Ingenting å elske (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Ingenting å elske

Jeg personlig tenker ordet elske er et sterkt ord. Det handler liksom om mer enn bare følelsene - en skal også ha lidenskapen. Min far har hele veien sagt at det å bli frisk handler om å elske seg selv og kroppen sin. Jeg fant ut at han, som oftest har rett, tok feil der. For meg handler det som nevnt tidligere om motivasjonen, og om å elske denne motivasjonen. Jus er min motivasjon. Min lidenskap. Det skal derimot ikke trekkes to streker under svaret riktig enda, for jeg stopper naturligvis ikke der. Det kroppshatet jeg har levd med i snart ti år er vel nært sagt borte (litt hat vil alltid være der), da jeg aksepterer meg selv nå. Kroppen er ikke lenger en byrde. Jeg digger at kroppen fungerer, og jeg nyter synet av markerte muskler (tenk at jeg endelig har greid å bygge dem!) og ikke utstikkende ribbein. Å gå så langt som at jeg elsker den - det blir å ta i. Jeg vil aldri elske kroppen min, men jeg vil godta at den er blitt slik som den er. For meg var det en big deal med lår og legger før jeg ble syk, men av en eller annen merkelig grunn så kommer ikke de tilbake i lik form som sist. Det er fordi jeg har og kan ha fokus på ordentlig trening som gir meg lange og slanke muskler, uten at de ser stolpete ut. I tillegg har ''pubertetsfettet'' lagt seg på andre steder ettersom utviklingen nå har fått gå sin gang - som i og for seg ikke er mer synlig enn at jeg har fått dekket til det anorektiske. Nå klarer jeg å passere speilet på vei til dusjen selv om jeg er halvnaken. Jeg klarer å skifte til undertøy før jeg skal legge meg, selv med lyset på. Jeg har ingen problem med å skifte foran andre heller. Jeg har ikke lenger angst for å kjenne at ''fettet'' treffer hverandre eller at det er noe ''mer å ta i'' på kroppen min. Og om klærne sitter strammere bryr jeg meg null. Det må bare bli sånn skal jeg mestre det livet jeg nå lever, og det som fremover venter meg. Tidligere var jeg sykelig opptatt av å kjenne på kroppen og føle at knokler og bein var like tydelige som dagen før. Slik pågikk det hvert minutt såfremt jeg satt og ikke hadde noe å gjøre. Som var mer enn 50% av døgnet. Kan tro jeg ble gal. At jeg nå har greid å rette fokuset over på noe annet enn kropp, er for meg utrolig befriende. Omsider har jeg innsett hva folk flest mente da de sa at jeg måtte fokusere på meg selv. Meg selv uten konstant kroppen i sentrum. Å være opptatt av utseende er en greit nok det, bare så lenge det ikke blir en besettelse. Det skal dog sies at jeg ikke er på stadiet med strand og bikini, og jeg avskyr sterkt (tillater ikke) at folk tar bilder av beina mine - men jammen har jeg kommet langt likevel. Det skal jo godt gjøres å snu en hjerne som har vært invadert av anoreksi i 9 år, på bare 2 måneder. I hvert fall er det hva jeg tenker, så får også fortsettelsen på denne ''reisen'' bli opp til meg...

 






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde