Jeg er ikke modig nok! (Madelén (fra anorektiker til jusstudent)) hits
Hjem Add Madelén I media

0

Jeg er ikke modig nok!

En veldig vanlig misoppfattelse på jusstudiet, og den kommer fra studenter selv, er at man må endre seg selv helt. Man må kle seg pent som en advokat, man må være veltalende som en advokat og man må briljere med fremmedord fra første sekund. Og det skal gjerne være synlig utad. Denne misoppfattelsen hadde også jeg, for flere år siden - på vgs. I flere uker dresset jeg meg opp med tettsittende blyantskjørt, skjortelignende saker, pensko, skjorter med vest og perlesmykker. Jeg hadde også en type stresskoffert og håret stramt bakover. Man kan vel si jeg prøvde hardt for å ligne den advokaten jeg hadde sett på disse amerikanske seriene på tv. Ikke bare skulle jeg ligne, men jeg endret også kursen helt på både uttale og ordvalg. Jeg la meg på et toneleie og en uttalelse som gjorde at folk trodde jeg kom fra Bærum og var skikkelig fin på det. Jeg har egentlig alltid pratet veldig pent, og jeg bruker ord som ''efternavn'', ''oslo'' på finmåten, samt ''en''-endelser på det meste - noe jeg har gjort siden jeg var liten, og som jeg føler meg komfortabel med. Det handler ikke om å leke frognerfrue. Når jeg skriver derimot, eller prater med folk, så prøver jeg å bruke a-endinger og Vestfolddialekt (om man kan si det) - rett og slett fordi jeg ikke ønsker at folk skal korrigere meg eller komme med belærende og fisefine tilbakemeldinger. Både på uttalen min, men også bloggen. Den type kritikk er jeg veldig var på, nettopp fordi jeg har gjort det særdeles godt i norskfaget i alle år. Men det er nå sånn. Poenget er at den uttalen og det ordvalget jeg la til meg da jeg gikk i andre klasse, med rettslære 1 som valgfag, var noe helt annet. Da kunne vi snakke frognerfrue. Jeg husker jeg søkte etter youtubeklipp fra 1920-tallet for deretter å herme mest mulig etter disse skuespillerdamene. Slik holdt jeg på i ukevis. Helt håpløst. De i klassen må jo ha tenkt sitt. Og det morsomme er at jo flere ord jeg lærte meg, jo flere ord innprentet jeg blant mine egne ord. For å ta noen eksempler fra erstatningsretten: Jeg begynte å snakke om hvilke kumulative vilkår som måtte oppfylles når mamma stod og lagde bolledeig. Jeg snakket om årsakssammenheng når jeg skulle forklare at jeg hadde blitt undervektig som følge av spiseforstyrrelser - et culpaansvar jeg selv bar. Virkelig komisk. Det er mulig det er mange nye ord og uttrykk på jussen, men de skal også forbli på jussen. Egentlig så handler det om å skrive enklest mulig, ifølge læreren min. Det betyr ikke at Jens på 2 år, eller Olga på 95 år skal forstå, men at den gjengse nordmann skal henge med. Det verste er å bruke en masse fremmedord på eksamen, når du egentlig ikke forstår 100% betydningen av dem. Det blir du tatt på. Jeg lover. En gang skrev jeg; ''Her må vi tolke loven analogisk, men det kan også være nødvendig å legge en parallell tolkning til grunn for å sammenligne bla bla bla.'' Den gav neppe noe særlig uttelling, nettopp fordi analogisk nærmest kan oversettes med ''parallell''. Jeg var bare så utrolig gira på å bruke alle ord jeg kunne, og håpet liksom at det skulle gi meg noe ekstra.

 

Det tok ikke lang tid før jeg innså at folkene på videregående var nokså normale, og det samme har jeg også innsett på jusstudiet. Folk er normale. De flotter seg ikke (unormalt), og fremstår heller ikke som de mest attraktive i byen. Det virker som folk har bakkekontakt, og nettopp det er hva som gjenspeiler miljøet her i Hønefoss. Uansett om man studerer juss, IT, markedsføring eller noe annet, så er man nokså like. Litt som i russetiden; gående russ kan henge med folkene på russebussen. Null stress. Jeg jobber fremdeles med å komme meg inn i miljøet. Det var en superfin fadderuke, men etter det dabbet liksom ting litt av, og det er selvfølgelig naturlig. Så langt kan jeg vel si at jeg har fått et par venninner på skolen, men dessverre bor ikke de i Hønefoss, så vi treffes aldri på fritiden. Det er hovedsakelig hvorfor jeg nå prøver å komme i kontakt med andre. Og litt som jeg har nevnt; Jeg er redd for hva folk egentlig tenker om meg. Det trenger ikke være drøssevis med folk, men jeg håper jeg får noen flere mennesker å støtte meg til. Etter skolen blir det kun meg selv og juridisk teori, evnt jobb, en tv-serie, rydding eller en telefonsamtale hjem. Jeg trenger på ingen måte sitte med bøkene i over 5 timer, men noen ganger gjør jeg det - rett og slett fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg, eller gidder legge meg klokken 20:00. Og her kommer vi litt til kjernen. Kanskje er det jeg som må bli flinkere til å ta initiativ, og slutte med den ekstreme usikkerheten? Ofte tenker jeg at det å virke frempå er en negativ ting, men jeg vet ikke. Og jeg lurer på hva folk tenker om meg helt ærlig, sånn utenom når de spør om hjelp til jussen eller sier at jeg er dyktig på skolen. Jeg vil være noe mer enn det. Jeg flyttet riktig nok hit for å gå på skole, men ikke for å låse meg inn på lesesalen eller rommet mitt. Hvem vet? Kanskje håper jeg på for mye. Kanskje er det litt tidlig? Kanskje må folk venne seg til meg før de vil si hei eller ta en prat? Kanskje må jeg selv ta initiativet til praten, eller kaffekoppen? Det verste jeg kan få er en avvisning, men hvor ille er det egentlig? Jeg synes grubling er titusen ganger verre.

 

Så er det en annen greie. Nå begynner folk rundt meg å stresse omkring mitt kjærlighetsliv. Sånn på ramme alvor. Det er venninner fra ungdomsskole og videregående. Det er bestefar. Og det er lillebror. Han vil bli onkel innen 2018 er omme. Skjer ikke. Det som uansett er fint er at jeg ikke lar meg stresse, fordi andre stresser på mine vegne. Jeg tar det helt rolig med den biten. Selvfølgelig har jeg møtt mange hyggelige gutter, men fra tidligere så har jeg en slags sperre, der jeg kun ser på gutter som venner. Det er en del fra fortiden som ligger igjen, og som på en måte overskygger det fine jeg kan oppleve. Tinder har jeg forresten gitt helt opp, selv om appen ikke er slettet enda. Den gir meg intet når jeg sweiper til venstre på alt som er, spesielt ikke når jeg får erfare at de 4 jeg tok ''ok'' på viste seg å være verre plagsomme. Jeg er ikke den som orker å svare på hva jeg driver med hvert tiende minutt, eller som blir glad når folk spør; ''Hvorfor svarer du ikke nå?''. Den gang jeg lastet ned Tinder var jeg redd for å oppsøke gutter - et sted jeg ikke lenger er den dag i dag. Jeg føler jeg har greid å bryte en del barrierer med flytteprosessen og skolestart, og spesielt i fadderuka. Her er jeg den Madelén som jeg vil være. Har jeg fått komplimenter, for eksempel ute på byen, så har jeg fått en slags jentete barnslig følelse i kroppen. En følelse jeg aldri har hatt kjennskap til tidligere, men som gjør at jeg blir motivert til å flotte meg litt ekstra. Nå er det også en annen ting, og det er at jeg som oftest er eldst av alle jeg møter, og når folk er på Aleksander sin alder, eller yngre, så gir ikke det meg helt ''de rette vibbene''. Om man kan si det sånn. Jeg husker jeg ga venninnen min en slags sjekkliste over alle egenskaper en gutt måtte ha, og der var blant annet alder nevnt. Pluss at foreldrene måtte bo sammen, at han kunne spille (litt) gitar, at han hadde vært i militæret, at han hadde en jobb (som ikke var kvinnedominert), at han hadde mørkt hår, at han hadde et pent smil, at han likte å trene, at han likte å se på sport, at han var smart, at han likte Coldplay, at han helst ikke var bedre utdannet enn meg - dere skjønner hva jeg vil frem til? Ingenting var utelatt på kravene til frøken Olsen. Jeg kan si så mye som at disse kravene vil være umulig å etterstrebe i det virkelige liv, og det har jeg mer eller mindre godtatt. Det vil nok heller være sommerfugler som leder meg rett vei. Om det betyr en aldersforskjell på et par år spiller ikke så mye rolle, men det er på en måte der jeg har satt grensen. Mye fordi lillebroren min er 2 år og 2 måneder yngre. Men, hvem vet?  Konklusjonen er vel at jeg må slutte være så firkantet og begrenset, og heller se mulighetene og la ting som skal skje, få skje. Følge mitt eget motto, riktig nok!

Misforstå meg rett. Skjorte bruker jeg selvfølgelig, men det er ikke hver dag lenger (slik som da jeg gikk på rettslære). I dag passet det dessuten ekstra bra med tanke på prosedyrekonkurransen (som resulterte i seier!). Det var nok noe av det morsomste jeg har vært med på. Er nok ikke alle som ville meldt seg frivillig til den slags, men jeg føler jo jeg må ta alle de erfaringer jeg kan med tanke på forsvarsadvokatyrket. Nye settinger, utfordringer og ukjente fjes har nemlig aldri vært en hindring for meg!






  • Kommenter her
    Design og koding: Ina Anjuta
    Madelén

    Hvordan er det å leve med anoreksi? Innlagt 6 måneder; psykiatrisk i Tønsberg og på RASP, Ullevål, Oslo. Nå prøver jeg å takle hverdagen hjemme! Kampen er tøff, og det er jeg innstilt på. Allikevel gir små gleder meg en masse pågangsmot og energi til å finne den friske Madelén. For spørsmål eller kontakt: maadeleen.blogg@gmail.com : )

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde