Det mest frustrerende med å være syk, var ikke det å være syk i seg selv. Det var det at alle andre hadde et ord med i laget. Ikke fordi de kommanderte meg til det eller det, men fordi de mente de visste hvordan jeg hadde det. Det var liksom ikke så ille. Man så jo ikke osteoporosen. Man så ikke at organene var tynnslitte eller at blodverdiene var fullstendig ute av kurs. Få visste at jeg daglig frøs i hjel 24/7. Fåtallet visste at det handlet om noe inni meg. De så kun utsiden. At jeg var regnbuefarget og tynn. Syltynn. Langt utenfor normalen, men det… Det var en grei sak å fikse. Det var bare å legge på seg med mat. Næringstett mat. Spise når man var sulten og stoppe når man var mett. Det var bare å spise det som ble servert, eller kjøpe det som var tilgjengelig ute. Det var bare å legge bort kjøkkenvekt, glemme kalorier og gi f i alt det sunne. For selvsagt skulle man legge seg i sengen etter endt ”arbeidsdag” uten dårlig samvittighet og angst. Det var en selvfølge. Man la seg tross alt, eller hadde tross alt ikke noen tvangstrøye på seg. I gåseøyne i alle fall. For en anorektiker er det nettopp en tvangstrøye som er definisjonen. Illusorisk sett. Det er noe som tar kontroll over kroppen. Noe man ikke kommer ut av, samme hvor hardt man prøver. Samme hvor sulten man er eller hvor fristende noe virker. Samme hvor mye man har lyst, og samme hvor mye man prøver. Det går bare ikke. Dette forsto aldri folk rundt. De skjønte ikke at noe som enkelt som mat, også kunne være så vanskelig. Og de skjønte ikke at det til syvende og sist ikke handlet om mat, men om følelser. Angst, redsel og frykt. Frykt for hva maten ville gjøre med kroppen. Angst for hvordan jeg ville takle følelsene etterpå. Redsel for det ukjente. Også var det selvhatet på toppen av det hele. At jeg i bunn og grunn ikke fortjente å ha et verdig liv, men et liv i fangenskap. Et liv i en avmagret kropp med et deprimert hode og et forvridd sinn.
I Hønefoss her forleden spiste vi tikka masala på City Fusion. Det var det jeg ville ha på menyen, fordi jeg var nysgjerrig på de indiske smakene, og fordi det ikke var noe kresenheten min kunne motsi. Pluss for null grønnsaker. Haha. Og vi fikk ris til. Hvit ris. Selv om det ikke er det beste jeg vet, så gikk det jo ned sammen med alt det andre. Madelén i høst hadde ikke smakt, og i hvert fall ikke spist opp. Tanker om hvor mye stekefett kyllingen hadde fått, hvor ”rensket den var”, hvor mye fløte det var i sausen, mm, hadde lett dominert. De tankene streifet meg ikke engang. Angst, redsel og frykt. Jeg vet ikke hva det er. Det føles unaturlig å tenke i de baner. Unaturlig føle frykt eller få dårlig samvittighet for et måltid. Et måltid som mamma har spandert med sin lommebok. Jeg skriver ikke dette for å briefe, eller fordi jeg er stolt, for det er jeg ikke. At jeg nå kan spise hva pokker jeg vil, er ikke noe wow i mine øyne, selv om mange vil tenke det på bakgrunn av hvordan ting var. Sannheten er at jeg nå ser mat som normalt. 110 prosent. Å omtale det som seier, blir derfor noe snodig. Derfor briefer jeg heller med at jeg er kvitt min psykiske lidelse. På en måte blir da det jeg nettopp skrev, en form for stolthet, selv om jeg ikke vil si det direkte. Det handler mer om at jeg har gått denne veien, fra fryktfull til fryktløs. At jeg gir f, og gjør som jeg vil. Det er det jeg egentlig vil understreke. For selvsagt kunne jeg dratt på restaurant som syk og bedt om en tørr kylling uten tilbehør, men det er ikke et besøk på restaurant i mine øyne. Det er heller ikke noe vits å dra på restaurant om man skal angre etterpå. Ei heller om man skipper andre måltider. Jeg følte derfor at tiden var inne nå. Og bare for å ha det klart. Jeg kan telle på fingrene hvor mange ganger jeg har vært på restaurant ila mitt 25 årige liv, så det sier sitt. Når man er såpass selektiv i matveien som meg, så er det mer håpløst enn det er gøy, nettopp fordi jeg ender med å lage en helt ny rett på menyen. Slik ønsker jeg ikke gjøre det når jeg drar ut, og det er vel derfor valgmulighetene begrenser seg. Men de begrenser seg i alle fall ikke av en dum sykdom, lengre. Herregud. Jeg blir nesten flau av å tenke på hvordan jeg var, til tross for at jeg ikke kunne styre eller kontrollere adferden min.
Jeg håper med dette at jeg kan (fortsette å) spre litt optimisme på bloggen. Vise at det nytter. Det finnes et liv etter anoreksi. Et liv med restauranter, studier, alkohol og en rekke sosiale ting. Uten at man planlegger til det fulle. Uten at man dveler ved kalorier. Uten at man blir frustrert. Uten at man lever etter klokka. Der man kun lever i nuet. Nyter øyeblikkene og ikke stresser seg gjennom dem, men heller ser tilbake på dem med et smil om munnen. Fordi det er gode stunder. Stunder man vil ta vare på. Jeg har brukt for mye tid på å forberede opplegg, løpe etter viserne og angre på den fine dagen jeg har hatt. 99% av turene jeg har vært på, med anoreksien på slep, har jeg blitt sliten. Ikke godsliten, men dausliten. Slik at jeg har hatt et behov for å hente meg inn. Det har jeg ikke lenger. Jeg kan kjøre milevis, være ute i timevis og møte på haugevis av mennesker, og enda går jeg ikke tom. Hvorfor? Fordi kroppen har det bra. Fordi jeg spiser når jeg skal, i store nok kvantum. Fordi jeg psykisk trives, og fordi jeg elsker alt livet har å by på. At jeg noensinne kunne se det som et ork, eller at jeg i det hele tatt holdt på å ende det? Galskap. Men. Heldigvis kunne den galskapen forsvares, og jeg er lykkelig over at den tid er omme. Og om jeg noensinne skal angre på noe igjen? Nei. Livet er for kort til det.
