Min verste fiende (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Min verste fiende

Jeg har alt jeg trenger og også langt mer enn det, men allikevel så greier jeg ikke å si meg fornøyd. Det er bare et eller annet som mangler. Et eller annet jeg ikke greier sette ord på. Jeg blir litt som løven i ''de tre forvandlingene'' til Nietzsche. Mye vil ha mer. Det finnes ingen ende eller målgang som skal krysses. På få måneder har jeg oppnådd så mye, at jeg nå kjenner på dette suget etter at jeg vil oppnå mer. Så mye mer. Det er dette som gjør at jeg i disse dager higer etter å bli ferdig med eksamen, for å ta et eksempel. Høres merkelig ut sånn egentlig. Det er ikke det at jeg elsker eksamen eller må ha en A, men jeg har et behov for å komme videre i livet. Jeg føler jeg trenger å få vist fram den jobben jeg hittil har nedlagt, og det NÅ. Utålmodighet er min verste egenskap, men også min beste. På den ene siden kan den stresse meg til det ugjenkjennelige, gjøre meg totalt uvitende og distre. På den annen side kan den gjøre meg skjerpet, motivert og over gjennomsnittet dedikert. Det er vel på sistnevnte jeg er når det gjelder alt som har med skole å gjøre. Men så er det dette skillet da - og det er jeg ufattelig dårlig på. Jeg er altfor flink til å havne i den såkalte boblen, og dessverre altfor dårlig til å frigjøre meg fra den. Det merkes på de rundt meg. Fordi jeg ikke slipper tak i den. Da jeg hadde besøk av Aleksander merket han at jeg fra tid til annen tenkte på skolearbeid - især dagen jeg skulle kjøre han tilbake til Lier. Da skulle jeg være tilbake i hybelen klokken da og da på grunn av lesing. Det samme merket også mamma og pappa forrige Søndag, på avreisedagen. Plutselig var gamle Madelén tilbake. Og ellers kan jeg nevne noen få kvelder med venner, jobbsituasjoner og gåturer, der jusen tar opp plass. I noen tilfeller er det bra. I andre er det ikke det. Tidligere var det anoreksien som opptok all hjernekapasiteten, mens nå er det jusen. Interessant. Misforstå meg rett. Jeg går ikke rundt og tenker på erstatningsrett, avtalerett og kjøpsrett 24/7, men jeg tar meg ofte i at jeg kjenner en slags indre uro, fordi jeg vet hva som venter. Jeg vet at ''fritiden'' min ikke varer evig, og derfor vil jeg helst droppe den. Utad kan jeg virke rolig og avbalansert, mens inni meg så er det et eller annet som ikke greier å roe ned. Det er et slags negativt stress i bunn. Som regel er jeg god til å kontrollere det, men jeg må ærlig innrømme at stresset mange ganger får forrang - og slik skal det ikke være. Ikke nå som alt er så fint!

 

Jeg har riktig nok alltid vært en meget stresset som person, men tidligere var jeg bevisst på det. Ettersom de siste ukene har innebåret enorme omstillinger og rutineendringer, har jeg på en måte ignorert stresset litt. Jeg har bare levd på min rosa sky - lykkelig og ubekymret. Det får jeg på en måte en liten lærepenge for nå. Derfor gjelder det å bli seg selv bevisst igjen, ta hintene, og finne tilbake til bakkekontakten. Jeg skal være tilstede når jeg er rundt andre mennesker. Jeg skal skille skole fra det som ikke er skole, og jeg skal leve i nuet. Ikke i fremtiden, om 5 år når jeg har juristtittelen. Her har jeg helt klart mange forbedringer å foreta. Jeg skal jobbe både mot Madelén, men også med henne. Like enkelt som det er vanskelig. Tid vil det være nok av. Det handler bare om å prioritere riktig, både med tanke på effektivitet (som jeg er verdensmester på), men også med fornuften i bakhodet. Som regel planlegger jeg 3-4 dager om gangen, og det fungerer fint, men sjelden lar det seg forene med virkeligheten. Det hender ofte at det er plutselige forelesninger, innleveringer og kollokvie. Slike ting gir meg utfordringer, men ikke verre enn at jeg må ofre noe. Jeg hater å avlyse avtaler eller velge bort ting jeg gjerne vil delta på, men noen ganger blir det rett og slett ikke forenelig med alt på en gang. Der skal jeg faktisk være litt stolt av meg selv. Jeg har til en viss grad, tross min verste fiende (stresset), lært å roe ned. Et sted forsto jeg at jeg ikke kunne påta meg alt av plikter. Det er riktig nok full fart hver eneste dag, men det er i et tempo der kroppen henger med uten at jeg tar skade av det.

 

 


https://www.facebook.com/maadeleen/






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde