Ingen flere ulykker! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Ingen flere ulykker!

Sett bort fra at jeg enda er litt sjokkskadet etter eksamen, så er det lite andre skader å snakke om. Foruten om noen bagatellmessige blåmerker, er jeg skadefri. Jeg skal love dere at jeg har gruet meg til vinteren. Ikke fordi jeg ikke liker snø, kulde og den slags, men fordi jeg visste at det å flytte innebar en større risiko. Her i Hønefoss har jeg ingen tredemølle som jeg kan gå på istedenfor å gå ute. Dessuten har jeg så å si ærend hver eneste dag, og det er ikke alltid at jeg har noen å sitte på med hit og dit. Bilen min står for øvrig i Horten, også. Og selv om det er stress at jeg er uten bil, så er det utrolig deilig å slippe skrapingen, oppvarmingen og manøvreringen på vinterstid. Jeg må bare si det. Dermed blir saken ofte den at jeg må ta benene fatt. Uansett hvor glatt det er. Heldigvis hadde mamma sendt med meg brodder, og de røk selvfølgelig andre gåturen min. Det var for øvrig på vei til kjøpesenteret. I hui og hast ringte jeg pappa for spons. Han så viktigheten og samtykket til det. Lite visste jeg om at sko i 41 1/3 er umulig å få brodder til. Enten er størrelse 37-41 for snevert, eller så er størrelse 41-45 for stort. Dessuten var det simple greier med den strikken under. Omsider endte jeg opp med et alternativ som jeg kan leve med. Det ble en noe dyrere investering (som pappa sponset broddeprisen på), men dog en meget god en. Jeg kjøpte broddesko!! Endte opp med størrelse 43. Må le av meg selv. Han som kjøpte det før meg var 80 år, minst. Enda noe å le av. Men jeg må bare si at det er utrolig deilig å hoppe inn i sko der man slipper å tenke på om broddene er av eller på, og det er utrolig godt å ''sitte fast'' i isen når jeg går. Det er skøytebaner i store deler av Hønefoss. Da jeg gikk til jobb her forleden var det en far og sønn som spilte ishockey på hellene utenfor huset. Det er greit strødd enkelte steder, men etter litt regn så har det lagt seg nedi isen, noe som hjelper lite for oss gående. I dag for eksempel var bussene innstilt, og han på Securitas fortalte meg at politiet hadde oppfordret folk til å holde seg inne. Kundestrømmen på jobben var nært sagt som en enkel hverdag - verken mer eller mindre. Og selv om jeg nå har broddesko, så var det uendelig digg at jeg hadde en snill kollega som transporterte meg til og fra. Men uansett så har jeg nå en viss sikkerhet når jeg er ute og går, og det er bra. Det å brekke høyre og venstre overarm på 3 år må jo være en bragd i seg selv.

 

Først et fall på pappas store 50 årsdag, og deretter et fall på skøytebanen to år senere (bilder under). To hendelser som gjorde meg alvorlig deprimert. Ikke bare fordi en brukket arm gjør en avhengig av alle andre, men fordi jeg visste årsaken. En normal robust person knekker ikke så lett. Hadde det ikke vært for osteoporosen er det ikke sikkert bruddene hadde vært en realitet. Det var nemlig det legen kalte ''fine brudd''. Brudd to ble dessuten ikke oppdaget før noen uker senere, på MR. Tenk om jeg hadde fått et brudd nå (?) Ikke kunne jeg jobbet. Ikke kunne jeg skrevet på PC. Ikke hadde jeg greid å dusje eller lage mat. Ikke kunne jeg holdt orden på rommet. Nei. Det er i slike situasjoner man forstår hvor lite selvstendig man evner å være. Derfor har jeg gjort alt i min makt for å forhindre skadetilfeller. Jeg har vært fast bestemt på at jeg ikke skal brekke noe mer mens jeg studerer. Om det betyr Olga på 90 år som klakker når hun går - jeg bryr meg ikke. Jeg hadde brydd meg mer om jeg hadde blitt pleietrengende og deprimert. Ergo håper jeg ikke det skjer. ''Bank i bordet'' som verdens fineste alltid sa. Eneste kjipe med broddesko er at de funker elendig på fliser. Ergo har jeg alltid med joggesko når jeg skal handle på butikken. Ikke bare bråker det, men det er nærmest glattere å gå med de inne, enn hva det er å gå uten ute. Dessuten liker jeg å tro at jeg er bedre rustet nå, og jeg håper bentettheten beviser det. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å dra da jeg fikk innkallelsen, men så har jeg fått en time i romjulen, mens jeg er hjemme. Selv om realiteten er hard, så hadde det jo gått fremover sist, så det kan vel ikke ha snudd nå? Jeg tviler med tanke på hvor mye proteiner og diverse tilskudd jeg spiser, og også det at jeg veier litt mer nå. Bare det i seg selv kan snu nedbrytingen betraktelig. Jeg har stadig fått spørsmål om vekt, men det besvarer jeg ikke. Det jeg kan svare på er siste spørsmål: Ja, jeg veier over 40 kilo, og det har jeg gjort en stund. Mer behøver jeg ikke å si om den saken.  

img_74951

img_5926

img_59341

Et noe uhyggelig tilbakeblikk fra skøytefallet. En grunn til at bildene er i denne størrelsen.

Det er ikke bare armen som er skrekk og gru, men også kroppen generelt. Jeg ser jo nå hvor undervektig jeg var!

 

I morgen skal jeg på busstur. I Sandvika møter jeg favorittguttene mine og derfra skal vi kjøre til bestefar. Jeg har ikke sett bestefar siden før jeg flyttet, så det skal bli veldig hyggelig. Julen har blitt veldig tung for meg etter alt jeg var gjennom på Post 3, så jeg trenger å se igjen litt familie nå som Desember omsider er her... Det skal dessuten bli veldig godt å vise bestefar ''the new me''!






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde