Fyren som drapstruet meg i 2005

Jeg blir forfulgt av fortiden min. Selv 12 år etterpå. Det som en gang var en uskyldig Piczo-hjemmeside utviklet seg til fort til noe mer. Jeg har alltid vært en klok unge som aldri har postet noe særlig mer hud enn det som vises i en singlet. Jeg forstod nemlig tidlig betydningen av nettvett. Det jeg derimot ikke forsto var hvor lite som skulle til for å avvike den. Hjemmesiden min var åpen for hvem som helst, fra hvor som helst. Det var ingen grenser for hvem som kunne se bildene mine og lese tekstene mine (eller oversette dem i Google translate) – ei heller kommentere. Når det kommer til gutter som gir komplimenter sier jeg takk, men når det kommer til gutter som utfordrer det, og går over terskelen for hva som er ok eller viser litt for mye interesse, er jeg rask med å avvise. Alltid. Dere kan jo tenke hvordan det gikk den gangen. Jeg trodde jeg var flink til å beskytte meg selv med hjemmesiden min, men det kan jeg den dag i dag innrømme at jeg ikke var. På framsiden stod det nemlig ”messi92” (ja, jeg var stor messifan) – mitt nettbynavn. Egentlig burde det vært veldig harmløst. Nettby bestod tross alt kun av norske brukere. Trodde jeg. På nettby fremkom deler av etternavnet mitt og byen jeg bodde i, og jeg tenkte jo at det var en harmløs ting. Lite visste jeg at en fyr jeg avviste i gjesteboken på hjemmesiden min, faktisk skulle gå så langt som opprette en bruker på nettby, kun for å komme i kontakt med meg. Fyren var ikke norsk en gang. Og jo mer jeg avviste han, jo mer tok han kontakt. Han begynte etter hvert å bli så slitsom at det forekom meldinger fra han daglig. Det begynte med at jeg var søt, snill, pen og sexy til at jeg skulle flashe puppene mine og møte han for å gjøre bla bla. Meldingene tok jeg med en klype salt helt fram til han begynte å sende meg HJEMMEADRESSEN min i innboksen. Han skrev at han skulle komme på døra mi og at han skulle drepe meg. Hvis jeg prøvde å rømme, skulle han finne familien min. Det er mulig jeg aldri har vist antydning til redsel, men jeg husker at jeg var en smule påvirket av dette den perioden det pågikk. Jeg var ikke nødvendigvis redd for å møte han face to face, men jeg var redd for at han skulle skade familien min. Er det noe jeg frykter her i verden så er det å miste mamma, pappa og Aleksander. Jeg klarer ikke se for meg et liv uten dem.

 

Tross drapstruslene fortsatte jeg å gå på skolen, og jeg latet som ingenting. Jeg fikk også fyren utesperret fra nettby. Og mer hørte jeg ikke fra han før i 2008 – da jeg opprettet Facebook. Meldingene strømmet på. Han skrev noe sånt som at han bare tullet og at han gjerne ville vi skulle møtes fordi jeg var så pen, søt, snill og alt det der. Jeg blokket han utallige ganger, men tross dette så opprettet han nye profiler og la meg til på nytt. Det tok ikke slutt før i 2011, for da byttet jeg etternavn. Jeg fjernet også mye av det offentlige som lå ute på profilen min, og opprettet kun tilgang ”for venner”. Jeg slettet også meg selv fra alle nummeropplysninger, dels på grunn av egen sikkerhet, og dels fordi journalister ringte 24/7. Ja. Jeg burde svelget stoltheten min den gang, og anmeldt han. Det var idioti at jeg lot fyren holde på som han gjorde. For hva vet jeg? Kanskje gjaldt det flere? Dette er imidlertid ikke enden på historien. Her om dagen oppdaget jeg igjen at han hadde lagt meg til på facebook. Det har nå gått 6 år. Fyren har altså funnet ut hva jeg nå heter, og han vil trolig også enkelt kunne søke opp hvor jeg bor. Jeg tror egentlig ikke at det er en drapsmann det er snakk om, men heller en som er ensom og desperat. Jeg greier bare ikke tenke det verste om folk uten videre. For meg er ikke slike meldinger nok bevis. Ja, han ville skape en frykt i meg da jeg var ung, og det er totalt lavmål. Jeg kjenner at jeg er sint for at jeg måtte oppleve det, men ikke noe mer enn det. Redsel finnes ikke. Det er ikke det at jeg må være så tøff hele tiden, men jeg ser bare ikke noe poeng i å la meg skremme av det. Redd kan jeg være i et annet liv. Jeg kan nevne at jeg i denne alder gikk gjennom slottsparken i Oslo en novemberdag klokken 23 – alene (noe mamma og pappa selvfølgelig ikke visste om) og det var ingenting skummelt med det. Jeg stiller heller spørsmålet: hvorfor skulle det være det? Det handler ikke om å oppsøke risikoer, men det handler om å leve et liv uten frykt. Sånn ser jeg det i alle fall. Når det kommer til denne fyren her, tenker jeg litt det samme. Selv om jeg uansett er veldig klar på at jeg skal anmelde han hvis han våger å komme med de dumme truslene sine igjen. Det er overhodet ikke greit å holde på sånn med folk. Og bare for å ha en ting klart: denne hendelsen har på ingen måte vært medvirkende til å utløse min anoreksi, men den har nok bidratt til en viss skepsis på kjærestefronten. Noe som helt klart har ødelagt en del!

 

Madelén Skare Olsen sitt bilde.

Madelén 14 år (nettbybilde)

Tøff utenpå – alltid!

 

 

Lik gjerne siden min på FB: https://www.facebook.com/maadeleen

0 kommentarer

Siste innlegg