Gratulerer til oss begge! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Gratulerer til oss begge!

Det å få lappen i seg selv er kanskje ikke så stort i dagens samfunn, men for Aleksander symboliserer lappen langt mer. Den symboliserer en selvrealisering, en livsendring og et håp. Et håp om at jeg en dag skulle bli frisk. Et håp om at han en dag skulle møte livet igjen. Lenge visste vi ikke om vi turte håpe. Ja, barndommen innebar mye biler, men lidenskapen hans forsvant. Da jeg ble syk. Da var ingenting moro lenger. Især ikke bilkjøring. Mye fordi øvelseskjøring begynte å handle om min kontroll over mamma og pappa i overdreven trass og trusler. Gjennom Majorstua, på E18 i verste rushet, parkering på Gardermoen, mm. Jeg skulle ALLTID kjøre. Også fikk jeg lappen, i en tilstand der lite tilsa det var mulig. Dessverre ble det ikke mindre tvang og trusler. Nå skulle jeg i tillegg kjøre i utlandet. På Autobahn, i storbyer, inn på Kielferja, mm.  Med en reaksjonssans lik 30% og en kropp fullstendig blottet for næring og fett. Det er ikke rart Aleksander tok avstand fra bilkjøring, både i redsel, men også protest. Og denne ''protesten'' pågikk lenge. Alltid med begrunnelsen: ''Det er din feil''

 

Så klart var det tøft å høre hver bidige dag at det var min feil. Min feil at han ikke kunne utrette noe eller ha det gøy. Som om det ikke var tøft nok å være syk. Uten at jeg klandrer Aleksander for det i dag. Jeg tror det var viktig at han satte ned foten. Viste meg at det ikke er ok å holde på slik jeg gjorde. Fordi det ødelegger langt flere sin psyke. Fordi det griper inn i familien på en så uheldig måte at sykdommen til syvende og sist ikke er verdt det. Med Aleksander fikk jeg denne påminnelsen nesten daglig, og selv om jeg ikke tok den seriøst, så har den hele veien vært med i underbevisstheten. Det var nok noe av hans intensjon. 

Etterhvert som årene gikk og Aleksander ble eldre forsto jeg imidlertid at lappen ikke lenger styres av min daværende sykdom. Jeg så at han synes det var stress å be mamma kjøre han til og fra lysløypene, eller pappa være med på sykkelritt. Jeg så at han ikke lenger greide å skjule seg bak at sykkelen dekte behovet. Ja. Han kom seg fra A til B, men han kunne ikke sette fra seg sykkelen hvor som helst - ei heller transportere så mye mer enn litt skiftetøy. Også merket han vel at det var mer og mer normalt å ha lappen i en alder av 20+. Han bare sa det ikke. Han ville liksom ikke ''gi meg gleden'' med at han skulle starte å kjøre. For ja. Det var minst en like stor glede for min del. 

 

Jeg tok en prat med Aleks, og vi ble enige om at 5 Mars var dagen, for da hadde jeg hatt lappen i 5 år. Aleks var noe motvillig, men gikk med på å prøve, selv om dette ikke var ''noe gøy''. Jeg så det som en tillitserklæring. 5 Mars, 5 års-dagen, ble med tankene - for her hadde ikke jusstudenten lest seg godt nok opp på lovgivningen. Pussig nok. Dermed forsvant muligheten bort i ex-phil-pensum, flytting og erstatningsrett. Aleks var inneforstått med at en busy søster tilsa at muligheten til å kjøre var nær sagt 0. Men. Det er Madelén vi snakker om. Hun som aldri gir opp. Hun som riktig nok ble sint på lovverket en gang, men som samtidig lovet Aleksander at hun skulle være med han hele veien. Og hun skulle være frisk nok til at han kunne føle seg trygg. Men frisk i ordets rettmessige forstand? Den så ingen av oss komme. Uten at jeg skal få dette til å handle om meg. 

 

Så ja. Høsten 2017 var anoreksien en historie, og 20 Desember 2017 kunne jeg lovlig ledsage Aleksander. Han fikk til og med gavekort på kjøretimer ved ''Madeléns kjøreskole''. Jeg hadde full jobbing tom 21 Desember, men bortsett fra det kom vi i gang til ganske avtalt tid. Derfra gikk det bare fremover. Første kjøretime var på kveldstid i mørket, snø/is på stranden. Andre kjøretime i boligstrøk, også kveldstid. Tredje kjøretime i 80 km i tåke, og fjerde kjøretime på E18. Ikke før femte kjøretime fikk han endelig teste hva det ville si å kjøre i lyset. Ehm. Jeg er tilhenger av ''learn by doing'', og jeg tror det å vise tillit til et menneske er alfa og omega. Uansett hvor risikofullt det virker. Jeg tror ingen risiko har vært større enn min sykdom, uansett. Hardt å si det. I teorien tror jeg egentlig ikke at det kan finnes noe som er større risiko enn det vi bega oss ut på der. Bare se på det her: 

 

Aleksander fikk sikkert langt mer tillit enn normalt, men det mente jeg han fortjente. ''Klar'' kommer med erfaring. Den får du lite av på en parkeringsplass. Det gir kun demotivasjon. Jeg turte ikke gå den veien ettersom jeg visste at kjøringen var mitt initiativ. Trolig litt inspirert av den opplæring pappa og mamma gav meg. Uansett. Gutten lærte å kjøre bil på 2-3 måneder, og jeg bisto i ferier og noen hjemmehelger. Resten har bare vært mengdetrening, delegert til mamma og pappa de gangene jeg ikke har vært i Horten - som er ofte. Noe jeg fort fant ut ble litt vel mye av det samme, så også her tok jeg grep og kontaktet kjøreskole, kommanderte han på teoriprøven og ordnet med alt det obligatoriske. Mye unnagjort i sommerferien og noe i høstferien. Kanskje litt vel hastverk å skaffe lappen under ett år etter han satte seg i førersetet første gang, men det viser jo at gutten har en enorm ståpåvilje. Jeg er så ekstremt stolt. Enda mer glad gjør det meg at han nå liker bilkjøring. At han ikke lenger føler at det er anstrengende eller kjipt. Også har jeg nå en som kan holde liv i Oscar mens jeg studerer, og det er jo strålende. Pluss at jeg har en sjåfør som forhåpentligvis henter meg om noen uker. Jeg har bare ikke tiden og roen til å reise hjem før eksamen. Noe som er et smart valg. Jeg skal ikke sitte på eksamen å vite at jeg kunne lest bedre på noe. Da skal jeg være utlest, utlært og yte 110%. Sånn er det. Og nok om meg. Det at Aleks nå har lappen er helt topp! Herregud så gøy denne reisen har vært. Jeg kommer aldri til å glemme turene våre (og alt det nye jeg har fått se av Norges land), da vi sammen pugget til bilteori og ikke minst da du besto bilteorien. Som jeg skulle ønske jeg også var vitne til at du besto oppkjøringen. Istedenfor satt jeg i forelesning. Jeg blir helt skjelven av å skrive dette jeg, men en ting er sikkert: Det blir kake, gave og feiring en eller annen gang i fremtiden. Har alt klart!

 

Innlegget er skrevet på forhånd. Aleksander fikk lappen i går, men da satt jeg som nevnt i forelesning. Hadde heller ikke tid til å blogge noe etterpå, da jeg dro rett på seminar med Juristforbundet i Oslo. Det pågikk fram til 15 (og jeg ble seriøst valgt til å lede alle bachelorstedene - gleder meg vilt! Dette er mitt hjertebarn og alt jeg har drømt om. Dette vil ta mye tid, kreve mye reising og være så givende som det er mulig å få blitt!), men da var det rett på venninnetreff. Derfor har jeg verken hatt tid til å lese noe i dag (tidlig opp i morgen!), ei heller få ut dette innlegget. Jeg kom akkurat inn døren, og er enda helt skjelven!!! Men altså: Etter all den motgangen min familie har opplevd, så føler jeg det er vår tur til å skinne litt :)






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde