Jeg er den sta typen. Hun som er langsint, og som sjelden ber om unnskyldning først. Det er sånn jeg er. Det er sånn jeg alltid har vært, og slik jeg alltid vil være. Med noen modifikasjoner og et lite forbedringspotensiale selvsagt. Med spiseforstyrrelsen ble dessverre disse egenskapene forsterket, og det ble min familie lidende for. Jeg blir flau når jeg tenker på alt de måtte gjennom. At de var vitne til en 17-åring lå og sprellet på gulvet hylgråtende og på grensen til voldelig. At de måtte motta en rekke trusler (selvmordstrusler for det meste) og utestenging. I det lengste kunne det gå 6 dager før vi hadde kontakt. Jeg passerte dem flere ganger daglig, men sa ingenting. Og grunnen kunne være bagatellmessig. Det handlet mer om å være sint av prinsipielle grunner enn av faktiske grunner. Fordi jeg hadde sjelden noe å være sint for. Skulle jeg grine i 6 dager over at pappa ikke dro ut før midnatt for å kjøpe kanel, eller at mamma hadde glemt å vaske en bukse. Eller det faktum at de hadde påpekt at jeg burde ha veid meg. Ja, dette er tåpelig. Uansett hvor langsint jeg har vært, så har ting alltid løst seg. Som nevnt er ikke jeg den som ber om unnskyldning først, med mindre jeg er på randen til å falle om av dårlig samvittighet, eller helt enkelt trengte hjelp. Det har det ikke vært manko på svakhet mens jeg var syk. Jeg hadde slanket bort alt av muskler kroppslig, og hadde lite plass i topplokket til noe annet enn sykdom. Der kom avhengigheten og ønsket, nærere sagt behovet om støtte.
For midt oppi krigsstien var det noe annet. Det var en hjelpeløs stemme som ville opp og fram. Kanskje var mitt raseri og isolering, en del av mitt behov. Behov for å bli sett. Si at jeg var i levende live, samtidig som jeg også var redd for hvor lenge jeg skulle være i levende live. At jeg på en måte ville ha hjelp, men også var livredd for å be om denne hjelpen. Fordi jeg visste hva det innebar. Jeg visste at de hadde rett, og jeg visste at jeg ikke greide svelge mine stolte kameler. Det var jeg for sta til. Da var det enklere å bli sint på dem så fort de sa noe ”feil”. Da var det enklere å krype inn i boblen der det var meg, meg og meg. Der jeg kunne være langsint, uten at jeg egentlig kjente på noen form for sinne. Jeg faket det. Fordi mitt uttrykk for å være sint kun var et uttrykk om at jeg er sliten. Nå må jeg ha en pause. En pause fra hverdagen. Og dessverre: en pause fra min kjære familie. Det virker helt fjernt. Når jeg nå skal hjem i morgen, så gleder jeg meg. Tanken på å få være med familien igjen gjør meg så hjertens takknemlig. Fortiden kan jeg ikke endre på, og det er derfor jeg jobber ekstra hardt med å gjøre opp for det tidligere. Når jeg er hjemme så er det ingen konflikter. Ei heller en langsint Madelén. Da er vi ”one big happy familiy” etter ordets forstand – og det er så fint. Mye (= noe) av studiene legges til side og fokuset rettes på fellesskapet. Like klisjé som det høres ut.
Men. En liten fortsettelse følger… Jeg blir fremdeles langsint. Det er derimot en forskjell på langsint som spiseforstyrret og langsint som uforstyrret. En vesensforskjell skal jeg si dere. Det er mennesker som har kommet og gått i livet mitt, og som jeg aldri kommer til å ha kontakt med. Mennesker som ikke har tilført noe godt i livet mitt. Som ikke har taklet min suksess, som har (grepet inn og) ødelagt mer enn nødvendig, eller som har gått på min familie. Sånt er ikke ok. Det kan aldri rettferdiggjøres. Ikke i mitt hode. Det betyr ikke at jeg bruker tid og energi på å være sint på denne typen mennesker. Har mer fornuft enn som så. Jeg er langsint i den forstand at jeg kjenner raseriet av å tenke på det, og en ”såkalt tilgivelse” kunne ikke falt meg inn. Så, nei. Noe vil jeg aldri tilgi. Det gir meg en klump i magen og en bitter smak i munnen bare av tanken. Godfølelsen jeg sitter med har jeg etter at jeg var direkte. Etter at jeg stod opp for meg selv. Kall det hevn. Jeg vet ikke. Veldig ofte er folk der at man skal tilgi, og jeg som ser det beste i alle mennesker må vel være en ”sånn”. En sånn hva? En sånn A4-person som gjør som alle andre? Neppe. Der har du ikke meg. Jeg glemmer ikke – og jeg tilgir ikke. Igjen: få tilfeller. Det skal MYE til for at jeg tar noen inn i livet mitt. Det skal derfor også mye til før jeg blir sint på noen, eller avviser en person. Først og fremst må det være mulig å bebreide vedkommende på en eller annen måte. Jeg gjør aldri noe uten en grunn. I tillegg er jeg en person som prater med mennesker. Føler jeg noe er feil, så tar jeg det med vedkommende. Jeg går ikke rundt med irritasjon uten at den andre har fått sjanse til å forklare seg, og vi har snakket ut. Ofte kan mye skyldes misforståelser. Heldigvis for det. Andre ganger er man bare på ulike nivåer. Det en godtar, er kanskje for en annen respektløst. Da er det viktig å vite hvor man krasjer, og løse det derfra. Noe sånt. Jeg skal uansett ikke fortsette å leke hobbypsykolog videre, og avslutter innlegget med at mitt liv per dags dato består av så altfor mange fine mennesker. Noe som jeg er evig takknemlig for. De som eventuelt har ødelagt for seg selv, eller de som er uinteressert i meg og mitt liv, er ute av dansen. Det er en ærlig sak, og det tåler jeg!
Langsint og sykt lite ryddig under eksamensperioden…
