Jeg likte deg bedre da du var tynn! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Jeg likte deg bedre da du var tynn!

Det er virkelig utrolig hva folk greier å lire av seg, men heldigvis er jeg hardhudet og takler det meste. Også bemerkninger på kroppen min. Etter 9 års kroppshat. Men. Det er det dessverre ikke alle som gjør. Jeg lurer på hva vedkommende ville oppnå med å si dette til meg sånn helt ærlig. Okei. Så liker h*n ikke bollekinnene mine eller den nye rumpa og lårene mine, eller kanskje vedkommende mener personligheten min har endret seg etter jeg ble ''tjukkere''. At jeg har blitt for fornuftig eller noe i den dur? Har sikkert økt litt i hjernemasse. Det skal dog sies at denne kommentaren kom fra en i det anorektiske miljø, og av en eller annen grunn så er misunnelse det første jeg tenker. Her er det en som vil trigge meg i håp om at jeg skal gå ned i vekt, fordi vedkommende selv ønsker å bli frisk, og synes det er urettferdig at jeg har oppnådd det. Eller så er det en som mener jeg har failet med tanke på anoreksien. Sant nok. Jeg har jo det. Jeg er ikke lenger undervektig, overtrener eller sulter meg selv til jeg er på grensen mellom død og levende. Det er ingenting anorektisk ved meg lengre, og det er jeg stolt over.

 

Dette er for øvrig bare spekulasjoner. Jeg vet jo ikke hva vedkommende mente. Kanskje var det et kompliment for alt jeg vet. At jeg faktisk var penere med litt mindre fett på kroppen og uthulninger i kinnene. Men så tenker jeg at penhet uansett ikke har forrang på sunnhet og en frisk kropp. Egentlig kunne jeg ikke brydd meg mindre, for jeg har både inntatt pinnekjøtt, lutefisk, fullfett pålegg, pepperkaker og hele juleballetten mens jeg var hjemme. Samtidig som jeg har nedprioritert min kjære Bolt (tredemølle). Og det har sikkert gitt fettutslag på kroppen, uten at jeg verken har veid eller speilet meg nevneverdig for å sjekke. Det er ikke noe poeng når kroppen har det bra. Ellers har ferien har vært helt topp, og det er ikke måte på hvor fint vi har hatt det som familie. For ikke å snakke om at jeg lærte broren min å kjøre bil på under 14 dager (i snitt 2-3 timer kjøring pr dag - #frøkentålmodig) - på snø- og isføre. Som en liten eksamen kjørte han meg helt fra garasjeplassen vår i Horten og til garasjeplassen her i Hønefoss, med hele familien i bilen. Ja, jeg er nok litt vågal, uredd og sta, men jeg mener at utfordringer må til, og at man må sette seg hårete mål for å nå dit man vil. Jeg har null problem med å videreføre mine egne verdier til familien, såfremt de er like komfortable med det som meg. Og nei. Jeg stresser ikke lenger. Det er kanskje den største forandringen pappa opplevde med meg. Jeg som alltid har vært en stresset person er nå den minste stressede i familien. Imponerende. Denne ferien har jeg vel egentlig bare slappet 110% av. Planen var å lese ferdig pensum, men jeg må bare krype til korset og innrømme at det ikke var tilfellet. Istedenfor har jeg vært kjærelærer, spilt spill, bestilt sommerferie (!!!), spist mat, besøkt folk, hatt besøk, vært med venner (folk vil plutselig ha kontakt med meg nå?), bakt, sett på julefilmer og vært en del av familien. Den delen de mistet for 9 år siden. Ikke at jeg er veldig fan av urealistisk begrepsbruk, men i denne kontekst passer ''one big happy familiy'' perfekt. Jeg har også innsett verdien av familien, og noen ganger overgår familietid faktisk studietid. Brutalt sagt, men med et viktig innhold. En vet jo aldri hvor lenge en har hjertene i livet sitt, og allerede etter 6 dager kjenner jeg enormt på savnet. Det er kjipt at jeg ikke får vært tilstede på pappas bursdag i morgen. Nesten teit å skrive om savn, men etter alt jeg har vært gjennom med sykdommen, ville noe annet vært unaturlig. Og for meg ville noe annet enn å bruke mest mulig tid med dem i ferien, vært unaturlig. Særlig fordi det blir en stund til neste gang. Ok. Så kom jeg meg kun gjennom 3 av 8 bøker i julen (hvorav én plutselig forsvant fra pensumlisten), men det får så være.  Tid får jeg nok av, forhåpentligvis. Det handler bare om prioriteringer.

 

Det var en tung start på semesteret (for lite søvn + omstilling fra ferie til student), med kveldsjobb og fulle skoledager fra tidlig på morgen til langt utpå ettermiddagen, men jeg har omsider fått hentet meg inn. Noe som var viktig. I år har jeg nemlig et langt vanskeligere og mye mer ukjent pensum, og jeg merker jeg blir litt nedstemt når jeg er på et så ukjent farvann uten noen som helst form for kontroll. I alle fall var jeg det de to første dagene. Sånn skikkelig. Men så er det noe med meg. Når jeg begynner å jobbe med noe som jeg gradvis forstår, så greier jeg engasjere meg og også opparbeide lidenskap for selv de tørreste og vanskeligste ting. Jeg vurderte faktisk å utsette ex fac til våren 19, men det var før jeg merket hva faget gjorde med meg mentalt. Etter én forelesning var jeg ikke i tvil. Det er mulig det er et stort pensum og at det venter en eksamen til våren, men samtidig er mye så familiært og interessant, at jeg bare ikke greier slutte og motiveres av det. Merkelig nok. I dag kan jeg dessuten telle mye god lesing: noen timer med repetisjon av rettskildelære + 8 timer med menneskerettigheter. Et fag jeg har tenkt det verste om fra dag 1, sånn helt ærlig. Men så er det noe med at jo lenger jeg kommer inn i pensum, jo mer nysgjerrig blir jeg. Og jeg googler meg opp på alt som er utenfor pensum også. Jeg skulle egentlig gå tur 14:00, men den ble utsatt til 17:00, som igjen ble utsatt til 20:45. Det skyldtes ikke at jeg var lei, men den grunn at en person i overetasjen ville spille musikk for halve nabolaget. Kanskje var det like greit. Lesingen hadde jo nådd sine høyder kan man si. Jeg skjønner av og til ikke hvordan jeg greier å bli så oppriktig grepet av noe. Samme hva jeg leser og fordyper meg i, så er det aldri kjipt eller kjedelig. Og jo mer jeg opplever faget som utfordrende, jo mer setter jeg inn det ekstra støtet. Fordi jeg vil så gjerne. Jeg hadde de tanker før jeg begynte med privatrett 2 at jeg bare skulle komme gjennom studiene, men nå er jeg neimen ikke sikker. Dette er ikke lenger snakk om å komme seg gjennom, men også å lære en masse på veien. For selv om jeg skal jobbe som forsvarsadvokat, så vil jeg også komme borti alle mulige mennesketyper med alle mulige problemer, og da er en allsidig bakgrunn absolutt en stor fordel.






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde