg malte på ungdomsskolen, og hvor mye jeg likte det. Fem pluss fikk jeg dessuten på blomsterbildet mitt. Eneste gode karakter i k&h. Har lenge vurdert malekurs, men aldri kommet så langt. Men helt ærlig. Hvor vanskelig kan det være? Jeg har nå det som trengs for å komme i gang pluss litt til, og følger allerede et par malere på instagram. Sånne som maler på fri hånd og følelser - uten mål og mening. Det vil jeg og. Jeg har to lerret foreløpig. Det første prosjektet mitt blir et maleri til mamma og pappas nye soverom. Det skal være i duse blåfarger med grånyanser og lilla. Neste prosjekt er til treningsrommet. Det skal være et lekende bilde med sterke farger. Bildene skal bli til mens jeg maler. Det er det som er så spennende. Jeg tenker å starte på prosjektene over jul, for det er da jeg føler jeg har tid. Det skjer liksom så mye i Desember, og dessuten ønsker jeg holde fokuset på jul denne måneden. Pluss familie. Og kun det.

     

    Andre gaven jeg fikk i kalenderen var fargebok og fargeblyanter, som jeg for øvrig hadde fra før. Hadde bare lyst på en bok fremfor et hefte. Neste var en noe eksklusiv dagkrem til min sensitive hud. Huden er daglig utsatt, og i dette kalde været er det ekstremt viktig med beskyttelse og fuktighet. Den forrige kremen vant jeg i en konkurranse, og den var nå oppbrukt. Av en eller annen grunn er det alltid mamma som sponser meg med sminke, renseservietter og hudkrem i hverdagen. Som dere vet så sliter jeg med å unne meg selv ting, og jeg sliter med å forstå hvorfor jeg skal gidde å bruke penger på det og det. Og når jeg er som jeg er, er det godt å ha en mor som forstår mine behov. Den gaven fikk meg litt til å tenke på noe koselig mamma har fortalt. Da jeg var liten smurte hun inn mine små kinn med kuldekrem. Så søtt. Men. Gaven i går var tidenes høydare. Jeg hadde siklet på genseren siden jeg så på VIC. Verdens fineste julegenser. Og påskegenser, for så vidt. Med kaniner og dutter på. Elsker den. Ikke bare fordi den er fin å se på, men fordi jeg har fått den av verdens beste foreldre. Det er det som varmer hjertet mest!

  • 0

    Klar for mølla!

    Julen kom tidlig i år, og jeg trengte vel belønne meg selv litt. Det har som mange av dere vet vært mye tøffe tak for meg, og jeg har til tider vært veldig lite optimistisk. Sa hun som hadde en russelue med ''optimisten'' på. Det er slitsomt når det er sånn, og særlig fordi veien videre mange ganger virker usynlig. Nå ser det endelig ut som mye har løsnet og jeg er mer klar for julehygge enn jeg trodde jeg ville bli. Hvert år kjøper jeg julegave til meg selv, og i år ble det to. Vervenfestivalen (som alltid er prioritet) og tredemølle. Ja. tredemølle. Spontant. Jeg la en utskrift på kjøkkenbordet før jeg dro på jobb på Fredag. ''Pappa! Skal jeg slå til?'' Det var noe å spare på kjøpet. Ikke mye, men noe. Og det kun på Black Friday. Hvorfor jeg spurte pappa er fordi jeg enda bor hjemme. Det har særlig med plass å gjøre (eller bare ikke; vi har jo et treningsrom!). Samt at han er meget klok, og virkelig kjenner meg. Han vet hva jeg trenger på en måte. Jeg skal ærlig innrømme jeg trodde han ville si nei, men det gjorde han ikke. Og..... Meldingen ti sekunder senere var enda mer overraskende. ''Men du bør heller kjøpe ......'' For den var mer stabil, hadde ipadmulighet, bluetooth, flere instillinger, bredere bånd, høyere hastighet og bedre støtdemping. Sistnevnte veldig lurt med tanke på mine skjøre knær og løse kneskåler (som jeg alltid har hatt!) Neida, så. Han bestilte, og jeg betalte. Sprakk budsjettet greit, og må vel innrømme at to månedslønner nå er fordunstet. Ikke at det andre alternativet var dårlig (eller billig for den sags skyld!), men det er jo greit å investere litt ekstra i noe som skal vare. Jeg er på ingen treningsnarkoman, men tenker mye på helsen, og ser at dette er veldig praktisk for meg. Jeg går tur HVER dag. Alene eller med noen. Samme hva slags vær det er. Samme hva slags føre det er. Samme hvor kaldt eller varmt det er. Samme hvor jeg er. Samme når på døgnet. Det vil si på is, når det er dårlig brøytet, under julemiddagen, når det øsregner, når det er 20 minus eller 30 varmegrader, osv. Det finnes ingen begrensning. En tredemølle vil gjøre livet mitt så mye enklere. Aldri mer fall på isen, håper jeg. Aldri mer heseblesende turer der jeg så vidt klarer å karre meg fram med snø til knærne, og aldri mer turer der jeg ender opp like svett som jeg ville gjort etter en løpeøkt. Mulig jeg ikke helt har forsvart meg godt nok her nå. Jeg har jo fremdeles anoreksi og skal jo ikke trene for å forbrenne. Det vet jeg også, men jeg har jo ikke taklet seks år på hjemmebane uten kontroll? Kontroll på hvordan jeg skal kombinere sykdom, trening, matinntak og hverdag. Jeg kjører meg ikke i bunn, for da vet jeg utmerket godt hva som skjer. Det er ikke noe alternativ engang. Jeg vet det er fort gjort at ting kan gå litt skeis, men da gjelder det å være streng, men også bevisst. Treningen skal fremdeles være begrenset, og helst noe lystbetont. Faktisk føler jeg ikke tvang rundt gåturer, yoga, pilates og styrkeøvelser - og det et er bare så herlig. Nettopp fordi jeg vet hvor viktig trening er for kroppen. Særlig min. Skjelettet mitt trenger virkelig all den styrke det kan få. Dessuten er fysisk aktivitet viktig for så mangt, og særlig viktig er den for det psykiske. Trening/mosjon reduserer stress, gir energi, bedrer søvnkvalitet og også forholdet til egen kropp. Hver gang jeg er hos legen får jeg høre hvor viktig bevegelse er. Han nevner det oftere enn han nevner at jeg må opp i vekt. Alt ligger nå til rette for at jeg kan trene litt innenfor rimelighetens grenser, og jeg ser jeg mange muligheter fremover. Trening er en av mine største motivasjoner til å bli frisk. Når jeg begynner å komme meg mer kan jeg bruke tredemøllen som en skikkelig gulrot. Veier jeg mer, kan jeg trene mer. Spiser jeg mer, kan jeg trene mer. Dermed har jeg noe av svaret på hvorfor jeg skal gå opp i vekt og øke kaloriinntaket. Jeg skal ærlig innrømme at det har vært vanskelig å motivere seg, men akkurat dette med trening tenner en så sterk ild i meg at jeg nesten gir blaffen i anoreksien. Nesten. 


    Slenger med noen illustrerende bilder fra Color Fantasy, sommerferien 2013.

     

    Da jeg var yngre elsket jeg nemlig trening og gym, og det som ellers hørte med. I mine yngre dager drev jeg aktivt fotball, men var også innom friidrett. Alt annet ble hobbybasis, og særlig langrenn var en stor lidenskap. Jeg gikk milevis. Twin tip var også en stor favoritt, men ikke noe jeg fikk bedrevet like ofte. Det er noe annet å spenne på seg skiene og gå ut døren, framfor å ta bilen fatt og kjøre til et sted for å kjøre. Nå savner jeg begge deler. Foreldrene mine nekter meg vel ikke akkurat, men jeg har bare ikke den store interessen og gleden lenger. Twin tip føler jeg dessuten er litt uaktuelt. Tross at jeg er en trygg alpinist så er det ikke sikkert andre viser hensyn i bakken. Med den benskjørheten her har jeg på en måte ingen ekstra kort i ermet. Jeg har kun en rygg, to bein og to armer. Samtidig så føler jeg at jeg er litt dum som ikke tør også. Sannsynligheten for at noe skjer er jo liten. Skal jeg vente med å leve livet til jeg blir frisk? Det er hele tiden spørsmålet jeg må stille meg selv. Tja. Okei. Så er kanskje ekstremsport, eller bare noe så latterlig ufarlig som twin tip, litt utenfor min rekkevidde. Langrenn er vel hakket tryggere kan man si. Det eneste som der kan være et problem er at jeg lett blir ''bitt av basillen''. Jeg er veldig flink til å overgå meg selv, og dårlig i å ta igjen for det. Det vil si; Jeg er flink til å forbrenne mer enn jeg klarer å spise. Mamma vil så gjerne at vi skal på skitur. Ikke sånn appelsin- og kakaotur, men en tur der vi kjenner melkesyren i beina. I fjor prøvde vi skøyter uten suksess, så i år må vi gjøre noe annet. Noe som ikke er fullt av risiko. Jeg fikk jo nye ski (og kjøpte ny skidress) like før sykdommen slo inn, og jeg har knapt fått brukt noe av det. Alt passer. Til meg. Det er jo ikke sånn at jeg må slite meg ut på en tremila med familien. Vi kan jo kanskje halvere den, eller noe sånt? Men... Inntil snøen kommer nøyer jeg meg med min nye bestevenn. Den står utenfor på Torsdag!

  • 0

    Gavmild gjerrigknark som lengter etter jul....

    Om jeg er raus? Tja. Jeg vil da si det. Spør du de hjemme hos meg vil nok svarene variere veldig. Av og til, av og til ikke. Jeg bruker virkelig ingenting ekstra. Det er ikke det at jeg tviholder på kronene mine, men av prinsipp er jeg opptatt av at det blir riktig. En feilaktig femmer plusset på beløpet på handlekvitteringen, er for meg en femmer ekstra. En unødvendig femmer. Det er ikke det at jeg får så himla mye nytte av den femmeren, men jeg gidder da ikke støtte oppunder dagligbransjen, som allerede har god nok inntjening fra før. Prinsipp. På samme måte som når jeg klager på ting. Om det er plastikk i kyllingkjøttdeigen, metallisk smak på fun-lighten, dyr i hvetekimen, udelikate bær i syltetøyet eller frukt- og grønt som ikke innbyr til kjøp, så sier jeg ifra (og jeg har fått gavekort i alle tilfellene!). Som den ivrige forbruker jeg er. Ikke for å være trassen, men av prinsipp. Dessuten setter produsentene pris på tilbakemeldinger, på samme måte som vi nede på Elkjøp blir glad når kundene sier fra. Enten det er ris eller ros. Slik må det være hvis ting skal gå rundt, for de fleste bransjer lever jo nettopp av kundene sine. Vel. Nok om det. Nå spolte jeg litt av her. Poenget var ikke å rakke ned på meg selv som kunde, heller. Jeg vet å skryte av folk, og jeg vet å betale ekstra for service og kvalitet. Det er derimot bare sånne prinsipielle ting som gjør meg litt irritert. Som feks parkeringsautomater. Jeg går heller 10-15 minutter hver vei fremfor å parkere på en betalingsplass, om det er innenfor betalingstid. Må le litt av meg selv der. Jeg har jo en sparebøsse i bilen til nødstilfeller, men da snakker vi nødstilfeller. Som feks snøstorm, rett før stengetid eller ekstra mye å bære på. Hvis tiden eller det praktiske får bestemme overgir jeg meg veldig ofte. Da må frøken prinsipp gå å legge seg. Og jeg må innrømme at jeg hater det. Jeg hater samvittigheten som sniker innpå meg når jeg ''kunne ha spart'', men ikke gjorde det. Hvor mange beklageseg-telefoner har ikke mamma tatt fordi jeg glemte å avbestille et blad, og dermed har fått purregebyr? Vel. Mange. Og ofte ender det opp med et nytt abonnement, bare for å få slettet purringen. Neida. Joda. Blader finner man vel glede og inspirasjon i uansett.

     

    I mine øyne er det en markant forskjell på det å være raus mot familie og venner, og det å være raus mot alt annet som man ikke må være raus mot. Det skal allikevel sies at jeg er nøye. Så fort jeg legger ut for noe så krever jeg tilbake, og motsatt. Jeg hater å ''låne penger'' av mamma, og heldigvis skjer det sjeldent, men det finnes tilfeller der jeg for eksempel har glemt bankkortet eller er fri for kontanter. Og det finnes tilfeller der jeg må legge ut fordi ''noen'' plutselig ber meg handle ditt eller datt. Det er greit så lenge man betaler tilbake så fort som mulig, men hvis det går i glemmeboken har jeg tendens til å glemme beløp. Alt under samlet verdi på 5000,- kaller jeg småbeløp. Og blir det for mange slike går jeg i surr. Faktisk er jeg over gjennomsnittet ærlig, og betaler heller tilbake mer enn det jeg skal om jeg er i tvil. Det samme gjør vel mamma og pappa også. Sånn sett går det vel litt opp i opp antar jeg. Slik må det jo bli når jeg har det så fint og bra hjemme. Vi vet dessuten å belønne hverandre. Er jeg snill og lager fotobok får jeg ofte betalt, mens jeg selv betaler tilbake i vinflasker og six pack. Det er gjerne sånn at det frister lite å vaske bil enkelte (kalde) dager, og noen ganger blir dekkskift bare stress for min del. Foreldrene mine hadde stilt opp uansett, men det er jo noe med det at de også kan føle seg litt nyttige. Jeg forventer og får nemlig nok. Alt av matvarer, proteinbarer og sanitærartikler betaler jo de, og jeg har heller ingen husleieutgift. Mine utgifter baserer seg på bil, diverse fritid, tyggegummi og sukkerfrie pastiller. Sistnevnte hadde jeg egentlig sluttet med, da jeg en periode slet ekstremt med magen. Ekstremt. Allikevel startet jeg opp igjen. En tur til grensen, og det var gjort. Oppfulgt av 10 kroners på spar, eller plutselig småpenger i hånden. Nå derimot holder 1 boks til 3-4 ganger, ikke bare 1 gang - og det hjelper. Er forsåvidt ikke avhengighet det står på heller, men mer at det er godt å ha noe å knaske på. Tyggegummi har jeg pratet om før. Jeg pusser tenner 3 ganger daglig, tar flour morgen og kveld, og har tyggegummi som supplement utenom. Det går mye, men ikke mer enn jeg tenker er nødvendig med tanke på å forebygge karies. Kanskje er jeg litt fanatisk hva angår tannhelse, men heller det enn å slite med tannhelsen i senere tid. Jeg hadde nok med visdomstannen, og enda venter to til. Og det koster. 3500,- pr tann kunne gitt meg så mye mer, men som jeg sa sist; enkelte ting er ikke valgfritt. Eller. De er jo det, men jeg betaler heller for å slippe å lide. Jeg føler på mange måter jeg har utsatt meg selv for nok.


     

    Så det er en ting. Hva jeg ellers bruker penger på? En kinoforestilling annenhvert år, en cafékopp hver fjerde måned, et par klesplagg i året og sånn sms-veldedighet innimellom. Jo. Og gaver. Det er vel det som beviser at jeg er raus. Morsdag, farsdag, bryllupsdag, bursdag eller jul. Eller ingen anledning. Bestemor og bestefar måtte til slutt be meg slutte handle gaver til dem på kjøpesentertur, for de pengene jeg fikk skulle nemlig jeg finne meg noe for. Haha. Jeg elsker å handle gaver, eller overraske familien. Mine kjære tre. Det går fort i tusenlapper når jeg bestemmer meg for å handle. Gavene skal være fine, men ikke sånn fine som i ''oi, den der var fin, men trengte jeg den?'' eller ''oi, den var fin, men den gamle funker jo fortsatt'' De skal også være praktiske. Nytteverdien er minst like viktig for meg som alt annet, og jeg betaler for å få det jeg vil ha. Joggesko, hjemmeelektronikk, designet badehåndkle, boblejakke, skinnveske og mansjettknapper er bare noen av gavene jeg kommer på i farten. Noe kreativt, men noe nyttig også. For ikke snakke om bruker jeg gaver til å bøte på samvittigheten. For å få bort den dårlige, eller for å sitte igjen med en ekstra god en. Her forleden sendte jeg mamma og pappa på konsert med Jarle Bernhoft, etterfulgt av en herlig middag. De ble så glade, og faktisk tror jeg at jeg ble enda mer glad. Hvorfor ikke, liksom? Jeg har en inntekt som er 100% finansiert av meg selv (ikke nav at all), og få utgifter, som sagt. Det er selvsagt ikke bare viktig for meg å glede andre, men også vise min takknemlighet. Mamma og pappa har som sagt stilt opp (og stiller opp) til alle døgnets tider, mens Aleksander viser at han er en snill og omsorgsfull bror, sånn av og til. Blunkesmilefjes.

     

    Nå kommer jo julen, og hektisk vil det bli. Veldig hektisk, men jeg gleder meg. Jeg blir som et barn 1 Desember, og drar fram det jeg kan av kalendere, pynt og pepperkaker. Og nisselue på jobben. Som eneste. Litt trist, men greit nok. Da kan jeg føle meg litt ekstra spesiell. Julekjolen tok det meg for så vidt nøyaktig 7 minutter og tre skift å kjøpe, og adventsgaveønsket til min mor er hørt. Gaven ligger på kjøkkenet. *Glemthvadeter* Det som gjenstår er det vanlige; pynting, rydding, baking (kokosmakroner, syltetøykaker og brune pinner tenker jeg) og gaver. Jeg elsker jo å handle gaver som dere sikkert har forstått. Ikke gjerrig der altså. Det blir sjelden noe budsjett, da jeg kun kjøper til familie, og that's it. I år bestemte jeg og Aleksander oss for å spleise på en skikkelig dyr og fancy gave til mamma og pappa. Enn så lenge står den på gjesterommet med to store tepper over seg. Bred, lang, og sinnsykt tung. Det var så vidt vi fikk den inn i hus, men takk og lov at jeg er sterk og har en rygg som holder. Og takk og lov for at jeg hadde golf og ikke beetle. Planen er å kjøpe mer, men det kan vente. Jeg har allerede i tankene hva det skal bli. Aleksander derimot. Der må jeg gå inn i tenkeboksen, men han skal så klart få en del overraskelser han også. Hvorfor vi velger å kjøpe en del pakker er fordi vi kun er oss 4 på julaften. Pappa blir litt lei seg om det er for få gaver under treet. Haha. Er jo litt sånn når man passerer 18 og plutselig bare sitter igjen med gavekonvolutter i tillegg til det foreldrene (som jeg vet hva er) og søsken (som jeg også vet hva er) gir. Jeg synes det er litt trist skal jeg være ærlig, men men. Jeg er vel ikke så veldig opptatt av gaver skal jeg være ærlig. Det er samholdet med familien som er hyggelig for meg. I fjor åpnet vi jo ikke gaver før etter 21. Jeg var på jobb tidlig og sov fram til ettermiddagen, gikk tur og gjorde meg festklar. Vi hadde jo ikke noe barn og forholde oss til, og det har vi heller ikke i år, så da kan vi like gjerne gjøre som vi vil. Tradisjonen er å være sammen, ikke spise eller åpne pakker til et eksakt tidspunkt. Og i tradisjon tro blir det ikke pinnekjøtt på meg som resten av familien. Jeg kjører marinert kalkun, så da har jeg allerede fått svart dere som lurte på det. Som jeg sa; så lenge vi er sammen. Derfor tenker jeg også at hva man spiser heller ikke har noe betydning. Julaften skal være en fin dag. Ikke en dag full av uenigheter og dårlig humør. Tro meg; det orker ingen.

    Og formen til susehuet er langt bedre. Tror ikke jeg skal gå innpå hva denne hjernerystelsen har gjort med meg, men er sikker på at de på jobben har fått seg en god latter....

  • 0

    Beklager, eller ikke?

    Omsider begynner jeg å ligne en normaltstresset Madelén igjen. Endelig. Sett bort fra den tragiske tiden på post 3 og Rasp har Oktober/November 2016 vært noe av det verre. Ekstremt tøft og ekstremt grusomt. Jeg har presset meg til ytterpunktene. 110%. Men nå. Nå klarer jeg ikke mer. Bivirkninger rammer 1-10 av 100, og jeg var innenfor. Slag og tak i brystet. Migrene. Kvalme. Oppkast. Leggkramper. Hevelser. Ytterligere søvnplager. Det var noe av kneika, og den var jeg delvis over etter 1 uke. Kvalmen har ingen ende tatt, og jeg har stadig kjent på en hjertefrekvens langt utenom det normale. Greit nok. Kvisen(e) jeg fryktet fikk jeg aldri. Takk og lov. Allikevel må jeg si stopp nå. Kun av hensyn til kroppen min. Det er langt verre om jeg fortsetter å kjøre den på et slikt bunnivå. Jeg har den siste tid kjent at dette her har gått på helsen løs, og med organer som allerede er svekket nok kan det umulig være bra for meg å opprettholde en hverdag så langt nede. Jeg sa at det å ''fucke med hormoner'' er skummelt, og det står jeg inne for. Hormonene har vært et av hovedproblemene. Folk har dårlige dager. De står opp med beina på feil side av sengen en gang i ny og ne. Ikke hver dag. Slik som jeg har gjort. Så fort jeg har våknet, kommet meg ut av sengen har rabalderet vært løs. Hylt på vei opp. Ingen hei eller smil. Det har kun vært kjefting. Kjefting over ting de andre ikke har gjort, som jeg mener de burde gjort, men som jeg egentlig normalt sett hadde gjort selv. Det har vært kjefting over at bilen står 1 cm for langt til venstre, at eggeplommen ikke er brukt opp, at kameraet er gått ut på lading, at tallerkenen står feil plassert eller at jeg utålmodig skal ha hjelp og assistanse der og da. Og når det ikke skjer, da griner jeg. Griner? Seriøst. Det er ikke likt meg. Det er ikke sånn jeg er. Den uroen. Den utålmodigheten. Den negativiteten. Jeg orker det ikke. Da lever jeg heller med bekymringer og kampinnsats. Jeg har kjent på hele kroppen at jeg har hatt vondt. Konstant. I hver eneste kroppsdel. I hvert eneste ledd. Stresset til det unaturlige. Jeg blir så sliten av sånt. Jeg var så preget at jeg knapt gadd å stå opp på fridagene mine. En 23 år gammel jente skal ikke ha det sånn. Derfor. Nok er nok. Jeg må ha gleden tilbake. Nå har jeg testet. Jeg kan ikke ødelegge julen på grunn av noe dumme piller. Vi får heller se på nyåret når jeg besøker fastlegen igjen. I mellomtiden må jeg mobilisere gamle og nye krefter. Smilet er i alle fall på plass igjen, og faktisk er jeg veldig mye mer rolig innvendig enn hva jeg pleier. Denne høsten har nok også gjort meg mer bevisst. Bevisst på egen adferd. Nå trenger jeg bare å lande. Ordentlig. Det skal bli godt.



     

    Det er selvfølgelig viktig å tenke at benskjørheten skal bedre seg, men akkurat dette ble ikke sånn jeg så for meg i det hele tatt (og det er mitt valg å slutte) Jeg trodde pillene skulle være en hjelp samtidig som jeg heiv innpå kalorier og kom opp i vekt. Men som de sier; ''Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det''.... Alt jeg sitter igjen med er hormonutbrudd, besvimelser (!!!), unnasluntring (veie opp mindre med vilje, glemme deler av måltidene), apatiske holdninger og depressive tanker. Faktisk har jeg vært såpass depressiv (noen dager) at jeg har vært inne på tanken om jeg ikke orker dette livet. Ikke at jeg planlegger noe, men jeg har på en måte tenkt at om jeg skulle bli påkjørt eller tilfeldigvis bli dårligere, så gjør det ikke noe. Det er slike tanker som skremmer meg. Jeg vet med 100% sikkerhet at jeg aldri kommer til å være noe villig til å bli frisk(ere) så lenge jeg går på p-piller. Dessverre. Og dette var tross alt minste dosering på markedet. Jeg er ganske lei meg for at det ikke funket. Og jeg er ganske lei meg for å meddele denne beskjeden. Jeg hadde et håp, og jeg gikk skikkelig målrettet inn i forsøket, men nei. Dette her ble bare feil. Nå har jeg i alle fall prøvd, så da kan jeg i det minste si at det ikke var riktig for meg. I dag skulle jeg startet på brett nummer 2, men slik blir det altså ikke. Ikke i 2016. Og det er det beste for alle parter. Pappa har ettertrykkelig bedt meg om å slutte flere ganger, men som den sta person jeg er skulle jeg gjennom en hel omgang. Og i løpet av den omgangen har jeg vært en trasssen treåring ganger tusen, og ugjenkjennelig person med stor u. Aleksander tror jeg aldri har opplevd søsteren sin mer deprimert og syk. Om jeg kan bruke det siste ordet. Isj. Hadde jeg filmet og lagt meg selv ut ville alle trodd jeg spilte tidenes dramascene. Så hva skal jeg si? Takk til familien min som har taklet å leve side om side med meg. Nå er jeg ferdig. Helt ferdig. Snart venter en fin måned. Min favoritt. Jeg ser fram til Desember, og gleder meg enormt til det som følger med julen, familiekos, venninnetid, og alle kundene som strømmer inn på Elkjøp. Julebordet gav dessuten veldig mersmak, og jeg føler meg utrolig privilegert og takknemlig som får omgås så herlige kolleger. Det er ikke så mye som skal til for å lure smilet frem. Forhåpentligvis kan dette bare gå oppover. Nå er jeg nemlig ikke ruset på negativitet lenger, og det både synes og merkes!



     

  • 0

    Ingenting å vurdere!

    Jeg har deltatt alle årene, men akkurat i fjor sto jeg over. De få gangene mamma og pappa faktisk skal bort synes jeg godt jeg kan stille opp som sjåfør, og i 2015 falt en av deres festligheter på datoen for mitt julebord. Valget var ikke enkelt. Jeg ville jo gjerne dra, og jeg kunne sikkert dratt, men tenkte det ville blitt litt mye stress. Stelle seg. Spise. Ut. Hjem. Skifte. Spise. Skifte. Ut. Vente. Hjem. Dere skjønner greia. Dessuten liker jeg å ha muligheten til å ta meg et glass eller to. Nå er det jo slik at alkohol ikke er spesielt bra for oss med osteoporose, men akkurat det kunne ikke brydd meg mindre. Jeg drikker såpass sjelden (og tåler veldig lite!!!). Typ på julaften, nyttårsaften, bursdagen min og som jeg skriver om her; julebord. Det er noe med det å være den eneste som ikke har promille. Selv om man fint kan ha det gøy uten alkohol, så føler jeg vel at (etter jeg ble syk) har trengt litt ekstra oppkvikkere for å holde humøret oppe. Et slikt arrangement som julebord er et slikt arrangement som krever smil og latter - i bøtter og spann.


     

    Jeg hadde ikke hastverk med å bestemme meg ettersom jeg ikke skulle bestille noe. Det er jeg for kresen til, faktisk. Og det er ikke bare sykdommen skyld i, for slik har det alltid vært. Men. Det er jo ikke for å spise at jeg drar ut. Her dreier det seg om samvær, og det er det som betyr noe for meg. ''Den beste tiden er den du deler med andre'', eller hva? Det og møtes sånn er så fint. Det er så herlig å treffe superkollegaene på ''utsiden'' og snakke litt annet enn jobbprat. Dessuten inngår det som en sosial greie for min del. Jeg trenger det. Jeg trenger å slippe bekymringene for en kveld. En kveld gjør nemlig så mye. Som jeg sa hadde jeg ikke hastverk med å takke ja, men jeg valgte allikevel å holde det åpent. Mye kan jo skje, og vel. På Tirsdag skjedde nemlig noe som kunne snudd om på hele avgjørelsen. Jeg holdt på å sette ut prislapper oppi høyden (som den apekatt jeg er), da en kunde kom bak, jeg skatt (selvsagt!) og datt bakover ca 1 m med hodet rett ned i det steinharde gulvet. Jeg ble liggende noen sekunder, før jeg reiste meg og ikke forsto et kvekk av hva han sa. Jeg var virkelig helt borte. Det eneste jeg skjønte var at jeg hadde slått hodet. Hardt. Jeg kunne kjenne kulen bule ut av bakhodet mitt, og på hånden så jeg blod. Tydelig. Ryggen føltes fin, merkelig nok. Heldigvis hadde jeg tatt meg i mot med hodet og krummet ryggen i fallet. Litt hell i uhell der, altså. Takk og pris. Å brekke ryggen er alt jeg frykter. Alt. Jeg kom meg omsider til hektene igjen, og fikk etter hvert mer klarhet i hva kunden lurte på. Noe om et spill. Deretter gikk jeg til avdelingsleder og fortalte hva som hadde skjedd. Hun skjønte vel at jeg var rimelig ute av meg, så vi tok oss en tur på pauserommet. Hun tok raskt kontroll over situasjonen, var rolig og veldig behjelpelig. Akkurat hva jeg trengte da jeg ikke greide gjøre rede for meg, og alt av tårer bare presset på. Alternativet var å dra hjem. Mamma instruerte pilates. Jeg hadde egen bil. Klokken var fem. Jeg jobbet til åtte. Altså kunne jeg kjørt hjem, men det anså jeg som risikosport. Og jeg ville neppe avbryte mamma midt i sin treningstime. Ei heller be noen kjøre meg hjem. Da hadde jeg bare følt meg dum. Så farlig var det liksom ikke. Jeg fikk derfor hentet meg inn igjen nokså svimmel, men heldigvis ikke ute av stand til å jobbe. Ble verre da jeg kom hjem...

     

    Det var/er visst bare en liten hjernerystelse, selv om det i og for seg er ille nok. Jeg kjenner jo smådunk i hodet fra tid til annen, blir lett svimmel og smådement. Skal jeg ta til meg det mamma sa; ''det er dumt du tar sånne sjanser når du vet hva du risikerer!'', eller skal jeg gå rundt vel vitende og tenke at jeg gjør alt jeg kan for å gjøre jobben min (?) Haha. Jeg vet ikke jeg, men det har definitivt vært litt ekstra krevende på jobb i disse dager. Ingen tvil om det. Jeg er ikke en som vanligvis kjenner på det å bli sliten eller ha hodeverk, så det er nokså uvant kan man si. Har heldigvis hatt en oppladningsdag i dag så håper jeg er klar (og gleder meg stort) til både jobb og julebord i morgen. Jeg må nesten bare ta ting som de kommer, og satse på at formen holder mål. Møte opp skal jeg uansett. I min røde julete kjole. Mamma blir sjåfør. Å ligge i sengen eller sitte pal i sofaen, gjør meg bare sykere, og det er absolutt ikke noe alternativ. Slik tenker jeg omkring denne sykdommen også. Jeg er jo så sta. Ingenting får sette meg ut. Ingenting. Ikke slike hjernerystelser som dette en gang. Jeg har det så mye bedre fysisk og psykisk når jeg kommer meg ut, samme om jeg fungerer 70% eller 100% på det aktuelle tidspunkt. Denne jenta jakter nemlig på motivasjon og livsglede, og den finnes kun utenfor husets fire vegger. Så enkelt!

  • 0

    Når håret vekker vonde minner!

    Det er selvfølgelig tendenser til humørsyke fra meg, men ikke på langt nær så ille som forrige uke. Virker som kroppen har tilvent seg pillene, og at jeg er over den verste kneika. Det var det jeg visste. Det gjelder å holde ut. Samme hvor grusomt det er når det står på som verst. Takk til tålmodigheten min, som jeg ikke visste jeg hadde. Det andre ubehaget takler jeg. Så lenge jeg ikke blir hemmet noe ekstra i dagliglivet kan jeg nemlig godta det meste. For ikke å snakke om hvor utrolig deilig det er slippe en del av bekymringene. Nattesøvnen min er bedret betraktelig, og det på bare få dager. Utropstegn. Vel uansett. Dette innlegget skal få handle minst mulig om mitt pilleforbruk, så vi går videre til dagens tema som er; hår. Det har seg nemlig sånn at jeg fort får en slags identiteskrise når det gjelder håret mitt. Bare det blir en halv cm for langt ligner jeg hun jenta som var innlagt på en prikk. Hun syke. Derfor overskriften. Å se seg selv i speilet blir som å se seg selv ca 5 år tilbake i tid, nettopp fordi ansiktet mitt ikke har eldet seg en dag. Folk gjetter at jeg er alt fra 16-25 i alder om jeg spør. Vet ikke om jeg skal ta det som et kompliment eller ei, men det å få tilbakemelding på at jeg har fått langt hår er defintivt ikke et kompliment for meg. Jeg tar det virkelig i verste mening og blir nesten litt stresset av å høre det. Jeg hater å få assosiasjoner til den vonde tiden og kunne selvsagt ikke la det gå lenger med ''post-3-håret'', som jeg kaller det. Jeg er ikke så nøye på det med frisør, så jeg lar med glede mamma ta seg av klippingen. Det skal sies at hun har gått frisørlinjen. Ergo er det ikke noen sak å bestille time hos henne. Samme dag jeg spurte sa hun ja. Drop in. Vi avtalte etter jobb. Forrige gang var jeg veldig misfornøyd med lengden, så for meg var det viktig å ta litt om gangen, heller i flere omganger. Den første runden ble knapt nok synlig. Eller. Den ble synlig, men ikke synlig nok. Skal jeg først klippe meg kan jeg like gjerne gjøre det ordentlig, og planen var jo at jeg skulle slippe å gjøre det før jul igjen. Dessuten vil den lengden jeg nå har klipt gi meg en fin lengde om en-to måneder. Perfekt. 

     

    Det er alltid litt uvant, men det ble bedre da jeg fikk rettet ut håret. Jeg føler sveisen gjør meg litt mer voksen, og hakket mer seriøs. Faktisk er det ikke så galt å møte på speilbildet sitt når det man møter på andre siden er ok. Stakkars mamma. Jeg skylder henne vel en liten unnskyldning. Har lett for å overreagere (den vanlige meg) når det kommer til utseendet. Vi satt tross alt til klokken ble over ti, så jeg skjønner godt at den kjeftingen min ikke passer seg sent på kvelden når hun er sliten nok fra før. Og det er derfor hun skal få noen ord i dagens innlegg. Mamma er nemlig en dame jeg kan skryte uhemmet av. Ikke bare er hun vakker og klok, men også enormt snill og omsorgsfull. Hun vil alltid det beste for andre, tross at det går på bekostning av hennes prioriteringer, tid og ønsker. Mammaen min. Jeg vil så gjerne vise henne hvor mye jeg setter pris på henne, men sannheten er at det greier jeg ikke 30% en gang. Å nå opp til hennes standard er bare umulig. Hun er virkelig en super inspirasjon og et fantastisk forbilde, og jeg tror det viktigste jeg gjør er å vise at jeg er takknemlig, klemme henne og si ''jeg er glad i deg'' noen ganger daglig. Så ja. Selv om alt var fint kort tid etterpå, så syntes jeg hun fortjente en ekstra påkjønnelse etter jeg var ferdig på jobb. For... Gaver som faller i smak. De er jeg mester på å kjøpe, og heldig for meg var fruen meget fornøyd. Og enda mer heldig for meg var hun blid som en sol da hun stod utenfor jobben min. Heldigvis er det bare jeg som er langsint i familien vår - og det holder i massevis!

    Har lenge irritert meg over størrelsen på bildene her på bloggen, og har nå forhåpentligvis greid å ordne opp i det. Håper det er til litt mindre irritasjon for dere, også. Blunkesmilefjes.
     

     

  • 0

    Hormonelle unntakstilstander!

    Jeg har fått mye morsomme tilbakemeldinger etter utblåsningene mine, og det er jo godt å høre at flere har prøvd før meg. De tre første dagene var nok verst. Jeg gikk med konstante kramper i brystet (på hjertesiden), kastet opp og hadde en hodepine ut av en annen verden. Ubehaget er der nå og da, men det går bedre. Torsdagen derimot. Den kan diskuteres. Det er ingen tvil om at disse pillene også virker inn på det psykiske. Jeg stod opp med null energi. Kroppen føltes blytung og igjen ville jeg bare legge meg ned i senga igjen. Heldigvis hadde jeg fri denne dagen, så jeg fikk brukt noen ekstra minutter på å våkne. Jeg nevnte hormonbombe, gjorde jeg ikke? Vel. Det første som skjer når jeg ser pappa er at jeg ber han logge på nettbanken. Ikke om 1 minutt. Nå. Det er nemlig noen fakturaer jeg er usikker på om stemmer. Ting ser ut som de skal, og jeg tasser opp til kjøkkenet. Planen er å koke gresskar og lage mos. Mamma må dele gresskaret. Ikke etter hun har vært på do. Nå. Jeg hyler på henne flere ganger. Faktisk helt til tårene står ut av meg. Hun skjærer opp, men er ikke rask nok. Her må jeg overta. Problemet er bare at gresskaret er steinhardt (fordi jeg droppet ovnsbakingen først) og dermed må jeg bruke litt kraft. Jeg hiver det bokstavelig talt i bakken og blir enda mer rasende når det ikke åpner seg. Mamma overtar. Igjen; ikke rask nok. Omsider får vi kuttet opp bitene og satt de på kok. Hun foreslår at vi skal gjøre en kjapp tikronershandel på Spar før vi går tur. Hun må bare på do først. Igjen; det orker jeg ikke vente på. Jeg steller meg opp i gangen og hyler. Helt til tårene kommer. Jeg er rett og slett helt rabiat der jeg står, og jeg kjenner på kroppen at det gjør vondt. Hjertet presser, svetten pipler og rastløsheten vil ingen ende ta. Det er et underverk at vi kommer oss ut døra. Men. Tror dere ikke at mamma har glemt nøklene oppe? Jeg skriker enda mer. Vel nede ved bilen er det mørkt. Husnøklene er funnet, men bilnøklene. De er i veska. Hun leter, og jeg blir enda mer utålmodig der jeg står og tripper. Vel framme ved butikken er jeg superstresset. Jeg løper med vognen og hiver oppi varer, faktisk går det hull på en av dem. Jeg får helt noia når mamma stopper opp for å kikke, og enda mer noia når jeg ser på klokken. Ti på ni. Vi må ut. Nå. Selvfølgelig skal vi betale, logge ut parkering og kjøre til en annen parkeringsplass. Selvfølgelig skal mamma skifte sko, legge vesken i bagasjen og lete etter tyggegummipakningen. Tre ekstra minutter der altså. Jeg går i forveien, men hun løper ikke etter. Jeg har et rimelig hurtig tempo og hyler på at hun bak må skynde seg. Ingen respons. Hun går, bare. Jeg blir etter hvert så stresset at jeg løper 500 meter, og hører bak meg; ''Hvor skal du?'' ''Hjem'', sier jeg. Og det er nettopp dit turen går. Jeg går hjem i sinne, med tårene rennende. Helt på autopilot, uten å ense bilene eller noe annet. Kun meg. Kun rett fram. Jeg har så mye sinne i kroppen. 20 minutter senere føler jeg meg lettere. Jeg beklager til mamma, og vi får skværet opp. Det hjelper å få ut det som sitter inni, men det er hardt når det står på. Jeg blir jo så ekstremt sliten av meg selv, og det verste er kanskje denne følelsen av at jeg vil gi opp hele tiden.


    Gårsdagen var bedre. Jeg sto opp med mye energi i kroppen, og gjennomførte både jobbvakt og handling. Humøret dalte ikke før etter jeg kom hjem. En liten diskusjon utviklet seg til å bli en real konflikt med sinne, banning, tårer og blodige fingre. Nå er det faktisk sånn at vi ikke er sikre lenger på disse pillene. Pappa beordret meg nærmest til å slutte, mens mamma (som er ekstremt bekymret for kroppen min!) mener jeg må endre fokuset til å tenke at dette er bra for meg. Ikke spesielt enkelt. Selv vil jeg jo (etter alvorsprat med legen!) bedre bentettheten og styrke skjelettet, men jeg må innrømme jeg blir usikker. Det er som om alt inni meg rakner, og som om jeg går med vondter, raseri og depresjon 24/7. Jeg visste at jeg hadde temperament, men på langt nær så ille som dette. Og jeg griner plutselig av den minste ting; hvis jeg ikke får viljen min, hvis jeg blir utålmodig eller hvis noen er uenig med meg. Så uhørt og så barnslig. Jeg blir så flau. Jenta som ikke griner av en eneste film. Tydelig er det å kødde med hormoner et sjansespill. I mitt tilfelle; ikke bra. Det visste jeg jo på forhånd, også, som jeg skrev her. Jeg forstår godt at folk stopper med p-piller. Faktisk leste jeg om en dame som sluttet etter 10 år fordi det var i ferd med å ødelegge forholdet. Ikke at jeg har noe forhold, men jeg har jo en hverdag jeg skal gjennom. Nå føler jeg meg rett og slett veldig delt her. Jeg vil fortsette, men føler det går på bekostning av tre uskyldige personer. Verdens beste personer. Er det verdt det? Og hvor bra er dette stresset på hjertet mitt når det er oppi makspuls konstant? Jeg er delt som sagt. Jeg får jo i meg pillene liksom. Foreløpig har jeg ikke fått en eneste kvise eller mensen (mine verste mareritt), for den sags skyld, og da er det egentlig litt det samme med andre komplikasjoner. Men igjen; skal jeg kun tenke på meg selv? Det er ikke noe alternativ å bytte p-piller, da disse inneholder den minste mengden østrogen på markedet, og mer vil ikke legen gi meg. Det er like greit når jeg tenker meg om. Hvis jeg blir helt tyrann av noe som tilsvarer en minipille, hva vil skje om jeg får noe sterkere? Tør ikke tenke tanken en gang.


    Bildet over sier alt. Utmattet. Hadde håpet jeg skulle la dette temaet ligge litt, men det er jo noe med det å oppdatere på hvordan ting går. Jeg som alltid er positiv klarer liksom ikke helt å være positiv når alt jeg møter er motstand. I dag skal uansett sies er en annen dag. Jeg har sovet lenge. Godt. Dyp søvn. Sovepiller er et under. Kroppen har virkelig mye energi og humøret er på plass. Tålmodigheten også. Har enda ikke utagert for at mamma kjøpte en ekstra brokkoli på butikken isted. Haha. Jeg må helt klart nyte denne dagen, for den føles uvirkelig akkurat nå. I dag er jeg bare på topp, og akkurat det trengte jeg etter en nokså røff uke. Vet ikke hvordan ting vil utarte seg, men det vil gå i berg og dalbane. Jeg prøver uansett forberede meg mentalt på alt... Verre enn i går kan det umulig bli. På en måte er det en betryggelse!

     

  • 0

    En gang fighter, alltid fighter!

    Omsider er en ny uke her, og den er på ingen måte ønsket. I dag starter mitt lille eksperiment. I dagevis har jeg googlet, lest forumer og funnet ut alt som er å finne ut. Det som går igjen er kvalme, migrene, nedstemninger/depresjoner, vektøkning (vann i kroppen), kramper og kviser. I tillegg står det at de med nedsatt leverfunksjon ikke skal ta p-piller (og det har jo jeg fått som følge av spolormen) samt at man øker sjansen for blodpropp. Så mange som 10-15 av 10 000 kvinner som går på hormoner får blodpropp. Det er mye det. Tror dere ikke det skremmer livskiten ut av meg? Mer enn redselen for å ha anoreksi, faktisk. Ja, også er det dette med mensen da. Herlighet. Jeg hadde mareritt om det i natt. Vel. Går ikke inn på detaljene der, så nok om det. Jeg fikk mensen for første gang sensommeren 2008, og hadde den fram til Februar 09. I løpet av den tiden kom den uregelmessig og varte ikke mer enn maks 2 dager. Jeg trengte kun minitamponger og ingenting annet. Kanskje noen ikke vil kalle det en mens en gang. Pms var nemlig ikke noe jeg la spesielt merke til, men jeg husker godt at jeg var veldig slått ut. Det å miste blod gjorde meg veldig svimmel og jeg fikk det man kan kalle besvimelsestendenser. I min tilstand, på undervekt, vet jeg faktisk ikke hvor bra det er å få tilbake mensen. Jeg vet den hjelper på bentettheten, men det er jo det eneste. Jo mer jeg grubler, jo mer usikker blir jeg. Skal jeg være ærlig, så er det vanskelig å motivere seg til dette her. Virkelig. Det føles så unødvendig og nytteløst, og jeg lyver ikke hvis jeg sier at jeg vil gi opp. Samtidig så sitter det en fornuftighetsperson på ryggen min; ''Du kan ikke brekke ting lenger'' - ''Husk at kroppen skal være med deg livet ut''. Den type gloser. Arbeidsvakten i går gav meg ikke det frirommet jeg pleier å ha, ettersom bekymringene og tankekvernet virkelig holdt på. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye jeg har gruet meg. Jeg visste det at når jeg utsatte pillene i 6 dager så ville jeg ha mye tid til å dvele fram og tilbake. Men... 

     

    Jeg begynte på min første pille (kl 20:27) i går, slik jeg lovet dere og meg selv. Det var virkelig med en klump om halsen. Foreløpig har jeg ikke merket de største ubehag annet enn noen tak i brystet, litt leggkramper og en del brekninger i går kveld. Da jeg våknet derimot føltes det som jeg hadde influensasymptomer i hele kroppen, og sinnet mitt stod i taket. Begynne å grine for sølt yoghurt på kanten av blenderflasken? Kjefte fordi mamma spør to ganger om hvor mye penger jeg trengte til å handle i butikken? Frøken hormonbombe, ja. Ikke mye likt meg. Kanskje er det tilfeldig? Jeg tror ikke det, men mulig noe kan være innbilning. Mamma er heldigvis ekstremt tålmodig og vet hva som er den ekte meg. Hun er helt formidabel, og hun støtter meg så bra. Faktisk gjentar hun flere ganger at jeg kan stoppe om jeg vil (et pillebrett til over 300,- ikke betyr all verdens), og det sier mye om henne. Hun vil virkelig ikke at minstejenta si skal ha det vondt, og det på tross av hva helsevesenet sier. Men igjen. Jeg vil få det vondere om jeg ikke gir dette en real sjanse. Jeg har på en måte satt en grense, men føler ikke den er overskredet enda. At jeg må kaste opp litt i ny og ne kan jeg takle, men ikke flere ganger daglig. Da vil det gå utover kroppen min. Jeg kan heller ikke godta å minke på næringsinntaket, og viktigst av alt; jeg slutter på dagen om det skulle dukke opp en kvise. Samme hvor liten den er. Også er det dette med energinivået. Jeg har ikke hatt så lite enerig siden når da? Jeg kan ikke huske sist. Alt jeg ville da jeg sto opp var å legge meg igjen. Det er nemlig skikkelig ille å være på jobb når man føler at kroppen ikke henger med. Krysser fingrene for at det er litt mer futt i meg de neste jobbdagene. ''Det kommer en dag i morgen....'' - sa gullfisken.

     

    Nå føler jeg det ble litt mye negativitiet her, og det er overhodet ikke meningen. Det er bare veldig vanskelig for meg å være positiv til noe jeg ikke aner utfallet av enda. Allikevel velger jeg å holde humør og mot oppe, og som en liten motivasjonsboost så spontanbestilte jeg meg en skinnjakke i natt. Jeg har aldri eid en skinnjakke før, og har egentlig tenkt det var litt harry, samtidig som jeg har etterlyst en. Skinn er jo tøft til det meste. Jeg ville ha en variant som så litt ut som ''noe ikke alle har'' og forelsket meg ganske raskt i detaljene til den som heter Jofama by Kristine (lenk). Jeg har sett den før, men aldri vurdert å kjøpe den. Utseende er som sagt en ting, men kvalitet en annen. Skal jeg først ha skinnjakke så går jeg for det jeg tror er best, uten at jeg blakker meg, selvsagt. Tok den siste som var igjen i størrelse 34 (XS) som også er størrelsen jeg brukte før jeg ble syk, og håper den passer. Hvis ikke gjør den det om noen kilo. Haha. Vet at jeg ikke bør nevne størrelse her, men får så mye spørsmål fra folk som gjerne vil bestille ditt og datt, og da kan det jo være en pekepinn. De som blir trigget av at jeg nevner min størrelse, vil alltid være hårsåre. Sånn er det bare. Som blogger skal man ikke utlevere for mye, men man kan heller ikke prate rundt grøten. Det er en balansegang, det der. Så, ja. Da blir det spennende å se hva som dukker opp på postkontoret. Glemte også å nevne at dette også er en belønning. Her om dagen gikk jeg til innkjøp av et flaskegresskar, fordi det kun selges på denne tiden av året. Jeg har alltid vært nysgjerrig på smaken, og lagde på Søndag masse puré. Noe gikk til suppe, og noe gikk til sunn kake. Kaken var jeg fast bestemt på å spise selv, og det gjorde jeg. Smaken var uvant (et snev av krydderkake?), men absolutt godkjent. Ikke så søt som eplekaken, sist, heldigvis. I tillegg var den supersaftig og utrolig fin i konsistensen. Mamma og pappa var enige. Det kjennes godt at jeg greide stå i utfordringen (tillegget), og i kveld blir det et nytt stykke. Ingen tvil om at kaken forsvinner fort, så jeg vurdere å lage en ny. Sånn før gresskarsesongen er over. 

     

    Nei. Tror jeg gjør ferdig timelistene også stopper jeg her. Blir fort litt ivrig når jeg først setter i gang med skrivingen. Den har nemlig gått i ett siden jeg kom inn døren, og nå er det like før jeg pådrar meg kramper i hendene. Det skal bli godt med et boblebad på denne skrotten, og ikke minst; roe ned....

     

  • 0

    Det skal mer til for å knekke meg!

    Jeg merker jeg er litt tom for ord. For et par dager siden mottok jeg en beskjed jeg på mange måter har sett komme, men som jeg overhodet ikke håpet skulle komme. Enda et kapittel er avsluttet i mitt liv. Det er litt tungt å svelge dette her. Kanskje er jeg bitter, men på ingen måte lei meg. Jeg kjenner bare et stort sinne til en annen. Vanligvis er jeg veldig tolerant ovenfor andre, men et sted går grensen. Selv for meg. Dette var overhodet ikke var greit. Normale folk oppfører seg ikke slik. Det er simpelt, bare. At folk kan bli sånn og slik på grunn av sjalusi - det forstår jeg ikke. Ja, jeg er syk, men jeg har det på ingen måte godt av å være sengeliggende. Jeg trives og fungerer i jobb. Jeg kunne lett tatt et fag eller to, og jeg har null problemer å delta i det sosiale. Jeg klarer meg bra til tross for situasjonen som er. Noen forstår bare ikke det. Aksepterer, mener jeg. Hva godt kommer det egentlig ut at man sammenligner seg med andre? Ingenting. Av hensyn til vedkommende (som jeg vet leser bloggen min) (og fordi jeg ikke vil synke ned på hans/hennes nivå) kan jeg ikke utdype noe særlig, samtidig som jeg ikke gidder bruke ressurser på å være sint på en person. Over er over. Dessuten tenker jeg at dette sinnet er en bra ting, fordi det viser at jeg er sterk og evner komme meg videre. Jeg henger meg ikke lenger opp i bagateller eller hendelser. Istedenfor ser jeg fremover, og tenker at det faktisk er riktig at jeg er litt egoistisk. Det betyr ikke at jeg gir f i andre, men det betyr at jeg lever i nuet og vet å prioritere meg selv og mine behov. Jeg bruker ikke tid på noen som ikke vil ha min tid, eller som verdsetter meg som person. Så enkelt. Sjelden jeg har slike utblåsninger på bloggen, men dette kunne bare ikke passere. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg som blogger deler min hverdag, og særlig nå som jeg er inni tøffe perioder faktisk trenger å fortelle dere at jeg har møtt på enda mer motgang. Ting har blitt vanskeligere den siste uken, og det skyldes ikke meg, men det går allikevel utover meg. Særlig humørmessig, men også selvtillitmessig. Det gir meg rett og slett følelsen av at jeg ikke er bra nok. Nå som jeg endelig begynte å nærme meg noe tilnærmet ok, er jeg plutselig tilbake på minussiden igjen. Forhåpentligvis ikke lenge.


     

    Dette har på ingen måte noe med sykdom eller komplikasjoner å gjøre, så det kan dere være helt trygg på. P-pillene er fremdeles innenfor rekkevidde, og jeg er like bestemt som tidligere på å gjennomføre minibehandlingen. Kanskje enda mer bestemt når jeg støtt og stadig møter på disse motbakkene. Det er nemlig da det gjelder å bevise hvor mye som bor i meg!

  • 0

    Mye fram og tilbake, men forhåpentligvis går det fremover...

    Selv om det virker som jeg tar lett på ting, så er det overhodet ikke tilfellet. Daglig kverner tankene, der 90% av dem er bekymringer. Turen på sykehuset (som jeg skrev om i dette innlegget) var riktig nok ikke positiv, men allikevel en lettelse. Det å få et svar er bedre enn å få et negativt svar. Før eller siden må en jo vite hvordan ting ligger an. Jeg hater å leve i uvissheten. Hater med stor h. Nå har jeg på en måte noe å forholde meg til, og denne gangen tar jeg det litt mer alvorlig enn tidligere. Jeg har på en måte fått en dødsdom, om det er lov å si det slik. Så klart kan jeg leve livet som en skrøpelig kone, men det vil jeg ikke. Jeg vil ut. Ut av huset. Ut av byen. Ut for å oppfylle mine drømmer, og realisere fremtiden. Jeg har hele tiden visst hva som må til, men nå haster det som aldri før. Jeg er en person som jobber best under press. Håper det gjelder i dette tilfellet, også!

     

    Jeg føler meg ferdig med sykehuset. I alle fall for en periode. Har, som dere sikkert skjønte, takket nei til hovedbehandlingen, Aclasta (alternativt bisfosnat). Det var fullt og helt opp til meg, og jeg hadde jo bestemt meg for å ta behandlingen, inntil jeg fikk høre at legen ikke anbefalte meg det. De mente Aclasta ikke var ment for unge piker, men heller beregnet for gamle damer (på internett står det fra 75!!!) ettersom stoffene blir liggende igjen i kroppen en lang stund. Klart. Hadde jeg skulle tatt maks 2 behandlinger ville det vært noe annet, men det vil ingen vite. Å la være er nok det tryggeste uansett. Det hun derimot anbefalte var et østrogentilskudd. Jeg hadde veldig blandede følelser da jeg satt der, og hadde vel egentlig tenkt til å takke ja - men det var fram til jeg fikk tilbudet. Eller mamma, fikk. Jeg var for opptatt med å sove. Tilbudet var ikke helt som jeg hadde forespeilet meg. De ville gi meg p-piller med et lavt østrogennivå, like snille som minipiller sa de. Jeg kjenner jo til bivirkninger med p-piller, da jeg har venner som har brukt eller bruker det. Selv har jeg aldri prøvd, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt et liv før anoreksien. Piller har jeg alltid vært skeptisk til. Veldig skeptisk. Alt som er unaturlig er liksom automatisk nei i mitt hode. Jeg tenkte vel særlig på etterplager da det gjaldt disse. At jeg ikke bare kunne kutte på dagen om de skulle oppstå. Om jeg bare skulle bli litt kvalm så er det nok til at jeg ikke engang orker å få i meg det jeg gjør nå (og det går dårlig med tanke på økninger), om jeg får vannansamlinger i bena er det nok til at jeg ikke orker å reise meg, og om jeg får så mye som en kvise er det nok til at jeg burer meg inne og ikke takler synet av meg selv. Jeg er ikke så utseendefiksert altså (joda!), men dette med utseende har stor betydning for hvorvidt jeg ønsker å bli frisk. Skal jeg måtte slite med kviser på grunn av piller så føler jeg at selvtilliten havner enda lenger ned i dypet. Det er i alle fall slik jeg ser det. Uansett hvor dumt det måtte virke. Skulle jeg slite med hovne ben vil det hemme meg i hverdagen både med tanke på mosjon og jobb, men også generell fritid. Også er det dette med kvalme da. Jeg har alltid vært var for lukter. Husker det kom inn en mann med svettelukt på jobben en gang, og jeg måtte spurte til nærmeste do for å spy. For ikke å snakke om (den verste av dem alle) da venninnen min satt seg ved siden av meg med matpakken sin - brødskiver med leverpostei (!!!) Ikke fordi jeg er frekk, men da hadde jeg ikke sjanse til å være i samme rom engang. Altså. Svettelukter, ekstreme fiser, utelukt, fritert mat, junkpølser, dressinger, enkelte pålegg, osv er ting jeg virkelig ikke takler lukten av. Haha. Så ja. Det er noe plagsomt kan man si, men ikke bare det. Spiser jeg for mye, eller for fort for den sags skyld, så får jeg merke det ila natten. Det er også enkelte ting jeg reagerer på. Hater at en av dem er jorbær, men ting med sukker og e-stoffer kan jeg fint styre unna. Kvalmhet, brekninger eller ei. Jeg skjønner jo godt at legen(e) var ivrige på at jeg skulle begynne på tablettene (og det er fint de var såpass på tilbudssiden), men de tenkte jo kun på at bentettheten skulle bli bedre. Ikke at jeg skulle få det bedre med meg selv, eller ha en ok samarbeidsvillig kropp.

     

    Jeg skal allikevel ikke ødelegge alle håp. Nå skal dere nemlig høre noe utrolig. Denne gangen valgte jeg faktisk trosse meg selv. Jeg (og mamma) bestilte time hos fastlegen for å drøfte saken videre med han. Dette er en person jeg har stor tiltro til, og for meg betyr det alt når jeg skal ta slike store avgjørelser. Bedre lege skal man lete lenge etter. Han forklarte grundig og korrekt om pillene. De komplikasjonene jeg ramset opp kunne han nesten med sikkerhet si ikke ville komme, og hvis de mot formodning skulle det sa han at jeg fikk slutte på dagen. Det han også garanterte for var at pillene vil bedre benbygningen min. Tenk det! Det er nemlig slik at hvis denne undervekt vedvarer så vil jeg med 100% garanti få et brudd i ryggen i nærmeste framtid (typ ikke lenge), og slike brudd kan i verste fall gjøre meg avhengig av sterke morfindoser. Hver dag. Resten av livet. Det vil jeg helst ikke risikere hvis jeg vet jeg kan forebygge det. Da får jeg heller ta i mot den kunstige j**** menstruasjonen. Æsj, ass. Ja, for det er visst også en normal greie at den kommer med pillene. Mest sannsynlig. Jeg håper selvfølgelig ikke det skjer, men om det blir sånn, så blir det sånn. Jeg får sponset tamponger av mamma, så den utgiften slipper jeg heldigvis. Jeg må nesten veie fordeler opp mot ulemper, og selv om jeg pr dags dato ser flest ulemper, så tror jeg at jeg vil satse på fordelen. Jeg vil gå for helse. Jeg må tenke fremover. Jeg må tenke ''en kropp som skal vare til jeg dør''. Så brutalt. Så sant. Så riktig. Så livsviktig.

     

    Når legen sier; ''det skal ikke gi noe bla bla bla'', eller ''det skal gi effekt'', så er ikke det gode nok svar for meg. De har ingen garantier for at det ''skal bli'' sånn og sånn. Men igjen; Jeg har jo aldri prøvd, og vet ikke om pillene gir effekt for meg. Har jeg noe å tape? Dessuten. Vet dere hva? Bentettheten er ikke forverret. Tvert i mot er den bedret. Det er bare det at på sykehuset ser de kun at den er kritisk, og da er det det de henger seg opp i. Fastlegen min kunne heldigvis konstatere en annen fakta, og jeg ante en god følelse i magen, og også et lettet smil fra hans side. Litt sykt at sykehuslegen sa at kroppen min ikke tok opp kalsium eller d-vitaminet. Hadde den ikke gjort det hadde benmassen vist nedgang. Hun burde faktisk visst bedre tenker jeg. Men igjen. Benskjørhet er ingen dans på roser. Det er faretruende for det meste, og jeg råder absolutt alle med spiseforstyrrelser (normalvektig eller undervektig) til å følge opp med bentetthetsundersøkelser ofte nok. ''Bedre å angre på noe man har gjort, enn å angre på at man aldri gjorde det?'', sant? Spiseforstyrrelse er en sykdom som gjør at en for det første sliter med å ta til seg næring, og for det andre at kroppen sliter med å ta til seg det den får. Skulle noen ha spørsmål eller ønsker råd (deler ikke personlig data) så må de gjerne kontakte meg via mailen. Jeg er på ingen måte noen lege med doktorgrad, men jeg føler at jeg sitter med mye god kunnskap på grunn av de erfaringer jeg har opparbeidet. Jeg vil også prøve å dele utviklingen på dette her, men kommer ikke til å skrive like mye om det som jeg har gjort den siste tiden. Er litt lei kan man si. Og om jeg gruer meg? Ja. Og redd? Gjett om. Og forbannet? Enda mer. Jeg har nå hentet resepten på apoteket, men tenker å starte Mandag. Det er litt viktig for meg å gå kronologisk til verks, også gjelder det å holde motivasjonen (og humøret) oppe. All hell og lykke til de som skal bo side om side med hormonbomben. Man vet aldri når jeg eksploderer....

     

    Østrogentilskudd eller ei. Den viktigste og mest avgjørende jobben er den jeg selv foretar. Kanskje er det også like greit. Det skal ikke være slik at man får noe gratis i livet. Alt må en jobbe for, og som dere vet så er jeg en fighter. Jeg gir meg ikke. Jeg vet hva som skal til, og jeg akter fullføre den kampen jeg har startet på. Store eller små steg. Det er helheten som avgjør!Faktisk har jeg allerede utfordret meg selv én gang. Vi hadde masse sykt gode hageepler liggende, jeg var hjemme fra jobb 16:06 og istedenfor å sove (som jeg pleier på lørdager, da jeg trenger mer enn 2-4 timer natten), så startet jeg kokkeleringen ganske så spontant. Jeg googlet litt fram og tilbake på kaker, og ettersom mamma hadde en nesten utgått naturell yoghurt stående (fullfett, ja) så ville jeg bruke den. De fleste oppskrifter jeg kom over inneholdt kesam eller mager kesam, men jeg tok en sjanse og byttet det ut. Pluss at jeg hadde oppi vanlig hvetemel (ikke noe fettredusert mandelmel, altså), havregryn, egg (hele plommer og alt), 6 hele epler, sukrin, sukrin gold, bakepulver og diverse krydderier. Denne gangen var jeg faktisk optimistisk. Det er sjelden jeg er optimistisk på kjøkkenet når det gjelder å bake noe jeg selv trolig skal smake på. Eller. Vent. Det ble avgjort senere.

     

    Kaken ble stekt litt på overtid, og kom ut som en hvilken som helst kake. Lignet en skikkelig usunn en, til og med. Ikke noe eplegrovbrød her, altså. Bare sjekk bildet under. Og kaken ble spist opp. Med is og vaniljesaus. Til og med skeptikeren min av en bror, Aleksander, spiste, og han likte den. Foreldrene mine likte den. Ikke bare likte den. De skrøt den opp i skyene. Jeg derimot. Jeg som tidligere har skrevet at jeg aldri har vært noen søtmoms, glad i kaker, eller eggesmak for den sags skyld... Jeg synes rett og slett det ble litt rart (uvant konsistens) samt altfor søtt og kvalmende. Selv med syrlig yoghurt og bær ved siden av. Ikke helt overrasket, egentlig. Tross at man bruker kunstig søtning (som er gunstig for blodsukkeret til hvem som helst!), så kan det fint bli søtt og smake like usunt som en kake med sukker. Det kan jeg skrive under på. Alternativene er rett og slett såpass gode at sukkeret ikke trengs, fordi man kjenner smaken av det allikevel. Jeg bruker jo daglig sukrin (og kanel) på grøten min, så er jo ikke helt avvent søtsmaken, men akkurat her ble det bare ''for mye''. For mye av alt. Slik jeg husker eplekake fra gamle dager (og derfor plukket jeg jo kun ut eplene fra deigen!) Vel, uansett. Tross det, så ga jeg meg ikke. Stabeistet i meg skulle spise opp kakestykket første dag, andre dag og jammen tredje dag, også. Ingen smak jeg greide venne meg til, men det fikk så være. Har jeg bestemt meg, så har jeg bestemt meg. Kaken var nemlig såpass næringsrik og bra for frøkena, og det føles dessuten litt godt å stå i en utfordring på ordentlig, tross at det ikke var de største stykkene. Men. Litt kake er bedre enn ikke noe kake, og det er slik man må tenke. Jeg mener. Ingen kjøkkenvekt, ingen anelse av kalorier, og ingen erstatning for noe annet... La oss bare si at alle monner drar, og igjen; alle steg teller. 

    Hva blir det neste? Etter delvis miss med eplekaken og fullstendig miss med cottage cheese rundstykker (likte ikke smaken!) peiler jeg meg inn på en annen kurs. Tenker at hjemmelagde knekkebrød kanskje er tingen. Det er veldig lettvint, raskt å lage og smaker faktisk helt ok. Og hvis jeg bytter ut solsikke- og gresskarkjerner med havregryn eller noe annet, så slipper jeg rive dem ut etterpå. Er også litt nysgjerrig på overnight oats og forsåvidt andre grøter enn havre- og babygrøt, så i den verdenen der kan jeg jo prøve meg mye fram med smak og konsistens. Har også tenkt å gå til anskaffelse av et gresskar, en søtpotet, tofu og oumph-produkter, bare for å ha smakt/testet det. Supper, gryter, bakst, snacks, you name it. Skylder jo meg selv å innta mer fett, proteiner og grønnsaker, så det spørs om ikke middager må inn i kosten igjen. Her er det mye jeg kan teste ut, og sikkert noe jeg kan like....

  • 0

    På vei tilbake

    Skal jeg være ærlig så tror jeg det verste som har skjedd var at jeg sluttet på skolen. Gikk ut av skolen, mener jeg. Det har påvirket mitt sosiale liv så mye, særlig fordi jeg ikke omgås flere jevnaldrende daglig, men også fordi de folkene jeg pleide omgås nå ikke bor lenger i umiddelbar nærhet. Jeg mener. Noen har flyttet til sørlandet. Noen til Trondheim. Noen til Bergen. De fleste til Oslo. Folk bor til og med i andre land, og noen på andre siden av kloden. Det er derfor ikke særlig enkelt. De gangene jeg virkelig kan være sosial er gjerne på 17 mai, rundt juletider, i sommerferien eller ved spesielle anledninger. Jeg føler veldig på det at jeg ikke greide utnytte skoleårene slik jeg ønsket. At jeg ikke var nok sammen med folk, og at jeg ikke brukte fritiden mer på venner. Det er først nå jeg ser det unormale i at alt skulle dreie seg om jobb, trening og skole. Såklart har jeg venner som bor i nærheten, men vet dere hva? Jeg må være verdens dårligste venninne til tider. Istedenfor å sette av tid til venner prioriterer jeg heller familie, tv, sosiale medier, jobb og trening. Jeg trives i min lille boble. Litt for godt til tider. Faktisk var det en venninne (en meget klok en) som sa til meg at hvis jeg noen gang skulle treffe en gutt måtte jeg enten ut av byen (for å tilfredsstille mine krav) eller starte med sjekkeapper. Hun hadde rett. Nå har jeg min første tindermatch, og jeg blir litt sånn barnslig glad av å holde på med det. Jeg blir fnisete, og det kiler litt i magen på en måte. Så... Hvem vet? Matchen min var faktisk en av to gutter jeg swipet til høyre.... Av noen hundre. Frøken kresen, ja, men sånn må det være. Jeg er 23 år, og ser etter en livspartner. Vel. Nok om kjærlighetslivet. Det er venner som gjelder i første omgang. Kanskje skal jeg begynne prioritere litt annerledes der? Det er bare en ting. Det er liksom så mye enklere å være i sitt eget selskap, og det til tross for at jeg er verdens mest utadvendte hvis jeg legger godviljen til. Man kan nok helt klart kalle meg litt tiltaksløs til tider. Så fort jeg spør meg selv spørsmålet ''gidder jeg?'' så blir svaret nei. Jeg må rett og slett være spontan. Ikke tenke. Jeg må sende meldingen, og håpe på et ja, fremfor å vente på et nei. For det er også et problem. Dette med at jeg på en måte har innstilt meg på å bli avvist, eller dette med at jeg venter på en avvisning hvis jeg først har gjort en avtale. Og det er tøft. Jeg tror sykdommen har gjort mye med selvtilliten min. Gjort så jeg ikke føler meg bra nok. For hvis jeg ikke føler meg bra nok for meg selv, hvordan skal jeg da føle meg bra nok for andre? Et evig dilemma....

    Uken som kommer innebærer både jobbing, pilates&yoga (fått en liten dille der) og også sosialt liv. Sistnevnte, endelig. Jeg skal møte et par venninner, og det gleder meg stort. Jeg tenker at det er veldig bra for meg. Nå er det bare om å gjøre å fortsette i dette sporet. Det gjør så mye positivt for meg psykisk!

     

  • 0

    Stripset fast

    Mange år er gått, og med tiden skulle man tro jeg hadde fått mye på avstand. Jeg har det. Tro meg. Det er bare det at jeg til tider blir oppsøkt av fortiden. Ikke den fortiden jeg beskrev for kort tid siden, men fortiden på psykiatrisk. Jeg ser mye på action og thrillere, og liker det godt, men innrømmer også at jeg fort kan bli påvirket. Sånn et sted i underbevisstheten. I forrige uke så vi på Dicte, en episode om en jente i belteseng, som ble drept/forgiftet på psykiatrisk. Daget etter så vi Maria Wern, en episode om en jente som var kidnappet og holdt bundet i en sykeseng nedopet på alt mulig slags greier. Begge jentene unge. Hun ene yngre enn meg. Hun andre på min alder da jeg var tvangsinnlagt. Der og da tenkte jeg ikke over det, men så fort jeg la meg strømmet minnene på. Jeg ble helt kvalm og følte plutselig at jeg var lam i hele kroppen. Jeg klarer ikke å beskrive det, men den eneste forklaringen jeg har skal dere få servert nå. Hendelser fra sykehuset som jeg har holdt unna bloggen, og som jeg ikke har villet dele med noen. Hvorfor det ikke var trygt? Vel. Det skal dere få lese nå. Disse ordene gjør meg vondt å skrive... 

     

    Det var en Lørdag i Mars 2011. Vi var alene på huset. Jeg og to jenter til. Det var helg, og de resterende hadde fått permisjon. Som alltid. Pleiere var det ikke manko på, og ellers var ting som de pleide. Denne lørdagen derimot skulle bli annerledes. Jeg hadde forespeilet meg et ok måltid (næringsdrikker) sammen med en pleier jeg kom greit overens med. Plutselig viste det seg at hun måtte reise på et hasteoppdrag. Ikke vet jeg hva, men uansett skapte dette trøbbel for meg. Jeg hadde nemlig mannet meg opp til hele seansen i hodet mitt. Jeg måtte nemlig manne meg opp til hvert bidige måltid. Kanskje fordi det var så mye skambelagt rundt det. Der satt det liksom en så å si ukjent og nistirret på meg MENS jeg spiste. Snakk om ubehagelig. Og jeg har forsåvidt aldri vært tilfreds med felles måltider heller, så dere kan jo tenke dere hvor ille det faktisk var for meg. Uansett. På grunn av mine sære matvaner (sa vi) satt jeg alene på rommet. Med en egen pleier. Slik ble det også denne lørdagen. Siden hun andre meldte avbud skjønte jeg fort at jeg ville få en jeg ikke likte, da det kun var et par-tre stykker jeg kom overens med. MEN... At jeg skulle få en jeg knapt orket trynet på. Nei. Den så jeg ikke komme. La meg bare si at folk som snakker nedlatende om meg fordi jeg er syk, truer meg, skriver feilaktig i journaler, eller prøver å fortelle meg at foreldrene mine har gjort noe feil i min oppdragelse. Slike folk har jeg ikke noe til overs for. Jeg snakket derfor med assisterende leder den dagen og bad på mine knær om å få en annen. En med mer forståelse. ''Nei. Sånn blir det i dag'' Bastant i tonefallet. Det var hva jeg fikk. Husker jeg satt to timer i sengen i konstant panikk og skalv. Da pleieren omsider banket på døren min skvatt jeg til, og da jeg så henne i øynene ble jeg så forbannet som jeg aldri har vært i mitt liv. Jeg løp mot henne og beit til alt jeg kunne samtidig som jeg hoppet opp og ned, sparket og slo fra meg. En skikkelig rebell, med andre ord. Hun trykket fort på nødknappen og flere pleiere kom til. Man skulle tro jeg var livsfarlig. Da de kom så de at det var en ganske ufarlig situasjon, så det var kun en mann som ble igjen. En sterk en. Han tok skikkelig hardt tak i nakken min og bandt armene på ryggen. Som en fengselsfange. Aldri har jeg vært så redd i hele mitt liv. ''Dør jeg nå?, tenkte jeg'' Jeg mener. De kunne jo gjort hva som helst og sluppet unna med det, og i ettertid kunne de skyldt på den psykisk ustabile pasienten.

     

    I hans grep gikk vi sakte nedover gangen. Foran meg kunne jeg skimte de sterile dørene på rekke og rad. Nest siste dør til høyre. Der var det. Skjermingsrommet. Rommet for oss gale. Enda mer isolert fra omverdenen. Han låste opp, presset meg forsiktig framover før han gjorde et skikkelig dytt i den skjøre ryggen min. Jeg falt ned på knærne i det iskalde harde gulvet med hodet dundrende ned i sykesengen. Ingen belteseng denne gang, heldigvis. Heldigvis ble fort til uheldigvis. Jeg skulle fort få merke straffen. Armene mine og beina mine ble stripset opp etter sengen, og der ble jeg liggende. Lunsjen var for lengst glemt. Tiden gikk så uendelig sakte mens jeg lå der. Han satt bare med nesa ned i VG, mens han fra tid til annen tittet bort på meg. ''Angrer du nå, spurte han'' Nei. Svarte jeg. ''Javel, da får du ligge der litt lenger''. Hvordan det føltes å ligge der? Helt j'''''. Jeg var rastløs til tusen og hadde gråteanfall og panikkanfall om hverandre. Jeg svettet, jeg skalv. Og var livredd. Livredd med stor L. Etter hvert klarte jeg å roe ned, og etter x antall kalorier forbrent var jeg så sliten at jeg ikke orket bevege en kroppsdel. Plutselig var 1 time blitt til 4, og det var middagstid. Pleierne hadde for lengst hatt vaktbytte, og det var nå trygt å innta næringsdrikker igjen. Jeg husker så godt at stripsene ble fjernet. Jeg hadde ikke følelse i armer eller bein. Kun blåmerker. Bare det å bevege håndleddene eller anklene smertet unødvendig mye, og legeundersøkelsen senere på kvelden viste at jeg hadde forstuet høyre fot da jeg slo den i sengekanten. Jeg mener. Da jeg ble dyttet inn i sengekanten. Og hva som skjedde videre? Jeg ble sett på som en person som var til skade for meg selv og også andre. De økte derfor tilsyn, innskrenket godene ytterligere (mobil, data, permisjoner, besøk og gåturer) og begrunnet i journalene hvorfor jeg behøvde tvang på ubestemt tid. Redselen for at jeg aldri skulle slippe ut derfra? Enorm! Og at jeg aldri skal tilbake dit... Det er sikkert!

  • 0

    Trolig ingen del 3

    Jeg har vært så frustrert, men også så ufattelig sint. Dette med bentetthet og benskjørhet er ikke bare skummelt og trist, men også ekstremt tyngende og ikke akkurat den beste sovemedisin. Særlig fordi jeg vet det er så unødvendig. Unødvendig at det har gått så langt. Jeg skulle så ønske at jeg var like klok og fornuftig som jeg er nå den gang jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg skulle ønske at jeg den gang visste mer. Tidligere var ikke bentetthet et tema. Det var liksom ''ikke så farlig''. Men. Så brekker jeg et par armer på småfall og innser at det er noe som ikke stemmer, og av den grunn blir jeg sittende med google og lese side opp og side ned. Jeg oppsøker rett og slett den harde fakta bare for at jeg skal greie å ta det på alvor. Siden Januar i år (sist brudd) har jeg virkelig drevet skremselspropaganda, og en periode i våres balanserte jeg virkelig på livlinjen. Føltes det som. Gjennom flere år har ting vært som nå. Jeg har verken veid mer eller mindre. Fint, med tanke på at jeg ikke har blitt sykere. Eller, vent? Sykere. Kroppen min har jo forfalt mer og mer på grunn av at denne undervekten har vedvart. Ja. For i går fikk jeg sannheten. Sannheten jeg ikke ville høre....

     

    Jeg hadde jo på forhånd ringt inn, og fortalt om situasjonen min. En ganske så streng frøken med klare og tydelige krav. Jeg er som sagt meget sint for hele situasjonen, og selv om jeg har valgt å dra på sykehuset selv, så følte jeg meg også litt truet med tanke på at fastlegen har mast og mast og mast. Sint vil jeg nok være i lang tid. I alle fall så lenge ting er som de er. Og sint. Det var også det jeg hadde bestemt meg for å være da jeg kom. Jeg hadde gitt mamma klar og tydelig beskjed om at dette ville bli et ubehagelig møte og at jeg skulle kjøre hardt mot hardt. Jeg skulle nekte veiing og høyde. Jeg skulle nekte å få vite resultatet av bentetthet, og jeg skulle nekte å ta i mot kommandoer. Men hva skjer? Jeg blir møtt av verdens hyggeligste dame. Hun hilser, er ydmyk og fremstår som verdens snilleste lege. Vi går til rommet, og jeg begynner å prate. Prate. Jeg er ikke sint. Hun smiler, men har et snev av alvor i blikket. Jeg skjønner hva som venter, men allikevel sitter jeg stille på stolen og lytter. Jeg vil høre dette. Jeg må høre dette. ''Bentettheten din har gått nedover, særlig i hofter og rygg'' ''Jeg vet du ikke vil veie deg eller måle deg her, og det er for så vidt greit det, men.....'' Nå kommer det noe. Noe ubehagelig. Sekundene går. Som om tiden står stille. Som om jeg venter på et svar fra dommerne i Masterchef. Det kniper seg i magen. Hun fortsetter.... ''Jeg har snakket med folkene på Rikshospitalet og de er ikke så veldig positive til å gi denne behandlingen til unge folk''. Jeg skvetter til. Mamma også. Er det fordi jeg selv har forårsaket dette? Fortjener jeg ikke behandling? Hva er greia? Hun forklarer at det har med komplikasjoner å gjøre. Blant annet kan det skade et foster (som jeg ikke skal ha) eller gi spasmer i kinnene. Jeg kjenner jeg stivner til. Fastlegen som var så positiv, og så viser det seg at de ikke anbefaler meg å ta denne behandlingen. Tross mitt urovekkende resultat. Men. Så er det akkurat som at jeg blir betrygget litt også. Skulle jeg liksom ta i mot en behandling og bare droppe anoreksikampen? Ta meg en pause, fordi jeg kan? Jeg tenker med meg selv at hele behandlingen kanskje handlet mer om en utsettelse for min del, enn en faktor for å få meg frisk. Det er jo nemlig kun en behandling som kan få meg frisk, og det mine kjære venner... Det er kalorier. Det er vektoppgang! Og selv om det smerter meg å si det, så har jeg innsett at jeg vil ha en kropp som fungerer. Samme om den er fin å se på, eller om jeg liker den. Det driter jeg i. Nå er jeg desperat etter å starte livet, og jeg er lei av alle vondter, plutselige brudd og generelle komplikasjoner. Legen var helt klart enig i at dette var den beste løsning, men når det skal sies. Hun var ikke belærende. Og der bruke hun mine ord. Det sto nemlig svart på hvitt etter jeg ringte inn. Jeg liker faktisk at jeg kan sette folk litt på plass, skal jeg være ærlig. Og dermed fikk jeg de glosene jeg trengte; ''Dette må du finne ut av'' ''Du må øke på de områdene som er rett for deg!'' Det var som musikk i mine ører. Endelig en som lyttet. Endelig en som forsto. Og vet dere hva? Bentettheten kan nå et maksimum, og det før den brytes ned igjen ved 30 årene. Nå er det bare å jobbe på. Virkelig. Og selvfølgelig; ingen kostlister! Jeg og mamma har allerede planlagt innkjøp og oppskrifter, så det kan jo bli spennende. Sa vi. Det viktigste er uansett å ha henne og pappa ved min side... Krysser fingrene for at samarbeidet blir litt bedre denne gangen!


     

    Jeg venter fremdeles på telefonsamtalen. Om de vil gi meg behandling eller ikke, men slik ting står nå så har jeg og mamma egentlig kommet fram til at vi ikke tør. Jeg vil virkelig ikke sjanse med utseendet mitt. Jeg har jo høye flotte kinnben, en hud som aldri har hatt kviser, smilehull, stor munn og et smil jeg er stolt av. Jeg har faktisk noe positivt å si om utseendet mitt når jeg tenker meg om. Tidligere har alt bare vært et hat, men så fort en ser hva en kan miste så er det som om en kjemper alt for å beholde det. Rart det der.

     

    Jeg har alltid vært ekstremt skeptisk til det som er unaturlig. Tenkt det det gir så mange komplikasjoner. I mine øyne inkluderer det østrogentilskudd og preparater. Hun derimot satt et likhetstegn mellom naturlig og kvinnelige former. For saken er jo den at jeg vil at ting skal være naturlig, men jeg vil ikke ha menstruasjon, pupper, rumpe, lår eller hofter. Og derfra tok samtalen en merkelig vending. Er jeg født i feil kropp? Jeg ble ikke sur for at hun spurte, og skjønner jo at hun lurte, men ble kanskje tatt litt på senga. Svaret er jo at jeg selvfølgelig er glad for å være jente, jeg elsker å pynte meg og jeg vil overhodet ikke være en gutt. På noen som helst måte. Gutter er fine. Det er ikke det. Men. Jeg er ingen gutt. Det er bare noe med det at jeg kom sent i puberteten, og hadde knapt mensen et halvt år før jeg mistet den. Uregelmessig. Mest sannsynlig, og skal man tro de leger jeg har møtt, så skulle jeg blitt høyere. Er dere klar over hvor vondt det er å høre at jeg stoppet på 174-175 på grunn av sykdommen. Jeg vet jeg er høy, men har aldri i mine øyne vært høy nok. Det første jeg legger merke til ved jenter er høyden. Høye jenter er for meg pene og suksessfulle jenter. Samtidig ser jeg på høyde som dominans. Jeg liker å ha kontroll og vise at jeg er sjefen. Jeg liker å få respekt uten å åpne kjeften, og jeg vil at andre skal se ''opp til meg''. Legen sier jeg har voksesmerter enda, men trolig er det løpet kjørt. Jeg strekker meg ikke mer. Selv om jeg kommer tilbake til et fornuftig nivå kroppslig. Årene har sin pris. Dessverre, dessverre. Enda en forbanna dum ting å akseptere med dette. Men. Det finnes vel advokater i alle høyder, med alle tykkelser og fasonger. Jeg vil vel skli inn på en eller annen måte, og jeg vil vel få den respekten jeg forventer og håper på. Nå vet jeg at jeg hoppet veldig ut her. Poenget er at jeg har overgitt meg litt. Jeg vurderer østrogentilskudd, og jeg har tenkt til å gi det et forsøk. Mitt østrogennivå var så lavt at de ikke kunne måle det på blodprøvene en gang. Ergo; jeg har ikke noe særlig østrogen i kroppen. Foreløpig forstår jeg ikke helt hva det innebærer, men så lenge det hemmer benbygningen så vet jeg at det er en dum ting. Det skader vel ikke å prøve? Faktisk er det en risiko for livmorhalskreft, men så tenker jeg. Hvilken risiko er det ikke jeg utsetter meg selv for i denne situasjonen her? Er ikke den verre? Noen ganger blir det litt som å velge mellom pest og kolera. Håpløst, men et valg må til! Så ja. Bortsett fra det viste prøvene et nokså bra immunforsvar, men lavt på blodsukker og muskelmasse. I teorien skulle jeg ikke vært så aktiv og energifull som jeg er... 

    Shit. Jeg har klovnet det til tenker jeg, men er allikevel positiv. Dette skal fikses!

     

     

    Til dere som lurer? Nei. Jeg klarer ikke å se at jeg er tynn, men jeg vet det. Og det er litt vanskelig (av og til) å leve med at jeg ikke lenger er så tynn at det er sykelig. Sykelig er lik anoreksiens ønske. Da legen sa at jeg ikke var tynn nok til å bli lagt inn var det noe som jublet inni meg og en slags stolthetsfølelse som gikk gjennom kroppen, og så, to sekunder senere kjente jeg den ufyselige demonen gi meg dårlig samvittighet. Er det mulig?

    Men.... En liten klapp skal jeg ha. En plutselig tur til Larvik med mamma iført mitt nye vippeskjørt. Skjørt! Jeg har ikke brukt det på evigheter, fordi jeg mener det gir meg mer former og kortere bein. Innbilning eller ei. Det er et steg utenfor komfortsonen. Og vet dere hva? Jeg følte meg fin!

  • 0

    Sjokolade på tvang!

    Tenk deg at du putter noe sterkt i munnen. Så sterkt at det brenner nedover halsen, i ganen, på tunga. Overalt. Det hjelper ikke drikke vann. Ingenting hjelper. Smerten føles bare uutholdelig. Ok. Da fortsetter jeg. Sist jeg skrev nevnte jeg dette med kostlister, og nå skal jeg ta dere tilbake til den tiden jeg brukte det. Andre uke på psykiatrisk. Desember 2010. På listen var det et måltid kalt ''det lille søte'', mener jeg. 100 kalorier bestående av sukker. Nesten. Jeg kunne velge mellom smågodt, konfekt, sjokolade, boller, nøtter, kjeks, potegull, osv. Dere skjønner greia. Ikke et drømmevalg for en med anoreksi akkurat. Dagene før hadde jeg fått pepperkaker. Det likte jeg, og det ville jeg aller helst ha. Det var Søndag, og utvalget dårlig. Selv popcorn og saltstenger var de tomme for. Og pepperkaker. De hadde bare fått for seg at siden det var Desember så var det så hyggelig å sette fram pepperkaker til de innsatte (blir for snilt å si pasienter). Hallo. Mine pepperkaker. Rosiner var visst ikke godkjent. Ikke søtt nok. Jeg likte ikke rosiner engang, men siden de var enkle å svelge ned, så tenkte jeg å være på tilbudssiden. Nei. Det nyttet visst ikke. Valget var derfor ikke enkelt. Jeg kunne alltids ta en halv næringsdrikk, men i mitt hode eskalerte det da næringsdrikken ville utgjøre flere kalorier enn det søte måltid. Dessuten hadde jeg enda ikke blitt introdusert for det, og siden BUPA hele tiden hadde mast om næringsdrikker som tillegg, så var det uaktuelt. Jeg har aldri vært noen søtmoms, og kan ikke akkurat si anoreksien gjorde meg noe mer lysten på søtt. Heller livredd. Allikevel så stod jeg ved valgets kvaler. Tilbake til sonden ville føltes som et stort nederlag. Jeg bestemte meg for sjokolade. 2-3 ruter Freia melkesjokolade. Halvsmeltet. Grøsser av tanken. Jeg har (tro det eller ei) aldri likt sjokolade. Ren sjokolade (og også sjokoladepålegg, sjokoladekremis, sjokoladedesserter og oboy) Hobby, marsipangris, new energy, smarties, sjokoladetrukket lollipop (eller proteinbarer) derimot - det har gått greit. Greit. Ikke noe mer enn det. (Mørk sjokolade takler jeg ikke overhodet) Det er bare noe med den beske kakaosmaken, den porøse konsistensen, hvordan den smelter på tunga, hvordan sukkeret eksploderer i munnviken og hvordan den får meg til å gulpe opp sjokoladevann tre sekunder etterpå. Og det er derfor jeg nevnte ''sterkt'' i første setning. Da jeg puttet disse bitene i munnen så var det som å putte chili i munnen, bare at det var søtt. Altfor søtt. Ubehagelig søtt. Aldri livet om jeg hadde dyttet det i munnen frivillig igjen. Og bare for ordens skyld. Om det er sukkerfritt eller sukkerholdig har ingenting å si. Ren melkesjokolade er ren melkesjokolade. Kakaosmaken og søtligheten var og er for meg like fremtredende i begge alternativer! Men. Det var den gang. Nå er nå. Jeg har haugevis av muligheter og ting jeg kan ta istedenfor, og da prøver jeg heller få i meg ''det lille søte'' med tanke på mine smaksløker og hva jeg synes smaker greit. Det kan være en proteinbar. Det kan være pepperkaker. Det kan være popcorn. Det kan være safarikjeks. Og det kan til og med være kick fra godteriavdelingen. Ergo får jeg i meg både sukker og fett, og det gjør jeg daglig!

     

    Mine medsammensvorne derimot... De nyter sjokoladen sin med glede! Alle er vi forskjellige, heldigvis ;)

     

  • 0

    Litt om kjøkkenveiing og kostlister

    Enten du skal opp eller ned i vekt kan det være greit med litt veiledning som tar utgangspunkt i ditt energibehov. Med plusser eller minuser. Ofte mister vi fort litt oversikten på hvor mye vi inntar. En ekstra bolle her. En treningstime som utgår. En plutselig selskapsinvitasjon, eller akutt handletur på tom mage. Mange ting kan gjøre at rytmen fort blir forstyrret. Er du normalvektig og vil holde deg der, så har det i det store og hele lite å si med en oversikt. Da vil kanskje heller slike oversikter virke mot sin hensikt, og heller være fremprovoserende. Men. Dersom du har noen kilo ekstra, eller noen kilo for lite, da kan det være nyttig. På fagspråket kaller vi slike oversikter kostlister. De utarbeides som regel av ernæringsfysiologer, tross at de også kan utarbeides av en selv. Litt mer jobb, men det er fullt mulig hvis en selv har litt peil på å beregne kaloriene. For øvrig mye nyttig info på nettet der, altså. Og man merker jo fort om resultatene er positive eller negative. Uansett. Det er jo med tanke på min anoreksi jeg skriver denne bloggen, og derfor er det også naturlig at jeg holder tematikken der. Slik må det nesten være.

     

    Kostlister er mye brukt blant undervektige, og det særlig i samråd med lege og ernæringsfysiolog. Kostlistene er laget med tanke på hver enkelt, og inneholder måltid for måltid med hver bidige matvare. Noen også med detaljer om hver enkelt matvare. En brødskive er nemlig ikke bare en brødskive. Den kan veie alt fra 20-60 gram. En grønnsak er heller ikke bare en grønnsak. Sammenlign tomat og avokado for eksempel. Over 150 kalorier forskjell. Som spiseforstyrret er det naturlig at en hele tiden vil gå etter minst mulig hele veien, på både gram og kalorier, og derfor er listene laget såpass spesifikt. Noen trenger det, rett og slett. Det står til og med hvor mange spiseskjeer, skiver eller gram en påleggssort skal være, hvor stor en fruktporsjon eller gryterettporsjon er, og drikken er på eksakte desilitermål. Jeg derimot syntes det ble for mye. For meg som spiseforstyrret ble det bare demotiverende og nesten provoserende å se hva alt inneholder, og hvor mye ting faktisk utgjorde. ''Åja, så ostebiten inneholder 45 kalorier. Hvis jeg kutter bort hjørnene så har jeg tatt bort 15 kalorier'' 15 kalorier her. 15 kalorier der. Skjønner dere? Tall ble raskt en ond spiral. En runddans uten like. Har en først begitt seg ut på den dansen, så er det neimen ikke sikkert en kommer seg ut av den. Jeg snakker av erfaring. Før jeg ble innlagt hadde jeg pugget alle matvarene jeg kunne, og selv den dag i dag er de på langt nær glemt. Uheldigvis. Jeg trenger ikke lenger gå på butikken og sammenligne, for det klarer jeg utmerket i hodet. Der er alle innholdsfortegnelser lagret. Men, som jeg har sagt før; jeg teller ikke kalorier. Jeg veier ting, men om jeg bytter om på tilnærmede like varer, så bytter jeg ikke om på vekten fordi kaloriinnholdet er 220 istedenfor 213 pr 100g. Jeg driver heller ikke å kutter av biter (feks en pølse eller en proteinbar) for at den skal veie det som står (i motsetning til hva jeg gjorde noen år tilbake!) Vekta kan gå begge veier, men er for meg en trygghet. Med tanke på rett mål. Begge veier. Sist jeg tok havregryn på måfa var det visst 22g. Babyporsjon. Ergo er det for meg greit å veie ting, men det trenger ikke være fanatisk. Jeg har nemlig lært at det er helheten som betyr noe. Dette er også hvorfor jeg ikke bruker kostliste. Jeg klarer ikke forholde meg til det, rett og slett. Klarer ikke godt at noen andre bestemmer over med. Det greide jeg ikke før jeg ble innlagt heller. Endte bare opp med at jeg med vilje tok mindre enn jeg skulle. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem fra BUPA var å hive lista i søppelet. Herlighet. Jeg husker enda fortvilelsen i øynene til mamma og pappa. Særlig da jeg skylte mammas kylling i springen. Neste liste printet pappa sikkert ut ørten ganger fra mailen. Jeg fulgte den. 1/4. Det vil si at jeg fikk i meg mindre enn jeg gjorde før jeg begynte på den, så mamma og pappa bønnfalte meg om å slutte på den. Like greit for alle tre. Da jeg ble innlagt derimot ble det andre saker. Ingen kjære mor. Her var det lister basert på totalt kaloriinnhold. Eksempelvis viste liste nummer 1 1/2 brødskive til hvert måltid, mens liste 3 viste hele 2 brødskiver til hvert måltid. Jo mer vant kroppen blir til inntaket, jo høyere inntak trenger den. Planen var altså ikke at jeg skulle gå opp 5 kilo pr uke, men 1/2 kg. Deres mål. Ettersom jeg gikk på næringsdrikker var også dette regulert av lister, og de økte antallet gradvis. Gikk jeg opp mer, ble den nedjustert. Gikk jeg opp mindre, ble enten listen økt, eller aktivitetsnivået innskrenket. Det kom litt an på hvor snill jeg hadde vært, kan man si. La meg bare si; ikke særlig snill jente og veldig veldig mye innskrenkninger og økte lister. Og nei. Det var ikke min intensjon. Min intensjon var å komme opp til deres krav, men dessverre var det som om næringsdrikkene gikk gjennom kroppen som vann. De la seg ingen steder, kun på magen. Der det så ut som jeg var gravid i 6. måned. 

     

    Den dag i dag og i fremtiden kommer jeg aldri til å begynne med kostlister. Jeg hadde fått henvisning til en ernæringsfysiolog i våres, men endte opp med å avlyse. Det ble helt feil. Selv legen min undret hvorfor jeg i det hele tatt hadde bedt om henvisning når han i utgangspunktet visste jeg var så sta. Jeg mener. Jeg vet jo at jeg ikke hadde fulgt en kostliste. Særlig fordi anoreksien i meg blir ekstremt trassen, men også fordi en slik helseperson ikke evner ta hensyn til mine begrensninger. Jeg snakker kresenhet, ibs, reflux syndrom, intoleranser og allergier. Og jeg orker virkelig ikke sitte der å få høre at det er sykdommen som snakker. Nei, virkelig. Jeg har det mye bedre når jeg kan spise den mat jeg liker, og da tenker jeg at det er bedre at jeg øker på de feltene. Det er da jeg ser muligheter, og det er da jeg tror på mulighetene. At kostlister ikke funker for meg betyr selvsagt ikke at det er tull. Kostlister kan være en super hjelp og et viktig verktøy for den som sliter med vekta. Det kan også være en stor betryggelse for foreldre som står der og ikke aner hva de skal foreta seg, fordi de ikke vet hvor mange gram og dl det skal være av de forskjellige ting. Dessuten er det mange som ikke takler å ta til seg mat, eller knapt se at den blir laget, og da kanskje må ha en indikator på hva som er rett. Det er skikkelig tøft og vanskelig når ting som tidligere gikk på automatikk, sult og metthet plutselig består av kontroll kontroll og kontroll. Kontroll eller ei. Det å lage egne lister går som sagt også an, men er ingenting jeg anbefaler da dette med spiseforstyrrelser er veldig komplekst, og en skal helst ha litt kunnskap før en begir seg ut på det området. Når sant skal sies så er det forskjell på en som har hatt spiseforstyrrelser i 1 år, og en som har hatt det i 10. Kunnskap kommer gjerne med årene, og etter mye prøving og feiling, vet en fort hva kroppen vil ha, hvordan den responderer, og også hva en selv liker. Uten at en kun er påvirket av en viss stemme i hodet...

  • 0

    Brudebasillen

    Jeg vet det blir mye hverdag og sykdom her, og at det fort kan gjøre bloggen veldig tung å lese. I kveld skal jeg derfor fylle på med litt ny giv, glede og ekstra mye positivitet. Sistnevnte føler jeg har vært litt halvveis den siste tiden, fordi det rett og slett har vært så mye greier for mitt vedkommende. Humøret derfor litt deretter. Jeg gleder meg til alt dette er over. Virkelig. Men, i retning det jeg begynte på. Bloggen skal i mine øyne være et sted der jeg kan tømme meg, men jeg vil også ha det som et fristed. Et sted der jeg kan hente litt energi, samt smile over de milepæler jeg har tilbakelagt. Samtidig er det viktig å holde en balanse. Det er fristende å komme med tips, kjøre konkurranser, dele oppskrifter og lage listeinnlegg, men den blogging hører rosaverden til. Jeg må ha en rød tråd her. I hovedsak blogger jeg om anoreksien og det som følger med. Både fordeler og ulemper. Jeg prøver som sagt finne en balansegang, men det er ikke alltid så enkelt når det med tiden viser seg hvor mye denne sykdommen koster meg. I dag vil jeg derfor reise litt videre, og fortelle dere om en av mine mange guilty pleasures. Som de fleste andre jenter drømmer jeg om å stå hvit prinsessebrud en vakker dag. Flere ganger i uken googler jeg, oppsøker instagram og sjekker nettsider til brudesalonger. Det gir meg så mye inspirasjon, og faktisk motiverer det meg veldig. Jeg vet godt at mann og giftermål innebærer en bedre rustet Madelén, og selv ønsker jeg se tilbake på nydelige brudebilder der jeg var på mitt lykkeligste.

     

    Jeg har enda ikke funnet den perfekte brudekjolen, men jeg har funnet mange flotte kreasjoner der hver og en har noe perfekt i seg. Skal jeg være ærlig så eksisterer ikke den perfekte brudekjolen pr dags dato. Den må nemlig være 100% slik jeg ønsker. Jeg vil ha den så unik som mulig, og skal helt klart gå for egen designer. Helst Alexander McQueen, men det spørs vel om han tar på seg oppdraget. Men, ingen krise. Det finnes jo så mange flinke og dyktige designere der ute uansett. Jeg tenker meg en prinsesseaktig kjole, men ikke med tyll, snøring og ballkjolefasong. Den skal være enkel og elegant, ha halvlange ermer med blonder og en smal livvidde. Kjolen skal ha enkle broderier, og et langt slep. Litt ala Kate Middleton, bare hakket mer avansert og prinsesseaktig. Pluss et diadem og en bukett av champagneroser. At kjolen blir dyr er ingen hindring. Det skal koste å lage min drømmekjole. Jeg setter gjerne av en sparing ved siden av studiene om jeg må, og erfaringsmessig vet jeg jo hvor lett det er å minke på for eksempel matbudsjettet, haha. Mange tenker kanskje at det jeg sier er idiotisk nå, fordi giftermål er så vanlig. Ja. Det er vanlig, men for en som har slitt for å overleve, så er det ikke bare en ''greie'', men også et stort mål. Jeg får sommerfugler i magen og hjertebank bare av å tenke på det. Da skal jeg føle meg som verdens fineste, uten tvil!


    (Tilbakeblikk på min mors nydelige bukett!)
     

    Hvordan bryllupet blir er nå en avgjørelse mellom meg og min kommende ektemann, men jeg kommer nok til å ta store deler av styringen kjenner jeg meg selv rett. Det er vanskelig å beskrive hvor viktig bryllupsdagen er for meg, og derfor skal den også markeres og feires. Skikkelig. Jeg kommer aldri til å godta et lite enkelt bryllup, og jeg kommer heller aldri til å godta en kirkelig vielse. Lenger enn det har jeg ikke kommet i planene. Det kan like gjerne være i utlandet som i Norge, i en nydelig hage eller på stranden. Eller kanskje på toppen av fjellet i de italienske alper? Jeg vet ikke jeg. I et sekund tenker jeg at et amerikansk hagebryllup er tingen, mens i neste ønsker jeg meg en svensk herregård. Det som i alle fall er sikkert er at det skal bli en dag som skal i minnebøkene!

  • 0

    Del 1 av 3

    Jeg er så anti dette opplegget her, men gjør det fordi jeg må. I går hadde jeg bentetthetsmåling og utvidet blodprøvetaking 08:50. Altså. Jeg måtte døgne for og ikke forsove meg. Flott. Var derfor litt smart i forkant, og ordnet med bytte av jobbvakt. Lett at denne frøkna sovnet på første pille da hun kom hjem og våknet en gang da det begynte å mørkne. Bortsett fra det gikk det greit nok. Jeg hater jo sykehus så bare følelsen av å dra dit gjør meg uvel, og som den smarte frøken jeg er skrev jeg selvsagt det på instagram. Tror dere ikke jeg fikk en haug bekymringsmeldinger i innboksen? Ekstremt hyggelig at folk bryr seg, men bare for å oppklare misforståelsen; det har aldri vært et tema at jeg skal innlegges igjen... Forhåpentligvis blir det aldri det heller. Blunkesmilefjes.

     

    Bentetthet har jeg tatt før så det burde ikke vært skummelt, men allikevel har jeg gruet meg. Det er resultatet jeg ikke vil vite. Sannheten
    Hvor ille det står til med kroppen. Jeg føler jeg gjør så mye riktig, men selvfølgelig hjelper det ikke helt når undervekten enda tærer på. Da jeg kom dit bad hun med veie meg. Jeg begynte å le, og gjorde det klinkende klart om at jeg verken kom til å veie eller måle meg. Selv ikke om hun snudde seg. Etter litt småkverulering måtte hun godta det. Hun skjønte jo at jeg ikke kom dit av ''fri vilje'' når jeg hadde med mamma (hun er gull, forresten!) og alt. Faktisk hadde jeg reist hjem hvis hun hadde gjort seg vanskelig der. Jeg beklager litt å si det, men akkurat når det gjelder min sykdom så klarer jeg ikke helt ta den på alvor. Jeg tar meg ofte i å tenke at jeg ikke er syk, fordi jeg er så vant til å ha sykdommen. Den er en del av meg, og derfor får den meg ikke til å føle meg ''syk''. Rart det der. På alle andre områder er jeg nemlig veldig orientert omkring helse. Jeg hopper raskt og engasjert inn i praten hvis familie, venner eller kolleger spør meg om treningsøvelser, proteiner eller generelt sunt kosthold. Da er jeg interessert, for da handler det ikke om meg. Så fort noen foreslår mat eller trening for min del, så går automatisk brekket på, og jeg forsøker ettertrykkelig å komme inn på et annet samtaletema. En kombinasjon av stahet og sårbarhet. Andre skal ikke vite mitt beste, men samtidig vet jeg at jeg bør lytte mer til folk rundt meg. Det er det jeg er redd for. Akkurat som at jeg mister noe av stoltheten min.

     

    Ettersom jeg skal videre til forvermsamtale før hormonbehandling måtte jeg også ta utvidede blodprøver. Her møtte jeg tidenes dame, og på få sekunder følte jeg at sinnet og frustrasjonen for sykehus slapp litt taket. Det er noe med det ''å bli sett'' framfor å møte noen som bare kommanderer deg. Hvert fall føler jeg det enklere å samarbeide da. Ikke at blodprøver er noe stress, men sånn generelt når man møter på helsepersonell. Denne gangen fylte jeg 8 fulle glass, og etter det kjørte vi videre til byen. Mamma ville veldig gjerne spandere noen nye tights til meg. Jeg kan være enig i at hull ikke tar seg bra ut, men jeg kan heller ikke kvitte meg med noe før jeg har noe å erstatte med. I flere måneder har vi lett. Mamma foreslo igjen barneavdelingen, men denne gangen trengte vi ikke det ettersom jeg tross alt har ganske lange ben. Jeg fant faktisk flere stykker. Fine i passformen og i supermyk økologisk bomull. Kjøpte likeså godt alle fire fargene. Kjipt å angre i ettertid om jeg plutselig trenger til et antrekk. Jeg bruker jo tights hver dag. Selv under bukser. Helst ville jeg slippe prøverommet, men på grunn av mulige bomkjøp syntes ikke min mor det var ok. Hvor mye jeg hater å se meg selv i prøverom er vanskelig å sette ord på, men det går, og det gikk denne gangen også. Jeg kan si meg fornøyd!

     

  • 0

    Foreløpig upublisert...

    Jeg begynner på et innlegg, men fullfører det ikke. Jeg lagrer det, og forsetter med noen setninger. Publiserer sjelden. Føler ordene blir for tomme. Føler innlegget gir så lite mening, så lite innhold og så lite ''for'' til bloggen. Av den nyttige art. Men så sitter jeg nå her og har allerede rablet ned noen helt ubetydelige små linjer. Jeg må komme i gang igjen med bloggen igjen, tenker jeg. Komme i gang etter ferie, døtid og reprisetv. Rutinene er enda ikke på plass, tross at jeg har levd i hverdagen lenge. Levd. Ikke eksistert i. De siste månedene føles slik. Det har vært så mye å ta innover seg. Så mye å grue seg til, og så mye jeg helst bare vil bli ferdig med. Jeg tenker på flere ting. Først og fremst bentettheten. Det er en konstant bekymring, og jeg grøsser bare av å se en eldre kvinne som er litt krokrygget, og blir livredd så fort jeg stivner til. Men ikke bare det. Det er også noe annet som opptar plass i hjernebarken. For en tid tilbake skrev jeg et innlegg om sannhet. En sannhet jeg følte jeg måtte levere min kjære far. Kun han ville forstå. Ingen andre. Ikke en gang mamma og Aleksander fikk vite. De vet fremdeles ingenting. Å fortelle denne sannheten var vondt. Det smertet, men var samtidig en befrielse og en lettelse. Jeg fikk den respons jeg ønsket, og den sympatiske far jeg trengte. Det var som om alle mine løse tråder plutselig bandt seg sammen til et stor tau. Jeg forstår mer. Det som jeg ikke trodde plaget meg har i årevis plaget meg mer enn jeg kan beskrive, og har uten at jeg vært klar over det vært en svært medvirkende årsak til at jeg ble syk. Mer enn det kan jeg ikke si. Sånn må det være. Jeg har så mye å svelge, som jeg gjerne vil gripe tak i, men jeg sliter med hvor jeg skal begynne. Hvordan jeg skal få det bedre. Kanskje ikke bedre. Men, hvordan jeg kan seile videre og legge ting fra meg på en fornuftig måte. Ikke bare ignorere problemet og tro det forsvinner. Før eller siden dukker det opp. I en daglig situasjon, i en drøm. Hva som helst. Faktisk er det slik at jeg ikke blir frisk hvis jeg ikke tar et oppgjør med den delen av fortiden. Det har med tilliten til andre mennesker å gjøre, men særlig også meg selv. Hvis ikke den er på plass, hvordan skal jeg da finne tilbake til meg selv igjen? Hvem nå det er..... 

     

    Kanskje vil jeg fortelle. Kanskje vil jeg ikke fortelle. Det kommer helt an på hvor mye behov jeg har for å dele. Akkurat nå kjennes det helt greit å holde ting innenfor mine fire vegger. Det har på mange måter bygget seg opp en liten usynlig sperre, og igjen; jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, men jeg vet at jeg før eller siden må gjøre det. Jo lenger tid som går, jo mer usikker blir jeg. Jo mer usikker jeg blir, jo mer apatisk og motvillig. Ingen god kombinasjon. Det blir fort til at ingenting føles viktig, særlig fordi jeg lever flere år fram i tid, og ikke i nuet. Jeg må bli flinkere til å gjør det. Jeg tror nemlig at jeg lett skuffer meg selv når jeg har så mange forventninger og krav som jeg enda ikke har innfridd. Folk sier alder bare er et tall. Jeg tenker det er så mye mer. Jeg tenker alderen definerer hvor jeg bør være i livet, og hva jeg bør ha oppnådd. Det handler kanskje litt om takknemlighet. Jeg lever nok mange måter litt for andre, og derfor må jeg vise at jeg duger. Hele tiden prøver jeg å tenke at det jeg gjør er bra nok, samtidig som jeg blir forstyrret av tankene om at jeg kunne gjort noe mer. Det er den samvittigheten som er tyngst med det hele!

     

    Sett bort fra alt det jeg føler tynger meg og min dårlige samvittighet, så har jeg for første gang på flere år fått trent litt i ''gåsetegn''. Utenom de daglige powerwalksene mine, riktig nok. Ut fra eget initiativ ble jeg med mamma på hennes pilatestime, og etter det deltok vi på en yogaøkt sammen. 2,5 t med trening gjorde jammen kroppen støl (bla under rumpeballene og i armhulene!), men også fryktelig sterk og energifull. Ikke har leddene knekt etterpå heller, så det er tydelig at det hjalp å styrke opp og strekke ut litt. Jeg fikk til veldig mange av øvelsene. Merket jo selvfølgelig visse ubehag, men det er fordi jeg enda er litt tynn. Å ligge på rygg spesielt merkes veldig godt/vondt. Misunte litt de som hadde ekstra fett å ligge/sitte på. Haha. Dermed gir det meg en motivasjon til å bli bedre rustet kroppslig. Det er en sterk kropp jeg vil ha, ikke en tynn en. Uansett. Glad i kroppen eller ei. Det å vite at den fungerer er det som er fantastisk. Jeg kjenner jo hvor avhengig jeg er av den. Nå vet jeg dessuten at ikke alle knekkelydene kommer fra osteoporosen, og det gjør meg mildt sagt noe betrygget. Men. Ingen sovepute. Jeg jobber knallhardt og akter ikke si farvel til mitt aktive liv. Det er en viktig del av livsstilen min. Vurderer heretter å bli flinkere til å trene. Som i ''trening tilpasset hvordan jeg er på dette tidspunkt''  Ikke for forbrenningens skyld, fitnesscenen og personlige rekorder altså, men for psyken, humøret, søvnen og energinivået sin skyld. For meg er det nyttige helsegevinster til tusen, og jeg elsker å kjenne at kroppen spiller på mitt lag!




     

  • 0

    Denne boken!

    Noen av dere husker kanskje jeg postet listen over ting jeg gjorde når jeg var rastløs. Uansett. På denne listen hadde jeg skrevet ''lese bøker'', og helst krim. Nå er jeg riktig nok ingen lesehest, men det hender jeg har perioder der jeg bare må lese hver dag. Jeg hadde mange måter hatt en slik periode fra Juli måned, da det var reprisetv, og egentlig fram til nå. Flere timer daglig. Jeg har lest ut en del krim jeg hadde liggende, og følte jeg måtte gjøre meg ferdig med bok for bok tross at det kjentes veldig fristende å starte på den nyeste i samlingen. Lenge har jeg lest bloggen til fantastiske og ikke minst inspirerende, Kristin Roset. Hun har i likhet med meg slitt med anoreksi i flere år. Nå har for så vidt ikke jeg vært toppidrettsutøver på noe spesielt høyt nivå, men kan allikevel kjenne meg igjen i mye av det hun forteller om (utenom bulimien) I likhet med Kristin var det jo ortoreksi jeg først utviklet. Det var den som dro meg inn i anoreksiens klør. Veldig mange spiseforstyrrede kan helt klart relatere seg til hverandre. 

     

    I Kristins nye bok ''spring for livet'' forteller hun om kampen om å prestere på friidrettsbanen, men også på hjemmebane. Hun forteller om det å være god nok som utøver, datter, venninne og også kjæreste. Veien hennes blir beskrevet som tung, særlig det å bli kvinne er skummelt. Rettere sagt; få kvinnekropp og alt det innebærer. Hver dag er en kamp om å spise minst mulig og trene mest mulig, og allikevel fungere 110 prosent. Det sier seg selv at det går dårlig i lengden. Før eller siden sier kroppen stopp, og en behøver kanskje assistanse fra sidelinjen. Kristin var innom det ene og det andre før hun traff spikeren på hodet; ''dama mi'', som hun kaller livredderen sin. Da hun kom i kontakt med henne begynte jobben for alvor. I lang tid hadde hun erfart spiseforstyrrelsens harde side, og sett hvor mye den krevde. Sovepiller hadde blant annet vært en midlertidig løsning, dog noe som viste seg å være svært uheldig. Å få en pause er bra i ny og ne, men ikke når en blir apatisk og kun lever i sin egen verden. En spiseforstyrret verden er nemlig en verden svært få vil trives i. Dette får Kristin virkelig satt ord på, og jeg håper så veldig at disse ordene når inn til folk. Sjelden anbefaler jeg ting her på bloggen, men akkurat denne boken kan jeg stå inne for. Den håper jeg virkelig at folk kjøper. Jeg har ventet på utgivelsen siden prosjektet ble annonsert, og den innfridde virkelig. Startet Mandag formiddag og ble ferdig Mandag kveld. Oppslukende er ordet. Boken er brutal og hjerteskjærende, men også veldig fin. Side for side ser man en person som blir mer og mer menneskelig - mer og mer ''seg selv''. Kristin er tvers gjennom ærlig, og det er kanskje det som gjør opplevelsen litt ekstra merkverdig, samt at hun skaper nærhet ved å skrive på nynorsk. Erfaringene og kunnskapen vi begge sitter inne med er mye av det samme, og det er godt å lese en bok der en føler seg forstått og ikke forbigått. Jeg blir ekstremt motivert av å lese ordene hennes. Det at jeg kjenner meg igjen er en ting, men det å lese/se at det går an. Ja. Det i seg selv er veldig avgjørende for meg. Er sikker på at jeg kommer til å dra denne fram som motivator i tiden fremover. Det er jo flaut om jeg sliter med anoreksi når jeg er nærmere 30 enn 20, så det er klart det må noen friske impulser til...

     

    I dag er Kristin så frisk og fri fra tvangsrutiner som hun kan bli, men så klart vil det alltid sitte igjen spor av spiseforstyrrelsen. Noe annet ville vært rart. Den er jo en erfaring på godt og ondt. Jeg følger ikke mange blogger, men Kristin er en av fire jeg må besøke, daglig. Hun lever nå et godt liv med fornuftig trening, jobb, mann, sin nydelige lille Noah og lillemor i magen. Lenge trodde hun ikke det var mulig, men allikevel er det dette livet har hun kjempet og drømt om. Jeg unner henne det så etter den knallharde jobbingen, særlig med tanke på alt hun har ofret for å komme seg helrustet gjennom. Det koster helt klart å være best, men før eller siden må en innse at ''best'' ikke er alt. Hvis en jente som Kristin kan forstå det, så kan jeg også!

  • 0

    Innkallingen er kommet

    Jeg oppsøkte fastlegen min 11 Juli. Helt alene. Denne praten måtte foregå på tomannshånd. Gråtkvalt i stemmen fortalte jeg hva jeg hadde hørt og hva jeg hadde lest - og også at jeg endelig forstod. Forstod at han hadde rett. Han skjønte at jeg trengte tid, og var glad jeg til slutt gikk med på behandlingen. Som jeg droppet ut av sist, vel og merke. Nå var det bare ikke mer tid. Skjelettet er på sitt sterkeste mellom 25 og 30 år, og derfra går det dessverre nedover. Altså har jeg enda noen år på å bedre denne nokså håpløse situasjonen jeg har satt meg i. Jeg vet samtidig at det er riktig å gjennomføre en styrkende behandling, nettopp fordi jeg ikke greier å spise meg opp like fort. Jeg har på en måte svelget den overbevisningen om at jeg skal klare dette på null komma niks. Jeg trenger tid. Lenger tid enn jeg trodde. Bare tenk at jeg har brukt åtte år av livet mitt på denne driten. Mildt sagt. Nå klarer jeg ikke la det gå lenger, og skal jeg derfor i gang med å styrke skjelettet. Misforstå meg ikke; selv om behandling er en fin ting, så må jeg fremdeles jobbe med å komme opp i vekt. Man kan ikke leve det friske liv undervektig, så jeg trenger noen kilo ekstra for å kunne få den hverdagen jeg ønsker. Alt dette foregår naturligvis på hjemmebane. Faktisk er jeg litt gira. Jeg har hatt så mange søvnløse grinenetter at dere aner ikke. Uroet meg for kompresjonsbrudd (google it), spesielt. At jeg plutselig skal knekke sammen på jobb når jeg bærer en vare for en kunde, eller miste cm på høyden. Jeg mener. På tre år har jeg brukket begge skuldrene, og jeg merker fremdeles antydninger til de tidligere bruddene. Særlig om jeg strekker meg. For ikke å snakke om at jeg lett brister ribbein, får blåmerker og har mye vondt i leddene. Særlig ryggen. Det er kanskje den som uroer meg mest, for det er tross alt den jeg er 100% avhengig av. Samme hva jeg gjør. Jeg er faktisk såpass bekymret at jeg innbiller meg at jeg har vondt, og kjenner etter om jeg kan ha det i tide og utide. Jeg blir attpåtil skrekkslagen når jeg ser eldre folk med krumme rygger som knapt kommer seg fremover. Jeg er jo 23. Vel. Nå blir det bedre. Håper jeg. At innkallelsen er kommet gjør at jeg kan roe meg ned, og senke skuldrene noen hakk. Jeg føler meg noe lettere, ikke bokstavelig talt selvfølgelig. Dette har vært en bekymring siden vinterferien. To brudd måtte til før jeg skjønte realiteten. Det er litt sykt når jeg tenker på det.

     

    Selv om jeg gledet meg til å få brevet, så gruet jeg meg litt også. Denne ventetiden skaper en sånn ambivalens. Skal/skal ikke? Vil det i det hele tatt gi effekt? På brevet sto det; ''undersøkelse/behandling dato'' Men hva betød det? Jeg hadde mine bange anelser. Allikevel tok jeg telefonen fatt, frustrert og sint. Slik blir jeg ofte når jeg er usikker. Usikkerhet gjør meg til en stresset, utålmodig og lite tolerant person. Særlig ovenfor andre. Jeg må bli flinkere til å la usikkerheten forbli hos meg, og spesielt skjule den. Det er ikke en slik person jeg vil fremstå som. Foretrekker mye heller hun selvsikre og sterke jenta som jeg vet bor inni meg et sted. Uansett. Tilbake til telefonen. Jeg fikk svar. En eller annen kontordame tok telefonen, og jeg buste ut med alt jeg hadde inne. ''Jeg regner med at jeg ikke må gjennom alt det der'' ''Jeg har verken tid, ork eller lyst'' ''Jeg trives ikke sånn veldig godt på sykehus skjønner du'' Og til slutt en trussel; ''Det ender bare med at jeg trekker meg hvis det blir for mye styr'' Lite overraskende fikk jeg svarene jeg ikke håpet på. ''Nei, altså, det er prosedyre'' ''Du må ta de undersøkelsene som skal til så vi vet om du er godkjent til å ta behandlingen'' ''Bentetthet blir du innkalt til'' ''At du gjorde det for to-tre år siden er ikke godt nok'' Jeg vil helst ikke vite hvor ille ting ligger an. Men, nå. Nå må jeg gjennom samme greiene på nytt. Nye utvidede blodprøver, ny bentetthet, nye forvernssamtaler og nye vurderinger. Som fryktet. Det var jo akkurat alt dette styret som gjorde at jeg droppet ut av opplegget sist. Nå som han omsider har bestemt meg....


    Er det rart jeg er litt irritert? Jeg mener faktisk det er sykehuset sin feil at jeg ikke tok i mot behandlingen sist, og derfor også at det er deres feil om ting nå har forverret seg. Jeg hadde jo fullført sist gang om det ikke var så mye stress. De burde lagt seg paddeflate, og bare funnet en dato KUN for behandlingen. Og det så fort som mulig. Men det skjer altså ikke. Jeg må holde ut med denne ambivalensen enda lenger. Av og til blir jeg sliten av meg selv. Heldigvis fikk jeg byttet lege. Han jeg hadde sist var så belærende og frekk. Greit nok at jeg har anoreksi, og blir tilbudt en behandling som er svindyr for staten, men jeg trenger da ikke få skyldfølelse i tillegg. Jeg trenger heller ikke få høre at bentettheten kan gjøre så jeg må ampurtere alt jeg har eller havner i rullestol ved fylte 25. Han presterte til og med å si at dersom beina mine var for skjøre så gikk det ikke an å sette på proteser. Han sammenlignet meg med en blomkål. Hallo. Blomkål. Greit at skremselspropaganda funker, men det der var bare for drøyt. Sannheten er vel det at jeg ikke greide ta han seriøst etter de uttalelsene. Faktisk greide jeg ikke ta behandlingen på alvor, heller. Dermed skulle det mye til før jeg klarte ta fastlegen seriøst omkring dette. Tro meg. Han har nevnt det hvert bidige legebesøk siden Desember 2013. Og først nå er jeg på gli. Ja visst koster det mye. Krefter, altså. Men. Jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg følte det var mitt valg den dagen legen sendte henvisningen, men det var inntil jeg skjønte at ting ikke skjer på mine premisser. Slik jeg ønsker er ikke alltid ensbetydende med slik det blir. Dessverre. Det handler om livet mitt dette her. Så.... Istedenfor å grine over hvilken situasjon jeg har satt meg i må jeg bare kvitte meg med dette sinnet og selvmedlidenheten min, og ta til takke med det jeg nå har blitt tilbudt.
    Skulle dette gi positiv effekt lover jeg å være takknemlig! Kanskje.

  • 0

    Søknaden

    Hei! Mitt navn er Madelén bla bla bla. Jeg er 23 år, og kommer fra Horten. Her har jeg bodd hele livet mitt. Til daglig jobber jeg deltid ved Elkjøp i Horten, og trives utrolig godt med det. Jeg brenner virkelig for å hjelpe andre, og nettopp derfor er en hverdag hvor jeg kan bruke av egen ekspertise helt perfekt for meg. Planen videre er å studere jus, men her er det ikke bare karakterene det står på. Jeg har en liten vei å gå. I 2008 ble jeg nemlig rammet av ortoreksi, senere anoreksi, og selv om jeg har vært under behandling, er jeg per dags dato ikke frisk nok. Tross sykdommer og motgang prøver jeg allikevel å holde motet oppe. Som person er jeg blid, utadvent og veldig målrettet. Jeg er sta, vet hva jeg vil, og gir meg sjelden før jeg har oppnådd det. Uansett hvor krevende ting virker prøver jeg alltid å holde på en positiv og optimistisk holdning, og velger heller se muligheter framfor begrensninger. Evner vise til gode resultater. 

     

    Jeg har lenge vurdert å søke på denne stillingen, men det er først nå jeg føler meg 100% klar for det. En slik stilling vil gi meg så mye, og jeg føler mine tidligere erfaringer og egenskaper kommer godt med. Jeg vet hvor krevende hverdagen vil bli, men jeg ser kun på slike utfordringer som lærdom. En lærdom jeg trenger for å komme meg videre i livet, og jeg er sikker på at jeg (med tiden) vil vise til gode resultater, og mestre dette utmerket. 

     

    Jeg er klar til å bli ''sjef i eget liv'' - på heltid :)

  • 0

    På tide å være bror og søster igjen!

    For en flott uke det har vært. Mamma og pappa bestemte seg litt sporadisk for å reise på spahotell, så da ble vi overlatt til oss selv. Mulig det hørtes litt spesielt ut, da jeg tross alt er 23, og lillebror 21. Vi trenger ikke akkurat barnevakt, men det er jo klart det er småting vi lurer på her og der. Jeg har hjulpet han, og han har hjulpet meg. Samarbeid er gull. Jeg tror ikke vi har vært like mye sammen i hele 2015 som det vi har vært på denne uken. Det sier litt. Vi ender gjerne opp på hver vår kant av huset, og der blir vi værende x antall timer. Istedenfor å splitte oss har vi nå derfor brukt tid sammen. Lørdag var vi på Sverigetur. En skikkelig sverigetur. Ganske godt planlagt, også. Vi handlet som bare rakkern (måtte til og med senke gulvet i bagasjen) og var borte i flere timer. Rakk ikke gåturen en gang. Den tok vi igjen på Søndag. 


     

    Mandag og Torsdag var vi på Skrim (egentlig Omholtsfjell). Mandag kan vel strengt talt ikke defineres som fjelltur. Noen andre som må ha ansvar for å sjekke været, fant jeg ut. Himmelen åpnet seg plutselig for oss og vi måtte løpe 40 minutter tilbake til bilen, og underveis måtte vi søke dekning under trær. Så mye regnet det. Dekningen funket delvis, men uansett var egentlig unødvendig for regnet gav seg jo ikke og det ble mer og mer pytter å trampe i. Å komme seg raskest mulig tilbake var det lureste. Tilbake i bilen hadde jeg fått en hinsides allergisk reaksjon (alle blåe bær er ikke blåbær) og vi var klissvåte. Aleksander uten skift. Jeg truseløs med joggebukse og bare føtter. Vi vrengte tøyet og vannet klemt ut. Tross dette tok vi en god guidet omvei hjem, men hoppet i badekaret så fort vi kom inn i huset. Jeg fikk førsteretten. Aleksander ofret sykkelturen sin denne dagen, så vi fikk masse tid til spill (scrabble, fifa og wrc), film og også bollekakebaking. Sistnevnte en suksess. I dag ble det derimot en super dag på fjellet. Med ekstra skift, godt med næring og ganske god kontroll på været ble det en himmelsk tur. Minus veldig vannete sti og femten minutter øspøs, bare. Joggesko er kanskje ikke det smarteste, men det eneste alternativet vi hadde. Var vel våt allerede etter 230 meter, haha. Men som jeg sa; en himmelsk tur, uansett. Noe positivt var det altså med mandagens fadese, for da visste vi med en gang hvor vi skulle gå hen, så vi slapp bruke tid på å navigere oss frem. Eller. Underveis møtte vi på noen usikre momenter, så det ble noe fram og tilbake, men allikevel kjente vi oss på rett kurs. Totalt ble det 1,2 mil i det lillebror kalte en krevende løype (og som i følge kartet var en krevende løype) Jeg nøt bare gleden med å gå i vakker norsk natur jeg, og tenkte ikke så mye over at det tok på. Vil si det var akkurat passe for min del. Aleksander syklet den ene veien, og møtte meg der oppe. Snakk om spreking. Droppet blåbærene, da vi var såpass ferdig da vi kom til bilen, og dessuten småregnet det - og klokken var 19. Egentlig var planen kino etterpå, men fordi Jason Bourne ikke hadde premiere før Fredag, så blir det nettopp Fredag. Etter jobb. Har tidligvakt i morgen. Ellers har vi vært flinke denne uken begge to. Vi har stått opp tidlig, holdt det ryddig, vannet planter, hentet posten, vasket tøy (Aleksander altså), osv. Sikkert ikke så mye å skryte av til andre, men jeg er litt stolt av oss uansett. Igjen; samarbeid. Vi som tidligere kun irriterte oss over hverandre, har nå blitt selve definisjonen på dreamteam og søskenkjærligheten skinner gjennom. Kanskje var dette også noe vi trengte. Jeg har savnet lillebroren min, og den gode fortrolige praten vi kan ha. Det er en uvurderlig støtte i han, og det er viktig at jeg benytter han for alt han er verdt. Tross litt småkrangler her og der, så er jeg så glad for at jeg ikke er enebarn. Aleksander er verdens beste bror. Det har jeg alltid visst, men jeg tror jeg virkelig forstod det denne uken her. Så. Ingen tvil; mamma og pappa må reise bort oftere. 


























     

    Har akkurat fått meg en god dusj, samt tøyd ut litt. Merker jeg er bra sliten og trøtt nå. Beina er helt møre, og dessuten har jeg vel sovet sånn 2-3 timer hver natt, da jeg generelt har litt for mye tanker i hodet når jeg skal sove. Det er ingen hemmelighet at lite søvn tærer på 7 dager i strekk. Øynene mine er så vidt åpne. I morgen kan bli interessant. Men men. Den tid, den sorg. Hva jeg har fått ut av uken veier opp for alle minuser. Jammen har jeg (vi) rukket mye. Det føles som jeg har hatt ferie hver dag (tross jobbuke), nettopp fordi jeg har kost meg så mye. Det å være så mye i aktivitet gjør virkelig noe bra for humør og sinn, og jeg vil vel (etter jeg har sovet ut) sitte igjen med masse energi og overskudd. I morgen tar jeg helg med en sinnsykt god samvittighet. Sjelden har jeg følt meg så lykkelig og takknemlig som nå....

  • 0

    I min rosa kjole

    Roser er røde

    Fioler er blå

    Jeg har min søteste

    Rosa kjole på


     

    Det er en blid, fornøyd og glad frøken som skriver til dere. Ingenting spesielt har skjedd. Jeg opplever vel bare disse gode dagene, og jeg nyter dem virkelig. Når jeg først har så mye livsglede, gjelder det å utnytte den, særlig til motivasjon. Motivasjonen og viljestyrken har nemlig vært litt som så - veldig varierende den siste tiden. I et øyeblikk kan jeg se for meg det fullverdige liv, mens jeg i det neste føler det ikke finnes noen utvei. Denne ambivalensen har gjort meg litt stresset og smågal. Derfor er det godt å ha litt pause fra slike tanker - og holdninger, ikke minst. Det psykiske tar fort litt over det fysiske, og får meg til å føle meg noe nedstemt. Merkelig, eller kanskje naturlig nok, får det kroppen til å kjennes ekstremt tung. Da er liksom alt feil. Spesielt det jeg ser i speilet. Heldigvis ikke tilfellet i disse dager. Nå som jeg endelig er inne i en god periode gjelder det å opparbeide seg de beste inntrykk jeg kan få, slik at overvekten med gode inntrykk overgår de dårlige - når jeg er tilbake der. For der vil jeg havne igjen. Det er jeg forberedt på, og det er greit. Man trenger ikke være syk for å kjenne på at dagene ikke er helt som de skal. Men; som psykisk syk kjenner man kanskje på flere slike dager enn nødvendig. Det trenger ikke å være en grunn til det en gang. Kun små hendelser er nok til at lasset skal tippe over. Jeg kan underskrive på at det koster krefter, og særlig koster det å komme seg opp derfra igjen. La oss krysse fingrene for at jeg slipper det på en stund...

     

    Jeg skal på ingen måte reise bort eller gjøre noe spesielt i sommer. Jeg har hatt mine to uker hvorav en langhelg ble tilbrunget på festival. Akkurat nå er det flere grunner til at jeg velger å gjøre det sånn. For det første er det lysten, og for det andre er det samvittigheten. Jeg har akkurat brukt penger på en snasen bil og diverse nødvendigheter, og føler jeg ikke kan prioritere en ferietur. Dessuten er jeg 23 år. Jeg reiser ikke lenger langt av sted med mamma, pappa og lillebror. Kanskje like greit for dem sin del når jeg tenker meg om. Alene reiser jeg heller ikke for så vidt, og det kan jo bli vrient å dra på vennetur. Det er ikke enkelt med meg, eller mye glede når jeg har en sykdom jeg drasser på. Tross at jeg vil ignorere den mest mulig, så er det særlig på ferier at bagasjen blir synlig. Da er det vanskelig å finne mat, vanskelig å bevege seg, vanskelig å sove, vanskelig å roe ned - vanskelig med rutiner, rett og slett. Blir lett hoven i kroppen, forstoppet og reisesyk, også. For meg er det greit. Jeg er vant til å ha plager og utfordringer, men jeg vil neppe være en byrde for reisefølget mitt. Det koster jo tross alt noen kroner å reise. På mange måter føler jeg egentlig at jeg har tatt en fornuftig avgjørelse der, og at det i min situasjon kanskje er best slik. Jeg vet man ikke må legge så mye i reisingen, men for meg innebærer det mer stress enn avslapning uansett hvor jeg måtte dra hen. Dessuten trives jeg godt på jobb. Mye mulig jeg heller overveier noe i høst - en hyttetur eller hotellweekend med mamma og min nye koffert. Vi får se. Det er langt fram i tid, og akkurat nå skal jeg stresse hjernen minst mulig, og heller sprade rundt i min rosa kjole. En sommergave fra mamma <3


     

  • 0

    Litt redd er lov!

    Redd for mørket? Nei. Redd for insekter? Nei. Redd for dyr? Nei. Redd for mørket? Nei. Redd for vann? Nei. Redd for overfallsmenn? Nei. Redd for sprøytestikk? Nei. Redd for høyder? Nei. Redd for noe i det hele tatt? Nei. Jeg har gjennom livet opplevd mye. Jeg har blitt drapstruet på nett, blitt truet med kniv på gata og fått besøk av en innbruddstyv da jeg var alene hjemme. At jeg ble sint? Ja. Redd? Nei. Jeg lar meg ikke skremme.



     

    Men... Så ble jeg syk, og nå er jeg faktisk redd. For en ting. Jeg er redd for å bli frisk og alt det innebærer. Jeg er redd for å frigi meg fra min samboer. Sykdommen har blitt min identitet. Den er en del av meg. Skremmende nok. Jeg vet ikke hvem jeg er uten. Jeg har prøvd å kjenne på det, men da er det akkurat som at jeg ikke eksisterer. Eller vil eksistere. Jeg blir på en måte tom; følelsesløs, tankeløs og tiltaksløs. Utenfor verden men allikevel innafor med beina. Merkelig i grunn. For det er noe med det ukjente. Det de aller færreste av oss foretrekker, og det de aller færreste av oss vil/trenger å oppsøke. Jeg må. Jeg må oppsøke det ukjente og face min største frykt om jeg noen gang skal få noe tilnærmet et normalt liv. Jeg må kjenne på de ubehagelige følelsene. Det føles sinnsykt urettferdig, samtidig som det ikke gjør det. Jeg vil i motsetning til veldig mange andre få en ekstremt sterk psyke. Det sies jo at man må være på bunn for å komme på topp. Selv om det er aldri så vondt å være på bunn, så tror jeg det er sant. Jeg har vært der nede, og jeg merker at ettersom jeg blir bedre så er det akkurat som om selvtilliten øker noen ekstra hakk. I raskere takt enn det den gjorde før til og med. Det er noe med dette å overvinne frykten, gjennomføre og til slutt seire. Jeg minner meg selv ofte på det. Dessuten tror jeg det er sunt å være litt redd av og til, men bare litt. Så lenge jeg ikke uroer eller bekymrer meg 24/7 så er det bra. Det viser at jeg lever. Det viser at jeg har et mål som betyr altfor mye for meg. Nettopp fordi jeg er redd for at jeg ikke greier å nå målet. Sånn sett har jeg snudd redselen til noe positivt og meningsfullt. Og bare for å ta med en siste ting. Selvfølgelig er jeg redd for at det skal skje noe med de jeg er glad i. Kanskje er det en av mine største frykter. Jeg vil så gjerne at dem alle skal se meg som Madelén igjen. Helt siden jeg ble syk har jeg følt at jeg har kjempet (og levd) for deres del, og selv om jeg vet det er feil, så fungerer det. En dag vil jeg trolig se at jeg gjør dette for meg selv. Det tar bare litt tid å forstå det!

    Jeg ser og føler faktisk at kroppen er sterkere (og feitere) nå om dagen - uten at jeg sutrer. Det er vel bra? 

  • 0

    Det flaueste jeg vet...

    Fettet som forsvant først var puppene. Det eneste kvinnelige med meg. En gang var de normale, men større enn jeg var komfortabel med. Jeg husker jeg fikk panikk på barneskolen da jeg innså at jeg var i ferd med å utvikle meg til en aa. Nei, det var ikke snakk om. Puppene skulle klippes vekk. Av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det. Jeg greide å leve med det, tross at det var en av mine største komplekser. Den historien har jeg forsåvidt fortalt før. Uansett. Puppene har holdt seg like små gjennom alle disse år, og jeg er vel tilbake ved start kan man si. Det krever en endring i garderoben. Der finnes alle mulige størrelser. Jeg har forsåvidt brukt det jeg har hatt og ikke handlet undertøy på år og dag. Jeg har ikke hatt noe glede av det, og dessuten synes jeg det er det flaueste i verden. Men. Nå er det meste såpass utvasket at jeg skyldte meg selv en handel. Og det ble det. Vi dro på jentetur til Sandefjord etter jobb i går. Superkoselig!


     

    Heldigvis ble mamma med meg inn på undertøysavdelingen. Kall det en moralsk støtte. Det kjentes så. Jeg hadde nemlig aldri gått inn der alene. Det føltes bare ikke meg. Akkurat som at jeg får følelsen av å være 13 år på tilfeldig jakt etter sexy undertøy. ''Alle blikkene'' Denne gangen var jeg bestemt. Jeg hadde til og med kjøpt gavekort kun for å handle bh'er. Alt måtte prøves og mamma ble med inn i prøverommet. De minste størrelsene. Seks ulike. Veldig vrient med slike koppalarmer, så jeg tok hensyn til det da jeg tok de på. Alle passet jo, men noen bedre enn andre. Dessuten skal de jo se litt fine ut, sa vi. Endte til slutt med tre stykker, så da kan jeg vel omsider kaste ut noe av det jeg spontankjøpte i åttende på ungdomsskolen. Mamma ble den som måtte bære varene til kassen, betale (for meg) og bære posen. Jeg var flau nok fra før, men faktisk er jeg overraskende lite flau over å publisere dette innlegget. Jeg mister nesten alle hemninger her i mitt lille univers.


     

    Min supersøte mamma ville selvsagt vise hvor glad hun var i datteren sin, og spanderte en babyrosa Gant-kjole på meg. Elsker den allerede, og fotoshooten er gjennomført for lengst. Herlighet så godt det er å føle seg som lillejenta, tross at man har bikket 23 år. Og... Som om ikke det var nok greide jeg å unne meg litt shopping i tillegg. Koffert og designveske kjøpt sånn helt uten videre. Ikke bursdag, ikke jul, ikke noe å feire; ingen spesiell grunn. Skylder på at jeg ikke har hatt koffert før, men alltid vurdert det - og at jeg planla å erstatte vesken min med noe ordentlig. Vel. Uansett. Jeg handler jo aldri noe annet enn bensin, tyggis og gaver, så det var uvant. Det stikker muligens litt når jeg bruker såpass med penger på seg selv, samtidig som det føles bra. Dessuten er det jo viktig jeg velger å prioritere meg selv....

  • 0

    Sammen har vi noe å si.. (Sunn Fornuft!)

    Som nummer 45 leser jeg mitt navn med stolthet. Sammen med 70 av Norges største bloggere har jeg sagt villig til å fronte KvinneGuiden og United Influencers nye satsning; Sunn Fornuft Plakaten. Jeg føler meg beæret og privilegert som får lov til å være med å støtte oppunder noe så flott og informativt som dette. I alle disse år som jeg har blogget så har det aldri vært noe slike tiltak som skal forebygge eller forhindre tilfeller av spiseforstyrrelser. Dessverre har det heller kommet blogger som har gitt mange uheldige fokus der gjerne tall omkring vekt, kalorier og andre mål har blitt delt, eller bilder for den sags skyld. I noen tilfeller retusjert til det unødvendige, eller i andre tilfeller så lettkledd at det ikke hører hjemme noensteds. Slike ting skaper bare urikte idealer og en fasit som ofte ikke en gang er en fasit. Jeg vet at de færreste selvsagt ikke har intensjoner om å skape ytterligere kroppspress og øke antallet spiseforstyrrede, men i mange tilfeller kan det skje litt uten at man tenker over det. Sunn Fornuft er en slags Vær Varsom Plakat der det rett og slett handler om å trå varsomt. Blogg er en stor greie. Det er veldig fritt fram i dag, og man kan så å si poste hva man vil i disse offentlige dagbøkene. Det handler derfor om å tenke seg om en ekstra gang. Man kan fint blogge om trening, kosthold og mote på en positiv måte, og heller skape glede framfor press. Mye er opp til en selv, men som sagt kan det være greit å være litt ekstra bevisst. Hvordan vil dette bli oppfattet av leserne mine? Hva er hensikten med innlegget? Har jeg skrevet noe som kan misoppfattes, eller delt et bilde folk vil bli trigget av? Hele tiden må vi ha i bakhodet at vi når ut til tusener, og det daglig. Gutter, jenter - i alle aldre. Noen mer sårbare enn andre. Noen lettere påvirkelig enn andre. Noen med målsetninger og drømmer, og noen med tanker om å oppnå det umulige. Vi har helt klart et ansvar. Ingen tvil om det.


     

    Veldig mange ganger kan det oppleves som at vi bloggere sitter med oppskriften, særlig hvis alt er så fint og flott. Det er derfor lett å ta etter oss, eller ha oss som forbilde. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg selv ikke har blitt påvirket. Jeg har sett tallerkenporsjoner og reagert på at min er mindre. Jeg har sett umenneskelige magemuskler jeg har siklet etter og jeg har sett jenter som har målsetninger tilsvarende en anorektisk kropp størrelsesmessig. På andre siden har jeg sett de som spiser og spiser men forblir spikertynne, og de som aldri trener og allikevel har markerte muskler. Jeg har kommet over utallige oppskrifter eller porsjoner der kalorimengde er oppgitt, eller tabeller over hvor mye man forbrenner på hver øvelse så og så lenge. Jeg har også lest om en rekke idiotiske og usunne trender. Alt dette via bloggere. Det som skulle vært inspirasjon og motivasjon rundt trening og kosthold har bokstavelig talt ruinert meg, og den dag i dag har jeg fremdeles en spiseforstyrrelse. Jeg vet at mye skyldes disse påvirkningene. Den kunne for all del ikke vært unngått, da det var en rekke faktorer som lå til grunn, men utfallet kunne kanskje vært mildere. Da jeg var på mitt verste oppsøkte jeg nemlig det jeg kunne, og derfor tenker jeg på han/hun som den dag i dag er meg for 6-8 år siden. Ikke alle vet at fitnessdiett er for fitnessutøvere, at eggeplomme i smoothie er unødvendig, at frukt ikke er utskeielser, eller at trening på tom mage funker for et fåtall. Men, så leser man det, og tror at det skal være sånn. Dette er riktig nok bare eksempler, men... Jeg merker at jeg uroer meg for hva folk oppsøker, og hva de finner ut av ideer. Ikke minst; på hvilken måte vil man benytte seg av denne informasjonen? Jeg er ikke optimistisk der akkurat, og kanskje er det derfor dette engasjerer meg såpass. Nå har jeg en mulighet til å nå ut med et viktig budskap til så ekstremt mange. Jeg ønsker så gjerne at hver og en tar seg tid til å forstå hva dette går ut på. Foreldre, også. Les gjerne gjennom retningslinjene til Plakaten HER. Selv prøver jeg å følge dem så godt det lar seg gjøre, og leser gjerne gjennom innleggene både to og tre ganger før jeg poster, samt vurderer bildene. Allikevel vet jeg hvor lite som skal til for å bli misforstått, og noen ganger nytter det ikke å gjøre så mye med det. Uansett skal dere vite at jeg gjør mitt beste, og jeg setter stor pris på konstruktiv kritikk og tilbakemeldinger via mailen. Det kan ta litt tid før jeg svarer, på grunn av pågangen, men stort sett prøver jeg å være rask. 

    Sunn Fornuft

    I dag ble plakaten lansert med psykiater og ekspert på sf, Finn Skårderud i spissen. Jeg har vært på jobb og måtte dessverre takke nei til invitasjonen, så da måtte jeg heller skrible litt om temaet istedenfor....

     

  • 0

    Presset til å ta den letteste utvei

    Hver uke var det møte, behandlingsmøte. Med overlege og ansvarlige psykiatriske sykepleiere/hjelpepleiere. Møtet var basert på dagens vekt. Hadde den gått opp ble friheten utvidet. Hadde den gått ned ble den innskrenket. Noe den i 90% av tilfelle hadde tross mine 8l ekstra vann før veiing. Ja, jeg var rimelig desperat/utspekulert, og ja, jeg hadde gjemt unna en haug med flasker på to kvelden før. Ikke å anbefale, da jeg holdt på å bli vannforgiftet og svime av flere ganger før frokost. Ved hvert møte skrev de en plan. Så å så mye tilsyn, bevegelse, rullestolbruk, dotilsyn, dusjhjelp, mobil, internett, telefon, besøk. Dere skjønner sikkert. Alt stod på den planen. Absolutt alt. Og nederst sto målet. Deres mål. Selv ble jeg kvalm av påminnelsen. Jeg måtte opp til 18 i BMI for å bli friskmeldt. Friskmeldt fra sykdommen. Ikke at det skjedde, og ikke har det skjedd siden, og jeg har vel ikke vært der oppe heller når jeg tenker meg om. Det føles liksom så fjernt. Men, samme det. Poenget er ikke tallet. Jeg fokuserer ikke på det lenger, men på å få en kropp som ikke tar skade av undervekten. Den har lidd nok. Undervektig har jeg vært i for mange år, og det ble vel ikke akkurat bedre da jeg var innlagt. Sykehuset skulle jo vært et sted som hjalp meg, og hvor jeg ble ivaretatt. Istedenfor var det bare tvang, trusler og null kommunikasjon som opptok dagene. Ingen var villige til å gjøre ting bedre. Ingen var villige til å fortelle meg hva jeg hadde å vinne. Ingen var villige til å ''nå inn'' til meg. Ingen. ''Mat er medisin'', sa de, også kjeftet de når jeg heller tok næringsdrikker på styrten framfor å presse nedpå noe jeg ikke likte eller svelge noe jeg ikke tålte. Og det lille jeg likte/tålte, gadd jeg ikke en gang smake på. Kalorier, tenkte jeg. Samme hvilken form de kom i. Ble nok litt giddelaus, fordi følte jeg hadde kranglet nok på en måte. Spisemåtene mine var også feil. Jeg har aldri likt å blande smaker og konsistenser om hverandre, og spiste/spiser helst ting hver for seg. Det har jeg gjort så lenge jeg kan huske. For noen mennesker er det slik. Jeg kjenner flere foreldre som forteller om barn med de og de vanene, og ofte må man gi etter for å få barnet til å spise noe i det hele tatt. Vel. Jeg var slik før, og jeg er slik enda. Det er utrolig hva mine foreldre har slitt med opp gjennom. Jeg spiste ikke på hotellfrokosten. Jeg spiste ikke på restaurant. Jeg spiste ikke før vi kjørte langturer. Jeg spiste ikke om pålegget var på feil side av knekkebrødet, eller om jeg fikk et eple som var for brunt. Jeg hadde de ting jeg likte. De ting jeg greide å spise, og fikk jeg ikke det der og da, så spiste jeg ikke. Kanskje er det også noe av forklaringen på hvorfor jeg aldri har forbundet mat med kos eller glede, men snarere sett det som et behov. Mat har liksom alltid vært komplisert for meg, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var for meg å være innlagt, og hvorfor ting ble som de ble. Spesielt når fokuset kun var ''opp i vekt'' og ikke ''nyt maten''. Lite fristet ihjelkokte grønnsaker og fettete fiskekaker i smørsaus fra sentralkjøkkenet. Uten krydder. Ei heller tørre (mugne) brødskiver, knusktørre rosiner, svett ost og varm eplejuice. Snakk om å bli nedprioritert. Det var liksom ikke så farlig så lenge jeg fikk i meg næringen. Husker godt hun ene sykepleieren sa; ''Ikke krangle fordi du fikk litt mer enn det står på kostlista. En dag vil du takke meg for det''. Dum som et brød. Jeg kan love dere at jeg kranglet, og til slutt fikk fjernet den ekstra skinkeskiven. Rett skal være rett. En anoreksi kureres ikke av enkelthendelser, men av vaner over tid. (Men slapp av; dette var kun på sykehuset. Her hjemme bryr jeg meg null om jeg tar litt for lite eller litt for mye. Det er totalen som betyr noe!)


     

    Jeg husker jeg bad om både spekeskinke, fenalår, smoothie, tørket frukt, tomatsuppe, spaghetti ala capri, havregrøt og ferske bær, men fikk et blankt nei. Det var for dyrt å skaffe. Det jeg derimot fikk var en hel fisk med øye på. Tror dere jeg spiste den? Smakte ikke en gang. Vil på mange måter si det var umulig å få servert noe tiltalende på post 3 i det hele tatt, og jeg var som sagt ikke villig til å spise hva som helst. Jeg kommer aldri - understreket på aldri, til å bli altetende. Jeg er heller ikke en som tar imot kommandoer og gjør som folk forventer/krever. Der inne hadde det jo egentlig null å si hvordan jeg fikk i meg kaloriene, fordi det til syvende og sist var vekta som avgjorde utfallet. Det at de forventet at jeg skulle spise mat var bare nok en grunn til at jeg ikke gadd. Rasp var ikke det samme, men det ble litt samme greia når jeg tenker meg om. Kokken lagde fin og næringsrik mat fra bunnen, men her ble det for mye for kresne frøken. Jeg likte på daværende tidspunkt typ 4 forskjellige grønnsaker og 4 forskjellige pålegg. Nå i ettertid er jeg kanskje oppi 6 stk om man regner med urtekremost og laksepålegg. Dessuten ble jeg presentert for ekstremt mye rart som firkornkarbonader, chili con carne og tidenes kvalmeste havregrøt. Ingen hensyn til intoleranser eller allergier her heller. Det var alltid et eller annet jeg ikke kunne spise, og de måtte derfor gi meg næringsdrikk for deler av måltidet. Skulle jeg ikke ha dressing til lasagnen, måtte jeg feks ta 1/2 næringsdrikk for en slik liten pakke. Når jeg hele tiden skulle få noe næringsdrikk så jeg ikke vitsen med å spise i det hele tatt. Dessuten klarte jeg ikke smaken av næringsdrikk og mat om hverandre. Næringsdrikk er på ingen måte som en drikke man kan ha ved siden av maten. Virkelig. Så, etter få dager satt jeg der med glassene mine, og noen uker senere var jeg kastet på rommet. Med en pleier i sidesynet. Det var tydeligvis triggende for de andre at jeg styrtet glass, mens de spiste. Ja. Jeg skjønte jo det, men på en annen side dro det meg vekk fra miljøet og skapte en enda større depresjon for meg. Særlig fordi jeg var i Oslo, og kun fikk besøk 1 gang i uken. Her var det ikke snakk om å gjøre seg vanskelig, men det var umulig å tilpasse seg dessverre. Å gå opp i vekt var for så vidt vanskelig nok, så jeg så ingen grunn til å true i meg mat som gjorde meg fysisk uvel....


     

    Jeg mener; Hvorfor forsøke når man aldri fikk en klapp på skulderen? Hvorfor forsøke når man hele tiden fikk høre at det aldri var bra nok? Det motiverte ikke akkurat, og dermed gav jeg som sagt opp tilvenningen til et normalt kosthold. En slik tilvenning ville jeg aldri oppnådd på sykehuset uansett. Så, etter sonden var ute ble det næringsdrikker 24/7 - i 6 måneder - kun med et par avbrekk innimellom (eks; jul, bursdag, høytider). De gav meg ikke noe annet valg. Og da de økte antallet fra en til to begynte problemene, og bedre ble det ikke med tiden. Den første var på vei opp da den andre skulle ned, og jeg svelget unna så godt det lot seg gjøre, men det var trøblete. Reflux syndrom, sure oppstøt og trangt spiserør har jeg slitt med siden 20 Desember 1992. Laktoseintoleranse og IBS siden dag x. Jeg fikk hele tiden høre at det var sykdommen sin feil, og de påsto attpåtil at jeg kastet opp i munnen, slimet opp næringsdrikken, eller holdt på dem. Noe så latterlig. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, men jeg visste at det ikke nyttet å overbevise dem. De så kun en jente med en sykdom. Unnskyld. Jeg mener; de så kun en sykdom. Ting ble rett og slett for komplisert, og til slutt gav de henne/den opp. Det er jeg vel egentlig glad for, ettersom begge stedene bidro til å gjøre meg fysisk og psykisk dårligere....



     

  • 0

    Hennes ord er sterke

    Det er mer enn 5 år siden pilleoverdosen. Hendelsen som den gang skulle tatt livet mitt. Jeg har prøvd å fortrenge minnene, men allikevel hender det at de oppsøker meg. Særlig om nettene, eller når jeg kjeder meg og er rastløs. Jeg tror det har noe med at jeg aldri fikk snakket ordentlig ut om det som hendte. Jeg bare skrev et blogginnlegg, og deretter var alt fint og flott. Men. Det var jo ikke det. Å seile videre er fint, men da må man også kvitte seg med unødig last før avreise. Jeg har opparbeidet mye av dette gjennom årene som syk. Og den tyngste? Fra tvangsinnleggelsen. Det er årevis siden, allikevel kan jeg fremdeles se for meg å våkne opp i sykesengen, kjenne den grufulle lukten og høre de skjærende skrikene. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg går fremover i gangene på post 3 eller rasp. Jeg kan lukke øynene og kjenne jeg blir kvelt. Levende. Gåsungene omfavner kroppen min bare av tanken, og hjertet går opp i makspuls på få sekunder.



     

    Da vi satt og så på tv kom det tilfeldigvis et innslag om døden, og vi kom raskt innpå pilleoverdosen. Mamma og jeg. Tidligere hadde jeg skiftet samtaletema, men denne gang. Denne gang satte jeg ord på det. Da jeg var på bunn, så jeg ingen utvei. Jeg klarte heller ikke å se at noen var glad i meg. Faktisk trodde jeg ingen ville dukket opp i begravelsen min eller skrevet så mye som et minneord på fb-veggen min. Anoreksien lurte meg til å tro dette. Den mente at jeg ikke fortjente å være elsket. Jeg skjønte tidlig at det var feil, men akkurat der og da følte jeg meg bare som en belastning. Belastning for alle rundt meg. Vel. Belastning eller ei. Jeg ble ikke født uten grunn. Det innså jeg kort tid etterpå, men allikevel. Det var da jeg seilte videre. Videre med bagasjen min. Alene. Så da satt vi her. 5 år og 2 mnd etter utskrivelsen. Det er flere spørsmål jeg har sittet inne med. Spørsmål jeg aldri turte å stille, men som jeg faktisk behøver å høre svaret på. Kun et av dem av betydning foreløpig.''Mamma, hva hadde skjedd om jeg hadde omkommet den gangen?'' Ganske direkte, som vanlig. Hun ble stum et par sekunder, og svarte raskt. ''Jeg hadde aldri sluppet taket'' - ''Du får ikke forsvinne'' Og der. Der fikk jeg den. En morskjærlighet er ubetinget. Ikke at jeg tvilte, men jeg trengte bekreftelsen. Jeg var hennes første, og ikke nok med det; hennes jente. Hennes lille jente. Jeg fikk tårer i øynene da hun sa det. Akkurat som om samvittigheten stakk så hardt at jeg ville legge meg ned. Legge meg ned i fosterstilling og vente til alt var over. Hele veien har mamma sagt at jeg skal ta tiden til hjelp, og fokusere på å ha det bra. Bra og bra. Det kan bli for mye av det gode. Jeg tror ikke hun så hvordan ting skulle utarte seg. Ingen visste at det skulle ta sånn tid. Ingen visste at kroppen min skulle bli så skrøpelig. Ingen visste at jeg skulle sette framtiden på prøve. Kanskje valgte hun også å opprettholde freden framfor å sette i gang en krig? Mamma er altfor snill og sier gjerne det hun vet jeg foretrekker. Nemlig å leve komfortabelt uten å gå i klinsj med anoreksien. En bjørnetjenste uten like. Det funker dårlig. Dette har allerede tatt 8 år av livet mitt. Jeg må kjempe. Jeg må kjempe for meg selv, for alle rundt meg, og ikke minst, mamma. Hun kunne aldri godtatt å leve uten meg. På samme måte som jeg aldri kunne godtatt å leve uten henne. Vi kan krangle så busta fyker av og til, men er det en person jeg aldri er langsint på så er det mamma. Hennes største ønske skal definitivt gå i oppfynnelse, for med de følelsesladde ordene kan jeg ikke annet enn å bli supermotivert. Kanskje mer motivert enn noensinne. Så der. For første gang har jeg trolig innsett at det står noe uvurderlig viktig på spill. Vårt forhold er unikt. Det kan jeg aldri miste. Det kan jeg bare ikke.

  • 0

    La de fly

    Jeg har utrolig mye tanker i hodet mitt. Dere aner ikke. Etter jeg ble syk har det vært et overflod av syke tanker, og selv om de friske også er der, så må jeg dessverre innrømme at de syke mange ganger dominerer. ''Så fin jeg er i den nye kjolen, eller ikke... jeg ser jo tjukk ut''. ''Så fint jeg ordnet opp (i hva som helst), men jeg burde gjort det før'' Alltid snakker jeg meg selv ned. Når noe er bra, så er det dårlig i neste sekund. Jeg klarer liksom ikke å rose meg selv for det jeg får til. Det er nok noe av denne perfeksjonismen som slår inn fra tid til annen. Ikke like ille som for 5-6 år siden, men fremdeles tilstedeværende. Jeg tror det handler veldig mye om mine egne forventninger. Ofte har jeg en tendens til å sette minimumskravet langt høyere enn nødvendig, og jeg skal helst rekke alt samme dag og innenfor et gitt tidsrom. Akkurat sistnevnte er det noe tvang over. Det vet jeg. Der er det ''de syke'' tankene som overtar handlingen. I det siste har jeg allikevel prøvd å unngå dem litt. Istedenfor å løpe rundt og stresse livet av meg, heller satt med ned med en fargebok, en lesebok eller et kryssordblad. Noen ganger har jeg satt meg ned uten noe, også. Da har jeg prøvd en såkalt mindfulnessterapi for meg selv. Vært tilstede i øyeblikket. Jeg har kjent på utålmodigheten og tankevirksomheten om hverandre. I noen minutter kan det være innmari tyngende, men straks det har gått en stund så er det akkurat som om tankene er borte. Jeg må plutselig ingenting, allikevel. Det kan vente. Ikke utsettes i det uendelige, men vente. Vente til jeg har lyst og energi til å gjøre det. Ja, for livet skal jo være lystbetont. Ikke bare bestå av hverdager man må rushe seg gjennom!

  • 0

    Syng, dans og kjør!

    Det er utrolig rart hvor fort sinnstemning og humør kan snu. Plutselig har jeg klatret fra nedre til øvre trinn på gledesstigen. En av to ferieuker er straks omme, men det gjør meg ingenting. Jeg har fått så mye ut av dagene, samt lagt meg altfor sent, og jeg kjenner meg (god)sliten og trøtt samtidig som jeg er så vanvittig takknemlig. Vervenfestivalen var upåklagelig og innfridde forventningene så til de grader - akkurat som i fjor og året før der. Herlig musikk, bra vær, flørting og smilefjes overalt. ''Alle kjenner alle!'' Og mange kjenner tydeligvis meg, fordi jeg blogger og jobber på Elkjøp. Treffe folk i en slik setting er uansett alltid bra. Ja, virkelig. Verven er en tradisjon som er kommet for å bli. Hadde liksom en plan om å være til og fra hjemmet, men den gikk dårlig. Særlig på Fredag. Det sosiale venneliv fristet mest, og dermed kunne jeg ikke forlate folket eller den supre stemningen. Det føltes litt meningsløst. Da måtte heller frysepinn, surfing, måltider og tissetrang vike. Hallo ulljakke (på kvelden), kald drikke og marerittdo med antibac. Sånn 1 gang i året kan jeg nøye med meg sistnevnte. Og i går, på Lørdag, så var det jo vorspiel mellom slagene. Hos en venn av en venn. Superhyggelig. Ble til og med gulltattiser på oss. Måtte bare hjem for å spise litt og skifte etter første konsert. Altså, JEG begynte å småsvette. Jeg, som i ''vifteovn når det er sommer ute''. Jeg, som i ''verandadør lukket uansett temperatur'' Haha. Men det bedrer seg vel når flekset legger seg. Noe i alle fall. Ungdom er jeg uansett, og derfor er ingen unnskyldning gyldig nok. Jeg lever her og nå, og må gjøre det beste ut av situasjonen - som å dra på festival og leve det gode liv med venner og familie;

     

    Festivalen var som sagt superbra, men det som virkelig slår alt - ja, det er jo perlen min, Oscar. Alt føltes så trygt ved dette kjøpet. At Møller Bil bare er 3 minutter hjemmefra gjør det dessuten mye enklere, samt at jeg har et godt etablert kundeforhold der fra før av. Jeg har hele veien fått ekstremt god service og opplæring (1 1/2 time!) Nå vet jeg så å si hvordan alt fungerer. En bedre kundeopplevelse og bil kunne jeg ikke fått. Blir helt målløs når jeg titter på han som står utenfor. Kan ikke tro at jeg eier den råtassen. Jeg er generelt bare definisjonen av lykkelig om dagen, og gleder meg vilt til å råne rundt. Råne med stor R. Har allerede hatt en langtur med papps (der vi tok en haug av bilder og testet alle mulig finesser), og flere skal det bli. Med eller uten selskap. Jeg skal helt klart utnytte min siste ferieuke maks, og har allerede planlagt den til det fulle. For tiden er alt bare helt sykt bra. Jeg savner ingenting. Ingenting. Jeg håper bare å ha det slik fremover, for det trenger jeg virkelig. Etter disse psykiske nedgangsperiodene mine er det godt at ting endelig kan gå litt oppover igjen. Bruddet, operasjonen og halsbetennelsen gjorde meg over gjennomsnittet skadeskutt og stakkarslig - og rutinene endret seg til det verre. Jeg var nemlig skikkelig på feil vei - og jeg greide heldigvis (takk og pris!) snu før det ble for sent. Fordi jeg fant ut hva som gir meg glede. Fordi jeg omsider forstår (deler av) meningen med livet. Og sist men ikke minst; fordi jeg forstår verdien av å bli frisk. Det føles nå på mange måter som jeg har startet med litt blanke ark igjen, samtidig som jeg kjemper hardere enn noensinne. Vanskelig å forklare, men befriende å skrive. Ja. For jeg skal ha lov til å ha det bra - selv om jeg står i denne kampen. Og jeg skal få lov til å sanke all den motivasjon jeg måtte ønske for å gjøre hverdagen enklere. Har enda en vei å gå hva angår mitt sosiale, men det kommer seg.... Når jeg vet hva jeg har å vinne, så er det enklere å ta initiativ eller takke ja!

    Uansett. Se her;


    Noen fikk blomstergratulasjon av bilselgeren! Litt rørt som dere ser...





    Spirrevippen fikk plass i bagasjen! (Det fikk hun ikke i den forrige...)

    Pappa er greit fornøyd han også!
     





    Og dette er ikke halvparten en gang, men føler disse bildene dokumenterer mer enn nok. Herlighet. Jeg bobler snart over av stolthet!

  • 0

    Investering nummer to

    I fjor skrev jeg et innlegg. Eller; jeg skrev mange innlegg. Noen ble postet, andre ikke. Spesielt er det et som jeg brukte flere timer på. Til å synse. Til å forklare. Til å forsvare. Den gang gjorde det vondt. Det smertet meg inn i sjelen å tenke på at jeg skulle kvitte meg med det kjæreste jeg eier. Babyen min, som jeg sier. Klara, som hun heter. Jeg kom etter mye om og men fram til at jeg ikke greide å selge henne. Jeg fikk et par henvendelser, og etter første telefonsamtale gråt jeg. Jeg gråt så tårene stod ut, og fossen stoppet ikke før neste dag. Heldigvis kansellerte kjøper avtalen. Jeg tror det var skjebnen. Klara er nemlig svært spesiell. Vi har hatt så mange fine år sammen. Hun var drivkraften min. Det eneste målet jeg hadde med å overleve sykehustilværelsen. Ja, faktisk til å overleve i det hele tatt. Jeg vil aldri angre på at jeg kjøpte henne. Ingenting kan ta fra meg mestringsfølelsen jeg følte da jeg underskrev kontrakten, og omsider fikk henne. Ingenting.  Men nå. Nå er det gått 4 år. Det synes jeg er helt fornuftig med tanke på verditap, spesielt. Dessuten vil jeg ha noe mer praktisk, og det av flere grunner. Største årsaken er at jeg blir eldre. Cabriolet er ikke like stas. Jeg verdsetter heller litt ekstra matvareposeplass. Begynner å bli gammel nå, vet dere. Etter fire måneder med annonser i fjor skjønte jeg hvordan ting var, så derfor gadd jeg ikke engang prøve i år. Det ville bare vært bortkastede tusenlapper. Markedet for bruktbiler er meget begrenset, og siden jeg allikevel måtte ha en bil tilgjengelig (vet aldri hvilke 2 ganger bussen går pr time), så anbefalte pappa meg innbytte. Heller ta et større tap, og betale et mellomlegg for å få det som jeg aller helst ville ha/trengte. Beetle er gjerne en bil som henvender seg til en kjøpegruppe, typ jenter 18-20 år, der mulig økonomien er litt begrenset etter russetid og diverse. Også er det jo ikke sikkert mange i den alder trenger bil, eller vil prioritere å bruke pengene på det. Jeg fant derfor ut at jeg skulle kontakte en rekke bilfirmaer og holde av en hel dag. Pappa-Madelén-dag. Koselig. Vel. Vi rakk ikke mer enn et par takseringer og prøvekjøringer, men det holdt. I motsetning til forrige gang er jeg nå mye mer erfaren og kompetent, og jeg vet hva jeg ser etter. På ordentlig. Det var jeg som førte samtalen, stilte spørsmål og svarte. Jeg liker å ha peiling på det jeg snakker om. Jeg leser og ser alle slags tester, blader og programmer jeg kommer over. Top Gear er en av mine favoritter på skjermen. En dag er Lamborghinien innen rekkevidde. Det er jeg sikker på. Biler interesserer meg nemlig ekstremt. Så med selvtilliten i boks var pappa med som en hjelpende hånd. Ganske til forskjell fra sist. Utrolig herlig å føle seg så voksen og ansvarsfull må jeg si, og ikke minst; at andre ser meg på den måten. Nå har jeg sett det jeg vil se, og jeg har eliminert bort det jeg kan. Kriteriene mine var at den skulle være minimum 2012-modell, ha bensinmotor, ikke gått mer enn 50 000 og også være med manuelt gir. På forhånd var jeg litt sånn Volkswagen, Audi, BMW eller Peugeot. Helst Porsche Panamera, haha. Men; jeg gadd ikke ta opp lån akkurat heller. Pappa har hele tiden nevnt Golf. Det gjorde han også da jeg kjøpte Beetle'en for 4 år siden. Og pappa; han er en klok mann! En av de jeg stoler mest på her i verden. Ingen tvil om at han skulle ha medbestemmelsesretten, tross at det var min investering...

     

    Personlig har jeg alltid hatet Golf. Det er noe med utseendet som aldri har tiltalt meg. Overtalt blir jeg sjelden, men nå.... Nå har det store skjedd. De siste månedene har jeg sett på nettopp Golf, og det var også denne bilen jeg sa til selger at jeg ville kjøpe. 2013-modellen er super. Sammenlignet med de foregående modellene er 7-serien helt rå. Designet er helt nytt, og dessuten medfølger en masse ekstra utstyr og finesser. Ting jeg trenger, og ting jeg ikke visste jeg trengte. Bilen er fjellstø på veien. Dessuten har den dab+, så jeg er sikret når FM-nettet slukker i 2017. Og det største plusset; den har god plass. Ekstremt god plass, mener jeg. Jeg kan like gjerne reise på fjelltur som på handletur til Ikea, og jeg kan uten problemer frakte familien hit eller dit. Og vinteren vil trolig bli noe enklere med tanke på isskraping, og jeg får lett en raskt oppvarmet bil. Cabriolet var helt klart et stor minus der. Mulig jeg vil savne den til sommeren. Eller ikke? Jeg brukte den maks 2 ganger i fjor. Det var kun det første året jeg hadde den nede daglig, så å si. Deretter var det liksom litt ''over'' om man kan si det slik. Jeg kommer trolig langt med klimaanlegg. Sånn jeg ser det har denne bilen så mange flere muligheter enn Beetle. Det er trolig på grunn av årgangen, og ikke på grunn av navnet. Nye beetle kan helt klart måle seg med denne, men akkurat nå så er jeg litt ferdig med beetle. Det var min førstegangsbil, og jeg tror det blir med det. Nå må jeg videre. Jeg må ha en bil. Ikke bare et transportleketøy. Golf er derfor helt ypperlig. Kostbar, men verdt det. Slipper heldigvis å ta opp lån, også denne gangen. Oppsparte midler hele veien. Jeg bruker knapt penger. Kjøper kun gaver. For meg er det viktigere å ha den bilen jeg helst vil ha, framfor kleskjøp hver måned eller festing hver helg. Så skal det sies at det er veldig mange golfer ute og går, så for meg måtte den selvsagt være unik. Denne også. Sort farge derfor helt utenkelig. Å vaske bil hver uke frister lite. Er heller særlig keen på å ha en bil som ser ut som ''hva som helst''. Da jeg ble presentert for sølvmetallic var jeg frelst. Rettere sagt forelsket. Denne gangen skulle jeg allikevel ikke la forelskelsen ta meg, så jeg ville gjøre nok forarbeid. Jeg stilte en rekke spørsmål, sjekket bilen opp og ned og testkjørte den skikkelig. Ingen feil. Ingen mangler. Helt perfekt. Hvordan er det mulig? Jeg følte valget var tatt, men dro allikevel videre. Flere alternativer. Ingen så bra. Ingen så perfekte. Ingen som føltes som ''meg''. Ingen som gav meg den rette følelsen. Pappa mente jeg måtte ta meg tid til å tenke, men hvorfor skulle jeg det? Jeg ringte dagen etter og avtalte tid for å signere kjøpet. Denne måtte jeg bare sikre meg...

     

    Det er ingen andre enn mamma, pappa og Aleksander (pluss en venninne og en kollega) som har visst om planene mine. I fjor dummet jeg meg nemlig litt ut. Jeg publiserte statusoppdatering og delte finnannonsen på facebook, og det gjorde til at folk spurte. Også i ettertid. Selv den dag i dag. Hvorfor har du enda den bilen? Fikk du ikke solgt? Hvor mye prøvde du å få for den? Hva ville folk gi? Spørsmålene var mange. Jeg skjønner at jeg graver min egen grav og bare gjør ting vondt verre når jeg i forkant av en avgjørelse informerer for mange folk. Det er kanskje like greit at jeg har ventet med å fortelle om prosessen, slik at jeg faktisk kan slippe dumme unnskyldninger og en masse forklaringer. Det er jeg mester på, tross at jeg hater det.

     

    Jeg har levd på rosa skyer og lykkerus i flere uker. Kontrakten ble undertegnet 3 mai, kontoen ruinert på Onsdag, og kl 11:57 skal jeg omsider rusle ned og hente min Oscar. Det blir rart, men også befriende. Satser på noe kjøring de neste dagene, men først og fremst er det Vervenfestivalen som gjelder denne helgen. Bensinforbruket skal nok få nå sine høyder til uken. Jeg har jo tross alt enda en ferieuke. Klara forsvant på Lørdag. Som for så vidt ikke ble et innbytte, allikevel. Jeg hadde en viss periode på meg etter kontraktundertegnelsen. Min kloke lillebror fant seg nemlig ikke i at jeg ''gav henne bort'' på den måten, og bidro derfor til et et privatsalg med noe bedre fortjeneste. Ettersom jeg var klar på hva jeg ville, og valget var tatt, så ville jeg naturligvis holdes utenfor salgsprosessen. Jeg følte meg trygg på det, og dessuten kunne det ikke bli noe dårligere resultat enn hva jeg allerede hadde blitt tilbudt. Så hei. Måtte derfor sette over en skikkelig belønning til supergutta. Det fortjente de. At Klara nå er borte - ja, det er rart som sagt. Føler hun forfølger meg litt. Jeg ser plutselig beetle's kjørende eller parkert overalt. Herregud, hva er det jeg har gjort egentlig? Det er hva jeg tenker. Men, på en annen side. Jeg vet det er riktig. Hun har fått et nytt hjem, og jeg er overbevist om at de nye eierne behandler henne bra. Det merket jeg på dem - og det føles befriende. Dessuten. Med tiden vil alt gå seg til. Dette er min måte å vokse på. Min måte å ta stegene mot et friskere liv. Jeg er allerede forelsket. Kjære Oscar, velkommen skal du være!

  • 0

    Fremover blir bra!

    Det gleder meg å se engasjementet deres. Wow - for en respons på det forrige innlegget. De siste dagene har ikke gjort så mye annet enn å besvare mailer, fordi jeg virkelig tar meg tid til å lese det dere skriver, samtidig som jeg tar meg god tid til å formulere hvert eneste svar. Herlighet så motivert jeg plutselig har blitt. Så mange som har opplevd det samme, og så mange som har blitt så godt som friske - og ikke minst; som har utdanning, mann og hus innen rekkevidde. Det vil jeg også ha. Men. Må bare oppklare en ting som mange misforsto, og som jeg ikke vil dere skal misforstå. Mente ikke behandling som i sykehusbehandling, dagavdeling eller innleggelse. Den slags vet (de fleste) at jeg aldri kommer til å godta etter hva jeg var i gjennom 2010/2011. Ikke at jeg har tid til det heller. Vil mye heller ha sosialt liv og jobb i hverdagen min. Fokus er for meg veldig viktig. Fokus på alt annet enn sykdom. Neida, så. Behandlingen jeg snakket om var rettet mot bentettheten. Jeg vet ikke så mye om den selv, og det står ikke så mye om det på internett, så derfor var jeg litt kjapp. Kort og greit er det for å stanse nedbrytingen av skjelettet - enten ved å ta piller (ukentilig/månedlig?) eller ved å ta en sprøyte (1 gang i året?). Pillene kan gi noe mer kvalmebivirkninger enn sprøyten, så jeg kommer til å gå for sistnevnte om jeg får mulighet. Dessuten er det mindre stress å gjennomføre noe 1 gang pr år enn hva det er å låse seg til et regime på piller. Ikke høres det særlig bra ut heller - for min del. Jeg har jo tross alt en litt stygg forhistorie der. Som mange av dere vet.

     

    Deprimert er å ta litt hardt i, men at jeg har vært/er litt trist kan nok stemme. Anoreksi på åttende året er ikke akkurat en selvtillitsbombe. 24 år innen utgangen av 2016 er et bevis på at jeg blir eldre. Jeg har virkelig reflektert og veid positive sider mot negative. Hva er bra med sykdommen? Hva er dumt med sykdommen? Muligheter vs begrensninger, riktig nok. Det føles som tiden har tatt meg litt igjen, for jeg kjenner meg nå langt mer stresset og utålmodig enn tidligere. Hva forteller det meg? Jeg tror det er både og. Bra, fordi; Når jeg blir utålmodig så blir jeg også realistisk og fornuftig på en måte. Fordi jeg innser ting. Innser hva sykdommen gjør med meg. Innser at konsekvensene ikke er bra, og at jeg er redd for at livet en dag skal ta slutt. Sånn plutselig. Jeg blir derfor mer handlingslysten. Dumt, fordi; Jeg går på en måte inn i et skikkelig fightermodus og forventer å være frisk i morgen. Og når morgendagen kommer, og jeg ikke er frisk? Ja, det er en enorm skuffelse og påkjenning som ikke kan beskrives med ord en gang. Jeg blir bare nedstemt, smådeprimert og ekstremt humørsyk. ''Klarer du ikke det, liksom?'' - ''Svake menneske!'' Jeg vet å snakke meg selv ned. Det har det vært litt enten eller. Enten har jeg gjort en ordentlig innsats, eller så har jeg gitt fullstendig blaffen og havnet totalt på avveie hva angår rutiner. Endelig begynner ting å skje. Som jeg sikkert har skrevet tusen ganger tidligere. Forskjellen er bare at nå har jeg faktisk turt å vise tegn til endring. I praksis. Jeg handler med fornuft og tar mine skippertak - og jeg evner være tålmodig, fordi jeg vet at dette tar TID. Jeg jobber meg gradvis tilbake til rutiner og prøver igjen komme inn i gode mønstre. Det må til. Heldigvis med en forståelsesfull familie ved min side. Det trenger jeg i aller høyeste grad. Dette er til tider tøft. Den jenta jeg har vært de siste månedene er bare en liten bit av av meg. Hun har liksom manglet gnisten, livsgleden og energien. Og ja, det har definitivt påvirket psyken min!

     

    Men; fordi det er sommer (og sol) må smilet lures frem, og fordi jeg har spennende ting i vente, så skylder jeg meg selv å være glad. I dag står det et stort smilefjes i almanakken. Jeg sier bare; feriepenger og ***! Forteller mer siden...

     

  • 0

    Benskjør og berørt

    Jeg svelger stoltheten min her og nå og innrømmer i dag en ting. En viktig ting. Etter at jeg falt på isen og brakk armen for andre gang har jeg blitt livredd. Ikke redd som i ''redd for å leve'' men redd som i ''redd for hva fremtiden bringer'' - og om kroppen holder mål. Ikke med tanke på unngå organsvikt, men med tanke på osteoporosen. At jeg kan knekke sammen. Bokstavelig talt. Ja, det stemmer. Endelig har det slått meg hvor skummelt dette er. Jeg har med vilje måtte skremme meg selv for å forstå alvoret i situasjonen. Lest mange skrekkhistorier. Jeg gråter meg mange ganger i søvn og går daglig med bekymringer og stress bare fordi jeg er redd og forbannet. Forbannet på meg selv. Hvordan kunne jeg la dette gå så langt? Kompresjonsbrudd, nedkortet høyde eller rullestol. Det kan bli resultatet om dette vedvarer. Skal jeg være redd for å løfte enkle ting, bøye meg, falle eller trene feil. Hjelp. Det passer ikke inn i min aktive hverdag. Misforstå meg rett. Kroppen funker fint foreløpig. Men hva vil det si egentlig? Jeg vil ikke leve på lykke og fromme. Fem år med osteoporose og syv-åtte år uten menstruasjon er virkelig ikke til til å spøke med. Tross at jeg ikke lenger er supertynn, så er skjelettet virkelig i dårlig forfatning. Det kan jeg høre til og med. Etter mye internettsøking og personlige samtaler har jeg endelig skjønt det. For ikke å snakke om alle vondter jeg har i ryggen. Uff. Sikkert mye innbilning, men uansett. Ryggen er ikke som den skulle vært ved fylte 23 år, og det. Det er et tydelig advarsel. Et advarsel jeg må ta seriøst. Takk, på en måte. Kanskje er det ikke for sent. For sent å bli kvitt undervekten. Jeg har begynt. Begynt på økninger. Innsett at jeg skal noen kilo opp. Bli feitere. Uten vektkrav, selvsagt. Lettvinte løsninger må til. Lite volum og mye kalorier. Faktisk jobber jeg beinhardt for det. Jeg ber ikke om en kropp jeg vil like eller trives med, eller som skal se fin ut fra mitt ståsted. Ei heller som jeg skal unngå å tildekke, ta bilder av eller vise fram i bikini på stranden. Jeg ber bare om at den fungerer fram til jeg blir gammegammel. Dere vet hva jeg mener. Målsetningen er ikke lenger 50 år, men godt opp mot 90. Det sier litt om hvor motivert jeg er til denne friskhetgreia nå.... 


     

     
    Jeg kan ikke fikse på det som allerede er ødelagt og skjørt, men jeg kan forebygge. Forebygge ved å unngå alkohol, lettbrus og røyking. Forebygge ved å få i meg tilstrekkelig/godt med kalsium og d-vitamin gjennom kost og tilskudd. Og sist men ikke minst; forebygge ved å ta behandlingen med stor B. En behandling jeg har vært skeptisk til i flere år, og som jeg har takket nei til hver eneste legetime siden 2011. Mye på grunn av dette med at jeg ikke ønsker tilskudd av kvinnelige hormoner - tross at jeg innehar svært lite av dem. Østrogen meg i ****. Å nevne ordet kvinne/dame gir meg rett og slett bare lyst til å spy. Jeg tenker rumpe. Jeg tenker lår. Jeg tenker pupper - og former. Tydelige former. Æsj. Men, allikevel. Utseendet er ikke alt. Livet betyr mer. Nå legger jeg meg paddeflat. Jeg har ikke lenger tiden på min side. Det er også derfor jeg nå vurderer legens anbefaling, fordi det omsider føles som mitt valg. Jeg gir ikke opp, slik jeg følte før. Såfremt jeg ikke må gå på vekta eller måle meg andre steder enn hjemme så godtar jeg denne intravenøse hjelpen. Det kan ikke bli verre! Eller jo, det kan det - hvis jeg håper mer, og utsetter lenger. Som dere forstår er dette veldig skambelagt for meg, men fordi jeg nå vil søke hjelp så vil jeg gjerne høre fra dere som sitter med erfaringer omkring dette; maadeleen.blogg@gmail.com Stå over hvis du skal leke overlege, eller komme med en skjennepreken til meg. Jeg trenger folk med forståelse. En bekreftelse på at at noen har gjort dette før meg, og at har gått bra. Takk!
  • 0

    Noe som gnager

    Det er lenge siden. Så innmari lenge siden. 10 år er gått. Jeg har brukt tiden til å fortrenge. Late som at det aldri hendte. Glemme følelsene og tanke rundt det hele. Bare seile videre. På min egen sjø. Jeg fortalte det aldri til noen. Jeg var skamfull. Jeg var flau. Svak på en måte. For første gang i mitt liv. Jeg hadde for mye selvsikkerhet til å legge meg langflat. Selv den dag i dag. Etter alt jeg har gjennomgått. Etter alle tårer jeg har sluppet ut. Mamma vet ingenting. Pappa vet ingenting. Vennene mine vet ingenting. Ingen vet noe - bare jeg. Det koster mye å bære på noe innvendig - i så lang tid. Hele tiden har pappa sagt at det også måtte være noe mer. Noe mer som utløste sykdommen. Og ja. Det er sant. Det var det. Og endelig. Endelig tror jeg at jeg er klar til å fortelle han hele sannheten.. Han fortjener såpass!



     

  • 0

    Ro i sjelen

    Jeg har alltid vært en rastløs person, og jeg trives helt klart best når jeg har noe å gjøre, men det kan muligens bli litt vel mye av det gode. All den energien jeg innehar i kroppen min må ikke nødvendigvis ut på løpeturer eller fulltidsjobbing. Det ville bare blitt stress. Faktisk er det helt essensielt - uansett om man er ung eller gammel, syk eller frisk, sterk eller svak - å ta en pause. Restituere. Lade opp. Jeg var ikke like fokusert på dette før, men har blitt det etter jeg ble syk. På sykehuset lærte jeg å strikke, men på grunn av at det skjedde der, så skjer det ikke igjen. Allikevel er det ikke manko på aktivitetslisten, og alternativer til hvordan jeg bedre kan leve i nuet og slappe av. Her kommer mine tips, og jeg håper de kan være til inspirasjon for flere av dere.

     

    Husmor

    Jeg baker brød minst en gang i uken, og gjærbakst mulig noe sjeldnere. Når jeg baker er jeg helt tilstede i øyeblikket. Det å kna med bare nevene gir meg en skikkelig ro innvendig (pluss at det får ut både frustrasjon, raseri og det som er), og jeg står gjerne med knaingen så lenge som overhodet mulig. Faktisk gjør det så jeg velger bort vår kjære Hercules i mange tilfeller.



     

    Bokstavgjetting

    Jeg løser kryssord flere ganger daglig, og kjøper/får et nytt blad hver uke. Per dags dato abonnerer vi på Allers og der følger det med et eget bilag. Jeg elsker kryssord. Det var bestemor som lærte meg det for mange år siden, så det i seg betyr veldig mye for gleden min. Jeg begynte på Donald, og har etter flere år med barnekryss jobbet meg oppover - og sakte men sikkert blitt bedre (og rikere) Jeg løser gjerne mens jeg hører på musikk eller ser på tv, og ser helst at det er utfordrende framfor ''lekende lett''. Kryssord er trolig den måten jeg slapper best mulig av.

     

    Tekoppen

    Jeg har min faste plass i vindusposten - med panoramautsikt. Her nyter jeg mange fine stunder. Det samme gjør jeg også i godsofaen innpakket i et skikkelig pledd, og med en diger kopp i fanget.



     

    Brom brom

    En kjøretur på måfå og høy musikk på anlegget får meg til å koble av når som helst. Jeg kan sette meg inn i bilen helt upåvirket av hvilken sinnsstemning jeg er i. Det er mitt komplette fristed. Et sted der alle tanker og følelser er helt vekk - og ofte er de også det etter jeg har parkert bilen. Mirakelkur.

     

    Bokorm

    For tiden er det to bøker som tar min konsentrasjon; ''Bare et barn'' (H.K Rohde - (mammas tremenning og derfor jeg fikk den egentlig)) og ''Løp for Livet'' (Kristin Roset). I motsetning til andre som kanskje kan dra fram boken sin i ny og ne, så må jeg nesten planlegge slikt. Og jeg kan absolutt ikke lese før leggetid. Det har seg nemlig slik at så fort jeg leser, så sliter jeg med å legge den fra meg. Jeg kan lett lese i flere timer, eller til boken tar slutt, bare fordi jeg blir så sykt nysgjerrig - eller fordi jeg får en eller annen fiks idé til et blogginnlegg. Og vips så legger jeg meg langt utpå morgenkvisten rastløs til tusen. Neida. Jeg er ikke så ille. Det går selvsagt an å være spontan, og nå som det er sommer drar jeg gjerne med meg litt lesestoff ut i solen. Det er terapi, det.

     

    Tilbake til barndommen

    Mindfullness colouring heter vel ikke ''mindfulness'' uten grunn? Mamma kjøpte en fargeleggingsbok til meg, og jett om den er utfordrende. Står ''voksen'' på den, til og med. Ergo; en bok jeg sikkert vil bruke lang tid på. Dette gjør meg ekstremt rolig og skaper en slags mestringsfølelse underveis, nettopp fordi resultatene raskt kommer til syne. ''Se hva jeg har klart'' liksom. Anbefaler å investere i ordentlige farger eller tusjer. Mamma kom hjem med en liten pakke som kostet opp mot tre hundre , og de tusjene er bare helt fantastiske. De går ikke gjennom arkene, er myke å holde i, og kan attpåtil viskes bort. Supert for en sånn utålmodighetsperson som meg. Det ville garantert blitt mye unødvendig irritasjon om jeg hadde sittet der og farget utenfor alt som var av oppmerkinger, for ikke å snakke om hvis jeg hadde hatt harde spisser som knakk hele tiden. La meg bare si en ting. Da hadde jeg garantert ikke tatt meg tid til fargebøker, nettopp fordi hele poenget hadde forsvunnet; nemlig avslapningsbiten. Sånn ellers. Ro i sjelen.



     

     

  • 0

    Virusetinfisert

    Det er så herlig at sommeren nærmer seg. Jeg setter mye mer pris på den tiden av året nå enn hva jeg gjorde før. Da var det bare snø, vinter og Desember som gledet mitt hjerte. De siste årene har jeg virkelig fått føle vinterdepresjon tett på kroppen. Mørket gjør at jeg blir tungere til sinns, og lettere isolerer meg fra andre. En ugjenkjennelig person. Men nå. Nå går det mot lysere og forhåpentligvis bedre tider. Varme, lyse og fine kvelder venter. Festivaler, ferie og sosialt liv. Jeg har mye gøy i vente, og også noen spenningsmomenter jeg ikke helt har kunnet fortelle om enda. Kort og godt kan jeg si at jeg gleder meg masse. Endelig er humøret litt mer helveis. Har nemlig hatt en periode med streptokokker, farlig lite energi og mye furting og demens. Det hjelper nemlig lite å være superflink med tannhygiene, næringsinntak og skyllerutiner når man har et operasjonssår som er utsatt 24/7, og derfor var det nok en blanding av den opererte visdomstannen og forkjølelse som gjorde utslaget denne gangen. Uff. Kan ikke huske sist jeg var så svimeslått, stakkarslig og dårlig. Jeg pleier ikke å bli syksyk vanligvis, men når jeg først blir det så sier den lille kroppen min virkelig i fra. Virkelig. Er heldigvis glad legen og prøvene raskt kunne finne ut hva det var slik at jeg visste hva jeg skulle forholde meg til. Hater å leve i uvissheten. Men; glad jeg har en så god og ikke minst hjelpsom familie rundt meg. Antibiotikakuren og den ekstra trege magen er jeg snart ferdig med (dag 7 av 10), og det merkes veldig godt at ting nærmer seg normalen kroppslig - selv om det skal litt til før jeg er 100% igjen. Krysser bare fingrene for litt fine dager fremover. Har kun fått en lettkledd dag på stranden med mamma, og det var fint det, men jeg vil ha flere. Nå som jeg endelig har litt ork til å nyte dem igjen. Ekstra brunfarge, d-vitamin-tilskudd og sollys skader verken sjel eller det ytre...

  • 0

    Intervjuobjekt

    Flere hundre henvendelser har jeg fått fra skole og media. Jeg har besvart mye. Kortfilm, avisintervjuer, ukebladreportasjer, lydinnspillinger, skoleprosjekt, osv. Lista er lang. I en periode var jeg så besatt av å stille opp at jeg nærmest ikke gjorde annet. Og det; helt frivillig. Det føltes nesten som en tvang. Eller. Ikke direkte en tvang - mer et ansvar. Et ansvar for å formidle min historie slik at andre kunne få vite. Slik at jeg kunne opplyse menneskeheten. Selvfølgelig har det alltid vært en glede med det, og jeg elsker at folk vil bruke av min ekspertise og erfaringer. Allikevel må det tas noen hensyn. Jeg har vært syk i mange år. 8 til vinteren. Det er mye å grave opp. Mye sårt. Mye jeg vil fortrenge - tross at det er en del av meg. Å stille opp koster mer nå enn det gjorde før. Jeg må reise tilbake i tid, og kjenne på følelser som ikke lenger er hundre prosent reelle. Samtidig så er viktig at jeg ikke blir helt apatisk også, og at jeg holder ting gående. Jeg er enda syk, og jeg må for all del ikke ignorere det. Da vil jeg leve med sykdommen til siste åndedrag. Det skjer ikke. Så ja. Apropo å stille opp. Nå sist var det en hyggelig jente som spurte meg om intervju, og siden det var en stund siden sist (og jeg hadde ekstra tid) så takket jeg ja. Nå har det dessuten kommet en del nye lesere, så det kan være kjekt å republisere litt fra fortiden. T fikk toppkarakter på skoleoppgaven og har vært så snill og gitt meg tillatelse til å dele med dere. Intervjuet (lenk) er på engelsk - til en forandring, men håper det kan gi en artig vri bloggen på bloggen for en gangs skyld. Jeg har jo tross alt en del utenlandske lesere, også...

     

     

    How old were you when you first started to develop the disease?

     

    • Actually, I don`t have any concrete answer on this. I have always had a troubled relationship to food, and have also been fastidious. It was the winter of 2008 that the problems started. At that time, I was 15/16 years old. The disease was not discovered or diagnosed before one and a half year later, when I had turned 17 years old.

     

     

    Were there any special factors that caused your disease?

    • First of all, it is important to underscore that it wasn`t the anorexia I developed first. I have never had a bad self-image, or neither wanted to be thinner. Besides of primary school, when I was frightened to death, by the thought of getting womanly shape, and come in puberty. When I started at Junior High School the ball begun to roll. The school nurse underscored that I had too low BMI. I have always been fastidious but had never had eat anxiety at that time. The weight was not perilous, since I hadn`t started to develop yet. My body developed late. At the start of Junior High School, I was like all the other teenagers: preoccupied of being healthy. The problem was that the healthiness and perfectionism went too far. I came to a place where all I did was planning on what I was going to eat and when I was going to exercise and work with school. I struggled with bad conscience, and nothing was good enough. In addition to this, I was exposed of more exterior influences. I tried working out as a model, and went to catwalk class.  I saw well trained models in magazines, and experienced the satisfaction of exercising and eating healthy food. I felt, and looked better but not in the way I wanted. I was not satisfied. The process didn`t go fast enough. 28 hours with exercise in the week wasn`t enough. I felt that I was too big, and every thing I saw was fat. It was at this time the anorexia thoughts arise. I ate less food, and in the end the only thing I ate was crisp breads and fish cakes. The muscles disappeared and the bones appeared on my body.

     

    How did the people around you react when you got sick? Did you get the support you needed?

    • It was a coincidence that somebody discovered it in my brother`s confirmation. I wasn`t very thin at that time, relative to how thin I became. I rarely meet my family; therefore, it was easier for them to see it than my nearest family. Mum and dad got scared to death. My dad almost got angry at himself, because he hadn?t seen it before and never had asked why I had ended up in the ?perfectionism bubble?. He just thought I was like everyone else on my age. I got support, but not in the way I wanted. Instead, I got confrontations and visited doctors. I was pressured from all over, and had to lay off both school and work. I got a lot of support from my friends after I had started my blog, because it where the first place I wrote about my problems.



     

     

    Do you know anyone else with the same diagnosis?

    • I know a lot of people that are struggling with the same disease, and actually I have many friends with the same diagnosis.

     

    If you do know anyone else with the same disease/diagnosis, do you help each other out of the ?devils circle??

    • Yes, we do. It is important for me to find support in each other and not experience it as triggering. We often find it comforting, because we know we?re not alone, and it is easy to recognize the situations.

     



     

    Do you get tired and sleepy because of the disease?

    • I think everyone else with anorexia would have answered yes, but I have rarely felt this. I have a lot of willpower and it is freighting how much my body handle. I have always been an active girl, and I like to do thing all the time. BUT: I have hit the floor sometimes. A lot of stress, work and demands over time, together with less sleep can hit me out, and I have to relax to get better. I don?t know if this is caused by the anorexia or just because I am human. I think everyone would have been exhausted if they worked 110% over a very long period.

     

    Is there any medication for anorexia?

    • I have never used it, and do not know so much about it, but I know that it exists. I think it is some pills that make you antidepressant.

     
     

     

     

    How is your day now, compared to the days when you were the sickest?

    • I am not in good health, unfortunately. I have a very long way to go with thought of the weight, but anyway my days go around the way I want. I just have to be more social. Without this, I work, meet with my friends and I am a quite different person now than I was before. When I was the sickest I didn?t want to live, and now I can?t think about leaving anything. I have too much to loose. When I get healthy enough I am going to law school. This is my great goal that I want to achieve.

     

  • 0

    Følte seg fin

    Jeg har mange ganger påpekt at jeg sjelden føler meg fin. Jeg sliter mye med å se meg selv som bra nok, og derfor også føle meg bra nok. Når sant skal sies så finnes det unntak. Arvestykket etter min nydelige bestemor som skulle fylt 86 år i går. Bunaden. Det vakreste jeg eier. Så lenge jeg har på meg den er jeg fin. jeg vil vise meg fram til alle i den, ta ørten bilder og bare beundre speilbildet mitt. Selvtilliten er på topp. Faktisk. Jeg får rett og slett ikke nok. Både fordi den betyr så mye, men også fordi den brukes såpass sjelden. Den vil alltid være ekstra spesiell for meg.

    For mange mange år siden valgte hun den flotteste bunaden hun visste om; Gudbrandsdalen Festbunad. 

  • 0

    Heller søt enn pen

    Jeg får ofte høre at jeg er søt, og faktisk tror jeg det er et av de fineste komplimentene jeg får. Ikke søt som i en liten barnslig marengstopp med rosa kjole, men søt for hvordan jeg er. Personligheten min. At jeg er sjarmerende, blid og generelt sprer glede til alle rundt meg. At jeg er snill, optimistisk og positiv. Det er hvorfor folk kaller meg søt. Slik er jeg som person. Jeg anstrenger meg ikke for å smile litt ekstra, motivere andre eller skape god stemning rundt meg. Det skjer bare, og det er viktig at andre også oppfatter meg slik. At andre trives i mitt selskap, og at jeg føler meg til nytte. Faktisk er det helt avgjørende for selvfølelsen min at jeg blir oppfattet slik jeg ønsker. I alle fall av de fleste. Jeg kan selvfølgelig også få høre at jeg er pen, men tro det eller ei. Det er ikke et ord jeg tar til meg. Pen får jeg høre i situasjoner der jeg føler meg minst naturlig. Der jeg har brukt mye tid på at sminken skal sitte bra, at klærne skal passe sammen og at håret er ordnet. På utseendet med andre ord. I motsetning til andre jenter har jeg aldri vært ute etter å fjolle meg opp for å spille på gutters interesse, eller samfunnets interesse generelt. Hadde jeg blitt kalt sexy hadde jeg løpt min vei. Det er ikke min stil, og det vil det aldri bli. Jeg vil være meg, og jeg vil bli likt for den jeg er. Selv i joggebuksa, med turba på hode og rene vipper. Det er da jeg føler meg søtest, og det er da jeg vil høre det. Nettopp fordi det er da det betyr noe. 

     

    Så rynker du kanskje på nesa når du er ferdig med avsnittet, og det forstår jeg godt. Jeg har jo på mange måter utviklet en spiseforstyrrelse også med tanke på det kroppspress og det jeg føler samfunnet forventer av meg. At jeg skal se bra ut. At jeg skal føle meg bra. Komplimenter burde vel bety noe da? Ja, jeg føler meg bra med sminke og stylet hår. Ja, jeg liker å kle meg fint, og ja, jeg trives i høye heler en gang i ny og ne. Jeg vil andre skal se det, men jeg vil ikke høre det. Ikke fordi jeg ikke klarer ta til meg komplimenter, men fordi jeg føler komplimenter som spiller på utseendet ikke blir riktig. Ikke for meg. Ikke fra andre. Som jeg sa; heller søt enn pen. Heller det indre framfor det ytre. For mitt ytre, hva er vel det? Misforstå meg rett. Er ikke deprimert eller noe, og har heller ikke verdens dårligste selvfølelse, men. Det er et men der. Jeg kan stå timevis foran speilet og si alt det pene jeg burde se, men allikevel ikke tro på eller ta innover et eneste ord. Bekreftelsene blir liksom aldri nok. Slik er det bare, og det er fordi; Det største presset jeg innehar med tanke på utseendet kommer nemlig fra meg selv, og så lenge jeg ikke evner å skryte av annet enn prestasjonene mine, så blir det deretter...

     

  • 0

    Så lenge den passer

    Jeg må fortelle noe... Noe vesentlig. Her om dagen var jeg og mamma i byen. Hennes tålmodighet og initiativ gjorde at jeg fikk (ble spandert på) en ny tights. Barneavdelingen størrelse 12 år. Heldigvis lang nok. Jeg er ca 175. Rart at de hadde så brede vidder egentlig. Er jo snakk om barnestørrelser. De burde jo vært betydelig mindre. Sammenlignet faktisk med en xs fra gina, og de var like i livet. Jaja. Tar ikke den diskusjonen her. Er bare stolt av at jeg i det hele tatt greide å stå halvnaken i prøverommet, og attpåtil fant noe som satt såpass fint på kroppen. Sist buksekjøp var over 5 år siden.... Ikke utført av meg heller. Shoppinggleden forsvant lenge før sykdommen. Så ja. De bukser og tightser jeg har i skapet er meget utslitte og hullete med andre ord. Innkjøpet ble derfor en nødvendighet, men også en mestring på en måte. Uansett hvor rart det måtte høres ut. Dette er for meg nok et steg. Og; de fleste steg jeg tar er krevende. Allikevel avgjørende. Når jeg gjennomfører får jeg en ekstra god følelse og dyrket motivasjon, og jeg føler meg på en måte styrket. 

     

  • 0

    Jeg må gå for målet

    Jeg kunne sikkert kommet enda noen skritt videre, uten å anstrenge meg så mye. Jeg mener. Helsa er ikke helt på bunn, men den er ikke holdbar nok for jusstudiet. Eller; jeg tviler ikke på at jeg ikke hadde mestret det, men jeg tror det ville skjedd under litt for perfeksjonistiske rammer og også strengere krav enn nødvendig. Da er det fort gjort at fysikken spises opp, og denne jenta havner i bakken. Jeg blir jo ikke direkte sliten sånn sett, og kan lett sitte 10 timer uten å ense at jeg har jobbet noe særlig. Altså eier jeg ikke begrensninger, og derfor må disse studiene vente. Det må også flyttingen. Verste ville vært å hoppe av noe jeg stolt hadde begynt på, eller motvillig entret pikeværelset når jeg omsider hadde greid å komme meg ut derfra. Misforstå meg rett. Det går helt greit å bo hjemme så lenge det er nødvendig. Jeg trives, jeg. Verre med skolegangen. At jeg ikke har noe utdannelse, eller ikke er under utdanning irriterer meg noe sinnsykt. Jeg har ikke ord. For ikke å snakke om er det flaut. Sykt pinlig. Men så tenker jeg? Skal jeg bare hoppe på noe? Si meg fornøyd med noe lettvint som sykepleier, førskolelærer eller noe i den dur. Bare sånn midlertidig. Fram til jeg skal studere juss. Eller hva med å ta noe som går over halvår, bare for å ha litt ekstra? Jeg vet ikke. Det føles ikke riktig. Jeg brenner ikke for noe innen helsefag, og jeg vil nødig utdanne meg til noe som har med opplæring å gjøre, og slik kan jeg fortsette. Jeg vet jeg hadde greid det. Pr dags dato. Fordi det er hva jeg fysisk får til. Men jeg vet også at jeg ikke hadde trivdes, eller hatt det bra med meg selv. At jeg skal bli forsvarsadvokat har vært mitt mål siden jeg ble 7 år. Det er ambisiøst. Det er krevende, men; det er riktig for MEG. Lite finner jeg så viktig som rettferdighet, og lite gjør meg så irritert som at uskyldige blir dømt. Det vil og skal jeg forhindre. Med loven ved min side. Skal jeg ta noe som helst utdannelse i forkant så skal det være relevant til min videre advokatutdannelse. Ikke bare fordi jeg skal ha grunnlag til å søke en eller annen bedre betalt fulltidsjobb i ventetiden. Dessuten trives jeg litt (altfor) bra på Elkjøp...


     

  • 0

    Det går faktisk

    Jeg innser at jeg er flink til å ta sorgene på forskudd i disse dager. At jeg forbereder meg på det verste sånn helt på autopilot. Ja, armen er brukket. Ja, visdomstannen er trukket. Ja, ting er litt halvveis. Men, jeg har ikke gitt meg. Mørbanket og sliten som jeg er. Allikevel har jeg ikke flyttet ned i gropen min. For; staheten overvinner det meste. Jeg fungerer jo. Jeg går turer. Jeg gjennomfører mine daglige gjøremål. Sover kanskje litt vel mye, men henter meg tross alt inn. Jeg gjør virkelig en innsats og unngår vanedyret (og kvalmen!) til en viss grad, så maten går dessuten overraskende bra. Les; bedre enn fryktet. Jeg har gjort noen ombytter hva gjelder popcorn, brente lomper, osv, og har heldigvis ikke havnet i næringsdrikksporet. Da ville jeg virkelig følt meg syk. Og selv om jeg er syk, så er det ikke slik at jeg vil gå å kjenne på den følelsen. Ei heller følelsen av at folk skal synes synd på meg. For som jeg hele tiden sier og hele tiden skriver, så handler det om å finne det positive. Og hvis det ikke er så mye positivt der og da (mange motbakker), så handler det om å snu det negative til det positive. Gjøre det beste ut av situasjonen. Armen min gror tross alt riktig, og tannen min vil ikke trolig ikke være noen belastning videre (når den er ferdig å gjøre vondt og jeg kan tygge normalt)

     

    Etter mye pause og stopp kan jeg endelig se fremover, og snart glede meg over livet igjen... Det passer meg utmerket! 



     

  • 0

    Visdomsmareritt

    Visdomstannen måtte ut. Jeg har vært forberedt på denne dagen lenge, og merkelig nok har jeg ikke gruet meg heller. Det var mer som en befrielse over at jeg endelig skulle få den ut. På julaften 2012 rundt midnatt skulle vi kjøre hjemover. Jeg satt meg inn i førersetet med en ekstrem smerte i høyre del av munnen. Ved min nyoppvokste visdomstann. Ikke iset det. Ikke blødde det. Som ingenting jeg hadde opplevd før med andre ord. Smertene gav seg ikke uansett hva jeg gjorde, og verre ble det etter hvert som vi kjørte. Neste morgen våknet jeg med et kinn stor som en ballong. Mamma fikk sjokk, og det var tydelig, for et slikt ansikt og sånne gigaøyne har jeg aldri opplevd fra henne før. Vi gikk en rask tur mot at de skulle ringe legevakten. Vanlig legekontor nyttet jo ikke ettersom det var helligdag. Ja, faktisk 1 juledag, og den koselige frokosten måtte vike. Snakk om hyggelig start på romjulen. Vel. Noen ting er ikke valgfritt, og her var det om å gjøre å få klarhet i situasjonen min. Pappa ble heldigvis med som moralsk støtte. Jeg hater nemlig å stille opp på helsesteder alene. Nei. Da hadde jeg ikke dratt rettere sagt. Frykten over at noen skal ta tak i meg og sperre meg inne på sinnsykehus igjen, er stor. Det var den også denne gangen selv om jeg visste at anoreksien overhodet ikke hadde noe med dette å gjøre. På forhånd hadde jeg selvsagt googlet, så at det var gingivitt (tannkjøttbetennelse) var jeg forberedt på. Legen tok også noen stikk i fingeren for å forsikre seg om at andre ting var på stell. Alt hun gjorde var å skrive ut en resept på antibiotika. Det hjalp mye når apoteket i Tønsberg (!) åpnet 4 timer senere. Å lide seg gjennom så mange timer med så mye smerter var nesten uutholdelig. På apoteket var det dessuten masse køer av desperate folk som skulle ha det ene og andre. Vi ventet nesten 1 time der, også. Jeg var så slapp og sliten, og lå nesten og sov i ventestolen. Kroppen hadde ikke greid å innta mat grunnet smertene. Antibiotikaen ble inntatt før pappa fikk slått inn visakoden, og jeg hadde virkelig store forhåpninger om hvor bra det skulle bli. Etter to-tre dager hadde den gjort nytten sin, og ansiktet mitt så igjen ut som normalt. Dette er faktisk noe jeg var superflau over, så jeg turte verken å skrive årsaker på bloggen eller facebook. Hvorfor jeg gjør det nå er fordi flere av vennene mine har opplevd det samme, og fordi flere stadig omtaler visdomstenner som noe mer eller mindre normalt. Plager som ikke skyldes anoreksien fortjener dessuten oppmerksomhet...

    Et bilde jeg aldri trodde jeg skulle poste...

     

    De neste månedene kjente jeg antydninger til smerter fra visdomstannen. Faktisk ganske mye mer enn nødvendig, og rundt Juni/Juli var jeg veldig forberedt på at det skulle blusse opp en ny betennelse - men slapp heldigvis unna med god tannhygiene. 1 juledag virket det ikke på legen som at jeg hadde noe tid til å vente. Allikevel gjorde jeg det, men ikke av fri vilje. Jeg begynte ringingen i midten av Januar, men kunne ikke oppsøkte Colluseumklinikken for sjekk før 28 Mars. Helst skulle det som sagt skjedd tidligere, men grunnet mye ventetid og skole måtte et Drammensbesøk planlegges nøyere. Både mamma og pappa ble med som moralsk støtte. Null hull, selvsagt. Verre var det med tannen. Den var nemlig ikke som en normal visdomstann som tannlegen kunne dra rett ut. Nei. Her måtte det kjeveortoped, operasjon og skjæring til grunnet brusk, ben, lommer og alt som sperret for den. Lykkelig over god tannhelse måtte jeg allikevel svelge gleden, altså. Dessuten var han kun tilstede på Tirsdager, som igjen skapte et problem for en som ikke tar seg fri fra skolen. Da omsider skolen var slutt i Juni så fantes ingen timer ledige før slutten av August, når skolen igjen var i gang. Ettersom jeg ikke visste hvordan timene ville fordeles eller hvor mye tid jeg måtte ''holde av'' til å være dårlig, kunne jeg ikke bestille time. Å holde av hele dager er også vrient når det også skal passe for mamma. Jeg kunne dratt alene, men det er mer snakk om ''hvis noe galt skjer'' - og da behøver jeg en som følger meg. Ergo måtte jeg vente....

     

    Ved juletider 2014 begynte ting å skje. Jeg hadde et par uker med halsbetennelse noe som selvfølgelig trykte veldig på visdomstannen. Det gjorde ekstra vondt. Legen som gav meg antibiotikakur bad meg trekke tannen så fort som mulig, for det var ingen sannsynlighet for at den ville vokse fram. Jeg fikk kuren, men valgte å se det an et par dager. Det gjorde jeg rett i, og dermed slapp jeg unna en skikkelig diareuke. Revurderer kanskje det der litt. Jeg skulle helst sluppet ubehaget, for tannen vokste jo ikke fram.

     

    Vel. Det har vært mye fram og tilbake. Nå er tannen ute, og den ble ikke trukket i Drammen. Nei. Det var umulig å bestille time som ikke hadde 3 måneders ventetid, og dessuten kostet det langt mer enn nødvendig. Virkelig dårlig behandling av akuttpasienter må jeg si. Min tann var nemlig såpass inngrodd at den var farlig å ha der. Da jeg hoppet opp og ned under Vervenfestivalen bet jeg meg sønder og sammen, og blødde stadig fra munnen. Ubehag rundt spising var også tilstede. Hadde nemlig fått et underbitt på linje med en som skal ha regulering. Ikke bra og overhodet ikke forsvarlig å gå med. Gavekort fikk være det samme. Jeg betalte gladelig for at Colloseum sendte over bildene slik at jeg var ''free to go'' omkring tannlege. Etter en del reserach på nettet fant jeg ut omkring støtter og diverse. I tillegg også at sykehuset gjorde slike operasjoner, som i utgangspunktet er et langt billigere alternativ. Rundt økonomi er jeg ikke gjerrig, bare prinsippfast kan man si. Bare spør venninnene mine om hvor jeg parkerer i byen. Om det kan regnes som ''byen''. Haha. Vel. Tilbake til sykehuset. Mamma følte seg i tillegg mer betrygget med tanke på at jeg er undervektig og man ikke vet hvor mye kroppen min tåler. Der hadde de også mulighet til å kontrollere doser med narkose, og om jeg ble dårlig så var jeg i alle fall på et forsvarlig sted. Da kunne egentlig ventetiden få være den samme. Vel. Den gleden forsvant fort. Sykehuset tok kun imot folk med spesielle utviklingshemninger, så jeg hadde overhodet ingen mulighet til å få time der. En ny leterunde måtte derfor i gang, og det viste seg at ventetiden hos tannlegene faktisk var såpass ille som Colloseum skulle ha det til. Helt på trynet at tannhelsen skal prioriteres så dårlig i dette landet. ''Nei, for man kan jo bare få et gebiss om så er''. Selvsagt fikk jeg ikke den beskjeden, men er allikevel rasende og fortvilt over at jeg og sikkert flere ikke blir tatt på alvor. Velferdsstat? Velferdssystem? Hva er vel det når noe så viktig som tenner blir glemt bort? Jeg mener; dette er jo ikke min feil en gang. Ikke på noen måte. Jeg kan være så frustrert jeg bare vil, men skal ikke fortsette frustrasjonen i dette innlegget. Såpass politisk engasjert er jeg ikke. Jeg skal bare gladelig konstatere at jeg har fjernet rakkeren, og samtidig rette en stor takk til en tålmodig, snill og ikke minst fantastisk mamma. Jeg er overlykkelig over hvor opptatt hun er av å ta vare på meg og broren min.

     

    Visdomstannen har jeg holdt i sjakk siden betennelsen for altfor lenge siden. Det har vært daglig bruk av klorhexidinskyll og ekstra tannpuss og tyggiser etter måltidene. Litt smerter og ubehag innimellom, men ikke noe dramatisk vondt. Det er vel også derfor jeg bare lot tiden gå og heller avvente til jeg ''faktisk hadde tid''. Slik er jeg bare. Samtidig som jeg tenkte at det også kunne bestilles en ny tannlegetime i samme slengen. Selvsagt ikke i Drammen. Istedenfor ytterligere frustrasjon tok jeg rådet til mamma, og byttet til en her i byen. Det var like greit å ha noe i akseptabel avstand. Særlig når ting var såpass komplisert. Ved juletider (igjen) 2015 ble problemene igjen ekstra omfattende. Betennelsen begynte virkelig å blusse opp, og jeg hadde et såpass bitt at jeg daglig våknet med blod i halve munnen. Ingen piller fungerte som vidundermedisin nå. Jeg måtte bare innse at nok var nok. Slaget mot herr visdom var tapt Ved årsskiftet 15/16 taklet jeg ikke mer, og bestilte første time. Hittil mitt beste valg. Ikke at det var veldig gøy å investere jule- og bursdagspengene på tenner, men noen ting er bare ikke valgfritt - og for meg er tannhelse uvurderlig viktig. Kunne aldri prioritert bort den slags. Dessuten... Tannlegen var superdyktig, ekstremt tålmodig (forklarte grundig) og visste med en gang hvor hun skulle henvise meg angående visdomstannen. Hun skrøt hele tiden, og vi fikk til en real samtale der vi bablet om alt mulig rart. Herlighet. Så hyggelig det var. Skulle nesten invitert dama på kaffe. Men men. Poenget er at skippertakene ble tatt. Tross at jeg ikke er redd tannlegen så er det jammen avgjørende hvem man møter på. Jeg følte meg alt annet enn utrygg i stolen, for jeg visste at jeg ikke ble kastet ut av kontoret livredd og uvitende. Glad for null hull, men skuffet på grunn av ventetiden, bare. Det må være lov. Jeg ville jo bli ferdig der og da.. Vel. Hadde jeg taklet 2 år skulle jeg jammen takle 1 måned, også. Som til slutt endte opp med å bli 3 måneder. Og om jeg har gruet meg? Ikke akkurat. Bare veldig utålmodig.....


     

    Mine to neste skrå visdomstenner må for så vidt også ut, men heldigvis ingen hastesak. Ikke i år. En om gangen - og jeg overlever... Som alltid. Skråsmilefjes. Fikk dessuten masse skryt der jeg lå helt musestille. Hva skulle jeg ellers gjort? Er jo ikke akkurat redd tannlegen. Haha. Det til tross for at denne rakkeren satt bom fast, og krevde litt jobb. Kjeveortopeden stakk inn de sprøytene han kunne (tredoblet bedøvelsen pga en saftig betennelse som har sittet en stund - pulsen gikk i taket!)), skar opp innsiden av munnen, filte, boret og gjorde meg mer eller mindre lammet i store deler av fjeset. Pent syn. Føler jeg har spist blod siden, og det er det som gjør meg så hinsides kvalm. Brekker meg hvert sekund. Æsj. Selve opplevelsen der og da var meget ubehagelig og noe vond (holdt nærmest pusten samtidig som jeg svettet som en gris), men det er nå som bedøvelsen går ut at jeg virkelig kjenner hvor grusomt det føles. Selv med reseptbelagt smertestillende og ibux. Jeg har ekstremt høy smerteterskel, og merker normalt sett ikke om blodet spruter, nålene stikker meg eller om jeg har fått et eller annet sår. Vel. Ikke for å overdrive klagingen, men dette er noe annet. Noe helt annet. Dette er rett og slett smertefullt og ekstremt vondt. En helt annen versjon av smerte på en måte. Det finnes nærmest ikke ord, men så var det dog en ''pris'' jeg måtte betale. Enkelte ting er ikke valgfritt. Tannen måtte ut (og jeg er glad den er ute), og jeg vet at det kun kan bli bedre. Heldigvis noen dager til jeg skal på jobb. Dette synet er ikke mye vakkert, og vil ikke bli vakrere akkurat. Revurderer samtidig disse gåturene mine og det sosiale liv generelt, men vi får se. Å sitte inne gjør ikke særlig godt på skrotten akkurat. Og maten? Den blir som så, mulig næringsdrikker om dette vedvarer. Tulla. Mamma har bannlyst meg den slags, og heller kjøpt et lass med cottage cheese og yoghurter, så da blir det tonnevis med det. Har nemlig ingen planer om å miste et eneste gram. Så får vi håpe det blir tilfellet, også. Det er jo alltid en risiko for at det ene tar det andre, men men. Den gang den sorg - og nok grining herfra. Nå er jeg lei av å skrive om ubehag og alt som er vondt, og ordet ''visdomstann'' gir meg lyst til å spy. Derfor stopper jeg innlegget her. Med pillen innabords er jeg snart i drømmeland uansett, og får håpe det hjelper noe. Som regel gir den meg 8-10 timer uavbrutt søvn, om jeg er riktig trøtt - slik som nå (Døgnet ufrivillig i natt pga rastløshet) Bedre alternativ har jeg ikke, men skal helt klart se frem mot bedre dager. De kommer... Jeg overlever, som sagt. ''Fighter'' og optimist vet dere! Og nå gleder jeg meg til noen velfortjente timer på puta... 



     

  • 0

    Sykehustabbe (?)

    Jeg vet ikke hva jeg føler, men jeg vet hva jeg burde føle. Jeg burde være frustrert. Jeg burde være sint. Rasende. Da jeg falt på isen i Januar kjente jeg som sagt de samme antydninger som ved bruddet for tre år siden, og jeg var overbevist om at det var brudd også. Da jeg kom til legen mente han det samme, og sendte meg til akutten. Jeg tok røntgen, ventet x antall timer og ble møtt av en snerpete kjerrig med gebrokken uttale. Hun stilte tusenvis av spørsmål, men til ingen nytte sånn egentlig. Bildene var jo uavhengig av mine svar. Så kommer vi til bildene. Hun var usikker, og måtte forhøre seg med en ortoped. Nei, ingen brudd. Derfor ingen fatle. Armen var kun forslått og muskelfibre avrivd. Ikke noe mer. Armen skulle jeg bruke som før. Helst så mye som mulig.

     

    Jeg sa at noe var galt. Jeg sa det tidlig. Jeg kjenner meg selv såpass. Rådet om å bruke armen gjorde alt titusen ganger verre, og jeg levde nærmest på smertestillende. Det skulle ta 3-4 uker. Ikke 7-8. Jeg skulle ikke være sykemeldt så lenge. Noe var galt. Legen beordret meg til mr, og for første gang i historien er jeg glad jeg lot meg overtale, og at jeg dro på timen, og ikke avlyste den. Utsettet den bare. Til en tid som jeg kunne være våken på. Jeg dro med mamma, selvfølgelig. Hun er min støtte, og jeg er hennes. Det føles så himla mye bedre å gjennomføre ting når du har noen i ryggen. Så da dro vi da. Etter mamma var ferdig på jobb. Ventetiden var fin. 1 minutt over. Jeg måtte oppgi en fornuftig høyde og vekt før jeg ble sendt inn bundet fast til maskinen med øreklokker og tidenes dårligste ventemusikk på ørene. Ligge stille. Det er en prøvelse det. Særlig når det går 30 minutter. Jeg holdt på å sovne. Tross bråket. Da jeg kom ut var bergenseren fornøyd, og sendte meg hjem. ''Legen ser på bildene og gir svar''. Æsj. Måtte jeg vente enda lenger?

     

    Som jeg har skrevet en del ganger så er armen bedre. Mye bedre. Kun litt vondt om nettene, og hvis jeg strekker meg. Dette gjør at jeg fungerer utmerket i jobben min, og jeg løfter som før. Torsdag kom jeg på jobb, forberedt og klar. Minuttet før oppdager jeg en melding på svareren min. Den er fra legen. ''Jeg har sett på mr-bildene og......... det ser ut til at det er et brudd i skulderen''. Jeg ble sjokkert og ringte pappa med en gang. Er dette virkelig mulig? Kompetente mennesker som jobber på sykehuset ser ikke at jeg har brudd? Kanskje hadde det gått bedre om jeg visste realiteten, og fikk fatlet med en gang. Kanskje burde jeg vært sykemeldt lenger. Kanskje brukt tiden på å gå til fysio? Men nå. Nå er jeg bare litt tom, og utenforstående. Dette er det sykeste jeg har vært med på noensinne. Rødt kort!

     

    Jeg vet ikke hva som skjer videre. Jeg håper jeg overreagerer, og at jeg unngår operasjon på grunn av en dum sykehustabbe. Virkelig. Flere ''overraskelser'' har jeg ikke tid til. Orker ikke mer stress. Ikke nå som ting endelig er tilnærmet normalt. Normalt som syk, mener jeg. Til uken skal jeg snakke med legen min for å få en ordentlig klarhet i dette her. Jeg skulle ønske jeg var optimistisk (slik som det ser ut under).....

  • 0

    Forbilde

    Det handler verken om å være et bra eller et dårlig forbilde. Det handler om å være seg selv. Tørre å være seg selv, mener jeg. I den grad det går an. Selvfølgelig vil vi alle være påvirket av et eller annet. Det er ingen som greier å stå i mot press utenfra eller ytre påvirkninger. Det ville vært som å bo på en øde øy mutters alene - uten kontakt med omverden. Der man fanger sin egen mat, lager sine egne klær og foretar seg det man vil av aktiviteter. Hvor mange gjør det, liksom? Nei. Når det kommer til å være seg selv tror jeg det er viktig at man har smakt litt på livet. Jeg tror det er viktig at man har erfart, blitt presset og tatt valg. Ens egen stemme. Ens egen overbevisning. Den finner man ikke hvis man setter seg stille ned for seg selv. Da har man jo ingenting å drøfte. Ingenting å lure på.


     

    For det handler jo også om ''å bli sett''. Bli sett for den man er, og den man vil være. Tross at det er kjempevanskelig. Det er ikke slik at en er seg selv lik i flere tiår. Forandringer må til. Uforutsette ting skjer. Tilfeldigheter spiller inn. Noen ganger må vi gå til venstre, selv om vi vil til høyre. Andre ganger går vi allikevel til høyre, og møter på motgang større enn jordas diameter. Og hva sier det oss? Jo. Det forteller noe om styrken. Det motet vi har til å stå for det vi mener er riktig. Tross at det ikke alltid er riktig. Det er bare det at magefølelsen og ''stemmen inni hodet'' kjennes så sterk, så sterk. Umulig å ignorere. Også er det denne spenningen, da. Det suget en føler av å bli dratt mot noe. Igjen; det er kanskje ikke riktig, men hvem bryr seg? Det er ditt valg og dine muligheter som står på spill. Og vet du hva? Det er kun ved hjelp av deg selv at du kan være ditt eget forbilde.

     

    Når jeg sier forbilde, så mener jeg ikke den perfekte personen man på død og liv må se opp til, men heller den personen man ønsker/må være. Den personen som skal ta deg videre i livet. Den personen sikter jeg til. Det er nemlig den personen man må stole på. ''Å miste seg selv'' er faktisk ikke bare et utrrykk, men også en realitet. Plutselig står du der og ser på at verden farer forbi. Uten at du kan gjøre noe som helst. Uten at du kjenner noe som helst. Tankene er ikke til stede. Hodet er ikke til stede. Kroppen er synlig, men føles ikke som din egen. Den bare er der.


     

    Og når jeg er inne på kroppen som ''bare er der'' så kan jeg likeså og ironisk nok nevne kroppen min. Den elskede, og den hatede kroppen. Jeg elsker den for alt den får til (at den fungerer sånn ca), og jeg hater den for hvordan den ser ut. Jeg får aldri (under)spist meg til, trent meg til eller operert meg til den kroppen jeg vil ha. Hvorfor? Jo. Fordi den ikke eksisterer. Det har den aldri gjort, og det vil den trolig aldri gjøre. Hvis du spør meg så har jeg nemlig ikke noe svar på hvordan den skal se ut. Jeg vet rett og slett ikke, og kanskje er det det som gjør det hele så mye mer komplisert enn nødvendig. Og kanskje er det også derfor og desto viktigere at jeg greier å være et forbilde for meg selv. Det er bedre å akseptere det tidligst mulig. Kompleksfull eller ei. 

  • 0

    Med trening i blodet

    Det er flere år siden jeg la løpingen på hylla. Med tungt hjerte. Et sted sa det stopp. Et sted orket jeg ikke mer. Hjernen hadde lyst. Hjernen hadde behov. Kroppen sviktet. De to tingene som må samsvare samsvarte ikke lenger. Akkurat det er verdens vondeste følelse. Jeg husker så godt jeg sto med mine blodige klær, melkesyresmak i kjeften og tårer langt nedover kinnene. Det var så vondt. Jeg kunne jo ikke gi meg. Samvittigheten var ikke til å holde ut. Det samme kan man si om smertene. Jeg klarte ikke å rykke føttene fremover. Hjertet holdt på å hoppe ut. Så sliten var jeg. Så svimmel var jeg. Helt ferdig, rett og slett. Hvordan jeg på et mirakuløst vis kom meg hjem husker jeg ikke. Jeg husker bare glimt av turen. Og jeg husker dagen etterpå. Hvordan jeg måtte kjempe mot mine indre krefter. Energien hadde jeg, men også fornuften. Jeg var livredd for å begi meg ut på joggetur. Livredd for å falle om og dø. Istedenfor kalkulerte jeg meg fram til hvor mange kalorier turen utgjorde, og trakk dette fra maten. Jeg sluttet tross opplevelsen ikke å gå turer. Noen uker senere kom vi i kontakt med BUPA. De var meget klare på det: ingen trening! Ikke så mye som en gåtur, en gang. Det var som om dette satte en skikkelig trigger i meg. Akkurat som om jeg ikke ble redd for å løpe eller jogge lenger, og gjerne skulle bedrive den slags nå som jeg ikke fikk lov. Jeg benyttet alle muligheter. En tur på do var 5 minutters sprint. Når mamma var i dusjen løp jeg raskt opp og ned bakken utenfor. Satt jeg i sofaen hadde jeg på pledd slik at ingen så at jeg bedrev styrketrening og holdt beina strake i x antall minutter. Og sånn gikk det. Jeg brukte alle muligheter jeg så, og jeg raste nedover....

     

    Om nettene drømmer jeg fremdeles om trening. Ikke om det tvangsmessige, men om gleden. Om friheten. At kroppen spiller på lag, og hvor godt det er å bevege seg. Hvor godt det er å pushe seg selv, kjenne melkesyren, blodsmaken og ikke minst; tilfredsstillelsen etterpå. Ikke bare samvittigheten psykisk. Følelsen av å legge seg ned svett, andpusten og mørbanka - det er hva jeg savner. Disse gåturene. De er fine de. Jeg trenger å bevege kroppen, og kjenne den friske luften. Men; det blir med det. Pluss litt styrketrening for å opprettholde musklaturen. Lite, men nok. Jeg kan løpe, og jeg har overraskende bra kondisjon (til såpass undervektig å være), men jeg gjør det ikke. Jeg tør ikke med tanke på hvordan kroppen kan respondere, og jeg ser heller ikke vitsen når jeg vet hvor tvangsbetont og ikke minst unødvendig det vil føles. Jeg skal jo ikke ned i vekt akkurat. Det er noe som heter at man må ofre noe for å oppnå noe. Ingenting kommer gratis. Skal jeg komme tilbake til ordentlig trening må jeg ofre sykdommen. Jeg må ofre et liv med anoreksi og ta de kamper som må til for å bygge en sterk kropp. Det er enten eller!

  • 0

    Før jeg sklir av...

    Sykemeldingen har vært både nødvendig og unødvendig. Nødvendig med tanke på den fysiske form. Unødvendig med tanke på den psykiske. Jeg har rett og slett ikke godt av flere hjemmedager i strekk. Det gjør noe med meg. Jeg blir en skikkelig latmannsperson, og rutinene faller totalt ut. Det har de også gjort denne gangen, dessverre. Særlig med sovingen. Eksempelvis kan jeg stå opp når det er mørkt, for så å døgne og da ikke være trøtt før dagen er godt i gang. Greit at jeg hadde smertene å skylde på tidligere, men ettersom de ikke har vært like fremtredende (selv om armen fremdeles er som så) den siste uken så tilsier nok det at kroppen min har havnet inn i et dårlig mønster. Pillene fungerte fint i starten, men ettersom kroppen tydeligvis vente seg litt til dem, så var de plutselig ikke ''sterke nok''. Eller. Det tar en stund før de virker, mener jeg. Jeg skjønner ikke hvorfor alle tankene og planleggingen må dukke opp når jeg skal sove og egentlig er stuptrøtt. Det er liksom full hjerneaktivitet, mens resten av kroppen er i dvale/koma/drømmeland. Noe synonymt med sovende. Skikkelig ubehagelig i grunn. Men men. Jeg kommer overhodet ikke til å gjøre noe drastisk med det problemet. Sterkere piller skjer ikke, for som jeg sa; de jeg bruker er sterke nok når de først fungerer. En gang utpå formiddagen. Haha. Og når jeg først sovner så får jeg mange timer uavbrutt. Med de rareste drømmer, vel og merke. I natt ble jeg tvangsgiftet med en islandsk gutt under vann og stordalen viet oss. Resten var bare enda merkeligere, så det skal definitivt ikke stå på kjedsomheten. Og jeg sover jo når jeg drømmer. Ergo henter meg altså inn noe, og alt er bedre enn ingenting som de sier. Tross at det er for lite. Jeg får heller bare takle litt underskudd på søvn de kommende dagene/ukene, og satse på at det retter seg opp når alt er tilbake ved normalen. Har jeg en plikt/grunn til å stå opp tidlig, så vil jeg også bli tidligere trøtt. Logisk nok....


     

    Sist jeg var et slikt innedyr var da jeg brakk armen - for 3 år siden. Den gang kunne jeg ikke bevege meg ute en gang, så sånnsett er jeg takknemlig. Utover det er jeg vel ikke særlig tilfreds med hvordan situasjonen har utartet seg. Jeg har jo ikke hatt noen spesifikke gjøremål (som skole eller hjemmearbeid feks) i løpet av perioden, og det har gjort til at mitt sosiale liv har vært nada - med unntak av et cafébesøk og en bytur, pluss en haug av mathandlinger. Det er noe, men absolutt ikke nok. Jeg kjenner veldig på hvilket ork hver dag har vært, og at jeg nært sagt ikke har hatt lyst til å stå opp. Kun fordi jeg kjeder meg sånn, eller synes sånn synd på meg selv. Den positive jenta jeg vanligvis er har vært en kamp å hente fram. Hun har til tider vært for irritabel, deprimert og alt annet enn konfliktsky. ''Gidder ikke, orker ikke, vil ikke'' - ligner ikke meg akkurat. Dette gjør meg mildt sagt ganske oppgitt. Jeg sa nemlig at armen ikke skulle gjøre meg apatisk og giddeløs, men hva skjedde? Allerde etter første uken stod kreativiteteten, lysten og kreftene bom stile. Jeg ville ingenting. Bare sove. Man skulle dro dette svekket meg vektmessig, men nei. Heldigvis har jeg greid opprettholde matvanene som før, hvilket som er en befrielse (og nødvendighet!) - da jeg fryktet en nedgang aller aller mest.

     

    Nok syting. Ting går heldigvis rette veien, og som vi sier; det kommer en dag i morgen. En fin en. I morgen skal jeg nemlig på jobb, og som mange sikkert forstår; det trengs virkelig. Jeg må ha tilbake rutinene, og få litt orden på livet igjen. Utålmodigheten har slitt altfor mye i meg, så nå behøves det nye impulser bedre rutiner og en god dose hardbanka motivasjon!

  • 0

    Misunnelsen jeg aldri forstod..

    På ungdomsskolen var det en jente som unngikk meg. Bestandig. Vi gikk i samme klasse, og selv om jeg hilste, så fikk jeg aldri noe ''hei'' tilbake. En dag tok jeg mot til meg selv. Jeg gikk bort til jenta og konfronterte henne. Istedenfor å benekte, slik jeg egentlig håpet hun skulle, svarte hun. Ordene bet seg fast i meg. Fire saftige gloser jeg aldri siden har glemt. ''Jeg liker deg ikke''. Som det skar i sjelen. Var det faktisk noen som ikke likte meg? Hvordan var det mulig? Hva kunne jeg gjøre?

     

    Dette var på slutten av skoledagen, så jeg dro hjem nokså tankefull. Betongansiktet beholdt jeg. Ikke en tåre å se. Senere samme dag hastet jeg til byen. Jeg spanderte på meg det ene og det andre, og tusenlappene fløy nærmest ut av lommeboka. Uten at jeg egentlig så noe behov, men hva så? God nok klesstil, check. 1 steg på veien. Dagen etter sørget jeg for å gni merkene inn i trynet på henne. Reaksjon? Nei. Og dere kan tro det provoserte meg. Jeg måtte virkelig gjøre alt for å få denne ene jenta til å like meg. En person. Galskap. Så hvor gikk veien videre? Jo. I løpet av uken tilbakela jeg flere mil under joggeskoene, til sammen over 25 svette timer. Jeg satt oppe til langt på morgenkvisten for å rekke leksene. Jeg kuttet sukker tvert, og gikk inn i en slags typ veganerkost. Problemet var bare det at jeg ikke likte grønnsaker. Mange vil nå tro at dette fortsetter. Det gjorde ikke det... da. Jeg merket fort at både lommebok, humør og selvfølelse var på bånn, og den gang greide jeg ikke å ha det slik. Jeg fant fram kraften i meg selv og valgte faktisk gi f i hele jenta. Hun var ikke verdt mine penger, min tid og min oppmerksomhet. Det gikk noen uker før jeg innså det, riktig nok. Det skumle derimot var det at jeg hadde fått forsmaken på et eller annet. Et eller annet sykt. Det var ikke denne jenta, men det var meg. Det var nå jeg som ikke likte meg selv. Jeg tenkte selv at jeg ikke var ikke god nok på skolen, spiste bra nok eller trente nok. Det hadde ingenting med det fysiske og utseende å gjøre. Helsesøster hadde fortalt meg at jeg lå noen kilo lavere i forhold til det jeg skulle/burde høydemessig. Altså; at jeg var for tynn. Utseendet var derfor ikke noe problem i første omgang. Det som derimot spilte inn her var følelsene. Følelsene og den gode samvittigheten. At jeg hver dag kunne legge meg med et smil og vite at jeg hadde mestret dagen. Jeg la meg med dette smilet i flere uker, og forventet at det var der så lenge jeg presterte tilstrekkelig. Et sted forsvant det. 6'eren var ikke nok. Det var for mye mat, og for lite trening. Nå begynte jeg også å se en kropp jeg ikke likte, også. En kropp som var for stor. Og derfra vet dere hvordan det gikk.....

     

    Da jeg ble tvangsinnlagt i 2010 var jeg alt annet enn fornøyd. Jeg bar så mye skam, hat, redsel og frustrasjon. Følelsene var helt ute av kontroll. Det var ikke før jeg startet offentlig med blogg at jeg fikk litt mer ''bakkekontakt''. Det var også da jeg fikk støtten jeg hele veien hadde trengt, men aldri turt be om. Deriblandt også et av mange brev. Et langt brev. Fra hun som ikke likte meg. Ingen sure miner eller hat den dag i dag - det skal sies. Jeg publiserer innlegget med tillatelse, tross at vi ikke har hatt kontakt siden dette brevet. Det er over 5 år siden, men jeg husker det enda. Uten å bla tilbake. Hun forklarte meg om sin egen situasjon og hvor usikker hun var, og det var greit nok. Det forstod jeg. Slik var jo jeg også på en ny ungdomsskole der jeg knapt kjente tre-fire stykker. Dette derimot var ikke hvordan hun så på meg. I hennes øyne var jeg en selvsikker jente. En jente som var ''for bra'' og som misunte. Jeg skal innrømme at næringsdrikken var på vei opp da jeg leste hva hun skrev. Hennes sannhet stemte overhodet ikke overens med min sannhet, men det gjør meg vondt å vite at hun oppfattet meg slik og at jeg istedenfor å ''ta signalene'' heller provoserte henne ytterligere. Prøvde å være enda bedre. I teorien sparket jeg på en som lå nede, og det får meg til å føle meg som verdens verste person skal jeg være ærlig. Så er det en annen side av saken. Jeg unngikk henne ikke. Jeg oppsøkte henne, tok kontakt og spurte. Hun gav meg et halvveis svar, og jeg tolket det på min måte. Kanskje burde jeg prøvd hardere? Jeg vet ikke. Jeg var jo en uerfaren ungdom - til mitt forsvar. Samtidig vet jeg ikke om andre ungdommer hadde tolket ordene ''jeg liker deg'' som ''jeg misunner deg''. Det er jo to vidt forskjellige ordfraser spør du meg. Men altså; slikt skjer hver dag. Mange føler seg mobbet og utfryst, kanskje uten grunn. Hjernen vår har nemlig en tendens til å vri den ene om til det andre. Av ulike grunner. Og hva gjør vi? Jo, vi godtar det. Vi tenker at sånn er det, og lar det påvirke oss negativt. Istedenfor å oppsøke ''problemet'' og finne hele sannheten. Selvsagt skal man ikke grave i noe som er vondt om det gjør vondere, men noen ganger kan allikevel det å gå ''den tøffe veien'' åpne opp for noe bedre. En bedre hverdag. Et bedre sinn. Litt som på samme måte med denne sykdommen. Uten at jeg skal skifte spor der. Nei. Jeg skal på ingen måte forsvare noe eller noen, for jeg vet at ting overhodet ikke er enkelt bestandig. Jeg snakker bare litt generelt, fordi jeg mener det er viktig at hver og en av oss våger være litt tøffe og gi litt mer f i problemene. Vår indre styrke er nemlig uvurderlig, men kun hvis vi bruker den riktig. Det har jeg defintivt lært!

     

  • 0

    Tiden vil vise...

    Det trenger ikke være 14 Februar for at jeg skal kjenne på singeltilværelsen. Nei. Den kan jeg like gjerne kjenne på en (sikkert flere) av de 364 kalenderdagene. Å være singel er kjipt, men på en måte noe jeg har lært å leve ''som''. Ja, for jeg har jo aldri hatt kjæreste, jeg. Ikke vært på date en gang. På barneskolen var jeg det man kaller småforelsket og jeg lot meg fascinere av guttene, mens på ungdomsskolen hadde jeg nesten hjertet litt utenpå til tider. Det er vel det man kaller betatt, tror jeg? Vet ikke. Har ikke kjent det slik siden eller oppdaget noen aktuelle kandidater i ettertid, for den sags skyld. Med unntak av tidlig videregående. Alle så det. Alle utenom meg. Og da jeg så det - da var det for sent. Vel. Uansett hadde det nok ikke vært han og meg nå. Vi var så unge den gang. Ante ikke hva forhold innebar. Om jeg angrer? Både ja, og nei. Men tro meg; tiden ble brukt opp, den. På skole, jobb, trening og sunnhetsregimet mitt. Meg, meg, meg. Frøken perfekt - hun skulle jeg være. 24/7. Etter jeg ble syk havnet nok kjæresteprioriteringen bakerst vil jeg tro. Men. En positiv ting skal allikevel sies. Jeg finner heller en person jeg kan se for meg resten av livet mitt med (skremmende å si) enn en jeg kan være sammen med for en liten periode. Bare for å ha en kjæreste. Det må være seriøst. Jeg er såpass gammel nå. Altså; med tanke på kjærlighetslivet. Nå er det livspartneren min jeg vil ha. Han jeg skal gifte meg med. Faktisk. Og nei. Jeg er ikke pesimistisk og negativ selv om jeg alltid har båret stempelet singel. Jeg er derimot åpen, nysgjerrig, interessert - og bittelitt kresen. Ganske, mener jeg. Det er ikke feil å si at en høy galant sporty mann (pappagutt) med pene øyne tiltrekker meg. Det er selvfølgelig det indre som teller, men man må jo begynne et sted? Må man ikke? Mamma har alltid fortalt meg verdien av å være kostbar, og hun har jo tross alt levd side om side med pappa siden 1989. Deres kjærlighet inspirerer stort, og hvem vet? En dag er jeg også villig til å satse. Villig til å åpne hjertet mitt. Plutselig dukker nemlig mr right opp. Det vet jeg! 

     

    Jeg har alltid vært en skikkelig guttejente: Hun som heller var bestevenn med guttene framfor hun som datet dem. På et stadie i livet hadde jeg faktisk flere guttevenner enn jentevenner. Men det har på ingen måte satt noen standard for meg. Med årenes løp (og på grunn av sykdommen) har jeg blitt langt mer sårbar. Griner jo av rørende scener på reality, til og med. Jeg tror absolutt jeg er en kjærestejente, selv om det enda ikke finnes bevis som peker i den retning. Følelsen av å være elsket, og å kunne elske tilbake - den gir meg det varmeste hjerte og de beste sommerfugler i magen. Jeg vil ha en person i livet mitt som elsker meg for den jeg er, og ikke fordi han ''må''. Jeg mener; foreldrene mine elsker meg fordi de er foreldrene mine, og har kjent meg hele livet. Denne personen møter jeg trolig kvartveis i livet, og vedkommende skal lære seg å kjenne meg - og jeg skal lære meg å kjenne han. Vi skal være hverandres støttepute. På gode som dårlige dager. Det føles unikt.

     

    Selvfølgelig finnes det ingenting forutsatt med kjærligheten. Den kommer, og den går. Jeg har vært vitne til stygge brudd, skilsmisser og hatske avskjeder. Ofte fordi folk er desperate og ikke vet hva de går til i første omgang. Ofte, ikke alltid. Skulle jeg selv føle jeg har drømmemannen, så vet jeg neimen ikke om det er en holdbar en eller om han vil være hos meg. Så er ikke det poenget heller. Tiden vil vise om et forhold er riktig eller ei. For begge to. Man er jo to som deler noe verdifullt. Kjærligheten skal nemlig komme naturlig og være noe vakkert - ei fremprovosert og apatisk. Det er definitivt verdt å gi den en sjanse - så gjenstår det å se om det er min mann jeg drikker kaffe med på gamlehjemmet (?) og ikke bare den mannlige sykepleieren på turnus...

  • 0

    Dødsangst første (og siste gang)

    Dagen etter jeg var hos legen, Onsdag den 20 Januar. Jeg hadde så vondt. Så vondt. Helst ville jeg ikke stå opp, men jeg måtte. Klokkenslett? Det vil jeg ikke skrive en gang. Sier bare at det var mørkt ute... Allikevel var jeg trøtt som et uvær. Mye skyldes mangel på søvn de foregående dagene. Jeg vurderte lenge om jeg skulle stå opp, men som jeg skrev; jeg måtte. Har dog en anoreksi i tillegg. Jeg reiste meg forsiktig opp med støtte fra høyre arm. Kroppen føltes tung. Å dra på sokkene var et skikkelig ork. Også måtte jeg på med ullstilongs, trøye og genser i tillegg. Tortur. Jeg kom meg omsider ut av rommet. Så var det opp trappen. Enda mer tortur. Beina ville ikke gå fremover. Jeg hadde ingen styrke eller stabilitet i kroppen. Brukte lang tid. 1 minutt ekstra per trapp. Da jeg hadde rundet alle trinnene, føltes det som om jeg nådde en slags målstrek. Helt mørbanka. Dessuten, hvor var alle de andre? Jeg ropte og skrek ''mamma'' flere ganger på rad, men ingen mor svarte. Dette gjorde meg ikke mer energifull, akkurat. Innbilte meg i noen sekunder at jeg var helt alene i verden. Plutselig kom tårene, og jeg kjente på en blandet følelse av å være livredd, sint og lei meg. Plutselig begynte hjernen å kverne, og alle spørsmålene dukket opp. Jeg ble så skremt. Hva hvis? Når? Alle disse bekymringene jeg har med sykdommen, men som jeg ikke orker tenke på. Rett og slett fordi den type tankevirksomhet gir meg dårlig samvittighet, sterk uro i kroppen og en selvfølelse lik null.

     

    Det hele endte med at jeg la meg paddeflat på badegulvet i fosterstilling. Desperat. Ryggen min tåler nemlig fliser dårlig. 1 1/2 time senere lå jeg der fremdeles. 1. Fordi jeg fremdeles var redd. 2. Fordi jeg ikke kom meg opp. Og jeg hadde ikke mer stemme igjen, eller tårer å ta av. Det var som om jeg eksisterte uten å eksistere. Vanskelig å forklare. En helt ny opplevelse i alle fall. Og da tenker jeg på de som opplever dette hver dag. De som knapt orker stå opp, og som piner seg de få metrene ut av huset bare for å hente posten. Det er så lett å bagtellisere ting man ikke kjenner til - nettopp fordi man ikke vet bedre. Fordi man ikke har opplevd det selv. Igjen blir jeg ikke sint. Jeg forstår det godt. Hadde jeg selv vært erfaringsfri så er det ikke sikkert jeg hadde vært like åpen, tolerant og forståelsesfull hva angår mental helse. Positiviteten min derimot. Den kan ingen ta fra meg, og kanskje er det en av mine største drivkrafter her i livet. Tross at jeg vet (av realistiske grunner) at noe ikke vil gå min vei, så har jeg hele tiden dette håpet. Jeg lever i nuet og tar aldri sorger på forskudd. Såfremt jeg gjør det beste ut av enhver situasjon vet jeg med meg selv at jeg ikke kan gjøre noe bedre. Det er ikke alltid jeg er like heldig. Noen ganger skjer ting som ikke skal skje. Slik som denne gang. Jeg kan bruke tid og energi på å bebreide meg selv, men finner sjelden svar i det. Istedenfor å kaste bort krefter på unødige saker velger jeg heller å rette blikket framover. Dette har vært noen krevende uker, og de legger jeg heldigvis snart bak meg. Armen begynner å komme mer og mer tilbake til hektene, og energinivået mitt er i det minste bedre enn på lenge. Grunn nok til å være positiv - spør du meg!

  • 0

    SED-forstyrret

    Jeg har aldri levd i skam over min ekstreme kresenhet, men jeg har heller aldri vært stolt over den. Tross det så har det vært umulig å komme unna. Mat er et tema som går igjen flere ganger daglig, og det finnes ikke tall på unnskyldninger jeg har brukt for å slippe unna tilstelninger og måltider. Ei heller for hvor mange måltider jeg har skippet fordi jeg ikke likte det ene eller andre. På barneskolen var det standard å kaste skolematen, på SFO fikk jeg tørre knekkebrød på bestilling og hjemme hos venninner stod jeg alltid over middagen som ble servert (med unntak av fredagstacoen til min bestevenninnes far). Ellers; ''Jeg venter til jeg kommer hjem, jeg''. Frokost spiste jeg for første gang i åttende klasse - i håp om å prestere bedre på trening og i gymtimene. Havregrøt kokt på vann - uten kanel og sukker. Smoothie med rå eggeplomme etter skolen. Dette var like før ortoreksien bet seg fast. Første gang jeg spiste brød, som i ''spise'' var da jeg ble tvunget av BUPA i en alder av 17 år. Måtte være uten frø, selvsagt. Takler dem ikke. Grønnsaker har jeg aldri likt. Med unntak av rå gulrøtter. På knekkebrødene var det kun spekeskinke. Til nød andre skinkepålegg. Tålte ikke melk, og drakk juice kun hvis den var iblandet vann, da magen min fikk totalt sjokk av syren. I bursdagsselskaper ventet jeg til de andre var gått fra bordet før jeg turte å ta til meg pølser I SERVIETT eller pizza UTEN FYLL. Jeg holdt meg helst til gele, men tok gjerne en neve chilinøtter hvis det var en sofa å hive fra seg nøttene i. Og om det var en eller annen kake så gikk det fint å ta av topplokket og klemme kakemassen inn i servietten. Hvis jeg ble invitert ut, som feks på Mc Donalds stod jeg over. Det nærmeste du kom restaurant med meg var wienertoast på gatekjøkken. Det var hvertfall pinlig i heimkunnskapen, for det eneste jeg smakte på der var en fruktsalat og litt eplemost. Men, de andre vente seg til det. Etter fire-fem ganger ble jeg ikke spurt om å smake en gang. Noe som dempet stresset i meg betraktelig. Hvorfor jeg alltid har vært og enda er ekstremt kresen er vanskelig å si, og egentlig er det ingen grunn for det heller. Mamma og pappa kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg har alltid blitt introdusert for mat og hatt muligheten til å smake på det jeg ville. Jeg har bare ikke hatt lyst. Bare ikke vært fristet. Ikke sett noe vits eller glede med det. Ofte fordi jeg ikke likte at andre så jeg spiste, ble kvalm eller kastet opp ufrivillig. Sistnevnte skjedde/skjer dessverre altfor ofte. Når noe ikke lukter ''godt nok'', ''ser bra nok ut'' eller er ''ekkelt i konsistens'' så bør jeg definitivt skygge banen. Ta for eksempel banan eller tomat. Det går ikke å få ned. Konsistensen gjør meg mer dårlig enn smaken. For ikke å snakke om lukter. Det er et langt kapittel. Venninnen min på barneskolen trodde jeg unngikk henne fordi vi aldri satt sammen i lunsjen. Jeg turte jo ikke å si at jeg ikke taklet lukten av leverpostei, så jeg gjemte meg heller på do i storefri. Da hadde jeg liksom en grunn ettersom jeg ikke var ''til stede'' i klasserommet. Og da jeg var innlagt trodde de kun det var anoreksien som snakket (selv når jeg ikke ville ha salaten), så da nyttet ingen overbevisninger og jeg endte som sagt opp med et magesår (av og svelge nøtter) og deretter næringsdrikker. Like greit. Ikke noe vits i å krige med de høyere makter. Omsider har jeg allikevel trosset meg selv litt. Riktig nok har jeg hatt mange hindre på veien. Intoleranser, allergier og en langt mer irritabel tarm har blitt svar på mitt sykehusopphold og ensformige kosthold, men til gjengjeld har jeg lært meg å like enkelte fiskeslag, soyamelk, brokkoli, smøreost og 4-kornblanding. Pluss et par single sukkerholdige sjokolader, faktisk. Og det på intet mindre enn 5 år. Folk som leser dette jubler kanskje ikke over min fremgang, og det er greit. Å bruke ordet fremgang er kanskje feil for andre, men ikke for meg. Jeg har alltid vært jenta som ikke spiser det hun får servert, og som med 110% sannhet kan ramse opp flere ting hun ikke liker framfor ting hun liker....

     

    Det gleder meg derfor å si en ting. Gleder på den måten at jeg føler lettelse. Med tanke på at det er noe håndfast i det jeg forteller - og kanskje derfor tør jeg poste dette innlegget, også. Å være kresen er ikke bare en greie der man bestemmer seg for at man ikke liker ting. Det bugner i noe mer. Senest i går på tv omtalte de en ny ''spiseforstyrrelse'', Selective Eating Disorder (SED). Jeg googlet og fant et lite intervju om den her. Det går ganske enkelt ut på at enkelte personer kun greier å spise et bestemt utvalg matvarer, rett og slett fordi en fysisk eller psykisk får reaksjoner så fort en dytter i seg ting kroppen (og hodet) ikke kan hanskes med. Folk kan si hva de vil, men man kan ikke tvinge noen til å like noe. Det er ikke slik at man kan spise noe x antall ganger, også liker man det plutselig. Jeg forstår at dette er individuelt. Snakker man om en anoreksi eller ortoreksi så vil en dra fram angsten, og det er selvsagt naturlig hvis en likte det før en ble syk. Selvfølgelig er det ''skumle'' ting jeg ikke spiser nå som jeg likte før jeg ble syk. Men akkurat det er uvesentlig nå. Dette går ikke på den slags angst. Dette er noe annet, og jeg må innrømme at denne problematikken virkelig fanget meg. I den grad at jeg begynte å undre. Undre omkring min kresenhet og turbulente matforhold. Ting må jo ha en naturlig forklaring? Må det ikke? Jeg som hele livet har vært så kresen har kanskje hele tiden vært spiseforstyrret (men ikke i samme omfang som nå)? For å bruke litt store ord. Uten å påstå noe. Det er bare det at jeg tidligere hadde vent meg til det, og hele tiden fant fram til løsninger som har gjorde det enkelt for meg å komme gjennom hverdagen. Jeg har aldri klaget eller lagt det matmessige fram som et problem, og jeg har heller aldri fremstått som en '''trengende'' eller uselvstendig person ovenfor andre. Folk lærte seg bare til at jeg var ''hun kresne'', og det var liksom ikke noe å gjøre noe med.  Istedenfor at jeg måtte si nei takk unnlot de heller å invitere meg med på diverse. Den dag i dag er det litt sårt å tenke på. Jeg vet hvor mye jeg har forsaket med tanke på at jeg alltid virket så reservert og lite villig. Ja, for det ble jeg jo når jeg løy og serverte disse unnskyldningene mine gang på gang. Folk måtte jo gjennomskue det til slutt...

     

    Fremover er det ikke godt å si, men jeg kan konkludere med at jeg overhodet ikke skal bli altetende, og at restaurantbesøk ikke er innenfor min radar. Den gourmetmiddagen tar jeg heller hjemme. Den dag jeg tør, riktig nok. Jeg mener... Hvorfor manne meg opp til å spise en restaurantbiff når jeg aldri har likt saus, poteter eller grønnsaksgarnityr, liksom?  Nei. Jeg skal ha måltider og rutiner som virker for meg. En biff med pasta/ris og stekt ananas for eksempel. Jeg må gjøre som før anoreksien, og spise det jeg likte da (og i teorien liker) slik at jeg igjen får et ''kosthold'' jeg kan leve med (overleve på) - uten at jeg brekker meg eller føler smakssansene vrir seg i smerte. Samt at jeg må ta hensyn til alle disse intoleransene/allergiene som har oppstått.  Hvem vet.... Kanskje blir det litt færre kreattive unnskyldninger med tiden? Vel. Det er ingen lett sak, men det finnes ingen vei utenom. Kan det ikke være ''litt av alt'' så må det heller være ''mye av litt''. Mye av det lille jeg liker.... likte. 

  • 0

    På bedringens vei...

    Armen er bedre, men fremdeles vond, litt hoven og greit grønnblå. Vondere og mer fargerrik enn både jeg og legen hadde trodd skal jeg være ærlig. Det er litt krise at ting tar så lang tid med meg. Heldigvis var det ikke de mest hektiske og viktigste månedene det var snakk om, men allikevel. Jeg bekymrer meg mye over ''neste gang''. Med tiden har jeg merket hvor vondt jeg kan få, og hvor skremmende lite som skal til. Et feilløft eller en liten frontkollisjon er nok til å få det man på fagspråket kaller støtskader. Forebyggingen her er særlig tøyeøvelser. Er jeg litt for dårlig der må jeg fort bøte med en blåmerkevond brystmuskel og innovervendt hofte. Noe sånt. Det handler om å ta vare på kroppen uansett hvilken form den er i.  Skal jeg da unngå å gå ut av døren? Altså. Jeg er selvfølgelig bestemt på at kroppen skal bli bedre, men jeg må prioritere livet før den tid, også. Jeg kan ikke sette alt på pause og vente på at jeg blir frisk før jeg skal leve. Jo mer jeg lever, jo mer klarer jeg å ignorere sykdommen. Både fysisk og psykisk. Det føler jeg er avgjørende steg. Nettopp fordi de gir meg lyst, motivasjon og glede. En sånn slags livsglede som driver meg i hverdagen!

     

    Jeg stod i et lite dilemma skal jeg være ærlig. To valg. Forlenge sykemelding og ta MR (som legen på en måte bestemte) eller gå tilbake i jobb. Jeg har særlig måtte vurdere dette nå den siste uken. Som jeg sa; armen er bedre, men fremdeles vond. Det gjør at ting blir litt halvveis. De som kjenner meg vet at jeg ikke gjør ting halvveis. Derfor kunne jeg ikke gå tilbake i jobb, og akkurat den sitter langt inne... Tross at armen ikke smerter 24/7 så kan den plutselig svikte. Her om dagen fikk jeg all saften over meg da jeg mistet matbrettet, fordi muskelstyrken og armen generelt plutselig ''forsvant''. Den skal nok få litt opptrening før den er fin, og jeg har noe treningsutstyr jeg fikk fra fysioterapeut den gang. Utover det så er det søvnkvaliteten min det står på. Her har jeg også hatt et dilemma, og nok et valg. Skal jeg ta piller? Jeg tok piller de første dagene, og det fungerte overraskende bra. Litt vel bra. Jeg fikk langt over 12 timer søvn de nettene, og stod opp supertrøtt langt utpå ettermiddag/kveld derpå. Det begrenset tiden noe kan man si. De neste dagene sto jeg derfor over, ettersom jeg hadde noen planer med mamma. I to dager funket det, før jeg igjen var på en ny runddans av tanker, tårer og smerter. Våkenatt og en haug med mareritt. Ergo gikk jeg tilbake til pillene. Jeg sovner jo ikke av meg selv. Ikke før 9 på morgenen. Tidligst. Men. Jeg må noen ganger takle det, fordi jeg ikke alltid har tiden til rådighet. Da blir det litt sånn jojo. For som jeg sa; tiden. Den er ikke alltid med meg. Når jeg kan ta piller avhenger av neste dag, og at jeg har fri. Helt fri. Ja, for jeg sover mange mange timer i strekk med dem. 12 pluss. Jeg tror ikke det er det at pillene er så sterke nødvendigvis, for de går under kategorien allergi og ikke søvnmedisin. Det er vel heller bare det at jeg har ligget så ekstremt bakpå. Når jeg først sovner uten tanker og smerter så utnytter kroppen min det til det maksimale. Like greit, egentlig.

     

    Pillene fungerer på måten at de blokkerer alle tanker, og gjør meg rolig og søvnig. Jeg prøvde å tenke ut hvordan jeg skulle planlegge denne dagen, men kom ikke lenger enn til hvilken genser jeg skulle ha på meg. Blacket bare helt ut. Noe som sikkert trengtes. Trengs, mener jeg. Ja, for den gode virkningen er bra. Veldig bra, men absolutt ikke noe jeg skal se meg blind på. Dette er kun for å komme seg tilbake i hverdagen. Jeg har derfor bedt mamma passe på pillene og gi meg de nettene jeg føler jeg trenger. Jeg vil ikke vite hvor de er. Som jeg skrev er jeg pillemotstander, og som sagt satt det langt inne å velge en slik løsning. Allikevel føler jeg ikke jeg hadde noe valg. Kunne lett utviklet me (som det ikke er sikkert en blir frisk fra) eller noe verre om disse problemene hadde vedvart. Og jeg tok en avgjørelse i samråd med lege, så jeg vil ikke si at det var feil akkurat. Men igjen; jeg snakker kun for meg selv. Skal på ingen måte reklamere eller friste andre til noe slikt. Folk må selv vite hva de går til. Hvorfor jeg da blogger om det så åpenlyst? Vel. Dette er en blogg som omhandler min hverdag med sykdom og de utfordringer og gleder som følger med. Samtidig er det en blogg som andre skal kunne kjenne seg igjen i, og også hvor hvem som helst kan hente informasjon. Jeg kunne jo ikke ''forsvinne'' og bare ignorere det skjedde. Brudd og skader er en del av osteoporosen, som igjen er av de negative følgene med anoreksi. Det er ingen skremselspropaganda, men en viktig informasjon som jeg videreformidler...


     

  • 0

    Den beste bekreftelsen

    Jeg må ha bekreftelse på ting jeg egentlig vet. Ikke fordi jeg er usikker nødvendigvis, men fordi jeg bare trenger en ekstra piff. Det er rart hvordan andres ord ofte har så mye større makt enn mine egne. Hvordan jeg automatisk føler meg så mye bedre så fort andre sier noe positivt. Akkurat som om det veier mest. Det er litt skremmende. Det sier jo mye om hvordan jeg, og sikkert mange andre enkelt lar seg påvirke av samfunnets normer og regler. Regler for hvordan vi bør se ut, hvordan vi bør te oss og hvordan vi bør mestre hverdagen. Jeg trenger noe. Ikke en misformet Barbie eller en artikkel om trening og sunnhet. Nei. Ikke noen form for inspirasjon nødvendigvis. Den florerer allerede overalt. Positiv som negativ. Det jeg trenger er som jeg sier; bekreftelsen. Ordene. At folk gir meg noe - og også at jeg har noe å gi. Det handler like mye om sistnevnte. Jeg føler meg tusen ganger gladere hvis jeg gir kompliment til en person, personen smiler og takker litt uventet/sjokkert. Det å vite at man spontant kan gjøre dagen til en person hakket bedre. Det er jo faktisk en av de beste bekreftelsene en kan gi seg selv...

     

  • 0

    Vakre vesen

    Gjennom medgang.

    Gjennom motgang.

    Har du vært der for meg.

    Aldri gitt opp.

    Aldri sagt stopp.

     

    Du nydelige, snille, omsorgsfulle mamma. Jeg kjenner ingen som evner å vise større kjærlighet enn du. Ditt hjerte består av rent gull. Tusen takk for alle år og alle fine minner vi har skapt. Jeg gleder meg til alt vi videre skal oppleve sammen. Du er en av mine største inspirasjoner, og jeg håper en dag. Når jeg er frisk - at jeg blir et like fantastisk menneske som deg!  

     

  • 0

    Pillemotstander

    Jeg rakk så vidt å se det nye rommet mitt før jeg ble overlesset med en stor bunke papirark. Skjemaer. Avkrysning. Kjempegøy. Velkommen til RASP, liksom. Jeg var ikke særlig motivert, det skal sies. Jeg ble overflyttet på tvang, og i aller høyeste grad mot min vilje. Nå skulle de attpåtil få beviset. Svart på hvitt. ''Den mest deprimerte noensinne'' - det kalte overlegen meg. Hun antydet at jeg var på randen til å skade meg selv, i samme slengen. Jeg hadde jo forsøkt å ta livet mitt uken før. Overdose. Jeg hadde det slettes ikke bra. Det visste jeg. Det syntes også utenpå. Hun så det, og hun sa hun til meg. Til meg. Det var ingen dialog. Kun en kommanderende overlege som der og da følte seg stresset, desperat og veldig veldig usikker. Svaret? Hun ville tvangsmedisinere meg. Det var de første ordene mamma og pappa fikk servert da de kom tilbake for å hilse på. ''Jeg ser ingen annen mulighet enn å tvangsmedisinere datteren deres'' 9 måneder opptrapping. 6 måneder nedtrapping'' Sterke saker med andre ord. Helt klart noe som for meg, og mine pårørende føltes utrygt. Skulle jeg bli medisinert på et sted der ingen fra hjemmet hadde kontroll? Der de ikke kunne se til meg? Vite om jeg hadde det sånn noenlunde bra? Her var det helt tydelig at ting dreide seg om økonomi. Økonomi og et godt omdømme. De skulle ha æren for å gjøre meg frisk og lykkelig - samme hvordan. Null tålmodighet, følelser og enkeltpersonlige behov inn i bildet. Samme hvordan, som jeg sa. Jeg husker det som om det var i går. Mamma ble taus. Helt stum. I løpet av disse sekundene hadde hun bygget opp et rasende sinne. Aldri før har jeg sett henne så uenig, så forbannet og så sterk - på en og samme tid. Heldigvis. Heldigvis hadde jeg henne, og pappa. Hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg blitt tvunget til det ene og det andre. Tvangsdusjing til og med. Vel. La oss ikke gå inn på detaljer, for denne kampen mot medisinering var tøff. Veldig tøff. Hva som gjorde utslaget var mamma og pappa. RASP ville ha ''samarbeid'' med hjemmet, eller i alle fall at de kom på ukentlige møter og hadde en viss dialog. Jeg skulle jo tross alt hjem etter oppholdet. At RASP var litt avhengige av foreldrene mine gjorde at de følte seg noe tryggere. De hadde noe kontroll. Ikke nok, men noe.

     

    Tenk dere selv. Jeg ble tvunget til å være et sted jeg ikke trivdes - milevis hjemmefra. Jeg ble tvunget til å innta kalorier, og komme opp i vekt. Jeg ble tvunget til å ta undersøkelser når jeg helst ville sove om morgenen, og jeg ble tvunget til å være innesperret. Uten så mye som en luftekanal i syne. Som et fengsel. Nei, sorry. Fengsel ville vært bedre. Uansett. Poenget mitt er at under slike forutsetninger kunne ingen verdens piller fått meg til å smile. Det ville vært for lettvint å tro at en pille kurerte all min ulykke og uflaks. At jeg gladelig helt frivillig skulle presse nedpå kalorier for så å smile til et økende tall på vekta? Tror ikke det.

     

    Vitamintilskudd er greit, og helt nødvendig for å fylle opp lagrene når en ikke får nok fra kosten. Det er helt innafor. Medikamenter derimot. Jeg kan strekke meg til paracet og ibux, men kun fordi jeg virkelig må. Armen helt uunværlig der. Ellers er jeg er sterkt mot alt av bedøvelser og pillebruk. Ikke fordi jeg har hørt ditt og hørt datt, men fordi jeg har sett. Og, ja. Jeg må innrømme at jeg tenker det verste. Avhengighet. Bli dårligere psykisk. Slite i senere tid. Få selvmordstanker. Jeg vet hva piller gjør med folk, og hvilken dopaminrus en føler der og da. Kortvarig lykke kaller jeg det. Og jeg vil ikke leve på kortvarig lykke. Ei heller leve med bivirkninger fra ting. Jeg har nok med meg selv og livet mitt som det er, og trenger definitivt ikke ting som kan være med på å bryte meg ned. Nå skriver jeg kan, fordi jeg ikke vet. For noen fungerer det, og det er fint. Jeg er ikke alle andre. Jeg har mine behov, følelser og tanker. Jeg tar mange sjanser, men alt hva angår antidepressive medikamenter står jeg over. Har til og med nektet bentetthetsbehandling av prinsipp og hva det innebærer. Ekstra hormoner, liksom. Østrogentilskudd. Nei takk. Akkurat det strider mot alt jeg ser som naturlig og greit. Sånn er det bare. Stabeistet i meg kan ingen overbevise. Kanskje endrer jeg mening om 40 år. Men det får vi ta den gang...

     

     

    Dere har sikkert ant at jeg har en viss pessimisme rundt pillebruk, så det jeg skriver nå sitter hardt inne. I dag måtte jeg be om piller. Mamma gjorde det. Etter min tilatelse, selvsagt. Hun er så bekymret for meg og søvnunderskuddet mitt, og redd det kan føre med seg noe verre. Etter at jeg skadet armen har jeg i snitt sovet 1 time pr natt - kanskje ikke sovnet før 9-10 på morgenen. Og først da sovner jeg. Hele dagen går bort - til soving. Til langt på ettermiddag. Mørkt ute. Slike rutiner ødelegger meg. Jeg fungerer ikke. Jeg blir usosial, deprimert, grinete og faller inn i et dårlig mønster. Hva da når jeg skal tilbake i jobb? Hverdagen generelt? Da holder ikke et par timer søvn. Jeg kan legge meg når som helst, være supertrøtt og allikevel ikke få sove på grunn av smerter. Og nei. Smertestillende fungerer ikke i det hele tatt. De gjør meg heller kvalm (gir magekramper) om jeg får for mange. Ergo må jeg roe litt ned på inntaket, og heller takle smertene. Hvor vanskelig skal det være å sovne liksom? Jeg mener. Alt ligger til rette. Det er mørkt på rommet. Jeg fryser ikke. Jeg svetter ikke. Jeg har propper i ørene. Ingenting skulle i teorien plaget meg. Men joda. Når jeg ikke får sove så kommer tankene. Bekymringene og stresset. Jeg burde vært ferdig med fotoboken. Når kommer jeg tilbake i jobb? Hva skal jeg kjøpe i morsdagspresang? For ikke å snakke om hvor mye jeg dvelte rundt de fastelavnsbollene. Skal det være kremboller, rosinboller, skoleboller, hvetestang eller sjokoladekrans? Dessuten blir jeg ekstra effektiv. Jeg får lyst til å vaske, rydde, gå tur eller bake brød. Alt mulig. Eneste er at jeg er stuptrøtt og ikke har krefter i kroppen. Ikke midt på natten når hele meg er gått i zoombie sovemodus. Når jeg ikke orker reise meg blir jeg istedenfor liggende i sengen med all grublingen min. Omsider går den over i ''hvorfor får jeg ikke sove'' og jeg ender opp med å irritere meg over det. Jeg forsøkte sauetelling, men ble så rastløs at jeg ble svett på innsiden av hendene. Festlig. Det var derfor ingen annen løsning. Jeg måtte ha noe. Ikke sovepiller, men noe beroligende. Legen gav meg en resept på allergimedisin som skal virke søvndyssende. Det er en absolutt nødløsning, og kun noe jeg skal bruke for å ''komme meg tilbake på beina''. Egentlig var planen å legge seg da jeg kom fra legen og bytur, men jeg fant heller en mye hyggeligere hobby sammen med mamma. Pillene hadde dessuten ikke fungert for noen timers søvn bare, så jeg ser heller fram til å teste ut i kveld. Forhåpentligvis kan jeg da begynne å ta igjen litt tapt søvn.... *krysserfingrene*

     

  • 0

    Kan jeg bli mer lykkelig?

    Jeg dusjet, fønet håret og rettet det ut. Jeg smurte inn kroppen med fuktgivende krem, og tredde på meg noe penere. Jeg tok mascaraen fatt og la på et par, tre, ti lag. Unnet meg også litt øyenskygge og lipgloss. Jeg smilte til speilbildet mitt og gikk rakrygget, tilfreds ut døren. 

    Jeg dusjet, tok en turba på hodet og hoppet inn i joggeklærne. Speilbildet unngikk jeg. Alt jeg hadde lyst til var å sitte inne, for utenom min vante gåtur. Jeg ventet til håret var tørt, gikk ut av døren med krum rygg, halvdeprimert og trøtt. 

     

    Samme person. Helt ulik selvfølelse. Det skremmer meg. Det skremmer meg at jeg i et sekund kan føle meg som ''en million dollar'' og i neste som en grå mus. At utseende skal ha så stor betydning, liksom. For at jeg skal like meg selv. Kanskje var det å ta litt hardt i, men det understreker et poeng og et problem. Et problem jeg og flere titalls tusen jenter og gutter, kvinner og menn sliter med i dag. Se bra ut. Se sykt perfekt ut. Men, gjør det oss lykkelige? Jeg vet med meg selv at jeg overhodet ikke er mer lykkelig i scenario 1 enn scenario 2. Kanskje glad, men ikke lykkelig. Lykke kan nemlig ikke måles i formen min, men i følelsene mine. Følelsen av at jeg er elsket. Følelsen av at jeg mestrer noe. Følelsen av at folk rundt meg har det bra Det er de tingene som betyr noe. Ikke at det må være så stort. Små ting kan også skape lykke. Sånne positive input i hverdagen. De varer ikke lenge, men de er gode å ha. Nettopp fordi de motiverer og minner meg på hva som er viktig. Hvilke minner og verdier vil jeg ta vare på, og hvilke minner og verdier vil jeg skape. Kanskje vil jeg se bra ut. Kanskje vil jeg mestre alt som er mulig. Kanskje vil jeg at alle skal like meg. Men.... Det går ikke. Jeg kan være tåpelig og deppe over det, men det gidder jeg ikke. Jeg er som sagt syk og har attpåtil en skadd skulder, men har allikevel all grunn til å bære tittelen ''lykkelig''. Det fungerer og føles mer enn bra nok!



    Tross mye uflaks (med sykdom og diverse), er jeg glad jeg har flaks i noe. Jeg vinner stadig vekk. Sistnevnte denne fine Litagoluen...

     

  • 0

    Når legen er med på laget

    Med nytt mobilt bredbånd satt jeg i sykesengen og byttet fastlege via nettordningen. Januar 11 var det blitt. Dette sammen med navneendringen var et av flere mange avgjørende valg jeg tok i denne perioden. Aldri livet om jeg skulle tilbake til heksen som ordnet med tvang for meg. Og selv om jeg ikke trengte en fastlege der og da (på grunn av innleggelsen), så skulle jeg jammen meg ha tingene på stell. En gang skulle jeg jo hjem. Det var håpet. Ting ble ikke akkurat som noen trodde, men det ble en utskrivelse. En desperat en. Fra deres side. Livet sto til å redde, men jenta sto ikke til å hjelpe videre. Etter at jeg kom hjem (og fordi jeg var over 18) fikk jeg tilbake mye av selvstendigheten min. Jeg fikk selv bestemme. Bestemme omkring behandling (noe jeg takket pent nei til), matinntak og treningsmengde. Tillitten hadde alt å si. Med tillitten fulgte ansvar. Ansvar for meg selv. Det var jo nettopp denne valgfriheten som gjorde meg trygg, og som gjorde at jeg så livet verdt å leve. Det var trolig også denne valgfriheten som var årsaken til at jeg i ettertid har greid ''å holde beina på jorda'' og takle livet videre her hjemme. Utenfor sykehus og brannslukking. Snart 5 år er gått. Og i løpet av de årene har jeg ikke tvangstrent eller sultet meg selv, akkurat. Jeg har blant annet fullført VGS og kommet tilbake i jobb. Mye takket være en tålmodig, dyktig og realistisk lege som jeg har stor tiltro til. Han gadd ikke gi meg trusler eller innskrenke godene mine. Han gjorde kun som jeg ba om, og prakket aldri på meg noe. Bare blodprøver. Ergo ble jeg heller ikke den trasne ungen som nektet. Hvilken vei fører trass liksom?

     

    Her var det aldri noen spørsmål. ''Dette klarer du, Madelén''. Selv trodde jeg ikke helt på det, samtidig som ''hans overbevisning'' gjorde meg enda mer lysten på å mestre. En type samvittighet bygde seg opp i underbevisstheten min. Provoserende og motiverende på samme tid. Jeg visste at jeg hadde alt å bevise. Det vet jeg også nå i ettertid. Jeg får stadig noen skjenneprekener og alvorsord omkring denne sykdommen og osteoporosen, men aldri noen restriksjoner, eller ''du skal''. Jeg må ingenting. Jeg velger selv. Jeg tar mine egne hensyn, og er ikke dum. At jeg ikke trener er på ingen måte noe legen har nektet meg. Jeg unngår det av fri vilje, fordi jeg er redd. Redd for å falle tilbake i ortoreksiens spor, og redd for at kroppen skal kollapse. Jeg tillater kun frisk luft i form av gåturer, og hvis jeg trener blir det kun enkel styrketrening for å holde maskineriet ved like. Jeg ser ikke noe vits i å utfordre noe som ikke bør utfordres når helsa ikke er der. Det er også hvorfor jeg ville ta vgs på flere år, og jobbe deltid framfor fulltid. Jeg ble anbefalt sånn og slik, men tok til syvende og sist alle valgene selv. Så skal det sies; Det satt hardt inne å be om sykemelding, men jeg visste med meg selv at jeg og skulderen trengte det. Faktisk gjør det meg glad å se at jeg evner å ta helsemessige hensyn. Det viser jo bare at jeg prioriterer meg selv!





     

  • 0

    Matfanast på rett vis

    Jeg bruker mye tid foran skjermen, og er nok en liten tv-slave, som broren min pent sier. Ikke lat på noen måte, heldigvis. Helst foretrekker jeg krim- og thrillerserier, og noe intriger (ikke de typiske jenteserier!) I de siste årene derimot har det skjedd noe. Matlaging på tv. Det er nesten flaut å si det, men jeg ser så å si på alt av matprogrammer og matrelaterte konkurranser som sendes. Jeg har fått med meg alle mulige versjoner av Masterchef, alle sesonger av Hele (Norge, Sverige og Storbritannia) Baker, Top Chef, 4-stjerners, produkttestinger og også en del fra disse kjente utenlandske kokkene + en masse mer jeg ikke kommer på i farta. Favoritten min er Kakekrigen. En middag kan fort rettes opp med litt ekstra smaker. Men. Når det kommer til søte bakelser derimot er det så mye som kan gå galt (om en ikke er nøye, tålmodig og har teknikken inne), og det er alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut... Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange av der alltid like nervepirrende/spennende å følge med på. Det å se på folk drite seg ut... Ah. Elsker det. Dessuten er det veldig lett å kjenne seg igjen i de som deltar, og mange ave samme tabbene har jeg selv begått. Alt fra bakst som ikke vil heve, glemte ingredienser og kremfløte som blir til smør. Haha. Jeg var overhodet ikke like opptatt av denne ''type tv'' før jeg ble syk. Allikevel vil jeg ikke si at jeg blir spesielt trigget eller fristet heller når jeg ser på. Jeg ser programmene for realityen, underholdningen og inspirasjonen sin del.

     

    Før jeg ble syk derimot vil jeg nok kalle dette for ''feil underholdning''. Det kan jeg vel si om så mangt. Jeg lot meg provosere, og ble samtidig redd for de rundt meg. Ergo serverte jeg pappa lunsjer på høyde med middager, og familiemiddager med et kolestreolfarlig fettnivå. Den gang bakte jeg ikke all verdens, men det ble jo noe - og det skulle helst spises samme dag. I mine år som syk har jeg utviklet meg til det bedre, heldigvis. Jeg har blitt langt modigere, klokere og mer fornuftig. Ja, nært sagt en ernæringsfysiolog uten utdannelse. Derfor har jeg også skjønt at fornuften til en syk anorektiker eller ortorektiker overhodet ikke stemmer overens med realiteten. Det var aldri noen i familien min som var syke, og heller derfor aldri de som skulle opp i vekt. Fra å føle at jeg måtte fore dem med mest mulig kalorier, er mine hjemmelagde kreasjoner i dag kun noe jeg bruker som overraskelser. Effektiv er jeg i aller høyeste grad, da jeg rekker mye på kort tid. Ukentlig baker jeg fullkornsbrød eller lavkarbobrød (eller begge deler), og ofte lager jeg slikt som smoothies så det står klart i kjølen til den som vil ha. Sjelden at det ikke står en eller annen kake der, også. Middager lager jeg så ofte jeg kan, og nå som jeg er sykemeldt på toppen av det hele sier det seg selv at det blir ofte. Kanskje litt vel ofte. Men det gjør ikke noe. Jeg må jo bruke denne armen tydeligvis. Tiden går dessuten fortere når man står på kjøkkenet, og det er viktig å ha noe å drive på med når formen og humøret er sånn halvveis. Omtrent på bunn. Også det jeg lager er fra bunn. Ikke alltid selvsagt, men veldig ofte foruten om slakt og pasteurisering. Jeg har som dere sikkert forstår latt meg hovedsakelig inspirere av matprogrammer, men også fitnessprofiler på instagram (de eneste jeg følger med på) og derfra går mye på slump og kreativitet. Jeg leter stadig og googler etter nye ting, og tar gjerne utgangspunkt i en oppskrift som jeg gjør til min egen. Det eneste som skorter litt er vel det estetiske, men som de fleste proffdommere sier; det er smaken som teller!

     

    Jeg er en dyktig innkjøper, og tar meg alltid god tid til å beregne ukeshandel - uten at det ligger noen tvang over det. Med årenes løp har jeg i tillegg blitt ekstra miljø-, holdbarhet og prisbevisst, og matsvinn forekommer derfor sjelden hos oss. Jeg synes det er for ille å kaste mat, så da planlegges det heller litt ekstra. Enten så lager jeg ''akkurat nok'' eller ''litt for lite''. Folk får heller spise bra med tilbehør. Haha. Og hvis ikke det er tilfellet så har jeg gjerne morgendagens middag eller lunsj i bakhodet. Taco lages med ekstra kjøttdeig som blir til en form nachos. Kyllingfileter til overs fungerer perfekt i restepaier eller gryteretter. Kokte poteter til overs er ypperlig til suppe, potetstappe eller i en omelett. Melne epler/pærer blir til syltetøy eller sirup som fryses ned, og senere brukes på skiva, i wok eller til annet. Og slik kunne jeg fortsatt.... Her er det kun kreativitet og giddevilje det står på. Såfremt maten ikke er utgått på dato kan den brukes til det meste. Sunt for økonomien, og sunt for miljøet. Og veldig veldig godt for samvittigheten. Middagsrettene lager jeg sunnest mulig med ekstra mye grønnsaker, og tilpasser smakene til mine medsammensvorne. Mamma og pappa er flinke til å være behjelpelige prøvekaniner der. Særlig blir det en del ovnsformer, gratenger og gryter, da de kan varieres i det uendelige. Proteinkildene er gjerne rene, samt at jeg bruker en del kjøttdeig. Det er ikke fyfy når middagene i seg selv er såpass ernæringsmessig bra, så kommer vel kjøttkvernet til sin rett en vakker dag. Maten kan ovnsstekes, men den kan også stekes, men dog bader den aldri i fett eller overrumples av fløte. Det blir også en del vegetariske grønnsakssupper med høyt vitamininnhold. Bare å koke (eller steke) valgfrie grønnsaker med litt buljong eller melk, deretter mose og smake til med krydder. Så lettvint. Sunnhet har alltid vært en prioritet her hjemme, og den veien følger jeg opp. At det jeg serverer er sunt (og innbydende) er minst like viktig for meg som at jeg selv spiser sunnest mulig. Jeg kunne like gjerne laget noe med sukrin og proteinpulver til familien, liksom. Men det har jeg enda ikke gjort. Pappa og Aleksander er litt motstandere der, og det skjønner jeg godt ettersom de kun ser det sykelige i det. Istedenfor fokuserer jeg på ekte varer til dem. Jeg baker normale kaker, men minker noe på sukkernivået. Som regel kan man justere oppskriftene ganske mye når det angår det søte. Vafler trenger jo ingenting. Pynting derimot har jeg del å gå på, og trolig har jeg rullet min siste rullekake for lengst. Baksten (brød, pizzadeig, rundstykker, pannekaker/vaffelkaker) gjøres alltid grovest mulig. Noe finmel beholdes kun for binding og tekstur, og for at det deigen ikke skal ende opp som et digert ''knekkebrød''. Det smaker kanskje bra, men gir ikke akkurat fornemmelser til en pizza man kan skeie ut med. Og forresten; her i huset er ingenting forbeholdt bursdager eller helg. Vi er som sagt en veldig sunn, men også aktiv familie, så litt kos i ny og ne er null problem.

     

    Jeg har aldri vært glad i matlaging. Kunne lett byttet ut heimkunnskap med noe teoretisk, da det var mitt verste fag. Tror det er de eneste fire timene jeg faktisk har skulket noensinne. Kjøkkenet og kjøkken generelt har derfor aldri vært et sted for meg. Før jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet, og etter jeg ble syk var jeg livredd kjøkkenet. Tanken på kaloriene som svevde rundt. Følelsen av å se smørblokken i kjøleskapet, eller vite at den var der. Hjelp. Allikevel. På grunn av kontrollfriken i meg har jeg noen ganger måtte holde ut på kjøkkenet. ''Ikke søren om noen andre skulle lage min mat'' Hva angår mat har jeg alltid vært meget spesiell, og fikk tydelig merke dette ekstra godt da anoreksien stod på som verst. Den gjorde meg ikke mindre skremt, og innleggelsen gikk over i næringsdrikker bare uken etterpå. Så kom jeg hjem. Like forskremt og usikker. Ingen visste hva jeg gikk til, og selv må jeg innrømme at motivasjonen var laber og fristelsen etter næringsdrikker stor. Jeg ville bare gi opp. Så var det noe med minner, da. November 10 til Mai 11 er ene og alene dårlige minner - fra sykehuset. Sykehuset. Feil. Det var jo ikke der, men i Horten jeg skulle fungere - ergo ville jeg gi det hele en ny sjanse. Jeg brukte flere måneder på å tilvenne meg kjøkkenet. Jeg lagde og tilberedte enkle ting - til meg selv og familien. Dessverre var det ikke nok. Det skulle vise seg at jeg trengte mer ''guts'', og noen år senere var drømmekjøkkenet en realitet. Jeg blir tvers gjennom lykkelig av å være der. Det er familiens oppholdsrom, og vi deler mange fine stunder der. Kjøkkenet har fått en sosial status. Vi sitter en del ved spisebordet sammen, og vi kokkelerer mye sammen. Kanskje er jeg ''hodet'' bak rettene, men kan overhodet ikke påta meg æren for rubbel og bit. Det er heller ikke jeg som lager alt. Mamma er virkelig den fødte kokk. Virkelig. Og pappa har jammen fått patent på en del retter han også. Særlig falaflene. De gangene jeg kokkelerer er jeg enten alene, eller sammen med en av foreldrene mine. Mamma får da som regel ansvaret for det teknisk avanserte og pappa for oppskjæring - og sammen utgjør vi to supre team. Det sparer meg for mye frustrasjon, unødige eggeskall og en del fingre, kan man si.

     

    Jeg har kommet langt. Veldig langt. Fra å være redd har jeg blitt modig. Modig fordi jeg oppholder meg på kjøkkenet. Modig fordi jeg stoler på meg selv, og modig fordi jeg tør å ta sjanser. Samt gjennomføre noen middager i ny og ne. Jeg forer ikke lenger anoreksien på noen måte. Jeg blir aldri fristet når jeg baker eller lager mat til andre. Jeg er på kjøkkenet fordi jeg synes det er gøy, interessant og givende. Det viser at jeg som person mestrer nye ting. Stadig viser jeg meg fra nye sider. Sider jeg selv ikke en gang ante fantes. For eksempel at jeg evner å være kreativ og tålmodig. I forrige uke bega jeg meg ut på min første vellykkede kalvestek, og tidenes gourmetfiskegrateng (som vist over). Jeg lagde mitt første mislykkede sukkerbrød (for mye egg og for liten form = dårlig kombo) og fikk for første gang i historien oppleve hvordan det var å mestre en spiselig hel pannekake. Herlighet så glad jeg ble for sistnevnte til tross for den lille kakestrofen i forkant. Heldigvis rettet lillebror opp fadesen med sukkerbrødet, og lagde et nytt et mens jeg fikk stå for det morsomste; fyllet - en kombinasjon av vaniljekrem, ferskensyltetøy og mandariner i lake (som vi også dynket med). I tillegg kjøpte jeg tre nye pakker egg som plaster på såret til mamma. Rett skal være rett. Bommerter skal ''svi''. Når det gjelder bakst går det gjerne litt fort i svingene med meg, og siden det ikke er rom for feilmargin kan det fort påvirke resultatet negativt. Men; da prøver vi igjen. Verre er det ikke. Matlaging er prøving og feiling, og slike erfaringer skaper kun nyttig lærdom. Og den lærdommen kommer stadig til syne som positivt. Det blir absolutt flere og flere spiselige kokkeleringer, da tilbakemeldingene som oftest er bra. Ingen  tvil om at jeg har både teoretisk og praktisk kunnskap. Jeg kan hvis jeg vil. Slike selvtillitsboost må til. Jeg har som dere leser hele livet unngått kjøkkenet, og tenkt at det ikke var ''min greie''. Jeg skal på ingen måte delta i noe realityprogram, gi ut noe kokebok eller vie utdannelsen min til matyrket - men uansett. Uansett er dette uvurderlig fin kunnskap å ha med seg videre. Så skal det sies. Jeg har lært av den beste. Ikke av tv, matbloggere eller instagram, men av mamma. I dag vanker det kake på superkvinnen. Jeg vil prøve noe nytt, og har brukt en stund på researchen. Med tanker om å utnytte den halve ananasboksen i kjølen blir det derfor en ananas- og gulrotkake med kremostfroosting. Bare noen små justeringer på oppskriften (mindre sukker - mer krydderier - ekstra gulrøtter og raspet sjokolade på toppen), så blir den optimal! Blunkesmilefjes.

     

     

     

    Dagens oppdatering på armen:



    Det går fremover, men er ikke måte på hvor vondt det gjør og hvor sinnsykt lite søvn jeg får....

  • 0

    Puppene

    Jeg hadde pupper. Ekte pupper - og jeg avskydde de som pesten. Beklager, men jeg kan ikke noe for det. For meg har nemlig pupper alltid vært en del av det kvinnelige. Denne kvinnekroppen som jeg så pent hatet/hater. Jeg kom sent i puberteten, og hadde vel strengt talt en guttete fasong fram til midten av ungdomsskolen. Tross dette så lå tankene der. Fra barneskolen. Jeg gruet meg. Gruet meg til å få pupper, men også rumpe, lår og markerte former. I niende klasse hadde ting for alvor begynt å skje. Puppene. To fettklumper midt på. Jeg husker godt jeg tok gaffateipen flere runder rundt livet. Jeg husker godt jeg tok hettegensere på, tross at det var den varmeste sommer. Jeg husker godt jeg ringte for å bestille time (var for ung) til forminskning på plastisk kirurgi i Oslo. Og jeg husker godt jeg sto halvnaken på badet og glodde. Glodde med tårene rennene nedover kinnene og saksen vel plassert i høyre hånd. Så husker jeg selvfølelsen av å gå ned i vekt, og gleden over at puppene sakte men sikkert skrumpet inn. Det er stygt å si det, men er det en ting jeg faktisk er tilfreds med som følge av sykdommen er de små puppene mine - og den dagen... Den dagen jeg må face antydninger til kvinnekropp igjen. Usj. La meg bare si at det er noe som psykisk hindrer meg veldig på motivasjonsfronten. Men; det er nå sånn det er. Det er sånne ting jeg ikke kan gjøre noe med. Skal en bli frisk så er det liksom en del av pakka. Og det å bli frisk er litt sånn ''koste hva det koste vil''... Forhåpentligvis verdt det!

     

  • 0

    Oppdatering fra sykesengen

    Jeg ligger her kokvarm frustrert og gomler pepperkaker. Det har jeg gjort de siste nettene siden jeg ble skadet. Hadde faktisk klart å tømme en halv boks her om natten - uten å huske det da jeg ''våknet'' Har nemlig et realt lager bare 20m unna. Farlig for en som kunne levd på den slags. Haha. Slike kalorioverskudd er i det minste svært så effektivt for anoreksien da (null komp!!) - så noe positivt. Heldigvis har jeg sovet to timer foreløpig, og det må vel være en viss forbedring. Armen er på ingen måter noe enkel å ha med å gjøre, og jeg sover så mye som overhodet mulig såfremt jeg får det til. Det blir gjerne utover ettermiddagen kan man si. Nå blir det snart lyst igjen og da er det inn med øreproppene. Jeg er så ekstremt trøtt og sliten (se i såfall bort fra ev skrivefeil), men klarer ikke finne noe god liggestilling samme hva jeg gjør. Det stråler og det verker. Smertestillende hjelper null. Er vel ikke det lureste å dra fram det skarpe lyset fra mobilen for så vidt, men noe tidsfordriv må til. Vel. Nok klaging. Jeg lovet jo å holde humøret oppe. Så. Over til noe som trekker litt på smilebåndene til frøkena. Jeg fikk jo mariusgenser til jul, og i går kom min superfine bestilte lue i posten. Passet perfekt. Jeg legger ved et ulekkert sminkeløst bilde...

     

     

  • 0

    Snu det negative

    Det vil være en stor løgn å si at armen er bedre, og jeg merker jeg har blitt meget skeptisk til legens råd/ordre om å bruke den mest mulig. Det å anstrenge seg ekstra mye, presse seg til smerte og fungere nokså normalt - det har jeg gjort. Hvilket som har resultert i våkenetter, konstant smerte og ekstra tapte krefter. Sovner ikke før det begynner å bli lyst ute. Klart det tærer på. Jeg tror det er bedre at armen stivner til i ny og ne enn at jeg har det vondt 24/7, selv med smertestillende og gel. Å ta det med ro er ikke undervurdert. Å få hjelp er ikke undervurdert. Jeg står opp fordi jeg må. Jeg spiser fordi jeg må. Jeg går turer fordi jeg må (pga psyken) Denne armen går ikke akkurat hånd i hånd med sykdommen, og jeg kan ikke ta meg til rette etter hvordan jeg fysisk føler meg. Jeg må opprettholde den andre kampen, også. Det har helt klart vært en veldig varierende uke, og jeg merker spesielt at de siste dagene har jeg vært ''nede''. Heldigvis ikke angstfull mer. Bare litt sklidd over i det sporet hvor jeg synes synd på meg selv. Forskjellen fra tidligere er dog at jeg er mer bevisst. Jeg er bevisst når ting går i feil retning. Jeg merker det, og tar et ekstra tak i meg selv mens jeg sier ''Madelén, sånn skal det ikke være''. Kanskje er det grunnen til at jeg lettere kommer ut av gropene, og evner se det positive? Jeg har ekstremt mye negativt å si om situasjonen, men hvorfor skal jeg? Drar jeg fram de rette sammenligningene så blir det ikke så ille allikevel. Det er nemlig en del enklere å leve med denne skaden, enn hva det var å leve med skulderbruddet i 2013.

    Grønngul rundt, blålilla midt på og rød bak. Fargerrik om dagen.

     

    For det første er det venstre arm, og jeg kan ikke få uttrykt nok hvor mye ''bedre'' det er. Jeg er såklart avhengig av begge armene, men med en høyre som fungerer 100% så føler jeg ikke på den samme tapte mestringsfølelsen som sist. For uten om dusing, bilkjøring, klesskift og noe bæring så gjør jeg det meste på egen hånd. Det gjør at jeg klarer å se litt bort fra skaden. Jo mer jeg tenker på den, jo verre gjør det. For det andre var det denne gangen ingen brudd. Jeg vet ikke om jeg skal si det er positivt i dette øyeblikk, da skaden oppleves og blir sett på som et brudd. Trolig vil det ta kortere tid, og jeg slipper mest sannsynlig unna fysio og mye opptrening i etterkant. Det eneste jeg skal fokusere på er styrkeøvelser slik at jeg kan få styrket muskulaturen min. Det trengs. Også er det jo dette med at jeg ikke stresser så all verden. Jeg er ferdig med VGS og har ikke en haug av arbeid, prøver og framføringer som henger over meg. Jeg har heller ikke den påkjenningen om at jeg ikke kan skrive på data. Selvfølgelig må jeg være borte fra jobben en stund, og selv om det er utrolig ergerlig, så er det på ingen måte en sånn greie der jeg må ''hente meg inn'' og ''ta igjen noe''. Det er veldig befriende å vite at det ikke er en masse gjøremål og tidsfrister som venter og skal holdes. Mentalt gjør det meg mer rolig, tålmodig og langt mer realistisk i forhold til situasjonen. Jeg er ikke sint for det som har skjedd, tross at det er veldig uheldig og absolutt ikke ønskelig. Sist gang falt jeg på snøen (med is under) på vei til skolen veldig uforskyldt. Det var pappa sin 50 års dag, og alt var så bra, inntil.... Heldigvis hadde vi feiret han på forhånd. Denne gang derimot. Denne gang dro jeg på skøyter av fri vilje. Jeg visste risikoen, men tok den likevel. For meg var det nemlig viktig å ha det gøy, og samtidig få mulighet til å tilbringe tid med mammaen min. Det er faktisk ikke så ille å tenke på i ettertid.....



     

  • 0

    Den lilla arm

    Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å dra til legen, da jeg er litt sånn nevermind -''det går over''. Og hadde det ikke vært for sykdommen så hadde jeg sikkert droppet det, men på grunn av tidligere erfaringer, osteoporosen og redsel for at noe skal gro feil eller ikke bli operert i tide, så planla jeg et besøk. Også med tanke på at de hjemme ikke skulle gå rundt å være bekymret. Å leve i uvisshet er noe av det verste som finnes. Derfor tok jeg bare et valg. Et impulsivt et. Faktisk klarte jeg å sette av hele dagen da jeg anså det som viktig. Bravo, Madelén. Endelig '''ser'' vi alvoret og tar vi tak i egen helse her. Jeg hadde for så vidt ikke så mye bedre å finne på heller når formen var så dårlig som den var. 5 timer totalt på legekontor, røntgen og skadestue. Tja. Det var jo verdt det i det minste. Jeg har siden fallet brukt armen ganske så normalt og tenkt at det var en filleting. Tross at det ikke var et brudd, så er det på ingen måte noe filleting. Den leges tregere enn normalt (hos normalfolk) Allikevel skal jeg skal bruke den. Helst så mye som mulig. Til jeg når smerteterskelen. Det var ordren. Akuttlegen var streng på at fatlet kun var avlastning i kortere perioder. Den skjønner jeg. Husker hvor grufullt det var forrige gang hele albuen stivnet til. Får bare håpe det går rask(ere) denne gangen. Jeg kjenner allerede på utålmodigheten. Hverdagen blir så ensformig. For ensformig for en rastløs sjel som meg. Men så er det jo av hensyn til armen, da. Jeg må være forsiktig. Ikke falle igjen. Armen er overhodet ikke bra, og den ser overhodet ikke bra ut. Like lilla som genseren min i følge bildet. Jeg blir skremt av å synet. I dette øyeblikk er jeg dopet på smertestillende, og det er trolig den eneste grunnen til at jeg sitter oppreist og ikke ligger i sengen. Sov heldigvis langt bedre i natt. Flere timer sammenhengende faktisk. Nå gjenstår det bare å hente fram krefter, motivasjon og viljestyrke slik at jeg holder ut disse ukene, og attpåtil orker å fortsette kampen mot anoreksien når hele scenarioet er overstått... Snu staheten til det bedre. Slutte å skuffe meg selv. Slutte å være bekymret over egen helse. Føles som jeg har forsaket altfor mye. Altfor mange år. Altfor mye senskader. Det kan ikke bli verre nå, og jeg føler jeg har nådd et visst punkt psykisk. Jeg er så sint på meg selv. Denne gangen gikk det for så vidt ikke så heidundrende galt, og det positive er i det minste at armen vil bli bedre og bedre dag for dag. Det negative derimot er anoreksien. Den blir ikke bedre av seg selv. Her er det jeg som må jobbe. Jeg vil helst unngå kompliserte brudd og skjelettskader i fremtiden, men har ingen garanti for at jeg slipper med mindre helsen bedrer seg betraktelig... Daglig tenker jeg at jeg gjør en god jobb, og nedlegger mye krefter, men dessverre ikke nok. Jeg må helt klart bli enda litt strengere mot meg selv!

     

     

    Beklager på forhånd for bildebruken. De postes kun som illustrasjon til innlegget, da de skal vise fram skaden.

     

     

  • 0

    Skadd frøken...

    Vinteren kom sent, og i Januar la den ordentlige første snøen seg. Tidligere i måneden var det store skryteinnlegg i avisen om byens første skøytebane på torget. Jeg har alltid likt skøyter, men på grunn av dårlig balanse, frysepinn og osteoporose har jeg holdt meg unna de siste årene. Nå derimot følte jeg at nok var nok, så jeg spurte mamma om vi ikke skulle ta en tur. Søndag den syttende. Det var bitende kaldt. 15 minus. Mamma måtte snøre på meg de splitter nye skøytene i 42 ettersom jeg verken hadde krefter eller varme nok i meg til å få de på selv. Da vi omsider hadde på oss skøytene startet gamet. 25 minutter senere skjedde det som ikke skulle skje. Jeg hadde opparbeidet balansen og fikk litt vel høy selvtillit. Selvfølgelig. Farten økte gradvis. Jeg gasset på forsiktig, traff en liten kul i isen. Istedenfor å snu meg til høyre, og ta i mot med høyre arm (der jeg har mest styrke) snudde uheldigvis kroppen seg til venstre. Jeg falt og tok meg i mot med hele venstresiden, og en ilende smerte gikk gjennom kroppen. Først baksiden av venstre lår, videre til ryggen og deretter armen/skulderen. Minuttet fra jeg falt og til jeg kom meg opp husker jeg ingenting av. Det svartnet totalt, jeg brakk meg og jeg ville helst skrike. Hadde det ikke vært barn på isen så hadde jeg ikke greid å beherske meg. Hele scenarioet endte med 15 minutter på benken, der jeg skalv og gispet etter luft om hverandre. Da jeg trodde jeg var klar til å gå ut på isen igjen stod stjernene fremtredende i panna mi. Jeg var så svimmel. Kan ikke huske jeg har vært det noen gang. Tydelig at det lille slaget mot hodet gjorde sitt til at jeg ble såpass ''borte''. Ergo gikk jeg tilbake på benken igjen og ventet på mamma. Alt jeg greide å fokusere på var smertene og bekymringene. At det var kaldt merket jeg så vidt. Mamma ble igjen den som måtte snøre av meg skøytene, kle av meg i gangen og hjelpe meg opp i badekaret. Hun foret meg også på smertestillende. Da jeg fikk av meg klærne så vi tydelig konsekvensene. Hele deltamuskelen var kraftig forstørret/hovnet opp som en ballong, og det føltes som hele armen skulle sprenge. Ikke greide jeg å vende den bakover eller til siden, heller. Ei noe som helst for løfting. Håndflaten hadde også fått seg en trøkk, men trolig var det nervene som spilte meg et puss. Jeg har vanligvis stor smerteterskel, men denne gangen gråt jeg. Mye. Ustanselig. Fordi det var synd på meg? Fordi jeg fryktet brudd? Fordi jeg ikke kunne jobbe? Jeg vet ikke. Tårene bare rant. Omsider fikk jeg hentet meg inn igjen. Varmt vann gjorde godt på min frosne kropp, og med mamma ved min side følte jeg den omsorg jeg behøvde. Hun er jo bare verdens mest omsorgsfulle menneske. ''Jeg skal ta vare på deg, jenta mi'' Bare det gjorde så armen føltes bedre. Så skal det sies. Jeg koste meg på isen. Det var kjempegøy, og jeg er glad for tiden jeg fikk med mamma. Jeg vet det er risiko ved ting så lenge jeg har osteoporose/er benskjør (tross at jeg ikke lenger er på mitt tynneste!) men samtidig tenker jeg at jeg ikke kan vente å gjøre de ting jeg liker. Jeg angrer ikke på at jeg dro ut på skøyter, men hadde garantert angret om jeg ikke gjorde det. Skadd arm eller ikke.

     

     

    Jeg har sovet dårlig. Meget dårlig. Maks en time per natt. Trolig fordi jeg gruet meg til å våkne, og vite at armen ville kjennes enda vondere. Jeg ligger på magen med hodet til høyre side, men har tendenser til å leke akrobat om nettene. Det låter alltid dårlig når en har en halvveis arm. Da jeg våknet i går var jeg både utmattet, utkjørt og ekstremt full av angst. Som om jeg trodde jeg skulle dø. Det var skikkelig rart. Er dessverre litt for flink til å google og selvdiagnostisere meg selv, og da hender det også jeg setter i gang en viss skremselpropaganda. Legen vet alltid best, så jeg fant ut at jeg ikke turte å se an noe mer enn en dag. I frykt for å undervurdere eller bagatellisere noe, slik jeg alltid gjør. Gårdagen var bare altfor ille. Både fysisk og psykisk. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne jobbet isteden, men med null krefter i venstre arm ville det gått dårlig på et sted som Elkjøp. Ikke at det var særlig bedring i dag. Jeg ble redd da jeg så meg selv i speilet. Armen hadde blitt mørkeblå og var aldeles smertefull, så jeg måtte bare komme meg av sted for en hastesjekk. Legen så med en gang antydninger til et brudd, og forberedte meg på det verste. Ergo betød det en visitt på sykehuset med røntgen og skadestue. Ventetid og enda mer ventetid. Heldigvis med en støttende og god far ved min side. Jeg trengte all den omsorg og hjelp jeg kunne få nemlig. Samt en person som kunne være der når jeg fikk beskjeden. Beskjed om hva? Mamma så meg falle. Jeg hadde polstret jakke og landet ganske forsiktig sånn egentlig. Hun var i forkant 99,9% sikker på at det ikke var brudd, og det gledet meg stort at hun denne gang hadde rett. Jeg på min side var nemlig litt vel pessimistisk, da jeg gjenkjente en del av smertene fra skulderbruddet i 2013. Vel. En muskelstrekk kombinert med kraftig forstuelse er ikke bare bare. Når noe først er hovnet opp, væske sluppet ut, blodårer sprukket og muskelfiber røket så gjør det fryktelig vondt. Det sier seg selv.

     




    Søndag kveld. Ikke lett å se ved første øyekast, men ta et blikk til høyre. Skulderen der er relativt mye større enn det den er på venstre side. Nå fullstendig blå i tillegg.

     

    Jeg tåler heldigvis mer enn fryktet, men tar søndagens hendelse absolutt til etterretning. Hva med neste gang? Jeg innrømmer at jeg er bekymret hvis denne tilstanden vedvarer. Hva med alt jeg har lyst til? Jeg kan bare ikke komme dit hvor kroppen ikke klarer mer. Fysisk. Heldig for meg er det denne gang venstre arm, hvilket som gjør at jeg mestrer både gåturer, matlaging og pc (sånn ca)  - som er de mest nødvendige hverdagssyslene når en må være borte fra jobb. Min lille appetitt forsvant da jeg datt, og har vært borte siden. Hadde jeg vært som folk flest hadde det vært null problem, men på grunn av min anoreksi har jeg overhodet ikke mulighet til å kjøre på med et kaloriunderskudd. Dessuten bruker jeg ekstremt mye krefter på å få i meg maten. Sånn fysisk. Jeg har ikke lenger støtten i venstre arm, og det gjør at jeg ikke greier å slappe av. Dessuten er jeg konstant kvalm. Måltidene blir derfor som så, og en enda større kamp, men jeg lager dem og bruker tiden det tar på å få dem i meg. Hver smitt og smule. Er litt sånn ''koste hva det koste vil'' for meg. Så får jeg bare smøre meg med tålmodighet, også denne gang. 4 uker. Minst. Det er utrolig kjedelig, kjipt og deprimerende, men lite jeg kan gjøre noe med....Æsj. Ting hadde jo gått så mye bedre om situasjonen var en annen. Akkurat det faktum gjør meg veldig motstandsløs og oppgitt. Hadde jo tenkt å utnytte snøen så jeg kunne kommet meg ut på ski og greier. Jaja. I teorien er det ikke synd på meg. Jeg vet jo så inderlig godt at dette er min feil. Selv om jeg liker å tro (skylde på) noe annet. Istedenfor å kverne og fundere hender det ofte at jeg bare legger meg nedpå. Rett og slett fordi jeg ikke orker noen form for smerter og ubehag. I håp om at tiden går fortere... Kan den ikke gjøre det når jeg ber om det?

  • 0

    Den jeg kan være...

    Jeg føler ikke jeg har noe å forsvare, men jeg gjør det likevel. Jeg sitter med litt sånn halvveis samvittighet på grunn av at meg selv. Jeg lover for mye. Det gjør jeg alltid. Jeg vil så gjerne strekke til og blidgjøre alle. Samtidig. Helst så fort som mulig. Dessverre er ikke ''så fort som mulig'' ensbetydende med i morgen, eller i dag for den sags skyld. Jeg må ofte belage meg på at jeg ikke kan rekke over alle bauer og kanter når jeg vil, innen den tid jeg forventer. Jeg er av natur et stresset menneske. Et meget stresset et. Ikke at det har bedret seg med sykdommen, selv om jeg liker å tro det. Den drar fram utålmodigheten min på de verst tenkelige tidspunkt. Som om jeg er den viktigste i verden. Som om mine gjørmål betyr mest. Er det noe jeg vil bli flinkere på så er det dette med tid. Tid og prioriteringer. Utnytte dagene bedre. På et fornuftig plan. Jeg skal fremdeles få til litt av alt, og helst det jeg sier jeg skal, men allikevel godta at superwoman ikke eksisterer. Jeg kan vel leve sånn noenlunde med meg selv uten at verden går i tusen knas?  



     

  • 0

    Når noe skjer...

    Jeg har selvfølgelig fått med meg hva som har hendt i media den siste tiden, og også da hvilket massivt fokus spiseforstyrrelser og mobbing har fått. Selvfølgelig er det fint at myndigheter og folk generelt får øynene opp for denne tabubelagte problematikk. Det er bare utrolig synd at det må et dødsfall til før noe blir tatt ordentlig på alvor. Men altså; noe sånt skal ikke skje. Det skal ikke gå så langt. Jeg føler at jeg har et ansvar som eier av denne bloggen, men vil helst ikke kommentere saken annet enn at jeg synes dette er uendelig trist, og at forsvarsadvokaten i meg kjenner all medfølelse med moren. Jeg blir så sint, så sint. Er det ikke ille nok å miste et barn? Hva som direkte har skjedd kommer neppe godt nok fram, men jeg vet hvor ille mine foreldre hadde det da de verken ble hørt eller trodd. Det ble aldri en kamp for å få meg frisk, men heller en kamp mot helsevesenet. Istedenfor rettferdighet ble vi møtt av kynisme, kalde skuldre og apatiske holdninger. For utenom fra to stykker. Det skal nevnes. Fastlegen (jeg den gang hadde) visste jo knapt hva spiseforstyrrelser var, og det var nummeret før det gikk skikkelig dårlig med meg også. På sykehuset. Stedet jeg burde vært trygg. Nei. Heldigvis er den delen fortid, og jeg kunne ikke levd i tryggere omgivelser enn hva jeg har gjort i tiden etterpå. Jeg har fått mye beklagelser, men det er ikke nok. Man leker ikke med livet til en person og attpåtil fraskriver seg ansvaret og legger all skyld over på foreldre. Ble du mobbet som liten? Nei. Var foreldrene dine voldelige mot deg? Nei. Jeg kan svare nei på hvert bidige spørsmål. Min anoreksi er sammensatt av så mye, og jeg vet så altfor altfor mange sitter i samme situasjon som meg.

     

     

    Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at folk med spiseforstyrrelser blir sett? Jeg håper det. Jeg håper dette kommer som en lærdom framfor en skyllebøtte. Skjedd er skjedd. Nå er det skippertakene som må til. Spiseforstyrrelser er ikke bare bare. Det må bli tatt på alvor heretter. Det må komme flere tilbud på banen til de som trenger, og da snakker jeg om tilbud beregnet for spiseforstyrrelser. Ikke allmennpsykiatriske klinikker der gjennomsnittsalderen er 60 år, der folk er voldelige, blotter seg og skriker om nettene. Tallet på jenter og gutter med anoreksi er skremmende høyt, og ventetiden på de få tilbudene som er matcher på ingen måte det. Vi må ha flere, og det må være tilbud som baserer seg på frivillighet (såfremt det ikke står om liv og død) Det er kun personen med spiseforstyrrelser som kan bli friske - ergo må vedkommende innse at en vil bli frisk. Den lysten oppnår man ikke med en tvangstrøye tredd nedover hodet. Dessuten må det utdannes flere innen feltet, og når jeg sier utdannet så mener jeg ikke en som har en doktorgrad og fet lønn. Empati, følelser og fremtidsrettet terapi må inn i bildet. Ikke tidsfrister, stress og jag. Anoreksi er alt annet enn vekt og matinntak. Det er en psykisk sykdom det tar lang tid å bli frisk(ere) fra.

    Er 13-åringens tragiske hendelse en mulighet til at mobbing endelig blir tatt tak i? Jeg håper det, men vi har tydelig en vei å gå. Det handler om å tørre. Alt for mange overser problemene, og tror de løser seg selv. Ikke alle - men mange. Lærere må våge å ta opp tematikken, og mobberne må konfronteres. Kanskje er det flaut, men det må til. Er aldri offeret som skal flytte på seg. Mobbing gjelder for så vidt ikke bare barn, heller. Også voksne har en del å lære. Daglig florerer sosiale medier over av usakligheter og hets. Det er helt utrolig hva folk kan finne på å skrive ned av meninger i disse dager.... Jeg blir faktisk litt flau!

  • 0

    En kvart mail besvares

    Hei på dere! Håper dere har hatt en god start på 2016. Noen etterlyste en oppsummering fra mitt foregående år, og det er hyggelig, men jeg lar det være. Året har på alle måter vært innholdsrikt, men jeg har ikke ''nok å fortelle'' føles det som. Jeg har gått på skole og jobbet, ergo gått i i surr i måneder og dager, tatt lite bilder og generelt bare levd. Levd som om det ikke fantes begrensninger. Levd, men samtidig sett livet fare forbi. Jeg må nok bli flinkere til å leve i nuet - slik jeg alltid sier. 23 år. Jeg er tross alt 23 år. Ung, men for gammel til å utsette mer...

     

    Kommentarfeltet ble stengt for en god stund siden, og jeg har ikke angret siden. Det er ikke hets det står på, men heller det at jeg vil ha saklige tilbakemeldinger. Slik at jeg kan forstå dere bedre. Som blogger, og kanskje størst grad som person. Det blir jo slik når en offentliggjør privatlivet. Jeg får for det meste fine mailer fra dere lesere, pårørende og andre interesserte, men innimellom... Innimellom hender det at jeg får noe jeg må rynke på nesen av. Ikke denne hetsen som sagt, eller at jeg har fått noe som er direkte stygt. Heller merkelig, vil jeg si. Folk eier så mye fordommer at det er skremmende. Skremmende og trist. Ja, for her om dagen mottok jeg denne mailen. Jeg måtte lese den flere ganger, fordi den var så misvisende, ufullstendig og.... rar. Jeg ble bare sittende igjen å måpe. Jeg kommer ikke til å blottlegge noen eller sitere hele mailen, bare et par linjer av den. Jeg ble ikke direkte sint, men heller redd. Redd folk ikke vet nok. Hvis denne personen baserer fakta på sine antakelser så gjør vel andre det også? Hjelp. Denne uvitheten må jeg være med å slå sprekker i.

     

     

    ''Du kan umulig ha anoreksi. Du er ikke tynn nok'' Hm. Motiverende, du. Dette sier man bare ikke til en anorektiker. Men igjen; uvitenhet, håper jeg. Her må jeg ta meg selv i forsvar, og også andre. Jeg vet mange har fått denne kommentaren før. For meg er det første gang. Og hadde jeg hatt mer fett på kroppen skal en ikke se bort fra at en slik kommentar ville såret meg. Dypt. Vel uansett. De aller fleste som lider av spiseforstyrrelser er faktisk normalvektige, og man kan ikke se det på dem en gang. Anoreksi sådan er en psykisk sykdom. Det vil si at den ikke nødvendigvis går på det fysiske. For min del derimot har den gjort det. Jeg har vært undervektig i 6 (av 7) år, og det truer helsen betraktelig. Jeg vet jeg er for tynn. Om det synes (nok) eller ei gir jeg blaffen i. Ikke et diskusjonstema. Når jeg tar bilder er jeg ikke ute etter å finne kameravinkler eller tøy som skal fronte min tynne kropp med knokler og innhulte partier. Jeg er ute etter å vise innblikk i hverdagen min, og også det at jeg tør å pynte meg. Jeg har jobbet mye med selvbildet for å komme dit jeg er nå. Bare det å troppe opp med kjole på julaften føltes i mange år som et tiltak. Bare det å bruke penger på den slags - unødvendigheter?

     

    ''Du er for gammel til å ha anoreksi'' Neida, så. Jeg har hatt spiseforstyrrede tankegang siden barneskolen, og jeg ble jo syk da jeg var 16. Ung nok? Det tar tid å bli frisk fra en anoreksi, og da er det naturlig årene går. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke lenger er en ungjente, og går under den ''typiske anoreksikategori''. Samtidig synes jeg dette er synd. Anoreksi kan ramme hvem som helst. Gutter også, for så vidt. Samfunnet er ikke så firkantet at kun er en bestemt gruppe som blir syke. Vi ser jo det med andre sykdommer også. Prosentandelen er lav, men det skjer jo, sant?

     

    ''Er du bare ute etter oppmerksomhet?'' Ja. Selvsagt er jeg det. Jeg har bare ofret hele ungdomstiden min for å ivareta en perfekt fasade som tynn og vellykket nok. Jeg har bare vært tvangsinnlagt, mye deprimert, forsøkt ta livet mitt, skadet meg selv, inn og ut hos legen, fått en rekke komplikasjoner (dårlig lever, magesår, ostepoerose) og masse begrensninger i livet mitt. Ikke kan jeg jobbe 100%. Ikke kan jeg studere 100%, og jeg brukte 3 år på å bli ferdig med vgs. Jeg har aldri hatt kjæreste, og sliter med å ha motivasjon på det sosiale plan. Jeg bruker alle kreftene mine på å holde humør og positivitet oppe, og at jeg offentliggjør at jeg er syk på denne bloggen, er en del av mitt informasjonsbehov - ikke dyrkelse av selvego og strebelse etter komplimenter. Kanskje trengte jeg en bekreftelse på at jeg eksisterte sånn helt i starten, men den tid er forbi. Etter at jeg ble syk og undervektig er det INGEN som har sagt at kroppen min ser fin ut. Faktisk har jeg aldri blitt fornøyd selv en gang - og jeg tror aldri noensinne jeg kommer til å benytte kroppen for å skaffe den oppmerksomhet jeg vil ha. Den type jente er liksom ikke meg.

     

  • 0

    Fra 2015 til 2016

    2015. Året da jeg fullførte vgs. Året da mamma fylte 50. Året da jeg for alvor kom tilbake i jobb, og året da min kjære bestemor gikk bort. Noe som ikke gikk særlig smertefritt. I nærmere tre uker slet jeg meg gjennom oppkast og uvelheter. Faktisk var det så ille at blodprøvene ble enda mer negative. Blodprosenten hadde falt langt. Faretruende langt. Normalt sett er den under gjennomsnittet, så da kan en tenke seg hvor alvorlig dette framsto. Legen ble såpass urolig at han nært sagt kastet på meg en EKG-undersøkelse før han rakk å si hei. Heldigvis stod alt bra til med hjertemuskelen, men jammen var det en aha-opplevelse å se han så bekymret, og samtidig vente på resultatene.  Aldri før har gåsehud, engstelse og skjelvinger satt meg så mye ut. For ja, jeg ble skremt. Ikke bare skremt, men livredd for å dø.

     

    I løpet av disse 12 månedene har det definitivt skjedd mye - på godt og vondt. Mange av erfaringene/opplevelsene har nok en gang styrket meg, gjort meg mer selvstendig, og også gjort meg mer bevisst. Bevisst på hva jeg vil, hva jeg står for, og hva som betyr noe. Aldri før har jeg verdsatt meg selv og min egne person så mye. Det er takket være hva jeg har oppnådd, og hva jeg har innsett at jeg har mulighet til. Og det skal ikke bare stå på meg. For aldri før har jeg verdsatt alt rundt meg så mye heller. De rundt meg, mener jeg. Nettopp fordi jeg har innsett hvor skjørt livet er. Det gjelder derfor å ta vare på de gode stundene og leve i nuet, og helst med dem man er glad i. Tilfeldighetene kan ingen styre. Den dagen man angrer er det jo for sent. 2016 blir som sagt ikke et år med forventninger og eget press, men dog et år jeg kan se selvsikkert tilbake på. Foreløpig planlagte er Vervenfestivalen i Juni, og den ser jeg veldig fram til. Skål, og godt nytt år til dere alle!



  • 0

    Like trygg uten forsetter

    Jeg har ikke tenkt til å ha et eneste nyttårsforsett. Ikke i år heller. Ikke så mye som et krav. Ikke så mye som en forventning. Slik blir det. At alle andre absolutt må ha forsett og mål for året er greit for meg, og fint for dem. Jeg er jo tross alt ikke ''alle andre''. Jeg gjør som jeg vil, og tar valg deretter. Hvorfor? Jo, fordi jeg tenker perfeksjonisten, stabeistet og kranglefanten herjer nok som det er. Det trengs ikke mer press på denne frøkna. Det trengs ikke mer stress i hverdagen. Ei heller depresjon og stygge tanker. I teorien burde jeg vel slått ned på lathansen, og prioritert den fysiske og psykiske helsen litt bedre, men det gjør jeg ikke. Jeg bør da greie å leve er sunt nok og fornuftig liv uten at det nødvendigvis står nedskrevet. Uten at jeg tvinger meg selv, riktig nok. Jeg bør da klare å komme meg til legen oftere enn 3-4 ganger årlig, få i meg det jeg skal, legge meg tidligere, stå opp tidligere og prioritere mine sosiale antenner. Jeg mener; ikke som en del av en liste, men som en del av en normal hverdag, med normale vaner. 

     

    Så var det forsettene. De ekte forsettene og det presset jeg vil unngå. Istedenfor å rette fokus på alt jeg må få til, skal jeg igjen glede meg over hva jeg har fått til. Som en overraskelse på en måte. Om det skjer da eller da, har ingenting å si. Livet mitt er ingen tidsfrist. Jeg er fan av en framtidsrettet tankegang med langsiktige og seriøse mål. En dag blir jeg så frisk at jeg kan leve slik jeg ønsker. En dag skal jeg søke studier, og utdanne meg til forsvarsadvokat. En dag skal jeg sykle Birken, eller hoppe i fallskjerm. En dag får jeg meg en kjæreste. Kanskje mannen i mitt liv? En dag blir jeg gift. Kanskje vel plassert i min drømmevilla? For å nevne noe. Det kan skje i 2016, men det må ikke det. Et steg av gangen. Poenget er at det skjer. En gang i fremtiden. Jeg må bare fortsette i mitt positive spor med gode vaner, og velge de løsningene som til enhver tid gir meg noe meningsfullt tilbake. Det er slik jeg vil leve. Det er slik jeg må leve!

     

     

  • 0

    Et problem mindre

    Jeg gråt aldri, men dog er jeg sjeleglad jeg fikk returnert kjolen. Jeg kunne med all garanti si at den aldri ville vært brukt igjen. Unødvendige kjøp er det verste jeg vet. Sånt gagner samvittigheten ekstra mye. På flere plan, faktisk. Om det var en feilproduksjon, eller om den skulle være sånn er umulig å si. Jeg gidder ikke prøve meg fram fysisk når det er snakk om postordre. Skjelettet mitt er så stort som det er, og jeg har ingen mulighet til å bli smalere. Og om jeg måtte det, så hadde det aldri skjedd. Jeg ville aldri begynt med kortsett, eller slanket meg for å passe inn i en kjole. Målet er å bli friskere, og da er det heller litt ekstra fett som må til. Ergo kunne jeg ikke ha en kjole som påminnet meg at jeg var for ''stor''. Det komiske er jo at den satt ganske løst på ryggen. Nei. Jeg kan spekulere mye, men jeg vil nok ikke finne ut av hva som var årsaken, og det er greit. Et problem mindre. I-landsproblem mindre. Julaften er over, og jeg trenger ikke lenger kjolen. Det får heller stå til, og jeg kan kjøpe en ny kjole en gang jeg virkelig finner en jeg liker, og kanskje attpåtil passer som den skal. Rettelse; som jeg vil at den skal.

  • 0

    En slik jul

    Det ble en fantastisk fin julekveld på oss, og utenfor tradisjonens tro avsluttet vi (som i fjor) det hele med en film. Jeg endte opp i joggetøy, og det var herlig. Beina takler høye heler, men trives best uten. Og julekjolen min i år var dessverre hakket, tør jeg si det; for liten. Det var så vidt jeg fikk igjen glidelåsen. Virkelig noe jeg aldri har opplevd før. Er jo ikke akkurat den feiteste her i verden. Men men. Jeg kunne tenkt ''krise'' og begynt å grine over det, men i og med at jeg er såpass fornuftig så har jeg innsett at ting ikke alltid er som man tror. Sikkert en XS feilproduksjon, bare. Så vi får se hva jeg gjør med saken. Synd kjolen er utrolig lekker, bare. Heldigvis synes det ikke på bildene, så kjolen var absolutt brukenes, og jeg fikk jo puste.... Vel uansett. Det ble rimelig sent i går, og det merkes på kroppsformen i dag. Litt sånn svimete. Uten at det gjør noe. Jeg har hatt fri og kunne nyte ekstra timer på puten. Frokosten ble erstattet/utsatt med brunsj, og familien valgte heller og samles da istedenfor. Med pålegg helt utenfor anoreksiens rand, selvfølgelig. Etterpå spilte vi spill, skravlet og lo. Jeg setter sånn pris på disse stundene, og som jeg sa var gårsdagen kjempefin. Ingen stress. Bare oss fire, perfekt middag, konfektlaging, bilder, pakkestund og julefred. Overraskelsene var det ingenting å si på. Har aldri opplevd maken til gjennomtenkte gaver. Er nå en elektrisk tannbørste (med bluetooth), KT-undertøy og freshe joggesko rikere. Pluss noen kroner. Dessuten har jeg vunnet i fem kalenderuker med en verdi på over to og et halvt. Er så takknemlig så takknemlig. Virkelig. Julen er virkelig en tankevekker, og jeg håper flere kan dele min glede over denne vakre høytiden. Jeg nyter hver eneste bit av den i alle fall!
















     

  • 0

    Julaften hjerte

    Årets fineste dag er omsider her. Om jeg er trøtt? Ja. Om jeg er sliten? Nja. Godsliten. Hvis det er et ord. Om jeg har julestemning? Definitivt. Så hyggelig det er å jobbe i butikk rundt juletider, men. Spør du meg så er det ingen tvil om at julaften er årets koseligste dag å jobbe på. 3 timer med god samvittighet og ekte glede. Jeg liker når folk evner å vise tålmodighet, og attpåtil er såpass takknemlige når de forlater butikken. Det er sjelden jeg rekker til byen innen stengetiden på julaften, men faktisk har det hendt en gang. En gang jeg skulle ha blomster, og en liten gave. Herlighet så flau jeg var da jeg den gang skulle betale på bokhandelen. Å være sent ute ligger ikke i min natur, og derfor vil jeg ikke at andre skulle tro det heller. Ergo overbeviste jeg ekspeditøren om at jeg skulle ha reiseguiden selv, tok den under armen og stresspakket den inn hjemme. I bokbind. Kunne jo ikke kjøpe julepapir på selveste julaften. Da ville folk hvert fall se at jeg var sent ute. Jeg tar meg ofte litt i å tenke slik. Det har jo vært så ekstremt mye folk de siste dagene, og jeg fatter ikke at folk tør å vente så lenge med gaver som står øverst på ønskelista. Særlig når de vet at de verken rekker å bestille, eller kjøpe på nett. Selv ble jeg ferdig tidlig i Desember. Tenker alltid at jeg skal være ferdig før November, men den gang ei. Slike tidsfrister er vel ikke særlig nødvendig heller. Så lenge jeg finner det jeg er ute etter, og folk får det de ønsker seg, så er det greit. Og ikke minst; så lenge jeg slipper å stresse med gavene. Givergleden i meg kunne ikke tillatt det. Julegavehandelen i år har nemlig vært en sann fryd, og faktisk har det meste blitt trykket hjem fra nettet. Jeg synes det er så ålreit å shoppe på den måten. Det gir meg tid til å vurdere alternativene opp mot hverandre, og ikke minst; tid til å finne det jeg aller aller helst vil ha. Rettelse; aller helst vil gi bort. Med unntak av julekjolen, da.





    Jeg gleder meg virkelig til å se når de åpner opp i kveld. Ser for så vidt fram til hele julekvelden. Den er spesiell, og noe eget i seg selv. Helt magisk. Og det familiesamholdet vi har; enda mer magisk. Kunne ikke bedt om en bedre familie. Kunne ikke bedt om noe mer. Alt er så bra som det kan få blitt. Snart perfekt. Om litt senker nemlig freden seg - og jammen har jeg vært effektiv i travle Desember til tross for sene jobbdager. 5 slag (!) er bakt. Troika er laget. Lutefiskmiddag spist. Bursdag feiret. Juletrær pyntet. Absolutt alt kjøpt inn. For å nevne noe. Utvilsomt i rute. Skal bare rusle meg en tur og få på finstasen så er jeg klar. Good jul til dere alle. Nyt den, og ta vare på hverandre!

     



  • 0

    Ha tro på i morgen!

    Det har gått i ett, og jeg kan ikke huske sist jeg faktisk kjente på ordet ''fri''. I Desember blir liksom ikke fri forbundet med frihet og ledig tid slik det kanskje ellers ville vært. Det er så mye som skal forberedes og gjøres, og det skal gjerne skje innen en viss tid eller innenfor et visst tidsrom. Jeg sier ikke at det gjør noe. Jeg trives i full aktivitet, elsker jobben, og liker at dagene går. Bare ikke så fort. Allerede 19 Desember - snart juuuul. Bursdag i morgen. I motsetning til de foregående årene føler jeg ikke jeg har nytt denne Desember så mye som ønsket. Det har vært litt for mye til og fra, og litt for lite her og nå. Hjemme 20:30. Lite kveld. Prøver å ta igjen det tapte med enda mer bakst, snegletempogaveinnpakking og ekstra mange julefilmer. Det funker som bare det. Så langt har helgen bare vært avslappende. Rett og slett en skikkelig energiinnsprøytning. Det føltes ikke som det trengtes, men jeg tror det var lurt sånn for sikkerhets skyld. Så jeg ikke treffer bakken helt plutselig. Tulla. Disse besvimelsestendensene kan jeg ikke si jeg har hatt annet enn før innleggelsen i 2010. Jeg er nemlig så mye bedre til å lytte til kroppens signaler nå, enn hva jeg var. Det må til tenker jeg. Jeg har tross alt valgt min noe hektiske hverdag, og da må jeg også være 100% dedikert til den. Og det er når jeg faktisk skriver dette at jeg kjenner på hvor velfortjent alt er. At jeg fortjener de ting jeg unner meg. At jeg fortjener fri. At jeg fortjener å gjøre det jeg vil. Og det er akkurat det jeg har tenkt til resten av kvelden, og forhåpentligvis i morgen. Jeg er a'jour med såpass mye, og tenker det skal gå fint å legge julegjøremålene litt til side. Bursdagen i morgen blir en helt vanlig dag med helt vanlige planer. Bare meg og mine tre familiemedlemmer. Faktisk er det den beste bursdagen jeg kan få. Etter jeg bikket 19 har liksom ikke storfeiringer, kaker og gjester vært så himla viktig. Jeg nevner jo knapt at jeg fyller år. Men vi får se. En skal ikke bli helt apatisk og giddeløs. Et par bilder, litt samhold og en kake til folket kan vel ikke skade. Det er jo tross alt en milepæl at jeg har kommet helt hit.... Det må bety noe! Må det ikke?

     



     

     

  • 0

    Hva foretrekker jeg egentlig?

    Tidligere erfaringer med bollesveis, for kort pannelugg og gult hår tilsier at jeg alltid er like spent hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe med håret. Dette til tross for at jeg hele tiden går for samme løsning; skulderklipp. Jeg tripper nærmest i stolen når jeg venter. Det er så avgjørende på selvtilliten min. Ikke at jeg må se ut som ''en million dollar'', men jeg må i det minste ha en sveis jeg kan leve med. Rettere sagt; se i speilet uten at tårene presser på. Ja, så ille var det dessverre denne gangen. Det ble akkurat 1 millimeter kortere enn antatt. Litt mindre praktisk med fem spenner i håret i stedet for en. I speilet ble jeg møtt av en annen person. En som så så mye mer voksen og tja. friskere ut (?) Det var veldig rart. Jeg skal innrømme det. I stundens hete tok jeg på meg nisseluen og dro på jobb. Helst ville jeg bli hjemme. Tidligere har jeg ikke fått kommentarer på klipp, fordi det ser så naturlig ut. Denne gangen bemerket ALLE det, og den første kommentaren jeg fikk var nettopp ''så voksen du ser ut''. Usikkeheten sto i taket, så jeg valgte å fore instagramkontoen med et bilde. Jeg ser mer voksen ut, men vet dere hva? Jeg liker det. Og nå, 1 uke senere, føles det som identiteten er på vei tilbake....

     

    Barn? Tenåring? Voksen? Finnes det noe svar? Jeg skal innrømme at de siste årene har gjort noe med meg. Ikke bare de siste årene, men de 7 årene med anoreksi. Det er de som har gjort noe med meg. Jeg ble syk i ung alder, og tross at jeg er godt over 20, så føles det enda som noe mangler. Noe fra barndommen. Noe fra tenårene. Noe alle andre fikk oppleve. Jeg er kanskje litt sjalu. Sjalu over at sykdommen har kostet så mye, nettopp fordi den ikke har gitt meg innsatsen tilbake. Jeg er riktignok sterkere, modigere og mer reflektert, men alle opplevelsene.. De får jeg ikke tilbake! Kanskje er det derfor jeg tviholder på ting, nyter hver dag og virkelig lever i det såkalte ''nuet''. Men, som 16, 17, 18, 19, 20 eller snart 23-åring? Det vet jeg ikke. Anoreksien gjør at jeg blir dette barnet. Det barnet som er avhengig av andre. Det barnet som liker at andre stiller opp, og som trenger ekstra mye trygghet og omsorg når ting står på som verst. Alderen gjør meg til den voksne. Hun som jobber, er selvstendig og burde klare seg på egen hånd. I alle fall skulle man sammenlignet med jevnaldrede. Personlig vet jeg hva jeg foretrekker. Jeg er godt over i voksenkategorien, og her trives jeg bedre og bedre. Det tapte kan ikke tas igjen. Sånn er det bare. Jeg skal ikke snike meg til barnebillett, men heller briefe med førerkortet når jeg må. At jeg straks fyller 23 betyr noe, men det betyr ikke at barnet i meg er vekk. Det betyr bare det at barnet i meg ikke er førsteprioritet. Jeg skal ikke henge igjen på midten av 2000-tallet, men heller komme meg videre og forhåpentligvis leve til jeg er så gammel og grå at jeg lykkelig ser tilbake på mitt fine liv FØR og ETTER anoreksien. Eller ikke helt. Jeg har jo opplevd så mye fint, tross sykdom også. Blant annet har jeg fylt 18 år, feiret russetid, møtt to av mine beste venner, tatt lappen, kjøpt bil og kommet tilbake i jobb. Kanskje har ikke sykdommen pauset meg helt allikevel? Det går forover. Saktere enn normalt, men det funker det også!



     

  • 0

    To fine egenskaper

    Av og til må jeg ta fram denne uskrevne listen over positive sider ved Madelen. God og snill er egenskaper som stadig går igjen. Liker jeg å tro. Hvorfor? Jeg setter ofte andres behov framfor mine egne, sier sjelden nei og hjelper til der det trengs. Samtidig som jeg alltid tenker godt om alt og alle, eier full aksept og er flink til å vise hjertevarme. Sånn på ekte. At jeg er stresset og utålmodig av natur lar jeg sjelden komme i veien når jeg har med andre mennesker å gjøre. Da jeg var yngre omtalte folk meg alltid som hun snille - og de viste å utnytte det. Dårlig samvittighet har alltid vært og er fremdeles det verste jeg vet. Ergo lot jeg folk snike foran meg i kø, skrive av leksene mine og attpåtil låne penger. Det til tross for at jeg selv måtte gå uten lunsj den dagen, eller måtte gå hjem fordi jeg ikke hadde nok til buss. Siden den gang har jeg heldigvis lært å sette grenser, men jeg er fremdeles snill og god mot de rundt meg. Det vet jeg. Folk sier det, og jeg føler takknemligheten deres. Det betyr mye å vite at andre verdsetter meg, nettopp fordi det hjelper meg å verdsette min egne person. Akkurat som at jeg får en styrket personlighet, og en noe styrket selvtillit. Det må til nemlig. Jeg vet ikke med dere, men for meg blir noen ganger motivasjonen litt gjenglemt. Dagene går, og jeg er redd jeg tar ting litt for gitt. Meg selv inkludert. Jeg er jo ikke den som liker å skryte, men jeg tror jeg av og til må innse at jeg faktisk ikke er så på trynet som jeg tenker. Hva så om jeg ikke rekker alt? Hva så om ikke alt blir så perfekt som jeg trodde? Hva så om jeg ikke mestrer ting andre mestrer? Vi er alle ulike. En skal heller rose seg selv, framfor å trykke seg ned. De som er sjalu får bare være sjalu. De som er uenige får bare være uenige. Jeg lever litt etter slagordet ''bra nok'', og vet du hva? Det er fordi jeg er bra nok, og kanskje til og med litt bedre enn det...

  • 0

    Tanker rundt Desember

    Alt er bare bra om dagen. Superbra. Desember gjør noe med meg. Noe positivt. Akkurat som om måneden ene og alene drar fram noe godt i meg. En slags ro og takknemlighet. At jeg ikke lenger er ''barn'' gjør meg nemlig ikke til noe mindre desembermenneske enn barn flest. At jeg har en spiseforstyrrelse gjør meg ikke noe mer redd for julen heller. Ei heller det faktum at jeg tilbrakte hele julen 2010 innelåst på psykiatrisk. Uansett hvor ille noe er eller har vært, så vil det alltid bli bedre. Nei. Man kan bryte meg ned så godt man bare vil, men jeg har og vil alltid elske alt som hører med 1 til 31 Desember. Så enkelt. Samhold, hjertevarme og lykke er tre ting som betyr mye for meg. Sitte lenge ved bordet. Se på julefilmer. Kokkelere sammen. Jeg priser meg lykkelig over at jeg har mennesker rundt meg, og det samholdet vi ellers har blir ekstra viktig rundt juletider. Særlig etter at vi mistet vår kjære bestemor i sommer. Jeg tenker så mye på henne. På alt det fine. Hun var på en måte litt med oss på kjøkkenet da vi tryllet fram kokosmakroner, stockholmskaker og risboller. Og det 5 dager inn i adventstiden. Snakk om å være effektive. Jeg merker litt ekstra på dette med effektivitet i år. Jeg jobber såpass mye og særlig kvelder, og da blir det ikke rom for ''avvik''. Ergo må det meste planlegges god tid i forveien. Stress er noe jeg innehar naturlig, men også noe jeg avskyr som pesten. Det gjør meg til et ugjenkjennelig og utrivelig menneske. Nesten litt ekstra anorektisk, fordi jeg plutselig havner i denne bobletilværelsen, rett og slett. Jeg foretrekker heller å kjenne på denne gode samvittigheten. Over at (en del av) baksten er ordnet, gavene er kjøpt, klippen er ferdig, kjolen er bestilt og dagens julemarkedet er besøkt. Dessverre blir venner litt nedprioritert, bare. Men sånn må det nok være så lenge jeg vet jeg har andre gjøremål som må fullføres...

     

    Som butikkselger er man ekstra utsatt for julen, og det kunne ikke passet meg bedre. Å jobbe i butikk er så meg. Jeg trives i det elementet der. Å vie tid til jobben er helt klart det riktige, tross at jeg havner litt bakpå med andre ting. Faktisk har jeg ikke hatt en eneste sykedag etter jeg startet for alvor med jobbingen. Det sier noe. Gøy er det, og gøyere blir det. Nisselua er på, og jeg finnes ikke mer blid enn i Desember måned.  Å jobbe med mennesker er unikt. Særlig rundt disse tider. Dog har jeg ikke kjent på det største ''julemaset'' helt enda, men det kommer nok til uken regner jeg med. Vel. Med all respekt så må også folk forstå at servicen snevrer seg inn noe. Rundt disse tider kan man ikke gå inn i en butikk med forventninger om lang og behjelpelig service. Det sier seg selv. Allikevel er det de som tror at det er en selvfølge at 55-tommeren skal pakkes inn. Jeg er snill, men ikke så snill. Dessuten er det ikke mye snilt å vie all tid til en kunde vel vitende om at 15 andre venter på hjelp. Black Friday-uken var på mange måter en forsmak på det som venter nå. Slitsomt, men også sabla gøy. Som jeg sa så er jeg litt overrasket med tanke på julehandelen, og hadde faktisk forventet langt flere julekunder sånn egentlig. Det sier vel litt om folk. Man utsetter. Personlig er jeg ikke for det der. Jeg vil mye heller ta meg god tid og finne noe folk ønsker seg, istedenfor ''å bare gi for å gi''. Jeg snakker av egne opplevelser. Det er begrenset hvor mange deoer, lipglosser og sokker jeg trenger. Vil ha, mener jeg. For så vidt bryr jeg meg ikke så mye om det heller. Er kanskje hakket gladere i å gi bort gaver, enn hva jeg er for å motta dem. Kanskje fordi jeg selv er så ekstremt spent på hvor glad vedkommende blir. I år har jeg dessuten tenkt ut de mest gjennomførte og perfekte gavene. Liker jeg å tro. Tidligere dreide det seg om å kjøpe mest mulig, til flest mulig og gjerne dyrest mulig. Nå kjøper jeg heller det jeg føler er riktig, passelig og ser litt bort fra pris. Noen lapper fra eller til spiller liten rolle. Det er givergleden som betyr noe. Ikke alle er så priviligerte, og ikke alle er så godt stilt i samfunnet. Julen bør være en tid for omtanke. Ikke en tid der man skal vise seg fram. Alle bør vi tenke oss gjennom en ekstra gang før vi tar fatt på denne høytiden. Det er mye som skal ordnes, og da er det ekstra viktig at disse gjøremålene skjer med glede, og ikke under en opphetet stemning. Igjen; snakker av erfaring.

     

    Jeg gleder meg som sagt mye over julen, og har allerede gått i gang med pyntningen. I år som i fjor blir vi værende hjemme. Det blir ny kjole, samt kalkun på min tallerken, uten at det er noen feil ved det. Jeg spiser tross alt middagen min ved samme bord som de andre i familien. Det er best slik. Anoreksien skal ikke ødelegge eller skape dårlig samvittighet og uskikket oppførsel fra min side. Det unner jeg ingen. Særlig ikke i julen. Da skal vi ha det hyggelig. Jeg står jo i de nødvendige daglige kampene fra før av, men det skal sies... Har jeg ekstra krefter vil jeg ta de kampene som oppstår i forbindelse med julen, også. Noen har jeg dessuten allerede begitt meg ut på. Jeg spiser pepperkaker hver bidige dag. Sukkerholdige, fettete og butikkinnkjøpte pepperkaker. Det er julekos for meg. Ingen anoreksi i verden kan frata meg akkurat den gleden. Det er sikkert ikke imponerende nok, men det er i alle fall et av disse friske og viktige stegene, og da er det godkjent. Tiden får heller vise hva som skjer videre. I mellomtiden publiserer jeg dette innlegget, deltar på dagens kalendere, nyter julemusikk og forbereder meg til uken som kommer. Og formen? Den er fin. Jeg har spist meg opp, sovet ut og samlet krefter! Eneste som mangler nå er litt snø for den ultimate julestemning....

     

     

  • 0

    5 årsdagen....

    For fem år siden ble marerittet en realitet, og jeg grøsser enda når jeg tenker på 29 November 2010. Den desidert verste dagen i mitt liv. Tvangsinnleggelsen. Samtidig undrer jeg ofte omkring hva som kunne skjedd istedenfor. Hvordan ting ellers kunne utartet seg. Hva hvis jeg ikke hadde blitt så syk og så undervektig? Hva hvis legen hadde hatt kompetanse omkring sykdommen? Hva hvis jeg godtok frivillig fra jeg først fikk tilbudet? Det er så mange spørsmål, men dessverre så få svar. Uansett hvordan ting hadde vært, så er det ikke sikkert utfallet hadde blitt noe annerledes. Jeg var jo allerede syk. Jeg hadde allerede fått diagnosen. Tynnere ble jeg dag for dag. Færre og færre kalorier. Mer og mer trening. Legen kunne ikke gjøre så mye for å hindre at ting ble verre. Det kunne for så vidt ikke venner eller familie heller.

     

    Så jeg fikk altså litt ''som fortjent''. Jeg fikk en lærepenge jeg aldri noensinne vil glemme, tross at det skjærer dypt hver gang jeg ser tilbake. Fortid er fortid. Tilbakelagt, men ikke glemt. For jeg er jo tusen erfaringer rikere. Kanskje har jeg tapt en del opplevelser, men hva så? Jeg har vokst så urolig mye de siste årene, og jeg har blitt langt sterkere enn hva jeg ville vært om livet bare hadde vært helt A4 ungdomsliv. Det er definitivt i motbakker det går oppover. Istedenfor å grine over hva som har hendt, så gleder jeg meg over hvor mye bedre livet mitt har blitt og skal bli. Jeg gleder meg over hverdagen, lever i nuet og klapper meg selv på skulderen over alt jeg får til. 29 November er kanskje en dag forbundet med hat, men det betyr ikke at det skal være en hatefull dag. Jeg ser heller på dagen som en real seier. Fordi jeg har kommet langt, og fordi jeg er motivert til å nå lengre. Skål!

    Ergo kjører vi på med et stemingsfullt bilde fra nyttårsaften....

  • 0

    Derfor backet jeg ut

    Jeg var vært litt tilbakeholden og kanskje noe hemmelighetsfull hva angår hverdag, sykdom og det som hører med. Jeg har skrevet mange ord og ytret mange meninger, men ikke alltid fullført det jeg begynte på. Mange har spurt, og omsider er jeg rede til å fortelle. Nok en gang skal jeg servere dere en noe skamfull historie. Ikke at det egentlig er noe å skamme seg over, men allikevel gjør jeg det. For hva hendte, egentlig? Skulle jeg ikke flytte ut? Januar er måneden, og 2013 er året. Jeg var rastløs langt inn i sjelen, og ganske så deprimert. Jeg trengte noe. Noe nytt, noe spennende og noe annerledes. Jeg var så lei. Lei av at jeg hang igjen. Lei av at jeg ikke kunne være 100% selvstendig. Lei over at jeg ikke kunne takle livet slik folk på min alder gjorde, rett og slett. Passert 20, og fremdeles boende hjemme. Hvilken nedtur. Hvilken fiasko jeg var. Ergo tok jeg en avgjørelse. Jeg måtte ut. Langt vekk. Men ikke lenger enn til andre siden av byen. Jeg startet søket på finn og fikk opp mye interessant, men ikke helt innenfor frøken kresen sine kriterier. Det var ikke før jeg plutselig ble kontaktet at søket for alvor startet. Ting gikk fort. Farlig fort. Jeg dro på noen visninger, forhandlet fram kontrakt og avtalte tid for overtakelse. Allerede 1 Februar. Alt som manglet var min signatur. Bare en ting... Den kom aldri. 

     

    I løpet av de to ukene ble jeg langt klokere på meg selv som menneske enn hva jeg hadde blitt i løpet av de to seneste årene. Jeg fikk kontakt med mange nye, men også skremmende sider. Spontanitet, uvitenhet og et stresshormon ut av en annen verden. Flytte ut? Ikke hadde jeg egne gardiner, en gang. Var det naturlig å ta slike avgjørelser på impuls? Andre bruker måneder, ja, kanskje år på å planlegge slikt. Jeg på min side tenkte 14 dager holdt. Impulsen sto mot meg med andre ord. Det gjorde også foreldrene mine, som overhodet ikke støttet avgjørelsen. De så hva som var i ferd med å skje. At jeg kun trengte tid for meg selv, og egentlig gav blaffen i livet mitt. De så at jeg ville overgi meg til anoreksien, og de holdt hardt igjen for at det ikke skulle skje. Allikevel. Det var mitt valg. De skjønte det. Men hvem snudde, egentlig? Jo. Det var meg. Et eller annet i underbevisstheten slo inn, og samvittigheten holdt på å spise meg opp levende. Hva er det jeg driver med? Flykter jeg? Gir jeg opp allerede nå? Som om ikke det hadde fått innvirkning på flere enn meg selv. Ikke hadde jeg prioritert så mye som et sekund hos legen. Ikke hadde jeg prioritert så mye som en krone i matbutikken, og ikke hadde jeg den villeste anelse om hvordan jeg skulle starte en vaskemaskin eller tørketrommel. Og hva med bilen min, da? Hvor skulle den stå når snøstormen herjet som verst? Plutselig var det ikke så uproblematisk å flytte som det jeg trodde. Her var det mer enn god økonomi som spilte en rolle. 

     

     

    Nei. Av alle dumme ting jeg har gjort så scorer dette scenarioet bra høyt oppe. Kall det gjerne en midtlivskrise eller noe. Denne gang hadde jeg ikke rett, og selv om det er flaut å innrømme, så gjør jeg det gjerne. Sannheten er noe jeg pent må forholde meg til. Jeg var og er fortsatt syk. Slik er det bare. Jeg kan ikke rømme, og tro at alt blir bra av seg selv. Slik fungerer ikke denne verden. Slik fungerer ikke denne sykdommen. Den krever noe annet. Tilsyn, rammer, oppmerksomhet - kall det hva du vil. Det er viktig at jeg blir sett. At jeg har noen som møter meg i døra når jeg kommer hjem. At jeg har noen som spør om jeg har spist, eller som minner meg på at jeg må fortsette kampen uansett hvor tungt det er. At jeg har noen som blir med til legen, kjøper vitamintilskudd og julete til meg, og som passer på at matvarene er på plass og klærne er vasket/strøket. Rett og slett noen som minner meg på mine daglige rutiner, og som hjelper meg med å ta ansvar. Det høres kanskje dumt ut, men jeg trenger den tryggheten. Jeg ble syk i ung alder, og rakk aldri ''vokse'' opp ordentlig. Den lærdom tar jeg igjen nå - som 22 åring. I Juni gikk AA-pengene ut og jeg lever nå selvstendig og på 100% egen inntekt. Jeg betaler på bilen min, og jeg kjøper de ting jeg trenger. Jeg setter på oppvaskmaskinen, støvsuger og bidrar hjemme. På en måte voksen, og på en måte ikke. Sykdommen holder meg helt klart igjen fra å være fullkommen der. Både psykisk og fysisk. Det gjelder derfor å holde tålmodigheten oppe, og ikke rushe ting. Dagen vil komme. Jeg skal ut av redet til mor og far, og klare meg på egen hånd. Bare ikke nå. Jeg har ikke erfaringer relevante nok. Jeg har ikke grunn nok. Det føles ikke riktig. En slik avgjørelse og et slikt valg må taes på fornuft, mål og mening, og ikke desperasjon og uvitenhet. Over og ut!

  • 0

    Ja, jeg skadet meg

    Selvskadingen var ikke et oppmerksomhetsbehov, men snarere et egenbehov. Jeg ville ikke at andre skulle se at jeg skadet den stakkarslige kroppen min, men jeg kunne allikevel ikke stoppe. Jeg trengte det. For meg ble kniver, sakser og negler våpen. Ikke for å skape smerte, men for å få ut smerte. Fysisk skade var nemlig et utløp for hvor vondt jeg hadde det psykisk. Hvor mye jeg led hver gang jeg fikk i meg noe som grenset til kalorier, og hvor rastløs jeg ble av å sitte stille. Utenfor kommunikasjon. Innenfor fire vegger. Stille. Jeg kan enda grøsse av å tenke på stillheten som omfavnet meg og hvor tilfreds jeg ble når jeg fikk utført selvskadingen. Det ble nært sagt en rus for meg og mitt vedkommende... 

     

    Repostet psykiatrisk, desember 2011.

    (Nærmere enn dette vil jeg ikke poste foreløpig)

     

    Så hvordan gikk det seg til? Jeg har alltid vært en jente med høy smerteterskel. Falt ned fra treet i barnehagen. Falt av sykkelen på SFO. Klemte fingeren i døra og fikk blånegl. Men gråt jeg? Nei. Aldri. Den type jente var jeg ikke. Den type jente ville jeg ikke være. Faktisk gikk jeg så langt som til gjennomføring av kloretesten på barneskolen. Nært sagt alle guttene i klassen hadde skrytt på seg at de turte, så da måtte jo jeg også. Hun med de skarpeste neglene grep fast armen min  og dro av huden som om den var et usselt sjokoladepapir. Og jeg? Jeg smilte. Akkurat der og da var det kanskje et oppmerksomhetsbehov. Jeg ville passe inn. Være like tøff som gutta. Den fysiske smerten var ikke til stede. Litt som på samme måte som da anoreksien slo gjennom. Men det skjedde noe. Fra den dag har min ''smerte'' bestått av psykisk ubehag og tunge påkjenninger. Frustrert og desperat klorte jeg meg til blods i ambulansen på vei til sykehuset, og slik ble veien videre... Hadde jeg spist for mye? Hadde jeg trent for lite? Hadde jeg på noen måte vært ''ulydig''  mot anoreksien? Ja. Da skulle det straffes, og det skulle være synlig. I fjeset også. Til og med om jeg kjedet meg ble løsningen deretter. Jeg nøt det, samtidig som jeg hatet det. Jeg nøt å se blodet sprute, og føle at huden min boret seg innover. Samtidig som jeg hatet å få arr, verkelignende sår og grønne væskeansamlinger. Og sist men ikke minst; jeg hatet/skammet meg over den personen jeg var i ferd med å bli. Hun som alle syntes synd på. Vel. Dette er heldigvis fortid. Et tilbakelagt vondt kapittel. Den dag i dag er det ikke slik. På ingen måte. Jeg blir helstresset om jeg forstuer ben, kutter fingre eller må styre med plastring og bandasjering som følge av egen klomsing eller raseriutbrudd. Jeg tør ikke alltid fortelle om ''uhellene'' til mamma, en gang. 

     

     

    Er jeg sint? Er jeg skuffet? Tja. Jeg klarer uansett å holde våpenfred. Livet er nemlig ikke alltid er en dans på roser, og det hender jeg både er deprimert og nedfor - tross at det ikke virker slik. I slike stunder handler det om finne mine indre styrker. Hva er mine sterke sider, egentlig? Hva er positivt med livet? Alt blir hva jeg selv gjør de til, og hvordan jeg selv vil angripe situasjonen. Sjelden er noe svart hvitt. Det finnes alltid alternativer. Alternativer til å lokke smilet frem.  Det viktigste er bare at jeg ikke tyr til den slags ukontrollere, ubevisste og unødvendige handlinger. Ting jeg ikke får noe gevinst ut av får jeg ingen gevinst ut av. Hva er da vitsen? Men en ting skal sies. Før jeg ble syk var jeg like uvitende som mange av dere. Jeg trodde ''den type folk'' nærmest var en egen sjanger bestående av oppmerksomhetssyke tullinger. Lite visste jeg om hva som lå bak, eller kan ligge bak. Årsakene kan være så mangt, og det er jeg ikke ute etter å spekulere i heller. Alle er vi ulike - og også unike. Alle fortjener vi respekt. Enten vi har vært der eller er der. Selvskading er et alvorlig tema. Nok sagt. 

     

     

     

     

     

  • 0

    Da alt kunne snudd...

    Mars 2010. Jeg var så nære, men heldigvis ikke nære nok. Foreldre som begraver sitt barn. En bror som blir enebarn. En niese/nevø som aldri får møte sin tante. Det er ikke riktig. Det var ikke riktig. Det bare føltes slik der og da. Jeg var innesperret, og så ingen utveier. Spontan handling. Desperasjon er ordet. Det stod om sekunder. Det stod om mengder. Det stod faktisk om viljestyrke. Viljestyrke til å overleve. Selv om det ironisk nok var alt jeg ikke ''hadde planer om''. Tilfeldigheter eller ei. At mamma plutselig ringte like etter overdosen. Jeg vet ikke hvor tilfeldig det var. Men jeg er sjeleglad og evig takknemlig for at hun gjorde det. At hun tok den ekstra telefonen. At hun var så hysterisk, og til slutt overbeviste legen om å storme rommet mitt. Det stod tross alt mellom liv og død. Et sjansespill jeg ''ufrivillig'' ble en del av i løpet av sekunder. For hvordan kan det ha seg at en 18 år gammel jente ikke vil leve lenger? Nei. Da forstår en jo hvor grufull denne sykdommen er. Hvor ekstremt paralysert en blir, og hvor lite en verdsetter livet. Tenk alt jeg ville gått glipp av? Ikke ville jeg fullført videregående. Ikke ville jeg fått lappen, eller kjøpt egen bil. Ikke ville jeg vært en del av kjøkkenprosjektet (og kanskje hadde det aldri blitt virkelighet?) Ikke ville jeg møtt en av mine beste venninner. Ikke ville jeg kunnet jobbe i verdens beste jobb. Ikke ville jeg.... Det er så mye. I løpet av fem år har jeg opplevd og erfart så enormt, og jeg ville ikke vært foruten noen av opplevelsene. Gode som vonde. De har formet meg, og gitt meg styrke. Styrke til å leve livet nå, og også i fremtiden...  

     

     

     

     

     

  • 0

    Balanse?

    Balanse. Si det. Tenk på det. Balanse. Ikke for mye. Ikke for lite. En mellomting. Jeg må innrømme at jeg synes dette er vanskelig. Jeg er en person som har full energi så å si alltid. Ofte kjører jeg på for hardt, fordi den fornuftige delen av meg kun er en svak stemme. Ingenting som dominerer. Ingenting som sier at jeg må roe ned. Det merker jeg først når jeg går i bakken. Når jeg er så sliten at jeg må sove for å hente meg inn. I slike tilfeller kunne det være ålreit å tenke balanse. Litt færre gjøremål. Litt ekstra latetid. Teit å innrømme, men faktisk veldig viktig. Ikke bare fordi jeg er syk. Jeg tror nemlig alle mennesker trenger balanse i livet sitt. Før eller siden blir det for mye. Da er det kanskje lurere å ta hintet før det tipper over, enn å kjøre på helt til det faktisk gjør det. Jeg har forstått det. Særlig etter jeg begynte å jobbe ordentlig. I Juli fikk jeg for første gang på flere år merke hva det ville si å være sliten. Ja. Faktisk var følelsen så uvant for meg at jeg trodde det var noe galt fysisk, og at jeg måtte oppsøke lege. Det slapp jeg heldigvis. Det viste seg nemlig at jeg ikke hadde tatt nok forhåndsregler, og heller undervurdert hva det ville si å være i jobb. Spist bra, men ikke nok. Mosjonert, men for mye. Jeg kaller det å være ''for snill''. Ikke mot meg selv, men nokså ubevisst mot anoreksien. Den vet jeg erfaringsmessig fungerer dårlig. Nå er det hardt mot hardt som gjelder. Viljestyrke i seg selv er bra, men ikke nok. For å fungere, og faktisk være tilstede, så krever det 100% av meg, om ikke mer. Det skal spises. Det skal restitueres. Det skal roes og det skal stresses ned. Og ikke minst; det skal etableres vaner. Fysisk styrke har i løpet av måneder blitt like viktig som viljestyrke. Hvorfor? Jo, fordi jeg står og går mange tusen skritt daglig, løfter ''halv''tungt, yter service, hjelper til og deler kunnskap. Folk henvender seg til meg, og forventer at jeg gjør alt som står i min makt så de blir glade og fornøyde. Likeså forventer jeg det samme av meg selv. Og vel. Det har jeg ikke sjanse til hvis jeg ikke er ''i balanse''... 

     

     

  • 0

    Oppskriften som virker!

    Reisen min har vært lang og krevende, men også en suksess på mange måter. Den har formet meg, men også forbedret meg. Selv føles det som jeg sitter på en mirakuløs superoppskrift. Å gå fra halvdød til mer enn levende, fra matsonde til frivillig spisende, eller fra sykehusinnlagt til student og nå deltidsansatt. Det er ikke bare bare, det. 4 trinns-oppskriften har definitivt fungert, og enda driver den meg i retning friskere, bedre menneske og attpåtil litt mer voksen. Jeg kan kun snakke på mine egne vegne (av erfaringer) når jeg forteller hvordan dette har gått til, men tror oppskriften kan være veiledende for veldig mange i dagens samfunn. Syke, som friske. Kort fortalt innebærer den fire viktige ting. Det første er tålmodighet. Jeg måtte forsone meg med at ting tok, og enda tar tid. Det kunne/kan til tider være helt grusomt å vente, samtidig som ventetid også har gjort noe med meg. Jeg har blitt et langt mer tolerant og tålmodig menneske etter alle prøvelsene jeg har vært utsatt for. Hvilket som alltid kommer med i en ''hektisk'' hverdag. Den andre ingrediensen i min superoppskrift er målsetting. Uten et mål hadde jeg vært ferdig for lenge siden. Jeg er avhengig av at jeg har noe jeg kan strekke meg mot, slik at jeg hele tiden kan bli bedre. Mål trigger meg, og gjør meg ekstra engasjert og livslysten. Det er også her min tredje ingrediens kommer inn, nemlig ståpåvilje/viljestyrke. Kanskje er dette den viktigste egenskapen jeg innehar, fordi det er den egenskapen som gjør at jeg kan nyttigjøre meg av den personen jeg er. Samme hvor tøft noe er, så finnes det aldri en grunn til å gi opp. Det synes jeg er en god leveregel. Ikke at jeg følger leveregler. Jeg lever bare slik jeg føler er riktig, og det får være bra nok. Så håper jeg en dag at også jeg innser at jeg er bra nok. 87% i det minste. I mellomtiden fortsetter jeg med min fjerde superingrediens. Den tror jeg mange for lengst har gjettet. Starter på p og slutter på osititet. Positivitet. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke holdt humøret oppe? Livet blir hva man gjør det til, og hvordan man velger å se på ting. Alt er ikke svart-hvitt. Det finnes alltid muligheter, og det er de man må se. Ikke begrensningene. ''Jeg kan'', ferdig. Ikke; ''jeg kan, men''. Da har en allerede lagt et hinder som i utgangspunktet ikke skulle være der. For slik må man altså tenke. Optimistisk tankegang og et ekstra smil innabords er en genial faktor for å ha det bedre med seg selv. Eller bare ha mer energi i hverdagen. Jeg får begge deler. Pluss litt til. Som et motiverende innslag og avslutning til denne bloggposten er det verdt å nevne... 

     

     

     

     

     

     



  • 0

    Lystløgner eller pokerfjes?

    Jeg anser meg selv som en ganske ærlig person, men.... Det er jo klart jeg lyver litt hvis jeg sier at jeg er et 100% ærlig menneske. Det tror jeg ingen hadde gått på, samme hvor godt pokerfjes jeg hadde hatt. Alle har vi vel noe på ''samvittigheten''. Jeg må ty til noen hvite i ny og ne. Ikke fordi jeg er slem nødvendigvis. Noen ganger handler det om at sannheten sårer mer enn den gjør godt. Andre ganger handler det om at jeg ikke orker ''å ta diskusjonen'' eller er redd for hva andre vil si til meg. Hva vil folk tro? Vil jeg få kjeft? Har nok vært noen forfalskede underskrifter opp gjennom ungdomsskolen. Jeg turte ikke alltid briefe med karakterene hvis de ikke innfridde forventningene mine. Eller rettere sagt; de forventningene jeg trodde mamma og pappa hadde. I ettertid har det forsåvidt vist seg at jeg hadde grundig feil. Mamma og pappa har alltid vært fornøyd så lenge jeg gjorde mitt beste.

     

     

    Så hender det at jeg iblant er litt ego og fort kan tenke at jeg får gevinst ut av løgnen. Sistnevnte er sjelden, altså. Jeg er nemlig veldig mot å oppnå fordeler hvis det gagner samvittigheten min. Jeg kunne aldri rappet matvarene til noen hvis de lå igjen på handlebåndet. Jeg kunne aldri tatt salget til en kollega, og ei heller seire for andre. Istedenfor kan jeg søle vaniljesukker utover hele gulvet, og late som at jeg ikke forstår hvorfor støvsugeren har fått ny duft. Jeg kan dumme meg ut med blandingsforhold og skylde på feilmerking i oppskriften. Jeg kan til og med dra en oppfunnet lystig historie som understreker og gjør min egne historie mer troverdig. ''Jo, jeg har en venninne som'' Det skal derimot sies at i selgeryrket så er det ingen slike. Jeg har kun de produktene jeg sier jeg har, og jeg har kun fått tilbakemeldinger på det jeg har fått tilbakemelding på. Troverdigheten svekkes fort hvis en ikke spiller rent, og jeg vil neppe bli konfrontert (av kundene) med at jeg har løyet.

     

    Når det kommer til å skåne andre er jeg god. Beskjeder jeg ikke vil gi, utsetter jeg. Det samme med urovekkende/bekymringsfulle resultater. Noen ganger vet jeg nemlig hva ''samtalen etter'' innebærer. Som feks da jeg uheldigvis måtte fortelle mamma at jeg glemte å sende inn meldekort. Det ble noen sure uker, mildt sagt. Egentlig hadde jeg ikke trengt å si noe, for mamma sjekker ikke akkurat kontoutskriftene mine, men fordi samvittigheten til slutt ble uutholdelig så måtte jeg. Det var tross alt mamma som ordnet med stønaden fra første sekund, så det skulle vel bare mangle at jeg klaget og fikk ordnet opp. Takknemlighet kalles det. Fra min side, altså.

     

    Jeg lyver jo ikke når jeg sier at jeg har anoreksi, og til tider har jeg brukt sykdommen for alt den var verdt. ''Har spist'', ''ikke sulten'', ''skal spise'', ''begynt med trening'' osv. Mange fine unnskyldinger var ute og gikk i perioden før sykdommen ble oppdaget. Mat var en ting. Vekt en annen. Jeg påsto litt av hvert. At jeg kuttet ned noen cm på høyden er også sant. Så fort jeg fikk diagnosen hos fastlegen krummet jeg ryggen og bøyde meg ned til 172. Det var så langt det så realistisk ut.  Alt for at bmi'en skulle virke høyere enn hva den var. Ergo måtte jeg gjøre det samme på bupa, innleggelsesstedene og også hos den nye fastlegen min. Faktisk er det kun helsesøster i 10 klasse og politistasjonen som har målt høyden min korrekt etter dette, og kun også de som har den korrekte høyden. Anoreksien har med andre ord løyet mye. Enda ser jeg mitt snitt i å utnytte den, men ikke på samme måte som før. Selvfølgelig kan jeg si jeg har det bra når jeg ikke har det, eller jeg kan smile selv om jeg er ødelagt innvendig. Jeg kan også si at jeg skal bort hvis jeg foretrekker en hjemmekveld med familien. Det er bare det at jeg ikke lenger går inn for å skylde på sykdommen for å oppnå særfordeler. Jeg vil bare være som alle andre - en i mengden. Ikke en person det er synd på. Ikke en person som trenger ekstra hjelp, støtte eller penger. Ei heller en person som føler hun må lyve for å gi en god nok forklaring. Ofte tar jeg meg selv i forsvar selv om jeg ikke trenger. Jeg har på en måte laget et motargument før den andre parten har uttalt seg. Da blir jeg kanskje litt lystløgner, da. Uten at jeg helt er klar over det. Og med et godt pokerfjes slipper jeg som regel unna med det meste. Så der har vi det. Jeg er en lystløgner med pokerfjes. Snasen kombinasjon!

     

     

     

     

     

     

     

  • 0

    Fordi jeg har lyst!

    Jeg er heldig fordi jeg har muligheter. Fordi jeg kan være til nytte. Jeg må ingenting. Jeg må ikke sette en agenda. Jeg må ikke følge en plan. Jeg må ikke nå målene mine. Men; jeg vil. Jeg vil så mye. Jeg vil ha en plan. Jeg vil ha rutiner, og jeg vil nå målene mine. Jeg er bestemt, disiplinert og klar på hva som betyr noe for meg. Hva jeg har bestemt meg for, og hva jeg akter å utrette. Jeg kan. Jeg vil. Jeg skal. Så enkelt. Må er et nei-ord. Et skikkelig neiord. I mine øyne gjør jeg ingenting fordi noen bestemmer at jeg må det. Jeg gjør det kun av, kall det ''egoistiske grunner'' - for meg selv. Det er faktisk slik en må opptre som menneske. En må pleie seg selv, og ta vare på sine egne verdier. Nettopp fordi de betyr noe. Ikke bare noe, men mye. Masse. Det er så altfor fort gjort å glemme bort en selv oppi hverdagens styr. Det vet jeg alt om, og... Endelig. Endelig vet jeg å verdsette Madelén.


    Det har tatt tid. Masse tid. Jeg har grublet, fundert og tenkt fram og tilbake. Ikke som i ''hva er bra?'', men som i ''hva vil jeg egentlig?'' Ja. Det er to vidt forskjellige ting. ''En må satse for å oppnå noe verdifullt, koste hva det koste vil'' - slik jeg alltid har sagt. Veien er langt fra tornefri. Det må en forberede seg på. Faktisk har min vei vært så humpete, ujevn og til tider umulig som det går an å få blitt. En periode så jeg ikke et eneste lys en gang, mens nå. Nå sitter jeg her med det grunnleggende av skole i boks, full jobbing, sosial tid og alle verdens muligheter. Hverdagen er ikke lenger tom. Det er så mye mer forutsigbarhet i livet mitt nå. Sett bort fra en ting. Jeg vet jo hva som stanser meg. Stanser meg fra å komme helt dit jeg vil. Det er jo sykdommen. Ingen tvil. Allikevel skal det sies at jeg har fått den mer og mer under kontroll. Jeg gir ikke lenger f og later som jeg er superwoman. Selv om det er lettest skal jeg innrømme. Det er helt fint å være positiv og optimistisk, men det må jo samsvare med alt annet. Virkeligheten rettere sagt. Har jo tross alt en realistisk sans innebygd også. For ja. Formen er fremdeles så fin som den kan være, men det er som sagt ikke fordi jeg tviholder på min psykiske styrke, men kanskje heller fordi jeg velger å prioritere. Prioritere etter fornuft. Hvis alternativene er en kald regnværsgåtur eller en time ekstra søvn, så velger jeg lett sistnevnte. Av vilje. Forbrenningen er dessuten i full aktivitet på jobb, og jeg gidder ikke stresse med noe som gir meg null tilbake. Selv om jeg ikke blir direkte sliten, så vet jeg nemlig hvor fort gjort og ikke minst hvor ille skråstrek unødvendig det er å havne på bunn. Det løpet kjører jeg ikke, for jeg bruker så ekstremt mye krefter på å hente meg inn hvis jeg må. Det har jeg ikke tid til i min ''travle'' hverdag der jeg er avhengig av å fungere godt fysisk. Ikke bare fungere, men også være ordentlig til stede og yte mitt beste som selger. Dermed er det også naturlig at energi og kosthold nevnes i samme linje. Kaloriene har jeg frivillig økt en del på - uten at det har gått på bekostning/kompensasjon for noe annet. Ikke som i telling eller protestmessige kostlister, men heller i form av en sunn autopilot og egne vaner. Det er rett og slett noe som betyr mer enn anoreksi. Enkelt og greit. Jeg gjør hva som må til. Faktisk blir jeg ikke lenger uvel eller flau når noen nevner ordet ''spise'' i en setning til meg. Nei. Jeg forteller gladelig at jeg har spist før jobb, på jobb og at jeg har spist litt ekstra her og der. Og det gjør jeg (nesten) med stolthet. For det er sant at jeg er stolt over at jeg kan jobbe på Elkjøp og samtidig etablere normale tilpassede vaner - samtidig som jeg kjemper for å bli frisk. Vaner har det også blitt med leggetider, og jeg er på alle måter kommet inn i et mønster der både hode og kropp henger på grep. Nesten. Det går sakte, men det går fremover. Det er det viktigste! 

     

     

     

     

     

  • 0

    Min lidenskap

    Jeg jobber så mye jeg kan, og det går fint. Det gjør virkelig det. Jeg stortrives på jobb. Verdens beste jobb. Aldri før har jeg hatt så mye energi, livsglede og ro i sjelen som nå. Ingen alternativ kunne vært bedre nå som vgs er over. Dette er virkelig noe jeg gjør for min egen del - med god samvittighet. Og jeg tør påstå dette gjør meg friskere på alle måter. Så ja, ting går definitivt fint. Måltidene også. Eller altså. Jeg jobber omtrent bare kvelder (med unntak av annenhver Lørdag) og da blir det som så, men altså; jeg følger opplegget mitt. Rutinene er der. Rutinene etableres. Jeg spiser før jeg drar og etter jeg kommer hjem. Jeg er flink til å ta igjen det ''tapte'' og henter meg raskt inn hvis nødvendig. Til uken skal jeg nok en gang øke på timeantallet. Da skal jeg forhåpentligvis også benytte spiserommet ettersom jeg får krav på pause. Det er en utfordring når det er såpass lenge siden sist, og det føles på mange måter merkelig og litt for normalt. Jeg, matpakke? Jeg, spise med andre? Men sånn er det. Når jeg er såpass bestemt på å fungere i en normal hverdag, så må også rutinene og gjøremålene bli deretter. Det gjør dessuten at alt føles mye bedre. Formen, humøret, psyken - alt. Sakte men sikkert har det nemlig gått en vei - nemlig oppover. Nettopp fordi jeg fyller dagene med glede. På best tenkelige måte. Jeg merker sakte men sikkert på kroppen hvor mye den venner seg til jobbhverdagen, og hvor mye jeg faktisk rekker i løpet av uken. Samtidig som jeg merker (gleden av) hvor ofte jeg må si nei til ting, fordi jeg faktisk er opptatt. Ikke bare fordi jeg kommer på en dum unnskyldning der og da. Likeså merker jeg hvor mye jeg verdsetter de enkle ting. Bare det å trippe håpefull før jeg åpner kontoen og sjekker mottatt fortjent lønning. Bare den gleden jeg føler når jeg trer inn i min fineste uniform og tar på et strøk lipgloss på leppene. Bare det å kjenne antydning til muskler og sprettrumpe. Bare det å si at jeg tar helg. Bare det å se fram til helgen - ja, det er sånne ting som betyr noe i dagliglivet. Jeg har definitivt funnet en balanse og en greie som fungerer for meg. Der jeg føler jeg får utnyttet mitt potensiale. Der jeg kan smile og le. Der jeg kan være sosial. Der jeg bare kan være meg selv 110%. Evig optimist. En hverdag full av mening med andre ord. Jeg føler meg så respektert og privilegert som har denne muligheten. Kundene, kollegaene, familien min og vennene mine - alle støtter de meg, og gir meg tilbakemeldinger som nok en gang bekrefter at dette er riktig. Riktig fokus. Og om jeg har glemt av herr anoreksi? På ingen måte. Jeg arbeider (nesten) like hardt som selger, som det jeg arbeider for å bli frisk. Svar godt nok? Tror det.

     





     

     

     

     

  • 0

    Kan jeg få en angrepille?

    Jeg lever ikke for å spise. Jeg lever ikke for å drikke. MEN. Jeg spiser og drikker for å leve. For å ha energi. For å ha en funksjonell kropp. For å bruke hverdagen. Til det jeg vil. Ikke til å leve i begrensninger. Ikke til å leve i protest, sult - som senere blir til anger. Det vet jeg. Nettopp fordi jeg har kjent på denne angeren de siste årene. Ikke hver dag, men innimellom. Den er der. Noen ganger så sterk at jeg har lyst til å hive i meg alle kalorier jeg finner, sende unnskyldninger til alle og legge meg i senga så jeg ikke forbruker noe. Andre ganger er den minimal og tankene omkring ''det å gjøre noe'' er der, men jeg greier ikke. Også har vi det mest vanlige - de gangene angeren er tilstede sånn halvveis. Det er de gangene jeg føler er mest normale. Det er de gangene jeg vil gjøre noe, og faktisk gjør det. Uten at det resulterer i desperate handlinger, gråt og dårlig samvittighet. Jeg handler ikke i straff. Jeg handler ikke i protest. Jeg handler bare etter fornuften og hva som både føles og er mest riktig. Så skal det samtidig sies at jeg er litt dum. Dum som angrer på noe jeg ikke kan noe for. Dum som ofte bebreider meg selv. Alle kan vi gjøre feil. Alle kan vi bli headhuntet av sykdommer. Ingen kunne vel stanse angrepet, og vel. Da må jeg gjøre det beste jeg kan. Ikke som i; ''leve syk til jeg blir 80-90''