Pingle på kjærlighetsfronten! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Pingle på kjærlighetsfronten!

Det var ikke før i sommer at jeg faktisk begynte å se meg selv som Madelén, noe som følgelig også gjorde at jeg begynte å kjenne på en del følelser. Nye følelser, vil jeg si. Det har liksom manglet noe i alle disse år. Jeg trengte å føle på kjærlighet. Fra noen andre enn familie og venner. Tidligere har jeg vært veldig på at gutter tilhører ''the friend zone''. Dette endret seg altså rundt sommerstider. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor savnet plutselig oppsto, men jeg tror det har noe med at jeg omsider lærte å akseptere meg selv. Pappa har hele tiden sagt at jeg må elske meg selv, for å kunne elske andre. Og også for å ta i mot andres kjærlighet. Jeg synes elske er et sterkt ord. Jo visst er det flott, men også veldig skremmende. På grunn av sårbarheten det som oftest medfører. Den kan komme når som helst. Er det et motto jeg har her i livet, så er det å satse. Det er kun slik man kan vinne. Men jeg må innrømme at jeg har vært en pingle på kjærlighetsfronten, og det er jeg fremdeles. Dels kan jeg nok skylde på sykdommen, overgrepet, drapstrusler, og hele den pakka, men til syvende og sist er det jo meg. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som sliter med å åpne meg opp, og faktisk ta steget. Jeg kan telle to langvarige ''forelskelser'' på mine fingre. Det begynte på barneskolen og pågikk faktisk helt fram til andre året på vgs, med små mellomrom. To ulike veldig flotte gutter. Som aldri fikk vite at jeg likte dem mer enn bare ''en venn''. Istedenfor å vise interesse når de snakket til meg, virket jeg heller overseende. Jeg greide det bare ikke. Det var liksom ikke meg å være sånn jentete. Jeg gikk heller forbi dem i hurtig tempo med nesa ned i bakken. Og så fort jeg ble pratet til latet jeg gjerne som at jeg ikke hørte hva som ble sagt, for jeg ''har jo nedsatt hørsel på begge ørene''. Den unnskyldningen har jeg virkelig brukt for alt den er verdt i situasjoner der jeg har vært ubekvem. Det ser jeg nå var en lite smart ting. Fordi jeg har gått glipp av en viktig lærdom. Nemlig konsekvensene når hjertet har talt.

Jeg ler godt når jeg ser disse bildene fra 7 klasse. Jeg var jo knapt 163, rund i kinnene, med sokker i bh'en og litt herlig valpefett på kroppen. Bilder jeg ikke taklet å se da jeg var syk, for å si det slik. Men jeg skal innrømme at det er koselige tilbakeblikk. Rett og slett fordi det var en veldig fin og bekymringsløs tid!

Brunfargen er forresten fra Kreta, og langt fra naturlig. Bildene er tatt av flinkeste fotografkusine og er brukt for å illustrere første innholdet i bloggposten.

 

 

Greia er nemlig det at selv om jeg er sosial, utadvendt og prater med alle om absolutt alt mulig, så slipper jeg sjelden folk innpå meg. Sånn på ordentlig. Det var ikke før jeg ble syk at jeg greide å åpne meg for mamma og pappa. Jeg har åpnet meg mye for lillebror, men det er faktisk ikke alt han vet. Enda. Og dette er mine nærmeste. Da sier det seg kanskje litt hvor vanskelig det er med venner, og potensielle kjærester. Det er noe med tillitten. Ikke fordi jeg har blitt sviktet (mer enn én gang), mobbet eller opplevd noe som gir meg grunn til å tvile på folk, men fordi jeg generelt har en iboende frykt i meg. For det ukjente. Så selv om jeg var kjæresteklar i sommer og følgelig i høst, så virket jeg allikevel avvisende face to face, og også på både tinder, messenger og sms. Noe som tydelig kom fram. Det er veldig lett å se på meg når jeg vil sky banen eller blir litt småbetatt. Jeg blir stresset og klomser noe forferdelig. Deretter prater jeg unormalt høyt og gjentar gjerne samme spørsmålet en gang ekstra, eller så stiller et spørsmål med et svar som er så selvsagt at det er tåpelig. Ja. Det har skjedd her i Hønefoss. Og ja. Det er flaut. Faktisk har jeg opplevd de gutter som er sånn ''virkelig interessert''. Det var en i starten av semesteret. Og hva gjorde Madelén da? Jo. Hun sa at hun var sammen med en fyr. Noe som følgelig betyr en historie om hvem denne fyren er. I fadderuka klarte jeg å dikte opp en Per som spilte for Hønefoss fotballag. Herregud. Tror dere ikke at han fyren stilte oppfølgingsspørsmål om hvorfor jeg var på Tinder? (Appen er herved slettet) Og i tillegg at han hadde god peil på norsk fotball? Der og da ville jeg grave meg ned. Jeg er vanligvis flink til å avvise når jeg trenger, men denne gutten kunne jeg ikke si nei til etter han hadde spandert hvitvin på meg. Ergo kjørte jeg heller på med en slik usannhet. Ikke veldig meg, og ikke særlig bra. Men jeg fikk ryddet opp i det til slutt, og omsider fortalt at jeg ikke var ute etter noe forhold. Selv om jeg muligens var det. Det er bare det at han ikke var min type at all. Verken kjemimessig, utseendemessig eller innholdsmessig. En gutt må faktisk ha et tiltalende ytre skal han ha sjanse på meg, og det samme tenker jeg om han. Han må også like mitt utseende. Det bør være en ærlig sak. Sjelden er det bare innsiden som teller. Noe som er bevist ved apper som tinder der man sweiper bort ugresset. De færreste vil nemlig kunne se gjennom et stygt ytre uansett hvor fantastisk vedkommende er. Satt på spissen. Jeg skal ærlig innrømme at jeg pratet med fyren kun på grunn av at jeg hadde glemt kortet hjemme, og at jeg var litt for full. Ingenting annet. Det stod aldri i mine tanker å prate med han. Jeg var bare uheldig og hadde mistet følge mitt, og vi havnet dermed på samme bord. Superkleint. Etter en halvtime var jeg så svett at jeg ikke taklet mer. Derfor ordnet jeg opp i ''misforståelsen'' og gikk. Ganske nøyaktig forklart.

 

Nå har det imidlertid nesten gått 4 måneder, og jeg kjenner meg ikke like ''kjæresteklar''. Det har ikke noe med overnevnte tilfelle å gjøre (bare litt), men rett og slett med at dagene er fylt opp. Det går i skole, jobb, trening og noe familie. 120%. Ukene er alltid fulle. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle sjonglert det med en kjæreste. Dessuten er sannheten at jeg trives godt i singellivet. Behovet er på en måte ikke der. Jeg vet heller ikke om jeg ville vært en særlig god kjæreste, pga mitt alterego, stahet og stressede vesen. Men; kanskje noen liker det? Hilsen frøken ''loves herself''. Jeg skal nemlig ikke utelukke noe. Det som skjer, det skjer. Dukker den rette opp, så har jeg tid. På et eller annet magisk vis. Lenge trodde jeg preferansene var satt, men jeg innser at de lett kan fravikes dersom jeg virkelig faller for noen. I et slikt bilde blir liksom foreldre, musikksmak, egenskaper og den slags, ubetydelig. Men han må fremdeles være opptatt av å holde seg i form, og helst like noen form for sport. Hvis ikke tror jeg lett at ulikhetene vil gjøre at kjærestetid blir nedprioritert. Og det er nok en ærlig sak. Om vedkommende er like sta som meg, like stresset, eller til tider like ego, så er ikke det noe som setter en stopper nødvendigvis. Det handler nok bare om å tilpasse seg hverandre, og det får man til hvis man virkelig vil! Takk for meg.

Foto:Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten Foto.Marianne Otterdahl-Jensen
Journalist: Berith Lamøy
Anoreksi
Horten
Mor og datter

Foto: Norsk Ukeblad.

 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde