Slutten på alt (?) (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Slutten på alt (?)

Jeg var godt i gang med planleggingen. De fineste sangene til Coldplay var plukket ut. De vinrøde rosene var selvskrevne. Maten skulle bestilles fra en bestemt catering og lokalet hadde jeg også ''booket''. Alt av bordpynt, sanghefter og taler var planlagt. De skulle gjennomføres med så å så mange minutters mellomrom. Gjestelisten var ferdigskrevet, og også printet ut. Og et testamente forelå. Et testamente jeg startet å skrive på da jeg kom hjem fra sommerferie i 2010. Selv avskjedsbrev til familie og venner var skrevet. Fordi jeg visste at jeg ikke hadde krefter til å stå imot. Ikke fordi jeg planla å gjøre noe drastisk, men fordi jeg skjønte at jeg ikke kom til å holde ut. Det gikk så fort nedover - og jeg hadde ikke kontroll. Ikke så mye som et snev, engang. Jeg hadde på en måte innfunnet meg med situasjonen, og godtatt at jeg trolig skulle begraves før jeg fylte 18 år. At foreldre begraver sine barn må være alle foreldre sitt mareritt, og jeg hadde det ikke særlig bra med meg selv da jeg skjønte at det var på vei til å bli en realitet. Istedenfor å vise meg sårbar og redd, fremsto jeg heller som en kontrollperson ut av en annen verden. Jeg delte ikke mine tanker med noen. Det er derimot ikke sagt at den gnagende samvittigheten uteble, og min løsning på det var: 1) innfinne meg med situasjonen, og 2) ordne min egne begravelse. En gjesteliste der alle mine kjære var invitert, foruten om meg. En dag der alt var spikret til detaljene, uten at selve datoen var satt. Det skulle være min unnskyldning og ''betaling'' for at jeg ble syk. Men sannheten er at den trolig aldri ville gjort opp for de skader jeg har påført, og den ville heller ikke gitt mamma og pappa noe annet enn fortvilelse og sorg. Alt annet enn de fortjente og fortjener! Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Å skrive dette innlegget gjør meg så skamfull, så sint, så frustrert, og også tom for ord. Jeg sliter virkelig med å forstå hvor syk jeg faktisk har vært. For det første var det ingenting i verden som tilsa at dette skulle skje meg. Jeg var (er) en livsglad jente med hårete mål og store ambisjoner. For det andre kommer jeg fra en familie der kjærlighet står høyt i sentrum, og oppveksten min har vært fullstendig upåklagelig. Da er det naturlig å sette et spørsmålstegn?

 

 

https://www.facebook.com/maadeleen/






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde