I år, vennen min. (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

I år, vennen min.

Aleksander hadde et ønske i fjor. Et ønske. Det var at jeg skulle bli frisk. Selv visste jeg at det var urealistisk, fordi det umulig kom til å skje. Jeg hadde på det tidspunktet enda ikke innsett at jeg ville leve et liv uten sykdom. Hardt å si det. Saken var den at jeg ikke orket å ta opp kampen, fordi jeg visste det krevde så mye av meg. For mye. Mer enn jeg var villig til å ofre. Men så fikk frøkna et annet perspektiv på livet, og sykdom ble byttet ut med motivasjon i lange baner. I år fikk nemlig lillebror oppfylt juleønsket sitt. Jeg tror på ingen måte han er ergerlig for at det tok lenger tid enn han håpet. Bedre sent enn aldri, får vi si.  Det var trolig bedre at jeg fikk finne ut av dette i mitt eget tempo, istedenfor at jeg hadde tvangsskjorten på, og stresset meg i hjel. Hastverk fører ingen steds. I alle fall ingen bra steder. Til syvende og sist. Jeg tror det er den tankegangen som vi må holde på. Vi har hatt noen vidunderlige dager der vi har sittet felles ved bordet, og spist samme maten. I dette sekund står juleskinken inni ovnen og klargjør seg. Jeg har ikke spist juleskinke på over 10 år. Det skal sies at jeg i år ikke har handlet inn så mye som én spesialvare til meg selv. Selv ikke pinnekjøttet var noe stress. Jeg hadde riktig nok ikke den wowfølelsen omkring smaksopplevelsen, men jeg hadde ingen problemer med å få det ned. Sier hun som aldri skulle spise det igjen. Selv om hun ble frisk. Fordi det på en måte var en utfordring over the top. Et utsagn også Tønsbergs Blad dokumenterte i 2012. I år slet på ingen måte etter måltidet, og jeg sov som en stein i natt. Jeg våknet i dag like klar for frokost med gjengen og julefilm. 

 

Ellers har vi hatt en storslagen 25 års bursdagsfeiring med kaker, gaver og lutefisken til mamms, bakt (gulrot- og ananaskake, sjokoladekake, rocky road, kokosmakroner og brød), spilt masse spill, sett filmer, ledd, grått (av glede), sunget julesanger, handlet sammen, hatt tre lange og intense kjøredager (tenk at jeg har lært lillebror å kjøre bil!!!), vært på hyggelig familiebesøk (på julaften), vært på mange gåturer, og hatt flere dype samtaler. Så dype at tårene har trillet. Flere ganger. Alle har stått på som noen helter for å lage en fantastisk jul, og jeg føler at jeg ikke kan gripe til bøkene helt enda. Selv om jeg sikkert burde ha gjort det. På tre og en halv dag har vi nemlig utrettet mer som familie enn hva vi har gjort på 1 år. Samholdet har vært upåklagelig. Stemningen har vært upåklagelig. Alt har vært upåklagelig. Det føles som en drøm. En altfor fin drøm.

 

Jeg flyr dessuten rundt her i strømpebukse og skjørt nå, og jeg fryser på ingen måte. Det gjorde jeg heller ikke i kjolen med de halvlange armene i går. Tvert i mot var jeg varm, og det er jeg veldig ofte i dette huset. Ingen varmeovn står på 24/7 og jeg sover ikke lenger i ullundertøy. Forandringene merkes fysisk, og de synes tydelig på kroppen min. Generelt er alt helt annerledes. Jeg er en annen person. Med mer lår, legger, rumpe og det som hører til, og jeg har trent og formet kroppen til noe jeg kan leve godt med. Gløden er tilbake og ansiktsfargen 110% normal. Jeg spøker om mat, fett og kroppen på egen bekostning, stadig vekk. Det er ingenting som jeg tenker nevneverdig over, men som jeg heller synes er gøy. Det har også blitt ''uplanlagte'' ord om fett og kalorier rundt bordet, men for meg er det liksom litt; ''hva så?'' Den praten påvirker virkelig ikke meg. Ingenting påvirker meg. I alle fall ikke på en slik uheldig måte som den kunne gjøre før. Det at kjolen satt perfekt på kroppen i går, var for meg bare ren lykke. Herregud så fin jeg følte meg. Jeg blåser da i om jeg ikke har en anorektisk fasong eller kjenner knoklene like tydelig. Vektoppgang måtte til, men den måtte også vedvare. Jeg er frisk nå. Ferdig med anoreksi en gang for alle. Familien har fått tilbake en ny og forbedret Madelén, og Aleksander har fått tilbake rollen som lillebror. Vi har igjen blitt den familien vi har savnet å være, og det skal vi fortsette med. Ting er endelig bra for oss nå!

 

I år ante jeg ikke hva jeg fikk overhodet, men ble godt fornøyd. De har virkelig tenkt på meg. Jeg skal verken fryse, tryne på sykkel (fikk forlys, baklys og fancy gullringeklokke) eller se ut som en dass (maskarasett). Helt nydelig.

 

Høydepunktet med å komme hjem: Mammas grønnsakssuppe! Jess. Jeg har lært å sette pris på mat for første gang i mitt liv :)

 

Og særlig strømpen....

 

Innholdet skyldes at jeg personlig ikke er noe glad i det som er altfor søtt, og det har på ingen måte noe sammenheng med den tidligere sykdommen å gjøre. Og dessuten er ikke kaloriinnholdet særlig langt unna det ordinære godteri, og dette vet jeg fordi jeg sjekket det da jeg var syk (fordi jeg har spist dette før). Men det skal sies at jeg har smakt på en skumnisse, en sjokoladebit og noen Haribo i ny og ne. Og jeg tar også et potetgullflak om jeg føler for det. Det finnes liksom ikke begrensninger for meg lengre.

 

Et bilde for historiebøkene...

 

Her i huset kjører vi Ugly Christmas Tie. Noen bestilte fra AliExpress i September, og sånt blir det god stemning av.

 

MK smartklokke fra verdens snilleste lillebror <3

 

Gleden over å få kjøpe Slottsplassen! #daer2plassok

 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde