Etter at jeg har lest litt om hvor lite akseptert drikkepress har blitt, og hvor hjertens frivillig folk som unngår alkohol, føler jeg at dette innlegget kan publiseres. Fordi det ikke er flaut. Eller litt. Men da forteller jeg delvis grunnen slik at jeg har et forsvar. Riktig nok har jeg selv aldri vært utsatt for noe særlig press fra andre, men fra meg selv. Jeg har lenge hatt en oppfatning i eget hode om hva som er sosialt akseptert. At festligheter, vorsing, turer på byen inkluderer alkohol. Innenfor rimelighetens grenser. Så ja. Det er bare et problem her. Jeg nemlig har fått en midlertidig ufrivillig pause fra alkohol, begrunnet i en kropp som enda behøver tid til å lege seg. Bare vært edru siden Mai måned. Hei forbud fra legen. Selvfølgelig veldig kjedelig med begrensninger, men samtidig også helt ok når jeg ikke vet hva følgene av alkoholinntak kan bli. Nødvendige undersøkelser på sykehuset må jeg ta i høstferien, og eventuelt ultralyd. Derfra får vi se. Jeg håper så inderlig jeg får et svar snart. Hvorvidt jeg får drikke alkohol igjen, er ikke meg så himla nøye sammenlignet med helsen. Jeg vil bare ha kroppen på stell 100%. Dette har vært en greie i flere år, men først nå det har blitt et behov for å ta tak i. Rett og slett fordi alt annet er fint. Jeg vil ikke være frisk med noe som er halvveis. Det gir så lite mening. Uten at jeg vil utdype årsaken nærmere, rett og slett fordi det enda er så usikkert hva som feiler meg, eller om noe i det hele tatt feiler meg. Jeg har på en måte forberedt meg – og det helt sikkert uten grunn.
Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder)
”Jeg skal smile hvis alt blir normalt igjen”, var en ting jeg sa den gang jeg var frisk. Det til tross så smilte jeg, og det til tross så smiler jeg enda bredere nå. Fordi sykdommen ikke var styrt av meg. Fordi jeg nå ikke styrer prosessen inni kroppen min. Ting tar tid etter 9 års nedbrytelse, og det har jeg akseptert, selv om jeg helst skulle hatt de frie tøylene som mine jevnaldrede har. Men; Helsen er viktig. Det er en god grunn til å følge legens råd. Samtidig en befrielse å slippe dagen derpå når man er jusstudent. Også er det jo en del andre ting jeg faktisk har blitt mer obs på når det kommer til Madelén med og uten noe i glasset. Jeg blir både mindre pratsom og mindre brysom uten at det legger noen demper på stemningen. Det bare begrenser hva slags ufornuftig pjatt som kommer ut av munnen min – og det er positivt. Jeg har helt klart en tendens til å ta mye (mer enn vanlig) plass, bable om alt jeg er god på, samt være veldig opptatt av rett og galt når jeg får i meg noen edle dråper. I den grad at det er irriterende for andre uten at det er noen slemme intensjoner der. Dette tror jeg er forklaringen på hvorfor folk liker meg godt idet vi hilser, men ikke ofrer så mye tid til meg etterpå. Jo. Også blir jeg veldig klengete. Sånn uten at jeg tenker over det, men på en måte som jeg hadde følt var særs kleint i edru tilstand. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er den som tar initiativet til klemmer, eller helt plutselig setter meg på fanget til folk jeg såvidt kjenner i den normale hverdag.
Alle disse tingene tror jeg i bunn og grunn handler om usikkerhet. Jeg blir usikker på om folk liker meg, og dermed får jeg et slikt ekstra behov. For oppmerksomhet og for komplimenter. Enda jeg ikke har grunn til det. Jeg er riktig nok glad i oppmerksomhet til vanlig, men komplimenter tuller jeg alltid vekk. Fordi jeg ikke tror på dem. Fordi jeg kun kan være som jeg er. Søt, pen, stygg, ond, rar, hyggelig, mm. Det trenger jeg ikke en tilbakemelding på. Jeg trenger heller at folk ser meg på eget initiativ, og sier hei eller slår av en prat – uansett om jeg er i mine fulle fem eller ei.
Foto: Se&Hør (Tor Lindseth – godkjent bruk bilder)
Bildene er 110% naturlige og uredigerte, da jeg ikke ser behovet. Jeg har tatt et oppgjør med fortiden, og dette er slik jeg ser ut. Lik det eller ei 🙂
