4 sider i Se og Hør & avreise til Paris

10 April ble jeg kontaktet av en hyggelig journalist fra Se og Hør. Selv om mange rent umiddelbart tenker at dette er gossip og sladder, så var jeg selv godt kjent med at det også finnes ”vanlige” oppslag. Journalisten hadde lest at jeg tidligere hadde stilt opp mye i media, og lurte på om jeg ville ringe han en dag. Helt automatisk tenkte jeg nei nei, men så slo det meg en ting: Alle mine mediaoppslag har fremstilt en syk Madelén. Det skal riktig nok sies at jeg får mange forespørsler, men jeg har pga jobb og studier enda ikke grepet noen selv om jeg har kvittet meg med anoreksien. Det måtte jeg bare gjøre, selv om graving i fortiden er veldig sårt for meg. Allikevel synes jeg det var noe fristende med Se og Hør. Noe litt utenom NRK, radioer og lokalaviser, og litt mer passende for meg. Derfor måtte jeg gi det en sjanse. I alle fall måtte jeg høre på hva han hadde å si. Det overrasket meg at han spurte lite om sykdommen generelt, men mer hadde fokus på meg her og nå. Det som var fortidsprat var ikke RASP og heller ikke Post f******* 3, men det var familiesituasjonen og det fine vi har. For meg var det veldig aktuelt å bable om. Samtidig så var det en stopper. Eksamen i Mai. Samtidig var det et eller annet i meg som ikke hadde sånn himla lyst. Tanker omkring sykdom er egentlig det siste jeg ville skulle forstyrre min eksamen. Men det hadde null å si. Han sa at vi fint kunne ta intervjuet tidlig i Juni, og uttrykte samtidig et ønske om at jeg hadde med meg en på photoshooten. En som stod meg nær. Nå er det få mennesker som passer bedre enn mor, far eller bror. Min far og bror er dog ikke mest gira på den biten, så jeg ytret et ønske om mamma. Hun har stilt opp med meg i Norsk Ukeblad tidligere. Eneste utfordringen er at hun ikke vil forbindes med sykdommen min lenger, så det var noe annet nå. Et steg videre for oss begge. Og det finnes vel ikke et nydeligere menneske til å pryde Se og Hør? I don’t think so.

 

13 Juni ble det derfor besøk med intervju og photoshoot. Det gledes å få høre at jeg er åpen, utadvendt og lett å prate med. At det er jeg som styrer samtalen, og ikke er den som blir utspurt. Det gledes også at jeg nå evner ha kontroll på livet, og at jeg har en fremtid i sikte. Det tror jeg er minst like viktig å lese for dere der ute som det at jeg gang slet. Noe fryktelig. Første gang jeg stilte i media (TB) ble jeg tildelt offerrollen. Det var ordentlig synd på meg som måtte spise kalkun på julaften, og som var innlagt på 18 års dagen. Sist gang jeg stilte i Norsk Ukeblad fikk jeg kommentarer på at ting var litt for rosenrødt ettersom jeg var syk, og selv den gang var ingenting pyntet på. Sannheten kom frem i teksten, men måten journalisten vinklet det på var mer optimistisk måte enn anoreksi tilsier. Det er alt, selv om det var en fin artikkel med mye håp. Jeg må innrømme at jeg var spent selv etter korrekturlesingen. Nå vil dere lese om en Madelén som trives, er målrettet og har kontroll på fremtiden. Dere vil lese om en jente som har jobbet beinhardt, og som aldri har latt en sykdom begrense hva angår utdannelse, jobb eller familie. Dere vil se den jenta dere er kjent med, men dere vil også se en utgave dere aldri før har opplevd. Uten anoreksi er jeg ikke den Madelén jeg var før anoreksi – både jeg og livet er titusen ganger bedre. Om det er rosenrødt, vet jeg ikke. Jeg har opp- og nedturer som alle andre. Dog er ikke nedturene etterfulgt av å ligge i senga 24 timer, men heller av en telefonsamtale hjem eller en gå- eller joggetur. Nedturene handler ikke lenger om at livet er sort. De handler heller om at butikken er tom for cottage cheese eller at jeg fikk et gnagsår av skoene – til det mer alvorlige: at noen jeg kjenner er syk, at jeg selv får tøffe beskjeder, mm. Livet er ikke betinget av at alt er flott og fint, men det er heller ikke betinget av at man greier stå opp hver dag. Det er noe mer. Mye mer. Og jeg drives av det.

Jeg har ikke rukket til butikken, men ifg journalisten kommer artikkelen ut i Se&Hør i dag. Det er litt gøy, for i dag er dagen jeg reiser til Paris med broren min. En tur vi skulle tatt i fjor, men som for meg da var tale om planlegging, stress og kaloritelling. Det var mer slit enn glede. I år derimot. I år er det en belønning ut av en annen verden. Jeg har jobbet for å bli en 100% versjon av Madelén. Jeg har fullført 1 året på jus etter beste evne, og med karakter jeg er stolt av. Det er nettopp nå jeg føler en slik tur er på sin plass. Verken aktivitet eller mat blir noe problem, for det har ingenting å si hvor i verden jeg befinner meg. Det er alltid et sted å spise. Alltid et sted å bevege kroppen. Så lenge jeg er innstilt på å være normal, så er det også hva jeg er. Faktisk ønsker jeg aller helst frosk på menyen – bare for å ha testet, så jeg håper jeg finner et sted som tilbyr det. Froskerestauranten var visst litt uaktuell for Aleks. Haha. 12:30 sitter vi uansett på flyet til Paris, og tiden fram til det går nok fort. Turen er planlagt til detaljene med gigakart og klistremerker, og alt er 110% pakket. Det blir Eiffel, museer, båttur, Disney og Tour De France for å nevne noe. Sistnevnte er grunnen til at turen går til Paris, da jeg har en noe over gjennomsnittet sykkelinteressert bror. Selv er jeg glad bare jeg kan oppleve noe annet enn norsk, svensk og dansk sommer + at jeg synes det er kult med all slags sport. Dette blir vel den første ordentlige ferien siden jeg var i Kreta i 2004, så joda, det er noen år siden sist. Shit. Jeg gleder meg!

 

Rekker neppe scanne noe som helst, men tar det så fort jeg er tilbake fra Paris igjen. Til de av dere som ønsker å motta artikkelen, er det bare å gi meg en beskjed via mail eller melding på facebooksiden til bloggen min. Det resterende av shooten vil også bli lagt ut så fort som mulig. Au revoir.

0 kommentarer

Siste innlegg