Bestefar fikk oppleve det!

De siste tre-fire årene har jeg ikke spist mat hos besteforeldrene mine overhodet. Jeg har heller ventet til jeg kom hjem, eller kom ut i bilen. Det var ikke det at jeg ikke kunne spise med han, men jeg orket bare ikke tilbakemeldinger på maten, eller spørsmål om hva det var. Ei heller tilbud om mer når jeg satt der med den gedigne samvittigheten ved endt måltid. Selv etter to knekkebrød med sukkerfritt syltetøy. Det ble bare for mye! Sist jeg spiste middag hos besteforeldrene mine var julen før jeg ble syk, så det er vel 10-11 år siden. De gangene jeg har vært der i ferier etter det, med sykdommen, har det gått i fiskekaker som regel. Det har ikke blitt særlig godt mottatt. Besteforeldrene mine sitt største ønske var å se meg frisk. Dessverre fikk verdens fineste bestemor aldri oppleve det, men jeg kjenner på meg at hun vet det. Akkurat som at hun vet at jeg nå studerer jus. Er det noe hun sa til meg før jeg dro fra pleiehjemmet, så er det at jeg ville klare hva enn jeg bestemte meg for. Og det var sant. Staheten min har jeg arvet etter bestemor. Og der kom det visst noen tårer på tastaturet. Jeg må samle meg når jeg skal skrive dette merker jeg, og noen ganger blir det bare for mye. Selv for en tøffing som meg. Jeg skulle så gjerne sagt til bestemor at jeg faktisk greide det. Det at hun vet det er vel og bra, men det er liksom ikke nok. Uansett så får jeg ikke gjort noe med det nå. Fortid er fortid, og jeg må fokusere fremover. Det som er viktig nå er at bestefar vet det. Han så den nye Madelén med former og større rompe (hans ord). Han kjente på henne at det var mer ”å ta i”. Han så at Madelén spiste av middagen der kyllingen var stekt i smør og badet i saus. Han så at Madelén tok i mot alle de skrukkete eplene, og han fikk telefonen om at hun hadde laget 4 store frysepakninger med eplemost (som hun for øvrig spiser av hver bidige dag). Han fikk oppleve det. Ja, jeg vet at oppleve er et sterkt ord, men det er realiteten. For saken er den at man ikke kan ta for gitt hvem man har rundt seg. Særlig når en trenger folkene som mest!

 

Jeg har snakket med bestefar på telefon flere ganger siden jeg kom til Hønefoss, men jeg har ikke hatt mulighet til å besøke han før Søndagen som var. Det skal sies at jeg ikke har vært hjemme i Horten mer enn tre dager heller, så det har rett og slett dreid seg om tid og prioriteringer. Men igjen så viser det bare at jeg trives, og det er bra. Gang på gang har jeg fortalt bestefar hvor bra det går, og hvor langt jeg har kommet, og det var bare så sabla godt å vise han at det stemte. At det ikke bare var tomme ord og lovnader. Det var som å se han boble over av glede. Bare det har gjort at jeg har fått det enda bedre med meg selv. Jeg er så stolt, tilfreds og ufattelig lettet. Jeg har ikke bare bevist for meg selv at jeg har greid dette, men også for en av mine største skeptikere. Slik gjør noe med en!

Bedre enn det ser ut…

 

 

I dag har jeg vært med en venninne i flere timer, samt en tur på treningssenteret. Som sagt er jeg ikke noe fan av det, men det trengtes noe mer treningsrelatert annet enn anstrengt gåing på is. Og dessuten er det viktig å bruke formiddagene, slik at de ikke går bort til soving eller den slags. Nå er det lunsj som står på programmet (må bare føne gjennom håret) Selvfølgelig er eplemosten involvert. Deretter jobb. Tenke seg til at det er 7 Desember. Bare 13 dager til jeg fyller mitt kvarte århundre, og bare 14 dager til jeg reiser hjem. Spenningen er til å ta og føle på. Neida! Men det skal bli fint å komme til Horten igjen…

0 kommentarer

Siste innlegg