Hvem er jeg?

På skolen er jeg hun som sier hei til alle og gjerne slår av en prat. Med fremmede som sådan. Ordet kleint eksisterer ikke for meg.

I timen er jeg hun som er mest nysgjerrig, stiller spørsmål og er engasjert til tusen. Noen synes det er helt topp, mens andre nok mener at jeg til tider overtar litt for mye av undervisningen. Jeg prøver begrense meg, men noen ganger blir jeg bare litt for engasjert, rett og slett fordi jeg er så lidenskapelig opptatt av det jeg skal lære. Jeg skrev jo en gang i våres at jeg begynte å sende mailer til magistere i filosofi før eksamen. Haha. Det største problemet jeg har når det kommer til skole er at jeg sliter med å innse når ”nok er nok”. Det har allerede vært eksempler på at jeg i veiledningstimene har stilt spørsmål så langt utenfor pensum at det nesten blir tåpelig. Dermed er det kanskje greit at jeg slutter å pugge forarbeid nå, og at jeg ikke googler meg opp på alt mulig ekstra. Må bare stå mot fristelsen.

På jobb er jeg utelukkende positiv, effektiv og løsningsorientert. Det fineste komplimentet jeg noen gang har fått er: ”Takk for at du ikke gav opp, selv om jeg nærmest krevde det umulige av deg”. Vel. Det umulige er ikke umulig for meg. Kunden kom faktisk med en gave til meg i etterkant. Selvfølgelig betydde det mye, men det viktigste var at hun hadde sett den person jeg var: en som aldri gir seg! Når jeg tenker på det så veier det liksom opp for kunden som en gang sa: ”Ja, da bør du ikke jobbe her”. De som forventer at en med osteoporose løfter på kjøkkenmaskiner som veier 10,4 kg, bør kanskje gå litt i seg selv.

Blant venner er jeg gjerne hun som prater mest og høyest, hun som bryr seg om andre og som gjør seg fortjent til deres tillitt. Jeg vet ikke hva det er som gjør at folk jeg har kjent i få måneder plutselig deler sine innerste tanker med meg, men det er en god følelse at folk føler de kan stole på meg. 

I familien er jeg den med sterkest meninger, som aldri er redd for å gå i konflikt eller være problemløser for så vidt. Jeg lever av å diskutere, og jeg vet hvordan jeg får viljen min, eller overbeviser for å få den. Min stahet finnes det ingen ende på, og jeg tror ikke jeg kjenner noen som er så sta som meg.

På ferie er jeg mer stresset enn jeg er avslappet. Det ender ofte med at det kun blir planlegging på planlegging både i forkant, underveis og etterkant, og at jeg ikke finner tid til å senke skuldrene. Naturlig nok.

På trening er jeg ofte. Jeg elsker å bruke kroppen. Det gir meg titusen ganger mer enn selve blodslitet underveis.

 

Denne uken har ikke vært like A4 som de foregående, men faktisk ganske travel og greit interessant. På Onsdag var jeg på utvalgsmøte i Juristenes Hus. Der ble jeg valgt til nestleder i Juristforbundet sitt bachelorutvalg i Norge. I samme slengen grep jeg muligheten til å sanke noe julestemning i hovedstaden. I går var jeg på julebord. Det er et par uker siden jeg bestemte meg for å dra, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg gjorde det. Det var helt herlig. Vi var på Sundvolden Hotell. Jeg hadde egentlig tenkt å la studier få gå foran julebord, men noen avbrekk må til. Dessuten jobbet jeg bare halv dag i går, og rakk dermed lese fra 06:30. I tillegg ble det ordnet en kollega med skyss til hotellet, og en supersnill person her i huset hentet meg innen respektabel tid (pga lesingen i dag). Jeg som egentlig hadde tenkt å gå 1,2 mil midt på natten, midt på vinteren, iført strømpebukse. Helst sykle. Viser til at jeg er noe sta. Ellers så var det fullt opplegg fra start til slutt i går med matservering, mingling ved bordet, konsert og enda mer mingling i baren. Vi fikk servert buffet, og siden jeg ikke lenger anser meg selv som syk, så smakte jeg på en del av kjøtt- og fiskerettene, noe jeg aldri hadde gjort om anoreksien fikk regjere. Det var vel sikkert 20-30 ting å velge i. Kanskje flere også. Nå skal det sies at jeg ikke likte noe av det ”nye” jeg tok til meg, men det er nå sånn. Så lenge jeg prøver er det godt nok, selv om jeg egentlig innerst inne vet hva jeg liker. I går tilsa det en blanding av kalkunfilet, fenalår og spekeskinke, med en brødskalk på siden. Jeg er ikke spesielt begeistret for brød, men hvis jeg får en fersk skalk uten frø, så er det unntaket. Noen tenker kanskje at kresenhet og småspisthet hører sykdom til, men i mitt tilfelle har det alltid vært sånn. Jeg er bare på vei tilbake til mine gamle vaner igjen. Noe mer kan ingen forlange. På denne reisen har jeg tatt mange steg. Fra å sitte i stua med familien og gjemme taffelost i sokken, til at jeg nå spiser det som er på tallerkenen, med nye og ukjente folk rundt meg –  i settinger der også det er forventet.. Jeg har ikke lenger en ”stemme” i hodet som sier når nok er nok, eller som regner ut hva som er ”ok”. Jeg bare gjør som jeg føler for. Skitt au om det er en ekstra skive med spekeskinke, en ekstra proteinbar eller et ekstra glass med soyamelk liksom. Hvorfor skulle det bry meg?

0 kommentarer

Siste innlegg