Tilbake på Ullevål Sykehus! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Tilbake på Ullevål Sykehus!

Vi reiste hjemmefra rundt klokken 10:15 og derfra var det strake veien via E18 og Ring 3 mot Ullevål. Grunnen? 1. Jeg liker bedre å kjøre bil enn tog og buss og 2. Vi hadde lyst til å oppleve Oslo i finværet. Beklager på forhånd til alle som muligens trodde at jeg hadde havnet på kjøret igjen. Den var litt slem. Uansett: Noe innleggelse kommer aldri til å skje for mitt vedkommende. Det er jeg 110% sikker på. Denne jenta er alt annet enn anorektisk, og i går gikk det i ''offentig spising'' av både Pascal marshmallows (ikke sukkerfri) med pasjonsfrukt, pinneis med mango, ''bananpotetgull'' og subway med skinke - for å nevne noe. Jeg har ikke tellingen, og ikke har jeg tenkt til å dra frem kalkulatoren heller. Bryr meg null og niks. Og hvorfor jeg skriver ''noe'' er fordi jeg ikke poster daglige inntak som noen oppskrift til de som evnt lar seg inspirere. Kropp, forbrenning og inntak er så individuelt, og sammenligning er det dummeste vi mennesker tyr til. Men nok om det. Jeg gidder ikke bable så mye mat her på bloggen akkurat, nettopp fordi angsten er borte, og dermed også utfordringene foruten kresenheten. Det gjør at mat ikke lenger er seier, men bare noe normalt. Normale kalorier. Godt for min kropp. Og veldig godt for mamma. Kan ikke huske sist vi spiste noe som var kjøpt ute, samtidig. Det er litt for ille. Glad de dagene er over.

 

Vi hadde planlagt turen bra, og alt ble som vi tenkte. Muligens bedre. En tur med litt av alt. Shopping var ikke avgjørende, men det måtte nesten bli et par belønninger nå som jeg ikke lenger drukner i xs'en. Klær var for meg i flere år et hat. Vel. Uansett. Hele målet med turen var at mamma skulle få teste en av de fancy kakene og makronene på Pascal, og det fikk hun jaggu meg gjort. Var heldig med trafikken til Oslo, og kom fram 11:33. Da var det bare å finne en ledig plass hvor jeg kunne rygge inn, betale ved en automat og deretter ta fatt på vandringen til Pascal på St. Hanshaugen. Det ble en innholdsrik tur der jeg for første gang så hvor fin by Oslo egentlig er, samt alle disse stedene som han fyren i Boligjakten nevner hele tiden. Haha. Det er tydelig at Oslo er ganske mye mer enn turistfylte Karl Johan og Ullevål Hageby. Vi ble vel på Pascal i hele 2 1/2 time før vi tuslet vi tuslet videre mot Karl Johan, Aker Brygge og Tjuvholmen. Frøken stedsans finner alltid frem. Trikken tok vi hjem på kvelden fra Oslo S, for da hadde vi tross alt gått over 1,2 mil (++) totalt fordelt på 9 1/2 time. Så ja. Det var godt å hvile føttene noe. Men om jeg var sliten? Godsliten. Ikke noe mer. Det blir jeg sjelden. Hadde heller ingen vondter eller problermer med leddene, slik jeg ofte fikk da jeg var undervektig. Derfor tok jeg med mamma på en real kjøretur i Oslo etterpå. Kanskje mest for egen nysgjerrighet, men også fordi det er hyggelig. Jeg bare elsker å kjøre på måfa i byer. Helst storbyer, og gjerne i sentrum, men det er også særs gøy med smågater. Det var min favoritt da jeg øvelseskjørte i blant annet Asker, Lillestrøm, Skien, mm. Jeg har også øvelseskjørt mye i Oslo, men da i sentrum, og ikke i omegn - slik som i dag. Når jeg tenker på det, så er det utrolig at foreldrene mine lot meg kjøre alle disse stedene der de selv ikke var lommekjent, og knapt hadde hørt om. Kanskje er det forklaringen på hvorfor jeg er så vågal med Aleks, og lar han lede vei når vi er på tur.

 

Det måtte nesten bli et lite besøk bortom bygget til RASP - mitt gamle ''bosted'' i Oslo. Skal innrømme at det gir meg blandende følelser, men klumpen i halsen er borte. Ikke-eksisterende. Fordi jeg vet at det er fortid. Jeg skal aldri tilbake. Det tok lang tid for meg å forstå. Flere år faktisk. Etter Mai 2011 drømte jeg daglig om at jeg måtte tilbake i fengselet (Sorry - fengsel er mer frihet!) Tilbake til vektkontroller med sonde, næringsdrikker og belteseng. Der folk snakket til meg og ikke med meg. Der jeg ble ignorert, men likevel kontrollert. Der jeg aldri trodde livet ville bli et liv igjen. Ja, det var et mareritt. Det er den beste beskrivelsen. Derfor er det på en måte en lettelse å kjøre bort til bygget igjen. Se hva jeg har jobbet meg opp fra. Se hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har mestret. 

 

Apropo det. Da vi var i Oslo fikk vi ordnet Vervenbilletter til neste år, og ikke nok med det: resultatet på eksamen i ex fac var plutselig tilgjengelig. Jeg hadde et håp, og kanskje en noe urealistisk forventning, men samtidig var jeg redd også. Redd for å bli skuffet, nettopp fordi godfølelsen kan lure. Problemet er at jeg blir lett skuffet. Altfor lett. Denne gangen var det ikke tilfellet. Ingen lurerier. Jeg fikk det jeg trodde. Om jeg er glad? Vel. Det er nettopp det. Jeg vet ikke helt. Jeg er ikke overrasket, fordi jeg hadde sånn på følelsen at jeg hadde prestert 110. Satt liksom med ex phil notater parallelt under lesingen. Jeg skjønte dessuten ikke hva jeg eventuelt kunne gjort annerledes. Samtidig er det digg å gjennomføre skoleåret med karakterer jeg er stolt av også. Og jo, det er en mestring. Mestring det var umulig å oppnå den gang i 2010-2011, og det er det jeg må minne meg selv på. Kjenne litt på hva jeg faktisk greier, fremfor at jeg bare skal prestere og prestere. Da glemmer jeg litt disse følelsene, og de er jo så viktige. 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde