Fordel med anoreksi? (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Fordel med anoreksi?

Jeg har mange ganger fått det inntrykk av at folk ser anoreksi som noe glamorøst, som noe som tiltrekker oppmerksomhet og som viser selvbeherskelse. Mye mulig det, men er det noe mer? Nei. Det er ikke det. For øvrig er ikke anoreksi særlig glamorøst heller, og den oppmerksomhet man tiltrekkes er negativ. Den går på at folk synes synd på deg. Den går på at folk er interesserte i din vekt. Den går på at du skiller deg ut, på en uheldig måte. Den kontroll du tilsynelatende tenker at du har, er kun en kontroll som ødelegger deg. Mye mulig du er tynn, men til hvilken nytte. Er det gøy med dunhår på kroppen? Er det gøy med en blanding av oransje og blå hud? Er det gøy å fryse når det er 25 pluss på sommerstid? Er det gøy med organer som kan svikte? Er det verdt å utsette skjelettet, som skal holde i mange tiår? Er det gøy å dra til legen 10 ganger så mye som alle andre? Er det fint å bli permittert eller få begrensninger på det daglige? Er det gøy å gå rundt med en kalkulator i hodet? Er det befriende å gråte seg i søvn fordi man tenker på dagens inntak og ''manglende trening''? Er det et mål å passe inn i bukser som er under 23 i tommer og beregnet på små kids? Er det kult å brekke et ribbein når du går på en dør? Er det verdt å bruke mer tid på sykdom enn venner? Er det verdt å droppe kjærligheten? Er det greit å stenge ute familien? Er det gøy når alle bekymrer seg? Er det populært å leve på NAV? 

 

Dersom dere kan svare JA på et eller flere av disse spørsmålene (forhåpentligvis alle) så har dere svaret: Det finnes intet fordelaktig med anoreksi! Den går både på det kroppslige (mentalt og fysisk), men også på det sosiale. Den griper inn overalt der den kan. Heldigvis kan mye bedres, men ikke alt. Det som imidlertid kan sies er at det er en fordel å bli frisk fra en anoreksi. Opplevelsen medfører en rekke erfaringer som til syvende og sist kun bugner ut i en enorm styrke. Jeg har alltid vært sterk, men etter dette her, så er det som om jeg har fått en slags ekstra superkraft (uten at jeg blir for høy på meg selv) Selvbildet mitt har ikke endret seg særlig (er fortsatt skeptisk til meg selv), men i motsetning til tidligere så har jeg lært å godta det. Det gjør at jeg kan leve med at jeg ikke er 180. Jeg kan leve med at ørene mine står mer ut enn ønskelig. Jeg kan leve med at jeg har en hoppbakkenese. Jeg kan også leve med at jeg har bollekinn. Det er bare sånn jeg er. Jeg tror ingen er 110% fornøyd med alt ved seg selv, og slik skal det bare være. Hardt og brutalt, men sant. Prosessen med å elske seg selv er jo en fin ting. Men, jeg personlig tror det må noen år til. Jo mer mestring og viktige mennesker en møter på veien, jo mer vil en sette pris på seg selv. Men inntil da: null stress.

 

Dette var like før jeg fikk diagnosen i 2010. Du ser ikke at jeg er syk, men skinnet bedrar. På denne tiden trente jeg intet mindre enn 28 timer i uken - på tvang. Jeg hadde synlige blodårer, og noen lår som lignet en fitnessutøver sine.... Allikevel er det et bilde jeg liker. Jeg sitter på fanget til broren min, og man kan se at han har et godt grep om meg - slik han alltid har hatt. 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde