Verdensdagen for psykisk helse på Onsdag, gikk litt forbi meg. Dels fordi jeg druknet i EØS-rett, og dels fordi jeg ikke lenger kjenner en tilknytning til det. Sistnevnte egentlig idiotisk, for jo mer jeg leste ”Vær raus”, desto mer forsto jeg at også denne rausheten handler om hvordan jeg behandler meg selv med respekt – og ikke alle andre. For selv om jeg ikke sliter psykisk den dag i dag, så har jeg mine stunder – som de aller fleste. Min psykiske helse er ikke alltid på topp. Den er situasjonsbestemt, noen ganger påvirket av stress, noen ganger av andre følelser. Noen ganger av ting som har skjedd, eller ikke har skjedd. Det blir for enkelt å se bort fra psykisk helse med et argument om at det ikke gjelder meg. For jo. Det gjør det. Det gjelder faktisk oss alle sammen. Alle har en psykisk helse, og den er det viktig å lytte til. Jeg tror at en god psykisk helse ikke kommer av seg selv, men at man som med mye annet i verden, må jobbe for den. Man må gå inn i utfordringene med et åpent sinn. Man må være positiv når det bikker mot. Man må engasjere seg der man egentlig har null interesse. Man må faktisk gi noe for å få noe tilbake. Det er for lett å skylde på at man har en dårlig dag eller sliter psykisk (og da mener jeg ikke de som faktisk gjør dette) Nettopp fordi det bor en drivkraft inni oss, og den er det kun vi som kan styre. Selvfølgelig kan enkelte ting forsvares, men jeg snakker om helheten. Ikke hvordan vi ønsker at Fredag skal være, men hvordan vi ønsker at hele livet skal være. Dag for dag, er en lærdom. En lærdom som er av betydning for hvordan resten av livet skal være. Jo tidligere vi griper fatt i denne lære, jo mer lærer vi om oss selv og den psykiske helse.
Jeg har som nevnt ikke mine beste dager eller perioder (ref til bildet over, da jeg akkurat hadde fått melding fra legen), men da gjelder det å snu dem til det positive. Eksempelvis gir jeg ikke opp helsen selv om ting innvending enda må heles. Eksempelvis gir jeg ikke opp skole, selv om noen temaer føles håpløse. For noen (en del) ganger så frykter jeg faktisk å gå under C på eksamen, som jo for meg er det verdens undergang fordi det innebærer å ta den på ny. Samme var det med båtførerprøven i sommer. Samme er det med mål på jobben eller i andre situasjoner. Ting skal bestås etter hva jeg anser som bestått. Hvis ikke så er det ikke mitt beste. Da er jeg ikke ferdig. Kort og greit: Jeg gir meg ikke før jeg forstår. Før jeg vet at jeg har nedlagt nok innsats. Da er det ok. Jeg legger alltid en masse mål, og det vil jeg fortsette med, fordi det er gøy. MEN jeg mister meg selv noen ganger. Fokus forsvinner noen ganger når ting butter mot. Når jeg opplever at dette er utenfor min komfortsone og ”kunnskap”. Den tanke tenker jeg litt for ofte, dessverre. Men må det være sånn? Ved å låse meg til troen på at jeg ikke kan mestre, er det faktisk også mer sannsynlig at jeg ikke mestrer. Fordi jeg allerede er negativt ladet. Umotivert. Jeg kan ikke snakke om et håp om jeg ikke faktisk har et håp. Og er det så ille å feile egentlig? Livet består av feil. Feil som jeg kaller for lærdom. Ville vært rimelig kjedelig uten. Poenget er uansett det at jeg, og sikkert mange flere, lett trykker seg selv ned. Lett skaper denne ubalansen, og bidrar til at den psykiske helse ikke samsvarer med slik virkeligheten er og bør være. Så ja. Rett og relevant fokus er egentlig det jeg vil slå et slag for med dette innlegget…
For husk: Veien blir til mens vi går, så vær rause mot dere selv på denne veien! (Jeg skal prøve)
