Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg i ferd med å miste mer og mer av meg selv. Det var skole. Det var jobb. Det var familie. Det var trening. Og innimellom var det også venner. Det var aldri Madelen. Kun plikter som måtte gjennomføres og krav som måtte innfris. Når jeg tenker tilbake på den hverdagen jeg levde i, så er det for meg ikke så rart at det ene tok det andre. At skolen gjorde meg til en perfeksjonist ut av en annen verden, at jobben gjorde meg til arbeidsnarkoman, at treningen bidro til ortoreksi, synlige blodårer og overdreven sunnhetstrang, at vennene fordunstet, og at familien til tider ble gjenglemt. Jeg har aldri klart å sette fingeren på når anoreksien kom inn i bildet, men jeg tror det var et sted mellom 1 og 2 året på videregående, uten at jeg skal si det for sikkert. MEN det jeg skal si nå er høyst kritikkverdig: faktisk så ble anoreksien på en måte redningen min. Alt som slet meg ut på ungdomsskolen ble på en måte samlet i en liten ball, og jeg fikk en slags kontroll og et fullstendig overblikk. Selv om denne kontrollen på sikt bidro til å omforme hele meg. Jeg fikk en ny identitet, og lenge, i flere år, har jeg vært redd for hvem jeg var uten denne identiteten. Om folk kunne se meg uten anoreksi? Hvem er jeg uten Tom (navnet på min lille ”venn”)? Identitetskrise. Oppgjøret greide jeg først å ta i våres. 8 1/2 år etter at jeg ble syk. Først da innså jeg at anoreksien var en hvilepute, og ikke bærebjelker for resten av livet mitt. For å gå tilbake til pappas berømte husprosjekt så var altså ikke anoreksien den grunnmuren som gjorde at huset kunne la seg bygge. Den måtte bort. Helt bort. Den var for ustødig, og kun noe jeg balanserte på mens den livsfarlige leken pågikk. Et slags skille mellom død og levende, eksisterende og ikke-eksisterende. Det skal derimot sies at jeg ikke er i mål. Jeg har hele livet på å utvikle og forbedre meg selv som person. Madelén er på ingen måte et endt kapittel, noe jeg er glad for, selv om det har vært et slit å komme hit. Endelig kan jeg konstatere at veien er langt mer synbar og innen rekkevidde enn tidligere. Uten falske identiteter og forstyrrelser. Jeg har nå funnet mitt utgangspunkt som jeg kan bygge videre på!
Når jeg skriver dette så merker jeg tårene kriger seg fram. Glade tårer og triste tårer. For det første er jeg uendelig stolt over hva jeg har fått til, og at jeg har greid å frigi meg fra det fordømte tvangsekteskapet. Fordi jeg vet at jeg nå er i ferd med å realisere det livet jeg drømte om før jeg ble syk. For det andre er jeg også redd fordi jeg nå er fullstendig overlatt til meg selv. Jeg vet at det vil gå bra og at jeg mestrer den friske hverdag, men det er noe med all denne friheten som noen ganger blir litt ”too much” – selv for meg. At jeg blir litt redd for å leve på en måte. Jeg står stadig ovenfor flere valgmuligheter der jeg må bevise at jeg kan ta valget på egen hånd. Uten anoreksien i bakhodet. Det er en stor forskjell. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke anorektisk, men da gjelder det å være selvbevisst og sette ned foten. Ikke stresse. Puste med magen. Holde fokus. Den type ting. Så har vi også skyldfølelsen. Det tredje punktet på Madeléns grineliste. For jeg har nemlig en utrolig sterk skyldfølelse hvis jeg kjenner ordentlig etter. Trolig vil den alltid følge meg. Det er også naturlig. Med tanke på hvor syk jeg har vært, og hvor mye jeg har utsatt mine kjære for. Hvorfor skulle det gå så lang tid før jeg innså hva venner, familie og lesere sa til meg? Jeg vet jeg ikke er gammel, men samtidig kan jeg ikke unnlate tankene om hvor jeg ville vært uten sykdommen. Jeg er ikke særlig emosjonell av meg, men på grunn av alt jeg har opplevd, skal det ikke mane tankene til, før kinnene er røde og våte av saltvann. Ofte glir dette også over i selvhat, og plutselig er jeg der hvor jeg ikke fortjener noen ting. Riktig nok skjer dette meget sjelden nå, men det hender at mine skikkelig dårlige dager eskalerer seg til det som verre er. Uansett er da hovedpunktet: NOK mat fortjener jeg alltid. Så får jeg heller jobbe med meg selv når det kommer til selvfølelse og aksept. Det skulle jo ikke være så vanskelig? Nei, for det er gratulasjonene som er. Når folk sier at de blir imponerte over hva jeg har fått til. Da blir jeg rørt. Sånn skikkelig. Nesten så det gjør vondt. Fordi jeg ikke greier å forstå det. Det er så uvirkelig. Som om jeg drømmer. En drøm som er så fin at jeg ikke greier å tro på at jeg er i våken tilstand. Jeg er en sånn person som må se ting for å tro på de, men uansett hvor mye jeg prøver å tro på dette her, så greier jeg ikke helt å fatte realitetene…
https://www.facebook.com/maadeleen/