Hvem takker nei til å gi ut bok? (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Hvem takker nei til å gi ut bok?

Jeg tok et valg i Mars 2013, og jeg tok et valg nå i September. For fire år siden var ikke dette valget like klart som hva det var nå. Jeg takket ikke ja til tilbudet der og da, men utsatte det og sa jeg måtte tenke. Fordi jeg måtte se om jeg orket å rippe opp i historien langt tilbake i tid. I flere uker satt jeg og skrev. Det ble mange sider. Godt over hundre. Jeg fikk tilbakemelding på hva som var bra, og hva som burde endres på. Jeg skulle akkurat ta fatt på korrigeringen, da det plutselig sa stopp. Jeg ble kvalm, kroppen begynte å skjelve, og tårene trillet. Jeg ville ikke taste ned en bokstav til. Det var for sårt å grave i det vonde som hadde vært, og jeg taklet ikke gjenoppleve det lenger. Ei heller orket jeg å opprettholde offerrollen som jeg så fint hadde pådratt meg. En blogg er kanskje offentlig, men den er mer midlertidig enn hva en bok ville blitt. Dessuten ville jeg gå for drømmen. Det var jo ikke forfatter jeg skulle bli, men advokat. Og uansett hvor usikkert ting var i 2013, så valgte jeg å ta sjansen. Jeg takket nei til å utgi en bok. Dette er noe få vet, og som jeg har holdt tett til brystet. Fordi det den gang (da jeg ikke hadde stort annet liv), ville vært et fornuftig valg. Nå derimot kan jeg forsvare valget, og jeg kunne nå takke nei til en tilbud med god samvittighet. Kanskje er det helt bak mål at jeg nå har avvist to forlag, men for meg var det slik det måtte bli. Jeg orker ikke å bli forfulgt av fortiden min, især ikke når den nå har blitt så fjern. Beslutningen var også nært tilknyttet skammen og hvordan jeg ville bli oppfattet av andre, også etter sykdommen. Jeg vet det er feil å skamme seg over at man har en psykisk lidelse, og det er vel ikke direkte det jeg sikter til. Mer det at jeg skammer meg ovenfor alle de mennesker jeg har såret. Særlig familien min. Å gi ut en slik bok ville være en slags påminnelse til familie og venner om hvor ille jeg hadde behandlet dem, og for min egen del ville den opprettholdt offerfølelsen. Selv i tiden etterpå. Nå er det ikke sikkert mine umiddelbare tanker ville stemt overens med virkeligheten, men så lenge jeg ikke har gitt avkall på noe, så var dette et riktig valg for meg. På den annen side har jeg full respekt for de som faktisk skriver en såpass personlig bok. Det var bare ikke ''min ting''.

 

Hadde jeg fått tilbudet et år tidligere, så er det godt mulig at jeg hadde grepet muligheten. Da jeg kom ut av sykehuset var jeg nemlig veldig besatt av tanken om å dele marerittet offentlig (mest fordi jeg var forbannet, redd og frustrert på alt og alle), og jeg tok bloggen til nye høyder. Litt ufrivillig. Saken var nemlig ikke at bloggen måtte bli så stor som den ble, men mer det å spre et viktig budskap. Og det gjorde jeg. Jeg medvirket i kortfilm, jeg takket ja til utallige avisintervjuer, jeg bidro i en rekke skoleoppgaver, var med å skrive masteroppgave med en som gikk medisin, og jeg holdt foredrag på videregående. Tilbakemeldingene har ikke latt vente på seg, og jeg blir like rørt hver gang jeg leser ordet ''forbilde'' og ''inspirasjon''. Da vet jeg at jeg har gjort noe riktig. Å bidra er alltid godt, men med offentlighetsopplegget ble det bare for mye. Jeg følte at jo mer jeg gav, jo mindre fikk jeg tilbake og jo mer mistet jeg meg selv. Merkelig nok. Målet med bloggen var aldri fast plass på topplisten, ukentlige oppringninger fra journalister eller en forfatterutdannelse - det var snarere tvert i mot: å bli frisk. Et mål jeg anser som nådd, selv om jeg vet at det er litt småpirk før jeg faktisk er der. Slik vil det nok være en god stund. En anoreksi kan henge igjen lenger enn man skulle tro. For meg er uansett det viktigste at jeg kan leve et liv som ungdommer flest, og faktisk skape den fremtid jeg ønsker - selv om jeg nå begynner å bli eldre. Det har enda ikke streifet med å legge ned bloggen, selv om jeg ikke er den mest aktive på det punktet. Dette henger sammen med at jeg ikke vil produsere daglig gossip, men heller gjennomtenkte og kvalitetsbaserte innlegg. Så får det være opp til folk å bedømme om det er tilfellet. Saken er uansett at dette alltid har vært, og også fremover, skal være en tematisert blogg og informasjonskanal med litt innblikk fra min hverdag. Jeg er ikke ute etter å øke lesertallet eller tjene penger - kun spre historien min. Litt det samme som en bok, bare at bloggen blir mye mer uskyldig i mine øyne. Dessuten er den mitt lille fristed. I flere år har jeg hentet styrke og motivasjon i å skrive, og også lese opp setninger fra tidligere innlegg. Nå derimot bruker jeg å titte tilbake for å minne meg selv på hvor langt jeg har kommet - og jeg blir like overrasket hver gang....

Buksen jeg arvet av lillebror, som han brukte på barneskolen...

 

I alle fall ser jeg en utrolig forskjell på disse bildene (3 års mellomrom), og det gjør mer godt enn det gjør vondt for å si det sånn!

 

 

https://www.facebook.com/maadeleen/






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde