En glad Madelén! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

En glad Madelén!

Den som føler glede vil også være i stand til å være glad, fordi ''glede drar glede med seg'' (Sitat Bjørnstjerne Bjørnson) Glede er en individuell følelse som vil være ulik fra person til person. Det henger sammen med egenskaper og personlighet, og også det verdisynet en har. Selv har jeg alltid vært en veldig positiv person, og på ungdomsskolen fikk jeg høre at jeg var utelukkende positiv. Så positiv at det ikke gikk an. Jeg tok til takke med alle oppturer og nedturer, og var likeglad. Men så var det en opptur som på ingen måte kunne gjenspeile seg i hverdagen. Det var ikke snakk om en kjip prøve eller en ubehagelig beskjed. Det var snakk om en dødsdom. Lenge slet jeg med å føle glede, og jeg skal helt ærlig innrømme at jeg aldri trodde jeg ville bli den positive jenta igjen. Fordi alt håp var ute. At jeg nå kan sitte her å bruke ord som ''livet smiler'' er for meg enda en drøm. Selvfølgelig er ikke alle dager slik, men jevnt over. Og uansett gjør jeg mitt beste for å holde på den gode følelsen så langt det går.

 

 

Det er mange ting som gjør meg glad, men jeg vil trekke fram de fem som utmerker seg. For det første er det familien min. Jeg er utrolig hjemmekjær og kommer fra en meget sammensveiset familie. Ekstra tilknyttet har vi blitt etter sykdomsperioden og det er ikke så rart når man tenker på hvor nær de har vært å miste meg - flere ganger. Jeg er sikker på at det hadde vært slutt for lengst uten dem. De er mitt alt. For meg kan en klem fra lillebror, et ''glad i deg'' fra pappa, eller en ''du er flink'' fra mamma, snu om hele dagen min. Enten det er i umiddelbar nærhet eller milevis unna. Slik som nå. Da er veggen (se bilde under) god å ha. Uten familien hadde jeg aldri vært her jeg er den dag i dag. De har vært ekstremt snille med meg, og gitt meg en fin og trygg oppvekst. For ikke å snakke om den tålmodighet og tillit de har vist meg etter jeg fikk anoreksi. Mulig sykehuset gav meg opp, men det gjorde aldri familien. Og det er et wow i seg selv.

Søndagsmodus uten sminke  (som noen etterspurte) og bustehår, i ullundertøyet. Veldig lekkert. Legg heller merke til de fine familiebildene i bakgrunnen.

 

For det andre så er jeg også evig takknemlig for vennene mine. Og det til tross for at jeg burde vært mer sosial. Jeg har nok flere bekjente, enn jeg har venner, men det gjør ikke noe. Særlig fordi jeg har opplevd å bli sviktet på det groveste. Derfor betyr ikke antallet noe, men menneskene. De vennene jeg nå har er mennesker jeg så å si kan prate med hva som helst, og som er støttende uansett hva. Dagen/natten jeg fikk vite at jeg kom inn på HSN grein jeg. Det var sistevalget mitt (noe jeg bare tok med på skjemaet for moro skyld), og det største nederlaget jeg noensinne har blitt utsatt for. Fra syv av venninnene mine fikk jeg tross dette bare ros og klapper på skulderen. De mente jeg skulle se det positive (som egentlig er mine ord), og at jeg faktisk ville komme i gang med drømmen min, og til syvende og sist bli advokat. Da skulle jeg ikke fokusere på om veien var slik eller slik, men på målet. Selvsagt. Vennene mine greide snu hele tankegangen min, og det gjorde at jeg møtte opp første skoledag med et smil om munnen og masse forventninger. Jeg hadde kvittet meg med skammen og valgt rette fokuset på det som er viktig. Nemlig at jeg en gang i fremtiden vil stå der ferdig utdannet klar for å begi meg ut på drømmejobben. Og bare så det er sagt: HSN er en bra skole med tett og god oppfølging fra lærerne, og jeg har på ingen måte noe dårligere ''grunnlag'' enn de som går på universitetet.

 

For det tredje blir jeg glad når jeg når målene mine. Jeg greier ikke å beskrive hvor godt det føles en gang. For veldig mange er dette med mål en kortvarig glede, men for meg kan slike målpasseringer sitte i meg i flere måneder. Og jeg kan være stolt i årevis etterpå. Et eksempel er at jeg den 3 November tok teoriprøven og stod på første forsøk. Jeg var likblek, kald og veide latterlig lite. Dette var kun et par uker før jeg ble tvangsinnlagt, og jeg hadde ingen andre muligheter enn dette på flere måneder. Det viser bare at viljen min - den kan få meg til hva som helst. Flytte fjell er å underdrive. Jeg ofrer så å si alt jeg kan og jobber virkelig beinhardt. Lite føles så godt som suksess. Det må det være lov å si. Uansett hvor utypisk Ola Nordmann det er. I disse dager er det fullt tempo fram mot eksamen, selv om jeg ligger respektabelt an. Jeg var ferdig med absolutt alt pensumet for 1 uke siden (med 35 sider notater til hvert bidige kapittel * 3 rettsområder...) , og har kun drevet med innarbeidinger, henvisninger, forarbeider, repetisjoner, oppgaveløsning, podcasthøring og mer til, siden det. Det blir mange timer hver dag, og lite tid utenom, men det er faktisk en boble jeg trives i. Enn så lenge. Sliter ikke akkurat med å arbeide de timene jeg skal, men heller med at jeg ikke skal overgå den daglige titimers grensen jeg har satt. Jeg har selvfølgelig et hårete mål når det gjelder karakteren. Men. Jeg lover å være fornøyd med meg selv dersom jeg gjør mitt beste og det ikke går slik jeg trodde. Resultatet skal være forbundet med fremgang, og ikke skuffelser!

8 av 120 domskort...

 

For det fjerde blir jeg glad når jeg er økonomisk trygg. Jeg lever pr dags dato på Lånekassen og Elkjøplønningen min. Det går mer enn rundt, og det er slik det skal være. Uten jobben hadde det nok være verre. Og hva bruker jeg de ekstra kronene på? Ingenting. De sparer jeg. Matbudsjettet er fremdeles i underkant av 1000,- pr måned og jeg kjøper kun det jeg trenger. Sist måned var det en boblebukse. Før der var det en støvsuger. Denne måneden var det et særtrykk til skadeerstatningsloven - noe som vil si at sparesummen denne måneden er akseptabel. Og alt bokføres i permen med kvitteringer og datoer. Når jeg er såpass restriktiv kan jeg kanskje unne meg en festival eller ferietur til neste år, eller få nedbetalt på Lånekassegjelden litt raskere. Alle besparelser nytter. Jeg har alltid vært god på det området, og tenker ikke slutte - uansett hvor mye ekstra jeg måtte ha å rutte med. Jeg tenker heller ikke slutte i jobb, uansett hvor stort eller lite behovet økonomisk er. En jobb gir meg så mye. Enda mer som fulltidsstudent. Fordi jeg får det det sosiale og trivselen i hverdagen. Noe som jeg verken får gjennom skole, trening eller samvær med de jeg kjenner. Når jeg er på jobb får jeg et avbrekk fra skole og alt annet, og det er fint. Jobb går selvfølgelig litt på bekostning av venner og arrangementer, men sånn må det bli. Hadde jeg ikke jobbet, hadde jeg følt noe manglet. Akkurat som at noe av identiteten og stoltheten min hadde forsvunnet. At jeg var på jobb i over 9 timer i går, var kanskje ikke vel planlagt så kort tid før eksamen, men faktisk gav det meg enormt mye energi. Det skal også nevnes at jeg satt med erstatningsutmåling tre timer etter jeg kom hjem fra jobb i går. Men jeg er ikke noe mindre energifull og påskrudd i dag for å si det slik. Noen punkt på listen er allerede strøket.

 

For det femte er trening noe som opprettholder min livsglede. Dette bør jeg kanskje ikke skrive om med tanke på fortiden min, og det er nettopp derfor jeg gjør det. Fortid. Jeg lever i nåtiden. Nå får jeg lov til å trene (av meg selv og av legen) - forutsatt av at jeg spiser nok (som jeg gjør) og opprettholder det gode ''regimet'' mitt. Slik blir jo trening en liten del av premien og også en slags motivasjon. Det er for meg en lykke ut av en annen verden, fordi jeg elsker trening og har alltid gjort det. Bare glemte det på veien. I åtte år har manglet det noe veldig betydelig i livet mitt, men etter hvert som tiden gikk ble jeg liksom vant til det. Nå klarer jeg ikke å se hva jeg tenkte på. At jeg tok til takke med en ussel gåtur daglig liksom. Hva?

 

Okei, så hender det jeg savner den undervektige kroppen min, men ofte går de tankene over like fort som de kom. Så fort jeg faktisk ser et bilde av pipestilkene av noen lår, ribbein og kragebein som tydelig framtrer under klærne - nei takk. Det var en kropp som fungerte, for all del, men ikke noe mer enn det. Jeg verdsetter mye heller at jeg har tydeligere muskler, kjenner fett og kan trene så mye jeg føler for. Innenfor rimelighetens grense. Det å komme tilbake til jogging spesielt har for meg vært et veldig stort ønske, men ikke et ønske jeg turte realisere før jeg faktisk forsto at kroppen var på rett sted. Jogging skal ikke være noe hat-elsk, men kun et elskforhold for meg. Jeg skal jogge fordi det gjør noe godt med meg, og ikke fordi det er med på å forbrenne kalorier og få meg ytterligere ned i vekt. Alt er lystbetont, fordi jeg stopper når jeg er fornøyd - ikke når jeg blir bedt om det. Jeg løper for eksempel ikke videre dersom jeg har gangsperre, et sår som blør eller er på grensen til å svime av. Da sier fornuften nok. Og at det er dager der jeg verken har lyst, tid eller ork til å jogge, er også helt ok. Da kan like gjerne en pilatesøkt eller powerwalk fungere. Treningssenteret derimot, ble med et par ganger i Oktober. Det er liksom ikke helt meg. Matte på rommet og fri natur funker best. Jeg får gjerne til en eller annen aktivitet ila dagen, og det er for meg veldig viktig psykisk. Nå som isen har kommet må jeg nok vurdere hvordan jeg skal opprettholde det. Nettopp fordi min kjære tredemølle, Bolt, står hos mamma og pappa i Horten. Haha. Poenget er uansett at jeg ikke lenger tvinger meg selv til ritualer som skal gjennomføres hver bidige dag på en bestemt måte. Ei heller innenfor gitte tidsrammer. Personlige rekorder er moro, for all del, men det er ikke noe press rundt det. Kondisen har nok enda et stykke å gå før den når den formen jeg var i på 3000m på vgs, men det får så være. Bryter man ned en kropp gjennom 8 år, så vil det koste å komme tilbake. Slik ville det også vært for idrettsstjerner. Derfor er jeg mer enn godt nok fornøyd med den progresjon jeg opplever fra gang til gang - fremfor den progresjon jeg burde hatt basert på ditt og datt.

 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde