For meg er nyttårsforsetter noe tull. Det er ikke slik at jeg på død og liv gidder å lage en liste over ting jeg må oppnå i 2018. Misforstå meg rett. Jeg er opptatt av mål og mestring, men jeg ser ingen grunn til å sette noen merkelapp og dato på dette. Målene innfris når de innfris. Om det skjer i 2018 eller 2020 er for meg helt vilkårlig. Istedenfor vil jeg heller fokusere på å opprettholde de gode vanene jeg har fått til eventuelt å forbedre meg. 2018 er det første året på 9 år, som jeg går inn i uten sykdom. Jeg hadde et mål om å bli fri fra anoreksi i både 2012 og 2015, men det skjedde ikke før i 2017. Skal det være noe nederlag? Nei, absolutt ikke. Noen ganger må en ta livet litt som det faller seg, selv om det er mye en selv kan være med på å påvirke. 2018 er et år jeg vil utnytte til det fulle. I August i fjor kastet jeg meg ut i noe fullstendig ukjent som ingen kunne vite følgene av. Ville jeg takle fulltidsstudier og deltidsjobb? Ville jeg takle livet i egen leilighet? Kunne jeg bli sykere av det? Ingen kunne vite. Noen ganger må man bare ta noen sjanser. For første gang på flere år planla jeg faktisk ikke noe som helst. Jeg flyttet til Hønefoss før jeg hadde handlet så mye som én matvare på egen hånd, rutinene rundt søvn (levde på piller) og måltider var på trynet, og jeg var elendig på det sosiale plan. Målsettingen min var ikke at jeg skulle bli flinkere på det eller det, men at jeg skulle gjennomføre første semester. Litt det samme er greia nå. Jeg skal komme meg gjennom året, men på en måte som gjør at jeg tar vare på meg selv og lever i nuet. Kanskje bør jeg besøke familien oftere enn hver 3 måned? Kanskje bør jeg skaffe meg en tredje venninne i Hønefoss? Kanskje bør jeg ringe bestefar oftere? Kanskje bør jeg trene de gangene jeg heller sover en time ekstra? Kanskje bør jeg disponere lesetiden bedre? Kanskje bør jeg si ja til flere vakter på jobben? Kanskje bør jeg være flinkere til å planlegge mathandling? Kanskje bør jeg roe ned litt oftere? Det er så mye jeg kan gjøre, men så mye jeg ikke har behov for å si at jeg skal. Fordi det må falle seg naturlig. Etter årevis med tvangstanker og stress, har jeg innsett det. Derfor gir nyttårsforsetter meg lite. Mulig jeg er sinnssykt god på å planlegge, men 2017 har vist meg at jeg er enda bedre på å være spontan. Faktisk er det da jeg har best kontroll på livet, oppnår fremgang og greier senke skuldrene…
