Fordi det skulle være en premie! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Fordi det skulle være en premie!

Jeg har ikke vært utenlands på flere år. Sist gang var i Rostock i Tyskland med familien, og før det Berlin med klassen. Reiser kombinert av bil og Color Magic/Fantasy. Sist jeg tok fly til utlandet derimot, er noen år siden. Det var i 2005, da jeg enda gikk på barneskolen. Året etter det hadde vært OL i Hellas (Aten). Jeg dro til Kreta med mor, tante, fetter og mormor. 14 dager med bassengmoro, kyllingspyd og donuts ble det. I ettertid har jeg savnet å reise, men jeg har ikke savnet syden og varmen. Jeg takler varme svært dårlig og ender ofte opp i skyggen når det er 25-30 grader om sommeren. Det å reise derimot. Det har jeg savnet. I Juni i fjor kom Aleksander med ideen om å se på Tour De France når de kommer i mål i Champs-Elysees i Paris. Jeg sa noe sånt som at det kunne være hyggelig og var veldig interessert, men egentlig bare tullet jeg. Fordi jeg visste at jeg ikke ville mestre en slik tur. Lite visste jeg at Aleksander var 110% seriøs. Han sjekket i flere dager opp omkring fly og hotell, samt mulige ting å gjøre. Han hadde til og med hentet ut kontantene sine for å be meg legge ut penger. Der og da var det vondt å svikte han, og han var sint på meg i flere dager. Ja. Kanskje måneder. Han kalte meg for ''syke unge'' og sa at jeg aldri ville bli frisk. Det oppstod på alle måter en situasjon som jeg ikke greide å avverge. Med tiden gikk allikevel det meste seg til, og jeg tror Aleksander forstod at en slik tur innebar mer enn kun det sterke ønsket om å dra. Det innebar også at søsteren hans kunne takle turen. Pluss at det innebar at det måtte lages et opplegg. Det var også en grunn til at jeg avslo i siste sekund. Vi var så sent ute med å bestille at billettprisene var skyhøye, samt at jeg fikk for liten tid til å ordne et opplegg. For meg er hele vitsen med å bruke tusenvis av kroner på en tur, det at jeg kan oppleve. Jeg vil ikke bli sittende å ordne aktiviteter fra hotellfrokosten. Som jeg trolig den gang ikke hadde rørt. Og som igjen ville blitt en marerittreprise av Berlin: tørre knekkebrød og frukt. Jeg raste ned noen kilo på den turen.

 

Men så er jeg jo frisk nå, og livet er et annet. Tross det så har jeg vært måteholden med å planlegge for mye. Rett og slett fordi jeg enda lever litt i denne: kan-jeg-boblen. Jeg oppdaget raskt at jeg med mitt snevre budsjett og ekstrainntekt, sparte rundt 3000,- hver måned. Enda mer nå som jeg har stått på fullt i Desember. Planen var at bufferen skulle gå til nedbetaling av lån. Samtidig så tenker jeg at jeg får mer enn nok tid til å nedbetale lån i fremtiden. Dessuten ser jeg ikke lenger på reise som et ork, men snarere som et ønske og noe velfortjent. Fordi jeg nå studerer 100% og jobber deltid ved siden av. I Oktober bestemte jeg meg for at noe av pengene skulle gå til ferie: Paris med lillebror. Mamma og pappa visste det i flere måneder. Aleksander fikk først vite det i November. Han ble helt stum. På en måte jeg aldri før har opplevd. Det tok flere sekunder før han svarte. Jeg hadde imidlertid noen krav til ferien, og gjorde han obs på de med en gang. Det var to ting. At vi skulle bestille i god tid, og at vi skulle lage en aktivitetsplan. Det var han denne gangen enig i. Nettopp fordi han ikke vil at jeg skal stresse rundt turen vår, men at vi begge skal ha en positiv opplevelse av den. Hva kan jeg si? Billetter er nå ordnet. Til fly og hotell. De ble fikset i natt klokken 01:45. Denne ferien skjer faktisk. Fra 24 Juli til og med 1 August. Nå har jeg nok et mål å jobbe mot, og det kjennes vidunderlig. Jeg gleder meg så mye til å dra, samt få oppleve storbyen med favorittgutten min. Og ikke minst; at han får oppleve Tour De France. Det er en guttedrøm han har. Syklisten min som triller 15 mil daglig. At jeg kan få være med på realisere hans drøm betyr enormt mye for meg, og at han får reise med en frisk søster, er desto bedre. Det kribler i kroppen. Nå har vi nådd friskusen, og har følgelig dette målet sammen. Jeg har jobbet beinhardt (med god støtte og hjelp fra familien), og belønningen er at jeg kan ta meg denne typen friheter. Det betyr at det ikke finnes begrensninger, men kun muligheter. Det var på alle måter viktig å vente med ferien, selv om det var kjipt å si nei i fjor. Men helt ærlig: en slik ferie ville jeg ikke ha. Å reise med Tom på ryggen er faktisk verre enn å bli hjemme. Derfor var det ikke et alternativ for meg å dra. Jeg har hatt altfor mye jobb med kaloritelling, alternative gåruter og dårlig samvittighet på de foregående feriene vi har vært på med familien. Det er noe jeg aldri har orket å dele her på bloggen, men som faktisk har vært rimelig tid- og ressurskrevende når jeg har kommet til nye matbutikker og hotellfrokoster. Nå er jeg jo fremdeles kresen og småspist, men jeg kan imidlertid spise som jeg gjorde før jeg ble syk. Sånn sett er variasjonene større, og dermed begrensningene mindre. Denne turen gleder jeg meg virkelig til!






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde